|
|
Den Forbudte Sannhet (Die Verbotene Wahrheit)
Gjennomgang av HoloCa$h-løgnen om de 6 millioner Allerede i perioden rundt første verdenskrig ble det påstått at seks millioner europeiske jøder ble truet av en Holocaust. Disse propagandaløgnene ble vanligvis spredd av amerikanske aviser (særlig New York Times) og brukt i forbindelse med pengeinnsamlinger til jødiske og sionistiske organisasjoner. Begrepet "Holocaust" [i dag synonymt med antatt systematiske drap på seks millioner jøder i spesielt utstyrte fasiliteter, særlig i gasskamre ved bruk av Zyklon B] var helt ukjent i Tyskland frem til 1979, da TV-serien med samme navn ble sendt. Tre generasjoner etter krigen går det knapt en dag uten en uttalelse om Holocaust i tysk presse, radio og TV. I skyggen av den enestående instrumentaliseringen av Holocaust, har den offisielle versjonen av historien stadig fjernet seg lenger unna den objektive historiske sannheten. Et gigantisk mimmesmerke innen synsvidde av Riksdagen, som dekker et område tilsvarende to fotballbaner, ble bygget til tross for tomme pengekasser og mot befolkningens vilje. 2.751 betongsøyler symboliserer et desperat forsøk på å sementere et høyst tvilsomt syn på historien og å unnslippe enhver rasjonell diskusjon.
50 000 tonn med betong skal sementere myten om HoloCa$h Samtidig forfølger forbundsrepublikken Tyskland, som sies å være den «mest liberale staten som noen gang eksisterte på tysk jord», årlig rundt 10.000 mennesker (det er mer enn i de siste årene av DDR-regimet!), fordi disse menneskene uttrykker tvil om den offisielle versjonen av Holocaust. I møte med denne skammelige undertrykkelsen av ytringsfriheten oppstår følgende spørsmål: Hva er det for en sannhet som unndrar seg offentlige debatt, og i tillegg strafferettslig forfølger de som tviler på Holocaust? Innhold:
1. Åpenbare løgner Tillegg: Ordensreglement og kommandantbefalinger for Auschwitz. 1. Åpenbare løgner Grusomhetspropaganda er et psykologisk våpen som brukes i enhver moderne krig for å styrke moralen til sine egne tropper så vel som å dreie den offentlige mening i ønsket retning. Et interessant eksempel på denne typen psykologiske krigføring under første verdenskrig er beretningen i den britiske avisen The Daily Telegraph 22. mars 1916, da det ble hevdet at tyskerne hadde drept 700.000 serbere i gasskamre. Den samme avisen varmet opp denne propagandaløgnen den 25. mai 1942: Denne gangen var det ikke 700.000 serbere, men 700.000 polske jøder som angivelig ble drept på samme måte. Også andre skrekkhistorier som ble spredt under andre verdenskrig var så absurde at de i dag ikke ville bli tatt på alvor av en halvveis intelligent person. Noen få eksempler: Massedrap i damp- og vakuumkamre (2) Massemord på elektriske samlebånd og brenning av kropper i storovner (3) Umiddelbar eliminering av 20.000 mennesker med atombomber (4) Drap på flere millioner mennesker med et insektsmiddel (5) Massegraver hvorfra frisk blod skyter opp som en fontene (6) Elektrisk opererte krematorier, gjemt i gigantiske underjordiske rom (7) Giftgass som virker med en tidsforsinkelse, slik at ofrene selv etter gassingen fortsatte å gå til graven, hvor de falt døde om. (8) Etter at kriger avsluttes blir det vanligvis anlagt mer forsonlige toner mellom de en gang fiendtlige landene. Ikke så etter slutten av andre verdenskrig. Etter 1945 fortsatte de seirende maktene sin grusomhetspropaganda med uforminsket styrke mot et beseiret og fullstendig ødelagt Tyskland - trolig med intensjon om å skjule egne krigsforbrytelser (for eksempel systematisk bombing av sivile mål (1) og etnisk rensing og drap på over 15 millioner tyskere), eller også å gi disse grusomhetene en moralsk begrunnelse i kampen mot "det ytterste onde". Sefton Delmer, en jøde født i Berlin, som var aktiv som britisk sjefspropagandist mot Tyskland under andre verdenskrig, nevnte en annen grunn til den fortsatte grusomhetspropagandaen mot Tyskland: "Med grusomhetspropaganda vi har vunnet krigen ... Og først nå skal vi virkelig begynne! Vi vil fortsette denne grusomhetspropaganda, vi vil øke det inntil ingen vil si et godt ord om tyskerne, inntil alt vil bli ødelagt av den sympati de fortsatt måtte ha i andre land, og inntil de blir så forvirret blant sine egne, at de ikke lenger vet hva de gjør. Når dette er oppnådd, når de begynner å forurense sitt eget reir, og ikke motstrebende, men med ivrig vilje å forsvare seierherrene, først da seieren er fullstendig. Endelig fullført vil den aldri være. Omskoleringen krever nøye, uopphørlig pleie og omsorg som en engelsk plen. Bare et øyeblikk av uforsiktighet, og ugresset bryter gjennom." På denne bakgrunn er det neppe overraskende at selv absurde løgner i utallige avisartikler, bøker og filmer blir fremstilt som bevist, og har blitt brukt systematisk som et middel til "omskolering" av det tyske folk. Beviselig falske anklager mot det tyske riket var også offisielle anklager ved International Military Tribunal (IMT) i Nürnberg. Som et resultat av dette internasjonalt iscenesatte justismordet muterte seierherrenes propagandaløgner til en lovfestet sannhet: Ifølge "Overgangsavtalen" fra 1955 og "To pluss fire Avtalen" fra 1990, er alle dommer og fastslåtte fakta fra IMT juridisk bindene for myndighetene og domstolene i Forbundsrepublikken Tyskland. Spesielt er den offisielle presentasjonen av Holocaust nå betraktet som åpenbart sann, og nyter, til tross for de opprørende selvmotsigelsene, samme rang som grunnleggende naturlover. Dommere i Tyskland vurderer nå alle «offisielle» historier om Holocaust som «åpenbart sanne», og dømmer uten å rådføre seg med historikere eller andre eksperter om påståtte historiske sannheter. (i henhold til § 130 StGB kan såkalte «Holocaust-benektere» dømmes til opptil fem år i fengsel!) Noter: 1 Eberhard Spetzler, Luftkrieg und Menschlichkeit, Musterschmidt, 1956, sowie Jörg Friedrich, Der Brand. Deutschland im Bombenkrieg 1940-1945, Propyläen München, 2002. Ifølge en rapport fra Dresdner Ordnungspolizei ble det etter bombingen av Dresden 13. og 14. februar 1945 funnet rester av i alt 202 040 drepte, hovedsakelig kvinner og barn, innen 20. mars 1945. Inkludert savnede er antallet 250.000 til 300.000 bombeofre sannsynligvis realistisk. I Brockhaus (tysk leksikon) fra 1956 anslås tallet på drepte etter bombingen av Dresden til 300.000. 2 IMT Dokument PS-3311; W. Grossmann, Die Hölle von Treblinka, Verlag für fremdsprachige Literatur, Moskau 1947; Anti-Defamation League of B'nai B'rith, The Holocaust in History, The Record 1979 3 Boris Polevoi, Das Todes-Kombinat von Auschwitz, Prawda, Moskau, 2. Februar 1945 4 US-Ankläger Robert Jackson am 21. Juni 1946 gegenüber Albert Speer: IMT Band XVI, S. 529 5 IMT Dokument 3868 – PS 6 A. Rückerl, NS-Vernichtungslager im Spiegel Deutscher Strafprozesse, dtv München, 1978; Hanna Ahrend, Eichmann in Jerusalem, Reclam Leipzig 1990 7 Stefan Szende, Der letzte Jude in Polen, Europa-Verlag, Zürich 1945; Simon Wiesenthal, Der Neue Weg, 19/20, Wien 1946; The Black Book of Polish Jewry, 1946; M. Tregenza, Belzec Death Camp, The Wiener Library 8 Informations-Bulletin vom 8. Sept. 1942, erstmals veröffentlicht von der polnischen Untergrundbewegung "Armia Krajowa."; zitiert von Yitzhak Arad, Belzec, Sobibor, Treblinka, Bloomington 1987 S. 353 ff. 9 Art. 7, Überleitungsvertrag, BGBl., 1955 II, S. 405 ff; in der Zusatzvereinbarung des 2+4 Vertrages von bestätigt 2. Den mirakuløse forandringen av den historisk sannheten. "Det var ingen utryddelsesleirer på tysk jord" Simon Wiesenthal (10) Kort tid etter krigens slutt ble eksistensen av gasskamre i konsentrasjonsleirer innenfor det gamle tyske rikets territorium, det vil si f eks Buchenwald, Bergen-Belsen og spesielt Dachau, fremstilt som bevist på grunn av angivelige tilståelser og øyenvitnebeskrivelser. Berner Tagwacht rapporterte i sin utgave av 24. august 1945 i stort format: «Hitler Tyskland drepte totalt 26 millioner jøder, de fleste av dem i Dachau». Inntil 1960 ble leirene i det tidligere tyske riket ansett som de viktigste utryddelsesleirene. Godt voksne nordmenn husker kanskje at Dachau ble markedsført som den store utslettelsesleiren fram til ca 1960. På den annen side ble leirene i Polen, f.eks. Auschwitz, Treblinka og Sobibor, knapt nok nevnt i rapportene. 2.1 Ingen gassinger i Dachau! Tesen om at jøder ble gasset i gasskammere innenfor det gamle tyske riket, ble forkastet fra offisielt hold allerede i 1960, først av Martin Broszat, dengang ansatt og senere mangeårig direktør for München Institutt for Samtidshistorie (Münchner Instituts für Zeitgeschichte (IfZ)). I et brev til den ukentlige avisen Die Zeit fastslo Broszat kortfattet: "Hverken i Dachau, eller i Bergen-Belsen eller i Buchenwald har jøder eller andre fanger blitt gasset. Gasskammeret i Dachau ble aldri helt ferdigstilt ... Hundretusenvis av fanger som døde i Dachau eller andre konsentrasjonsleirer i det gamle tyske riket var ofre først og fremst for de katastrofale hygieniske tilstandene og mangler på forsyninger... " (11) Med denne uttalelsen innrømmet Broszat at den i 15 år offisielt propaganderte historiske sannhet ikke var noe annet enn den ukritisk etterplaprete krigspropagandaen til seierherrene. Siden da er det kommet opp et skilt i "gasskammeret" i Dachau med følgende innskrift på flere språk:
«Gasskammer - kamuflert som dusjbad - var aldri i drift». For å avverge for stor skade på den "folke-pedagogisk ønskelige historiske sannheten" (12), ble leirene i Polen bygget opp propagandamessig kort tid etter denne graverende revisjonen av offisiell historieskrivning. Hertil tjente spesielt de medie-iscenesatte nazi-rettsakene, som f.eks. Eichmannrettsaken i Jerusalem (1961) eller Auschwitz-rettsakene i Frankfurt am Main (1964-1965). Til denne dag kan etablerte historikere ikke forklare hvorfor øyenvitner og tilståelser i forbindelse med den påståtte gassingen i Auschwitz, Treblinka eller Sobibor skulle være mer troverdige enn de forlengst tilbakeviste rapportene om de påståtte gassingene i Buchenwald, Bergen-Belsen og spesielt Dachau. Imidlertid lyktes det de ansvarlige for den offisielt proklamerte historiske sannheten å midlertidig hindre den stadig større tvil om gasskammerteorien å spre seg. Alle ytterligere spørsmål ble enten erklært for tabu eller henvist til leirene på den andre siden av jernteppet, som ikke var tilgjengelige for uavhengige forskere før i 1989. 2.2 Døde virkelig 6 millioner? Spørsmålet om hvor mange mennesker som faktisk ble offer for Holocaust, gjelder som tabu og blir vanligvis avvist som «antisemittiske». Ikke sjelden blir det i en moralsk forargelse stilt følgende spørsmål: «Hvis de seks millioner jødene ikke ble gasset, hvor er de da?» Med dette argumentet blir tallet 6 millioner konstatert som en uforanderlig konstant. Alle som vurderer dette tallet som urealistisk, blir oppfordret til å forklare hvor Holocaust-ofrene er blitt av. Hyppig brukte statistiske data om jødiske befolkningsantall i enkelte land er misvisende, fordi det var under krigen betydelige migrasjonsbevegelser. I tillegg har grensene i Europa endret seg betydelig siden krigens slutt, noe som ytterligere kompliserer tellingen av ulike befolkningsgrupper i de enkelte land. For eksempel ble grensen til Polen flyttet vestover med om lag 200 km etter 1945; østlige og sørlige deler av Polen tilfalt Sovjetunionen, østlige områder av det tyske riket tilfalt Polen. Spesielt i øst og sør Polen (Galicia, Bukovina) bodde det mange jøder, som på grunn av de endrede grensene for Polen ikke dukker opp i den polske befolkningsstatistikken etter 1945. En sammenligningen av den jødiske verdensbefolkningen før og etter andre verdenskrig er derfor den eneste objektive måten å anslå det sannsynlige antall Holocaust-ofre. Følgende liste over den jødiske verdensbefolkningen stammer fra overveiende jødiske kilder, som f eks American Jewish Committee. Tallene som er sitert i ulike publikasjoner henviser til alle jøder, uansett om de tilhører en synagoge, (dvs en jødisk menighet) eller ikke. Jødisk befolkning over hele verden før den andre verdenskrig:
The National Council of Churches, USA 1930:......................15,3 millioner. Jødisk befolkning over hele verden etter den andre verdenskrig:
World Almanach 1945:........................................................... 15,19 millioner. Den jødiske verdensbefolkning forblev dermed omtrent konstant mellom 1930 og 1947. Antall Holocaust ofre kan derfor ikke vært større enn den naturlige befolkningsveksten i denne perioden. En rapport fra Basler Nachrichten av 13. juni 1946 ser ut til å bekrefte dette funnet. I denne artikkelen blir det sagt om det antatte antall jødiske ofre: "... En ting er allerede i dag sikkert: Påstanden om at antall jødiske ofre er 5-6 millioner, er usanne. Antall jødiske ofre kan bare variere mellom 1 og 1,5 millioner, fordi det var ikke flere som var tilgjengelige for Hitler og Himmler. Men det er forventet og håpet at det jødiske folks endelige tapstall endog vil være lavere dette tallet... " Disse samtidige kildene snakker et entydig språk. Men ansikt til ansikt med de utallige halvsannheter og løgner i Holocausts offisielle beretninger burde det ikke overraske at statistiske data om den jødiske verdensbefolkningen ble suksessivt tilpasset for å gjøre de påståtte 5 til 6 millioner ofrene troverdige. En av de mest slående manipulasjonene finnes i World Almanac. I utgavene for årene 1948 og 1955 er det gitt følgende tall for den jødiske befolkning: Det statistiske Holocaust mellom 1948 og 1955: World Almanach, Utgave fra årene 1948 – 1955 ----------------------------------------------1948-----------------------------1955
Nordamerika ........................................ 4.971.261................................. 5.222.000 Tallene for den jødiske befolkningen i Europa er spesielt oppsiktsvekkende: først i 1955, altså etter at de første "engangs- og endelige" erstatningsbeløpene ble overført til den nystiftede staten Israel, forsvant på uforklarlig måte rundt seks millioner europeiske jøder fra statistikken i tallrike publikasjoner og oppslagsverk. Hvis man tror på disse tallene fra Word Almanac, som forøvrig ble levert av den amerikanske jødiske komiteen ( American Jewish Committee), er Holocaust hovedsakelig et statistisk fenomen som fant sted mellom 1948 og 1955. 2.3 Tall akrobatikk à la Auschwitz "Et mirakel har skjedd! Seks millioner jøder ble drept og vi får penger for det! "(Shmuel Dayan, Knesset medlem) (14) Siden begynnelsen av 1960-tallet er er konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau betegnet som den største og viktigste utryddelsesleiren til naziregimet. Auschwitz er et symbol på den verste forbrytelsen i menneskets historie. Alle beskrivelsene om dette gjelder som "åpenbart sanne"; ikke bare har de samme status i tyske domstoler som naturlover, de blir også strafferettslig diktert. I lys av denne aggressivt offentlig proklamerte sikkerheten er det veldig overraskende at de "åpenbart sanne" tallene varierer med mer enn hundrefold, avhengig av kilden og dato. Welt am Sonntag klarte til og med, i den samme utgave, å oppgi tall som varierte med 60%:
31.12.1945: Fransk kommisjon for undersøkelse av tyske krigsforbrytelser.....................8.000.000 Sistnevnte tall det eneste tall på antall ofre for Auschwitz som er fastslått ved telling, de ble bestemt på grunnlag av de offisielle dødsregistrene som dukket opp i 1989. Selv om etablerte historikere i tre tiår hadde hevdet at disse dokumentene ble ødelagt av leiradministrasjonen for å dekke sporene av folkemordet, dukket originalene til dødsregistrene uventet opp i et Moskva-arkiv i 1989. Dette offisielt dokumentert offertallet ble offentliggjort i 1994 av den International Tracing Service Arolsen og den Internasjonale komite for Røde Kors ( Internationalen Kommitte vom Roten Kreuz eller IKRK). Alle de andre tallene i listen ovenfor er basert på påstanden om at arbeidsudyktige, spesielt eldre og barn, ikke ble registrert, men ble "selektert" og "gasset" umiddelbart ved ankomst i leiren. Mer i avsnitt 2.4. Røde Kors hadde tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene under krigen, og oppga at det i de tyske konsentrasjonsleirene døde totalt 271 301 personer, se Røde Kors; Antall døde Den italienske professoren Sergio DellaPergola utga en rapport i 2002, hvort han estimerte antall Holocaust-overlevende til 1 092 000. Dersom man regner tilbake med vanlige dødelightetstabeller, så finner man at det må ha vært mellom 4,5 og 5,5 millioner Holocaust-overlevende ved krigsslutt i 1945. Dette er oppsiktsvekkende, gitt at det aldri var mer enn 4 millioner jøder innenfor det området som nazistene okkuperte. Mange har vel også lest at 11 millioner døde i de tyske konsentrasjonsleirene, 6 millioner jøder og 5 millioner «andre», vesentlig Roma (sigøynere). Da jeg først hørte denne historien, trodde jeg at det lå noe forskning bak denne påstanden, eller at noen i det minste hadde forsøkt å telle disse «5 millioner andre», men det er faktisk ikke tilfelle. Myten om de «5 millioner andre» stammer utelukkende fra en bemerkning av Simon Wiesenthal fra 70-tallet. Han valgte tallet 5 millioner fordi han ville ha et tall som var stort nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet, men selvfølgelig ikke større enn de påståtte 6 millioner døde jøder. Av Nürnberg-domstolen ble det industrielt anlagte drapet på fire millioner jøder i Auschwitz vurdert som bevist og ble bokstavelig talt «for all evighet meislet i stein» på en minnestein ved inngangen til Auschwitz. På grunn av de stadig mer åpenbare inkonsekvensene ble denne minnesteinen fjernet i 1990, uten noen medieoppmerksomhet overhodet. (15).
Nürnberg-løgnen om Auschwitz Fritjof Meyer, som lenge var redaktør for Der Spiegel, kom mai 2002 med en artikkel i tidsskriftet Osteuropa, som ble utgitt i regi av Rita Süssmuth. I denne artikkelen sier han at på grunn av nye arkivfunn kom han til den konklusjonen at antall ofre for gassing i Auschwitz var på ca 356 000, mindre enn en tidel av det som ble påstått «bevist» av Nürnberg-domstolen. (Fritjof Meyer, Die Zahl der Opfer von Auschwitz, Osteuropa, 5/2002, S. 631-641). Dette burde være gode nyheter for de som bryr seg om jødenes beste. Men jødiske interessegrupper avviser denne gode nyheten med raseri. At denne kretsen av jøder mot bedre vitende krampaktig holder fast ved at det totale antall Holocaustofre er seks millioner, kan sannsynligvis bli forklart av det faktum at tallet seks millioner for jødene har en mystisk, for ikke å si religiøs betydning (16). Som nevnt tidligere rapporterte amerikanske aviser, særlig New York Times, på en tid da Adolf Hitler fremdeles var en helt ukjent privatperson fra første verdenskrig, at seks millioner av jøder var truet av et holocaust. (17) De tydelig religiøse hentydningene i artikkelen fra «American Hebrew» av 31. oktober 1919 "The Crucifixion of Jews Must Stop" kastet sin skygge langt framover: I dag har hele Holocaust-temaet de typiske trekkene til en statsreligion: Tro har forrang for kunnskap og enhver tvil blir møtt med drakoniske straffer. Holocaust-industrien, som Norman Finkelstein kaller denne moralske og økonomiske utpressingen gjennom overdrevet og ensidig vektlegging av jødisk lidelse, har mye lengre tradisjon enn vanlig kjent. Nahum Goldmann, tidligere president for World Jewish Congress, kommenterte denne skamløse instrumentaliseringen av Holocaust i sin bok The Jewish Paradox (18) med forfriskende åpenhet: "Jeg overdriver ikke. Jødenes liv består av to elementer. Å grave til seg penger og å protestere." 2.4 De offisielle dødsregisterne. Tvilen på at det offisielt proklamerte antall dødsfall var riktig, ble også næret da i 1989, de antatt forsvunne offisielle dødsregisterne til Auschwitz dukket opp, og det viste seg at ikke mer enn 68.864 dødsfall var registrert. Ettersom noen bind mangler, må det totale antallet imidlertid korrigeres litt oppover. Antall dødsfall som er dokumentert for hele levetiden til AuschwitzBirkenau-leirkomplekset er ifølge estimater fra Auschwitz-kurator, Franciszek Piper, på ca 100 000 (19). Carlo Mattogno har vurdert tallene til Piper og konkluderer med at det var sannsynligvis rundt 136.000 dødsfall i Auschwitz i løpet av leirens driftstid. Hvis man sammenligner Mattogno/Pipers estimat med det opprinnelig påståtte ofre (4 millioner), så er det en en forskjell på 3.864.000 Holocaust-ofre. Men selv med dette oppsiktsvekkende avviket har etablerte historikere et svar: Mange innsatte ble ikke registrert i Auschwitz dødsregistre fordi alle fanger som ble ansett arbeidsuføre ble «selektert» umiddelbart ved ankomst og drept uten registrering. Dette argumentet kan synes å være - i det minste ved første øyekast - en sannsynlig forklaring på uoverenstemmelsen. Men da burde bare arbeidføre relativt sunne mennesker i aldersgruppen på rundt 16-60 være registrert i de offisielle dødsregistrene. De som var uegnet for arbeid, spesielt gamle og barn, skulle ikke være registrert i det hele tatt, men skulle være "selektert" og "gasset" ved ankomst til leiren. Men hvis man tar en nærmere titt på listene, vil man legge merke til mange oppføringer i dødsregisterne som gjør dette argumentet absurd. Her er et lite utdrag:
11. 08. 1941: Josek N., Arbeiter, 71 Jahre Enhver oppføring av en person under 16 eller over 60 er et uavvendelig vitnesbyrd om at fanger klassifisert som uegnet for arbeid ("selektert") ble registrert. Påstanden om at i Auschwitz var det utallige andre ikke-navngitte døde i tillegg til de offisielt dokumenterte dødsfallene, er ikke holdbar (20). De fulle navnene er ikke gitt her av pietetsgrunner. De originale dødsregistrene som inneholder fulle navn og fødested, yrke, siste bosted, dødsdato og dødsårsak finnes Auschwitzmuseet. Kopier på mikrofilm finnes bl. a. ved Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og på International Tracing Service Arolsen. Noter 10 Books and Bookmen, April 1975 11 Martin Broszat, Keine Vergasungen in Dachau, Die Zeit, Hamburg, 19. August 1960 12 Formulierung des Historikers Golo Mann 13 Hanson W. Baldwin, New York Times, 22. Februar 1948 14 Tom Segev, The Seventh Million – The Israelis and The Holocaust, Hill and Wang, New York 1994, S. 223 15 Hamburger Abendblatt, 25. 7. 1990; Jüdische Allgemeine Wochenzeitung, 26. 7. 1990; Daily Telegraph, London, Auschwitz Deaths Reduced to a Million, 17. Juli 1990; The Washington Times, Poland Reduces Auschwitz Death Toll Estimate to 1 Million, 17. Juli 1990 16 Angivelig skal jødenes Messias vende tilbake når visse forutsetninger er oppfylt. En av disse forutsetninger er at «det utvalgte folk» skal være vendt tilbake til «det lovede land», dog med et tap på 6 millioner mennesker. Se f eks Wolfgang Eggert, Israels Geheimvatikan, Propheten Verlag München 2001, Band 3, Seite 326, f f. 17 Martin H. Glenn, The Crucifixion of Jews Must Stop, The American Hebrew, New York, 31. 10. 1919 18 Nahum Goldmann, Das jüdische Paradox, Europäische Verlagsanstalt 1992 19 Franciszek Piper, Wie viele Juden, Polen, Zigeuner ...wurden umgebracht, Universitas, Krakau 1992. vgl. auch die Ausführungen von Robert Faurisson, Wieviele Tote gab es im KL Auschwitz?, Vierteljahreshefte für freie Geschichtsforschung, 3(3) (1999), S. 268-272 20 Mark Weber, Pages From The Auschwitz Death Registry Volumes: Long-Hidden Death Certificates Discredit Extermination Claims, Journal for Historical Review, Vol. 12, No. 3, 1992 3. Wannsee-Konferansen. Ifølge offisiell historie, så ble det på en konferanse avholdt i en villa i Berlins bydel Wannsee den 20. januar 1942, besluttet en «endelig løsning på jødespørsmålet». (21) Dette påstås å være kynisk nazistisk jargong for det påståtte drap på seks millioner jøder, skjønt begrepet "løsning av det jødiske spørsmålet" ble brukt allerede i 1896 av grunnleggeren av moderne zionisme, Theodor Herzl (22) i skriftet «Der Judenstaat - Versuch einer modernen Lösung der Judenfrage». Wannsee-protokollen blir fortsatt betegnet som det viktigste dokumentbeviset for Holocaust i historiebøker og massemedier. Som en kontrast til dette, kalte den israelske historikeren Yehuda Bauer, som var leder av Institutt for utforskning av Holocaust ved Yad Vashem, at påstanden om at Wannsee-konferansen hadde dokumentert utryddelsen av jødene i Europa, for en "dum historie". (23) I sin analyse av Wannsee-protokollen - «Anatomie einer Fälschung» (24) av Johannes Peter Ney, påpeker han uregelmessigheter som sannsynligvis var velkjente for Yehuda Bauer og kan ha forårsaket Bauers kritikk. Her er noen viktige konklusjoner fra Neys analyse: Rent formelt mangler Wannsee-protokollen alle kjennetegn på en protokoll: begynnelsen og slutten av konferansen, referanser til inviterte men ikke fremmøtte personer, navnene på disse er ikke kjent. Brevhode, dato, distributør, sted, signatur fra lederen av konferansen og stempel mangler også på denne protokollen. Kort sagt mangler alle egenskaper som er påbudt i et offisielt dokument. Språkstilen er preget av stilistiske og atypiske uttrykk som antyder at forfatteren var tungt påvirket av det engelske språket. Også notatet «I forbindelse med denne endelige løsningen [...] regnes 11 millioner jøder» er oppsiktsvekkende, for det var aldri så mange som halvparten av dette antallet innen rekkevidden av nazistregimet. (25) Antallet jødisk befolkning i hele det tyske rike, inkludert de østlige territoriene, var bare en halv million i 1933; Av disse utvandret ca. 250 000 uskadet, og 150 000 andre jøder tjenestegjorde som soldater i Wehrmacht. (26) Mens man kan finne unnskyldninger både for faktafeil og stilistiske uoverensstemmelser, så er det er ingen forklaring på følgende forhold: Det finnes to forskjellige versjoner av protokollen. Det påstås at Wannsee-protokollen ble utferdiget i 30 forskjellige eksemplarer, hvorav bare eksemplar nr 16 overlevde. Men nå finnes det to forskjellige «original»-eksemplarer av eksemplar nr 16 av Wannsee-protokollen. Etablerte historikere kaller noen ganger det ene eksemplaret, noen ganger det andre, for originalen. Det første eksemplaret ble «oppdaget» av Robert Kempner, en tysk jøde som emigrerte til USA på 1930-tallet, og som kom tilbake til Tyskland i 1945 som aktor i Nürnberg-rettsakene. Han ga ingen nærmere opplysninger om hvordan hans eksemplar av Wannsee-protokollen ble «oppdaget». Til tross for den uklare opprinnelsen til Wannsee-protokollen som ble «oppdaget» av Kempner, ble den godkjent som bevis i Nürnberg-rettsakene og fikk aktnummer G-2.568. Problemet med det «original»-eksemplaret av Wannsee-protokollen som Robert Kempner «oppdaget», var at «SS» var skrevet med vanlige latinske bokstaver. Åpenbart hadde ikke forfatteren av dette dokumentet en skrivemaskin med de typiske runetegnene for SS tilgjengelig, til tross for at det i 1942 neppe fantes en eneste skrivemaskin på noe offentlig kontor i Tyskland som ikke hadde de typiske runetegnene for SS. Produsentene av denne litt uheldige versjonen av Wannsee-protokollen forsto antagelig sin tabbe, for senere dukket det opp en annen versjon (også som «original»-eksemplar nr 16 av 30) hvor «SS» var skrevet med runetegn. Siden det ikke har lykkes å få den første versjonen av Wannsee-protokollen til å forsvinne fra allerede publiserte verker (f eks er en faksimile av den første protokollen gjengitt i Robert Kempners bok «Eichmann und Komplizen»), (27) kan man konkludere med at Wannsee-protokollen ikke er annet enn en klønete forfalskning. Det bør ikke forbause noen, for i dag vet vi f eks fra Irak-krigene at britene og amerikanerne er kjent for praksisen med «sexing up the dossier» - dokumentasjon produseres etter behov.
SS-latinske og SS-runiske
Til venstre: «Originalversjon» av Wannsee-protokollen som presentert av Robert Kempner. 21 Ordet "Endlösung» (endelig løsning), som vanligvis brukes i dag, stammer fra en feilaktig tilbakeoversettelse ved Nürnberg-domstolen av ordet "Gesamtlösung“ (samlet løsning) fra tysk til engelsk og tilbake igjen; se også ordveksling mellom Hermann Göring und Robert Jackson, IMT IX 575 22 Theodor Herzl, Der Judenstaat. Versuch einer modernen Losung der Judenfrage, 1896 erstmals veroffentlicht 23 Jehuda Bauer, The Canadian Jewish News, 30. Januar 1992, S. 8 24 Johannes Peter Ney, Das Wannsee-Protokoll - Anatomie einer Fälschung, erschienen in: Grundlagen zur Zeitgeschichte, Ernst Gauss (Herausgeber) Grabert Verlag Tubingen 1994 25 American Jewish Yearbook, Nr. 43; Walter Sanning, Die Auflosung der Juden Europas, Grabert 1983 26 Bryan Mark Rigg, Hitlers judische Soldaten, Schoningh Paderborn 2003 27 Robert M. W. Kempner, Eichmann und Komplizen, Europa Verlag Zurich 1961 28 als Faksimile u. a. bei Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz von 20. Januar 1942, Edition Hentrich 1998 4. Sitater av ledende nazistiske politikere. Ingen steder i de tonnevis av nazistiske dokumenter som ble beslaglagt av seiersmaktene, er det funnet noen Hitler-ordre, noen plan eller noe budsjett for industriell utryddelse av jøder. Raul Hilberg, som skrev standardverket om Holocaust («The Destruction of the European Jews»), forklarer dette med at planene om Holocaust var så hemmelige at nazistene brukte tankeoverføring for gjennomføringen av Holocaust. Hilberg skriver følgende (sitat): "....an incredible meeting of minds, a consensus mind-reading by a far-flung bureaucracy...." (29). På den ene siden blir krav om dokumentasjon på at det eksisterte en plan for jødeutryddelsen, feid til side med at Holocaust var så hemmelig at nazistene ikke en gang snakket om det, men brukte okkulte metoder for å kommunisere om Holocaust. På den annen side blir offentlige uttalelser av ledende nazister, som Hitler, brukt som beviser for at Holocaust skjedde. De Herrer Holocausteksperter synes ikke å legge merke til selvmotsigelsen: På den ene siden var planene om Holocaust så hemmelige at ordrene om Holocaust bare ble overført telepatisk til de utvalgte, mens på den andre siden ble planene om Holocaust proklamert offentlig av ledende nazister. Begge deler kan ikke være riktig. I det etterfølgende vil vi diskutere noen ofte siterte offentlige uttalelser fra ledende nazistiske politikere. 4.1 Adolf Hitler Det er ofte sagt at Adolf Hitler allerede hadde annonsert drapet på jødene med giftgass i sin bok Mein Kampf. I denne sammenhengen er følgende avsnitt ofte sitert: "Da krigen tok til, og i tiden etterpå, skulle man bare ha holdt tolv-femten tusen av disse hebraiske folkeforræderne under giftgass på samme måte som hundretusener av de aller beste arbeiderne våre fra alle lag måtte tåle det i felten, så hadde ikke million-offeret ved fronten vært forgjeves. Tvert imot: Tolv tusen skurker skaffet av veien i rette tid ville kanskje ha berget livet til en million tyskere». Dette avsnittet finnes i det andre volumet av Mein Kampf, i kapitlet «Retten til nødverge» hvor Hitler diskuterer forhold under første verdenskrig og angriper marxismen, som i Tyskland hovedsakelig ble ledet av jødene. Både referansen til fortiden og den hypotetiske formen viser at dette er propaganda, og ikke planlegging av et fremtidig folkemord. Dessuten må man huske på at lignende uttalelser ikke var uvanlige på denne tiden. F eks jøden Kurt Tucholsky, som påsto å være pasifist, uttalte følgende: "La gassen komme snikende inn i lekeromene til barna dine. Må de dø langsomt, de små. Jeg ønsker at kona i kirkerådet og redaktøren og billedhuggerens mor og søsteren til bankdirektøren finner en bitter og smertefull død alle sammen." (30) Det skal ikke påstås at Tucholsky planla å utrydde sine motstandere med gass. Sitatet er bare tatt med for å vise at slike uttrykksformer var vanlige på den tiden, og det er rett og slett absurd at sitatet fra Hitlers Mein Kampf skulle bevise Holocaust. Det andre Hitler-sitatet som ofte bringes opp, stammer fra en tale til riksdagen 30. januar 1939, hvor Hitler uttalte følgende : "Dersom den internasjonale finansjødedommen innenfor og utenfor Europa skulle lykkes enda en gang med å kaste folkene inn i en verdenskrig, vil ikke resultatet bli bolsjevisering av jorden og jødedommens seier, men derimot ødeleggelse (Vernichtung) av den jødiske rase i Europa.» Etablerte historikere påstår at dette Hitler-sitatet er et bevis på en plan om utryddelse av jødene, men da ser de bort fra den første halvdel av setningen. Den bekymringen som uttrykkes her om at innflytelsesrike jødiske kretser kunne tvinge fram en krig mot Tyskland, var ikke tatt fullstendig ut av luften. Vi kan la disse kretsene snakke for seg selv: Sitat fra Daily Express, London, 24. mars 1933: "Judea erklærter krig mot Tyskland ... Fjorten millioner jøder verden over står sammen som en mann og erklærer krig mot Tyskland. "
24. mars 1933: Den jødiske krigserklæringen mot Tyskland. Den zionistiske lederen Vladimir Jabotinsky i januar 1934 i den jødiske avisen Tatscha Retsch: "Våre jødiske interesser krever den endelige utslettelsen av Tyskland». The Youngstown Jewish Times, 16. april 1936: "Etter neste krig vil det ikke lenger være noe Tyskland. På et signal gitt fra Paris vil Frankrike og Belgia, så vel som folkene i Tsjekkoslovakia, sette seg i bevegelse og omslutte Tyskland i et dødelig knipetangsangrep. Preussen og Bayern vil bli skilt fra hverandre og ødelegge livet i statene)." The American Hebrew, 30. april: "Folkene vil komme til den nødvendige innsikt at Nazi-Tyskland fortjener å bli utryddet (ausgerottet) fra folkefellesskapet." Dette er bare noen få eksempler fra et helt hav av anti-tysk propaganda. På bakgrunn av dette er ikke Hitlers Reichstag-tale av 30. januar 1939 noe mer enn et tilsvar til Zionistenes krigshissing og drapsfantasier, og kan ikke sees på som en offisiell kunngjøring om utryddelse av jødene. Fullstendig sitert og vurdert i en samtidig sammenheng motsier også det ofte siterte Hitler-utsagnet den fortsatt utbredte påstanden om at nazi-regimet hadde søkt en krig. I en tale fra 16. mars 1984, uttalte den britiske sjefsanklager ved IMT (International Military Tribunal, altså Nürnbergdomstolen) Sir Hartley Shawcross, følgende: «Trinn for trinn har jeg kommet mer og mer til overbevisning om at kommunismens mål i Europa er mørk (finster). Jeg anklaget nasjonalsosialistene i Nürnberg. Sammen med mine russiske kollegaer fordømte jeg nazistisk aggresjon og nazistisk terror. Hitler og det tyske folk har ikke ønsket krig! På bakgrunn av vår politikk om å balansere stormaktene, og ansporet av amerikanerne rundt Roosevelt, erklærte vi krig mot Tyskland for å ødelegge landet. Vi besvarte ikke Hitlers ulike fredsforslag. Nå må vi si at Hitler hadde rett. I stedet for et samarbeide med Tyskland, som Hitler tilbød oss, står vi nå ovenfor det enorme sovjetiske imperiet. Jeg føler meg skamfull og ydmyket. Nå må jeg se hvordan de samme målene som vi har tilordnet Hitler blir forsøkt oppfylt under et annet navn og den samme taktikken finner hemningsløs anvendelse.» (32) 4.2 Heinrich Himmlers Poznan-taler. Ofte blir det sitert utdrag fra to taler som Heinrich Himmler holdt 4 og 6 oktober 1943 i Poznan for ledere i NSDAP (Det tyske nazi-partiet). Himmler skulle i denne forbindelse ha uttrykt seg usedvanlig åpent om jødeutryddelsen. Wlhelm Staglich (33) har kritisk analysert disse talene, og de viktigste selvmotsigelsene kan oppsummeres som følger: Himmler hadde ingen fornuftig grunn til å snakke om jødeutryddelse til ledere i NSDAP, fordi NSDAP hadde aldri noe som helst med den påståtte jødeutryddelsen å gjøre. (Det var SS som sto for jødeforfølgelsen). Himmler ba også i talen tilhørerne om "aldri å snakke om dette", og "å ta hemmeligheten med seg i graven". Det opplagte spørsmålet her om hvorfor Himmler lot en superhemmelig tale med påståtte superhemmelige opplysninger bli spilt inn på grammofonplater, er ikke stilt og heller ikke besvart av etablerte historikere. Talekvaliteten på grammofonplatene er dessuten så dårlig at man ikke kan gjenkjenne Himmlers stemme. Himmler kommer dessuten i Poznan-talen med flere opplysninger som beviselig er feil, som at utryddelsen av jødene var en del av partiprogrammet til NSDAP. Himmler hadde vært medlem av NSDAP siden 1923 og i flere år rikspropagandaleder for NSDAP, og visste derfor meget godt at det aldri hadde stått noe i partiporgrammet til NSDAP om noen jødeutryddelse. Det er umulig at Himmler kunne fremsette en slik løgn foran en forsamling av ledere for NSDAP, hvorav de fleste antagelig kjente partiprogrammet like godt som Himmler. Himmler snakket også i Poznan-talen om utryddelsen av jødene i fortid som om dette var et fullbyrdet faktum i oktober 1943, noe som er i sterk motsetning til den offisielle Holocausthistorien. I tillegg til disse innholdsmessige avvikene kommer også at de omtalte passasjene ikke stemmer overens med resten av det skriftlige manuskriptet. David Irving pekte på at de aktuelle sitatetene er skrevet med en annen maskin enn resten av manuskriptet, det ble brukt et annet skrivebånd, og nummereringen av de relevante sidene var med blyant. (34) Det er derfor mye som tyder på at Himmlers Poznan-taler er forfalsket. Noter: 29 Raul Hilberg, zitiert in: George De Wan, The Holocaust in Perspective, Newsday, Long Island, New York, 23. Februar 1983 30 Die Weltbühne, XXüI. Jahrgang, Nr. 30 vom 26.7.1927, Seite 152 31 Gemeint sind die Hebraer Bernard Baruch, Felix Frankfurter, Henry Morgenthau und andere 32 Fritz Becker, Im Kampf um Europa, Stocker Graz 1991 33 Wilhelm Staglich, Der Auschwitz-Mythos, Grabert Tubingen 1979 34 Aussage David Irvings als sachverstandiger Zeuge im Zündel-ProzeB, April 1988, Toronto 5. Foto- og filmdokumenter Det sies at kameraet ikke lyver. Men når det dreier seg om "det folkepedagogiske ønskede historiske bildet» , er alle midler tillatt. Et paradeeksempel på hvordan bilder er forfalsket eller tatt ut av kontekst, er den første Wehrmacht utstillingen, som åpnet i Hamburg 1 mars 1995, og som fokuserte på krigsforbrytelser utført av Wehrmacht. Initiativtakerne til denne kontroversielle utstillingen ignorerte i mange år godt begrunnet kritikk og kom med absurde insinuasjoner mot historikere og samtidige vitner som pekte på grove feil og manipulasjoner. Bare etter at utenlandske historikere (spesielt Bogdan Musial fra Polen og Krisztian Ungvary fra Ungarn) uttrykte tvil om utstillingens seriøsitet, ble en uavhengig kommisjon av historikere innkalt for å undersøke autentisiteten til bildene som ble vist. Høsten 1999 kom kommisjonen til den konklusjonen at ca. 90% av bildene ved Wehrmacht-utstillingen var forfalsket, satt i feil kontekst eller av tvilsomt opphav. (35) 5.1 Falske fotografier som bevis for Holocaust Udo Walendy har i sitt arbeid undersøkt utallige bilder og dokumenter som er presentert som bevis for Holocaust. Han påstår at det i Holocaust-litteraturen knapt er eneste fotografi som ikke er forvrengt. I Udo Walendys bok er det mange eksempler på forfalskede fotografier. Den tyske historikeren Helmut Eschwege viser i sin bok «Kennzeichen J» et bilde av et godstog fylt med mennesker, som skal dokumentere et bilde av jøder på vei til gasskammerne. Det samme bildet ble fremvist i en TV-dokumentar fra 1990 med tittelen "Døden er en mester fra Tyskland." I denne filmen av Lea Rosh og Eberhard Jäckel blir det påstått at bildet viser "den forferdelige jødedeportasjonen fra Romania sommeren 1941". Originalbildet finnes imidlertid hos Bundesbahndirektion Hamburg , og har tittelen: «Godstog med flyktninger 1946.» I virkeligheten ble dette bildet tatt i Hamburg i 1946, ett år etter at krigen sluttet.
Til venstre: Bilde fra «Kennzeichen J» som påstås å vise tog med jøder på vei til gasskammeret. Til høyre: Originalbildet som befinner seg hos Bundesbahndirektion Hamburg , og har tittelen: «Godstog med flyktninger 1946.» Dette bildet og andre kan sees på denne siden. 5.2 Grusomhetsbilder
Ovenstående bilde er publisert i "Der Spiegel" 10.10.1966 No . 42, p . 101, med tittelen "Under SS-regjeringen, det perfekte slave-systemet". Det er imidlertid lett å se at dette bildet er forfalsket. Ingen personer som er hengt opp på denne måten, ville henge med bøyde knær. Dessuten har forfalskerne glemt å tegne inn tau på bildet, slik at det ser ut som om fangene henger i løse luften. Da allierte tropper våren 1945 inntok de nazistiske konsentrasjonsleirene, ble de presentert for et grusomt syn. Det er knapt noen som ikke har sett de fryktelige bildene av utsultede konsentrasjonsleirfanger og hauger med lik. Bildene av de døde er så fryktelige, at det er knapt noen tør å stille spørsmål om opprinnelsen, ektheten eller sammenhengen bildene er tatt i. Slike bilder brukes ofte til å formidle en politisk ønsket historisk sannhet og samtidig kvele all legitim tvil på det offisielle dogmet. Bildet under fra Bergen-Belsen finnes her.
Bildet over, med underteksten «Auschwitz som det virkelig var», har blitt publisert i ulike magasiner, som i Quick i 1979 i stort format over to sider. Dette bildet, som påstås å være tatt i Auschwitz, viser i virkeligheten utsultede fanger som var døde av tyfus i Bergen-Belsen. Det eneste dette bildet viser, er det ikke omstridte faktum at mot slutten av krigen herjet tyfus-epidemier i de vestlige leirene samtidig som forsyningssituasjonen var katastrofal på grunn av den allierte bombingen, noe som førte til sterk underernæring blant fangene. Høsten 1944 ble forsyningssituasjonen i det tyske riket dramatisk forverret på grunn av den allierte bombingen. Hverken sivilbefolkningen eller fangene i konsentrasjonsleirene fikk tilstrekkelig med levnedsmidler. I tillegg ble mange fanger i de østlige leirene flyttet vestover på grunn av den sovjetiske framrykkingen, slik at de vestlige leirene ble overfylte. Da leirene i vest led under overbefolkning og mangel på forsyninger, spredte det seg raskt epidemier som kom u av kontroll. Som et resultat av denne katastrofale utviklingen, døde det i de siste fire månedene av krigen flere mennesker i Dachau enn i i løpet av de foregående fem årene av krig (36) I Bergen-Belsen døde det løpet av krigens siste måneder ca 35 000 mennesker av tyfus, herav ca 10 000 etter at leiren var overtatt av britene. Det er bilder av disse likene som britene og de allierte har fremvist som bevis på at tyskerne gasset jøder under krigen. En mer detaljert gjennomgang av hvordan britene fotograferte utsultede lik som var døde av tyfus, og presenterte dem som bevis for tyske gassinger av jøder, er gitt i denne filmen. Imidlertid finnes ekte bilder fra Auschwitz som er tatt etter at sovjetiske styrke inntok Auschwitz. Den sovjetiske hæren nådde Auschwitz den 27. januar 1945 (denne dagen er siden 1966 minnedag for Holocaust). Fra denne dagen eksisterer det flere bilder av de ca 7.500 innsatte som var etterlatt i leiren. Disse er imidlertid nesten aldri publisert da de viser mennesker i relativt godt hold, og dette passer ikke inn i det offisielle bildet av Auschwitz som utryddelsesleir.
Auschwitz som det virkelig var: Innsatte i KZ Auschwitz- Birkenau. Bildet er tatt på befrielsesdagen 27. Januar 1945 Man kan også undre seg over hvorfor russerne etter overtagelsen av Auschwitz ikke publiserte et eneste fotografi, ei heller en omtale, av det «gasskammeret» i Auschwitz som gjennom mange tiår er blitt fremstilt for millioner av turister som det stedet hvor millioner av jøder ble gasset. I stedet rapporterte Pravda en uke etter overtagelsen av Auschwitz om massedrap på jøder på elektriske samlebånd, hvoretter jødene etter sigende ble brent i store ovener. (se fotnote 3). Pravda skrev i denne forbindelse ikke et ord om Zyklon B, Holocausts viktigste våpen. Noter 35 se detaljert dekning i dagspressen høsten 1999, f eks Frankfurter Allgemeine Zeitung 22. 10. 1999, Side 2 36 Johann Neuhausler, Wie war das im KZ Dachau?, Kuratorium für das Sühnemal KZ Dachau, München 1981 5.3 Allierte Luftfotografier. Luftrekognoseringen ble ganske avansert mot krigens slutt og det ble fremskaffet bilder som ikke bare er av uvurderlig verdi for historikere. For eksempel blir blindgjengere fortsatt i dag lokaliserrt på grunnlag av flyfotografier fra krigens dager. Ifølge offisiell historie ble over 400 000 ungarske jøder i Auschwitz gasset og brent i åpne graver mellom mai og juli 1944 (37). Dette måtte ha blitt registrert på luftfotografier fra denne tiden. Den 3. mai 1944 fotograferte amerikanske flygemaskiner i klart vær konsentrasjonsleiren Auschwitz (38), bildene kan ses her. Disse fotografiene viser følgende: Ingen spor av åpne graver, der det daglig angivelig ble brent over 12.000 mennesker, ingen køer med mennesker foran bygningen hvor gasskammeret skulle befinne seg. I bildene ser man videre at de omkringliggende jordene ligger like inntil leirens gjerder. Gjerdene var ikke skjermet for innsyn, og det som foregikk i leiren kunne derfor ikke ha vært holdt hemmelig. Den kanadiske John C. Ball har i mange år analysert fotoopptak av allierte fly. I boken «Air Photo Evidence» (39) fra 1992 trekker han følgende konklusjon: "Det er fortsatt ingen flyfotobevis som støtter påstanden om massemord på jødene på noe sted i det av nazistene okkuperte Europa. Analysen av flyfotoene motbeviser også den tese at nazistene forsøkte å holde hemmelig hva som skjedde i de såkalte utryddelsesleirene. Flyfotoene gir ubestridelige bevis for at noen av de påståtte hendelsene ikke har skjedd, som utryddelsen av ungarske jøder eller masseskytingen av jøder i Babij Jar. Den bli å håpe at utgivelsen av sovjetiske flyfoto bilder fra tiden under leirens drift vil gi flere opplysninger. At disse bildene enda ikke er utgitt, snakker for seg selv." Noter: 37 Jürgen Graf, Was geschah mit den nach Auschwitz deportierten, jedoch dort nicht registrierten Juden?, Vierteljahreshefte für freie Geschichtsforschung, Hastings, Nr. 2/2000, S. 140-149 38 Aufnahme des US Militärs Ref. No. RG 373 Can D 1508, exp. 3055 39 John C. Ball, Luftbild-Beweise, erschienen in: Ernst Gauss, Grundlagen zur Zeitgeschichte 5.4 Filmer Umiddelbart etter krigen ble filmen ("dokumentaren") «Todesmühlen» (40) tvangsmessig presentert for hundretusenvis av tyske krigsfanger så vel som for den tyske sivilbefolkningen. Denne filmen skulle skildre grusomhetene i konsentrasjonsleirene, men allerede den gang ble det reist tvil om autensiteten av materialet. Ifølge samtidige rapporter, kom det kritikk om at antagelig autentiske bilder og filmsekvenser, som viste hauger av lik fra utbombede tyske byer og også avmagrede tyske krigsfanger, ble fremstilt som bilder av fanger i konsentrasjonsleirene (41). Ikke sjelden ble kritikk fra tyske tilskuere undertrykt med vold. De amerikanske anklagerne vek heller ikke tilbake for å bruke en totalt forfalsket film som bevis ved Nürnberg rettssakene (42). Denne filmen, som skulle vise plyndringen av gulltenner fra myrdete jøder, var forfalsket fra begynnelsen til slutten (43). I virkeligheten ble hele gull-lageret til den tyske Reichsbank (mer enn 200 tonn gull i barrer og mynter), som var lagret i Kalibergwerk Markers (Thüringen) mot slutten av krigen, beslaglagt som krigsbytte av amerikanerne i april 1945. [Amerikanerne er grove på å stjele gull: Også gullbeholdningene til Irak og Libya ble stjålet etter den amerikanske bombingen av landene]. Tyske valutareserver og kunstskatter ble også beslaglagt som krigsbytte av amerikanerne. Begrepet "Holocaust " (avledet fra gresk av holos "hel" og causis "brann ") ble aldri brukt av naziregimet eller de seirende maktene under og etter krigen. I den 16 000 sider lange protokollen fra Nürnberg-rettssakene finnes ikke ordet Holocaust. Først etter at den amerikanske TV-serien Holocaust av Marvin Chomski ble vist i januar 1979, kom dette ordet på alles lepper, og ble brukt til å betegne det påståtte planmessige, industrielt utformede drapet på europeiske jøder. TV-serien hadde svært lite å gjøre med den historiske sannheten, men var likevel (eller kanskje på grunn av det) en gigantisk propaganda-suksess: over natten snakket hele Tyskland med ærefrykt om det nye ordet de hadde lært. (44) Den mest innflytelsesrike etniske gruppe i USA hadde endelig oppnådd den moralske statusen som ynkelige offer. Siden den gang har begrepet Holocaust blitt brukt uhemmet av jødiske interessegrupper. TV-filmen om Holocaust var også svært vellykket i økonomisk forstand: under inntrykk av denne rørende doku-såpe ble amerikanske økonomiske tilskudd til Israel mer enn fordoblet på ett år: i 1979 Israel mottok ca 2 milliarder amerikanske dollar; Året etter (1980) hadde den amerikanske bistanden til Israel steget til ca $5 milliarder. Hvert år sender USA mer utviklingshjelp til Israel enn til alle afrikanske stater til sammen. Ifølge en i 2003 offentliggjort rapport (45) av økonomiprofessor og Midtøsten eksperten Thomas R. Stauffer, har den økonomiske, politiske og militante støtte til Israel siden 1945 belastet den amerikanske skattebetaler med totalt 3 billioner (på amerikansk: tre trillioner) dollar. Siden 1979 har publikum blitt introdusert for nye filmer a la Holocaust i stadig hurtigere tempo. Typisk for denne nye sjangeren er et merkelig brygg av løgner, halvsannheter, følelser, patos og lidelses-kultus. Disse ingrediensene har tydeligvis vist seg å være en effektiv måte å stoppe pinlige spørsmål om Holocaust før de oppstår. Også Steven Spielbergs «Schindler's liste» følger dette mønster. Selv om filmen ble rost for sine forsonlige aspekter, blir det vist en tysk filmhelt, som forholder seg menneskelig overfor jødiske tvangsarbeidere. Ved nærmere ettersyn, er det imidlertid merke seg at alle andre tyskere er fremstilt enten som emosjonelle monstre eller som vilfarne instrumenter for en døds-maskin. De fleste seere av Schindlers liste er antagelig ikke klar over at filmens antihelt, leirkommandanten Amon Göth, ble arrestert av SS for sin brutale oppførsel mot innsatte i september 1944.(46) Han rømte fra en sannsynlige dødsstraff, og i uroen de siste månedene av krigen, kunne det ikke lenger gjennomføres en rettsak. På den andre siden ble Hermann Florstedt, kommandør av Lublin, og Karl Koch, kommandør av Buchenwald, dømt til døden og henrettet av SS for lignende grove lovbrudd. Inntil 1945 hadde SS-tjenesten igangsatt mer enn 800 straffesaker mot vakter i konsentrasjonsleirene. Disse straffesakene initiert fra tysk side beviste på den ene siden at det fant sted mishandling og drap av fanger i de tyske konsentrasjonsleirene, men på den annen side viste de også SS-ledelsen ikke tolererte slike lovbrudd. Men slike fakta passer ikke inn i svart/hvitt Hollywood klisjéer om onde mot gode, så de blir for det meste holdt skjult for almenheten. Noter 40 B.S. Chamberlin, Todesmühlen. Ein Versuch zur Massen-Umerziehung im besetzten Deutschland 1945-1946,Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 29 (1981) S. 420-436 41 Die Unabhdngigen Nachrichten, Nr. 11 (1986), S. 11 42 IMT, Band XüI, S. 186ff 43 Vgl. H. Springer, Das Schwert auf der Waage, Vowinckel, Heidelberg 1953, S. 178f.; P. Kleist, Aufbruch und Sturz der Dritten Reiches, Schütz, Gottingen 1968, S. 346; U. Walendy, HTNr. 43, 1990, S. 12ff. 44 Peter Martesheimer, Ivo Frenzel (Hg.): Im Kreuzfeuer: Der Fernsehfilm 'Holocaust' . Fischer Frankfurt, 1979 45 Thiomas R. Stauffer, The Costs to American Taxpayers of the Israeli-Palestinian Conflict: $3 Trillion, Washington Report on Middle East Affairs, Juni 2003 46 Reuben Ainsztein, Jewish Resistance in Nazi Occupied Eastern Europe, Barnes and Noble, 1974, S. 845 6. Vitneutsagn. "Domstolen er ikke bundet av de vanlige prinsippene for bevisføring" (artikkel 19 i vedtektene for Internationale Military Tribunal, i. e. Nürnberg-retten). Selv om massemedia, dokumentarer og skolebøker påstår at den offisielle fremstillingen av Holocaust er hevet over enhver tvil, finnes ikke et eneste bevis for påstanden om at millioner av mennesker ble drept med Zyklon B i spesialdesignede gasskammer, som hadde stått seg i en prosess som er en rettsstat verdig. Hvis en studerer kjente bøker om dette temaet, som Raul Hilbergs «The Destruction of the European Jews» (47), Eugene Kogons «Der SS Staat» (48) eller Jean-Claude Pressacs «Die Krematorien von Auschwitz» (49), innser en at i disse standardverkene ikke blir sitert ett eneste beviskraftig originaldokument. Dette ble også bekreftet av en domstol i London i forbindelse med rettsaken mot David Irving. Han tapte i rettsaken om ærekrenkelse mot den amerikanske forfatteren Deborah Lipstadt og har siden blitt kalt en "aktiv Holocaust-benekter" av den internasjonale presse. Likevel vil utfallet av denne verdenskjente rettssaken trolig vise seg å være en Pyrros-seier for Holocaust lobbyen, for dommer Charles Gray, i punkt 13,73 i sin dom av 11 april 2000 fastslo som følger: "Irving påpeker med rette at originale dokumenter fra den perioden, som tegninger, konstruksjonsforslag, korrespondanse med entreprenører, etc., gir ingen klare bevis på at gasskamre ble brukt til å drepe mennesker. Noen hentydninger til bruk av gass, som ble funnet i noen dokumenter, kan forklares av det faktum at det på den tiden var behov for å avluse plagg for å unngå risiko for epidemier som f eks ved tyfusfeber. Mengden Zyklon B levert til leiren [Auschwitz] kan forklares med behovet for å avluse klær og andre gjenstander." Den etablerte historikeren J. Baynac innrømmet i 1996 at det nesten ikke finnes originale bevisdokumenter. Den offisielle fremstillingen om Holocaust er basert på uttalelser fra noen få vitner (50). Disse vitnene var på ingen måte nøytrale og uavhengige, men nesten utelukkende tidligere konsentrasjonsleirfanger, og derfor kunne man ikke forvente at de ville være objektive. Denne typen vitnesbyrd (partiske utsagn) er klassifisert av advokater som de minst troverdige beviser, og med god grunn, og bør a priori sees på med særlig skepsis. Dette gjelder spesielt for vitnesbyrd i forbindelse med IMT (International Military Tribunal, altså Nürnberg-domstolen) fordi nesten alle inkriminerende uttalelser ble gjort i form av skriftlige erklæringer ("written affidavits"), og ikke - som vanligvis i rettssaker - i vitneboksen. De få vitnene som personlig møtte opp, ble fritatt fra utspørring av forsvaret. Så de mest absurde påstandene ble fremsatt uimotsagt og godtatt som bevist av retten av Nürnberg-domstolen, som f eks at nazistene presset 1000 jøder inn i et rom på 64 kubikkmeter (det er 10 personer per 0,64 kubikkmeter!) Noter 47 Raul Hilberg, Die Vernichtung der europäischen Juden, Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt 1997; zur Kritik siehe auch: Jürgen Graf, Riese auf tönernen Füßen, Raul Hilberg und sein Standardwerk über den Holocaust, Castle Hill Publishers, Hastings 1999 48 Eugen Kogon, Der SS-Staat, Kindler, Hamburg 1974 49 Jean-Claude Pressac, Die Krematorien von Auschwitz, Pieper, München 1994; zur Kritik siehe auch Herbert Vrebke, Auschwitz: Nackte Fakten, VHO, Berchem 1995 50 Jean Baynac, Faute de documents probants sur les chambres à gaz, les historiens esquivent le débat, [Mangler bevis for gasskammerne, historikere unndrar seg debatten] Le Nouveau Quotidien, Lausanne, 3. September 1996 6.1 Nürnberg - det siste slaget. David Irving, i sin bok «Nürnberg - The Last Battle», (51) har anskueliggjort de midler som bruktes av seierherrene for å fremstille sin krigspropaganda som åpenbare sannheter. Bare et raskt blikk på IMT-vedtektene er nok til å innse at rettspraksisen i Nürnberg så bort fra stort sett alle prinsipper for jurisprudense. Ordinær rettspraksis ble ikke bare ignorert, men faktisk forhånet. Artikkel 18 i IMT-vedtektene fastslo at IMT-domstolen kunne foreta en begrenset behandling av anklagepunktene. Dette avsnittet tillot påtalemyndigheten å plukke ut bare de formodentlig inkriminerende dokumentene fra alle de tonnevis av dokumenter som var blitt konfiskert. Dokumentert som talte til tiltaltes fordel og gunstige vitneutsagn for tiltalte ble systematisk undertrykt. En klage fra forsvarets side ble heller ikke tillatt. Artikkel 19 i IMT-vedtektene lyder: «Retten er ikke bundet av de vanlige reglene for bevisføring. Man vil i størst mulig grad bruke en rask og uformell prosedyre i utvalg av materialet og alt materiale som er gunstig for bevisføringen, vil bli tillatt.» Denne bestemmelsen innebar i praksis at anklageren kunne godta alle påstander som ble fremsatt som fellende bevis. Forsvaret hadde på sin side ikke tillatelse til å fremlegge materiale som kunne frikjenne tiltalte, og de hadde heller ikke tillatelse til å kryssforhøre de få vitner som møtte i retten. Artikkel 21 lyder bokstavelig: "Retten skal ikke kreve beviser for allment kjente fakta, men skal ta dem til etterretning». Av dette fulgte at det ikke ble foretatt obduksjoner av de påståtte ofrene, ei heller ble det foretatt uavhengige rettsmedisinske undersøkelser av det påståtte mordvåpen. Med andre ord, ble «det største massemord gjennom alle tider» godtatt av IMT uten at det ble fremlagt et eneste saksbevis. 6.2 Eksempler på ofte siterte vitnesutsagn. Påstanden om at fanger i Dachau innsatte ble gasset, førte til at leirkommandanten Martin Gottfried Weiss og 39 leirvakter vakter ble dømt til døden av de amerikanske okkupasjonsstyrkene. I den skriftlige erklæringen (52) til tidligere konsentrasjonsleirfange Franz Blaha ble det hevdet at "mange mennesker ble drept med gass" i Dachau, men han fremsatte ingen konkret informasjon om hvor mange som ble gasset eller hvilken gass som ble brukt. Blahas vitnesutsagn ble også fremlagt i Nürnberg-rettsaken og gjaldt som et viktig bevis mot Wilhelm Frick, som også ble dømt til døden. Men senest siden 1960 er det ingen som har påstått at gasskammeret i Dachau noengang var i drift. Således på grunnlag av Blahas vitneutsagn, er 40 menn sendt i galgen på grunnlag av et løgnaktig vitneutsagn fra et partisk og hevngjerrig vitne. Tidligere Auschwitz-fange Sigismund Bendel var et viktig vitne i rettsaken mot Bruno Tesch og Karl Weinbacher. Begge ble tiltalt fordi selskapet de arbeidet for, GmbH TESTA solgte avlusningsmiddelet Zyklon B til forskjellige konsentrasjonsleire.
Bendel påsto at fire millioner mennesker ble drept med Zyklon B i Auschwitz. Han påsto at nazistene hadde presset sammen 1000 mennesker i et rom 10 meter langt,
4 meter bredt og 1,6 meter høyt og gasset dem. Da forsvarsadvokaten Zippel spurte hvordan det var mulig å presse 1000 mennesker inn i et rom på 64 kubikkmeter,
svarte Et videre forhør av dette vitnet, som åpenbart viklet seg inn i selvmotsigelser, ble stoppet av retten. Bendels løgnaktige uttalelse hindret ikke retten i å dømme Tesch og Weinbacher til døden. Rudolf Vrba (alias Walter Rosenberg) var et av de viktigste og mest benyttede vitner om Auschwitz. Han beskrev gassingene i Auschwitz i sin angivelig autentiske rapport (54) "med omhyggelig, nesten fanatisk respekt for nøyaktighet", ifølge Alan Bestic som skrev forordet til Vrbas bok «Ich kann nicht vergeben». Men da Vrba ble kryssforhørt med spesifikke spørsmål i 1985 i forbindelse med rettsaken mot Ernst Zündel i Toronto, innrømmet han etter noen utflukter og nødløgner at han aldri hadde sett noen gassing selv. Deretter hevdet Vrba nonchalant at han hadde tatt seg noen "litterære friheter" da han skrev sin bok. Inntil da hadde denne boken blitt regnet som et sentralt bevis for den offisielle versjonen av Holocaust. Med andre ord, var Vrbas skildringer av gassinger i Auschwitz fri fantasi. (55) Paul Rassinier, sosialist og fransk motstandskjemper under krigen, som selv tilbrakte år som konsentrasjonsleirfange i Buchenwald-Dora, beskjeftiget seg etter krigen med troverdigheten til påståtte vitner til Holocaust. I sin bok «Das Drama der Juden Europas» (56) skriver han følgende: "I løpet av 15 år, hvis noen navnga en person som påsto at han hadde vært øyenvitne til gassinger, og denne personen ikke bodde i det sovjetisk besatte området av Europa, reiste jeg umiddelbart til denne personen for å motta hans personlige vitnesutsagn. Og hver gang skjedde det samme: Med mine notater i hånden stilte jeg vitnet så mange spresise spørsmål, at han til slutt måtte innrømme at det ikke var han, men en god venn, dessverre død nå, men hvis vitnesbyrd ikke kunne trekkes i tvil, som hadde vært personlig vitne til gassingene." Denne vurderingen av Rassinier ble også støttet av Shmuel Krakowski, som var arkivdirektør ved det israelske Holocaust-museet Yad Vashem. Han beskrev i 1986 i en artikkel i Jerusalem Post de fleste av de 20.000 kjente Holocaust-vitneutsagnene som "utrolige, falske, ikke beviste, eller på annen måte usanne " i en artikkel fra 1986 i Jerusalem Post (57). Noter 51 David Irving, Nürnberg. Die letzte Schlacht, Grabert Tübingen 1996 52 IMT Dokument 3249 PS 53 IMT Dokument NI-1 1953 54 Rudolf Vrba, Ich kann nicht vergeben, Rütten & Loening, München 1964 55 Dick Chapman, Survivor never saw actual gassing deaths, Toronto Sun, 24. Januar 1985; sieh auch: Robert Faurisson, Die Zeugen der Gaskammem von Auschwitz, in Ernst Gauss, Grundlagen zur Zeitgeschichite 56 Paul Rassinier, Das Drama der Juden Europas, Hans Pfeifer Verlag Hannover 1965 57 Jerusalem Post, 17. August 1986 7. Tidsvitner i media Hvem kjenner ikke fortellingene om selektering, gasskamre, gassovner og krematorier. Med ærefrykt hører et andaktsfullt publikum på millioner på de latterligste historiene, og det er nesten ingen som tør å stille spørsmål om plausibiliteten til de utrolige historiene. Her er noen eksempler på grusomhetspropaganda, som gjennomsnittsmediet forer forbrukerne med nesten daglig: 7.1 Elie Wiesel Elie Wiesel, som hevdet å ha overlevd flere "utryddelsesleire" på en mirakuløs måte, er nå regnet som et av de viktigste vitnene til Holocaust. I hans bok «Natten» (La Nuit) (58), som omhandlet hans tid i Auschwitz, finnes det ingen henvisninger til gassing eller gasskammer. Derimot beskriver Wiesel hvordan fangene i Auschwitz og Buchenwald ble kastet i "forbrenningsgroper med gigantiske flammer", hvor ofrene noen ganger «i timesvis hadde slåss med flammene". (Det har forøvrig vært reist tvil om Wiesel noen gang var i Auschwitz. Alle Auschwitz-fanger fikk tatovert sitt fangenummer på armen, og Wiesel fremviste aldri sin tatovering, på tross av utallige oppfordringer.) Mot slutten av sin bok forteller Elie Wiesel hvordan han og hans far opplevd de siste dagene i Auschwitz: Da var det bare et spørsmål om tid før den sovjetiske hæren nådde leiren var, besluttet SS å forlate leiren. De innsatte fikk valget mellom å bli i leiren og vente på de sovjetiske soldatene eller å flykte vestover med vaktene. Etter en kort rådføring med sin far besluttet Wiesel å gå med vokterne mot Tyskland, sammen med titusenvis av andre innsatte, i stedet for å vente på de sovjetiske befriere. Elie Wiesel har aldri fortalt om grunnen til denne fantastiske beslutningen. Vel, for å unngå slike ubehagelige detaljer, har den profesjonelle Holocaust-overlevende erklært hele saken som et "ubegripelig og uforståelig religiøst mysterium". For et gebyr på $ 25.000 pr. foredrag, har Elie Wiesel siden jevnlig prøvd å forklare dette mysteriet. Men saklighet og objektivitet kan man neppe forvente fra noen som kommer med følgende hatefulle utsagn: "Hver jøde skulle reservere et rom for hat i sitt hjerte. For et sundt, kraftig hat mot alt som er tysk og som lever videre i det tyske folk». (59) Dette hatefulle språket var ingen hindring for at for mer enn 80 medlemmer av den tyske forbundsdagen foreslo Wiesel til Nobels fredspris med begrunnelsen at «Wiesel er en stor oppmuntring for alle som aktivt engasjerer seg for en forsoning.» Som kjent mottok Wiesel Nobelprisen i 1986, men mere forsonlige toner fikk man aldri høre fra ham. Elie Wiesel er forøvrig en dokumentert løgner. F eks påsto han at han allerede som 16-åring leste Kants «Kritik der reinen Vernunft» på yiddish. Problemet her er at Kants «Kritik der reinen Vernunft» aldri ble oversatt til yiddish. Noter 58 Elie Wiesel, La Nuit, Editions de Minuit, Paris, 1958 59 Elie Wiesel, Legends of our Time, Avon Books, New York 1968 7.2 Martin Niemöller Pastor Martin Niemöller var etter krigen et symbol på fredsbevegelsen og hadde helgenstatus som motstandsmann og lengesittende konsentrasjonsleirsfange. Spesielt på venstresiden ble han berømt for diktet: "Da de arresterte kommunistene, protesterte jeg ikke, for jeg var jo ikke kommunist ...", osv., ofte sitert og resitert. Men da Niemöllers følgere leste hans bok «Vom U-Boot zur Kanzel» (Fra ubåt til prekestol) (publisert i 1935), var de ganske forbauset, kanskje forferdet, over hans klare lojalitet til nasjonalsosialismen. Også hans hyllest til Adolf Hitler vitner ikke om en motstandsmann. I et rundskriv til medlemmene av presteforbundet, hadde han som forbundets president følgende å meddele: "Medlemmene av presteforbundet stiller seg betingelsesløst bak føreren Adolf Hitler". I motsetning til popular oppfatning havnet ikke Niemöller i konsentrasjonsleiren fordi han var imot nazistenes politikk, men på grunn av en tvist mellom kirkepartiet "Deutsche Christen" og bevegelsen "Bekennende Kirche", som ble påvirket av Niemöller. Siden Hitler ikke tolererte denne religiøse uenigheten, ble Niemöller arrestert og tilbrakte tiden fra 1938 til 1945 i ulike konsentrasjonsleirer, senest i Dachau. Som Hitlers "personlige fange" fikk Niemöller betydelige privilegier og overlevde krigen hel og uskadet - i motsetning til mange faktiske motstandere av Hitler-regimet. Etter krigens slutt hevdet Niemöller i sin bok «Der Weg ins Freie» at i Dachau ble 238.756 jøder drept i gasskamre og deretter kremert. (60) Men det er dokumentert at ikke mer enn 200 000 mennesker ble tatt inn i Dachau i hele leirens funksjonstid, og bare en liten del av dem var jøder, og et gasskammer har aldri vært i drift i Dachau. Hva fikk Pastor Niemöller, i motsetning til bedre vitende å spre usannheten om Dachau og i tillegg, selv ved enhver anledning til å forkynne historien om den tyske kollektive skylden, vil han alltid forbli hans hemmelighet. Uansett hans motiver, er Pastor Niemöller ansvarlig for det faktum at mange tyskere tror på myten om Holocaust med en nesten religiøs hengivenhet. Noter 60 Martin Niemöller, Der Weg ins Freie, Hellbach Verlag Stuttgart 1956 7.3 Anne Frank Anne Franks dagbok er en av de mest solgte bøkene i verden - så langt har over 30 millioner eksemplarer blitt solgt på mer enn 60 språk. Denne boken egner seg til Holocaust-indoktrinering av skolebarn som ingen andre, og har vært obligatorisk lesning i flere tiår for skolebarn i den vestlige verden. Fischer Taschenbuch-Verlag kaller dagboken "et symbol og dokument for massemordet på jødene." Anne-Frank-Haus i Amsterdam omtales som et "vindu til Holocaust". Forfatterskapet til denne boken er uklar, til tross for den enorme betydning man legger i den. I boken finner man en stil med skrift som er uvanlig for en ung jente. Enda mer merkelig er det faktum at dagbokoppføringene er tydelig skrevet med to forskjellige håndskrifter. Den ene håndskriften er uøvd og typisk for en ung jente. Det andre håndskriften er mer flytende, mer øvd og mer lik en voksen håndskrift. Selv en som er helt uerfaren i grafologi vil reagere på de to forskjellige håndskriftene. Den atypiske håndskrift for en ung jente får uavhengige forskere til å stille spørsmål vedd ektheten av denne dagboken. Den føderale tyske kriminalpolitiet (Bundes Kriminal Amt eller BKA) undersøkte originalen i forbindelse med en rettstvist mellom en kritiker, Ernst Romer, og Anne Franks far, Otto Frank. BKA-undersøkelsen avdekket at noen oppføringer var skrevet med kulepenn, og at ingen oppføringer i dagboken matchet Anne Franks kjente håndskrift. Der Spiegel rapporterte dette resultatet (61), og konkluderte med ektheten av dagboken måtte bli diskutert, fordi Anne Frank døde i 1945 i Bergen-Belsen av tyfus, og de første kulepennene med denne type blekk kom ikke på markedet før i 1951. Mang en leser vil stille det åpenbare spørsmålet om hvorfor så mange forlag rundt om i verden aksepterte manuskriptet kritikkløst, og hvorfor ingen reagerte på at boken tydeligvis besto av (minst) to forskjellige manuskripter skrevet av (minst) to forskjellige forfattere. Forklaringen er vel så enkel som at denne boken har vært en gullgruve for forlagene. Anne Franks far, Otto Frank, satt lenge med rettighetene til boken og tillot aldri noen nærmere undersøkelse av manuskriptet opp til sin død i 1980. Idag er det Anne Frank-stiftelsen som aggresivt avviser ethvert forsøk på nærmere undersøkelse av de opprinnelige dagbøkene. Den nederlandske utgiveren Kontakt la til grunn for den første publikasjonen kun et maskinskrivet bokmanuskript skapt av Otto Frank (62). Boken, først utgitt på nederlandsk, og ikke originalen, var grunnlaget for oversettelse til andre språk. En originalversjon ble aldri offentliggjort. På grunn av sine forretningsinteresser er utgiverne ikke spesielt interessert i å oppdage den eksakte opprinnelsen til denne bestselgeren. For ikke å nevne Anne Frank-stiftelsen, som forkastet enhver tvil om ektheten av Anne Franks dagbok, men fortsatt har den bokstavelige chutzpaen å stille ut de to forskjellige manuskripter, som denne side 92 og 93:
Anne Franks Dagbok (side 92 og 93): To forskjellige manuskripter, hvorav det ene ble delvis skrevet, ifølge BKA rapporten med kulepennblekk, som først kom på markedet i 1951. New York Supreme Court bekreftet også at Anne Franks far, Otto Frank, hadde betalt den jødiske forfatteren Meyer Levin $ 50.000 som et honorar for Levins arbeid med Anne Franks dagbok. Mest sannsynlig er Anne Franks dagbok et falsum som ble produsert etter krigen. Noter 61 Der Spiegel, Nr. 41/1980, Blaue Paste Ein Gutachten des BKA belegt: Im "Tagebuch der Anne Frank" ist nachträglich redigiert worden. 62 Robert Faurisson, Is The Diary of Anne Frank genuine?. Journal of Historical Review, 1985 sowie Gerd Knabe, Die Wahrheit Uber das Tagebuch der Anne Frank, Winkelberg Verlag Knüllwald 1994 7.4 Binjamin Wilkomirski Skandalen om boka «Bruchstücke. Aus einer Kindheit», utgitt i 1995 av Suhrkamp Verlag, fra en Binjamin Wilkomirski viser et eksempel på hvilken type og kvalitet det er hos vitner til Holocaust. I sin angivelige selvbiografiske verk hevdet Wilkomirski at han hadde som barn overlevde "Utslettelseleirene" Auschwitz og Majdanek, og da han var ni år flyttet han fra Polen til Sveits, hvor han ble tatt vare på av sveitsiske adoptivforeldre. I tre år påsto etablerte historikere, for eksempel leder av Berlin Senter for forskning på antisemittisme, Wolfgang Benz, den lite troverdige beskrivelsen til Wilkomirski som autentisk og pressen feiret boken som den siste spikeren i kista for "Holocaust-benektere". Men den sveitsiske journalisten og forfatteren Daniel Ganzfried undersøkte saken Wilkomirski nøyere og kom til følgende konklusjon: "Binjamin Wilkomirski" ble født 12. februar 1941 i Biel, den uekte sønn av Yvonne Berthe Grosjean, havnet på barnehjem og ble adoptert i 1945 av ekteparet Doessekker. Hans barndom i Riga, Majdanek og Auschwitz er fritt oppdiktet. (63) Men hva får en person til å dikte opp skrekk-fortellinger og å hevde at han hadde opplevd alt selv. Germaine Tillion, som ble arrestert som medlem av motstandsbevegelsen i Paris og senere deportert til konsentrasjonsleiren for kvinner i Ravensbrück, har kommentert dette fenomenet slik: (64) "Disse menneskene [som klekker ut skrekkhistorier] er faktisk mye mer tallrike enn folk flest tror, og et område som konsentrasjonsleirer synes dessverre å være designet for å produsere sadomasochistiske ideer. Vi har sett mange psykisk syke, halvskurker, halvidioter som tok fordel av denne innbilte deportasjonen; vi har sett andre - ekte deporterte - hvis morbide sinn har forsøkt å overgå de monstrositeter som de selv hadde sett eller blitt fortalt om, og de lyktes. Det har til og med vært forleggere som lar disse illusjonene trykke og benytte dem ved mer eller mindre offisielle samlinger. Men disse forleggerne samt forfatterne til disse oppdiktede historiene skal ikke unnskyldes, fordi den enkleste undersøkelsen ville vært tilstrekkelig til å avsløre svindelen". Siden avsløringen av Wilkomirski har det oppstått en ny betegnelse for den morbide lengsel etter å være et offer: Wilkomirski-syndromet. Noter 63 Die Weltwoche (Zurich) Nr. 35, S. 46/47, 27. August 1999; Jurgen Graf, Die Wilkomirski-Pleite, Vierteljahreshefte für freie Geschichtsforschung 3(1) 1999, S. 88-90; Daniel Ganzfried, ...alias Wilkomirski. Die Holocaust-Travestie, Jüdischer Verlag Berlin, 2002 64 Germaine Tillion, Le Systeme concentrationnaire allemand, Revue d'Histoire de la Deuxieme Guerre mondiale, Juli 1954 8. Tilståelser "Vi kjørte en fakkel inn i munnen på ham. Slagene og skrikene var endeløse." (Sersjant Bernard Clarke om forhørene av leirkommandant Rudolf Höss) De motstridende vitnesutsagnene er på ingen måte egnet til å demonstrere den offisielle versjonen av Holocaust. For å bøte på denne mangelen, refererer etablerte historikere ofte til tilståelser til leirkommandanter og konsentrasjonsleirvakter. Men disse tilståelsene ble fremtvunget under tortur. Den amerikanske dommeren Edward L. Van Roden som var medlem av kommisjonen som undersøkte påstandene fra oberst Everett om at tyskerne ikke fikk en rettferdig rettssak, skrev i sin bok "American Atrocities in Germany": «Våre etterforskere satte en svart hette over den tiltaltes hode og slo ham i ansiktet med messingknoker, sparket ham og slo ham med gummislange. Mange av de tyske tiltalte hadde fått tennene slått ut. Noen hadde fått brukket kjeven Alle unntatt to av de 139 tyskerne vi undersøkte, hadde blitt sparket i testiklene så hardt at testiklene ikke kunne repareres.» Omstendighetene rundt disse angivelige tilståelsene og hviken beviskraft disse hadde i en rettslig prosess, vil bli forklart her på grunnlag av noen få eksempler. 8.1 Rudolf Höss Tilståelsen fra Auschwitzs første kommandant, Rudolf Höss, er et ofte sitert "bevis" for den antatte industrielle drapet på jødene i Europa. Sersjant Bernhard Clarke, som arresterte Höss, beskriver i boken «Legions of Death», på side 236- 238, av Rupert Butler hvordan Höss ble ble torturert. (65) Når man leser beskrivelsen av denne torturen, blir man overrasket over at noen i det hele tatt ville tilstå å ha gjort noe slikt mot et annet menneske. Men Bernhard Clarke var tydeligvis stolt av torturen av Rudolf Höss. Bernhard Clarke forteller at Höss ble torturert så hardt at det tok tre dager etter torturen før de fikk et fornuftig ord ut av ham. Men etter tre dager avga Höss en «omfattende tilståelse». Dette bestod av at han den 5. april 1946 underskrev et 20-siders dokument - på engelsk, et språk som Rudolf Höss ikke forsto. Selv før han ble forhørt som et vitne ved International Militar Tribunal i Nümberg fortalte Höss til Moritz von Schirmeister: "Greit, jeg undertegnet på at jeg drepte 2 1/2 millioner jøder i Auschwitz. Men jeg kunne like gjerne ha undertegnet på at jeg drepte 5 millioner jøder. Det finnes metoder med hvilke man kan få folk til å tilstå hva som helst, uansett om det er sant eller ikke." (66) I tillegg til torturen, ble også Höss truet med at hans kone og hans barn ville bli sendt til Sovjetunionen dersom han ikke tilsto, noe som hadde betydd en langsom og sikker død for disse. Som enhver advokat vil bekrefte, har en erklæring oppnådd under tortur ingen bevisverdi. Men i ett fortvilet forsøk på å redde denne viktige "tilståelsen", refererer etablerte historikere ofte til memoarer som Höss sies å ha skrevet før han ble henrettet. Martin Broszat, mangeårig direktør for Instituttet for Samtidshistorie i München (IfZ eller Instituts für Zeitgeschichte), ga selv ut Höss’s memoarer som en bok. (67) Men selv om alle samvittighetsfulle forskere ville ha undersøkt med lupe et dokument skrevet med blyant, mente Broszat at en nærmere kildeanalyse var overflødig. Ellers ville han sikkert ha lagt merke til at håndskriften i manuskriptet til Höss’s angivelige memoarer ikke stemmer overens med Höss’s veldokumenterte håndskrift. (68) Men det er ikke alt: For ikke å så tvil om ektheten av Höss’s memoarer, fjernet Broszat alle tvilsomme og motstridende passasjer uten kommentar (69) Noter 65 Rupert Butler, Legions of Death, Arrow Books, 1983, S. 235 ff 66 Robert Faurisson, Wie die Briten zu dem Gestandnis von Rudolf Höss, Kommandant von Auschwitz, gekommen sind, Deutschland in Geschichte und Gegenwart 35(1) (1987), S. 12-17 67 Martin Broszat, Kommandant in Auscltwitz, dtv München 1963 68 G. Jagschitz, Gutaditen in der Strafsache Hosnik, 1992, Landesgericht Wien, AZ 20e Vr 14184, Hv 5720/90 69 Fritjof Meyer, Die Zahl der Opfer von Auschwitz, Osteuropa, 52. Jg., 5/2002, S. 631-641 8.2 Kurt Gerstein Sanitetsoffiseren Kurt Gerstein tatt til fange av franskmenn i juli 1945 og ga en merkelig tilståelse kort før hans påståtte selvmord. Blant annet sies det i tilståelsen at i leirene Belzec, Treblinka og Sobibor ble drept 25 millioner mennesker (!) i gasskammer med avgasser fra en dieselmotor. Her er et utdrag fra Gerstein-tilståelsen: "Fyll opp, har kaptein Wirth befalt. De nakne menneskene tråkker hverandre på føttene. 700 - 800 mennesker på et 25 kvadratmeter og 45 kubikkmeter stort rom. Dørene lukkes.... Heckenholt er ansvarlig for dieselmotoren, hvis avgasser er bestemt til å drepe de ulykkelige. SS-Sersjant Heckenholt forsøker forgjeves å starte dieselmotoren. Men motoren starter ikke.... Når stoppeklokken viser to timer og førti minutter, starter dieselmotoren....." Forfatteren av Gerstein-dokumentet var sannsynligvis ivrig etter å bevise massemordene i leirene Belzec, Treblinka og Sobibor, men på dette tidspunktet har han forlatt enhver kontakt med virkeligheten. Hvordan man skulle presse 800 personer inn i et rom på 25 kvadratmeter (32 personer per kvadratmeter!) er et mysterium. Dessuten inneholder dieseleksos så lite karbonmonoksyd at den ikke er dødelig. Man blir kvalm og får vondt i hodet av dieseleksos, men den er som sagt ikke dødelig. (Se «Dissecting the Holocaust» av Germar Rudolf). Likevel var Gerstein-tilståelsen i flere tiår ansett som et sentralt dokument og ble sågar brukt som bevis i 1961 i Eichmannrettsaken i Jemsalem. (70) Disse forvirrede fortellingene som Kurt Gerstein tilskrives, ble i 1963 brukt i Rolf Hochhuts teaterstykke «Der Stellvertreter», som igjen ble filmet i 2002 av Constantin Costa-Gavras under samme tittel. Idag foretrekker etablerte historikere å ignorere dette dokumentet på grunn av de åpenbare motsetningene. 8.3 Perry Broad Som motytelse for en mildere dom eller endog en frifinnelse kunne en nazistisk krigsforbryter tilstå nærmest hva som helst. Et klassisk eksempel er en SS-mann av britisk opprinnelse, Perry Broad, som var en vakt i Auschwitz og i 1945 falt i britisk fangenskap. Han snakket flytende tysk og ble derfor først brukt av briterne som tolk. Etterhvert forfattet Broad en rapport der det påståtte massedrapet i Auschwitz ble beskrevet i overenstemmelse med den daværende grusomhetspropagandaen. (71) Belønningen for dette samarbeidet med påtalemyndighetene var frifinnelse. På den annen side ble utallige tiltalte som prøvde å forsvare sannheten, dømt til døden. Andre døde i forvaring på en mystisk måte. 8.4 Richard Baer Hva skjedde med anklagede personer som hårdnakket nektet å undertegne en erklæring som ikke var sann? Når det gjelder den siste kommandant i Auschwitz, Richard Baer (kommandant i Auschwitz 1944-1945 etter Rudolf Höss), er dette avslørende: Richard Baer levde etter krigen med en ny identitet i en landsby i nærheten av Hamburg, som en skogsarbeider under navnet Karl Neumann. Han ble arrestert i 1960 av britene. Baer ble sannsynligvis ikke torturert. Han hadde sannsynligvis ingen grunn til å bekymre seg for sikkerheten til sine slektninger. I motsetning til sin forgjenger Rudolf Höss hadde ikke Baer noen overbevisende grunn til å kjøpe seg frihet med løgner. Men for initiativtakerne til en mediefokusert Auschwitz-rettsak ville det ha vært alt annet enn likegyldig hvordan hovedsynderen ville ytret seg. Som vi husker, så fant Auschwitz-rettsaken sted kort tid etter at Martin Broszat, leder for Institut für Zeitgeschichte, offentlig hadde erklært at gasskammeret i Dachau aldri var i drift. Det eksisterte ingen utryddelsesleire i det gamle tyske riket, slik som det hadde blitt påstått fram til 1960. Utryddelsesleirene ble med et pennestrøk flyttet til Polen. Samtidig ble den hittil lite kjente Auschwitz-leiren utropt til naziregimets viktigste utryddelsesleir. Dersom Richard Baer, den siste gjenlevende kommandanten i Auschwitz, motsa denne nylig definerte "historisk sannheten" om Auschwitz, ville den viktigste tesen om Holocaust, nemlig de påståtte fabrikkmessige drap i spesielt opprettet gasskammer falle sammen som et korthus.Object 7 Men det kom ikke så langt: Richard Baer, som inntil da hadde vært i glimrende helse, døde plutselig i varetekt i en alder av 51 år den 17. juni 1963. Kriminalteknisk institutt ved Universitetet i Frankfurt undersøkte liket og utelukket ikke i obduksjonsrapporten at Baer døde av «en luktfri og ikke etsende gift» (72). Selv før dødsårsaken til dette ekstremt viktige og samtidige vitne kunne bli klart fastslått, beordret statsadvokaten Fritz Bauer (en jøde som vendte tilbake til Tyskland etter krigen) kremering av liket. Denne rettsaken ble nesten aldri lagt merke til i media og ble nedspilt på en bevisst måte. I dag søker man i de fleste oppslagsverkene om Das Dritte Reich forgjeves på navnet Richard Baer - «tilståelsen» til Rudolf Hö s, derimot, finnes overalt. Noter: 70 Henri Roques, Die „Gestandnisse" des Kurt Gerstein, Druffel Verlag, 1986 71 Pery Broad, Auschwitz in den Augen der SS, Kattowitz 1981 72 Deutsche Hochschullehrer-Zeitung, Nr. 3, 1963, S. 29 9. Hvor er mordvåpenet? "Zyklon B ble i 95-98% av tilfellene brukt som avlusingsmiddel i Auschwitz." (Jean-Claude Pressac) I enhver mordsak er undersøkelsen av drapsvåpenet en obligatorisk del av etterforskningen. Dette ser ut til å ha blitt glemt i Holocaust, det "største mordet noensinne" - både i IMT (International Military Tribunal) og i de senere rettsakene mot nazistene. I dag ser man rutinemessig bort fra dette. I enhver tysk domstol fremsettes påstanden om at Holocaust er " åpenbart sann" og det er ikke nødvendig med bevis. Siden et juridisk foreskrevet dogma ikke kan erstatte elementære faktuelle bevis, har mange politisk og finansielt uavhengige forskere behandlet dette spørsmålet i de siste tiårene. 9.1 Hva er egentlig Zyklon B?
Zyklon-B boks Zyklon B (73) blir vanligvis ansett som det viktigste mordvåpenet ved Holocaust. Hvis man spør en gjennomsnittlig avisleser om hva Zyklon B egentlig er, er svaret vanligvis: En giftig gass som har blitt ført inn i gasskamrene gjennom vannledningene til dusjhodene. I det angivelige gasskammeret i Dachau (som aldri var i bruk), kan man fortsatt se dusjhoder som sies å ha tjent dette formålet. I motsetning til hva folk flest tror, er ikke Zyklon B en gass, men et granulert stoff (et pulver) som er dynket i blåsyre. Et pulver kan vanskelig strømme gjennom vannledningene, selv om det fortsatt blir påstått i utallige dokumentasjoner, oppslagsverker og filmer. For å løse denne vanskeligheten, er nå denne ikke uvesentlige detaljen blitt forandret: Zyklon B strømmer nå ikke gjennom vannledninger og dusjhoder, men blir kastet inn i gasskamrene gjennom takluker. Problemet med denne nye fremstillingen er at takluker som kunne ha tjent dette formålet ikke er synlige på allierte flyfoto tatt under krigen. I den fullt bevarte betongtaket til "gasskammeret" i Auschwitz er det ingen luker, bortsett fra grovmeislede hull som er laget av sovjetiske soldater etter 1945. (74) Det er riktig at Zyklon B ble levert i store mengder til leirene. Hvis dette insektsmiddelet ikke ble brukt til å drepe folk, hva ble det brukt til? Vel, under krigen var det i store deler av Europa en ødeleggende tyfusepidemi. Tyfus, også kalt epidemisk flekkfeber eller bare flekkfeber, er en livstruende sykdom hvis patogen (Rickettsia Prowazekii) overføres av lus. Avlusing av tepper, madrasser, klær og annet utstyr til fangene og vaktmannskapene var derfor viktig. Dette forklarer også hvorfor leirledelsen satt opp skilter med tekstene "En lus – din død" eller "Hold deg ren" på veggene i dusjene og soverommene. Blåsyre (75), den virkelige aktive ingrediensen i Zyklon B, ble for øvrig allerede brukt i 1915 av USAs innvandringsmyndigheter på Ellis Island for avlusning og desinfisering. Etterfølgerprodukter som er helt identiske med Zyklon B (f.eks. Fumex, Detia Degesch) produseres fremdeles i dag og brukes over hele verden som skadedyrsbekjempende midler. Etablerte Holocaust-eksperter som Jean-Claude Pressac hevder at 95-98% av Zyklon B levert til leirene ikke ble brukt til å drepe mennesker, men som et middel til avlusing, spesielt for å kontrollere tyfusepidemiene, dvs. for å redde livene til de innsatte. Ble de insatte deretter drept med de gjenværende 2-5% hvis liv man tidligere hadde reddet med Zyklon-B? Den offisielle historien kan ikke forklare bruken av det påståtte mordvåpenet Zyklon B. I stedet blir det uvitende publikum presentert for følgesedler, fakturaer og tomme bokser som fortsatt i dag brukes som "bevis" for drapet på seks millioner jøder. Hvis det virkelig var en plan for å utslette jødene industrielt, fantes det et stort utvalg av svært effektive kjemiske krigsmidler (f.eks. Tabun eller Sarin) tilgjengelig, som for øvrig ikke ble brukt av nazistregimet i det hele tatt, ikke en gang for militære formål. Og dersom nazistene virkelig hadde ønsket å gasse noen, hadde de mest sannsynlig brukt tregass (generatorgass). Tregass er luktfri og usynlig, og er svært giftig fordi det inneholder 18%-35% karbonmonoksyd. Tregass fantes i store mengder i Tyskland under krigen fordi over en million tyske kjøretøy gikk på tregass. Også her i Norge ble tregass brukt som drivstoff under krigen på grunn av mangel på bensin. Noter 73 Zyklon B war bis 1979 die Markenbezeichnung der Firma DEGESCH (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung mbH, Frankfurt am Main) 74 Ross Dunn u. Roger Boyes, Jewish experts predict more battles to fight, The Times, London, 12. April 2000 75 Blåsyre (hydrogencyanid, kjemisk formel: HCN) er en væske med et kokepunkt på +27 ° C 9.2 Leuchter-rapporten Verken ved IMT-rettsakene i Nürnberg eller den mye omtalte Frankfurt Auschwitz-rettsaken fra 1963 presenterte en uavhengig rettsmedisinsk undersøkelse av et gasskammer. Først i 1988, dvs. 43 år etter krigens slutt, ble et gasskammer undersøkt for første gang av Fred Leuchter, amerikansk ekspert på henrettelser. Her er noen viktige resultater fra Leuchterrapporten (76): 9.2.1 Byggetekniske detaljer. Gasskammeret i Auschwitz, som er blitt fremvist i flere tiår for millioner av turister som "originalt", er utstyrt med enkle tredører. Både på yttersiden og på innsiden er det dørhåndtak. En spesiell låsemekanisme for dørene finnes ikke, ei heller er dørene tette nok til å forhindre at giftgass lekker ut. En av dørene har et vindu med enkelt vindusglass i den øvre tredjedelen, som sikkert hadde blitt slått ut hvis det hadde vært en desperat menneskemengde på innsiden. (venstre bilde).
Til venstre: Dør til «gasskammer» i Auschwitz. Til høyre: Dør til gasskammer brukt til henrettelser i USA. Dørene til rommet som nå vises fram som gasskammer, går innover. Man kan forestille seg hvordan en gassing ville foregå: 900 personer lar seg uten motstand plasseres i gasskammeret, og deretter lukkes de ordinære tredørene fra innsiden. Endog i dødspanikk er det ingen av fangene som kommer på ideen å bryte seg ut gjennom den vaklevake tredøren eller å knuse glasset. Etter gassingen kan dørene vanskelig åpnes, fordi de er blokkert av kroppene som ligger på gulvet innenfor. En slik konstruksjon er helt uegnet for det antatte formålet, og det er neppe tenkelig at det ville vare en eneste dag hvis det ble tatt i bruk. Til sammenligning er døren til et gasskammer i bruk for henrettelser i Delaware (USA) av massivt stål, kan bare åpnes fra utsiden og åpner utover. Noter 76 Fred A. Leuchter, An Engineering Report on the alleged Gas Chambers at Auschwitz, Birkenau, and Majdanek, Poland, Samisdat Publishers, Toronto 1988 9.2.2 Undersøkelse av cyanidrester Blåsyre, den faktiske aktive bestanddel av insektmiddelet Zyklon B, er ikke bare giftige overfor insekter, dyr og mennesker, men det inngår langtids stabile forbindelser med mineraliske stoffer. I veggene til det påståtte gasskammeret må det være mulig å påvise rester av blåsyree (cyanid), dersom det er brukt Zyklon-B i rommet. Leuchter tok prøver på forskjellige steder, spesielt i det påståtte gasskammeret og i avlusingsrommet der det ikke er bestridt av noen at Zyklon B ble brukt daglig til avlusing av tepper, madrasser og klær. Prøvene ble sendt forseglet til et laboratorium for å bestemme cyanidinnholdet. Analysene viste ekstremt høye cyanidkonsentrasjonen i veggene til avlusingsrommene, men bare ubetydelige rester fra veggene i det påståtte gasskammeret. Dette resultatet motbeviste tydelig for første gang gaskammerteorien ved hjelp av vitenskapelige metoder. (77) 9.3 Rudolfrapporten Som rapporten til Fred Leuchter viste, så er bestemmelsen av cyanidinnholdet i veggene til det påståtte gasskammeret en pålitelig metode til å bekrefte eller avvise om det angivelige gasskammeret noen gang er brukt til gassing. Denne tilnærmingen brukte også kjemikeren Germar Rudolf, som parallelt med dette arbeidet også arbeidet med sin doktorgradsavhandling i uorganisk kjemi ved Max Planck Institute i Stuttgart. Rudolf kom til samme konklusjon som Leuchter (78), med ekstremt høye cyanidkonsentrasjoner i avlusingskammerne, men knapt målbare spor av cyanid i rommet som nå fremvises som gasskammer for turistene. Etter at Rudolf la frem sin rapport, er det ikke lenger mulig å påstå at det foregikk massemord i industrielt format i det påståtte «gasskammeret» i Auschwitz. Men etter en klage fra det tyske sentralrådet for jøder (Zentralrats der Juden) (79) til ledelsen av av Max Planck instituttet, ble Rudolf’s doktorgradsarbeide avsluttet, begrunnet med at Rudolf kom til «gale konklusjoner», til tross for at det ble innrømmet at hans metoder var korrekte. Germar Rudolf, som ikke var kriminelt belastet og heller ikke hadde engasjert seg politisk, ble deretter anklaget for «hets mot folkegruppe». I rettssaken ba Rudolf’s forsvarsadvokat om en gjentakelse av Rudolf’s analyse av en uavhengig ekspert. Dette ble avvist av retten med begrunnelsen at Holocaust var «åpenbart sant» og Germar Rudolf ble på grunn av ikke akseptable forskningsresultater dømt til 14 måneders ubetinget fengsel (!). (80) Rudolf rømte til USA og giftet seg med en amerikansk statsborger, men ble utlevert til Tyskland i 2005 og senere dømt til fengsel for «hets mot folkegruppe». Han slapp fri i 2009, og bor nå i USA sammen med sin kone og datter. Germar Rudolf kom på grunn av sine forskningsresultater i fengsel, men hans arbeider er ikke motbevist. Selv Hollywood-regissøren Steven Spielberg har notert seg resultatet av Rudolfrapporten og stilltiende akseptert den. I sin film The Last Days (The Shoah Foundation, USA 1999) gjør Spielberg det klart at det rommet som nå fremvises som gasskammer for turistene, bare er en "rekonstruksjon" som ble ferdigstilt i 1945. Hvorfor dette rommet fortsatt blir presentert for millioner av turister som "originalt", gir ikke Spielberg noen forklaring på. Den i England bosatte jødiske historikeren og journalisten Gitta Sereny sa i 2001 at Auschwitz var et "forferdelig sted, men ingen utslettelsesleir". (81) Denne innsikten vil før eller senere bli allmen, selv om nesten alle etablerte historikere nå er uvillige til å innrømme dette. Noter 77 Robert Faurisson, Der Leuchter-Report. Ende eines Mythos Journal of Historical Review, 1988 78 Germar Rudolf, Das Rudolf Gutachten, Castle Hill Publishers, Hastings (UK) 2001 79 Schreiben von Heinz Jaeckel, Sekretar des Zentralrats der Juden an Prof. Dr. Hans F. Zacher, President der Max- Planck-Gesellschaft vom 22. Juni 1993, siehe auch: Peter Dehoust, Ignatz Bubis - die Wahrheit, Nation Europa, Coburg 1998 80 zur Darstellung aus der Sicht Rudolfs vgl. Wilhelm Schlesiger, Der Fall Rudolf, Cromwell Press, Brighton, 1994 und Herbert Verbeke, Kardinalfragen zur Zeitgeschichte, VHO, Berchem (Belgien), 1996 81 Gitta Sereny, The German Trauma: Experiences and Reflections, The Times, London, 29. 8. 2001 9.4 Krematorier Krematoriene i konsentrasjonsleirene blir ofte fremstilt som et ytterligere bevis på den antatte jødeutryddelsen, selv om krematorier var nødvendige i leirene. Spesielt i Auschwitz, hvor ca 65% av dødsfallene kan tilkrives en tyfus epidemi, var krematorier nødvendige for å forhindre et enda verre sykdomsutbrudd. Auschwits lå i et myrområde, og på grunn av de høye grunnvannsnivået i området (ca. 50 cm) var en jordbegravelse umulig, akkurat som den påståtte brenningen av lik i åpne groper. (82) (En åpen grop i Auschwitz ville ganske umiddelbart bli fylt med vann). Jean-Claude Pressacs tekniske undersøkelse av krematoriene i Auschwitz førte til at det inntil 1990 aksepterte antall dødsfall i Auschwitz på fire millioner ble redusert til ca en million. Pressac opererer selv i sin bok (Die Krematorien von Auschwitz) (fotnote 49) med et tall mellom 631 000 og 711 000. Carlo Mattogno og Franco Deana har behandlet Pressacs arbeide kritisk og konkluderer i en detaljert teknisk rapport med at selv dette tallet fortsatt er alt for høyt. (83) En kritisk vurdering av Auschwitz-krematoriene, spesielt når det gjelder kapasitet, faktisk driftstid og drivstofforbruk, støtter oppfatningen om at de i 1989 gjenfunne offentlige dødsregisterne for Auschwitz, sannsynligvis gir det nøyaktigste antallet. I den perioden Auschwitz-Birkenau var i drift, har det sannsynligvis dødd rundt 100 000 (altså DØDD, ikke DREPT) mennesker i Auschwitz, hvorav omtrent halvparten var jøder. Noter: 82 Filip Müller, Sonderbehandlung. Drei Jahre in den Krematorien und Gaskammem von Auschwitz, Steinhausen, Munchen 1979 83 Carlo Mattogno, Franco Deana, Die Krematoriumsofen von Auschwitz-Birkenau, erschienen in: Grundlagen zur Zeitgeschichte, Ernst Gauss (Herausgeber) Grabert Verlag Tübingen 1994 9.5 Treblinka Treblinka som ligger 120 km nord-øst for Warszawa, blir nå ansett som den nest viktigste utslettelsesleir etter Auschwitz, og det vanligste anslaget idag over antall jøder som ble drept der, ligger på ca 900 000. Men også her varierer anslagene over antall drepte betydelig. New York Times rapporterte i august 1943 at to millioner jøder hadde blitt drept i Treblinka ved å dampkoke dem. En bok, «Lest We Forget», publisert i New York i 1943 av World Jewish Congress, beskriver i detalj hvordan jødene ble dampkokt i Treblinka. Kort tid etter krigen publiserte World Jewish Congress «The Black Book», en bok på 559 sider om krigsforbrytelsene mot jødene, hvor man påsto at det bare ved Treblinka ble drept 3 millioner jøder. Det ble brukt tre teknikker: giftgass, damp og vakuumkammer, til å drepe 10 000 mennesker daglig. Den vanligste metoden var vakuumkammer: dvs at man pumpet all luften ut av et kammer slik at personene i kammeret ble kvalt. Idag er det bare påstanden om bruk av giftgass som står igjen. Men det påstås at det ble brukt dieseleksos som giftgass, og de som fremsatte denne påstanden, var tydeligvis uvitende om at dieseleksos, i motsetning til bensineksos, vanligvis ikke er dødelig; dette fordi dieseleksos inneholder mye mindre av den giftige gassen karbonmonoksyd enn bensineksos. En av de merkeligste historiene om drapsmetoder i Treblinka, som ble publisert i en polsk undergrunnsavis i september 1942, påsto at jødene ble drept med en gass med forsinket virkning: «Jødene kommer inn i gasskammeret i grupper på 300-500 mennesker. Hver gruppe blir umiddelbart gasset. Gassen har ingen umiddelbar virkning, fordi jødene må fortsette til gravene som ligger noen titalls meter bortenfor, og som har en dybde på 30 meter. Der faller jødene bevisstløse om, og arbeidere dekker dem med et tynt lag av jord. Så ankommer neste gruppe». I Treblinka står det et imponerende monument til minne om massedrapet på jødene. Men det finnes ikke det minste spor av verken de døde eller av drapsvåpnene. Gasskamrene og andre verktøy i forbindelse med massemordet er også forsvunnet uten det minste spor (84). Etablerte historikere forklarer hvordan gassingen og kremasjonen foregikk som følger: Siden det ikke var krematorier i Treblinka, ble de døde begravet i en enorm massegrav. Da leiren skulle forlates, ga Himmler sommeren 1943 en muntlig ordre om at 900.000 lik skulle graves opp og brennes for å forsvinne sporløst. Ifølge fortellingen ble 2000 til 2500 lik ble brent fullstendig til aske hver dag på en stor grill laget av jernbaneskinner. Beskrivelsen av kremeringen er at de feteste kvinnene ble lagt underst på jernbaneskinnene, fordi de brant best, og man tente da på «bålet» ved noen busker som ble plukket i utkanten av leiren. Denne beskrivelsen er fullstendig urealistisk, for menneskekroppen inneholder 60-70% vann som må fordampes ved kremering, og det er en betydelig mengde energi som kreves for å bare fordampe en liter med vann. Enorme mengder med energi kreves for å kremere 900 000 mennesker. Det er også minimal forskjell på menn og kvinner når det gjelder hvor mye energi som forbrukes ved kremering. Hvis mennesker virkelig ble kremert ved Treblinka, må nyhogget ved ha blitt brukt som energikilde, fordi verken kull eller tørt brensel fantes i Treblinka. Hvis man antar at likene ble kremert med ved, ville kremering av 900 000 lik kreve så mye ved at flere kvadratkilometer med skog måtte vært hogd ned rundt Treblinka. Det finnes ingen spor av slik hogst. Det finnes ingen vitnebeskrivelser eller spor (eks tidtabeller) av de mange toglaster med ved som måtte ankomme Treblinka hver dag for å frakte brensel til kremering av 2000 – 2500 lik. Det finnes ingen øyenvitnebeskrivelser av de flere tusen arbeidere som måtte være i arbeid hver dag med å laste veden av togene og transportere den fram til kremeringsstedet. I modellene som er laget av Treblinka på bakgrunn av øyenvitnebeskrivelser, finnes det ingen lagringsplass for ved eller så mye som et eneste lite vedskjul. Det er heller ikke tilfelle at alle rester av mennesker forsvinner, selv om de blir kremert. F eks forsvinner ikke tenner ved kremasjon. Anta at hver av de 900 000 offer hadde 20 tenner i gjennomsnitt, det blir da totalt 18 millioner tenner, og hvis man antar at hver tann veier 2 gram i gjennomsnitt, vil det bli 36 millioner gram eller 36 tonn med tenner. Det burde være mulig å finne rester av disse tennene, selv i dag. Men Richard Krege og hans team som undersøkte Treblinka med bakkeradar i 1999, fant ingen ting. Gasskammeret og andre redskaper til det påståtte massemordet er også forsvunnet uten det minste spor. Dessuten var Tyskland sommeren 1943 midt i en utmattende krig og hadde stort behov for tropper og ressurser andre steder. Fra 9. til 13. november 1945 gjennomførte en gruppe eksperter opprettet av den polske stat en undersøkelse av Treblinka. Ifølge dommer Z. Lukaszkiewicz, som skrev en om undersøkelsen, fant de ikke spor av massegraver. Et team av australske forskere under ledelse av Richard Krege foretok i oktober 1999 en omfattende arkeologisk undersøkelse av Treblinka. Siden utgravninger på området ikke er tillatt, brukte teamet en moderne bakkeradar. Denne teknologien har blitt brukt i årevis av blant annet geologer, arkeologer, ingeniører og kriminologer som leter etter nedgravede objekter, eller rent generelt for å analysere jordtilstanden i bakken. De australske forskerne undersøkte grunnen der det påstås å ha vært begravd restene av 900.000 mennesker. Man fant ingen endringer i jordlagene. Grunnen i Treblinka har vært helt uberørt i minst 100 år. Verken menneskelige rester, spor av den påståtte gassingen eller spor av brenning av ofre kunne påvises. (85) Den arkeologiske undersøkelsen av Treblinka bekreftet dermed analysen av allierte flyfoto ved John C. Ball, som viste at Treblinka var ikke en utryddelsesleir, men en liten og ubetydelig transittleir, som allerede var avviklet i 1943. (86) Det angivelige «øyenvitnet» Kurt Gerstein, som ga en detaljert beskrivelse av gassingene i Treblinka, beskrev likene som «blå». Imidlertid blir lik som er gasset, røde som modne kirsebær. En haug med lik som er døde av gassing, ville rent farvemessig se ut omtrent som en haug med kokte kreps. Det hadde vært et veldig spesielt syn som man neppe noen gang kunne glemme.
Bilde av en person som er død av gassing. Bildet er hentet fra denne siden Noter: 84 Ytzak Arad, Treblinka, in Encyclopedia of the Holocaust, New York 1997, S. 1481, ff. 85 Richard Krege «Vernichtungslager“ Treblinka - Archäologisch betrachtet, Vierteljahreshefte für freie Geschichtsforschung, 2000; The Exammer, Poland's Jews not buried at Treblinka, Sydney, 24. Januar 2000 86 siehe auch: Carlo Mattogno und Jürgen Graf, Treblinka: Extermination Camp or Transit Camp, Castle Hill Publishers, Hastings, Great Britain, 2002 10. Den juridisk foreskrevne sannheten Den offisielle fortellingen om Holocaust er full av motsetninger og halvsannheter. En ideologisk objektiv, basert på de nakne historiske fakta som utforsker dette tematiske komplekset, vil derfor være påkrevd. Men reaksjonen til etablerte historikere, politikere og joumalister til de spørsmål som reises her går for det meste etter følgende skjema: Først vil det bli stilt spørsmål ved skeptikerenes motiver, så vil man forsøke å tone ned betydningen av de her beskrevne selvmotsigelser med subtile argumenter. Hvis dette ikke virker, vil det i Tyskland eller et annet av de 17 europeiske land som har forbud mot «Holocaust-benektelse», bli en dommer som setter munnkurv på personen ved å erklære vedkommendes meninger for kriminelle. Det juridiske grunnlaget til denne hensynsløse mentale terror er i Tyskland nesten alltid §130 StGB (78). Inntil 1994 ble dette avsnittet bare brukt når noen fornærmet eller faktisk hetset en etnisk eller religiøs gruppe. Bare å tvile på den offisielle versjonen av den nyere tyske historie var ikke straffbart. Saken til Oberstudienrat Günter Deckert fra Weinheim var en utløser for en dramatisk skjerping av §130 StGB. Günter Deckert kom i fokus da han i november 1991 på et offentlig møte "med bekreftende gester og ansiktsuttrykk" oversatte Leuchter-rapporten til tysk. (Denne rapporten beviste at det rommet som nå blir fremvist til turister som gasskammer, hadde for lavt cyanidinnhold i veggene til noen gang å være brukt som gasskammer). På grunn av dette ble Deckert dømt av distriktsdomstolen til tolv måneders fengsel for «hets mot folkegruppe». Den øverste tyske kriminaldomstol, den føderale høyesterett (BGH eller Bundesgerichtshof) opphevet dommen den 15. mars 1994 og mente at Deckerts ytringer ikke utgjorde noen «hets mot folkegruppe», da Deckerts utsagn ikke var krenkende mot noen folkegruppe. Men da kritiserte det sentrale rådet for jøder i Tyskland (Zentralrat der Juden in Deutschland), den tyske domstolen og dommen offentlig og krevde med største tyngde en skjerping av straffeloven. (88) Etter en usedvanlig kort tid behandlingstid utvidet Forbundsdagen den tyske straffeloven §130 nøyaktig i henhold til ønskene og kravene til det jødiske sentralrådet. Siden 1 desember 1994 kan alle som ytrer kun generell tvil om den nåværende Holocaust-historien, på grunnlag av § 130,3 ( "Lex Auschwitz") bli straffet med opp til fem års fengsel (!). Dermed var det juridiske grunnlaget for en fornyet rettssak mot Deckert lagt. Allerede i april 1995 ble saken ført for den regionale domstolen i Karlsruhe etter den drastisk skjerpede §130 i straffeloven. Denne gang prøvde ikke aktor Heiko Klein å bevise anklagen om «hets mot folkegruppe». Han bare stilte følgende spørsmål: "Tror du på gasskammerne''? Basert på Nietzsches sitat "Tro betyr at man ikke ønsker å vite", svarte Deckert: "Jeg vil vite." Dette korte svaret førte til en ubetinget dom på 2 års fengsel. Men på grunn av sin "uforbederlige holdning" har Günter Deckert tilbrakt over fem år i fengsel. (89) Siden ikrafttredelsen av "Lex Auschwitz" går den politiske forfølgelsesmaskinen i Tyskland som smurt. Mer enn 100.000 mennesker ble i perioden 1994-2003 strafferettslig forfulgt for sine meninger (i den offisielle sjargongen kalt "propagandaforbrytelser"). Eksempelvis ble den 90-årige Ursula Haverbeck nylig dømt til 2,5 års fengsel for «Holocaust benektelse». Ingen rettstat vil dømme en 90-årig kvinne til 2,5 års fengsel for meningsforbrytelser. Men dette skjer i Tyskland – i dag. Det er full taushet om Ursula Haverbeck i Norge, ikke bare i hovedstrøms-media, men også i alternative media. Et par eksempler til: Den allerede nevnte Udo Walendy siterte i en av sine artikler, rapporten fra Berner Tagwacht av 24. august 1945, der det ble hevdet at "Hitler Tyskland" hadde "drept totalt 26 millioner jøder, de fleste av dem i Dachau." Walendys kommentar om at noen måtte ha forregnet seg, ble av en tysk domstol belønnet med en fengselsstraff på flere måneder. Den britiske historikeren David Irving, som også err nevnt tidligere, ble bøtelagt og idømt et innreiseforbud til Tyskland, fordi han på et arrangement i München bare sanoe som ubestridte blant etablerte historikere i dag: Gasskammeret i hovedleiren Auschwitz er en rekonstruksjon, som ble opprettet i sin nåværende form først etter 1945. I rettssaken ba om å få som vitne direktøren for Auschwitz Museum, Dr. Ing. Franciszek Piper, men retten nektet å høre Piper, selv om vitnesbyrdet fra dette ekspertvitnet ville ha frikjent Irving. Hvorfor Tyskland fortsetter med undertrykkelse av ytringsfriheten har Patrick Bahner, den tidligere redaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitung, formulert i 1994 i en kommentar til Deckertrettsaken som: "Hvis Deckerts syn på Holocaust var riktig, ville Forbundsrepublikken være grunnlagt på en løgn. Hver president-tale, hvert minutts stillhet, hver historiebok, ville være løgn. Ved å benekte drapet på jødene, benekter han samtidig Forbundsrepublikkens legitimitet" (90) Mer treffende kan man ikke beskrive agonien til en stat som bygger på en løgn. Så godt som alle historikere i Tyskland som beskjeftiger seg med Holocaust, understøtter denne løgnen. Likevel er mange etablerte historikere og Holocaust eksperter nå klar over at myten om Holocaust er dømt til å bli avslørt. Følgende uttalelse fra Jean-Claude Pressac snakker for seg selv. "Overdrivelser, utelatelser og løgner karakteriserer de fleste beretninger fra enhver epoke. Det vil uunngåelig kommer til syne nye dokumenter, som vil ryste den offisielle sannheten. Den nåværende tilsynelatende triumferende presentasjonen av Holocaust er dømt til å tape. Hva vil man kunne redde av Holocaust-fortellingen? Ganske lite. Det er for sent!" (Jean-Claude Pressac) (91) Noter: 87 StGB = Strafgesetzbuch, eller den tyske strafferetten 88 Juden verlangen Gesetzenderung, Frankfurter Allgemeine Zeitung vom 21. Marz 1994 89 Henry Roques, Gunter Deckert. Der nicht mit den Wolfen heulte, Germania Verlag 2000 90 Mensch und MaB, 15/2001 91 zitiert nach: Valerie Igounet, Histoire du negationnisme en France, Seuil, Paris 2000 11. Sammenfatning og sluttord.
Et statlig planlagt folkemord uten ordrer, uten planer, uten budsjetter?
Seks millioner mord og ikke et eneste rettsmedisinsk bevis?
Seks millioner mord og ingen spor av et mordvåpen?
Absurde vitnesbyrd, tilståelser fremtvunget med tortur?
Holocaust: En enestående begivenhet i historien? Noter 92 Theodore J. O'Keefe "Die Befreiung der Lager": Fakten gegen Lügen 93 Ifølge en rapport fra Dresdner Ordnungspolizei ble det etter bombingen av Dresden 13. og 14. februar 1945, funnet rester av i alt 202 040 bombeofre, hovedsakelig kvinner og barn, innen 20. mars 1945. Inkludert savnede er antallet 250.000 til 300.000 bombeofre sannsynligvis realistisk. I Brockhaus (tysk leksikon) fra 1956 anslås tallet til 300.000. På den annen side viser Auschwitz offisielle dødsbøker, som ble funnet i Moskva i 1989, at rundt 100 000 dødsfall har blitt registrert for hele driftstiden til Auschwitz.
Er anklagere og dommere de beste historikere?
Statsreligion holocaust?
Myte Holocaust - cui bono?
Den historiske sannheten er udelelig! Noter 94 Original in englisch bei Verso London 2000; dt. Fassung: Die Holocaust-Industrie, Piper Munchen 2001 95 Israel har brutt mer enn 70 FN-resolusjoner, og 30 flere FN-resolusjoner mot Israel er blitt blokkert av et amerikansk veto. Det israelske militæret sender rutinemessig stridsvogner og kamphelikoptre til flyktningleire. Permanent militær terror og den pågående ydmykelsen av den palestinske sivilbefolkningen er vanlig. 12. Litteraturliste. Følgende bøker anbefales til alle leserne som ønsker å befatte seg nærmere med dette emnet. De fleste av disse bøkene kan lastes ned gratis fra internett. Butz, Arthur, The Hoax of the Twentieth Century Christopersen, Thies Die Auschwitz-Lüge Diwald, Hellmut Geschichte der Deutschen Eggert, Wolfgang Israels Geheimvatikan Faurisson, Robert Der Leuchter-Report. Ende eines Mythos Faurisson, Robert Die Zeugen der Gaskammern von Auschwitz Finkelstein, Norman The Holocaust Industry: Reflections on the Exploitation of Jewish Suffering Fish, Hamilton Der zerbrochene Mythos Friedrich, Jorg Der Brand. Deutschland im Bombenkrieg 1940 - 1945 Gabis, Tomasz Die Holocaust-Religion Gauss, Ernst Grundlagen zur Zeitgeschichte Graf, Jürgen Der Holocaust auf dem Prüfstand Graf, Jürgen Tatergestandnisse und Augenzeugen des Holocaust Halow, Joseph Siegerjustiz in Dachau - Ein Amerikaner stellt richtig Harwood, Richard Did Six Million Really Die? Hoggan, David Der erzwungene Krieg Irving, David Nuremberg-The Last Battle. Kammerer, Rüdiger Das Rudolf -Gutachten Kardel, Hennecke Adolf Hitler, Begründer Israels Kern, Erich Verheimlichte Dokumente. Was den Deutschen verschwiegen wird Kollerstrom, Nicholas Breaking the Spell The Holocaust, Myth & Reality Latemser, Hans Die andere Seite im Auschwitz-ProzeB Lenz, Vera M Auschwitz und die Auschwitz-Lüge Maser, Werner Der Wortbruch Mattogno, C. und Graf, J Treblinka: Vemichtungslager oder Durchgangslager? Nicosia, Francis R Hitler und der Zionismus O'Keefe, Theodore The Liberation of the Camps: Facts vs. Lies Porter, Carlos Nicht schuldig in Nümberg Rassinier, Paul The Drama of the European Jews Rassinier, Paul Die Jahrhundertprovokation Rassinier, Paul Was ist Wahrheit Rassinier, Paul The Lie of Ulysses: A Glance at the Literature of Concentration Camp Inmates Roques, Henri Die „Gestandnisse" des Kurt Gerstein Roques, Henry Günter Deckert. Der nicht mit den Wolfen heulte Sanning, Walter Die Auflosung des osteuropaischen Judentums Schrocke, Helmut Kriegsursachen - Kriegsschuld Schultze-Rhonhof, Gerd Der Krieg, der viele Vater hatte Shahak, Israel Jüdische Geschichte, Jüdische Religion, Jewish History, Jewish Religion: The Weight of Three Thousand Years Staglich, Wilhelm Der Auschwitz Mythos Steffen, Werner Die Zweite Babylonische Gefangenschaft Walendy, Udo Wahrheit für Deutschland Weckert, Ingird Feuerzeichen Tillegg: Ordensreglement og kommandantbefalinger for Auschwitz. (Standort- und Kommandanturbefehle des Konzentrationslagers Auschwitz 1940-1945, utgitt i år 2000.) Denne boken inneholder reglement og alle ordrer utstedt av kommandanen i Auschwitz i årene 1940-1945. Disse instruksjonene gjenspeiler hverdagen i denne leiren, men sier ingenting om massedrap. Hvordan man kunne skjule slike massedrap er vanskelig å forstå gitt at det i reglementet klages over at sivile, også barn, oppholder seg i leirområdet og at byggingen av 'anlegg, veier, renovasjon, krematorier, sykehus' osv ble gjort av lokale byggefirmaer. Sivile som daglig kom og gikk var derfor regelen, herunder representanter for store tyske selskaper som Topf & Co., så vel som repesentanter for lokale bedrifter, hovedsakelig polske arbeidere. Disse kunne lett utføre spionasje. I begynnelsen var det også mulighet til å fotografere i leiren. I denne forbindelse er det merkelig, slik som det påstås i den offisielle historien, at de første rapportene om forholdene i Auschwitz først skulle ha kommet til de alliertes kunnskap i 1944 da Rudolf Vrba og Alfred Wetzler flyktet fra Auschwitz, særlig ettersom vi får vite at det i løpet av årene flyktet til sammen 144 fanger fra Auschwitz og også løslatelser av fanger fant sted. Himmler besøkte Auschwitz for første gang 1. mars 1941. Som leirkommandant Rudolf Höss også betonte, hadde ikke dette besøket noe å gjøre med byggingen av Birkenau-leiren (som er den offisielle forklaringen), men med etablering av en fabrikk for syntetisk gummi som IG-Farben var ansvarlige for. Det er påstått at forholdet mellom vakter og fanger i Auschwitz var preget av umenneskelighet, hardhet og vold, men ut fra reglementet tyder det på at relasjonene var ganske kameratslige og og at det var mange utvekslinger av varer og tjenester mellom fangevoktere og fanger. Leseren blir også forundret over omtalen av de 29 brakkene kalt Canada, der de personlige eiendelene til fangene ble bevart. Det har blitt påstått at at disse eiendelene representerte en enorm berikelse for SS. Men man undres, hvorfor disse eiendelene stort sett ble oppbevart i Auschwitz, hvor de ikke kunne brukes av SS på noen måte, og heller ble en byrde for SS på grunn av det nødvendige vakthold. Når det gjelder reglementet, så gir selv den den første befalingen, datert 06.06.1940 tydelig pekepinn om hva leirledelsen måtte kjempe med av vanskeligheter: Vannet i brønnene i leirområdet var så forurenset at det ikke kunne drikkes. Dette vedvarte under hele krigen. I løpet av året 1942, ble viktigheten av fangenes arbeidsevne stadig påpekt, og ordren av 15. april 1942 peker eksplisitt på viktigheten av opprettholdelse av ulike hviletider, spesielt søndagshvilen, for at arbeidsstyrken skal kunne hente seg inn. Dette er i strid med den vanlige oppfatningen om at fangene ble drevet som slaver, ofte til døden. Spesielt viktig er ordren av 23. juli 1942, da leiren ble fullstendig stengt på grunn av en tyfusepidemi. Muligheten til å forlate området blir kraftig begenset. Dette gjaldt i prinsippet også sivile arbeidstakere, men det ble gitt visse unntak for dem. Denne avstengingen er interessant i og med at ifølge Jean-Claude Pressac ble den opprettholdt inntil slutten av året, og ble først lempet for de sivile arbeidere etter en streik før jul. Denne streiken er imidlertid ikke nevnt i ordensreglementet. Interessant er også den spesielle ordren fra 12.8.1942 som henviser til et tilfelle av cyanidforgiftning og påbyr at man til de rommene hvor det ble utført gassing skulle holde en avstand på minst 15 meter i fem timer etter fullførelse av gassingen. (Det var gasskamre i Auschwitz for å rense klær, madrasser osv., dvs gassing av lus). Som et resultat av den store faren for epidemier blir det gjentatte ganger pekt på viktigheten av hygiene og avlusing. Ordren fra 19 januar 1943 inneholder et avsnitt om etableringen av «Registrerkontor II» i begynnelsen av året, hvor det ble oppbevart «omhyggelig førte dødebøker», hvori det ble til tidlig 1945 registrert ca 69.000 dødsfall i Auschwitz. (I «dødebøkene» er samtlige døde i Auschwitz registrert med fulle navn, fødselsdato, fødested, yrke, siste bosted, dødsdato og dødsårsak.) 69.000 dødsfall er jo langt under det «offisielle» antallet på døde i Auschwitz, som frem til 1990 var fire millioner og nå ligger på rundt en million. Den 16.2.1943 var det en fargerik kveld i Kameradschaftsheim i Auschwitz med besøk av kunstnere fra bl a La Scala og det spanske nasjonalteatret. Ordren 15.5.43 inneholder en henvisning til grunnleggelsen av Bergen-Belsen i april. Denne leiren ble opprinnelig opprettet for franske, belgiske og sovjetiske krigsfanger. Senere ble også inntil 6000 utenlandske jøder samlet der, med hensikten å utveksle dem med tyskere holdt som fanger i utlandet. Dette forslaget om utveksling av fanger ble imidlertid avvist av de allierte. To uker senere ble det understreket at fanger kun kan brukes til absolutt nødvendig arbeid på søndager, og at fangene bør bruke søndagene til å hvile, bade, bytte klær, osv. I de neste dagene blir det igjen understreket at barn ikke har lov til å gå inn i leirområdet, og at ektefeller av SS heller ikke har lov til å oppholde seg der. Den 2. juni 1943 ble det kunngjort at Oberschlesische Landestheater Beuthen skal fremføre komedien 'Heimliche Brautfahrt'' i Kameradschaftsheim. Et søk på internett viser at forfatteren til denne komedien, Josef Lenz Schwanzara aka Leo Lenz, var jødisk. Leirforvaltningen samt teateret i Beuthen visste tydeligvis ikke dette. I begynnelsen av juli blir det igjen nevnt tilstedeværelsen av barn i leirområdet, og foreldrene blir beordret til å sikre at dette ikke skjer igjen. I september blir det klaget over at underordnede uten tillatelse har ført besøkende rundt i leiren. I november 1943 utstedes en streng ordre som forbyr SS-medlemmer å forgripe seg på fangenes eiendom. I begynnelsen av februar 1944 er det interessante opplysninger om at krematoriene I og II i Birkenau er blitt inngjerdet av et i mellomtiden ferdigstilt elektrisk gjerde. Krematoriene III og IV ble inngjerdet på samme måte fra slutten av juni 1944. Den offisielle historien er jo at det ble utført omfattende gassinger i forbindelse med disse krematoriene, og da er det rart at det inntil disse tidspunkter var tilsynelatende lett adgang til disse områdene. Kort tid etter blir det gitt regler om transport av fanger til andre leire. Her igjen blir det lagt vekt på "verdien av opprettholdelse av arbeidskraften" og det beordres tilstrekkelig med klær og mat under transporten (med reserver i tilfelle av forsinkelser) og også at det skal sørges for at bilene til transport er oppvarmet. Det opplyses at i slutten av måneden vil Raimonda-balletten fra Skala Berlin gjeste Kameradschaftsheim i Auschwitz. Den 14. februar er det også en ganske uvanlig spesialbefaling hvor bevaringen av fangernes arbeidskraft spiller en viktig rolle. Dette inkluderer forbud mot sjikanerende oppførsel ovenfor fangene, men også påbud om nok mat inkludert spesialrasjoner for tungt og hardt arbeid, samt rettidig behandling av sykdommer (" heller en kort tid på sykehuset og deretter igjen sunn tilbake på arbeidsplassen''). Noen dager senere legges det igjen vekt på at fangene i alle tilfeller må få tilstrekkelig hvile og at ingen SS-mann har lov til å legge hånd på en fange. Mest bemerkelsesverdig i denne befalingen er det faktum at det snakkes om "godt over 1 million pakker til fangene" mottatt de siste 2 1/2 månedene. Forutsatt at leiren på det tidspunkt kanskje huset 100.000 fanger, ville det bety en pakke per uke for hver fange, og derfor et enormt bidrag til fangenes ernæring. (Røde Kors formidlet pakker til fangene under hele krigen). I mars 1944 påpekes igjen forbudet mot fotografering i leirområdet. I de kommende månedene kritiseres gjentatte ganger tilstedeværelsen av utenlandske personer, for det meste kvinner, i leirområdet. En måned senere er spesifikke instruksjoner gitt i en befaling om sanitære tiltak som må gjøres når fanger blir løslatt fra Auschwitz, fordi det ble gjentatte ganger hadde skjedd at disse fangene hadde blitt syke av tyfus. I oktober 1944 ble det nevnt at tre SS menn er drept i et leiropprør; I dette opprøret ble et av krematoriene ødelagt. Julen 1944 ble fortsatt feiret i Auschwitz som i tidligere år, om enn mer beskjedent enn tidligere. Den siste befalingen kommer 17. januar 1945 - merkelig nok blir ikke evakueringen av Auschwitz før sovjetiske styrker inntok leiren 27 januar 1945 nevnt. Ingen steder i reglementet finnes det referanser som kan knyttes til massedrapene som påstås å ha blitt utført i leiren, selv om disse må ha påvirket driften av leiren ganske kraftig, spesielt i senere år. Kilde: «Darstellungen und Quellen zur Geschichte von Auschwitz: Standort- und Kommandanturbefehle des Konzentrationslagers Auschwitz 1940-1945» – utgitt 2. Juni 2000 Bli med i Vigrids Nordiske Sivilisasjonskamp eller bli slaktet som fortjent! Nettadresse til denne artikkelen - Spre den gjerne videre!:) |
|
|
