.:Hovedsiden:.

Joachim Peiper's siste kamp.

Peiper åpnet øynene og lot blikket gli rolig rundt i rommet. Han kunne ikke se noe på grunn av nattemørket så han ble liggende musestille og lytte. Ikke en lyd var å høre. Noe hadde vekket ham; kampinstinktet hans fortalte ham det, men hva det var fikk han ikke tak på. Han gled rolig ut av sengen og satte føttene forsiktig ned på gulvet. Uten en lyd grep han geværet som stod ferdig ladet ved siden av hodegjerdet på sengen hans. Geværet var ikke hans. Et par dager i forveien hadde han lånt det av naboen sin. For sikkerhets skyld.

Når man hadde med slike hatefulle og blodtørstige fiender som han hadde måtte han sikre seg som best han kunne. Egentlig hadde han ingen personlige fiender, men for den politiske internasjonale jødedommen og deres kommunistlakeier var han like fullt en fiende. De hatet ham fordi han var av germansk rase og på grunn av hans heltemot og rakryggethet. Egenskaper som var totalt fremmede for dem. Sakte trykket han ned håndtaket på stuedøren og åpnet den på gløtt mens han kikket inn i stuen. Ingenting. Tomt. Rolig gled han inn i rommet og ble stående helt stille mens han lot sansene jobbe intenst. Det var noen der likevel. En han ikke kjente, men som han likevel syntes å minnes fra den gangen ved Charkow-fronten da han ble hardt såret av granatsplinter.

En ung kvinne var det. Nydelig. Som i drømmer han hadde hatt. Langsomt, men sikkert så han henne klarere til hun stod brynjekledd foran ham i et dempet lys som så ut som det kom utenfra og ovenfra. I venstre hånd holdt hun et skjold med stålbeslag rundt kanten og et kryssende kobberbeslag med forsterkning i midten. Et av hans folks gamle solkors. I høyre hånd holdt hun et kombinert stikke- og kastespyd. Under hjelmen flommet det lange håret hennes ned på skuldre og rygg. Hun hadde et alvorlig, ja nesten strengt utrykk i ansiktet. Lenge ble de stående og se på hverandre. Langt borte fra hørte han lyden av raketter og bombeslag som markerte at franskmennene hadde begynt feiringen av 14. Juli. Den nasjonale festdagen deres. Den datoen de i 1789, oppildnet av jakobinere og jødiske bakmenn, stormet Bastillen (byborgen i Paris) og befridde alle de "politiske" fangene. Ha-ha. Flausen var at det ikke var noen politiske fanger der. Det var 7 innsatte i fengselet: 2 sinnssyke, 4 bedragere og 1 sedelighetsforbryter. Så mye for den frigjøringen.

Peiper forsto at hans tid var kommet. Han visste hva det betød når en kriger så Valkyrien sin klart for seg i kamp. Han var forberedt og så klar som noen mann i det hele tatt kan bli. Dagen i forveien hadde han sendt sin elskede kone og datter til sikkerhet i Tyskland. Der ville gode venner og hans andre barn ta vare på dem og beskytte dem mot morderne. Selv var han blitt igjen. Han var germaner og flyktet ikke fra det pakket som hadde vært etter ham så lenge. I det siste hadde de trappet opp hatkampanjen sin, godt hjulpet av franske kommunister med deres hovedorgan "L'Humanité" fra Paris i spissen. Men han hadde vært i kamp før uten å flykte og hadde ikke tenkt å vike nå heller.

Som gammel Waffen-SS-soldat og europeisk frihetskjemper i forsvarskampen mot den ugudelige bolsjevikhorden i den store europeiske frihetskrigen visste han at flukt ikke løste noen problemer. Altså ble han og ventet på at den siste kampen kunne begynne. Og nå var tiden kommet. Valkyrien som stod foran ham var den første som brøt stillheten: "Kan du se meg godt, Joachim?" "Ja," svarte Peiper. Tidligere Standartenführer i Waffen-SS. "Denne gangen ser jeg deg godt. Jeg har sett deg før også, men bare som en skygge som har forsvunnet igjen". "Ja, denne gangen skal vi dra sammen herfra. I dag skal du treffe de gamle kameratene dine igjen. De som tidligere er falt i kamp mot Europeernes svorne fiender. Det er gjort klar en æresplass til deg i de falnes hall: Valhall. En som sømmer seg for en av den siste store broderkrigens beste og tapreste offiserer. Jeg har fulgt med deg hele tiden, Joachim. Mer enn en gang har jeg beskyttet deg med skjoldet mitt og slått fiendene dine til jorden med spydet mitt. Men nå har Allfader Odin selv kalt deg opp til seg til den hallen som er forbeholdt dem som faller i kamp".

Mens hun snakket, hørte Peiper at de to jakthundene som løp fritt på den inngjerdete tomten hans bjeffet advarende fra den andre siden av hagen. Han løp over til et vindu som vendte mot hundene og knuste glasset med at slag av geværkolben. Han feide kolben rundt i rammen for å fjerne glassplinter og la seg i stilling. Fem raske skuddglimt fra en maskinpistol splitter nattemørket og hundene skriker i smerte. Peiper sender to kjappe skudd mot munningsflammene, men føler at det var bom. Hundene ligger som to mørke bylter på jorden og klynker svakt.

Før han rekker å kaste seg ut av vinduet for å gå til motangrep smeller det i veggen på den andre siden. Huset er omringet. En kule slår inn i veggen der hvor hodet hans nylig hadde vært. Han svarer med et raskt skudd før han stormer gjennom huset for å hindre angriperne i å komme inn. Men de ville ikke inn. Det var ikke et slag mot døren han hadde hørt. Det var lyden av Molotov-cocktails som knuste mot veggen mens brennende bensin sprutet utover. Peiper slenger et skudd etter en skygge utenfor og hører innslaget etterfulgt av et stønn. En av djevlene er truffet, men desverre ikke dødelig.

Det må være mange av dem. Flere bensinbomber treffer huset. Flammene gjør etterhvert natten lys som dagen. Den dagen han ikke skal få oppleve å se. Den eneste sjansen er å komme seg ut. Bryte gjennom ringen av angripere og selv gå til motangrep utenfra. Det er Peipers spesialitet. Og det er en av de egenskapene som gjorde ham elsket og avholdt av mannskapene hans og respektert og æret av andre offiserer uansett hvilken hær de kjempet i. Og som gjorde ham til en av de høyest dekorerte soldater i krigen. Det var slik han hadde reddet general Postels 320. infanteridivisjon som var fullstendig omringet av overlegne sovjetstyrker ved Charkow-fronten. En bragd ingen offiser på den andre siden kom opp mot under hele krigen. Han klarte til og med å få med 1500 sårede mens de kjempet seg ut. Deretter snudde han og gikk til motangrep. Men det var ikke tiden til å minnes nå.

Den ene siden av huset var ennå ikke angrepet. Peiper åpner et vindu der og begynner å klatre ut idet han får et slag i magen som kaster ham bakover på gulvet. Utenfra hører han et triumferende rop. Litt etter ser han en skikkelse ved vinduet. Han får løftet geværet og skutt og hører kulen treffe, men han hører også at den skadde får løpt vekk. Nåja, så lett skal de ikke få ham. Han sleper seg inn i stuen igjen og støtter seg mot veggen. Et par brannbomber har havnet inne i huset som etter hvert står i full fyr. Huset ligger ensomt til og skuddsalvene er blitt borte i fyrverkeriet fra den nærmeste landsbyen. Og om noen hadde hørt det hadde de sikkert ikke turt å gripe inn mot morderne og brannstifterne likevel. Så stor er folks frykt for ZOG blitt.

Det var et flott hus i bayersk stil som han flere år tidligere hadde bygget selv. Mens byggingen foregikk bodde han i telt på tomten for å spare penger. De hadde hatt mange gode år der. År som nå tok slutt. Det som nå betød noe var at familien hans var i sikkerhet. Og det at han nå fikk møte sine forfedre i henhold til Waffen-SS og den gamle germanske æreskodeks: kjempende. Aldri skulle skammen over å dø i sotteseng komme over ham. Heldigvis. Åtte ganger var han blitt såret under krigen av granatsplinter og geværkuler. Han var kommet ærerik og med hevet hode gjennom de latterlige rettsfarsene som ble kalt "Nürnbergprosessene" hvor 59 "amerikanske" og andre internasjonale jødiske torturister fikk slippe løs sadismen og terroren sin på uskyldige tyske offiserer og soldater med lemlestelser og død til følge. Men ingen tortur hadde nyttet mot Peiper: "Dere må gjerne slå meg i hjel, men jeg kan ikke innrømme noe jeg ikke har gjort." De allierte "dømte" ham likevel til døden i 1946.

Noen år etter ble dommen omgjort til livsvarig fengsel av en amerikansk senatskomite som fordømte "rettssakene" og de mennene som hadde ledet dem i harde ordelag. For ZOG og deres lakeier var det tydeligvis ikke populært. Europeiske patrioter skal tas. Den gang som i dag. Og nå var altså turen kommet til Peiper.

Han fyrte av to skudd mot en skygge i døren. Bom. Han så ikke så godt lenger. Det sved i øynene og lungene verket. Blodtapet merket han også etterhvert. Gardiner og møbler stod nå i full fyr. Huset hans var omgjort til et privat lite Holocaust (Brennoffer). Han vendte hodet og så henne komme mot seg. Hun så ikke så streng ut lenger nå. Trekkene var myknet. Hun smilte kjærlig til ham og varme og ømhet lyste ut av øynene hennes. Det viste seg et svartsnusket og hatefullt fjes i døråpningen som siktet på ham. Peiper løftet geværet og tømte magasinet i det stygge trynet og i det kulene slo inn og knuste det motbydelige synet var det som det forvandlet seg til en slange som ble borte på vei mot helvete. Han husket fra barndommen at det var slått fast i bibelen noe om giftslanger og barn av djevelen. Og nå hadde han sett det selv. Men så kjente han at geværet ble stadig tyngre. Han dro i avtrekkeren, men ingenting skjedde mere. Magasinet var tomt.

Han kjente prosjektilet slå inn på siden av magen, men han følte ikke lenger noen smerte. Klærne hans hadde også tatt fyr og han så flere skuddglimt. Valkyrien samlet ham opp i armene sine og bar ham ut til hesten sin og satte ham opp foran seg. Hun hadde fulgt og beskyttet ham gjennom så mange år fra han i 1933 hadde meldt seg som frivillig 18-åring og europeisk idealist til Waffen-SS. Verdens beste hærstyrke noensinne. Takket være menn som Peiper. Fulle av europeisk idealisme og frihetstrang hadde de slåss for de europeiske folks frihet mot den politiske internasjonale jødedommen og deres allierte som hadde erklært hans land og elskede folk krig den 24. mars 1933.

Nå fikk andre overta. Da de steg opp i luften så han at begge hundene prøvde å slepe seg mot huset med et blodspor etter seg. De fordømte sadistiske morderne hadde ikke engang brydd seg om å gi dem nådeskuddet. Midt i flammehavet så han en liten bylt i full fyr der han tidligere hadde stått. Men den hadde ikke lenger noe med ham å gjøre. Han gledet seg plutselig til å treffe igjen de gamle kameratene som var falt i kamp tidligere. Han håpet også at flere ville gjøre som dem og gå med ære i den krigen som de europeiske folk nå kjempet mot sine evige dødsfiender. Og som nå blusset opp igjen med ny styrke. De samme gamle fiender, men denne gang med ny taktikk.

, ble myrdet og brent inne i huset sitt ved Traves i Elsass natten til 14. Juli 1976. De to vakthundene ble funnet stygt såret på tomten. Ved siden av Peiper lå geværet han hadde lånt med tomt magasin. Han hadde bitt godt fra seg. Brannen var påtent av mange Molotov-cocktails. Hans kone og 3 barn ble boende i Tyskland. Peiper var nr. 377 som ble beæret med Ridderkorset med Eikeløv. 28.desember 1944 ble han som nr. 119 også tildelt sverdene til eikeløvet. Samtidig ble han forfremmet til Standartenführer. Både jøder og kommunister hadde vært etter ham. Morderne ble ikke tatt. Selvfølgelig. ZOG-djevelen sørger som kjent for sine. Måtte han ikke være alene om å gi alt i kampen mot europeernes evige og hatefulle dødsfiender. Fred være med hans minne.

Heil Jochen Peiper! Heil Waffen-SS!