.:Hovedsiden:.

Hans Ulrich Rudel - Stuka Pilot
Innsendt av en ung Vigrider

Jeg vil skrive litt om en av den andre verdenskrigs største personligheter. En mann helt utenom det vanlige og som kan stå som et lysende eksempel for all dagens ungdom: Hans Ulrich Rudel. Han var uten tvil den Stukapiloten som egenhendig ødela mest fiendtlig materiell under andre verdenskrig. -Inkludert 519 sovjetiske stridsvogner! Her er historien hans i kort form.

Hans Ulrich ble født i 1916 i Schlesien (Østre Tyskland, i dag i Polen). Faren hans var en lokalpolitiker og moren hjemmeværende husmor. Hans Ulrich var urolig på skolen og likte seg dårlig. Derfor ble det så som så med lekselesing og glosepugging. Da han var i tenårene ble han tidlig med i Hitlerjugend der han viste seg å være flink i idrett. Som 20-åring vervet han seg til Luftwaffe som offiserskadett. Han søkte militæryrket fordi han likte fysisk aktivitet og spenning.

Han klarte prøvene og besto treningskurset slik at han ble utdannet flyger. Rudel søkte så videre trening i stupbombeteknikk, men ble avvist. I stedet fikk han trening som rekognoseringsflyger og fløy som leutnant lange rekognoseringsoppdrag over Polen i september 1939.

Den 11. oktober 1939 fikk han Jernkorset 2. klasse for de mange timene over fiendtlig luftrom. Dette så Rudel som en endelig sjangse til å bli stupbombeflyger og søkte nok en gang på dette. I mai 1940 fikk han endelig innvilget søknaden. Etter kurset ble Oberleutnant Rudel overført til Stuka-øvingsskvadronen 1.Staffel av Stukageschwader 2 ved Stuttgart, der han tilbrakte tiden under kampene i Frankrike. Navnet Stuka kommer fra Sturtzkampfflugzeug, Junker 87, eller Ju-87. I mai 1941 ble denne skvadronen overført til Middelhavet for å hjelpe til med fallskjerminvasjonen av Kreta, men kom aldri i kamp.

Under forberedelsene til operasjon Barbarossa ble Rudels gruppe overført til østfronten og den 23. juni 1941 klokken 03.00 fløy Rudel sitt første stupbombe-oppdrag. De neste 18 timene fløy han totalt fire oppdrag mot troppekonsentrasjoner og flyplasser i Sovjetunionen. Den 18. juli 1941 fikk Rudel Jernkorset 1. klasse for en rekke vellykkede angrep.

Den 23. september 1941 fløy Rudels gruppe et oppdrag mot den sovjetiske flåtebasen Kronstadt ved Leningrad(St. Petersburg). Under angrepet fikk Rudel inn en fulltreffer på det sovjetiske slagskipet "Marat" med en 1000kg bombe som traff et ammunisjons-lager og medførte en voldsom eksplosjon som delte det store skipet i to - "Vi fikk henne... du må ha truffet ammunisjonsdepotet... hun går i luften!" (Rudels MG-skytter Scharnovski over intercom-en).

På julaften 1941 fløy Rudel sitt 500-ende oppdrag og den 30. desember ble han tildelt Deutsches Kreutz (det tyske kors) i gull av selveste general Freiherr Wolfram von Richthofen (som var Manfred von Richhofens - den røde barons - fetter). Den Røde Baron var som kjent den mest berømte flyverhelten fra 1. Verdenskrig. Etter dette ble Rudel sendt til Graz for å undervise og trene nye stukapiloter.

Den 15. januar 1942 fikk han også Ridderkorset og forlangte samtidig å bli overført til fronten igjen. Dette skjedde ikke før i juni 1942. I september fikk han så kommandoen over 1.Staffel (9 Stukas) av 1.Gruppe i Stukageschwader 2 (StG2), som opererte i områdene rundt Stalingrad. Det var på denne tiden han ofte ble sendt for å angripe Sovjetiske tanks og lærte seg teknikken med å "knekke" dem.

Den 10. februar 1943 fløy Rudel sitt tusende oppdrag og begynte å bli en nasjonalhelt i Tyskland. Hans erfaring førte til at han ble overført til den nye spesielle "Panzerjagdkommando Weiss", som ble formet ved Bryansk i Russland. Denne enheten prøvde ut den nye Ju-87D-3, som var laget spesielt til ødelegging av tanks. D-3 var bevæpnet med to Rheinmetall-Borsing 37mm Flak 18 maskinkanoner i tillegg til to 7.92mm MG i hver vinge og en dobbel 7,9mm MG i cockpiten mot fiendtlige fly. Hver av 37mm-erne hadde magasiner på seks panserbrytende granater.

Disse prototypene ble først brukt av Rudel & Co mot Sovjetiske landgangsfartøy i Svartehavet og i løpet av tre uker klarte Rudel å ødelegge hele 70 slike fartøyer.

I mars 1943, under et panserslag rundt Belgorod, ødela Rudel sin første tanks med sin nye "Panzerknacker". -Rudel: "...min haleskytter sa at han så T-34'en eksplodere som en bombe etter trefferne våre og han så bitene av den dette i bakken bak oss."

Senere ble flere Ju-87 D-3 oppgradert til tank-knusere og fikk navnet Ju-87 G-1 -blant soldatene kalt "Panzerknacker" eller "Kanonenvogel" -kanonfugl. Fra oktober 1943 begynte disse å ankomme østfronten fra fabrikkene.

Den 14. april 1943 fikk Rudel Eikeløvet til sitt Ridderkors og forfremmelse til Hauptmann (kaptein). Hans ni panserknusende Ju-87 G-1 ble så satt til å støtte 3. Waffen-SS Panzer Divisjon "Totenkopf". På den første dagen av Operasjon Citadell ødela Rudel fire fiendtlige tanks på sitt første tokt. Før mørket satte stopp for dagens herjinger hadde hans score kommet opp i 12. "Vi er alle besatt av en slags lidenskap for følelsen av å ha spart så mye tysk blod med hver ødelagte stridsvogn".

På grunn av Rudels' skvadrons suksess ble flere skvadroner -Panzerstaffeln - formet. På grunn av sin erfaring ble Rudel satt til å utvikle taktikker til disse. Han fant ut at den beste måten å angripe tanks på var å skyte dem bakfra (T-34ens motor var plassert bak, og kjølingen av denne gjorde at vognen ikke kunne ha tykt panser her) eller fra siden. Dette var også en fordel fordi når man angrep bakfra ville man som regel fly mot vennlig område - en stor fordel hvis flyet ble skadet under angrepet.

Den 25. oktober 1943 ble Rudel tildelt sverdet til sitt Ridderkors med eikeløv. I mars 1944 fløy han sitt 1500-ende kampoppdrag og ble forfremmet til Major. Under en flygning noen dager senere ble skvadronen angrepet av en skvadron sovjetiske Lavochkin La-5 jagere. En Stuka ble skutt ned og kræsjlandet med uskadet mannskap.

Rudel bestemte seg for å lande flyet sitt og redde sine kamerater som var bak fiendens linjer. Han landet og reddet sine venner, men kunne ikke ta av igjen fordi flyet sank ned i det myke underlaget. De ble nødt til å sprenge flyet og legge på sprang mot de tyske linjene med russerne i hælene. Rudel og hans kamerater kom fram til elven Dnjestr og svømte 600 meter i det iskalde vannet. Bare noen få meter fra bredden druknet Rudels skytter etter å ha fått krampe og besvimt (Rudel kom aldri over tapet av denne vennen).

De tre gjenværende mennene ble så oppdaget av russerne og en skuddveksling førte til at bare Rudel unnslapp i live og klarte å ta seg til de tyske linjene. Der returnerte han til sin enhet og ble mottatt av lykkelige kamerater. Den 29. mars 1944 ble han så tildelt diamanter til sitt Ridderkors med eikeløv og sverd for sin enestående tapperhet. Dette var den høyeste utmerkelsen i Tyskland og bare 27 ble tildelt denne utmerkelsen under hele krigen.

I November 1944 ble han skutt ned over Budapest og fikk en kule gjennom låret, men returnerte til tjeneste etter noen få dager på sykehuset med beinet i bandasje. Den 1. Januar 1945 ble han den eneste i historien som har fått Ridderkorset med gylne eikeløv, sverd og diamanter. Dette utsøkte symbolet på personlig tapperhet i kamp ble spesielt laget for Rudel, og overrakt av Hitler ved en seremoni i Berlin.

I februar 1945 ble Rudel hardt skadet og hans høyre lår splintret av anti-luftskyts ved Lebus (ved Frankfurt an der Oder). Han klarte å lande i tysk-kontrollert område og ble raskt ført til sykehus hvor beinet hans ble amputert.

Han ble så overført til et hospital i Berlin hvor han fikk tilpasset en protese før han igjen insisterte på å returnerte til sin skvadron.

I krigens siste dager fløy oberst Rudel med den eldste og mest kjente Stukagruppe - "Schlachtgeschwader 2 Immelmann".

Da et voldsomt regnvær gjorde de sovjetiske gresslagte flystripene ubrukelige fikk Luftwaffe muligheten til et siste omfattende angrep ved Seelow-høydene øst for Berlin. Rudels gjenværende Stukaer angrep sovjetiske kolonner gang på gang og lagde kaos på motorveiene mot hovedstaden.

Da krigen var tapt tilbød Rudel seg å fly et selvmordsangrep med sin skvadron, men hans overordnede beordret han å ikke ta av fordi "han kunne trengs senere". Tyskerne trodde helt til det siste at de vestallierte ville angripe sovjeterne og knuse kommunismen og befri Østeuropa, men slik ble det ikke fordi det var de samme kreftene som hadde makten bak kulissene i både øst og vest.

Rudel tilbød seg å fly til Berlin og redde Hitler fra Den Røde Arme, men føreren ville dø i sin hovedstad og svarte takknemlig nei.

Den 8. mai 1945 oppga Tyskland striden og Rudel fløy sitt siste tokt mot russerne. Han klarte så å kontakte de amerikanske styrkene og arrangere en flygning med sin skvadron til Kitzingen flyplass (ved Würzburg) i den amerikanske sonen. Dermed unngikk han og hans menn sovjetisk fangenskap. Senere ble Rudel forhørt i England og så i Frankrike før han endelig fikk tid til å lege sine krigsskader på et hospital i Bayern.

I 1946 ble Rudel utskrevet fra hospitalet og i 1948 dro han til Argentina hvor han ble ansatt i landets flyindustri. Der organiserte han og andre eksil-tyskere et nytt nasjonalsosialistisk parti.

I 1951 publiserte Rudel to bøker I Buenos Aires: "Wir Frontsoldaten zur Wiederaufrüstung" (Vi frontsoldater og vårt syn på gjenopprustning av Tyskland) og "Dolchstoß oder Legende" (dolkestøt eller legende). I den første boken forklarer Rudel at de aller fleste tyske soldater var klare til å sloss mot bolsjevismen og for de tyske områdene i øst.

I den andre boken fordømmer han dem som var med på sammensvergelsen mot Hitler og legger mye av ansvaret på Tysklands tap på deres forræderi. Dette fordi attentatet kom på et kritisk tidspunkt der invasjonen i Normandie trolig kunne slås tilbake hvis det ikke hadde vært for store lederskapsmangler i kjølvannet av mordforsøket.

Hans Ulrich Rudel returnerte endelig til Tyskland tidlig på 50-tallet og i 1953 publiserte han sin krigsdagbok med tittelen "Trotzdem" (Uansett). Det ble en debatt i Tyskland om han skulle få lov til å utgi boken fordi han var kjent som en "nazi". Men i 1953 var det ikke lenger så fælt å være en "nazi" ettersom nazister nå ble politikere og forretningsmenn og bidro til Tysklands "Wirtschaftswunder" (gjenreisingen av industrien og økonomien). Rudel ble en kandidat i "Deutsche Reichspartei".

Stuka-esset døde i Tyskland i 1982 - 66 år gammel.

I 1984 ble hans dagbøker publisert igjen og to av de alliertes største jagerpiloter, Douglas Bader og Pierre Clostermann, skrev en varm og respektfull innledning til denne versjonen.

I sin fantastiske karriere, fløy Rudel over 2530 kamptokter. Cirka 400 av disse i en Focke-Wulf 190 F jagerbomber som han fikk 11 luftseire med. Rudels herjinger på østfronten var formidable: Han ødela rundt 150 forskjellige artilleri- kanoner, 519 stridsvogner, ca 1000 forskjellige kjøretøyer (særlig lastebiler og halv-beltevogner), 70 landgangsfartøyer, 2 La-3 jagerfly, ett Il-2 Stormovik bombefly. Han senket også slagskipet "Marat", to kryssere og en destroyer.

Rudel var ansvarlig for slike ødeleggelser på den Røde Armè at Josef Stalin selv satte en belønning på 100.000 rubler på hans hode.

Rudel fløy over 600.000 km og brukte mer enn 5.000.000 liter bensin. Han slapp over 1.000.000 kg bomber, skjøt over 1.000.000 maskingeværskudd, over 150.000 20mm skudd og over 5.000 37mm skudd.

Rudel syntes at de amerikanske tanksene som var levert fra USA til sovjeterne var lettere å ødelegge enn den sovjetiske T-34, men han hatet deres maskingeværer, fordi han ble skutt ned av en.

Rudel var en fantastisk pilot med masse erfaring, som bare elsket å fly og knuse krigsmateriellet til Europas fiender. Han hatet å ta permisjoner eller ligge på sykehus og selv da han fikk sitt bein amputert ble han ikke deprimert: fordi han fortsatt kunne fly sin kjære Stuka.

I sin karriere, utviste Rudel en utrolig styrke, utholdenhet, fryktløshet, udelt besluttsomhet og en viss arroganse, men ingen fotografier av ham kan avsløre krigens utmattelse i hans ansikt. Hans personlige tapperhet var utenfor fatteevne og hans høye status i den militære historie er grundig fortjent.

Hans berømte motto var: "Verloren ist nur, wer sich selbst aufgibt" (Kun den som oppgir seg selv er fortapt) og det kan vi som har fortsatt kampen mot Europas dødsfiender, legge oss på hjertet.

Odin er stor og vi er hans utvalgte folk!