|
Jødesidens statskupp i Norge 1938
Gjennom en lang middelalder hadde det selvstendige kongeriket Norge vært uten selvstendigheten sin og blitt styrt hovedsakelig fra København. Udugelige
danske konger med en alt for svak krigsmakt hadde skuslet bort store deler av dansk og norsk territorium i tåpelige nabokriger mot Sverige. Mot slutten
av 1700-tallet begynner selvbevisstheten vår å stige parallelt med utviklingen av en seilskuteflåte som tjente inn gode penger og gjorde mange nordmenn
kjent med forholdene rundt om i verden.
For øvrig var Norge et land som drev primærnæring: Jordbruk, skogsdrift, fiske og var råvareleverandør gjennom gruvedriften vår. Så, mot slutten av
1700-tallet, skjer det noe rundt oss i verden. I 1776 river de amerikanske kolonier seg løs fra England og lager en moderne grunnlov som regulerer
makthavernes rettigheter overfor folket slik at tyranni og enevelde ikke lenger skal utvikle seg.
I Europa får vi den franske revolusjon etterfulgt av Napoelons bestrebelser på å samle den europeiske sivilisasjon i en stor statsdannelse. Napoleon lyktes
ikke, men som et av resultatene av nederlaget hans tar England Norge fra Danmark og gir landet vårt til Sverige. Slik er den universelle rett som kun utgår
fra makt at taperne i en krig frarøves verdier som seierherrene senere nyter godt av.
I Norge benytter den eiendomsbesittende klassen anledningen til å kreve at Sverige godtar at Norge styres etter en egen norsk grunnlov. Svenskene aksepterer
fordi den svenske felthæren står i Europa og Norge alltid har forsvart seg godt mot svensk aggresjon. Norge holder dermed sin grunnlovsgivende forsamling på
Eidsvold på våren 1814 og vedtar grunnloven vår. Den blir siden feiret som vår største nasjonale begivenhet hvert eneste år den 17. mai.
På mange måter kan vi si at bildet av Eidsvoldsforsamlingen og grunnloven av 1814 er det som nærmest definerer vår felles norske identitet som folk.
Grunnloven er den lov som ligger til grunn for alle andre lover og kan bare endres gjennom 2/3-fletall på et storting etter at grunnlovsendring er foreslått.
Den skal kunngjøres skriftlig og det skal være minst et stortingsvalg mellom forslag og vedtak i neste storting. Dette for at folket i valg skal kunne
forkaste et forslag de ikke er enige med stortingsrepresentantene i.
Her er vi ved et særdeles viktig poeng ved en grunnlov, ja, uten tvil det aller viktigste: Grunnloven regulerer makthavernes muligheter til å utøve makt som
folket ikke er enige i. Med andre ord så er Grunnloven til for å beskytte den menige kvinne og mann mot makthavernes maktmisbruk. Av den grunn er det
viktigere enn noe annet i et lands styre og stell at de som styrer landet vårt og de som sitter på Stortinget som lovgivere er seg fullt ut bevisst denne
funksjonen ved Grunnloven og respekterer den.
Gjør de ikke det mister vi retten til å fremstå som rettsstat og faller tilbake på den universelle grunnlov: Makt er Rett. Og med det som grunnlov trenger
vi intet storting. Til den trenges kun makthavere og deres innenlandske voldsapparat som kalles for politi. I stedet for stortingsvalg for å skifte
makthavere trer i dens sted revolusjoner og folkets voldsmakt satt opp imot makthavernes voldsmakt. Så enkel er den grunnleggende sammenhengen og
tilsvarende viktig er at makthaverne respekterer og verner om Grunnlovens bestemmelser selv om det går på tvers av deres egne ønsker og prioriteringer.
Bildet til venstre er av Eidsvoldsbygningen.
Det ordet vi bruker på maktutøvelse, som setter grunnlovens bestemmelser for hvordan makthaverne skal velges og forholde seg til side, er statskupp.
Statskupp og revolusjon er i prinsippet det samme. Statskupp er når hele eller en del av en maktelite setter grunnlovens bestemmelser om lovlige valg eller
begrensinger i deres maktutøvelse til side mens revolusjon er navnet når de som ikke har makt tar makten fra makthaverne uten å få den gjennom lovlige valg.
Hva skal så til for å gjøre et statskupp eller en revolusjon "lovlig" igjen? Et tiltak ville være å holde en folkeavstemming for at folket i fritt valg
kunne godkjenne statskuppet eller revolusjonen. Ellers er det gjengse alternativet å beholde makten man har tilrevet seg og blokkere alle forsøk på å frata
kuppmakerne eller de revolusjonære den ulovlig ervervede makten. Når det har gått tilstrekkelig lang tid er det likevel ingen som bryr seg likevel.
Dette siste alternativet var det de norske makthaverne benyttet seg av da de gjorde statskupp i april 1938. Det samme trikset benyttet de seg også av da de
ga seg selv grunnlovsstridig utvidet makt temmelig nøyaktig to år senere på Elverum i april 1940. Temmelig nøyaktig 5 år senere kjører de samme
statskuppmakerne videre uten å blunke.
Det vil si; de blunket faktisk og ventet i en hel måned før "Kongen" ankom Norge fra London. Først måtte det sonderes
at folket ville akseptere Håkon som statsoverhode etter at han abdiserte under sitt grunnlosstridige eksil. Til høyre ser vi den abdiserte eks-kong Haakon
gjøre gode miner til slett spill da han ankommer Oslo fra London den 7. juni 1945.
Hva var det egentlig som skjedde? Og var det spesielle krefter eller personer som var sentrale i disse dramatiske hendelsene som har hatt enorme
konsekvenser for lovligheten av det som skjedde før, under og etter den andre verdenskrig. Husk at disse hendelsene er grunnlaget for den politikken som er
ført hele tiden siden. Også i dag.
Uten statskuppet i 1938, den falske og ulovlige såkalte Elverumsfullmakten, Londonbandittenes neglisjering av den totale norske kapitulasjon i Trondheim
juni 1940 og "Kongen"s ulovlige virke etter midten av desember 1940 kan vi garantere at mye hadde vært anderledes i kongeriket Norge.
Hva bestod så egentlig statskuppet i 1938 av? Vi må se på den norske grunnloven slik den var i 1938. Grunnlovens §54 lød slik: "Valgthingene holdes hvert
tredie Aar. De skal være tilendebragte inden November Maaneds Udgang". Merk at alle paragrafer og endringer skrives i tilnærmet samme språkdrakt som den
opprinnelige grunnloven ble skrevet med i 1814. Det siste stortingsvalget hadde vært avholdt i 1936 og det neste skulle dermed avholdes innen utgangen av
november 1939. Enkelt og greit.
Vi tar også med grunnlovens §71 om lengden av en lovlig stortingsperiode: "Storthingets Medlemmer fungerer som saadanne i tre paa hinanden følgende Aar,
saavel ved overordentlige som ved ordentlige Storthing, der imidlertid holdes."
I 1933 hadde Hitler blitt rikskansler i Tyskland og den internasjonale jødedommen startet øyeblikkelig den andre verdenskrig med sin krigserklæring av den
24. mars 1933. I 1935 ble det holdt folkeavstemming i Saarland som med 99% tilslutning gikk tilbake til det tyske riket. Tyskland brøt lenkene
Versailles-diktatet hadde bundet det med og trakk seg ut av det internasjonale jødestyrte finansmarkedet og produserte sin egen valuta kombinert med
tosidige handelsvataler basert på varebytte (Bartertrading). I midten av mars 1938 innlemmet Tyskland den tyske provinsen Østerrike igjen i moderriket.
På bildet over til venstre utnevnes Adolf Hitler til Reichskanzler av Reichspresident Hindenburg.
I Polen ble tyskerne utsatt for terror og fordrivelse. Det samme gjaldt Danzig og Memelland. I Sudetenland, som var gitt til den kunstige statsdannelsen
Tsjekkoslovakia i 1919, ble tyskerne også mishandlet og forfulgt. Mange valgte å rømme landet. Det var klinkende klart at intet land med respekt for seg
selv kunne sitte rolig å se på at sitt eget folk ble behandlet slik. Heller ikke Tyskland. Like klart var det at den internasjonale jødedommen oppmuntret
til Tysklandshat og lovet alle som var fiender av Tyskland full støtte. Krigens mørke skyer trakk seg sammen over Europa våren 1938. Bildet til høyre viser
tyske sivile brutalt slaktet av polakker.
Trusselen om en ny europeisk broderkrig var altså klart for alle våren 1938, men det var ikke det eneste som var klinkende klart. Tyskland hadde allerede
vunnet mange moralske seire og hadde erobret det moralske høydedraget i den pågående konflikten i Europa. Mange beundret Tyskland som igjen fremsto sterkt
og fullt av selvtillit. Økonomien gikk godt og utenlandske arbeidere søkte til Tyskland for arbeide.
Panikken spredte seg i samme takt i den internasjonale sosialistiske bevegelsen fordi Tyskland viste en annen og bedre vei ut av det gamle klassesamfunnet.
I England nektet de "Kraft durch Freude"- cruiseskipene å gå til land fordi da ville de britiske arbeiderne se hvor godt de tyske arbeiderne hadde det og
hvilken fantastisk sosialpolitikk Tyskland hadde innført. Den internasjonale jødeiske finanseliten var tilsvarende livredde for den tyske suksessen med
varebyttehandel. I verden konkurrerte tyske produkter ut både amerikanske og britiske. Den tyske flåten viste seg igjen på havene og folk i Europa var fulle
av beundring for det tyske mirakel som det ble kalt.
I Norge regjerte Arbeiderpartiet med støtte av Bondepartiet og arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold var statsminister. Høyre var også sterkt. Arbeiderpartiet
støttet seg internasjonalt på Moskvakommunistene som var dominert av internasjonale jøder. Sentralt i Høyre og på Stortinget var representanten for den
internasjonale finansjødedommen ved sin mann Carl J. Hambro som hadde nøkkelposisjonen som formann i utenriks- og konstitusjonskomiteen. Det patriotiske
Nasjonal Samling var i opposisjon og kunne godt tenkes å få avgjørende betydning som en følge av begeistringen i Europa over Tysklands fantastiske fremgang.
Under en slik trussel tok den norske makteliten ingen sjangser. De våget ikke et nyvalg høsten 1939 fordi de måtte regne med at Tyskland innen den tid hadde
høstet nye moralske triumfer og vekket enda mere begeistring. Både finans- og sosialistjødene var engstelige og gikk sammen om blokkere nyvalg i 1939 ved å
begå statskupp.
Den 22 april 1938 var det kommet så langt: Stortinget vedtok med 127 mot 23 stemmer at stortingets valgperiode skulle økes fra 3 til 4 år. Det vedtaket var
lovlig og i tråd med grunnlovens bestemmelser. For at det skulle bli en gyldig grunnlovsendring måtte det så holdes nytt stortingsvalg høsten 1939 i henhold
til gjeldende grunnlov og lovforslaget måtte bli vedtatt av det nye Stortinget. Da først ville grunnloven være endret på en gyldig måte og senere valg kunne
foregå hvert 4. år.
Her er grunnlovens §112 som regulerer dette forholdet. Følges ikke denne bestemmelsen til punkt og prikke er lovendringen ugyldig. Så enkelt er det:
"Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første eller andet ordentlig
Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykk. Men det tilkommer først det første eller andet ordentlige Storthing efter næste Valg at bestemme, om
den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldri modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i
enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele av Storthinget være enige i saadan Forandring."
Til venstre er Skammens Hus. Det norske Storting har vært misbrukt av internasjonale finansjøder, Internasjonale kommunistjøder som dyrket den jødiske massemorderen
Trotsy (Bernstein), statskuppere som forrådte det norske folk, frimurere og Israels Venner. Bare for å nevne noen av dem som aldri skulle hatt lov til å
sette sine ben der. På høy tid med en kraftig patriotisk rensing slik at nordisk identitet igjen kan prege vår nasjonalforsamling. Stortinget og
Eisvoldsbygningen vil ha en sentral plass i vår identitære gjenfødelse. Grunnlovens ånd fra 1814 skal gjenopprettes.
Da Stortinget på denne måten ga seg selv en ugyldig forlengelse i strid med grunnloven og ikke holdt valg innen utgangen av november 1939 var Stortinget
ulovlig og det var gjennomført et statskupp i Norge. Fra da av var regjering og storting ulovlige og tilsvarende var alle vedtak gjort av regjering og
Resultatet av komiteens gransking ble derfor som forventet at de godkjente stortingets vedtak som gyldig. Altså at grunnloven var endret uten å følge
grunnlovens bestemmelser om hvordan grunnloven kan endres. 1. desember 1939 var derfor Norge uten lovlig regjering og uten lovlig lovgivende forsamling. Det
er fakta og ingen bestrider nettopp det. Til høyre er en plakat fra Nasjonal Samling i lyse og optimistiske farger som står i grell kontrast til de
jødestyrte mørke kreftene som gjennomførte statskupp i 1938 og dermed sendte Norge ned i en krig som kostet titusener av nordmenn livet eller helsen.
Vi tar med et par reaksjoner på jødesidens forente statskupp: Nasjonal Samling gikk ut med denne pamfletten med overskriften "Statskupp" lenge før 9.
april 1940: "Det sittende storting er valgt for perioden 1936-39 og har ikke fullmakt fra velgerne til å sitte lengere. Det har nu bevilget seg selv et
jubelår og blitt sittende i fire år til 1940. Dette er ikke folkestyre. Det er å umyndiggjøre folket. Det er statskupp. Stortinget 1939-40 har valgt seg
selv. Det er ikke valgt av det norske folk. Det er grunnlovsstridig."
Her er Dagbladet fra 21. januar 1946: "Ved et kupp bak ryggen på velgerne, lovbestemte stortingsmennene i 1938, at stortingstiden skulle forlenges fra
3 til 4 år. Hadde det vært folkeavstemning ville det ikke blitt grunnlovsflertall, ikke simpelt flertall engang."
Nasjonal Samling's Opprop i større og lesbart format
9. april 1940 var Norge regjert av ulovlige kuppmakere!
|
|
|
storting ugyldige. Et slikt statskupp er uten sidestykke i noe demokratisk land. Både jurister, publikum og enkelte politikere reagerte kraftig og saken ble
bragt inn for stortingets utenriks- og konstitusjonskomite, men der satt jo Rothschildsystemets mann, jøden og høyremannen Carl J. Hambro, som formann.
