|
Snehvit og den Identitære Nordiske Kode
En dag satt dronningen ved vinduet sitt og sydde. Det snødde ute og vindusposten var av glinsende sort tre. Plutselig stakk dronningen seg i fingeren og da
hun straks så det røde blodet, sa hun; ”Å, om jeg kunne få en datter som var så rød som blod, så hvit som sne og så sort som ibenholt.”
Da ett år var gått, fikk dronningen en datter. Og hun var nettopp slik, rød og hvit i huden og med hår så sort som ibenholt.
Men dronningen døde og da ett år var gått giftet kongen seg igjen. Den nye dronningen hans var vakker. Den vakreste i hele landet. Men hun var så ond og
stolt. Og rasende var hun hvis hun trodde noen var vakrere enn henne.
Men nå vokste den lille piken opp og ble så vakker, så vakker. Snehvit kalte de henne. Og en dag dronningen spurte speilet, svarte det; - ”Du, dronning, er
nok vakker, men Snehvit er tusen ganger vakrere!”
Da ble dronningen så rasende at hun befalte jegeren sin å ta med seg Snehvit ut i skogen for å drepe henne: -”Ta ut leveren og hjertet og ta det med deg
hjem, så jeg er sikker på at du har drept henne”, sa dronningen.
Ja, jegeren måtte gjøre som dronningen befalte, men da han skulle til å sette kniven i Snehvit ba hun så pent for seg. Hun var så søt og vakker at han ikke
orket å drepe henne.
Jegeren drepte istedet et dyr og tok leveren og hjertet ut av det og ga det til dronningen. Hun spiste det opp og hun var nå sikker på at Snehvit var død.
Snehvit gikk langt, langt inn i skogen. Det ble kveld og hun ble så trett. Da fikk hun se en bitte liten hytte langt inne i skogen. Hun gikk inn, og det var
så pent og rent og koselig der. Men alt sammen var så smått, så smått. Der var et lite bord og på det var det dekket til syv stykker. Og syv små stoler stod
det der, en ved hver plass. Snehvit var så sulten, og så spiste hun litt, men hun tok litt av hver tallerken, så ble det ikke slik at en ikke fikk noe.
”Å, så vakker hun er,” sa de. De ble så glade, så glade. De lot henne få sove og han som ikke fikk noen seng, han lå med de andre den natten, en time hos
hver.
Om morgenen våknet Snehvit og kunne ikke skjønne hvor hun var. Da hun fikk se dvergene ble hun redd, men de sa; ”Ikke vær redd oss, ikke vær redd oss. Vi
vil bare være snille mot deg.”
”Men pass deg for den onde dronningen,” sa de. – ”Hun kommer nok og vil gjøre deg noe vondt, men du må aldri slippe noen inn mens vi er borte.”
Snehvit hadde det godt hos dvergene og vakrere og vakrere ble hun. Så var det en dag dronningen spurte speilet sitt igjen. – ”Du dronning er vakrest her,
men Snehvit hos dvergene bortenfor bergene er mange ganger vakrere.”
Dronningen ble så rasende, for da skjønte hun at Snehvit ikke var død. Så malte hun ansiktet sitt og kledde seg ut som en gammel kjerring som gikk omkring
og solgte bånd, snorer og slikt og dro til dvergenes hytte.
Snehvit tittet ut av vinduet i hytten. Hun trodde den gamle konen ikke kunne gjøre henne noe vondt og ba om å få se på båndene. Det var ett hun syntes var
så pent og konen sa hun kunne hjelpe henne med å snøre det på henne. Så snørte hun det så hardt at Snehvit falt om på gulvet og dronningen løp sin vei.
Da dvergene kom hjem, fant de Snehvit på gulvet og de trodde hun var død, men så så de det stramme båndet og løste det opp. Og da våknet hun og slo øynene
opp. Dvergene sa at det var nok dronningen som hadde vært her og hun måtte aldri snakke med noen som kom slik.
Nå trodde dronningen at Snevit var død, helt til hun spurte speilet igjen. Og det svarte som sist. Da ble hun enda mer rasende. Og nå kledde hun seg ut
igjen og dro av sted.
Denne gangen solgte hun kammer, og Snehvit stakk hodet ut av vinduet og sa; - ”Nei, jeg skal ikke ha, dvergene har sagt at jeg ikke får lov til å kjøpe noen
ting.” ”Men se denne kammen her da,” sa dronningen. – ”Den er jo så vakker og vil være så pen i det sorte håret ditt.”
Da dvergene kom hjem, skjønte de at dronningen hadde vært her, men de kunne ikke finne noe på Snehvit som de kunne tenke hadde forgiftet henne. Til slutt
fikk de se kammen og trakk den ut. Da våknet hun igjen og dvergene sa at nå måtte hun passe seg. Det lovet hun.
Det varte ikke lenge før dronningen spurte speilet sitt igjen og det svarte som før.
Da holdt dronningen på å revne av raseri. Og nå dro hun av gårde med epler som hun hadde forgiftet.
Snehvit ville ikke kjøpe noen. – ”Men du kan vel spise det eplet jeg gir deg vel,” sa dronningen og holdt et rødt og hvitt eple opp foran henne. – ”Nei,
nei, Snehvit ville ikke det.” ”Ja, men da skal jeg spise den ene halvparten, så kan du se at det ikke er noe i veien med det,” sa dronningen.
Da dvergene kom hjem, ble de aldeles fortvilet. For denne gangen kunne de ikke få liv i Snehvit. Og ingenting fant de på henne heller. De la henne i en
glasskiste og la denne utenfor huset sitt og bandt kranser og la dem på kisten og holdt vakt over henne natt og dag. Og hun lå så vakker og hvit i kisten
akkurat som om hun sov.
Han ba mennene sine løfte kisten opp på vognen og da de gjorde det kom de til å riste på den. Da falt eplebiten ut av munnen på Snehvit og hun slo
plutselig øynene opp. Da ble det glede på dvergene og kongen kan dere skjønne.
Han tok henne med til riket sitt og hun ble dronning. Stemoren til Snehvit skulle være med i bryllupet og da hun hadde pyntet seg til festen og spurte
speilet, svarte det; - ”Du dronning er vakrest i riket her, men bruden er tusen ganger vakrere.”
Da skjønte hun at det var Snehvit som var bruden og da ble hun så rasende at hun døde av sinne.
Snehvit og Kongen levde lenge og vel og fikk mange barn sammen.
Svart - Hvitt - Rødt - Den Identitære Nordiske Kode
Ettersom tiden gikk ble nok eventyrene forandret, men de var bygget opp slik at det sentrale budskapet forble intakt. Det gjør at Snehvit idag er mere
aktuelt som eventyr enn noen gang før i vårt folks historie.
Det sentral budskapet i Snehvit er at det nordtyske nasjonale folkeelementet var undertrykket av grusomme herskere som prøvde å utslette den nordtyske
folkeidentitet med alle midler. Tre ganger fortelles det om i eventyret hvor de svart - hvit - røde skal drepes. Svart-.hvitt-rødt er det nordtyske
forbunds nasjonale identitetsfarger og har røtter tilbake i uminnelige tider. Det samme har den tyske ørn. Ved overnaturlig hjelp overlever identiteten og
til slutt kommer den hvite ridder og redder folket slik at det lever evig og igjen blir tallrikt og lykkelig.
Herfra kommer de nasjonale fargene svart-hvitt-rødt. Det sentrale området ble kjent som Atlantis og dagens Helgoland var nær kjernen i det velstående
samfunnet. Det er godt mulig at hovedstaden her kaltes Asgard og var hovedsete for de gotiske(gudene) høvdingene. Jylland som ligger rett nordøst betyr jo
og het også opprinnelig Goterland. Altså Goternes eller Gudenes land.
Omkring år 1.200 før år 0 ble en stor armada drevet ut av naturkatastrofer og gjorde landgang i Egypt hvor de ble kjent som "sjøfolket". En del av "sjøfolket"
ble slått i et stort slag, men andre overlevde og ble herskere av Egypt. De tok flagget og ørnesymbolet med seg og både fargene og ørnen brukes fremdeles i
det egyptiske flagget.
De samme fargene som Helgoland brukte blir fremdeles brukt av Hurtigruten i Nord-Norge som trafikerer Helgolandskysten i Nordland. Vi tror hverken
fargevalg eller navn er tilfeldig. Husk at sjøveien var raskest i gamle dager.
I Tyskland utspiller den samme undertrykkingen seg som da Snehviteventyret ble laget. Det er forbudt å bruke de svart-hvitt-røde fargene for de gir uttrykk
for en nasjonalisme som det jødiske Herrefolket som holder Tyskland okkupert hater mere enn noe annet.
Her i Norge er man for tiden i ferd med å skifte ut trafikkskiltene som var i nazifargene svart/rødt/hvitt til de liberale tyske fargene svart/rødt/gult.
Les derfor om Snehvit for barna dine og forklar hvorfor eventyret er et av de viktigste vi idag har.
|
|
|
Det var en gang en konge og en dronning som ikke hadde noen barn og det var en slik stor sorg for dem.
Hun hadde et trollspeil og det var slik at når hun gikk bort til det og sa, - ”Lille speil på veggen der, si meg hvem er den vakreste i riket nå?” Så
svarte det alltid; – ”Du dronning er vakrest i riket her.”
”Skynd deg inn i skogen”, sa han. – ”og lov at du aldri kommer tilbake hit mer.” - Ja, det lovet Snehvit.
Så satte hun seg litt i en stol, men så fikk hun se at der stod syv senger, bitte små, men så pene og rene. Hun la seg først i den ene, men den passet ikke, så
i den andre, men den passet heller ikke, men til slutt fant hun en som passet og der la hun seg. Hun sovnet, og da hun hadde sovet en stund kom dvergene
hjem. For det var noen dverger som eide denne hytten. Og de var ute i fjellene og gravde etter gull hele dagen. De så straks at noen hadde vært inne i
hytten deres og de fant Snehvit også.
Så fortalte Snehvit alt sammen og dvergene sa at hun bare kunne være sammen med dem, hvis hun stelte istand stuene og maten for dem. Og det ville hun
gjerne, kan du skjønne.
”Kjøp vakre bånd!,” ropte hun.
Ja, Snehvit ville forsøke kammen hun og så stakk hun den i håret. Straks falt hun om som død, og dronningen sprang på skogen.
Men hun var så lur at hun spiste den hvite delen som ikke var forgiftet, og Snehvit tok det røde. Straks falt hun død om. Dronningen sprang like hjem og
spurte speilet, og det svarte; ”Du dronning er vakrest i riket nå.” Da ble hun glad og tilfreds.
Så var det en dag at en konge fra et fremmet land var der på jakt i skogen. Han fikk se kisten med den vakre Snehvit og spurte dvergene om de ikke kunne gi
ham kisten med Snehvit. Han skulle passe på henne og verne om henne, sa han. Dvergene ville først ikke, men til slutt skulle han få lov.
Eventyr var slett ikke bare forfornøyelsens skyld. Det var ved hjelp av eventyrfortellinger og vers man overleverte tidligere hendelser og andre viktige
begivenheter fra generasjon til generasjon.
I bronsealderen lå et av verdens ledende sentre og det absolutte senter i vår kulturkrets i området NordTyskland-Danmark-Nordsjøen. Rikdommen var basert på
datidens gull; Bernstein eller rav; og kobbergruvene på Helgoland.
Over 3.000 år senere erobrer tyskerne igjen nytt land i Stillehavet og Marshalløyene tok i bruk de samme fargene og det samme ørnesymbolet som Egypt gjorde.
Mye forandrer seg med tidene, men mye forblir også det samme.