|
Radiotelegrafisten ble ved sitt apparat
Da, mens vi befinner oss midt ute på sletten, bryter det fiendtlige uværet løs over den lille kolonnen. Granater av alle kaliber faller. Luften er fylt av
en uhyre larm. Granatenes hyling, braking og knaking er blandet med den nerveslitende skarpe pipingen av splintene som suser omkring.
Da - oppe på veien, uten dekning, ser vi ennå en enkelt mann. Gjennom en røkinnhyllet, åpen lastebildør ser vi hvordan han klamrer begge hender fast til
hode-mikrofonene. Hvert øyeblikk venter vi å se ham falle død ut. Endelig hører ilden opp. Vi springer opp og skjeller ut den ”vanvittige” som så
lettsindig har lekt med livet. Vi spør ham hvorfor han ikke gikk i dekning slik som alle andre.
Ingen ville jo ha forlangt av ham at han skulle bli sittende i vognen for å la sig smadre av det bolsjevikske artilleriet.
”Javel, det vet jeg, men jeg skulle jo ta ferdig et telegram!” sa radiotelegrafisten.
Vi hyller frihetskjemperne i Waffen-SS!
|
|
|
En ung norsk SS-mann i divisjon ”Wiking” skriver den 13.7.1941: Kjøretøyer fra en etterretningsavdeling befinner seg på veien forover. Kamplarmen trenger
allerede som en fjern drønning over til mannskapene som gjør sin tjeneste med mikrofonene klemt inn mot ørene. I mellomtiden er avdelingen nådd ut på åpent
terreng. På alle sider er de omgitt av marker uten dekning. Noen få kilometer foran dem ligger en liten høyde som er omgitt av en tykk granskog. I denne
skogen ligger fienden skjult. Dens iakttagelsessted har et utmerket overblikk over det åpne terreng og de fremrykkende kjøretøyene våre fra høyden. Men vi
må fremover; avstanden mellom kjøretøyene øker.
Hver mann vet hva han har å gjøre. De forreste vognene raser så fort fremover at de neste bare kan følge i stadig større avstander. Men det lykkes ikke å
komme ut av ildlinjen. Ved tegn blir det gitt befaling til å gjøre holdt på et delvis egnet sted. Å kjøre videre, ville ha vært uten hensikt. Da kommer
befalingen: ”Full dekning!” Veigrøftene gir oss den eneste og slett ikke så dårlige beskyttelsen mot de morderiske splintene. Vi nesten presser oss mot
jorden.