|
Vidkun Quisling: Det 1. Året - Oppsummering
Idag (8. april) for et år siden, om eftermiddagen, holdt Stortinget sitt siste møte i Stortingsbygningen. Denne partipolitiske institusjon var, som vi vet,
da ikke lenger noe lovlig Storting. Dens medlemmer hadde ikke lenger noen rett til å optre som nasjonalforsamling. De var blitt valgt høsten 1936 for 3 år i
henhold til grunnlovens bestemmelse, og deres mandater utløp 1939. Ledet av herr Hambro hadde det sittende Storting ikke tatt noe hensyn til dette, men
uten videre forlenget sitt eget mandat til fire år. Stortinget var på den måte helt ulovlig i 1940. Også den regjering som støtter sig til et slikt
«Storting» begår derved en ulovlig handling.
Men dette var bare en av de mange synder som regjeringen Nygaardsvold hadde på sin samvittighet. Regjeringen Nygaardsvold var fremgått av et parti som siden
1918 hadde stått i landsforrædersk forbindelse med en fremmed stormakt. I 1932 hadde Stortinget i den såkalte «Quisling-sak» med stort flertall fastslått at
dette politiske partis ledere hadde gjort sig skyldig i høiforræderi og landsforrædersk forhold. Den marxistiske regjering Nygaardsvold blev dannet 20. mars
1935 ved at de borgerlige partier, som tilsammen hadde flertall i Norges Storting, ikke kunde enes om en felles regjering, utgått av disse partier. Disse
henviste Kongen til Arbeiderpartiet hvis ledende menn de selv for mindre enn 3 år siden hadde stemplet som landsforrædere på grunnlag av offisielt
anerkjente dokumentariske beviser, og som de i henhold til mandatet fra sine velgere var programforpliktet til å bekjempe.
Kongen aksepterte den marxistiske regjering Nygaardsvold, på tross av at alt det materiale som forelå mot Arbeiderpartiets ledere. Og han beholdt denne
regjering, skjønt det gjentatte ganger i «Fritt Folk» blev rettet beviselige beskyldninger mot flere av denne regjerings medlemmer for statsforbrytelser.
Da England-Frankrike hadde erklært Tyskland krig, viste også de borgerlige partier sitt sanne ansikt, de sluttet op om marxistregjeringen Nygaardsvold.
Høires fører, Hambro, som ved regjeringens tiltredelse lovet den en «fair chanse», tilsa den nu lojal støtte. I skjønn enighet spilte marxister og
plutokrater et lumskt og tvetydig spill med Norges nøitralitet. Den internasjonale kamarilja som hersket i Norge forstod meget vel at hvis Tyskland seiret,
kunde ikke deres regime holde sig i Norge. Derfor ønsket de av hele sitt hjerte Tysklands nederlag. (Kamarilja er navnet på den lille klikken som styrer
Kongen bak kulissene og har den reelle makten i et land).
Like godt forstod de at de vilde være ferdige, hvis Norge kom inn på Tysklands side. Derfor måtte Norge manøvreres inn på Englands side, når
proformanøitraliteten omsider måtte opgis. Nøiaktig for et år siden, 8. april om eftermiddagen, blev altså dette selvvalgte, ulovlige Storting sammenkalt
for å få en redegjørelse av Nygaardsvold-regjeringen ved utenriksministeren, herr Koht. Det skulde bli det siste møte som denne forsamling holdt i
Stortinget, den bygning som burde være nasjonens tempel, men som de hadde gjort til en partipolitisk børs, og hvor de, forøvrig, som de første, hadde latt
staten bygge bombesikre dekningsrum, så iallfall de kunde klare sig, når den krig som de fremprovoserte, brøt løs. (Bildet til høyre er av statsminister
Nygaardsvold).
Herr Koht begynte sin erklæring med å fortelle om en note som den britiske og franske sendemann i Oslo hadde levert den norske regjering 5. april, og hvori
de allierte meddeler at de akter å stanse Tysklands forsyninger over og fra Norge. Denne note som altså varslet en umiddelbar britisk-fransk aksjon i Norge,
og dermed Norges inndragning i krigen, hadde Nygaardsvold-regjeringen inntil da holdt skjult både for Stortinget og det norske folk. I sin redegjørelse i
Stortinget 2 dager tidligere, nevnte Koht intet om denne avgjørende note. Han gav bevisst en falsk fremstilling av situasjonen. Bedraget var så meget mer
graverende som det skjedde i åpent stortingsmøte og altså tok umiddelbart sikte på å føre det norske folk bak lyset. Utenriksministeren sa det direkte
motsatte av sannheten. Med noten av 5. april i lommen om den umiddelbart forestående aksjon, erklærte han den 6. april at efter de siste talene av
Chamberlain og Winston Churchill kunde en gå ut fra at England ikke hadde til hensikt å bryte folkeretten eller krenke Norges suverenitet og nøitralitet.
«Slikt vilde da heller ikke svare med dei politiske prinsippa den britiske regjeringa elles forkynner og strider for», uttalte herr Koht med hyklersk
overbevisning.
Nu kunde sannheten imidlertid ikke lenger skjules. Den 28. mars hadde det britisk-franske øverste krigsråd fattet beslutning om aksjon i Norge, og dette var
allerede neste dag blitt meddelt gjennem flere radio- og pressemeddelelser. Stemningen for overfallet blev også forberedt ved en rekke mere eller mindre
direkte uttalelser i den franske og engelske presse. Ingen uten det fremdeles sovende norske folk kunde være i tvil om hvad som forestod. Den 6. april blev
det britiske ekspedisjonskorps innskibet. Den 7. april begynte England felttoget mot Norge. Den dag gikk, efter hvad den britiske statsminister Chamberlain
senere oplyste i Underhuset, den engelske flåte fra Skottland til Norge. (Bildet til venstre er av jøden Hambro).
Natt til 8. april blev de engelske minefelt lagt ut ved Stad, på Hustadviken og i Vestfjorden. Og klokken 6 om morgenen 8. april fikk Koht en ny note fra de
allierte om at den i noten av 5. april antydede aksjon var iverksatt. Nu den 8. april kunde altså Nygaardsvold-regjeringen ikke lenger skjule
kjensgjerningene. Men de fortsatte sitt bedragerske spill. Den falske utenriksminster kom nu med tilsynelatende bitre uttalelser om Englands åpenbare brudd
på folkeretten og om denne krenkning med vold av Norges suverenitet og selvstendighet. Vestmaktene, uttalte han, fører krigen inn på norsk område fordi de
mener at de derved lettere skal vinne krigen.
Men hvad disse uttalelser og det norske folks ledere i virkeligheten var verd, får man et begrep om når en vet at det samtidig med alt dette snakk om
folkerett og nøitralitet, dokumentarisk blev uttalt i hemmelighet, så vel i regjeringen som av hr. Mowinckel, at det gjaldt å komme inn på den «rette
siden», på Englands side. De norske myndigheter hadde da også i virkeligheten da det engelske overfall kom, kjent til den engelske invasjonsplan i minst 3
Den 8. januar meddelte Koht dette i et hemmelig møte i Stortinget, hvor også den borgerlige og marxistiske presse var til stede. Den 7. februar 1940 kalte
den britiske utenriksminister, lord Halifax, igjen sendemannen til sig og meddelte ham at England aktet å skaffe sig visse støttepunkter på Norges kyst for
å stoppe den tyske malmtransport fra Narvik. Disse ting var heller ingen hemmelighet i de videre partipolitiske kretser. Bestemmelsen om taushetsplikt fra
hemmelige stortingsmøter og pressekonferanser, blev brutt både i samtaler og i privatbrev. Og i midten av februar rekognoserte endog engelske og franske
generalstabsoffiserer med norske myndigheters vitende landingssteder i Norge. (Utenriksminister Koht til høyre).
Den 16. februar foretok så engelskmennene en praktisk prøve på hvorledes Norge vilde stille sig til den engelske aksjon. De gjorde det de kalte et «teknisk
brudd på folkeretten». De overfalt det tyske handelsskib Altmark i Jøssingfjord, og fikk tilfredsstillende bevis på at de norske myndigheter var med på
notene og ikke vilde motsette sig en engelsk inngripen. I slutten av mars gjorde de ytterligere fem nye overfall på tyske handelsskib innenfor den norske
sjøgrense og med lignende resultat. Den norske regjering og det norske Storting innskrenket sig til proformaprotester. Den 6. april innledet så England
selve felttoget mot Norge i bevisstheten om at de vilde bli «hilst velkommen» i landet, slik som det het i engelske troppeordrer for aksjonen. De regnet
heller ikke feil for så vidt deres stille medsammensvorne - de norske statsmakter - angår. Disse protesterte for all verden, men var dog i høi grad med på
ferden.
Den 5. april, om ikke før, kunde det iallfall ikke være tvil om hvad som var de norske myndigheters klare plikt, såvel likeoverfor folkeretten som av hensyn
til landets livsinteresser. Den 5. april om morgenen fikk den norske regjering noten fra vestmaktene om den forestående aksjon. Myndighetene hadde da bare
en ting å gjøre; mobilisere for å verne landets nøitralitet mot det engelsk-franske angrep. Men de norske myndigheter med Kongen i spissen mobiliserte ikke
hverken 5., 6., 7., eller 8. april. Og det til tross for at de allerede også hadde fått varsel fra legasjonen i Berlin om at tyske troppetransporter blev
samlet i Østersjøhavnene. De måtte være dobbelt klar over at Tyskland, overensstemmende med folkeretten, vilde gripe inn mot England i Norge, hvis Norge
ikke selv verget sin nøitralitet mot det engelsk-franske angrep. Den 8. april ved middagstider forelå det også i Oslo offentlige meddelelser om at den tyske
flåte var stukket i sjøen på vei nordover for å møte det engelske overfall. (Bildet over er av den tyske tunge krysseren Admiral Hipper som ved sin
heltemodige innsats reddet Norge fra skammen over å bli okkupert av England og Frankrike).
Dertil kom den grunnleggende militærpolitiske kjensgjerning, som jeg for min del ofte nok hadde pekt på, at en krig med England (og Frankrike) selvfølgelig
var en ytterst alvorlig sak for Norge. Men det var det for England også. At vi derimot under de foreliggende forhold ingen som helst chanse hadde til å
klare en krig mot Tyskland, uansett hvor meget vestmaktene søkte å sette inn i Norge. I virkeligheten var jo de styrker som vestmaktene regnet med å kunne
sette inn i Norge særdeles begrensede. Forholdet var ennvidere det, at hvis det skulde lykkes englenderne å sette sig fast i Norge med de norske
myndigheters hjelp, så vilde det uavvendelige resultat bare bli at Norge blev krigsskueplass med desto mere ødeleggende følger jo mere omfattende og
hårdnakket kampen blev. Krigens utfall måtte bli det som det blev, for Tyskland vilde ha satt inn alt for å kaste englenderne ut. (Til høyre er de to tyske
slagskipene Scharnhorst og Prinz Eugen. Rask tysk innsats reddet mange norske liv).
Men krigens følger for Norge kunde ha blitt verre enn de blev. At hele landet ikke er en herjet krigsskueplass, og alle landets byer med Oslo i spissen ikke
idag ser ut som Åndalsnes, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø, Narvik, er ikke Kongens og regjeringens skyld. Disse som var satt til å vareta Norges og
det norske folks interesser, førte skammelig det norske folk bak lyset og spilte "va banque" med landet og dets innbyggeres skjebne for England og sine egne
selviske interessers skyld. Kongen og regjeringen mobiliserte ikke mens det var tid, fordi de ventet at englenderne vilde komme først. Derfor lot de heller
ikke legge ut miner som kunde stenge innløpene. Men da tyskerne kom engelskmennene i forkjøpet, og den tyske regjering tilbød den norske regjering sin hjelp
mot det engelske overfall på Norge, ledsaget av en høitidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom, da iverksatte
Nøitralitet forplikter ikke bare til passivitet. Den krever aktive handlinger mot den makt som krenker nøitraliteten. Folkeretten tilsier videre at man
ikke har rett til å optre aktivt likeoverfor den annen krigførende makt, når denne anvender repressalier mot en nøitralitetskrenkning. Norge var således
forpliktet til med våpenmakt å gripe inn mot England, og ikke gripe til våpen mot Tyskland, ja endog forpliktet til å støtte Tyskland. Kongen og
Nygaardsvoldregjeringen gjorde akkurat det motsatte av hvad de var pliktig til å gjøre. Dette var en folkerettslig forbrytelse. Og det var en forbrytelse
mot det norske folk, som var fast besluttet på å være nøitralt, til tross for den engelskvennlige innstilling folket hadde.
Forbrytelsen er så meget større som kampen også i militær henseende var helt nytteløs, og disse ledere selv hadde gjort alt hvad de kunde for å ødelegge
landets forsvar. Selv flyktet de, regjering og Storting og hele det kongelige hus, efter lettsindig å ha ført Norges ungdom i døden og satt landets og dets
innbyggeres skjebne på spill. Og de tok med sig, foruten Norges Banks gull, også de øverste administrasjonssjefer, så administrasjonen blev lammet. To av de
hovedskyldige, Hambro og Mowinckel, reddet sig, skyndsomt over til Sverige. Også kronprinsessen, som var den øverste leder av de norske kvinners
arbeidshjelp i krigs- og nødstid, flyktet straks til Sverige med sine barn.
Folket blev latt i stikken og samfundet var hjemfallen til kaos. Jeg behøver ikke her å gå nærmere inn på den årelange utvikling som med en naturlovs
nødvendighet førte til den nasjonale katastrofe den 9. april 1940. Heller ikke vil jeg her gå inn på den kamp som den nasjonale samlingsbevegelse og jeg
personlig, med all kraft, i ti år har kjempet mot denne skjebnesvangre utvikling. Men jeg vil fremheve at katastrofen utvilsomt kunde vært undgått, hvis et
bestemmende antall i det norske folk hadde hørt på våre advarsler og med forståelse og forutseenhet fulgt de fremgangsveier som vi klart og tydelig pekte på
både for Norges utenriks- og innenrikspolitikk. En objektiv historieskrivning vil anerkjenne sannheten av dette. (Til høyre er Konge og Kronprins på sin
feige flukt ut av landet. Bildet er tatt i Molde)
Likeoverfor denne kjensgjerning er det både latterlig og tragisk å se hvorledes forskjellige folk søker å kaste skylden på andre, på Nasjonal Samling og på
tyskerne, for det som de selv bærer hovedskylden for.
Var det vi i Nasjonal Samling som valg efter valg satte Hambro, Mowinckel, Nygaardsvold & Co. til å skalte og valte med Norges skjebne?
De folk som har disse og lignende synder på sin samvittighet, bør ikke fortsatt gå omkring og demonstrere sin egen dumhet. De bør åpent og ærlig erkjenne at
9. april 1940 først og fremst var dommedag over deres egne grove synder mot folk og fedreland, og det endelige sammenbrudd av deres politisk-økonomiske
system og deres egoistisk-materialistiske livsanskuelse. Når den 9. april 1940 samtidig blev til en nasjonal katastrofe, så bør de forstå at dette for en
vesentlig del er deres egen skyld, og at de ikke har stort de der skal ha sagt utenom løftet om bot og bedring. Det er på tide at tingene settes på sin
rette plass.
For øvrig er nu et sakkyndig utvalg i ferd med å klarlegge i hvilken utrolig grad våre statsmakter har forsømt og motarbeidet Norges viktigste
forsvarsinteresser. Men et folk har det styre det fortjener. Og dets skjebne blir derefter. Utad var den 9. april en strid på norsk område mellem England og
Tyskland. Innad var det den avgjørende norske krise i det historiske tidehverv som Europa gjennemlever. Det engelske overfall på Norge og Tysklands
motangrep blev de ytre årsaker til omstyrtningen av den demokratisk-marxistiske samfundsordning i Norge og til gjennemføring av den nye ordning. (Til høyre
marsjerer tyske soldater i Oslo den 9. april 1940. Desverre kom politikerforræderne og det feige Kongehuset seg unna).
Men den 9. april var også noe mere. Det var nemesis, den rettferdige gjengjeldelse: Det norske folk i sin store masse fulgte de falske profeter. Det krenket
i årrekker de evige livslover som nu engang gjelder for en nasjons liv. Derfor måtte straffen komme både over folk og ledere. Det er den indre moralske
sannhet om 9. april. De som her har rett til å tale med, er vi i Nasjonal Samling som allerede for 10 år siden skrev i retningslinjene for den nordiske
folkereisning: «Slik kan det ikke holde ved i lengden. På denne måte bærer det tilslutt ut i ulykke med folket vårt. Så meget verre er vår stilling som
forholdene ute i verden er langt fra fredelige og normale. Ytre og indre vanskeligheter kan når som helst floke sig ihop og ødelegge oss. Den må være mere
enn blind som ikke ser at samfundet vårt med alle sine verdier er i overordentlig stor fare.»
Det er vi som har rett til å tale med, vi som forutså og forutsa, og som ikke skydde noen møie og noe offer for å avvende den nasjonale katastrofe og sikre
Norges nøitralitet og fred, og for å reise vårt folk til nytt liv, politisk, økonomisk og moralsk. Vi var det også som den 9. april midt i katastrofen
gjorde vår nasjonale plikt for å redde landet ut av den desperate situasjon som partipolitikerne hadde ført vårt folk ut i. (Her sitter Hambro til venstre
sammen med Nygaardsvold).
Da statsmaktene flyktet efter å ha bragt landet i krigstilstand med Tyskland, og kaos efterfulgt av tysk militærdiktatur truet, dannet vi en provisorisk
nasjonal regjering for å ha en lovlig effektiv ledelse i landet som kunde holde statsmaskineriet i gang og oprettholde ro og orden. Det var nødvendig å få
en egen norsk regjering som kunne representere vårt lands interesser likeoverfor de tyske myndigheter og godta den tyske riksregjerings tilsagn om garanti
for Norges frihet og selvstendighet. Vi vilde derved gjenoprette Norges nøitralitet overensstemmende med folkeretten og med folkets uttrykkelige vilje såvel
som i samhøve med våre statsmakters tidligere erklæringer. Det var også den eneste mulighet til å sikre Norges selvstendighet og til å redde landet for
hensiktsløs blodsutgydelse og uhyre materielle ødeleggelser.
Små folk med snevre hjerner og tørre hjerter, som dømmer andre efter sig selv, har søkt å fremstille forholdet som om Nasjonal Samling bare prøvet å utnytte
situasjonen til å komme til makten. De hadde forøvrig aldri selv våget eller maktet det som vi i Nasjonal Samling gjorde. Vi var de eneste som kunde ta på
oss den opgave å danne en regjering for å verne om Norges interesser og redde hvad reddes kunde. For Nasjonal Samling var dette også en plikt. Vi var det
eneste lovlige politiske parti, hvis representanter ikke var rømt, og et parti som konsekvent hadde hevdet Norges nøitralitet og ikke var implisert i den
forbryterske politikk som hadde ført til krig med Tyskland.
Vår nasjonale regjering var en lovlig regjering. En virkelig norsk regjering, ikke bare de facto, men de jure. Nygaardsvold-regjeringen, som støttet sig til
et ulovlig Storting, hadde begått en forbrytelse mot folkeretten og det norske folks livsinteresser ved å innvikle landet i krig mot Tyskland. Den hadde
flyktet fra sine stillinger og hadde desorganisert statens administrasjonsorganer. Den kunne ikke lenger kalles lovlig. Med en lovlig regjering er forbundet
evnen til å utøve sin funksjon og myndighet. En sådan evne hadde marxist-regjeringen Nygaardsvold ikke lenger. Man visste ikke engang hvor Kongen og
Nygaardsvold-regjeringen opholdt sig. Ifølge grunnloven er det Kongen som velger regjeringen, men efter hevdvunnen praksis skjer regjeringsdannelsen på
partigrunnlag. Og da Kongen hadde flyktet og gjort felles sak med marxist-regjeringen var Kongens stilling overfor det norske folk dermed gitt. (Over er en
samling støttefrimerker utgitt av Quislings nasjonale og patriotiske regjering til hjelp for ofrene av Londonforrædernes krigføring mot sivile nordmenn).
Jeg for min del gjorde forøvrig hvad jeg kunde for å få Kongen tilbake. Jeg sendte blandt andre nuværende statsråd Irgens til Kongen for å overtale denne
til å komme til en ordning, for således å bringe fiendtlighetene til ophør, slik at Norge kunde holde sig utenfor den krig som stormaktene førte, selv om
England hadde gjort vårt land til krigsskueplass. Men Kongen vilde ikke. Nu vet vi bedre hvorfor. Den danske prins var Englands vasall, og krigsofrenes blod
kommer over ham og hans råd.
Vi derimot anstrengte oss for å få slutt på fiendtlighetene og for å redde den norske handelsflåte fra å falle i hendene på de engelske pirater. Vi gav
straks rederne beskjed om å beordre sine skib inn i nøitrale havner og vi tilbakekalte straks Nygaardsvold-regjeringens lettsindige og forbryterske
mobiliseringsordre. Å tilbakekalle mobiliseringsordren var nødvendig for å bringe riket tilbake til nøitraliteten, hvilket var grunnlaget for å sikre Norges
selvstendighet. Og det vilde spare vår ungdom for til ingen nytte å utgyde sitt blod for de anglo-jødiske interesser i kamp mot våre germanske brødre.
England hadde bragt Norge inn i krigen, og Englands redskaper i Norge hadde på den lumskeste og mest bedragerske måte ført det norske folk bak lyset slik at
en stor del av vår ungdom, som ikke skjønte det djevelske spill som blev drevet med dem og med Norge, blev narret til i falsk lojalitet og forblindet
nasjonal reaksjon å kjempe, uøvet og uten ordentlig utrustning, mot sine egne og Norges interesser for England og jødedommen, og for kompaniet Hambro Levy,
Mowinckel, Nygaardsvold og Koht. (Den jødiske massemorderen Trotsky, med briller, var den norske Arbeiderparti-ledelsens mentor og bodde på deres invitasjon
flere år i Norge mens det brukne geværs politikk ble utformet).
Vi utsendte også straks en appell til det norske folk om å nedlegge våpnene og finne tilbake til folkerettens grunn og til fornuft og besindighet. Jeg
behøver ikke å tilføie at disse tiltak tok vi på eget initiativ, uten tilskyndelse eller påtrykk fra de tyske myndigheter, og alene med Norges interesser
for øie. Det var bare 6 dager vi satt med regjeringsmakten, og vi rakk ikke å gjøre underverker på disse dagene. Men vi utrettet dog ikke så lite.
Central-administrasjonen kom igjen i orden. Arbeidslivet og kommunikasjonene blev igjen satt igang. Tilsagn om lojalt samarbeide blev avkrevet
næringsorganisasjonene og arbeidernes fagforeninger, og de første skritt tatt til å etablere en institusjon som kunde representere arbeidslivet og tre i
direkte samarbeide med regjeringen. Ro og orden blev gjenoprettet og Norges selvstendighet blev anerkjent. Det norske flagg vaiet over Stortingsbygningen og
norsk militær hadde vakthold der. Vi fikk mer og mer statsapparatet i vår hånd og vi reddet direkte tusener av landsmenns liv.
Man må spørre hvorledes det vilde sett ut i Oslo og mange andre steder, om ikke vi i de første skjebnesvangre og paniske dager hadde handlet som vi gjorde.
Det anglomane klikkveldet som hadde voldt krigen ved sin forræderske politikk, så imidlertid nu sin stilling truet ved vårt initiativ. Selv om den
partipolitiske ledelse var flyktet, satt dog agenter for partipolitikken og plutokratiet igjen. Og disse, støttet av engelske agenter og av enkeltpersoner
av den type som alltid dukker op, når man tror å kunne fiske i rørt vann, satte igang et fantastisk intrigespill for å tilintetgjøre vårt nasjonale
redningsforsøk. Jeg vil ikke her gå nærmere inn på detaljene i dette landsforræderske spill. Det vil senere bli gjenstand for nøiaktig utredning. Jeg vil
bare minne om at ved iherdig undergravningsarbeide fra engelske agenter, fra det gamle systems spisser og fra visse «nasjonale» fribyttere, lyktes det å
fremstille den nasjonale regjering, og i særdeleshet min person, som en hindring for fred og forsoning. Hvis bare den nasjonale regjering kom vekk, vilde
Kongen vende tilbake, fiendlighetene bli innstillet og landet falle til ro, - sa man. (Churchill her sitter sammen med sin mentor Amerikas ukronete Keiser
Bernhard Baruch som var sentral i styringen av både USAs og Englands langsiktige krigsstrategi om å knuse Tyskland totalt bak kulissene).
Det lykkedes å fjerne den nasjonale regjering som ville redde vårt lands nøitralitet og selvstendighet. I stedet fikk man et såkalt «administrasjonsråd»,
opnevnt av Høiesterett og sammensatt av folk fra det gamle system og det politiske syn som hadde ført ulykken over Norge. Vi hadde ikke behøvet å vike for
det trykk som således blev utøvet. Når vi allikevel besluttet oss til å tre foreløbig tilside, så var det på grunn av de påstander som blev hevdet om at vi
stod i veien for en fredelig ordning. Vi vilde ikke la strande på motvilje fra vår side den ringeste mulighet til å undgå fortsatt nytteløs blodsutgydelse
og ødeleggelse. Dette store offer fritar oss for enhver beskyldning eller bebreidelse for å forfølge selviske interesser.
Imidlertid viste det sig, som vi på forhånd hadde hevdet, at den hele intrige var bygget på et bedrag. Ikke alene skjedde Høiesteretts aksjon på et illegalt
grunnlag og på bristende forutsetninger. Men kampene blev ikke avblåst. De blev fortsatt, og de blev bitrere, da den nasjonale regjering trådte tilbake, og
Nygaardsvoldregjeringen blev uten motvekt. Motstanden øket, og utfordrende radiosendinger fra konge og regjering med flere hisset folket op istedenfor å
mane det til ro. Norges nøitralitet og selvstendighet gikk tapt, og vårt land blev bragt i den uhyrlige stilling at vi ikke bare selv måtte bære
krigsomkostningene og vårt eget tap, men også kunde risikere å måtte betale krigserstatning til Tyskland. (Under jøden Hambros ledelse flyktet den feige
norske regjering og kongehus til London hvor de ble betalt for av den jødiske Rotschild/Hambro-gruppen i starten. De stjal også med seg Norges
gullbeholdning).
De nordmenn som voldte dette, begikk en stor forbrytelse som det ennu ikke er sagt det siste ord om. Og hvis de skjebnesvangre følger av denne forbrytelse
mot det norske folk kan repareres, så skyldes dette ene og alene den tyske førers høisinn og Nasjonal Samlings innsats. Slik er i korthet historien omkring
9. april 1940, denne avgjørende historiske dag, om hvilken tidens og skjebnens høie gudinne med rette kan si med vår store nasjonale dikter:
Jeg velger mig april!
Jeg velger mig april,
Den dag fikk det margråtne gamle demokratisk-marxistiske system sitt grunnskudd og klappet sammen i løpet av få timer. Den nye ordning fikk fast fotfeste.
Selv om Nasjonal Samling blev trengt bort fra regjeringsmakten allerede den 15. april, så burde det være klart for alle at Norge nu var trukket avgjørende
inn i den almindelige europeiske nyskapning og at 15. april bare var slutten på den første etappe i en nasjonal revolusjon. Men den 9. april er ikke bare et
symbol for innledningen til den nasjonale revolusjon og nyordning i Norge. Den betegner også det avgjørende vendepunkt i hele den europeiske nasjonale
revolusjon og i Europas frihetskamp mot England og det jødiske system. (Bildet til høyre viser den nye vår i Norge).
For å bruke Adolf Hitlers egne ord i hans tale 16. mars iår: "Den 9. april blev med få timers forsprang Storbritannias farligste forsøk på å ramme den tyske
forsvarskraft i hjertet fra nord bragt til å strande. Da morgenen grydde den 10. april, var denne kanskje alvorligste trusel mot vår militære og økonomiske
stilling allerede avverget med hell".
Krigen var dermed i virkeligheten avgjort på det europeiske kontinent. Vi nordmenn har en særlig grunn til å være takknemlig for dette resultat. For derved
undgikk vi ikke bare å bli krigsskueplass for fullstendig ødeleggende krigshandlinger. Men vårt land opnådde også å bli effektivt sikret mot øst. Uten at
den 9. april forløp som den gjorde, ville Nord-Norge og våre landsmenn der nord ha vært fortapt.
Jeg nevnte foran at den 15. april bare betegnet slutten på en første etappe i den nasjonale revolusjon i Norge. I den annen etappe, administrasjonsrådets
tid, fra 15. april til 25. september, trodde de plutokratiske og marxistiske klikker som tidligere behersket vårt land, at de hadde fått trengt oss vekk for
godt og dermed fått muligheten til igjen å etablere sitt gamle korrupte system. Men det var i virkeligheten bare en anledning for det gamle systems menn til
ytterligere og endelig å demonstrere sin evneløshet og sitt selviske spill med det norske folks skjebne. Og det endte med den fantastiske og skjebnestyrte
selvavsløring som blev klarlagt i Reichskommissar Terbovens historiske tale 25. september 1940, da Nasjonal Samling blev anerkjent som statsbærende og
statsførende parti og overgangsordningen med de konstituerte statsråder innført.
Når vi nu ved årsdagen for den 9. april allerede står over 6 måneder inne i den tredje etappe av den stadig fremadskridende nasjonale revolusjon, burde alle
tenkende og ansvarsbevisste nordmenn være klar over at det gamle system for alltid har utspillet sin rolle og at det eneste de har å gjøre, både i
fedrelandets og sin egen interesse, er å slutte opp om den nasjonale samlingsbevegelse for å gjøre denne så sterk som mulig.
Før den 9. april 1940 ble Norge regjert av et forbund av klikker: partiklikker, fagforeningsklikker, kapitalistklikker, presseklikker, kunstnerklikker,
"geniklikker" og så videre, bestående tilsammen av noen hundre personer. Det var dette fåmannsvelde og klikkvelde som man kalte folkestyre! Alle disse
klikker og deres medlemmer hang mer eller mindre sammen for ikke å bli hengt enkeltvis og alle var de mer eller mindre avhengige, direkte eller indirekte,
av internasjonale krefter, det være sig internasjonal anglojødisk finans eller internasjonal marxisme eller andre fremmede anonyme makter. Adskillige av dem
var også ikke bare åndelige jøder, men av jødisk rase.
Dette klikkevelde blev brutt 9. april. Men det er fra restene av disse klikker at reaksjonen mot det nye ennu utgår. Det er de som skremmer folk moralsk
eller økonomisk til å stå avvisende eller avventende like overfor det nye, - et uverdig og landsskadelig forhold. Men vi kjenner dem og deres gjerninger, og
ett bør disse personer og klikker nu være klar over: England vil ikke kunne hjelpe dem og de vil uvegerlig i tur og orden bli satt utenfor eller - innenfor.
Ved denne leilighet er det mig særlig maktpåliggende å gjøre også følgende klart med hensyn til forholdet mellem Tyskland og Norge: Det er mig ikke ukjent
at flere nordmenn, spesielt fra de nevnte klikkekretser, benytter sig av den argumentasjon at Tyskland, når alt kommer til alt, riktignok tenker å arbeide
med Nasjonal Samling, men at det vil sjalte min person ut. Andre taler om motsetninger mellem Reichskommissar og mig. Også andre formodninger og
gjennemsiktige kombinasjoner går sin gang blandt publikum, uten at jeg her behøver å nevne dem. Jeg konstaterer at alt dette hører hjemme i fantasiens
verden. Dette vil jeg idag med alt eftertrykk offentlig fastslå. Og jeg kan tilføie: Mitt mangeårige erklærte vennskap med Tyskland innebærer også alle
personlige og saklige forutsetninger for at det fra tysk side anerkjennes at jeg i spissen for Nasjonal Samling kommer til å representere hele Norge.
Den engelske propaganda forsøker iherdig og med alle midler å male Norges fremtid i det sletteste lys og finner dessverre tiltro i den oppagiterte del av
folket. Man veksler herunder i fleng uttrykkene, og det mangler ikke på nedrakning av verste sort over mitt såkalte "forræderi mot Norge". Likeoverfor denne
bevisste og gjennemsiktige ophisselsestrafikk fra våre motstandere fastslår jeg i full forståelse med Reichskommissar: Den kommende fredsslutning vil
hverken se Norge som et tysk protektorat eller som en del av det stortyske rike. Jeg er imidlertid klar over min egen og Nasjonal Samlings forpliktelse
såvel som over hele det norske folks forpliktelse og vil alvorlig understreke likeoverfor alle nasjonalsinnede nordmenn at det til syvende og sist beror på
oss nordmenn selv, hvilken endelig form blir funnet for forholdet mellem Norge og Tyskland. (Midten til venstre er Reichskommisar Terboven og til høyre for
han Quisling).
Enhver må også være klar over at en av hele det norske folk ytret innstilling for Tyskland vil være av mer verdi for det stortyske rike og av mer betydning
for Norges fremtidige stilling, hvis den blir gitt på en tid, da det ennu kreves mot og ansvarsglede til en slik avgjørelse. Skjer det, da vil vår samlede
holdning sikre vårt land den plass som det har rett til på grunn av sitt folkeslag, sin natur og sine historiske tradisjoner, og sine evner og muligheter.
Jeg tror at efter det jeg nettop har sagt, skulde alle som ikke elsker sitt fedreland mindre enn jeg, følge mine så ofte uttalte opfordringer om å hjelpe
med å rydde av veien de vanskeligheter som utvilsomt ennu er tilstede for Norge. Jeg kjemper ikke bare for et nasjonalt, men også for et socialt rettferdig
ordnet Norge. Samtidig er jeg ansvarsbevisst nok til å forstå at man ikke kan avstenge sig fra den nyordnende kraft som blev utløst ved den
nasjonalsocialistiske revolusjon og ved dannelsen av det stortyske rike, men at man også må gå aktivt inn for å virkeliggjøre det felles mål som jeg har
erkjent er riktig.
Ingen alvorlig tenkende nordmann kan idag lenger håpe at England blir seierherre i denne store kamp og at den allerede begynte nyordning i Europa kan gå
sporløst forbi Norge, slik at den gamle individualistisk-liberalistiske tidsalder kunne komme igjen. Jeg vet det er vanskelig, når man engang i livet har
gått en bestemt vei, da plutselig å måtte innse at den tid som inntil da syntes en så kjær og verdifull, er borte. Jeg vet også at denne nyordning bringer
med sig prøvelser for mange enkelte nordmenn, prøvelser som for den enkeltes vedkommende er beklagelige, men som helhet er uundgåelige. Det som er viktig,
er at hver enkelt nu alvolig gjør sig klart den nuværende tids problemer, søker å efterkomme tidens krav, iallfall såvidt at han ser i øinene de krefter som
ikke lenger kan benektes, og gjør sitt til å minske, istedetfor å øke, forvirringen og ophissingen. (Mens den jødestyrte forræderklikken spiste seg feite i
London kjempet og døde norske patrioter i kampen for et fritt Europa sammen med sine tyske og andre europeiske brødre i den patriotiske helteorganisasjonen
Waffen-SS).
Tyskland har tidligere, og nu igjen, gjort bekjent ved Reichskommissar at det er villig til å rekke hånden til enhver ærlig nordmann. Vi medlemmer av
Nasjonal Samling har tatt imot denne hånd og holder fast ved den i overbevisning om at den skjebnesvangre krig snart vil få sin seierrike slutt til beste
for begge folk, og fordi vi vet at Tysklands holdning til Norge er bestemt av ærlige og vennskapelige beveggrunner.
Når jeg så tilslutt holder mig for øie forløpet av det år som er gått siden 9. april, så tror jeg vi må si at tross de vanskeligheter som opstår av
krigssituasjonen, har det begynt en for begge lands fremtid lykkelig utvikling. Jeg slår fast at Tyskland, representert ved Reichskommissar Terboven, ikke
bare har forfulgt det dominerende mål å føre denne mest avgjørende av alle kriger til en seierrik slutt. Men utover det også har vist forståelse for Norges
behov. Virksomheten det forløpne år skulde være tilstrekkelig bevis for dette, men først en senere tid vil fullt ut kunne verdsette det målbevisste arbeide
som er utført.
At England og dets jødiske drabanter, såvel som den flyktede norske regjering har satt alt inn på å oppagitere videre det allerede i årevis villedte norske
folk var og er forståelig. Men jeg tror den dag ikke er fjern, da det norske folk med takknemlighet vil anerkjenne at jeg i rette tid stod frem og av indre
overbevisning søkte å sette igjennem det best mulige for mitt land og folk. Som alltid, så er også i Norge det nye som blev utløst av mig og Nasjonal
Samling, blitt kritisert på det skarpeste. Men intet kan avholde en overbevist og offervillig politisk kjemper fra å gå videre på den vei, som han engang
for alle har erkjent er riktig. (Til høyre har vi verdens tre av verste og største folkemordere i Potsdam ved Berlin. Fra venstre Churchill, Truman og Stalin.
Og bakom dem i kulissene styrte jøder dem alle tre).
Klart og tydelig tegner Europas nyordning sig mot horisonten. Ingen makt i verden, fremforalt ikke England og dets hjelpere i Amerika, vil være i stand til
å demme opp for vårt tyske frendefolks uhyre kraft. Det er bare tåper og politiske lykkejegere som kan forespeile vårt folk at den gamle tid med sitt gamle
regime og sin Englandsorientering vil engang komme igjen. Disse folk og andre av lignende type som ikke evner å tilegne sig min opriktige beundring og
høiaktelse for det stortyske rikes Fører, står fiendtlig likeoverfor den nye utvikling. Men jeg for min del vil som hittil uten frykt og uten å akte på
forhånelser fortsette min vei ved Tysklands side til gagn for mitt eget norske folk.
|
|
|
måneder. Den 6. januar 1940 meddelte nemlig den britiske utenriksminister den norske sendemann i London at England anså sig berettiget til å benytte norsk
sjøterritorium som operasjonsbasis for sjøstridskreftene sine.
Kongen og regjeringen Nygaardsvold almindelig mobilisering og gav de uøvede, elendig utrustede norske stridskrefter den vanvittige ordre å motsette sig den
tyske hjelp med væpnet makt. (Til venstre brenner Namsos etter at britene brukte den til militære operasjoner).
Var det vi i NS som godtok at disse korrupte partipolitikerne viklet Norge slik inn i vestmaktenes krigspolitikk at landets skjebne var beseglet?
