|
Vidkun Quisling: Kampen mellom Arier og Jødemakt
"Av alle Europas folk er nord-germanerne, og av dem igjen nordmennene, de som har vært minst blandet med jøder", begynte Føreren. Dette er en naturlig følge
av vårt lands beliggenhet i Europas nordligste utkant. Antallet av jøder har hos oss vært forholdsvis lite sammenlignet med de fleste andre europeiske land
som lå mere i jødenes utbredelsesområde. Men ikke desto mindre har den jødiske innflytelse vært skjebnesvanger for det norske folk og førte til slutt til en
nasjonal katastrofe.
Første gang vi vet at nordmennene kom i forbindelse med jødene, var i det 8. århundre, da de skandinaviske vikinger og krigerkjøbmenn i Russland kom sammen
med Khazarerne, et sterkt blandet jødisk handelsfolk i Syd-Russland. Men allerede mange århundrer tidligere hadde nordboerne, og særlig nordmennene, som et
grunntrekk i sin urgamle verdensanskuelse, uvisst på hvilket grunnlag, opptatt forestillingen om en gjennem hele verdenslivet gående strid mellem deres eget
nordiske raseprinsipp og den artfremmede, onde og forstyrrende makt som senere fremtrådte som jødedommen.
Ved år 800 nådde kristendommen frem til de nordgermanske folkeferda område og omkring 1000 blev Norge med blod og jern kristnet av norske vikingkonger som
hadde latt sig døpe i Frankrike eller England. Dermed begynte selvfølgelig også en jødisk farvet idé-verden å gjøre sig forstyrrende gjeldende i den
nordiske folkesjel. Det banet på en viss måte veien for den senere skjebnesvangre innflytelse, selv om allerede de eldste norske lover forbød jødene adgang
til det norske riket.
(Bildet til venstre viser kong Sviatoslav som knuser en khazarjøde under hesten. Sviatoslav er forståelig en av Russlands største helter. Merk Davidsstjernen
på skjoldet til Khazaren).
Først i det 17. århundre begynte de første forsøk på virkelig jødisk innflytning til Norge. Den første norske rettsbestemmelse som uttrykkelig gjør
innrømmelse til jødene er et kongelig dekret av 1657, hvorved kongen tildelte alle portugisiske jøder fri og uhindret adgang til riket. Allerede 30 år
senere, i 1687, blev imidlertid ved norsk lov igjen satt uttrykkelig forbud mot jødenes adgang til Norge, og denne bestemmelse stod ved makt helt til 1851.
Det er å merke at selv den nye norske grunnlov av 1814, som dog var bygget på den franske revolusjons prinsipper, ikke forandret dette forhold.
Den grunnlovgivende forsamling vedtok i 1814 enstemmig en grunnlovsbestemmelse om at «jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket». Riktignok var det
enkelte av forsamlingens medlemmer som under debatten opponerte mot å stenge jødene ute. Men en odelsbonde blandt representantene gjorde hurtig ende på
diskusjonen ved å reise sig med ropet:
«Stå op alle som ingen jøder vil ha i landet!» - og alle fulgte som elektrisert opfordringen.
Lovkomitéens begrunnele for denne jødeparagraf er av mer historisk interesse. I innstillingen heter det nemlig blant annet:
(Bildet til høyre er av Theis-Lundegaard som ba forsamlingen reise seg og forby jødene adgang til Riket mens bildet til venstre er av Grunnlovsforsamlingens
formann, Falsen, som også advarte kraftig mot jødene).
«Regjeringen bør for landets eget beste ikke støte fra sig fremmede, driftge undersåtter som finner sin fordel i å tilføre landet deres formue og
ferdigheter. Dessuten fordrer folkerettens grunnsetninger dette. Men den jødiske nasjons historie godtgjør at dette folk alltid har vært oprørsk og
bedragersk, og deres religionslære, håpet om igjen å oppstå som egen nasjon, har, så ofte de har erhvervet nogen større formue, forledet dem til intriger og
til å danne en stat i staten. Landets sikkerhet fordrer altså i henseende til dem en absolutt undtagelse.»
Videre blev i riksforsamlingen uttalt at jødene vilde, efter hvad erfaring viste, aldri assimilere sig med andre folk. De anså sig kun som jøder, og en sann
jøde kunde aldri være nogen god borger.
Efterhånden som de liberalistiske idéer trengte igjennem også i Norge, var imidlertid ikke annet å vente enn at den norske jødeparagraf før eller senere
måtte falle.
Efter mange års motstand mot ethvert forslag om å gi jødene adgang til landet, blev jødeparagrafen endelig sløifet av Stortinget i 1851, hvilket altså er
årstallet for jødenes emancipasjon i Norge.
Det er for øvrig å merke at selv om den norske bestemmelse om jødenes utelukkelse fra Norge var begrunnet i politiske og ikke i religiøse grunner, så
refererte den sig dog til trosjøder, og ikke til rasen. Kamuflert med den kristne dåpsattest kunde jødene snike sig inn i landet. På den måten overtok blant
annet tyske og hollandske jøder i slutten av det 17. århundre handelen efter hanseatene i Bergen og satte et sterkt preg på denne Norges tidligere største
by, uten at folk egentlig begrep hvorom det dreiet sig. De døpte jøder gikk for tyskere respektive hollendere.
På samme måten kom også senere en rekke andre
kristne jøder til landet, deriblandt den tyske jødefamilie Hamburger-Levy, under navnet Hambro, med mange flere. De giftet sig inn i norske familier,
fordervet deres blod og virket i det hele tatt som de ødeleggende basiller slike fremmede jøde-elementer er for et arisk folk.
Efter ophevelsen i 1851 av grunnlovens forbud mot jøder begynte en regulær jødeinnvandring til Norge. De innflyttede jøder bosatte sig særlig i Oslo og
Trondheim og dannet egne mosaiske trossamfund.
Inntil for få år siden var denne innvandring ikke særlig stor. Nøiaktig statistikk foreligger imidlertid ikke. Efter den siste folketelling, som blev holdt
i 1930, blev opgitt som tilhørende det mosaiske trossamfund 1359 personer. Efter almindelige beregninger skulde vi dengang hatt omkring 3 000 full-jøder i
Norge, det vil si cirka en promille av befolkningen, svarende til forholdsvis 90 000 i det Stortyske rike. Dertil kom de jødiske blandingstyper.
Efter den nasjonalsocialistiske maktovertagelse i Tyskland begynte imidlertid emigrantstrømmen å drive inn over oss. Mot den blev ikke tatt forholdsregler,
så meget mindre som vi fra våren 1935 fikk en marxistisk regjering som direkte støttet jødeinvasjonen.
Det foreligger heller ikke her nogen nøiaktige tallopgaver. Alt i alt kan man rent anslagsvis si at antallet av heljøder og jødisk bestemte blandingstyper i
Norge gikk op til høist 10 000. Av disse er nu adskillige flyktet fra landet efter den tyske okkupasjon. Det nøiaktige nuværende antall er under
undersøkelse.
Det er imidlertid ikke først og fremst antallet av jøder som er av betydning ved bedømmelsen av jødeproblemet i Norge. Det er først og fremst jødenes
destruktive idéer som har hatt en så skjebnesvanger innflytelse på utviklingen i vårt land, idet jødene dels har sikret sig enkelte nøkkelstillinger i
landet, dels har funnet tallrike særdeles lærevillige og tjenestvillige norske disipler. Men dernest den omstendighet at England og den internasjonale
jødemakt også her gikk hånd i hånd.
England - og i ly av England - har den internasjonale jødemakt skaffet sig en avgjørende innflytelse på forholdene i
Norge, dels ved sin makt i og for sig, særlig sin kapitalmakt, dels ved sine internasjonale systemer og organisasjoner, og dels ved den maktstilling som
oppnåddes av enkelte fremtredende jøder og jødelakeier. Man må heller ikke undervurdere den jødiske inflytelse fra Sverige, dels ved kapitalmakt, men særlig
gjennem frimureriet.
(Bildet til venstre er fra frimurerlosjen i Drammen).
Norges historie i den siste menneskealder har vært en rask fremadskridende judaisering på alle samfundsområder, en utvikling som med en naturlovs
nødvendighet måtte føre til den nasjonale katastrofe som kom den 9. april 1940, da Norge blev søkt trukket inn i den engelsk-jødiske krig mot Tyskland.
Overensstemmende med den spesielle karakter som jødespørsmålet antok i Norge, hadde de åpenbare jøder ikke direkte nogen avgjørende betydning i landets
økonomiske liv.
Det var riktignok et stadig økende antall av jødiske forretningsfolk som drev den vanlige parasittvirksomhet. Deres innflytelse var voksende, men noget
sterkt gjeldende gjorde de sig ikke uten i et par større byer, hvor de påtagelig begynte å spille en avgjørende rolle i visse brancher.
Men jødiske blandingstyper av tidligere innvandrede jødefamilier besatt stor økonomisk makt og gjorde sig overordentlig sterkt gjeldende, uten at de
færreste i folket var klar over det jødiske innslag. Men den avgjørende økonomiske makt øvet den internasjonale jødefinans ved sin lånepolitikk, såvel til
det offentlige som til næringslivet. På denne måten kom også hele det norske jordbruk indirekte under kontroll av den internasjonale jødefinans.
(Bildet til høyre er av den jødiske kommunisten og massemorderen Leon Bronstein = Leo Trotsky mens til venstre har vi Høyrejøden C. J. Hambro).
Den jødiske innflytelse i politikken gjorde sig såvel i innenrikspolitikk som i utenrikspolitikk avgjørende gjeldende gjennem de store politiske partier som
bygget på de internasjonale jødiske systemer, liberalismen og marxismen.
Det norske Arbeiderparti med de norske fagforeninger var i avgjørende utstrekning influert av innenlandske og utenlandske jødiske revolusjonseksperter.
Deres politiske lære blev utformet av en norsk jøde-mischling, i nøie overensstemmelse med Marx og BronsteinTrotsky. Den siste opholdt sig også i lengere
tid i Norge.
Selv det nasjonal-konservative høireparti (Høire) blev i fremtredende grad ledet av jøder og jøde-mischlinge, og hadde endog i årrekker en jøde til
parlamentarisk fører.
Norge hadde ikke en jødepresse i samme forstand som f.eks. Tyskland, Ungarn, Romania, Frankrike. Men pressen var som helhet utpreget jødevennlig og fylt av
propaganda for de jødisk-liberalistisk-marxistiske ideer. Det var en meget effektiv usynlig cencur. Selv rent videnskapelige artikler, for eksempel om
rasebiologiske forskningsresultater blev boikottet, og all omtale av jødeproblemet, som var blitt så brennende aktuelt efter 1933, blev fortiet, når det da
import av 5 000 jøder «for å opfriske det trege nordiske blod og avhjelpe arbeidsløsheten»!
Den borgerlige presse kom efter hvert fullstendig under engelsk-jødisk innflytelse. Med ubegrensede pengemidler bak sig blev hele den borgerlige og
marxistiske presse i Norge trukket inn i det jødiske spill mot den nasjonale reisning og mot det nye Tyskland.
En rekke jØdiske emigranter og internasjonale krigshissere som Pertinax (Grünbaum), Mme Tabois, Trotsky, Hore Belisha, Max Hodann, Ernst Toller og andre var
stadige bidragsydere i den marxistiske og borgerlige presse. Andre mindre, ofte religiøse skrifter gikk til ren forherligelse av jødefolket.
Jøde-materialismen sterke virkning på den norske litteratur begynte allerede ved århundreskiftet med den danske jøde Georg Brandes, som øvet stor
innflytelse i hele Norden. Efter hvert blev også litteraturen helt preget av jødeåndens kultur- og moraloppløsende idéer.
Den utglidning som fant sted, var ikke meget forskjellig fra det man oplevet i Tyskland før 1933, bortsett fra den senere systematiske opelsking av hat til
det nye Tyskland, inspirert naturligvis i førete rekke av jødiske emigranter, og dernest fra marxistisk og engelsk-amerikansk hold. Litteraturen var preget
av en overhåndtagende kretsning om de seksuelle spørsmål og av jødenes plumpe materialisme.
Film, teater og skole fulgte efter i de samme jødespor.
Gjennem filmen øvet jødene en meget sterk innflytelse på vårt folk ved den overveldende mengde av Hollywood-filmer som blev presset inn på det norske
marked. Teatrene var fullstendig preget av pro-jødisk og anti-tysk propaganda. Selv landets hovedscene, Nationaltheatret, undså sig ikke for å oppføre
jødiske emigranters smussprodukter.
Også universitet og skoler var behersket av den jødiske ånd. Jødiske pornografer og kvasi-videnskapsmenn blev overalt mottatt som bærere av nye og
fruktbringende idéer.
De mest beryktede av dem var de to seksual-spesialister Max Hodann (Magnus Hirschfelds disippel) og Wilhelm Reich, som blev ansatt som fast foreleser ved
Universitetet i Oslo og hadde en stor menighet i hovedstaden og utover landet.
Disse to jødiske pornografer drev i årevis under regjeringspartiets beskyttelse en ødeleggende virksomhet blandt norsk ungdom efter Hirschfelds
seksualprogram - fortrinnsvis blandt arbeiderungdommen, og blev tiljublet av «frigjorte» dekadente intellektualister. Reich hadde sitt eget
«forskningsinstitutt» i Oslo underholdt av norske riksmenn, hvor han drev sine seksualeksperimenter. Han gikk endog så vidt som til å anmode direktøren for
et sinnsykeasyl om å få bruke de sinnsyke til sine kriminelle eksperimenter på det seksuelle område. Også jøden Freuds psykoanalyse øvet stor og skadelig
innflytelse.
(Bildet til venstre: Jødene dominerte tysk "kulturliv" med sitt søppel).
«Den moderne barneopdragelse» blev også inspirert fra de samme kretser. Alle begreper om autoritet og disiplin i skole og familie blev systematisk
undergravet, likesom de store lærer- og lærerinneorganisasjoner kom under innflytelse av disse samfundsopløsere og deres «moderne» idéer. Under den jødiske
innflytelse utartet mødrehygienekontorene til barnebegrensningsanstalter. Landets øverste medisinalmyndighet var personlig utgiver av et pornografisk
seksuelt tidsskrift. Det forelå også allerede planer om å innføre obligatorisk seksualundervisning efter de Hirschfeldske opskrifter.
Ved Universitetet var det ikke bare jødenes materialistiske ideer som gjennemsyret undervisningen i alle fag. Det var også en rekke lærerkrefter av mere
eller mindre jødisk avstamning.
Et typisk eksempel på de skadelige følger herav er særlig det rasebiologiske studium. Dette blev tvunget inn i den form som passet til liberalismens og
marxismens jødiske likhetsteorier og førte til at arvelighetsforskningen stagnerte helt ved Universitetet. At den jødiske handelsmoral og den
materialistiske livsanskuelse vant sterkt innpass i lægekretser har også hatt ytterst skadelige følger.
(Chamberlain til venstre og Hitler gratulerer hverandre med Münchenavtalen som kunne sikret fred i Europa hadde ikke den internasjonale jødedommen villet
det anderledes).
I religiøse kretser begynte særlig efter München-forliket - en intens pro-jødisk og anti-tysk agitasjon.
Som aldri før blev jødene stillet op som det «hellige» - det utvalgte folk, som det var kristenplikt å rekke en hjelpende hånd og gi husly, samtidig som
nasjonalsocialismen overalt blev forkynt som anti-kristendommen, og det blev hisset til hat mot det folk som «forfulgte» jødene - mot «det system som satte
Niemøller i fangenskap».
«Er ikke på en viss måte enhver ekte kristen også en israelit? Når han i troen er et barn av den første jøde, alle troendes far, så må han også i ånden være
en hebræer. Og når han er en sådan, da må også hans brødres problem, Abrahams folkefeller, i høi grad ligge ham på hjerte.» Slik og lignende dialektikk
doserte man efter snedig jødisk opskrift.
Med adskillig folkelig effekt blev også propagandert den gamle overtro om at Israels stammer i lengst svunne tider hadde funnet tilflukt i Norden.
Engelskmennene blandet med Israel var det nye utvalgte folk, og Norge var Benjamin.
Men særlig farlig var den nye «vekkelse» - Oxfordbevegelsen - som gikk som en farsott over landet. Den gjorde umåtelig skade for så vidt som den bidro
kanskje mer enn noget annet til å forvirre begrepene og skape en anti-nazistisk og pro-jødisk opinion.
Allerede tidligere hadde frimureriet fått en overordentlig utbredelse og innflytelse i Norge. Den svenske unionskonge, som var en av det internasjonale
frimureris Øverste ledere, brukte frimureriet som et redskap for sin unionspolitikk likeoverfor Norge. Følgen var at en overveiende del av den norske
overklasse efterhånden blev tvunget inn i frimureriet, og at grunnen således gjennem frimureriets jødiske karakter på beste måte var forberedt for det
almindelige jødiske angrep som senere satte inn mot det norske folk. Over 10 000 nordmenn, og det av de mest innflytelsesrike, var gjennem frimureriet blitt
«kunstige jøder». Dette tall svarer procentualt til 300 000 i Tyskland.
Jeg skal ikke her i videre enkeltheter skildre denne jødiske opløsnings- og makterobringsprosess som gjorde sig gjeldende på alle samfundslivets områder så
vel som i de enkelte menneskers sinn. Heller ikke skal jeg gå nærmere inn på det snedige jødiske spill som førte til at denne prosess munnet ut i at Norge
blev trukket inn i Englands jødiske krig mot det nye Tyskland. Jeg vil bare peke på at denne judaiserings-prosess har vært så meget virkningsfullere og
farligere i vårt land, som jødenes innflytelse i Norge inntil det aller siste var kamuflert og nesten usynlig. Der hvor jødene strømmer til i store skarer
og synlig for alle setter sig fast i de ledende stillinger, kan man lettere ta kampen op mot dem.
Men det usynlige jødevelde vi hadde i Norge var det næsten umulig å få folk til å tro på. Det var alltid det samme svar: «Vi har intet jødeproblem i Norge.»
Det var først da emigrantstrømmen for alvor begynte å komme inn over vårt land, og emigrantene blev skaffet arbeide på bekostning av landets egne arbeidsløse, og fikk store pengebidrag av stat og kommune og ved' private innsamlinger, at opinionen så smått begynte å reagere. Men da var det for sent. Vårt land blev rammet av katastrofen.
(Bildet til høyre viser følgene av at jøder får overtaket i et samfunn: Folkemordet i Ukraina ledet av jøden Kaganovich. Quisling er fremdeles helt i
Ukraina for hjelpen han ga ukrainerne).
Vi står således overfor det sørgelige faktum, at til tross for det forholdsvis lave tall på jøder i Norge, blev følgene av den av jødene inspirerte og ledede opløsningsprosess langt mere skjebnesvangre for vårt folk enn i andre land med forholdsvis langt flere jøder.
Det må dog bemerkes at jødene på ingen måte var så fåtallige i Norge som en almindelig vilde ha det til. Fremfor alt regnet man ikke med de fra eldre tid av tilsynelatende assimilerte jødeetlinger, som dog var jødisk blodsbestemt og bevisst eller ubevisst arbeidet for jødedommens seier. Også ellers hadde jødene i virkeligheten sikret sig fremtredende nøklestillinger på alle områder i samfundslivet.
Således kan nevnes at jøden Carl Joachim Hambro, foruten å være leder av Høire, det såkalte Nasjonale Folkeparti, innehadde bl.a. følgende stillinger:
1. President i Norges Storting, landets høieste embede nest efter kongen.
2. Norges representant i Folkeforbundet, og til slutt Folkeforbundets president.
3. Formann i Utenrikskomiteen, blev fastlagt.
4. Formann i Nordmannsforbundet - nordmennenes verdensforbund.
5. Formann i Norsk Telegrambyrå, som igjen var en kamuflert underavdeling av Reuters og Havas jødebyråer.
6. Medredaktør i det konservative hovedorgan «Morgenbladet» og toneangivende litteraturanmelder sammesteds.
7. Hovedredaktør av det nordiske tidsskrift: Le Nord.
I alle disse år for Norges skjebne så viktige stillinger satt herr Hambro, ikke som representant for Norge, men for den internasjonale jødedom. Han holdt
selv livlig forbindelse med jødene i New York samtidig som hans slektninger i Hambros Bank i London var bankier for den norske stat og for store deler av
det norske næringsliv, og nu for øvrig leder den skandinaviske avdeling i det engelske blokade-ministerium.
Det er også illustrerende at den tidligere nevnte såkalte Oxfordbevegelsen hvis egentlige trådtrekkere sannsynligvis var å finne i Secret Service, blev
innført til Norge av den samme herr Hambro. Han optrådte i den anledning i kortere tid som «forvandlet» («changed»), men forsvant stille i bakgrunnen da
bevegelsen var kommet i sving.
I 1911 kom denne jødiske generalagent i Norge for Øvrig med en ufrivillig jødisk selvbekjennelse som er så karakteristisk at jeg tillater mig å gjengi den.
Herr Hambro skrev i Oslo-avisen «Morgenbladet» 18. februar 1911 følgende:
«Jødene er den vandrende gåte. De er fremmed blandt Europas folk i den grad som de færreste gjør klart for sig. De tilhører den jødiske nasjon og ingen
annen. Deres urforestillinger og deres vesens lover er andre enn germanernes, og deres folkekarakter er utviklet ad helt andre veier.»
Føler ikke germaneren rasemotsetningen, kan han allikevel være overbevist om at jøden føler den.
For ham er alle ikke-jøder, ikke alene «Go jim». De er Kemech (grovt mel), og den enkelte blandt dem er Beheimo (et le) eller Hramor (en dumrian). Og man
tør vel også si, at det ord sont en helt ekte jøde med forjettelsen dulgte håp bærer i sitt hjerte mot ikke-jøden, er det gamle: Jemer Schmecho - ditt navn
skal bli utryddet.»
Som det vil forståes har Norge med dets strategiske og politiske nøklestilling i Nord-Europa, og med sin forholdsvis store good-will i verden, i den siste
menneskealder og i særdeleshet efter forrige krig vært utsatt for et overordentlig lumsk storangrep fra den internasjonale jødemakts side.
(Bildet til venstre er av de tyske slagskipene Scharnhorst og Gneisenau).
Ikke noget folk i verden vilde ha kunnet motstå et slikt konsentrert angrep på selve dets livsnerve. Og nettop fordi det norske folk er et typisk naturfolk
og på mange måter velmenende og godtroende, stod det hele uforberedt og uforstående overfor et slikt organisert angrep. Bare vår nasjonale samlingsbevegelse
kjempet målbevisst mot.
Det var da heller ikke så langt fra at herr Hambro og hans fellers arbeide hadde bragt det tilstrebte resultat i Norge, med skjebnesvangre følger ikke bare
for det Øvrige Norden, men også for hele Europa.
Den 9. april 1940 blev med bare få timers forsprang det engelsk-jødiske forsøk på å besette Norge og å ramme den tyske forsvarskraft i hjertet fra nord,
bragt til å strande.
Efter Hitlers uttalelse i hans tale den 15. mars i år var det den «i sine resultater alvorligste fare for Tysklands militære og økonomiske stilling som
således med hell blev avverget».
(Bildet til høyre er fra Frimurerlosjen i Oslo da den ble åpnet for publikum av den nasjonale regjering desember 1940).
Dermed var imidlertid også jødenes makt og innflytelse i Norge brutt. Mange av jødene og en rekke av de andre som i Norge arbeidet i den internasjonale
jødemakts og i Albions tjeneste, flyktet til utlandet. Deriblandt den mangfoldige herr Hambro som nu opererer som krigshisser i Amerika og har gjengitt sine
inntrykk fra Norden i en bok med den for den vandrende jøde betegnende titel: «What I saw in Norway» (Hvad jeg så i Norge).
Frimureriet og de partipolitiske partier er opløst. Den nasjonale samlingsbevegelse har overtatt makten i staten som statsbærende og statsførende parti. Det
foregår en stadig fremadskridende oppbygging av en ny nasjonalsocialistisk stat ledsaget av en fortsatt likvidering av den engelsk-jødiske innflytelse på
hvert område - dynastisk, politisk, socialt, økonomisk, kulturelt og rasebiologisk.
Av det nasjonale forfall og sammenbrudd som jødene bragte over vårt
folk, vokser frem en nasjonal gjenreisning. Et nytt Norge reiser sig på den nasjonale socialismes og det nordiske raseprinsippa faste grunnvoll, i
solidarisk samarbeide med vårt broderfolk, det stortyske rike, og bestemt på å innta sin plass og å gjøre sin innsats i det nye, for England og Israel
befridde Europa.
Således fullbyrdes på en merkelig måte den i den urnordiske mythos levende forestilling om at den strid som går gjennem verdenslivet, mellem arier og
jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarokk, ariernes mørke, fremkalt av at arierne opptok jødene i sin midte og derved svekket sin gudemakt.
Men ariernes verden går kun under for å gjenfødes herligere. I den avgjørende kamp blir verdensslangen og krigsulven, jødenes skrekkelige avkom, felt. Det
gamle går under, og en ny verden skyter frem, befolket av en livskraftigere og lykkeligere menneskeslekt.
Vi lever i en tid som er opfylt av utløsningen av en jødisk inspirert verdenssammensvergelse mot den europeiske sivilisasjon. De største motsetninger i
verden idag reduserer sig i virkeligheten til en tvekamp mellem jødedommen og det européiske prinsipp.
Jødedommen er en nasjon. Men i motsetning til alle andre nasjoner lever jødene spredt over hele jorden som parasitter, på andre folk, fiendtlig mot alle de
andre nasjoner og i stadig krig med dem.
Bevisst eller ubevisst er deres mål å bryte ned de andre folks naturlige nasjonale organisasjon for å kunne utøve sitt verdensherredømme, virkeliggjøre den
jødiske religiøsbestemte nasjonalisme og imperialisme. Avslappelsen i den jødiske nasjonalisme i det 19. århundre blev efterfulgt av en øket nasjonalisme i
det 20., hvis fryktelige utvirkninger vi nu er vidne til.
Men derved nødvendiggjøres også en løsning av jødenes evige problem. Dette problem er et internasjonalt problem. Det kan derfor bare løses internasjonalt,
eller i det minste kontinentalt.
Dertil kreves altså for det første ikke bare en nasjonal, men en internasjonal, i dette tilfelle mellemfolkelig européisk jødelovgivning.
Og denne lovgivning må ikke ta hensyn til de vanlige overfladiske og falske synspunkter. Den må bygge på jødeproblemets virkelige kjensgjerninger, og
jødenes spesifike nasjonalkarakter, altså i første rekke forby raseblanding og nekte jødene statsborgerlige retigheter og adgang.
(Bildet til høyre viser hva som skjedde da jødene voldtok Palestina og etter 60 år fremdeles utøver et brutalt folkemord på palestinerne. Quisling hadde
rett, men var for mild).
Og da jødespørsmålet ikke kan løses ved ganske enkelt å utrydde jødene eller å sterilisere dem, så må for det annet deres parasitt-tilværelse hindres ved at
de som jordens andre folk får sitt eget land. Deres tidligere land, Palestina, er imidlertid siden århundrer arabernes land. Det er derfor ikke noget bedre
og mildere middel til å løse jødeproblemet på enn å skaffe dem et annet forjettet land og å sende dem dit alle sammen, for således om mulig å bringe den
evige jøde og hans splittede sjel til ro.
For endelig en gang å gjøre slutt på dette fremmede, orientalske uvesen i Europa, må anledningen nyttes, da
krigens skjebne har stillet Europa under en avgjørende personlighet, Adolf Hitler, som allerede tilkommer den uvisnelige ære for å ha reddet Europas folk
fra å bli jødenes bytte, og som i sin stab av medarbeidere med riksleder Rosenberg i spissen råder over så stor erfaring og sakkyndighet på området.
Jødespørsmålets løsning i Europa vil være, om ikke kronen på verket, så en av de viktigste søiler i den nye ordning og i det fredsverk som følger den store
krig jødene og England har påført Europa. Den vil være en handling, inspirert av den høieste forutseenhet, som kanskje mer enn noget annet vil sikre de
kommende slekter fred og velstand.
|
|
|
ikke blev brukt som agitasjon mot det nye Tyskland i forbindelse med såkalt «nazistisk terror og overgrep». Med støtte i den internasjonale marxisme blev
hele arbeiderpressen tatt i jødedommens tjeneste. Regjeringsorganet «Arbeiderbladet» gikk så vidt at det foreslo:
