.:Hovedsiden:.

Maktelitens forræderi mot det norske folk

Når man skal vurdere enkelthendelser er det viktig å ha helheten og bakgrunnen klart for seg slik at de enkelte hendelsene settes inn i sitt rette perspektiv. Dette gjelder selvsagt også i en krig som etterhvert fortærer det meste av kloden i sin utløste galskap.

Bildet til venstre viser lik som brennes i Dresden som følge av at britene fulgte den jødiske sir Lindemann sitt råd om teppebombing av tyske byer for spesielt å ramme den sivile befolkningen.

Bildet til høyre viser vestallierte jagerfly som bevisst og som en del av den vestallierte terroren mot sivile meier ned en ung jente med maskingeværild etter at teppebombingen har gjort sitt. Menneskefiendtlig galskap satt i system. Dresden-slaktingen står som topp-punktet av terror og menneskefiendtlig hat i den andre verdenskrig.

Da den første verdenskrig var over hadde ingen av partene egentlig nådd sine krigsmål. Det gjaldt selvsagt for Tyskland som tapte krigen, men likefullt også for de allierte som vant den.

Derfor vedtok de Versailles-diktatet som Tyskland måtte undertegne under tvang. Tyskland fikk ikke være med å utforme diktatet og hvis de ikke hadde skrevet under hadde Tyskland blitt angrepet igjen militært.

Med det var grunnlaget lagt for en ny europeisk krig innen mange årene var gått. Alle visste det og mange sa det. Blant dem Englands statsminister; Lord David Lloyd-George som du ser på bildet til høyre over. Til venstre over er Hitler.

Tyskland bukket under av Versailles-diktatets tvang og straff og valgte til slutt Adolf Hitler til å rydde opp og gjenreise velstand og ære for det tyske folk. Det gjorde Hitler på en mesterlig måte.

Den internasjonale jødedommen reagerte øyeblikkelig og under to måneder etter at Hitler ble innsatt som Rikskansler erklærte den internasjonale jødedommen Tyskland krig. Se bildet over. Senere ble krigserklæringen utvidet til total hellig krig.

Før Tyskland hadde fått rettet opp all uretten fra Versailles-diktatet fikk de virkelige makthaverne England til å garantere Polen militær støtte og full krig mot Polens fiender hvis Polen kom i krig. Dette for å hindre Tyskland i å få en trafikk-korridor til Danzig som kunne gjenforene Danzig med moderlandet. Merk dere at denne avtalen ikke ble brukt da Sovjetunionen angrep Polen. Altså kun et middel for å skape krig med Tyskland.

Polakkene på sin side planla angrepskrig mot Tyskland og provoserte Tyskland gjennom en årrekke med å terrorisere og drepe tyske borgere i de områdene Polen stjal fra Tyskland i 1919. Til slutt måtte Tyskland reagere og besvarte terroren og angrepene ved å marsjere inn i Polen den 1. september 1939.

England holdt sin idiotiske avtale med Polen og erklærte Tyskland krig den 3. september. Frankrike var tvunget av britene til å følge med en krigserklæring rett etter selv om de ikke ønsket eller likte det. Se bildet over. Dermed var krigen igang. Finansjødene i Vesten hadde fått sin nye krig.

I øst rustet bolsjevikjødene seg for å knuse restene etter at de allierte og Tyskland hadde forblødd mot hverandre. Takket være Tysklands overlegne militære ledelse og taktikk gjennom Blitz-krig var 1. del av den europeiske krigen fort utkjempet med relativt små tap.

Hvordan skulle så krigen fortsette? For Norges del var de ledende finanskretsene som rederne orientert mot England og Norge hadde svært så intime forbindelser med det jødiske Rotshildnettverket som sees på av mange som verdens ukronte keisere. England planla å invadere Norge under kodenavnet R4 sammen med en avledningsmanøvre som het Operasjon Wilfred. De skulle iverksettes 8. april 1940. Krigshisseren, imperialisten, Tysklandshateren, drankeren og jødelakeien Winston Churchill så seg selv som en amerikansk gangster noe dette bildet tydelig viser.

Tyskerne kom dem i forkjøpet og britene la sin egen invasjon til side for å møte den tyske besettelsen. Tyskerne viste seg overlegne selv om den tyske marinen ble påført så store tap at den aldri kom seg igjen. Norge kapitulerte den 10. juni 1940 og freden senket seg over landet som nå var under tysk okkupasjon.

Norske politikere og Kongehus var mentalt uforberedt og satt i Oslo og ventet på den tyske utsendingen for å forhandle om kapitulasjon og vilkår for okkupasjonen. Men slik ble det ikke. Finansjødene hadde en av sine menn sentralt plassert i landet som stortingpresident og flere andre høye verv. Han var vel forberedt og fikk skysset både konge, regjering og storting ut av Oslo. Mannens navn var Carl Joachim Hambro fra den jødiske Hambro Bank-familien.

De feige politikerne og den feige Kongen forlot alle sine plikter og en hær som var utrent og uten moderne utstyr og som ble utlevert som slaktoffer for å dekke de feige flyktningene som stakk av med Norge's gullbeholdning på slep. På bildet over til venstre ser vi Kong Haakon og kronprins Olav ved den såkalte kongebjørka i Molde som ble oppkalt etter dette bildet. Feighet og forræderi hører gjerne sammen og etter vår oppfatning burde Kongen vært stilt for krigsrett og dømt for faneflukt i begynnelsen av april 1940.

En øverstkommanderende for en hær rømmer ikke mens utrente og dårlig utstyrte soldater slåss og mister livet i heroisk motstandskamp. En motstandskamp som gikk ut på å redde det kongehuset og de politikerne som hadde forrådt dem på det skammeligste i en årrekke og nå bare stakk av med halen mellom beina og norges gull i lommen. Gullbarrer under til høyre.

I London etablerer den flyktete "regjeringen" seg og prøver å late som at kampen fortsetter utenfra på lovlig vis og at den "regjeringen" i London er den lovlige regjering for Norge. Men etter kapitulasjonen den 10. juni 1940 er den ikke det. Etter 6 måneder borte fra Norge mister Kongen automatisk sin tittel som Konge i henhold til Grunnlovens bestemmelser og lovligheten til "regjeringen" blir om mulig enda mindre. Kun skuespill som ingen egentlig tar helt alvorlig.

Hendelsene videre viser dette til fulle. Den norske uteflåten på rundt 1.000 skip og 30.000 sjøfolk rekvireres av den norske "regjering" som samler dem i et "statlig" rederi ved navn Nortraship. Men statlig er det bare i navnet. I virkeligheten er det styrt av skipsrederne som har nær kontakt med Hambro Bank-systemet og nærmest kan sees som en del av det.

Gullbeholdningen unndras britene som trengte den for krigføringen sin og fraktes til New York hvor private jødiske bankinteresser tar vare på det meste i hvelvet til Federal Reserve Bank som er en privat bank dominert av jødiske finanshus. Regjeringen selv kreditt-finansieres av den samme Hambro Bank. En av topplederne i Nortraship, Erlig D. Næss, har tidligere vært direktør i Hambro Bank-systemet. 1. sekretær i London"regjeringens" utenriksavdeling blir besatt av Edward Hambro som er sønn av Carl Joachim Hambro.

Da de norske representantene for London"regjeringen" ankommer London for å sette opp Nortraship-systemet (se flagget deres til venstre) blir de møtt med et ferdig opplegg utarbeidet av to mann: Carl J. Hambro og hans slektning i Hambro Bank i London, Charles Jocelyn Hambro. Den samme Charles Jocelyn er det som deretter er sentral i organiseringen av de norske frivillige som melder seg til tjeneste. Utenom de militære kanaler organiserer Hambro dem i terrororganisasjonen Special Operation Executive som har sabotasje og likvidereinger på programmet.

De virkelige makthaverne i London viser i praksis at de betrakter de norske politikerne som leker regjering for Norge som tullebukker de ikke behøver å ta det minste hensyn til. Det samme gjelder for de offissielle britiske styresmakter; både sivile og militære. Den norske lissom-regjeringen tas ikke med på råd om disponering av norske frivillige mannskaper i SOE eller aksjonene de utfører mot Norge.

Og de feige norske politikerne som leker lissom-regjering i London finner seg tålmodig i det. Alt er greit så lenge de bare får late som de har noe å si og får holde en radiotale i ny og ne. Og så lenge Hambro og Nortraship-systemet fórer dem med penger til en bekymringsløs tilværelse. Terror- og draps-symbolet til SOE til høyre.

Imens dør og lemlestes norske sjøfolk i den nerveødeleggende tjenesten dag og natt til sjøs. Takken de fikk var grusom og viser politikersvindlernes sanne forbryteransikt. Mens norske sjøfolk må gå ned i lønn til britisk nivå våren 1940 settes lønnsnedgangen inn på en egen konto som uten opphør skal betales sjøfolkene tilbake etter at krigen er slutt.

Da endelig brodermordet er avsluttet formelt i mai 1945 står det 45 millioner kroner på denne kontoen. Rederne har spist av den under krigen, men ikke så mye. Hva skjer? Tror du nå at sjøfolkene får pengene utbetalt? Feil, da forstår du ikke de norske politikernes forbryterske og svikefulle sinnelag og totale kontroll over samfunnet.

Uteseilerne blir stående uten penger og støtte til og med fra sitt eget fagforbund, men det skal ikke forbause deg. Fagforeninger er en del av Arbeiderpartiets organisasjon og støtter selvsagt sine egne topper.

Uteseilerne reiser så saken for norske domstoler i begynnelsen av 1950-tallet. Norske domstoler og dommere er en integrert del av den norske statens virksomhet og under full politisk kontroll av det samme maktapparatet som kontrollerer politikk og finans. Og Nortraship-pengene.

Og uteseilerne lærer en lekse om maktforhold i det norske "demokratiet" mange av dem ikke overlever. Og som patrioten Vidkun Quisling og hans meningsfeller i Nasjonal Samling hadde prøvd å fortelle dem blant annet gjennom propaganda-plakater som denne. Tranmæl til venstre symboliserer den jødestyrte venstresiden mens Hambro symboliserer den jødestyrte høyresiden. I midten finner vi Nasjonal Samling som ivaretar folkets interesser.

Da misnøyen med masseinnvandring tar til med uteseilermiljøene i sentrum rundt 1970 snur makteliten rundt. Nå må uteseilerne nøytraliseres. Det bevilges plutselig 155 millioner kroner til fordeling med 180 kroner for hver seilte måned. En så latterlig lav sum at det må sees på som en dobbel fornærmelse.

Det må også nevnes at Nortraship sto igjen med et overskudd i 1945 på 4,5 milliarder kroner. Etter at absolutt alle hadde fått sitt og alle utgifter og havarier og erstatninger var dekket var det fremdeles igjen 818 millioner. Hvor ble disse pengene av?

De var tjent av uteseilerne hvorav 4.000 hadde gitt livet mens samtlige overlevende var preget av nerveproblemer siden. Se bildet av skip som synker i slaget om Atlanteren hvor norske sjømenn og skip spilte en av hovedrollene. Mange gikk i en tidlig død etter krigen av den grunn. Ikke en gang et minnesmerke ble det reist for pengene. Ikke en krone av dem gikk til uteseilerne eller deres etterlatte.

Neida, de samme feige lissom-politikerne som hadde lekt regjering i krigen og overlatt nordmenn til terrororganisasjonen SOE tok pengene for seg selv gjennom å beslaglegge dem i den norske stats navn. Hvordan kunne det i det hele tatt skje at terrororganisasjonen SOE fikk organisere nordmenn?

Hele den offisielle historien tar jo utgangspunkt i at Norge fortsatte krigen utenlands; at vi ikke hadde kapitulert og at den norske regjering i London var og ble respektert som Norges eneste lovlige styresmakt med fullt ansvar for alle nordmenn og alt norsk?

Joda, slik lyder løgnene de vil du skal tro, men sannheten var en helt annen. For at feige og svikefulle politikere skal komme unna med svindelen og sviket sitt var det viktig å få rakryggete offiserer som hadde ført kampene i Norge ut av veien. Militære toppoffiserer har et helt annet syn på verden enn politkere. Begrep som ære, stolthet og ordholdenhet har en mening for dem som politikerne bare finner brysomt i svindelspillet sitt.

To offiserer pekte seg ut fremfor alle de andre: General Otto Ruge som var utnevnt til forsvarssjef etter general Laake den 10. april 1940 og sjefen for 6. divisjon med operasjonsområde i Nord-Norge, general Carl Fleischer. Begge to utmerket seg spesielt under krigen, Ruge først ved Midtskogen da han stoppet tyskerne som forfulgte den flyktende Kongen og general Fleischer under kampene om Narvik da han hadde tyskerne i kne, men ble fratatt seieren ved de alliertes tilbaketrekning.

Disse personene ville aldri kunne ha tillatt det som skjedde med politikere og mannskaper i England. Uten lyte kom forøvrig heller ikke Otto Ruge fra avslutningen av krigen i Norge. Det er uhørt at han sendte en generalstabsoffiser som Roscher-Nielsen uten formelle fullmakter til å forhandle om kapitulasjon med den tyske general Buschenhagen den 10. juni 1940 i Trondheim. De forhandlingene skulle han selv ha sluttført og undertegnet.

Vi tipper at Ruge ble lurt av de sentrale politikerne eller aller helst av mannen bak det meste i Norge i de dagene, Carl Joachim Hambro. Her ser vi Hambro til venstre og Ruge til høyre i Tromsø like før Hambro rømmer til London og Ruge går i frivillig fangenskap i Tyskland. Det fangenskapet reddet høyst sannsynlig livet til Ruge og ga han en posisjon etter krigen. Da krigen sluttet fikk Ruge jobb som toppsjef i det norske forsvar, men det var bare skuebrød. Etter kort tid ble han avsatt og fikk en æresbolig på Høytorp Fort hvor han bodde til sin død i 1961.

Ved å la en underordnet og ubetydelig norsk offiser undertegne kapitulasjonsavtalen fikk man rom for politisk spill senere. Men Ruge måtte også vekk for å gi politikerne fritt spillerom for lissomregjeringen sin i London. Det ble ordnet ved at Ruge ikke undertegnet erklæringen om ikke å ta opp våpen mot tyskerne igjen så lenge den pågående krigen raste. Det plasserte Ruge trygt og godt i tysk fangenskap i Tyskland uten mulighet til å kjempe for den norske soldats ære mot falskspillerne i London. Samtidig kunne navnet hans tas til inntekt for de æresløse politikerflyktningene.

Men general Carl Fleischer (Bilde til høyre) var det verre med. Der måtte det hardere lut til. Han forlangte å bli med til England hvor han gjorde en glimrende jobb med å stable på beina den norske brigaden i Skottland. Politikerne intrigerte og degraderte Fleischer til en ubetydelig posisjon i Canada som en mann med hans ambisjoner, kunnskap og ære ikke kunne avfinne seg med.

Han gikk hardt inn for en ren norsk militær styrke i egne uniformer og eget utstyr og satt opp som en nasjonal forsvarsstyrke med alle grener samlet under en fast og myndig nasjonal ledelse. Pengene fantes gjennom uteflåtens enorme inntekter inn i Nortraship-systemet. Etter at Fleischer var sendt til Canada oppløste lissom"regjeringen" i London brigaden i Skottland og fordelte regimentene rundt om til britene. Under til venstre er bilde av Fleischer sin statue på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Vel verdt et besøk.

De feige svikerne som satt og lekte "regjering" for Hambros Bank's kreditt og uteseilernes inntekter kunne ikke akspetere Fleischers krav og han ble forflyttet til en vanærende utpost i Canada. Et av forholdene som gjorde Fleischer avskydd av politikerne i England og ledelsen i SOE var hans forslag fra vinteren 1940 om å sette i verk tiltak mot kommunistene i Nord-Norge sett i lys av vinterkrigen i Finland. I 1939 foreslo han å forby kommunistpartiet. Ikke veldig populært blant gjengen av sosialister som dro til England.

Vel over som militærattaché i Canada valgte general Carl Gustav Fleischer den 19. desember 1942 fridøden. Det vil si at han tok sitt eget liv. (Så sies det i alle fall). Dermed var han også ute av veien for godt og det vanærende skuespillet i London kunne fortsette som før.

Vi i Vigrid ser på general Fleischer som et av de forbildene det er verdt å merke seg fra den ellers flaue forestillingen det norske militæret vartet opp med under den andre verdenskrig. Otto Ruge står på sin side fram som Maktelitens mann og nikkedukke, men tross alt for farlig til å ha med seg til London. Da Fleischer fikk orden på militærordningen i 1928 var Otto Ruge den mannen sosialistene satte til å sabotere og ødelegge den.

Vel etablert i London med nordmenn spredd rundt under britisk kommando var turen kommet til å være delaktige i et propagandastunt for å heve den nedtrykte moralen i England våren 1941. Det første Lofotraidet ble løsningen. En britisk flåtestyrke med en kontingent på 600 kommandosoldater hvorav 52 var norske ble sendt avgårde til ytre Lofoten som faktisk ikke var befestet eller forsvart militært av tyskerne.

Ved hjelp av løgn om invasjon og utdeling av penger mat, røyk og godterier tok lokalbefolkningen godt imot britene. Stor var skuffelsen og lange var ansiktene da de forsto at de var lurt. Bildet viser levebrødet til fiskerne gå opp i røyk etter at britene sprengte fiskeoljetankene deres.

Og hvordan sto det så til med Londongjengen sin kunnskap og ansvarlighet i forbindelse med det engelske propaganda-stuntet? Alle benekter at de var informert, men i boken "Lofotraidet 1941 - Torden i Mars" sier forfatterne følgende: "Egentlig er det mest trolig at Trygve Lie var den som fikk flest opplysninger. Han sto i nær kontakt med bankmannen Charles Hambro, som var ansvarlig for Scandinavian Region og SOE". Heisann!

Charles Hambro er jo den samme jøden i Hambro Bank som forhandlet Nortraship-avtalen med sin norske jødiske slektning Carl J. Hambro. Hans sønn igjen var førstesekretær i det norske utenriksdepartementet i London og den som vel bestemte mens utenriksminister Lie gikk i møter og intrigerte for den senere posten som FN's første generalsekretær. Hambro på bildet til venstre mens Nygaardsvold er til høyre. Jada, du leste riktig. Hvem styrte den norske eksilregjeringen og de norske troppene og øvrige norske interesser i London under krigen? Hørte jeg at de nærmest var å betrakte som brikker i et internasjonalt jødisk banksystem? Kan se slik ut.

Den samme jødiske stortingspresidenten Hambro var en av de siste som snakket med Otto Ruge i Bispegården i Tromsø rett før politikerne flyktet til London. Ruge var en av de to militære nøkkelpersonene som måtte fjernes slik at politikerne i London kunne spille spillet sitt. Bildet av dem kan du se lenger framme i artikkelen.

Den samme Hambro var sentral igjen i mai-dagene i 1945 med å intrigere og klokt nok krevde at alle fremtredende London-politikere måtte tre tilbake. Smart trekk som ga brudd i kontinuitet og ansvar og en ny start for makteliten. Igjen under jødisk ledelse. Og Trygve Lie fikk sin belønning som generalsekretær i FN.

Bildet over viser ryggene til Nygaardsvold til venstre og Carl J. Hambro til høyre. Det sies at under overfarten på m/s Andes noterte kirkeministeren "En (måtte) få følelsen av at vi tross alt ikke var så hatet", da han fikk se velkomsten tilbake i Norge. Han kjente en del av sannheten og visste hvordan hjemkomsten burde artet seg: Riksrett med etterfølgende skyting på Akershus.

En kjent replikk fra overfarten er Hambro til Nygaardsvold idet de betraktet sine respektive røslige eksilfigurer: "Ingen blir så fet i sitt eget land." Hambro hadde rett. I dobbelt forstand.

Norge i Krig - Politikernes Forræderi