.:Vigrid Forsiden:.

Holocaust i Le Havre

Over er to av verdenshistoriens største massemordere som ansvarlige for bombekrigen mot sivile mål i Europa og Japan.

Angloziomistene gikk til krig mot Tyskland i 1939 med sikte på å utrydde både landet og folket som en sterk og bærekraftig nasjon i sentrum av det europeiske kontinentet. En gang for alle skulle denne handelskonkurrenten som nå også mislikte deres eget jødiske Herrefolk knuses så grundig at det aldri ville kunne reise seg igjen, men bare fungere som arbeidskraft og kanonføde for anglozionistene og deres Herrefolk. Det lyktes anglozionistene med til fulle.

Men massemorderne, som var alene om å bygge opp en strategisk bombeflyarmada med sikte på total krig mot sivile mål, nøyde seg ikke med å ta ut hatet sitt mot tyskerne. Også deres allierte fikk smake anglozionistenes forakt for sivile liv og deres målrettede Holocaust på sivile stormål som byer eller beboelsesdeler av byer. En av disse byene var den normanniske hanvebyen Le Havre i Nord-Frankrike. Og da særlig i september 1944 hvor teppebombingen med rette kalles "Holocaustet i Le Havre".

Teksten over: "Engelskmennene var de første til å bombe sivile mål."

Den militære situasjonen sommeren 1944 ble helt avklart i Nord-Frankrike den 24. august da anglozionistene knuste alle operative tyske styrker i "kjelen ved Falaise". Fra da av fantes det ikke tyske styrker i Nord-Frankrike som kunne yte motstand, men de befant seg alle på temmelig vill flukt østover hvor de først stoppet ved den tyske riksgrensen. Allerede den 25. august sto anglozionistene ved Seinen som munner ut i Le Havre. Anglozionistene stormet videre uten motstand og feiet helt opp til Nederland og grensen til Tyskland i et langt sveip.

Over brenner hele det tettbefolkete sentrum av Le Havre.

Le Havre lå utenfor den direkte støtretningen og ble liggende i dødvannet helt isolert ute ved kysten. Havneanleggene var fra tidligere av bombet i filler og byen var uten militær verdi. Tilsammen hadde det flyktet rundt 10-12.000 tyske soldater av alle slag inn i byområdet. 3.000 av dem var marinegaster uten infanterierfaring og resten var en sammenkastet haug hvor rundt 20 forskjellige europeiske land var representert. Til å lede denne forlatte haugen uten kampverdi av betydning hadde tyskerne satt en reserveoffiser som i det sivile var bankmann. Det var en moralsk høyverdig tysk offiser, slik de aller fleste tyske offiserer forøvrig var, ved navn Wildermuth som hadde rang av oberst.

Oversiktsbilde av Le Havre sentrum etter at anglozionistene hadde Holocaustet byen.

Oberst Wildermuth fikk kommandoen i august og som en forsiktighetsregel for å spare franske liv beordret han befolkningen til å forlate byen siden sannsynligheten var stor for at anglozionistene slapp løs bombearmadaene sine på denne byen også; slik de hadde gjort det på de fleste andre av Normandie's små og store byer. Det var i sannhet et målrettet mordertokt mot den normanniske befolkningen i Frankrike uten sidestykke i den 2. verdenskrig. Mange franskmenn forsto alvoret og trakk seg ut av byen og det var bra for dem. Men en god del ble igjen også. De regnet vel med at siden krigen snart var over og tyskerne forlot Paris uten kamp og de allierte allerede hadde vunnet slaget om Nord-Frankrike så ville alt gå bra. De forsto desverre lite av Churchill's syke og forskrudde hjerne. Heller ikke av anglozionistisk mentalitet generelt. Og de måtte betale dyrt for det. Veldig dyrt.

Teksten: "Det er engelskmennene som har gjort dette mot oss!"

På plakaten over sitter franske sivile ofre og en av engelskmennene forrådt fransk soldat i en utbombet by mens en engelsk offiser står arrogant i bakgunnen og koser seg over verket sitt. Da det ble klart at Le Havre var innringet uten mulighet for redning eller utbrudd siden de var omringet av 40.000 anglozionistiske kamptropper, appelerte oberst Wildermuth til den engelske generalstab om å få tvangsevakuere den franske sivilbefolkningen før anglozionistene angrep byen. Anglozionistene verdiget ikke den tyske offiseren et svar engang på forespørselen hans. Tvertimot etablerte de en jernring rundt byen hvor ingen hverken slapp ut eller inn.

Boken over finnes å få kjøpt på nett

Svaret kom på typisk anglozionistisk måte: I løpet av nøyaktig 105 minutter (1 time og 45 minutter) plasserte engelske bombefly markeringslysene sine over sentrum av Le Havre og 350 engelske bombefly slapp den vitenskapelig beregnete blandingen av spreng og brannbomber som skulle til for å drepe flest mulig sivile i bolighusene og tilfluktsrommene deres. Og de lyktes godt: 3.000 sivilister døde momentant mens mange tussener flere ble skadet. I løpet av tre dagers teppebombing var det ikke stort igjen av den flotte normanniske havnebyen ved Seinens munning. Til sammen ble 5.000 (lavt anslag) drept, tusenvis skadet og 80.000 gjort husløse.

Postkortet over viser Le Havre slik den så ut et halvt år etter at anglozionistene Holocaustet byen.

Det hele var et fullstendig unødvendig slakteri uten militær betydning. Tyskerne overga seg den 11. og 12. september etter kun å ha levert en svært så laber motstand. De var bare fornøyd med at krigen for deres del var over. Inntil de fikk smake de angloalliertes fred. Den var ikke å spøke med og tusener ble mishandlet, drept eller sultet ihjel i de franske konsentrasjonsleirene.

Den ene moralske engelskmann; William Douglas-Home.

Det er svært sjelden at vi i den 2. verdenskrig støter på en moralsk høyverdig engelskmann, men i tilfellet vedrørende Holocaustet på Le Havre's sivile franske befolkning finnes faktisk en slik sjelden fugl. Hans navn var major William Douglas-Home. Han tjente i et engelsk eliteregiment som deltok i angrepet på Le Havre. Da anglozionistene nektet å la de sivile franske borgerne av byen slippe ut og heller ikke ville forhandle om overgivelse av byen nektet han å adlyde ordre om angrep. Han ble satt i arrest og stilt for militær domstol i november samme år. Dommen lød på ett års hardt straffearbeide.

Teksten over: "Feiginger! ..... Frankrike vil aldri glemme det!"

Det anglozionistiske Holocaustet på den franske sivile befolkningen i de normanniske byer og tettsteder er et av mest belysende eksempler på anglozionistenes totale forakt for ære og liv. Bak en slik handlingsmåte må det ligge hat, sadisme og forakt for alt og alle levende vesener. Ikke rart at de zionistiske makthaverne i USA og England satte en invalid krøpling, Roosevelt, som leder i USA og en mentalt syk alkoholiker, Churchill, som leder i England. Syk politikk drives best av syke folk. Så langt i historien er det faktisk kun anglozionistene som har planlagt og gjennomført krig mot fiender og venner og allierte med Holocausting som strategisk grunnlag.