.:Vigrid Forsiden:.

Adolf Hitlers nyttårstale 1. januar 1945 - utdrag

Ved årsskiftet vil jeg gjerne få gi bevis for at dette folk, denne stat og dens ledende menn er urokkelige i sin vilje og fast i sin fanatiske besluttsomhet om under alle omstendigheter å kjempe seg gjennom krigen med hell. Selv om vi må ta i mot alle de tilbakeslag som skjebnens luner har lagt på oss vil jeg enda en gang slå fast hva fortiden og nutiden har lært oss og hva hele verden trenger å vite i fremtiden.

Fortiden og nutiden har vist oss hvilke mål våre fiender har satt seg. Vi har kjennskap til hva de anglo-amerikanske statsmenn har i sinne å gjøre med Tyskland, hva de bolsjevikiske makthavere, og bak det hele de internasjonale jøder, planlegger av forholdsregler mot det tyske folk. Skulle disse planene bli gjennomført med hell vil ikke bare det tyske rike bli revet fullstendig i stykker og 15 eller 20 millioner tyskere bli deportert til utlandet. Resten av folket vårt ville måtte føre en slavetilværelse, ungdommen ville bli fordervet, og på toppen av det hele ville våre millionmasser bli sultet ut. Men rent bortsett fra alt dette kan man bare leve i frihet. I trelldom vil man dø.

Tidligere kunne man rakke ned på og sverte disse kjensgjerninger som nasjonalsosialistiske propagandateser, men i dag innrømmer de ledende statsmenn og pressejødene åpent at dette er deres mål, altså de fiendtlige regjeringers proklamasjon. Men også vi er besluttet på alt. Verden bør nu vite at dette land aldri vil kapitulere, at det tyske rike akkurat som alle store stater i fortiden vel kan bli utsatt for tilbakeslag på sin vei, men aldri vil forlate denne vei. Man bør vite at statsledelsen i dag deler sorgene og lidelsene med sitt folk, at den aldri vil kapitulere for sorg og lidelser. At den tvertimot er besluttet på å møte hver krise med større anstrengelser og innhente det forsømte med økt arbeidsiver, at den ikke bare vil gi hver tysker som gjør sin plikt den høyeste anerkjennelse, men også forsikre ham om at hans bidrag til vårt folks bevarelse ikke vil bli glemt. På den annen side vil statsledelsen tilintetgjøre den som søker å unndra seg dette bidrag, eller som nedverdiger seg til å bli et verktøy for utlandet.

Da vi kjenner målene til våre motstandere, da de takket være sine statsmenns og journalisters agitatoriske skravl selv gir de nødvendige opplysninger, vet hver tysker hvilken skjebne som er tiltenkt ham hvis Tyskland skulle tape denne krigen. Derfor vil Tyskland heller ikke tape den. Det må og vil vinne den. Hva våre fiender kjemper for, det vet bare jødene deres. Vi derimot er alle klar over hva vi kjemper for, nemlig det tyske folk, vårt hjemland, vår to tusen år gamle kultur, våre barn og våre barnebarn. Vi kjemper med andre ord for alt som overhodet gjør livet verdt å leve. Derfor viser dette folk en holdning som gir det rett til å tro på sin fremtid og til å bønnfalle forsynet om å bli nådig dømt.

Når denne kamp er så grenseløst hard så er det en følge av de mål våre fiender har satt seg. De har til hensikt å utrydde vårt folk, og søker å oppnå det allerede under krigen med midler som den siviliserte verden aldri har opplevd maken til. Når de legger våre byer i ruiner håper de ikke bare å drepe tyske kvinner og barn. De håper fremforalt å få bort alle minnene om vår tusenårige kultur som de selv ikke har maken til. Dette var også meningen med den tilintetgjørende krigen mot Italias kultursentra, og når den nuværende kamp ble fortsatt inn i Frankrike, Belgia og Nederland så gikk den samme hensikt igjen her.

Akkurat som fuglen Fønix i sin tid sto opp av asken har den tyske vilje først nu for alvor reist seg igjen fra våre byers ruiner. Når denne lidelsens tid engang tar slutt vil hver tysker være grenseløst stolt over å kunne si at han tilhører dette folk. Og det vil også komme en tid da den kulturskjending våre fiender driver vil brenne videre i vår erindring mens våre fiender vil komme til å føle det som skam. Det gis vel intet menneske i noe av verdens store land som kjenner sitt folk og de enkelte landsdeler bedre enn jeg kjenner Tyskland. Alle de tyske byer og landsbyer som i dag legges i ruiner er jeg kommet så uendelig nær inn på livet. Ikke bare historisk, men også rent personlig. Gjennom årtier har jeg vært knyttet til dem, ikke bare i historisk, kulturhistorisk og menneskelig kjærlighet, men jeg har også helt og holdent tatt del i deres utvikling.

Dette at jeg vet at de tyske byer vil reise seg av sine ruiner når denne tid er forbi og bli nye monumenter over praktfull tysk byarkitektur, nettopp det gjør at jeg kan bære også denne sorg noe lettere. Våre byer vil bli veldigere og skjønnere i sitt ytre bilde enn noensinne tidligere. I stedet for helt ødelagte boligkaserner vil det oppstå sunnere hjem for tyskere. Under byggingen vil en kunne ta mer hensyn til våre sosiale og kulturelle krav enn det hittil har vært mulig. Likevel vil det være mange uforgjengelige kunst- og kulturminner som vi ikke kan erstatte og som vi overhodet ikke eier mer. Og fremfor alt de utallige dyre menneskelivene som er blitt ofret og minnene de samlet og som var blitt dem kjære i løpet av et langt liv, dem kan vi ikke erstatte.

Året 1944 førte med seg de hardeste prøvelser i denne gigantiske kamp. Men i det året ble det også en gang for alle bevist at den borgerlige samfunnsordning ikke lenger er i stand til å trosse stormene, hverken nu eller senere. Finner ikke statene frem til en virkelig sosial nyordning, vil den ene etter den andre ende i kaos. Den liberale tidsalder hører fortiden til. Det er barnslig å tro at man kan møte denne stormfulle tid for folkene med parlamentarisk-demokratiske halvheter. Det er like naivt som Metternichs metoder da de nasjonale samlingsbevegelser stred seg frem i det 19. århundre. Har en ikke et virkelig nytt sosialt mål for livet vil resultatet bli at den åndelige motstandsvilje svikter hos vedkommende folk, samtidig som dets ledelse vil mangle moralsk motstandskraft.

I alle land ser vi at forsøket på en demokratisk gjenfødelse har slått grundig feil. En ting er sikker i denne tid: Enten vil dette tettest befolkede kontinent på Jorden innrette sitt liv slik at det tas størst mulig hensyn til individets evner samtidig som man sikrer at de størst mulige ytelser kan nås mens alle utvekster hindres ved at egoistiske drifter strengt temmes, eller også vil det leve i slike stater som vi har i mellom- og vest-Europa. Og de statene er ikke levedyktige, dvs folkene er dermed dømt til undergang.

Finnland, Bulgaria, Romania og Ungarn er brutt sammen i det forløpne år etter eksempel av det kongelige Italia. Slike sammenbrudd er imidlertid i første rekke resultatet av de respektive ledelsers feighet og ubesluttsomhet. Deres handlemåte kan bare forstås ut fra den korrupte og særlig amoralske atmosfære som hviler over den borgerlige verden. Det hat mange statsmenn nettop i disse land gir uttrykk for mot Tyskland er ikke annet enn stemmen til deres dårlige samvittighet. Det er utslaget av et mindreverdskompleks overfor et menneskelig fellesskap som virker uhyggelig på dem for at det med hell fremmer mål som ikke svarer til deres økonomiske, innskrenkede egoisme og det politiske kortsyn som henger sammen med det.

Men dette er bare en ny forpliktelse for oss til å erkjenne mer og mer at Tysklands fremtid avhenger av en konsekvent utforming av vår folkestat, at alle de umåtelige ofre som vårt folk må bringe bare er tenkelige når man forutsetter en samfunnsordning som utrydder alle særrettigheter og dermed gjør folket til bærer, ikke bare av like plikter, men også av like livsrettigheter. Overbevisningen om den moralske verdi i dette og de derav følgende mål vi har satt for vår livskamp gir oss og fremfor alt meg selv kraft til med den sterkeste tro og urokkelig tillit å føre kampen videre i de vanskeligste øyeblikk.

Denne overbevisning har gjort at den appell jeg i år særlig inntrengende har måttet rette til det tyske folk er mottatt med enstemmig tilslutning. Millioner av tyskere av alle yrker, menn og kvinner, gutter og piker, helt ned til barn, har grepet hakken og spaden. Tusenvis av folkestormbataljoner er opprettet og er under opprettelse. Divisjon på divisjon er stilt opp på nytt. Folkeartillerikorps, kaster- og stormkanonbrigader og panservognavdelinger er blitt stampet opp av jorda. Eskadrer av jagerfly er frisket opp igjen og utstyrt med nye maskiner. Og fremforalt har de tyske mannlige og kvinnelige arbeidere ytt enestående innsats i fabrikkene. Og - det tør jeg i dag si - til oss slutter seg stadig mer de tenkende mennesker av alle folk som under sitt arbeid i Tyskland har lært å kjenne vårt sosiale fellesskap. Slik blir alt som våre motstandere har knust bygd opp igjen med overmenneskelig flid og et heltemot uten like. Slik vil det fortsette inntil det våre fiender har påbegynt en dag tar slutt. Det vil tysk ånd og tysk vilje en gang sørge for, og det vil gå inn i historien som det 20. århundres under. Et folk som ved fronten og hjemme yter så umåtelig meget og som tåler og bærer så meget fryktelig vil gå ut av denne masovn sterkere og fastere enn noensinne før i sin historie. Men den makt som vi kan takke for alt dette, nemlig den jødisk-internasjonale verdensfiende, vil ikke bare lide skibbrudd under sitt forsøk på å tilintetgjøre Europa og utrydde dets folk. Den vil selv bli tilintetgjort.

Nu ved årets slutt vil jeg som nasjonens talsmann og i dette øyeblikk også som lederen av dets skjebne av fullt hjerte takke alle de utalte millioner av folkefeller for alt de har lidd, tålt, gjort, ytt; mennene og kvinnene helt ned til barna i Hitler-Jugend, i byer og småbyer, i landsbyer og på landet. Jeg vil også be dere om heller ikke i fremtiden å svikte men ha tillit til bevegelsens ledelse og med fanatisme kjempe gjennom denne tunge kamp for vårt folks fremtid. Jeg taler nu mindre, ikke fordi jeg ikke vil eller ikke kan tale, men fordi mitt arbeid gir meg mindre tid til det og fordi jeg i dag mener at jeg hver time er forpliktet til å sette alt inn på å øke våre armeers motstandskraft, innføre bedre våpen, stille opp nye avdelinger, og trekke ut all den kraft av mitt folk som det kan mobilisere. Kanskje er det allerede gått opp for mine motstandere at jeg ikke har sovet i denne tid.

Forøvrig vil jeg også i dag, som i de lange år under kampen om makten, på nytt forsikre dere om, mine folkefeller, at min tro på vårt folks fremtid er urokkelig. Den som forsynet har pålagt så tunge prøvelser er også kalt til den høyeste misjon. Det eneste jeg derfor bekymrer meg om er å føre det tyske folk frelst gjennom denne nødstid og dermed åpne døren til den fremtid vi alle tror på og som vi kjemper og arbeider for. Jeg kan ikke slutte denne appell uten å takke Gud for den hjelp han alltid har latt ledelse og folk bli til del og for den kraft Han har gitt oss til å bli sterkere enn nøden og faren. Når jeg samtidig også takker Ham for min egen redning så er det bare fordi jeg er lykkelig over fortsatt å kunne stille mitt liv i mitt folks tjeneste.

I denne stund vil jeg derfor som talsmann for det stortyske rike avlegge det høytidelige løfte overfor den Allmektige at vi trofast og urokkelig vil oppfylle vår plikt også i det nye år i den klippefaste tro at den time vil komme da seieren endelig vil tilfalle den som er den mest verdig: det stortyske rike.