Det var en skjebnesvanger time da jeg, den 1. septemeber i år, møtte dere her som representanter for det tyske folk. Jeg måtte den gangen informere dere om alvorlige beslutninger som vi var tvunget til å ta som et resultat av provoserende handlinger uført av en viss stat.

Siden da har det gått fem uker. Jeg har bedt dere komme hit idag slik at jeg kan gi dere en oversikt over hva som har skjedd sammen med den nødvendige kunnskapen om hva som er i ferd med å skje, likeså det som vil skje fremover.

I de to siste dagene har byene og landsbyene våre vært dekorert med flagg og symboler for det nye Riket. Klokker ringer for å feire en stor seier som på sitt vis er spsiell i historien. En stat, med ikke mindre enn 35.000.000 (35 millioner) innbyggere, med en armé på rundt 50 infanteri- og kavalleridivisjoner, grep til våpen mot oss. De hadde langtrekkende våpen og deres overbevisning om sin egen evne til å knuse Tyskland var grenseløs.

Etter at kampene hadde vart i en uke var det ikke lenger tvil om utfallet. Uansett hvor polske tropper møtte tyske enheter ble de drevet på tilbaketog eller flyktet. Polens ambisiøse strategi for en storoffensiv mot det tyske rikets territorium brøt sammen etter de første 48 timene av kampanjen. I dødsforaktende angrep avanserte våre styrker i et uslåelig tempo. Infanteri, mekaniserte enheter, luftvåpen og marineenheter tok raskt kontroll over utviklingen.

Våre styrker var herrer over utviklingen gjennom hele kampanjen. I løpet av fjorten dager var de polske hovedstyrkene enten slått på flukt, tatt til fange eller omringet. I den tiden hadde den tyske armé tilbakelagt avstander og okkupert områder det 24 år tidligere ville tatt fjorten måneder å erobre.

Selv om spesielt begavete skribenter i aviser i andre deler av verden forsøkte å fremstille det som om utviklingen av kampanjen ikke levde opp til de tyske forventningene, så visste vi selv at det i historiens løp knapt har kunnet oppvises tilsvarende militære bedrifter.

At de siste restene av den polske armé var i stand til å holde ut i Warsawa, Modlin og Hela-halvøya helt til den 1. oktober kom ikke av deres kampkraft, men skyldtes vår kjølige beregning og ansvarsfølelse.

Jeg forbød å ofre flere menneskeliv enn absolutt nødvendig. Det vil si at at jeg bevisst løste den tyske overkommandoen fra å følge prinsippet om at bestemte mål skal nås innen en bestemt tidsfrist utelukkende av prestisjeårsaker.

Alt som er tvingende nødvendig å gjøre vil bli gjort uansett ofre, men det vi kan unngå unngår vi.

Det ville ikke vært noe problem for oss å bryte motstanden i Warsawa mellom den 10. og 12. september slik vi til slutt brøt den mellom den 25. og 27. september. Grunnen til at jeg ventet var at jeg for det første ønsket å spare tyske liv og for det andre klynget jeg meg til håpet, forgjeves som det var, om at den polske siden for en gangs skyld ville la seg lede av fornuft i stedet for uansvarlig galskap. Men i dette tilfellet ble vi nok en gang stilt overfor det samme vanviddet vi hadde vært vitne til så mange ganger før i størst mulig målestokk.

Forsøket på å overbevise den ansvarlige polske ledelse - så langt man kan si at noe slikt fantes - om det forgjeves og i virkeligheten sinnssyke forsøket på motstand, særlig med tanke på at det bodde mere enn 1 million innbyggere der, var fullstendig bortkastet. En "Generalissimo", som selv flyktet æresløst, tvang byen til en motstand som aldri kunne føre til annet enn byens ødeleggelse.

Siden det var klart at Warsawas befestningsanlegg alene ikke ville klare å stå imot det tyske angrepet var hele byen omgjort til en festning og barrikadert i alle retninger. Kanonstillinger var satt opp i hvert eneste gatekryss og store gårdsplasser mens tusener av maskingeværposter ar bemannet og hele befolkningen utkommandert for å delta i kampen.

Av ren medlidenhet med kvinner og barn tilbød jeg militærkommandoen i Warsawa i det minste å evakuere sivilbefolkningen. Jeg gjorde kjent en midlertidig våpenhvile og de nødvendige forsikringer for evakuering, med kun som resultat at vi ventet forgjeves på utsendinger likesom vi hadde ventet forgjeves på en polsk forhandler mot slutten av august. Den overmodige polske bykommandanten brød seg ikke engang med å sende et svar.

Som sikkerhet utvidet jeg tidsfristen og ga bombeflyene og det tunge artilleriet om kun å angripe militære installasjoner, mens jeg forgjeves gjentok tilbudet mitt. Deretter gjorde jeg kjent at hele bydelen Praga ikke ville bli bombet i det hele tatt slik at sivilbefolkningen kunne søke tilflukt der.

Dette forslaget ble også behandlet med forakt av polakkene. To ganger forsøkte jeg i det minste å evakuere den internasjonale kolonien i byen. Dette lyktes jeg til slutt med etter mange vanskeligheter. I tilfellet med den russiske kolonien akkurat i siste øyeblikk. Deretter beordret jeg et generelt angrep på byen den 25. september.

De samme forsvarerne som til å begynne med fant det under sin verdighet til å besvare mine humanitære forslag, som jeg kom med av ren medmenneskelighet, forandret raskt mening og den 27. kapitulerte Warsawa.

Selv med en styrke på 120.000 mann forsøkte ikke forsvarerne å bryte ut, slik vår general Litzmann gjorde ved Brzesiny i 1914 med en mye mere underlegen styrke, men foretrakk å overgi seg.

Enhver sammenligning med slaget ved Alcazar er feilaktig. Der kjempet de spanske heltene heltemodig i flere uker og motsto selv de hardeste angrep og gjorde seg fortjent til varig ære. Her, på den andre siden, ble en en stor by hensynsløst utsatt for ødeleggelse, bare for å kapitulere etter 48 timers kamp.

Den polske soldat kjempet i mange tilfeller tappert, men offiserene deres, helt fra toppen av, kan kun bli beskrevet som uansvarlige, ufølsomme og ineffektive. Før bombardementet av Hela hadde jeg gitt ordre om at ikke en eneste mann skulle ofres før den grundigste angrepsplan var blitt lagt. Der også kom overgivelsen i det samme øyeblikk som de tyske styrkene startet angrepet de hadde varslet over lengre tid.

Jeg har komme med disse betraktningene, mine herrer, for å imøtegå oppfinnelsen av historiske myter, for hvis en legende skal bli spunnet rundt noen som tok del i denne kampanjen må den bli spunnet rundt de tyske soldatene, som gjennom angrep og fremrykning skrev enda en side i sin ærefulle historie.

Det kan også spinnes legender rundt den måten det tunge artilleriet utrettelig rykket ut for å hjelpe infanteriet. Også våre mekaniserte artillerienheter, som med stort mot og uten tanke på risikoen ved motangrep fra en tallmessig overlegen fiende, angrep gang på gang og er verdt slike legender.

Slike heltelegender bør også udødeliggjøre våre piloter som full av dødsforakt og visshet om at hvis ikke antiluftskytset drepte dem i luften ville de, om de ble tvunget til å hoppe ut i fallskjerm, uvegerlig lide en grusom død fortsatte med ubøyelig mot å utføre rekognoseringsflyginger og angrep med bomber og maskingeværild hver gang de ble beordret til det eller når de selv fant verdifulle mål.

Det samme kan sies om våre tapre menn i ubåtflåten. Når vi i løpet av bare fire uker tilintetgjorde en stat med en befolkning på 36.000.000 (36 millioner) innbyggere og tilsvarende militær styrke uten at våre seierrike våpengrener led et eneste alvorlig militært tilbakeslag, kan ikke dette bare skyldes hell, men gir oss vannfast bevis for grundig trening, glimrende ledelse og uimotståelig mot.

Vår kunnskap om våre væpnete styrkers kampkraft fyller oss med en bølge av selvtillit, for de har ikke bare bevist at de er sterke i angrep, men også at de har styrke til å beholde det de har vunnet. Den glimrende treningen både offiserer og menn har gjennomgått har blitt rikelig rettferdiggjort. Det er denne treningen som ligger til grunn for at de svært begrensete tapene vi har lidt - uansett hvor hardt det er for oss - totalt sett er mye mindre enn vi kunne ha fryktet.

Jeg må innrømme at det samlete antall drepte og sårete ikke gir et korrekt bilde av hardheten i de forskjellige sammentreffene siden noen regimenter og divisjoner ble påført store tap da de ble angrepet av tallmessig overlegne polske styrker eller kom i kamp med slike styrker når de selv var i angrep.

Jeg vil be dere reise dere fra setene idet jeg nå skal bekjentgjøre antallet døde og sårete blant troppene våre. Takket være treningen til våre tropper og effektiviteten til våre våpen og føringen av våre styrker utgjør antallet kun en tyvendedel av hva vi hadde beregnet før kampanjen startet. Vi vil likevel aldri glemme at hver eneste av våre soldater som falt i kamp brakte det største offeret han kunne bringe for sitt eget folk og riket vårt.

I henhold til tapslisten ut september, som ikke vil være forandret vesentlig, er de totale tapene for hæren, marinen og luftvåpenet, inklusive offiserer som følger: 10.572 drepte, 30.322 sårete og 3.404 forsvunnet under kamp. Desverre vil nok mange som er oppført som savnet ha falt i polske hender og sannsynligvis ha blitt massakrert og drept.

Vi skylder ofrene for kampanjen i Polen all vår takknemlighet, samtidig som de sårete vil bli gitt den beste behandling og omsorg, og familiene til ofrene vil få vår sympati og støtte.

Som følge av kapitulasjonene av festningene Warsawa og Modlin og overgivelsen av Hela er den polske kampanjen nå avsluttet. Arbeidet med å sikre landet mot herjende røvere, tyvebander og separate terroristgrupper vil bli gjennomført med stor kraft.

Resultatet av krigen var utryddelsen av alle polske arméer fulgt av oppløsningen av den polske stat. Sekshundre og nittifire tusen krigsfanger har startet marsjen til Berlin. Mengden av erobret krigsmateriell har vi ennå ikke oversikt over.

Siden krigsutbruddet har tyske styrker i ro og fred tatt opp posisjoner i vest og er er klare til å møte fienden.

Rikets flåtestyrker har oppfylt sin plikt under angrep på Westerplatte, Gdynia, Oxhoeft og Hela. Under beskyttelsen av Østersjøen og den tyske nordsjøkysten viser våre ubåtmannskaper en kampånd som kan sammenlignes med den til våre helter fra den siste krigen.

Stilt overfor det historisk sett enestående sammenbruddet i en organisasjon som skal forestille å være en stat er spørsmålet alle stiller seg hva årsaken til et slikt fenomen kan være.

Versailles var fødestedet for en polsk stat som hadde vokst frem av et enormt blodsoffer - ikke polsk, men tysk og russisk blod. Polen, som i flere hundre år hadde bevist at det ikke var i stand til å å fungere, ble kunstig fremstilt i 1916 og kunstig født av en tysk regjering som var like uegnet til å eksistere.

I stor forakt for 500 års erfaring, uten å ta hensyn til den historiske lærdommen gjennom mange århundrer, uten hensyn til etniske forhold og uten hensyn til økonomiske forhold, konstruerte man i Versailles en stat som før eller senere ville forårsake store kriser.

En mann, som jeg er lei for si i dag er blant våre verste fiender, forutså alt dette. Jeg sikter til Lloyd George. Som så mange andre advarte han ikke bare mot å skape denne strukturen, men også om utviklingen som tilsidesatte både fornuft og rett.

På den tiden (rundt 1919-20) uttalte han at i den staten var det en mengde forhold som ville bygge seg opp med stor sannsynlighet for konflikter som før eller senere ville skape store problemer for Europa.

Faktum er at forholdene som omgir denne nye såkalte staten, så langt dens etniske grupper angår, kunne ikke bli klarlagt før nå. Det krever en viss kjennskap til polske folketellingsmetoder for å forstå hvor langt de er fra sannheten og dermed irrelevante, statistikkene for den etniske sammensetningen var og er.

Polakkene krevde i 1919 landområder hvor de påsto at de utgjorde et flertall på 95% - i Øst-Preussen for eksempel - mens den senere folkeavstemmingen viste at polakkene i virkeligheten kun utgjorde 2%.

I den staten som til slutt ble dannet ble folkeelementene fra Russland, Østerrike, Tyskland og andre ikke polske elementer så brutalt mishandlet, undertrykt, tyrannisert og torturert at enhver folketelling helt hvilte på velviljen til den lokale administrasjonen for å få frem de ønskete resultater.

Heller ikke udiskutable polske elementer fikk noen særlig bedre behandling. På toppen av det hele fremstiller vestlige statsmenn denne utviklingen som et demokrati av samme type som deres eget system.

I dette landet styrte et mindretall bestående av aristokrati eller ikke-adelige stormenn, store godseiere og søkkrike intellektuelle som levde luksuriøst mens deres egne polske medborgere ikke var annet enn arbeidskraft for dem. Av den grunn fikk aldri regimet støtte av mere enn 15% av befolkningen.

Den økonomiske nøden og utviklingsnivået avspeiler disse forholdene. I 1919 overtok den polske stat områder fra Preussen og Østerrike som hadde vært kultivert gjennom hardt arbeide i flere hundre år og var i en svært god forfatning. Idag, etter bare 20 år, er de på vei til å gå tilbake til steppeland igjen.

Vistulas elvemunning, som den polske regjering alltid har vært svært opptatt av, har overhodet ikke blitt vedlikeholdt slik at den allerede nå er ubrukelig for all trafikk og er enten en uregjerlig flom eller en opptørket bekk.

Byer og landsbyer er i forfall. Med noen få unntak er veiene ikke blitt vedlikeholdt og er i en elendig forfatning. Alle som reiser rundt i landet i to eller tre uker vil få en klar oppfatning av hva vi i Tyskland kaller "polsk tilstand".

På tross av de forferdelige forholdene som hersket i landet lyktes det Tyskland å etablere fredelige forbindelser med det. I løpet av årene 1933 og 1934 lyktes jeg i å finne noen tilfredsstillende kompromisser mellom våre nasjonale interesser og vårt ønske om å opprettholde fred med landet. Så lenge marskalk Pilsudski fremdeles var i live syntes det til en viss grad mulig å opprettholde dette håpet.

Ubegrenset tålmodighet og enda større selvdisiplin var nødvendig på grunn av at mange polske distriktsadministratorer valgte å forstå forholdet mellom Tyskland og Polen til å gi dem tillatelse til å å forfølge og utrenske tyskerne i Polen med mindre risiko enn tidligere. I de få årene mellom 1919 og 1922 ble mer enn en og en halv million tyskere tvunget til å forlate hjemmene sine. De ble jaget vekk ofte uten en gang å kunne ta med seg de mest nødvendige klær.

Da Polen i 1938 overtok Olsa-distriktet brukte de de samme metodene mot tsjekkerne som bodde der. Ofte fikk de kun noen få timers varsel til å forlate hjem eller arbeidsplass, landsby eller by uten å få tatt med seg mere enn en koffert eller veske med klær.

Slik gikk det for seg i mange år mens vi bare så på og bare prøvde å oppnå mindre forbedringer for de tyskerne som ble boende der ved å utvikle bedre relasjoner. Det var imidlertid umulig å overse det faktum at hvert tysk forsøk på få fjernet disse utålelige forholdene enten ble oversett eller tatt for svakhet eller ren dumhet.

Da den polske regjering på tusener av måter prøvde å underlegge seg Danzig på samme måten forsøkte jeg, ved hjelp av praktiske forslag, å sikre en løsning som samsvarte med befolkningens ønsker. Målet var å forene Danzig med Tyskland uten å påvirke negativt byens økonomi og de såaklte polske rettigheter. Hvis noen i dag påstår at dette var ultimate krav så er det løgnaktig.

Forslaget til en løsning, slik det ble gjort kjent for den polske regjering i mars 1939 var kun basert på forestillinger og ideer som allerede lenge var blitt diskutert mellom den polske utenriksminister Beck og meg selv. Den eneste forskjellen var at jeg våren 1939 tenkte jeg ville være i stand til å gjøre det lettere å akseptere disse forslagene for den polske regjering overfor deres befolkning ved å tilby dem noe av like stor verdi.

Det faktum at den polske regjering på det tidspunktet nektet å diskutere disse forslagene skyldtes to årsaker: For det første var de opphissete nasjonalistiske kreftene bak den polske regjering aldri interessert i å løse problemet med Danzig. De levde i stedet i håpet om å tilegne seg tyske områder langt utenfor Danzig's grenser, noe som senere kom klart fram i taler og dokumenter. De ønsket faktisk å komme i posisjon til å angripe og erobre.

Disse målene stoppet overhodet ikke med Øst-Preussen og ble kunngjort gjennom en menge tidsskrifter og fortløpende taler, artikler, kunngjøringer og lignende. I tillegg til å innlemme Øst-Preussen i Polen sto også Pommern og Schlesien for tur. Elven Oder var det minste av grensekravene som hevdet at den naturlige grensen mellom Tyskland og Polen var Elben.

Disse kravene, som idag kan synes idiotiske var den gangen presentert med en fanatisk seriøsitet, var basert på komplett fjollete påstander om Polen's oppgave å spre sivilisasjon og ble rettferdiggjort på bakgrunn av at den polske armé's styrke til å gjennomføre ekspansjonsplanene

Samtidig som jeg var invitert av den polske utenriksminister til å delta i en konferanse for å diskutere våre forslag, var de polske generaler allerede i full gang med å skrive om ineffektiviteten i den tyske armé, feigheten til de tyske soldater, underlegenheten til de tyske våpen og den åpenbare overlegenheten til de polske styrker. De forsikret om at i tilfelle krig ville de slå tyskerne ved Berlin og knuse Riket.

Imidlertid var den mannen som uttrykkelig sa at han ville kutte den tyske armé i småbiter foran Berlin's byporter ikke en vanlig ukultivert og ubetydelig polakk, men deres øverstkommanderende, Rydz-Smigly, som for tiden oppholder seg i Romania.

Forbrytelser og fornærmelser som Tyskland og våre militære styrker måtte tåle fra disse militære bløffmakerne ville aldri ha blitt tolerert av noen annen stat på samme tid som de aldri kunne ha kommet fra noen annen nasjon. Ingen franske eller engelske generaler ville noen gang ha forsøkt å fordømme de tyske militære styrker slik vi har hørt fra den polske siden i mange år; spesielt siden mars 1939. På den andre siden ville ingen tysk general noengang ha uttalt seg på denne måten om engelske, franske eller italienske soldater.

Det måtte en god del selvkontroll til fra vår side for å orke å holde ut disse skamløse fornærmelsene, på tross av at vi visste at de tyske militære styrker kunne ødelegge og feie vekk hele denne tåpelige staten og dens hær i løpet av noen få uker.

Denne holdningen, som de polske lederne selv var ansvarlige for, var den grunnleggende årsaken til at den polske regjering til og med nektet å diskutere de tyske forslagene.

En annen årsak var at den skjebnesvangre garantien til den polske stat, som overhodet ikke var truet, veldig snart ble overbevist om at den kunne tillate seg å utfordre en sterk stat uten risiko fordi de var sikret full støtte av to stormakter som kanskje selv håpet å legge grunnlaget for å virkeliggjøre sine egne sinnsyke ambisjoner.

For, med en gang Polen følte seg trygg på garantien, måtte minoritetene i Polen lide under et rent terroregime. Jeg ser det ikke som min sak å snakke på vegne av flertallet av ukrainere eller den hviterussiske befolkning siden deres skjebne nå ligger i Russlands hender.

Imidlertid føler jeg det som min plikt å snakke om den hjelpeløse massen av tusener tyskere som bragte med seg kultur til denne staten for hundreder av år siden og som polakkene nå har begynt å undertrykke og drive ut. Siden mars 1939 har de blitt ofre for en virkelig djevelsk terrorisering. Hvor mange av dem som har blitt fordrevet og hvor de er blitt av vet vi ikke selv idag.

Landsbyer med hundrevis av tyske innbyggere er det nå ingen igjen i siden de er blitt drept alle sammen. I andre er kvinnene voldtatt og myrdet, jenter og barn mishandlet og drept. I 1598 skrev en engelskmann ved navn sir George Carew i sine diplomatrapporter til den engelske regjering at det mest fremherskende trekket i det polske folkets karakter var grusomhet og mangel på moralsk disiplin.

Siden den tiden har denne grusomheten ikke forandret seg. På samme måten som tusenvis av tyskere er blitt slaktet og sadistisk torturert til døde er også tyske soldater som er tatt som krigsfanger torturert og massakrert.

Denne favorittkjælehunden til de vestlige demokratiene kan ikke ses på som en kulturnasjon i det hele tatt.

Jeg kjempet i fire år i Den Store Krigen (1. Verdenskrig) på Vestfronten, men slike ting skjedde ikke på noen av sidene.

De tingene som har skjedd i Polen i de siste månedene og spesielt i de siste ukene, er flammende beskyldninger mot de som er ansvarlige for å skape en såkalt stat som mangler ethvert nasjonalt, historisk, kulturelt og moralsk grunnlag. Hadde bare 1% av disse grusomhetene blitt begått mot det engelske folk i noen del av verden skulle jeg likt å se hvor opprørte disse herremennene ville blitt som idag i dobbeltmoralsk hykleri fordømmer Tysklands og Russlands handlemåte.

Nei, å gi garantier til denne staten og dens regjering, slik det ble gjort (av England) kunne bare føre til kvalmende katastrofer. Hverken den polske regjering eller den lille klikken som støtter den eller den polske nasjon som sådan kunne være i stand til å forstå ansvaret som lå i disse garantiene til Polens fordel på bekostning av halve Europa.

De lidenskapelige følelsene som ble vekket slik, sammen med sin egen sikkerhet som hadde blitt betingelsesløst garantert dem, ledet til oppførselen til den polske regjering i perioden mellom april og august i år.

Det var også bakgrunnen for holdningene de la seg til overfor mine konfliktdempende forslag. Regjeringen avviste disse forslagene fordi de følte seg beskyttet, ja til og med oppmuntret, av den offentlige meningen som var blitt holdt i uvitenhet av regjeringen og spesielt fordi de var trygge på at hva de enn gjorde ville de bli beskyttet utenfra.

Alt dette førte til en økning i overgrepene mot den tyske befolkningen i Polen og til avvisning av alle mine forslag til en fredelig løsning og en slutt på de økende overgrepene mot selve det tyske Riket. Det var lett å forstå at en slik sinnstilstand tolket tysk langmodighet som en svakhet. Det vil si at enhver innrømmelse fra tysk side ble betraktet som bevis på at ytterligere aggresjon ville være lønnsomt.

En advarsel som vi ga til Polen om å slutte å stille ultimate krav til Danzig og fremfor alt avstå fra å kvele byen økonomisk gjorde ikke situasjonen bedre. Tvertimot så resulterte det i fullstenig blokkering av alle kommunikasjoner til og fra Danzig.

Advarslene om å stoppe eller i det minste sette i verk tiltak mot alle mordene, mishandlingen og tortureringen av tyskere i Polen hadde som virkning at overgrepene økte i omfang. Det samme gjorde ropene om mere blod og de provoserende talene fra de lokale polske sivile myndighetene og militære kommandørene.

De tyske forslagene var rettet mot en forståelse i siste øyeblikk basert på et rettferdig og likeverdig grunnlag, men ble besvart med en generell mobilisering. Det tyske forslaget om at man skulle sende en forhandler, basert på et forslag gjort av Storbritannia, ble avvist og to dager senere besvart med en fornærmende redegjørelse.

Under slike omstendigheter var det klart at hvis det skjedde nye inntrenginger på Rikets område ville det være slutt på Tysklands tålmodighet. Det som polakkene feilaktig hadde tolket som svakhet var i virkeligheten vår oppfatning av ansvarsbevissthet og min faste overbevisning om å komme til en forståelse så sant det var mulig.

Siden de tok tålmodigheten og lidelsene våre som tegn på svakhet som ville tillate dem å gjøre alt de ville, var det ingen annen mulighet tilbake enn å vise dem at de tok feil ved å slå tilbake med de våpnene de selv hadde brukt i årevis.

Under disse slagene vi nå har gitt dem er denne staten deres slått i stykker i løpet av noen få uker og feid vekk fra jordens overflate. En av de største urettferdighetene fra Versailles er dermed en ting fra fortiden.

Hvis dette tiltaket fra Tyskland's side har resultert i felles interesser med Russland så er dette ikke bare på grunn av likheten i problemene begge stater ble påført, men også på grunn av de konklusjonene begge stater har trukket med hensyn til vårt fremtidige forhold.

Allerede i min tale i Danzig gjorde jeg det klart at Russland var organisert etter helt forskjellige prinsipper fra dem vi har organisert Tyskland etter. Imidlertid er det klart at siden Stalin ikke kan se noe i de prinsippene Sovjet-Russland er bygget rundt som hindrer han i å utvikle vennskapelige forhold med stater organisert på andre måter, ser det nasjonalsosialistiske Tyskland ingen grunn til å se anderledes på det. Sovjet-Unionen er Sovjet-Unionen og det Nasjonal-Sosialistiske Tyskland er det Nasjonal-Sosialistiske Tyskland.

Men en ting er sikkert: Fra det øyeblikket av at de to statene ble gjensidig enige om å respektere hverandres forskjellige styresett forsvant også de fiendtlige holdningene hos begge. Det har vist seg gjennom lange perioder av historien at folkene i disse to største landene i Europa aldri har hatt det bedre enn når de levde i fred med hverandre. Den første verdenskrigen, hvor Russland og Tyskland var fiender, var katastrofal for begge landene.

Det er lett å forstå at de kapitalistiske statene i Vesten idag er interessert i å spille disse to statene ut mot hverandre. For dette formålet, og inntil det er realisert, betrakter de Sovjet-Unionen som en tilstrekkelig respektabel partner som de kan inngå en hensiktsmessig militæravtale med. Men de betrakter med avsky at deres ærbare tilnærmelser ble avvist og at det istedet ble en tilnærming mellom akkurat de to statene som hadde all mulig grunn til å søke lykke for sine respektive innbyggere ved å utvikle sine økonomiske forhold på grunnlag av fredelig samarbeide.

For noen måneder siden slo jeg fast her i Riksdagen at inngåelsen av den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten markerte et vendepunkt i tysk utenrikspolitikk. Den nye vennskapsavtalen som etter det ble signert av Tyskland og Sovjet-Unionen vil ikke bare sikre freden, men et varig og tilfredsstillende samarbeide mellom begge statene.

Tyskland og Russland vil sammen fjerne den mest akutte faren i en av Europa's mest utsatte områder og vil, hver innen sitt område, bidra til velstandsøkning for folkene som bor her og således også bidra til å sikre freden i Europa i sin alminnelighet. Hvis visse kretser i dag ser denne pakten som et sammenbrudd for enten Russland eller Tyskland vil jeg like å gi dem svar på tiltale.

I mange år ble Tyskland's utenrikspolitikk tillagt mål som på det beste må ha oppstått i hodet til en skolegutt.

I en tid hvor Tyskland kjemper for å bevare sitt eget livsrom, som bare består av noen hundre tusen kvadratkilometer påstår frekke journalister som bor i land som kontrollerer mere enn 40 millioner kvadratkilometer at Tyskland ønsker verdensherredømme!

Tysk-russiske avtaler burde være veldig beroligende på disse bekymrete tilhengerne av universell frihet, for de viser jo selv gjennom sin innlevelse at deres påstander om at Tyskland tar sikte på å dominere Ural, Ukraina og Romania og så videre kun er avleggere av deres egen usunne krigsherrefantasi.

På et punkt er det sant at Tysklands beslutning er ugjenkallelig og det er vår hensikt i å se fredelige, stabile og dermed akseptable betingelser innført ved våre østlige grenser. Det er også på dette området at Tysklands og Sovjet-Unionens interesser er helt sammenfallende. De to statene er fast besluttet på å hindre at det oppstår problemer mellom dem som inneholder kimen til intern uro og dermed til eksterne problemer som muligens kan føre til uønskete tilstander mellom disse to store stater.

Tyskland og Sovjet-Unionen har derfor klart definert grensene mellom sine respektive interesseområder hvor hver av dem er fullt ut ansvarlig for ro og orden og hindre alt som kan skade den andre parten.

De målene og oppgavene vi nå har satt oss som følge av at den polske stat brøt sammen er for vårt vedkommende følgende:

1. Setting av grenser for Riket som vil være rettferdige med hensyn til historie, etnisitet og økonomiske virkeligheter.

2. Skape fred i hele området ved å gjenopprette en akseptabel fred og orden.

3. Garantere absolutt sikkerhet, ikke bare hva Riket selv angår, men hele vår interessesfære.

4. Revitalisering og reorganisering av den økonomiske virksomhet inklusive handel og transport og utvikoing av kultur og sivilisasjon.

5. Den viktigste oppgaven er imidlertid å sørge for å ordne de etnografiske forhold på nytt. Det vil si at de forskjellige nasjonaliteter samles på en slik måte at det etableres bedre delingslinjer mellom de etniske gruppene enn idag. Dette er en oppgave som ikke bare angår vårt nærmeste område, men en oppgave med langt mere vidtrekkende problemer for Øst- og Sør-Europa som for en stor del består av små tyske befolkningsgrupper spredd rundt i området ute av stand til å opprettholde sin tyske identitet.

I denne etniske spredningen ligger årsaken til de gjentagende internasjonale urolighetene. I denne tidsepoken gjelder prinsippene om nasjonalstater og etniske idealer. Det er utopisk å tro at medlemmer av et høyt utviklet folk kan bli integrert uten store problemer.

Det er derfor grunnleggende for en vidtrekkende nyordning og livet i Europa at forflyttingen av etniske grupper må gjøres for i alle fall å fjerne deler av årsakene for en europeisk konflikt. Tyskland og Sovjet-Unionen er blitt enige om å støtte hverandre i dette spørsmålet.

Den tyske regjering vil derfor aldri tillate en fremtidig polsk stat å utvikle seg på en måte som skaper problemer for Riket selv og enda mindre en kilde til konflikter mellom Det Tyske Riket og Sovjet-Russland.

Som Tyskland og Sovjet-Russland nå foretar denne reorganiseringen påpeker de to statene at forsøket på å løse problemene med de metodene man brukte i Versailles har vist seg å være en katastrofe. Det måtte faktisk gå galt fordi disse oppgavene kan ikke bli løst mens man sitter rundt et bord og vedtar kunngjøringer. De fleste statsmennene som tok beslutninger om disse problemene i Versailles hadde ikke den minste historiske kunnskap og var faktisk ofte uten begrep om oppgavens natur i arbeidet de ble stilt overfor.

De måtte heller ikke stå ansvarlige for konsekvensene av deres handlinger. Det hadde ingen betydning hvorvidt de vedtakene som ble gjort var feil fordi det fantes ingen mulighet for en ekte revisjon. Det er riktig at det i Versdailles-avtalen var innebygget mulighet for for en slik revidering, men i virkeligheten var alle forsøk på en slik revisjon umulige og de var dømt til å være umulige fordi Folkeforbundet, som var den ansvarlige myndighet for det, hadde ingen moralsk forpliktelse til å gjøre det.

Etter at Amerika først hadde nektet å underskrive Versailles-traktaten eller å bli medlem av Folkeforbundet og senere da andre land også mente at de ikke kunne kombinere sitt medlemsskap i organisasjonen med sitt eget lands interesser, degnererte Forbundet mere og mere til en klikk av grupper kun interessert i Versailles-traktaten.

Uansett er det et faktum at ingen av forandringene som i utgangspunktet var sett på som nødvendige vil blitt satt i verk av Folkeforbundet.

Siden det i vår tid er blitt vanlig å se på eksilregjeringer som fremdeles fungerende selv etter at de kun består av tre medlemmer, forutsatt at medlemmene har brakt med seg nok gull slik at de ikke er til belastning for det demokratiske landet som gir dem opphold, kan vi regne med at Folkeforbundet også modig vil fortsette selv når det bare består av to nasjoner. Kanskje også bare en vil være nok.

Men i henhold til styret i Folkeforbundet vil enhver revisjon av Versailles-traktaten bli sabotert av juridiske årsaker av denne tåpelige organisasjonen. Det vil med andre ord si at revisjon i praksis ville vært umulig.

Folkeforbundet er ikke lenger i live, men en død ting. Uansett så er de folkene som er interesserte ikke døde, men i live og de vil fortsette å forfekte sine viktige interesser selvom Folkeforbundet er ute av stand til å se, fatte eller respektere disse interessene.

Nasjonalsosialismen er ikke et fenomen som har utviklet seg med den hensikt å vri på Folkeforbundets intensjoner i å revidere, men en bevegelse som reiste seg fordi en stor nasjon var blitt undertrykket og folket var nektet sine mest menneskelige og sosiale rettigheter.

Og jeg må personlig tåle at utenlandske statsmenn reiser seg og påstår at jeg er skyldig i å bryte mitt ord fordi jeg nå har fremtvunget disse forandringene.

Det motsatte er tilfellet. Jeg sverget en hellig ed til det tyske folk at jeg skulle bryte med Versaille-avtalen og gi dem tilbake deres naturlige og viktige rettigheter som en stor nasjon.

Den utstrekningen jeg sikrer disse rettighetene er moderat.

Dette er mitt spørsmål: Hvis førtiseks millioner engelskmenn krever rett til å herske over førti millioner kvadratkilometer land kan det ikke være feil at åttito millioner tyskere krever retten til å bebo 800.000 kvadratkilometer hvor de kan dyrke jorden og drive handel. Hvis de videre krever å få tilbake de koloniene som tidligere var deres eiendom som de ikke hadde tatt fra noen i form av tyveri eller krig, men ærlig og redelig hadde skaffet seg ved kjøp, byttehandel og avtaler så er det rimelig. I tillegg, i alle mine krav, forsøkte jeg alltid først å oppnå forandringene ved hjelp av forhandlinger.

Det er imidlertid sant at jeg nektet å oversende spørsmålet om Tysklands viktigste rettigheter til en eller annen inkompetent internasjonal organisasjon i form av ydmyke forespørsler. Akkurat like lite som som jeg antar at Storbritannia ville trygle om respekt for sine vitale interesser, like lite bør man forvente at det nasjonalsosialistiske Tyskland skal gjøre det. Jeg har imidlertid, og det må jeg slå ettertrykkelig fast, begrenset kravene om forandringer i Versaillestraktaten til det ytterste.

Man skal også merke seg at jeg i alle saker som ikke direkte angår de naturlige og viktigste interessene til mitt folk har jeg selv rådet den tyske nasjon til å vise måtehold. Allikevel så må disse åtti millioner menneskene ha et sted å leve.Det eksisterer et faktisk forhold som selv ikke Versaillestraktaten har klart å ødelegge, til tross for at den på den mest ukloke måte har oppløst stater, revet i stykker økonomiske bånd, kuttet kommunikasjonslinjer, og det er at folket, denne levende massen av kjøtt og blod eksisterer og vil fortsette å eksistere for all fremtid.

Det kan ikke benektes at siden det tyske folk fant sin gjenreisning gjennom nasjonalsosialismen har forholdene mellom Tyskland og de omkringliggende nasjonene langt på vei blitt ryddet opp i.

Den usikkerheten som idag hviler tungt over det daglige livet til mange nasjoner er ikke forårsaket av de tyske krav, men av ondsinnete insinuasjoner som er publisert i de såkalte demokratiene.

De tyske kravene var klart og tydelig satt opp. De er blitt oppfylt, ikke takket være innsikten til Folkeforbundet, men takket være naturens egne dynamikk.

Målet med den tyske utenrikspolitikk, slik jeg har formulert den, har aldri vært annet enn å garantere eksistensen, det vil si livet, til det tyske folk - å fjerne urettferdighetene og tullet som utgjorde innholdet i en avtale som ikke bare ødela Tyskland økonomisk, men som også har trukket de seirende nasjonene inn i katastrofen.

Forøvrig har hele vårt arbeide vært konsentrert om vår egen interne utvikling i Riket og ingen andre land i hele verden har lengtet mere etter fred enn det tyske folk. Det var til menneskehetens beste, og skapte ingen misstemning i det hele tatt, at jeg lyktes med å fjerne de galeste og mest umulige paragrafene i Versaillesavtalen ved hjelp av fredelig midler og uten å sverte utenlandske statsmenn på deres egne innenrikspolitiske baner.

At noen av detaljene i denne prossessen har vært smertelig for enkelte kretser er forståelig. Men prestasjonen er desto større på bakgrunn av det faktum at denne reorganiseringen lyktes uten blodsutgytelse i alle tilfellene utenom det siste.

Den siste revisjonen av avtalen kunne vært foretatt på nøyaktig samme måten var det ikke for at to forhold jeg har nevnt tidligere hadde motsatt effekt. Det er i hovedsak hos dem som ikke fant noen glede i de tidligere fredelige revisjonene, men tvertimot klaget over det faktum at det sentrale Europa ble gjenoppbygget ved hjelp av fredelige midler; det vil si et sentral-Europa som var i stand til igjen å gi dets inngyggere arbeide og brød.

Som jeg allerede har nevnt var det et av målene til den tyske riksregjering å rydde opp i forbindelsene mellom oss og våre naboer. Tillat meg å peke på noen fakta som ikke kan bli tilbakevist av skribleriene til løgnerne i den internasjonale presse.

For det første: Tyskland har inngått ikke-angrepspakter med de baltiske statene. Våre interesser er utelukkende av økonomisk karakter.

For det andre: Tyskland har tidligere aldri hatt noen interessekonflikt eller rettstvister med de nordiske land og har ingen i dag heller.

For det tredje: Tyskland har ikke tatt noen skritt hva angår det tyske området som ble overlevert til Danmark som en av bestemmelsene i Versaillestraktaten, Vi har, tvertimot, etablert vennskapelige forhold til Danmark, også lokalt. Vi har ikke krevet noen revisjon, men har inngått en ikke-angrepspakt med Danmark. Vårt forhold til dette landet er derfor rettet mot et usvikelig lojalt og vennskapelig samarbeide.

For det fjerde: Hva Nederland angår har vi forsøkt å fortsette det tradisjonelle vennskapet med Nederland. Vi har ikke overtatt noen tvister mellom de to statene og heller ikke skapt noen nye.

For det femte: Hva Belgia angår har jeg fra det øyeblikket jeg tok over regjeringsmakten forsøkt å etablere vennskapelige forbindelser med Belgia. Jeg ga avkall på enhver revisjon og også på ønsket om en revisjon. Det Tyske Riket har ikke rettet noen krav mot Belgia som på noen måte kan ha blitt oppfattet som en trussel mot Belgia.

For det sjette: Tyskland har den samme holdning overfor Sveits. Det Tyske Riket's regjering har aldri gitt den minste grunn for tvil hva angår vårt ønske om å etablere vennskapelige forhold med landet. I tillegg til det har de selv aldri fremmet noen klage hva angår forholdene mellom de to landene.

For det syvende: Umiddelbart etter at gjeninnlemmingen av Østerrike var et etablert faktum, informerte jeg Jugoslavia om at den felles grensen med det landet ville bli betraktet som uforanderlig av Tyskland og at vi kun ønsket å leve i fred og vennskapelighet med det landet.

For det åttende: Båndene mellom oss og Ungarn er gamle, tradisjonsrike og preget av nærhet og vennskap. Også i dette tilfellet er grensene mellom oss uforanderlige.

For det niende: Slovakia appellerte til Tyskland av egen fri vilje for å få hjelp i forbindelse med å etablere seg som en egen stat. Slovakias uavhengighet er anerkjent av Riket uten innsigelser.

For det tiende: Det er imidlertid ikke bare disse statene, men også med Stormaktene at Tyskland har videreutviklet og blitt enige om de forholdene som til en viss grad hadde skapt problemer på grunn av Versaillesavtalen.

Mitt første skritt var å få til en forandring i forholdene mellom Italia og Riket. De nåværende grensene er blitt formelt godkjente og gjort uforanderlige av begge land. Alle muligheter for en interessekonflikt angående grenser er blitt fjernet. Vi som var fiender under verdenskrigen har nå blitt virkelige venner.

Etableringen av vennskapelige forbindelser var ikke den avsluttende utviklingen, men i tiden som fulgte førte dette til inngåelsen av en vennskapspakt basert på våre felles filosofiske og politiske interesser som har vist seg å være en viktig faktor for det europeiske samarbeidet.

Hovedanstrengelsen min har imidlertid vært å fjerne alle spor av negative hensikter overfor Frankrike og skape forhold mellom oss som begge nasjoner kan akseptere. Jeg fremsatte klinkende klart en gang Tysklands krav på dette området og har aldri gått tilbake på den uttalelsen. Tilbakeleveringen av Saarland var et krav jeg betraktet som en grunnleggende forutsetning for en gjensidig fransk-tysk forståelse.

Etter at Frankrike selv hadde funnet en riktig beslutning på dette problemet hadde Tyskland ingen ytterligere krav overfor Frankrike. Ingen slike krav eksisterer lenger og ingen slike krav vil bli reist i fremtiden. Det er å si at jeg har unngått engang å nevne problemet med Elsass-Lothringen, ikke fordi jeg var tvunget til taushet, men fordi denne saken ikke utgjør et så stort problem at det i fremtiden skal påvirke de fransk-tyske forbindelsene.

Jeg aksepterte denne beslutningen som ble gjort i 1919 og nektet å vurdere å gå til krig på grunn av et spørsmål som, sett i den store sammenheng, er av mindre betydning for Tysklands vitale interesser, men som ganske sikkert ville føre til krigsfrykt hos annenhver generasjon. Frankrike innså dette.

Det er ikke mulig for noen fransk statsmann å stå opp og påstå at jeg noengang stilte krav til Frankrike som ville være uforenlige med fransk ære og franske interesser. Det er imidlertid sant at i stedet for å stille krav har jeg alltid gitt Frankrike beskjed om mitt ønske om å begrave gammelt fiendskap for alltid og føre sammen disse to nasjonene som hver for seg har en slik stolt fortid.

Jeg har gjort mitt ytterste for å fjerne tankene hos det tyske folk om et evig fiendskap og i stedet innpodet respekt for Frankrikes store gjerninger og dets historie, akkurat slik som hver tyske soldat har den største respekt for ytelsene til den franske armé. Jeg har ikke brukt mindre anstrengelser for å få til en gjensidig anglo-tysk forståelse, nei, mere enn det, for et anglo-tysk vennskap.

Ikke på noe tidspunkt eller på noe sted har jeg noengang handlet i strid med de britiske interesser. Uheldigvis har jeg altfor ofte blitt tvunget til å beskytte oss mot britisk innblanding i tyske anliggender, selv på områder som ikke angikk Storbritannia i det hele tatt. Jeg oppfattet det faktisk som et av mine mål i livet å forsone disse to folkene, ikke bare i form av gjensidig forståelse, men gjennom indre sympati.

Den tyske nasjon har med glede fulgt min ledelse på dette området. Hvis mine anstrengelser ikke har hatt suksess er det kun på grunn av fiendtlighet fra en del av visse britiske statsmenn og journalister som har hatt dyp virkning på meg personlig.

De laget ikke noen hemmelighet om det faktum - av grunner som er ufattelige for oss - at deres eneste mål var å bruke første anledning for å gjenta kampen mot Tyskland. Jo færre virkelige grunner disse mennene har for sine svindelaffærer desto mere forsøker de å forsvare handlingene sine med tomme ord og falske påstander.

Men jeg er overbevist selv i dag om at det bare kan bli virkelig fred i Europa og verden forøvrig hvis Tyskland og England kan komme til enighet. På grunn av denne overbevisningen har jeg ofte vist veien til forståelse. Hvis det til slutt ikke ga det ønskete resultat var det virkelig ikke på grunn av meg.

Til slutt har jeg også forsøkt å skape normale forbindelser mellom Riket og Sovjet-Russland og gi dem en vennskapelig forankring. Takket være en tilsvarende tankegang hos herr Stalin har disse forsøkene nå blitt til virkelighet. Vi har derfor nå etablert varige og vennskapelige forbindelser med den staten som vil føre til velsignelse for begge nasjoner.

Således har den revisjonen av Versaillestraktaten som jeg gjnnomførte ikke ført til kaos i Europa, men tvertimot lagt grunnlaget for oversiktlige, varige og akseptable forhold.

Kun de som hater at det blir orden på sakene i Europa og ønsker uorden kan stille seg fiendtlig til disse handlingene. Hvis disse spesielle folkene mener seg forpliktet med en skinnhellig mine til å avvise metodene som ble brukt til å oppnå en akseptabel orden på forholdene i sentral-Europa da er mitt eneste svar til dem at til syvende og sist er det ikke så mye metodene, men det brukbare resultatet det kommer an på.

Før jeg fikk makten i sentral-Europa, det vil si ikke bare i Tyskland, men også de omkringliggende statene, var disse sunket ned i en håpløs situasjon av arbeidsløshet og synkende produksjon, som medførte et automatisk fall i vareforbruk. Levestandarden hadde gått ned. Fortvilelse og nød var resultatet.

Ingen utenlandsk statsmann som kommer med kritikk kan benekte at ikke bare det gamle Riket, men også i alle områdene som nå var tilsluttet det, at det har blitt mulig å fjerne tegnene på nedgang når de blir stilt overfor den motsatte tilstanden.

Det er således blitt bevist at sentral-Europa kun er i stand til å eksistere som en helhetlig enhet og at enhver som bryter den enheten i stykker begår en forbrytelse mot millioner mennesker.

Å ha fjernet den forbrytelsen fører ikke til ordbrudd fra min side, men er for meg en ære; jeg er stolt over som mitt positive bidrag til historien.

Hverken det tyske folket eller jeg har sverget på å holde Versaillesavtalen. Jeg har kun sverget på å sikre velferden til mitt eget folk som ga meg styringsmandatet og på velferden til dem som skjebnen har plassert innenfor vårt landområde og dermed binde dem til vår egen velferd.

Å garantere eksistensen og således livet til dem alle sammen er min fremste oppgave.

Ethvert forsøk på å kritisere, dømme eller avvise mine handlinger fra talerstolen til internasjonale synsere har intet historisk fundament og jeg forholder meg iskald til det. Jeg ble valgt til denne stillingen på bakgrrunn av den tilliten det tyske folket ga meg og hvis holdning til meg bare blir styrket ved slike forsøk på kritikk eller innblanding fra utlandet.

Og enda mere, forut for hver eneste revisjon har jeg fremmet forslag om forandringer. Jeg har ved hjelp av forhandlinger forsøkt å oppnå og sikre det som var absolutt nødvendig. I enkelte tilfeller hadde jeg suksess. Jeg beklager å måtte si at andre tilfeller ble min vilje til å forhandle og kanskje også beskjedenheten i mine krav oppfattet som et tegn på svakhet og derfor avvist. Ingen kan ha beklaget dette mere enn jeg gjorde det selv.

Imidlertid er det slik at i nasjonenes liv er det enkelte nødvendigheter som, hvis de ikke blir oppnådd ved fredelige midler, må realiseres ved hjelp av makt uansett hvor beklagelig dette kan være. Det gjelder ikke bare for den enkelte borger, men også for sammfunnet som helhet. Det er unektelig slik at samfunnets overordnete interesser aldri må bli blokkert av staheten og vrangviljen til enkeltpersoner eller små grupper. Også overfor Polen har mine forslag vært moderate.

De ble ikke bare avvist, men tvertimot førte de til generell mobilisering av den polske stat, noe som ga endelig bevis på at det nettopp var beskjedenheten i mine forslag som ble oppfattet som en bekreftelse på min svakhet og endatil min frykt. Faktisk så er en slik erfaring god grunn til enhver viker tilbake fra å noen gang igjen å komme med slike fornuftige og beskjedne forslag.

Jeg har også i den seneste tid lest i spesielle aviser at alle forsøk på å forhandle frem en fredelig enighet om forbindelsene mellom Tyskland på den ene siden og Frankrike og England på den andre siden var dømt til å mislykkes og at ethvert forsøk i den retningen bare beviste at jeg var fylt av engstelse fordi jeg foventet at Tyskland ville klappe sammen og at jeg bare kom med slike forslag utav feighet eller dårlig samvittighet.

Når jeg, på tross av alt dette, har lagt frem mine ideer om dette problemet er jeg forberedt på å fremstå i disse folkenes syn som en feig eller brukket mann. Jeg kan tillate meg å løpe den risikoen fordi den dommen som historien skal felle over meg vil ikke, Herren være lovet, bli skrevet av disse ynkelige skriblerne, men basert på mitt livsverk og fordi jeg ikke bryr meg stort om om hva slags dom disse personene nå vil felle over meg.

Min anseelse er tilstrekkelig for meg til å tillate meg en slik holdning fordi spørsmålet om hvorvidt mine følgende tanker virkelig er diktert av frykt eller av desperasjon vil uansett bli avgjort av hvilken retning fremtidens hendelser vil ta. I dag kan jeg bare beklage at disse folkene, hvis blodtørstighet ikke kan få nok av krig, uheldigvis ikke er der hvor krigen virkelig blir utkjempet og aldri har vært på slike steder hvor folk skjøt på hverandre.

Jeg kan svært godt forstå at det er interessegrupper som tjener mere på krig enn på fred og jeg kan også forstå at for et spesielt utvalg av internasjonale journalister er det mere interessant å rapportere fra krig enn på fredfylte aktiviteter eller kulturelle arrangementer som de uansett er ute av stand til å bedømme eller forstå. Og til sist er det klart for meg at det finnes en viss internasjonal jødisk kapitalisme og journalisme som ikke har noen følelser til felles med de folkene de later som om de representerer, men som, lik Herostrates i Oldtiden, betraktet brannstiftelse som den største moroen i livet. Men det er fremdeles en annen grunn til at jeg føler meg forpliktet til å gi uttrykk for mine meninger.

Når jeg leser visse internasjonale tidsskrifter eller lytter til taler av forskjellige kapitalistiske hyllere av krig betrakter jeg meg selv kvalifisert til å ta ordet og svare på vegne av dem som var tvunget til å tjene som de levende organismer for den mentale aktiviteten til disse krigshisserne, som den levende organismen jeg selv tilhørte som en ukjent soldat gjennom mere enn fire år i løpet av Den Store Krigen.

Det har kanskje en glimrende virkning når en statsmann eller en journalist står frem og i entusiastiske ordelag forkynner nødvendigheten av å fjerne et regime i et annet land i demokratiets navn eller noe lignende. Den praktiske utførelsen av disse ærefulle utsagnene er imidlertid en helt annen sak.

Det blir skrevet avisartikler i dag som er garantert en entusiastisk mottagelse av det beærete publikum. Å sette kravene ut i virkelighet derimot vekker hos dem langt mindre begeistring. Jeg skal ikke bry meg med dømmekraften eller evnene til slike folk. Hva de enn måtte skrive har intet å gjøre med den virkelige naturen til en slik kamp.

Disse skribblerne kunngjorde før den polske kampanjen at det tyske infanteriet kanskje ikke var så verst, men at panzer og motoriserte enheter ville vise seg underlegne og garantert ville bryte sammen under kamp.

Nå, etter at Polen er nedkjempet, hevder de samme folkene skråsikkert at de polske armeene brøt sammen kun på grunn av de tyske panzerformasjonene og andre motoriserte tropper, men at, på den andre siden, det tyske infanteriet hadde gått i oppløsning og fått juling i hvert eneste sammenstøt med polakkene.

"I dette faktum", som en slik skribent virkelig sier, "man har full rett til å se det fordelaktige symptomet på den retningen krigen i vest vil ta, og den franske soldat vil vite å høste fordel av det.

Jeg tror også, forutsatt at han har lest artikkelen og kan huske den, at han sannsynligvis vil lukke ørene for disse militære bløffmakerne. Men det vil uheldigvis ikke være mulig siden disse folkene aldri vil sette sine teorier om det tyske infanteriets underlegenhet på en personlig test på slagmarken, men vil nøye seg med å beskrive disee egenskapene fra sine beskyttete redaksjonslokaler.

Etter seks uker - nei, la oss si fjorten dager med konsentrert granatild og disse krigspropagandistene ville kjapt begynne å tenke på en annen måte. De snakker alltid om viktigheten av verdenspolitikken, men har ingen kunnskaper om de militære virkeligheter.

Jeg kjenner disse folkene og av den grunn ser jeg det som min plikt å tale her, selv om faren for at disse krigshisserne igjen ser beviser på engstelighet og symptomer på hvor fortvilet jeg er i talen min.

Hvorfor skal denne krigen i vest bli utkjempet? For å gjenopprette Polen? Polen slik den ble etablert av Versaillesavtalen vil aldri gjenoppstå. Det er garantert av to av verdens mektigste stater. Den endelige reorganiseringen av dette området og spørsmålet om å gjenopprette den polske stat er problemer som ikke vil bli avgjort av en krig i vest, men utelukkende av på den ene siden Russland og på den andre siden Tyskland.

Uansett så ville fjerningen av disse to statenes innflytelse over områdene det gjelder ikke føre til en ny stat, men kaos.

De problemene som venter å bli løst der vil aldri bli løst hverken ved noe konferansebord eller redaksjonskontor, men gjennom tiårs praktisk arbeide. Det er langtifra nok at noen få statsmenn som egentlig ikke er seriøst opptatt setter seg sammen og vedtar resolusjoner. Det er nødvendig at noen som selv lever i disse områdene påtar seg ansvaret for å gjenopprette virkelig varige forhold der. De vestlige demokratiers egnethet til å gjenopprette ordnete forhold har i det minste i de seneste tider ikke blitt bevist.

Palestina er et godt eksempel på at det burde være bedre å konsentrere seg om det arbeidet de selv har foran seg og løse disse på en fornuftig måte i stedet for blande seg opp i problemer som ligger innenfor de viktige interesseområdene til andre nasjoner og som kan løses klart bedre av dem. Uansett har Tyskland i sine protektorater Böhmen og Mähren ikke bare skapt fred og orden, men fremfor alt lagt grunnlag for en ny økonomisk velstand og øket forståelsen mellom de to nasjonene. England har fremdeles mye å gjøre før hun kan peke på tilsvarende resultater i hennes palestinske protektorat.

Man må også erkjenne at det ville være meningsløst å utrydde millioner menn og ødelegge verdier for millioner for å rekonstruere en stat som ved skapelsen ble betraktet som en feil av alle som selv ikke var av polsk herkomst.

Hvilke andre grunner er der? Har Tyskland kommet med noen former for krav mot England som kan true Det Britiske Imperiet eller sette dets eksistens i fare? Tvertimot så har Tyskland aldri kommet med noen slike krav overfor hverken Frankrike eller England.

Men hvis denne krigen virkelig blir ført for å gi Tyskland et nytt regime, det vil si, med formål å ødelegge det nåværende Riket en gang til og således skape en ny Versaillesavtale, så vil millioner menneskeliv bli ofret forgjeves, for aldri kommer Det Tyske Riket til å gå i stykker og heller ikke vil en ny Versaillesavtale bli gjort. Og selv om det skulle gå slik etter tre, fire eller selv åtte år med krig så ville denne andre Versaillesavtalen nok en gang være årsak til en ny konflikt i fremtiden.

Uansett vil en ordning av verdens problemer som blir foretatt uten å ta hensyn til de viktigste interessene til dens mektigste nasjoner kunne umulig, etter et forløp av mellom fem og ti år, ende på noen annen måte enn forsøket som ble gjort for tyve år siden endte. Derfor kan ikke denne krigen i vest løse noen andre problemer enn kanskje de ødelagte finansene til enkelte våpenprodusenter, aviseiere eller andre internasjonale krigsprofitører.

To problemer er modne for debatt i dag.

For det første må vi løse de problemene som har reist seg som en følge av oppløsningen av Polen og deretter fjerne de internasjonale vanskelighetene som setter nasjonenes politiske og økonomiske eksistens i fare.

Hvilke mål er det så Det Tyske Rikets Regjering har hva angår reguleringen av forholdene innenfor det området som ligger vestenfor den tysk-sovjetiske skillelinjen som har blitt anerkjent som Tysklands interesseområde?

Først og fremst er det å etablere Rikets grenser slik, som det allerede er blitt poengtert, vil være i overensstemmelse med de eksisterende historiske, etniske og økonomiske forholdene.

For det andre er det disponeringen av hele det bebodde området i forhold til nasjonaliteter, det vil si hvordan vi skal løse problemene som angår minoritetene ikke bare i dette området, men i nesten alle statene i den sørøstlige delen av Europa.

For det tredje i denne sammenhengen: Et forsøk på å finne en omforenet løsning på jødeproblemet.

For det fjerde; gjenoppbygging av kommunikasjonslinjer og det økonomiske liv som er i alle som bor i dette området sin interesse.

For det femte; En sikkerhetsgaranti for hele dette området og for det sjette; dannelsen av en polsk stat bygget opp og regjert slik at det vil forhindre at det nok en gang vil bli enten et arnested for utvikling av antitysk aktivitet eller et senter for intriger overfor Tyskland og Russland.

I tillegg til dette må det øyeblikkelig gjøres et forsøk på å fjerne eller i det minste lindre virkningene av krigen, det vil si, innføre praktiske tiltak for å fjerne den fryktelige nøden som råder der.

Disse problemene kan, som jeg allerede har påpekt, kanskje diskuteres, men aldri løses ved konferansebordet.

Hvis Europa virkelig er seriøse i sitt ønske om fred, så burde statene i Europa være takknemlige for at Russland og Tyskland er forberedt på å omforme dette urolige området til en sone for fredelig utvikling og at disse to landene vil påta seg ansvaret og byrdene som uunngåelig følger med.

For Riket er dette, siden det ikke kan gjennomføres på en imerialistisk måte, en oppgave som det vil ta mellom femti og hundre år å gjennomføre.

Rettferdiggjørelsen for dette arbeidet ligger for Tysklands andel i den politiske organiseringen innenfor området likesom i den økonomiske utviklingen. I det lange løp vil selvfølgelig hele Europa tjene på det. For det andre, og etter min mening den viktigste oppgaven, er ikke bare å skape en tro på, men innlevelse i Europas sikkerhet.

For dette er det nødvendig først å gjøre målene til de europeiske statenes utenrikspolitikk klinkende klare.

Hva Tyskland angår er Rikets regjering klare til å gi en omfattende og utfyllende fremstilling av målene for vår utenrikspolitikk.

Ved å gjøre det begynner vi med å fastslå at Versaillesavtalen av oss nå er å betrakte som foreldet, med andre ord, at det Tyske Rikets regjering og med den hele det tyske folk ikke lenger ser noen grunn eller hensikt i ytterligere forandring av avtalen, rent bortsett fra kravet om kolonier som rettmessig tilhører Riket. Nemlig i første rekke tilbakeføring av de tyske kolonier.

Dette kravet om kolonier er ikke bare basert på Tysklands historiske krav på tyske kolonier, men fremfor alt på vår grunnleggende rett til å ta del i verdens råvareressurser. Dette kravet har ikke form av et ultimatum og er heller ikke et krav understøttet av makt, men et krav basert på politisk rettferdighet og sunne økonomiske prinsipper.

For det andre; kravet om en gjenoppfrisking av den internasjonale virksomheten sammenkoblet med en økning av handel og varebytte forutsetter en reorganisering av det internasjonale økonomiske systemet, med andre ord, av produksjon i de enkelte statene. For å kunne forenkle handelen med de produserte varene må imidlertid markedene reguleres og det må nås enighet om en endelig valutaregulering som gradvis fjerner hindringene som er i veien for et fritt varebytte.

For det tredje, den viktigste forutsetningen, imidlertid, for en virkelig revitalisering av den økonomiske virksomhet innenfor og utenfor Europa er etableringen av en garantert fred uten forhåndskrav og en følelse av sikkerhet på vegne av de enkelte nasjonene.

Denne sikkerheten vil ikke bare bli gjort mulig ved den avsluttende enigheten omkring Europas stilling, men fremfor alt gjennom reduksjon av krigsmidler til et fornuftig og økonomisk akseptabelt nivå. En viktig del av denne sikkerhetsfølelsen er imidlertid en klar bestemmelse på den lovlige bruken av enkelte spesielle moderne våpen som når som helst kan ha en ødeleggende virkning på det daglige liv i hver nasjon og således føre til en varig følelse av usikkerhet.

I mine tidligere taler i Riksdagen har mine forslag hatt dette som mål. På det tidspunktet ble de avvist, kanskje av den enkle grunn at det var jeg som kom med dem. Jeg tror uansett at nasjonal trygghet aldri vil kunne gjenopprettes i Europa inntil klare og bindende internasjonale avtaler har sikret en forståelig definisjon på hva som er tillatte og og hva som ikke er tillatte våpen.

Genevekonvensjonen lyktes i sin tid med å forby, i siviliserte land i alle fall, dreping av sårete, dårlig behandling av krigsfanger, krig mot ikke-stridende og så videre. Og akkurat som det var mulig å oppnå universell aksept av disse bestemmelsene må det også kunne finnes en vei til å regulere luftkrig, bruk av giftgass og undervannsbåter og så videre og også definere krigsvarer slik at krig vil miste sin grusomme karakter av konflikt som føres mot kvinner og barn og ikke-stridende i sin alminnelighet. Den stigende avskyeligheten av visse krigsmetoder vil av seg selv føre til at de vil opphøre og bli sett på som foreldet.

I krigen med Polen forsøkte jeg å begrense luftkrigen til mål av såkalt militær betydning eller kun å anvende den til aktiv kampinnsats mot motstand ved gitte steder. Men det må jo kunne være mulig å påvirke Røde Kors til å trekke opp noen generelle retninglinjer vi kan være enige om. Det er bare når dette er oppnådd at freden kan herske, spesielt i vårt tett befolkete kontinent - en fred som kan være ubesmittet av mistenksomhet og frykt vil kunne skape forutsetningene for en virkelig økonomisk velstand.

Jeg tror ikke det finnes noen ansvarlig statsmann i Europa som ikke i sitt hjerte ønsker velstand for folket sitt. Men et slikt ønske kan kun oppnås hvis alle nasjonene som befolker dette kontinentet bestemmer seg for å samarbeide. Å bidra til å sikre dette samarbeidet må være målet til hver eneste mann som virkelig kjemper for sitt eget folks fremtid.

For å oppnå dette store målet vil de ledende nasjonene på dette kontinentet en dag være nødt til å komme sammen for å trekke opp, vedta og garantere en grunnleggende avtale som vil sikre dem alle en følelse av sikkerhet og ro, ja, kort sagt fred.

En slik konferanse kunne selvsagt ikke bli holdt uten de mest grundige forberedelser, det vil si, uten en nøyaktig klarlegging av hvert enkelt punkt til behandling.

Det er likeledes umulig at en slik konferanse, som skal avgjøre skjebnen til dette kontinentet for mange år fremover, kan utføre sitt arbeide mens kanonene tordner eller mens mobiliserte armeer vil påvirke den med makt.

Siden disse problemene må bli løst før eller senere, så ville det være mere fornuftig å gjøre det før millioner menn først er sendt til en meningsløs død og rikdommer for milliarder er ødelagte.

Opprettholdelsen av tingenes nåværende tilstand i vest er utenkelig. Hvilken dag som helst vil snart kreve stigende ofre.

Den dagen vil kanskje komme at Frankrike vil begynne å beskyte Saarbrücken. Tysk artilleri vil til gjengjeld legg Müllhausen i ruiner. Frankrike vil slå tilbake ved å bombe Karlsruhe i Tyskland og Tyskland vil i sin tur bombardere Strasbourg.

Deretter vil det franske artilleriet åpne ild mot Freiburg og det tyske mot Kolmar eller Sclettstadt. Langtrekkende kanoner vil så bli montert og fra begge sider beskyte mål stadig lengre inne hos motparten og alt det som ikke kan ødelegges av kanoner vil bli ødelagt fra luften.

Og dette vil være svært intessant for utvalgte internasjonale journalister og veldig lønnsomt for fabrikantene av bombefly, våpen og ammunisjon, men ødeleggende for ofrene.

Og denne ødeleggende krigen vil ikke bli begrenset til landområder, men vil også rekke langt utover havet.

Idag er det ikke lenger noen beskyttete øyer. Og Europas samlete formue vil bli knust under granatregnet og hver eneste nasjons handlekrft vil bli tappet ut på slagmarkene.

Imidlertid vil det en dag bli en ny grense mellom Tyskland og Frankrike, men i stedet for blomstrende byer vil det være ruiner og endeløse gravplasser.

Hr. Churchill og hans kumpaner kan tolke uttalelsene mine som tegn på svakhet eller feighet om de ønsker det. Jeg trenger ikke bry meg med hva de tror om meg. Jeg kommer med disse uttalelsene ganske enkelt fordi det er en selvfølgelighet at jeg ønsker å spare mitt eget folk for disse lidelsene.

Hvis på den andre siden herrene Churchill og kumpaner sine holdninger skulle vinne frem ville disse uttalelsene bli mine siste.

Da vil vi kjempe. Uansett hvor stor våpenmakt eller hvor lenge de holder på vil de aldri klare å erobre Tyskland. Det vil aldri mere bli et nytt november 1918 i tysk historie. Det er barnslig å håpe at vårt folk skal gå i oppløsning.

Hr. Churchill kan være overbevist om at Storbritannia vil vinne. Jeg for min del tviler ikke et eneste øyeblikk på at Tyskland vil seire.

Skjebnen vil avgjøre hvem som får rett.

Bare en ting er sikkert. I verdenshistoriens løp har det aldri vært to vinnere, men veldig ofte to tapere. For meg ser det ut til at det var tilfellet i den siste krigen.

La så de folkene og deres ledere som er av samme oppfatning som meg gi sine svar. Og la dem som mener at krig er en bedre løsning avvise den utstrakte hånden min.

Som leder av det tyske folk og som kansler av Riket kan jeg takke Gud for at han i dette øyeblikket har velsignet oss på en så vidunderlig måte i vår harde kamp for det som er vår rett. Og jeg ber Ham at vi og alle andre nasjoner må finne den rette veien slik at ikke bare det tyske folket, men hele Europa nok en gang må bli garantert fredens velsignelse.