Talen er temmelig nøyaktig 90 år gammel og var en glimrende beskrivelse av de prøvelsene Tyskland var utsatt for. Det artige er at denne talen passer enda bedre idag for alle land bebodd av europeere. Også Norge.

Det er en kamp som begynte for nesten 120 år siden, i det øyeblikk da jøden ble innvilget borgerrettigheter i europeiske land. Den politiske frigjøringen av jødene var begynnelsen på et angrep av delirisk karakter da de fikk fulle borgerrettigheter og likestilling til et folk som var mye mer tydelig og definitivt en rase forskjellig fra dem selv. De er tydelig en egen sort som alltid har dannet og alltid vil danne en stat i staten. Det skjedde kanskje ikke over natten, men det skjedde som ting skjer i dag og alltid har skjedd: først en finger, deretter en andre og en tredje, og så litt etter litt, -til sist et folk, som i det attende århundre fortsatt oppførte seg som fullstendig fremmede, hadde vunnet like rettigheter med oss selv.

Og det var nettopp det samme i den økonomiske sfæren. Den store prosessen med industrialiseringen, betydde å regulere tilstrømmingen av store masser av arbeidere i byene. Dermed oppsto store horder av mennesker og det er mer enn synd at disse ikke ble ordentlig behandlet av de som hadde den moralske plikt til å bekymre seg om deres velferd. Parallelt med dette ble en gradvis pengeavhengighet hos hele landets arbeidsstyrke skapt. "Aksjekapitalen" hadde all inflytelse og dermed litt etter litt kom børsen til å kontrollere hele den nasjonale økonomien.

Direktørene i disse institusjonene var, og er uten unntak, jøder. Jeg sier "uten unntak", for de få ikke-jøder som hadde en andel i dem er i siste instans ikke annet enn bokomslag, butikk-vindu kristne, som man trenger for massenes skyld. For å opprettholde en fasade, at disse institusjonene var tross alt grunnlagt som, en naturlig følge av behov og økonomisk foretagende, at alle folk er like, og ikke var som de faktisk er: institusjoner som kun samsvarer med de innerste egenskapene til det jødiske folk og er resultatet av disse karaktertrekkene.

Europa befant seg i et veiskille og begynte å dele seg i to halvdeler, i Vest-Europa og Øst-Europa inkludert Sentral-Europa. Vest-Europa tok aller først ledelsen i industrialiseringsprosessen. Særlig i England strømmet mengder av gårdsarbeiderer, bondesønner og ruinerte bønder i egen person til byene og dannet en egen fjerde maktpol.

Et faktum som er større enn vi liker å innrømme er at dette England likesom Frankrike, hadde relativt få jøder. Konsekvensene av det var at de store massene, konsentrert i byene, ikke umiddelbart kom i kontakt med denne fremmede nasjonen og dermed følelsen av motvilje som ellers nødvendigvis ville ha oppstått, ikke fant tilstrekkelig næring for utvikling. Det var toppen femti eller seksti tusen jøder i England - knapt så mange, endog, de kunne med suveren letthet blande seg med europeerne, de forble skjult for det enkle europeiske øye til et vanlig medlem av folket. Som industriledere, og særlig som representanter for storkapitalen, oppførte de seg ikke lenger som utlendinger, men ble selv som engelskmenn.

Dette forklarer det faktum at antisemittismen i disse stater aldri kunne oppvise betydelig motstand. Dette er tilfellet også i Frankrike. Og av akkurat denne samme grunn ble det i disse landene mulig å etablerere det system som vi presenterer for oss selv som konseptet "Demokrati". Der det er mulig å danne et styresett som gjør at bermen kontrollerer de intellektuelle, ekte makt blir hersket over av massenes samlete dødvekt. Sagt med andre ord må det være uhyre lett for jødiske intellektuelle, få i antall og dermed skjult i det engelske samfunn, å bearbeide massene, som er uvitende om hvem de adlyder, til å tjene interessene til denne lille fliken av samfunnet.

Gjennom medias propaganda, gjennom bruk av informasjonskanalene, var det mulig i England å danne de store partimodellene. Allerede i begynnelsen så de klokt til at her alltid var to eller tre grupper,- tilsynelatende fiendtlige mot hverandre, men som faktisk alle henger fast i den samme gullgåsa, For å ta hensyn til en menneskelig egenskap - at jo lenger et menneske eier en ting, desto fortere blir han lei av det. Han krever noe nytt, derfor trenger man to partier. Den ene har makten, det andre er i opposisjon. Når man har spilt seg ut, så kommer opposisjonspartiet til makten, og den part som har hatt sin dag, er nå i sin tur i opposisjonen. Etter tyve år, har det nye partiet selv igjen spilt seg ut, og spillet begynner på nytt. I sannhet er dette en svært genial kvern der interessene til en nasjon males til noe veldig lite. Som alle vet, er dette systemet gitt noen slike navn som "Selvstyre av et folk".

Foruten dette finner vi alltid to store slagord "Frihet" og "Demokrati", brukt, kan jeg si, som reklameskilt. «Frihet»: som begrep er her forstått, i hvert fall blant dem som har myndighet, som faktisk er regjeringen, med muligheten for en ukontrollert plyndring av folkemassene som ikke har noen måte å motsette seg dette på. Og naturlig nok tror massene at de er underlagt begrepet "frihet". De har frihet til å røre på tungen og si hva de vil, frihet til å gå omkring i gatene og så videre. Et bedrag med en bitter bismak.

Og det samme gjelder for demokratiet. Generelt, selv i den spede begynnelse er både England og Frankrike allerede blitt bundet i lenker i form av slaveri. Med en frekk sikkerhet kan jeg si at disse statene er lenket sammen med jødiske slavelenker.

Som følge av en mer utbredt motvilje, er det vanskeligere for jøden å spre innflytelse i den politiske sfæren og spesielt siden lojaliteten tradisjonelt pleide å være sentrert om en person: - i form av at staten var et monarki og makten ikke berodde på et uansvarligt flertall. Selv om jøden vet at her er det en mulighet for et opplyst enevelde å oppstå basert på hæren, byråkratiet, og folkemassene som fremdeles var upåvirket av den jødiske gift.

De intellektuelle var på den tiden nesten utelukkende tyskere, storindustri og de nye næringene var på tyske hender, mens det siste reservoar av et folks makt, bøndene, fortsatt var gjennomgående sunne. Under slike forhold utviklet industrien seg og en fjerde statsmakt ble dannet i byene. Det var en fare for at denne fjerde statsmakten ville alliere seg med monarkiet og dermed med dens støtte kunne det oppstå et populært monarki eller et populært "Keiserdømme" som ville være forberedt og villige til å gi nådestøtet til de multinasjonale finansforetakene som på den tiden fikk stadig økt innflytelse. Dette var ikke utenkelig. I historien om Tysklands fyrster hadde flere fra tid til annen, funnet seg tvunget, som i Brandenburg, å vende seg mot adelen og søke støtte i befolkningen.

Men denne muligheten utgjorde en alvorlig fare for jødedommen. Om de store massene med de nye industrialiserte arbeidere hadde kommet på nasjonalistiske hender og som en ekte sosial surdeig hadde gjennomsyret hele nasjonen; dersom frigjøringen av de ulike landområdene hadde fulgt trinn for trinn i en naturlig utvikling og staten senere hadde sett til deres kant etter støtte, så ville det blitt skapt, det mange håpet på i november 1918, nemlig en nasjonalsosialistisk stat. For sosialisme i seg selv, er noe helt annet enn et internasjonalt skaperverk. Det er et storslått konsept, modnet kun i de ariske hjerter, sosialismens uovertruffenhet kommer kun fra ariske sinn. Det er helt fremmedartet for jøden.

Jøden vil alltid være den fødte mester i håndtering av privat kapital i sin verste form, brukt til uhemmet utnyttelse .... Voltaire, samt Rousseau, sammen med vår tyske Fichte og mange andre - de er alle uten unntak forent i en erkjennelse av at jøden ikke bare er et fremmedelement, ulik i sin vesentlige karakter, som utelukkende er skadelig for den ariske natur, men at det jødiske folket i seg selv, står mot oss som vår dødelige fiende og vil stå i mot oss for evig og alltid.

Mesterstykket til jøden var å kreve ledelsen av den fjerde statsmakt (standen): Han grunnla både den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelse. Hans politikk var todelt: han hadde sine "apostler" i begge politiske leire. Blant partiene til Høyre oppmuntret han til metoder som var regelrett frastøtende for folket; lidenskap for penger, skruppelløse metoder i handel så hensynsløse at de ga opphav til ordtak som "forretninger går også over lik". Og jøden angrep partiene mot Høyre. Jødene ormet seg vei inn i familiene til de øvre klasser: det var fra jødene at sistnevnte tok sine koner. Resultatet var at i løpet av kort tid var det nettopp den herskende klassen som ble i sin karakter fullstendig fremmedgjort fra sitt eget folks verdier.

Og dette faktum ga jøden hans åpning i partiene mot Venstre. Her spilte han på de lavere instinkter hos folk, han ble en simpel demagog. Det er to faktorer som gjorde jøden istand til å drive eliten bort fra styringen av arbeiderne. For det første: hans internasjonale holdninger. I den nasjonale bevissthet er det innebygget en beredskap til å ofre for fellesskapet og vil ofre alt for folket. Folket kan ikke akseptere det galmannssynet at man gjennom fornektelsen av nasjonens liv, gjennom å nekte å forsvare sitt eget folks rettigheter, gjennom å bryte ned den nasjonale motstanden mot det fremmede så skal det være mulig å gjøre folket lykkelig. Siden folket ikke kan dette holdt det avstand til sine ledere.

Den andre jødiske faktoren er den Marxistiske teori. Den slår fast med en gang at å eie er tyveri og forlater den opplagte forutsetningen at kun naturressursene til et land skal og bør være offentlig eie, men at det som blir skapt eller tjent av en manns ærlige arbeide tilhører han selv. Her må lederne med et nasjonalt synspunkt si seg uenige og ikke lenger samarbeide; for denne intelligensiaen var nødt til å si til seg selv at en slik teori betydde sammenbruddet i enhver menneskelig sivilisasjon. Slik lyktes det jøden å isolere den nye arbeiderbevegelsen fra alle nasjonale elementer.

Stadig oftere styrer han massene på denne måten slik at han overbeviste høyresiden om at feilene til venstresiden er helt enkelt den tyske arbeiders skyld. Og likeledes fikk han venstresiden til å tro at høyresidens feil skyldes borgerskapet. Begge sidene nektet å innse at de var utsatt for et bedrag iscenesatt av utspekulerte fremmede oppviglere. Det er bare på denne måten det er mulig å forklare dette skitne spillet i verdenshistorien, hvordan jødene som styrte børsene også var lederne over arbeiderbevegelsen. Det er et massivt bedrag som verden sjelden har sett maken til.

Og så må vi spørre oss selv: hva er de endelige målene for denne utviklingen?

Så snart millioner av menn har fått banket inn at de er undertrykte og handlingslammede at deres egen personlige holdning ikke har noen innflytelse på sitt land, folket eller på statens økonomi, vil den passiviteten som oppstår før eller senere gjøre en uopprettelig skade på den offentlige økonomi.

Gjennomføringen av en Marxistisk økonomi fører til at et lands økonomi blir ruinert. Vi ser resultatet i Russland, undergangen til hele statens økonomi, overleveringen av hele samfunnet til den internasjonale finansverden. Og prosessene blir videre framskyndet av organisering av "politiske streiker". Ofte er det ingen tilstrekkelige økonomiske grunner til streik, men det er alltid politiske grunner og dem er det mange av.

Og til dette skal tilføyes at den praktiske politiske sabotasjen av Staten som skjer på grunn av individets fokus på ideen om internasjonal solidaritet, gjør at nasjonens økonomi vil bli avhengig av maktbruken til den nasjonale stat. Det er klart at en nasjons økonomiske liv avhenger av nasjonalstatens styrke. Den lever ikke på slike fraser som "Fred mellom folkene" eller "Frihet for folkene".

I det øyeblikk ingen mennesker støtter en nasjons økonomiske liv og er klare til å beskytte den - i det øyeblikket bryter staten sammen. Å bryte i stykker en nasjons styrke er slutten på en nasjons velstand og fører til opphør av nasjonens eksistens.

Vi kan hele tiden se hvordan den jødiske børsspekulanten og arbeiderbevegelsens ledere har et vidunderlig samarbeide, der publikasjonene til børsen samarbeider med arbeiderbevegelsens tidsskrifter. Begge forfølger et felles mål med en felles politikk. Moses Kohn sitter på den ene siden og oppfordrer til å ikke gi etter for arbeidernes krav, mens broren Isak på fabrikken egger opp massene og sier: "Se på dem! De vil kun undertrykke dere! Kast av dere lenkene!"

Hans bror passer på at lenkene er skikkelig og grundig sammensveiset. Børsens kanaler søker hele tiden å fyre opp under spekulative investeringer for å skape mangelvarer for korn og og mat for folket mens arbeidernes aviser retter alt skytset sitt mot massene og forteller dem at brød er dyrere enn før og at dette og hint er dyrere: "Stå opp proletarer! Uthold det ikke lengre - ned med......

Hvor lenge kan denne prosessen vare? Det vil bety en total svekkelse, ikke bare av det økonomiske liv, men også folkets liv. Det er klart at alle disse apostlene som snakker til det tar fyr i tungene deres og likevel overnatter på hotel Excelsior, reiser rundt på ekspresstog og tilbringer feriene sine for helsens skyld i Nice - Disse folkene kaster ikke bort energien på å vise kjærlighet til folket. Nei, folket skal ikke nyte godt av profitten, det skal kun bli brakt til avhengighet av disse mennene. Selve ryggraden i folkets uavhengighet, dets økonomiske liv, skal ødelegges slik at det enda sikrere vil falle inn i de forgylte lenkene til den jødiske rase's evige renteslaveri. Og denne utviklingen vil først stoppet når det plutselig kommer en ut av massene som tar ledelsen, finner andre meningsfeller og tenner lidenskapens flamme som er blitt holdt tilbake av forførerne.

Dette er en fare som lurer i skyggene som jøden bare kan møte på en måte - ved å ødelegge den fiendtligsinnete nasjonale intelligensiaen. Det er det uunngåelige endelige målet for jøden i revolusjonen hans. Og dette målet må han forfølge; han kjenner godt nok til at hans økonomi ikke bringer noen velsignelse: hans folk er ikke et skapende folk, men utbyttere; Jødene er et folk av røvere. Han har aldri grunnlagt noen sivilisasjon, selv om han har ødelagt hundrevis av sivilisasjoner. Han har aldri skapt noe selv som han kan vise til.

Alt som han har er stjålet. Arbeidere fra fremmede folkeslag bygger templene hans for ham, det er fremmede som skaper og jobber for ham: det er fremmede som utgyter sitt blod for ham. Han kjenner ikke begrepet "folkets vernemakt", han har bare innleide leiesoldater som er klar til å gå i døden på hans vegne. Han har ingen egen kunst, Bit for bit har han stjålet alt fra andre folkeslag eller har sett dem arbeide og deretter apet etter. Han vet ikke engang hvordan han skal bevare de dyrebare ting som andre har laget: når han snur på kostbarhetene i hånden blir de omgjort til skitt og møkk. Han vet at han ikke kan opprettholde en stat på lang sikt. Det er en av forskjellene mellom ham og Arieren. Sant nok, Arieren har også dominert andre folkeslag. Men hvordan? Når han okkuperte et land ryddet han skogene; ut av villmarkene har han skapt sivilisasjoner og han har ikke brukt de andre for sine egne interesser, han har, så langt som deres evner tillot det innlemmet dem i sin stat og gjennom ham har kunst og vitenskap blomstret. I siste instans var det Arieren og Arieren alene som kunne danne stater og kunne sette dem på deres vei til fremtidig storhet.

Alt som nevnt ovenfor kan jøden ikke gjøre. Og fordi han ikke kan gjøre det må alle hans revolusjoner være "internasjonale". De må spres som en pest sprer seg. Han kan ikke bygge noen stat og si "Se her, her står Staten, en modell for alle. Nå kan dere kopiere oss! Han må passe på at pesten ikke dør ut; at den ikke er begrenset til ett sted, ellers ville denne pest-flammen brenne ut innen kort tid. Så han blir tvunget til å bringe enhver dødelig ting til en internasjonal ekspansjon. For hvor lenge? Inntil hele verden synker i ruiner og bringer ham ned med seg, midt i ruinene.

Denne prosessen er i dag i Russland nærmest komplett. Hele dagens Russland har ingenting å vise til utover en ødelagt sivilisasjon, en koloni moden for utvikling gjennom fremmed kapital, og selv denne kapitalen må innføre det ariske for å levere ressurser i form av arbeidskraft for sitt praktiske arbeid ettersom igjen jøden i seg selv er ubrukelig. Også her er han kun på rov og blir aldri fornøyd. Han vet ikke noe om ordnet økonomi, han vet ikke om et planlagt strukturert nettverk av administratorer. Over i Russland legger han hendene på alt. De tar juvelene fra adelen under dekke av å hjelpe folket. Diamantene forsvinner skjult over til andre samfunn og er aldri mere å se. Han grafser til seg skattene i kirkene, men ikke for å mate folket: Å nei da! Alt blir borte og etterlater ingen spor etter seg. I sin grådighet har han blitt ganske følelsesløs: Han kan ikke ta vare på noe: men han har inne i seg kun instinkt for ødeleggelse og så kollapser han sammen med verdisakene som han har ødelagt.

Akk skjebne: Vi har ofte blitt opprørt over en kriminells død: hvis en anarkist er blitt skutt i Spania er det en jamring over "verdifullt menneskelig blod som er spilt".... og Øst for oss (i Russland) lider tretti millioner mennesker sakte martyrdøden. Noen av dem blir drept på skafottet, noen av maskingevær.... millioner på millioner gjennom sult.... Et helt folk er døende og nå kan vi kanskje forstå hvordan det var mulig at alle tidligere sivilisasjonene i Mesopotamia (oldtids-Irak) forsvant sporløst, slik at man med vanskelighet bare finner restene av disse byene i ørkensanden. Vi ser hvordan land i vår egen tid dør ut under Guds krevende pisk. Vi ser hvordan denne svøpen truer Tyskland også og hvordan den river med våre egne folk som i blind forgapelse bidrar til å ta på seg det samme åket, den samme elendigheten.

Vi vet at revolusjonen som ble startet i 1918, kanskje har nådd den første tredelen av veien til målet. Det er imidlertid to ting som må piske saken framover; økonomiske årsaker og politiske saker. På den økonomiske siden en stadig økende nød og i den politiske sfæren, er ikke nesten alle tyskerne i sine hjerter? - la hver og én innrømme det - fortvilet når de vurderer situasjonen, som etterlater oss ganske forsvarsløse overfor et Europa som er så fiendtlig innstilt til Tyskland? OG HVORFOR ER EUROPA FIENDTLIG INNSTILT? NÅR VI SER PÅ DETTE ANDRE EUROPA SÅ ER DET IKKE FOLKENE I SEG SELV SOM GÅR I MOT OSS. DET ER DEN SKJULTE MAKTEN TIL DEN ORGANISERTE PRESSEN SOM UOPPHØRLIG FYLLER HJERTENE TIL DISSE FOLKENE MED GIFT.

Og hvem er så disse kjeltringene i pressen? Brødrene og familien til redaktørene i våre egne aviser er også kapitalkilden som sørger for ressursene som både her og der og driver dem forover er den Jødiske drøm om global dominans.

I dag har ideen om internasjonal solidaritet mistet gløden, fortsatt får en menn ut av fabrikkene, men bare med hjelp av terror. Ber en om et ærlig svar, innrømmer arbeideren at han ikke lengre har troen på internasjonal solidaritet. Og troen på en såkalt fornuftig holdning hos de andre folkene er også borte. Hvor ofte har en ikke hørt at fornuft vil gjøre at de ikke er for tøffe mot oss? Sant nok, fornuft skulle påvirket dem slik, men det som drev dem hadde intet med fornuft å gjøre, For her er det ikke noe spørsmål om tankegangen til fornuftige mennesker. Det er tankegangen til et vilt beist som river og raser i sin ufornuft, som driver dem alle til den ruin som vi selv blir drevet inn i.

Derfor blir tyske folkemasser helt bortkomne når det kommer til den politiske sfære. Selvsagt er det her og der tilløp til kritikere som begynner å få tak på ting. Sakte og sikkert, men likevel med en viss nøyaktighet blir fingeren plassert der hvor skoen trykker hos det tyske folk. Og så innser man at det vil gå opp et lys både for Tyskland og verden som vil føre til deres redning. Og det er i det øyeblikket vi opplever at den evige løgnen motarbeider oss med all sin kraft.....

Det blir sagt at dersom en kritiserer tingenes tilstand slik de er i dag, -da er en reaksjonær, en monarkist, en pan-germaner. Og jeg spør dere om hviken tilstand den tyske staten ville ha vært i idag dersom det i løpet av disse tre år ikke hadde vært noe kritikk overhodet? Min mening er at det har vært alt for lite kritikk. VÅRT FOLK ER DESVERRE ALT FOR UKRITISK ELLERS VILLE FOLKET FOR LENGE SIDEN IKKE BARE GJENNOMSKUET VISSE TING, MEN FÅTT DEM FJERNET I EN VISS FART VED HJELP AV KNYTTNEVEN. Krisen utvikler seg mot et klimaks. Den dagen er ikke langt unna der - av grunner som jeg har angitt, at den tyske revolusjon må bli videreført til neste steg. Lederene vet alt for godt at ting ikke kan fortsette slik som de er i dag. En kan heve prisene ti ganger med 100 prosent, men jeg tviler på at selv en tysker til slutt vil godta en milliard mark for en dags jobb, dersom han fortsatt sulter med den milliarden. Det er et spørsmål om man vil kunne fortsette denne svindelen mot nasjonen. Det vil komme en dag da dette må stoppe - og derfor må vi bygge for den dagen før den kommer.

Nå kommer Tyskland til det punktet Russland har vært en stund: De har drukket flasken til de har nådd bunnfallet. Nå med et siste overveldende overfall knuser de all kritikk, all motstand og opposisjon, nei til og med den siste rest av ærlighet som er igjen i oss og det gjør de fortere jo klarere de ser at massene begynner å forstå en ting - den Nasjonalsosialistiske lære. Om de for øyeblikket tenker på det under dette navnet eller et annet er det et faktum at overalt gjør det (Nasjonalsosialismen) sitt framskritt. I dag kan ikke alle disse menneskene tilhøre et enkelt parti. men uansett hvor du går, i Tyskland, ja nesten i hele verden finner du allerede millioner av tenkende mennesker som vet at en stat kun kan bygges på et sosialt grunnlag og de vet også at den dødelige fiende av ethvert sosialt konsept er den internasjonale jøden.

Hver eneste ekte patriotiske idé er til slutt sosial; det vil si at han som er totalt forberedt på å adoptere saken til sitt folk ikke kjenner noe høyere ideal enn sitt eget folks velstand. -Han som har fylt hjertet sitt med meningen i vår herlige sang "Deutschland, Deutschland über alles" slik at ingenting i verden for han kan måle seg med Tyskland, Tysklands folk og land - land og folk, han er en sosialist! Og han som sympatiserer med de fattigste av landets innbyggere, som ser en verdifull innbygger i hvert eneste medlem av samfunnet og forstår at dette samfunnet kun kan blomstre opp når det er i hendene til fedrelandet og folket der det blir verdsatt og ikke når det er manipulert av tyranner og herskere. -Han som tar vare på innbyggernes entusiasme, styrken og den ungdommelige energien til de millioner av arbeidende menn og som framfor alt bryr seg om vår kostbareste eiendom - våre ungdommer - ikke blir utpint før sin tid i usunt og farlig arbeide. -Han er ikke bare en Sosialist, men også Nasjonal i den høyeste betydning av ordet.

Det er opplæringen i disse fakta, som fremstår som en truende fare for jødene som ledere av revolusjonen nå for tida. Og det er akkurat dette som er mere enn noe annet grunnen til at at jødene ønsker å få satt inn det avgjørende slaget hurtigst mulig. For det er en ting han vet svært godt og det er at i siste instans er det bare én trussel han har å frykte og det er ungdomsbevegelsen.

Han (jøden) vet hvordan de gamle partiene fungerer; de er lette å tilfredstille. En belønner dem med noen seter i regjeringen som ministre eller lignenede poster og det er alt som skal til for at de er klare til å følge deg. Og han er spesielt klar over en ting; de er så troskyldige og lettlurte. I deres tilfelle er det gamle ordtaket bevist gyldig hver eneste dag: "Dem som gudene ønsker å ødelegge; blir først slått med blindhet". De er blitt slått med blindhet! og dermed kan en konkludere med at gudene ønsker å ødelegge dem. Det er bare å se på disse partiene og deres ledere, Stresemann og resten av dem. De er virkelig ikke farlige. Aldri tar de ondet ved roten, men tror alle sammen at de med toleranse, med menneskelighet og føyelighet kan utkjempe en kamp som verden aldri har hatt sin like til. Ved hjelp av høflighet tror de at de kan vise fienden at er klare for ettergivenhet slik at de kan stoppe kreftsvulsten i å utbre seg gjennom en moderasjonspolitikk.

Nei! og atter nei! Her er det bare to utfall: enten seier eller undergang!

Hva er meningen med de massive forberedelsene før den avgjørende kamp fra den bolsjevikske (marxsistiske) jødedommens side?

Det er for å gjøre nasjonen forsvarsløs og ubevæpnet og gjøre folket maktesløse i folkesjela.

To store mål.

I utlandet er Tyskland allerede fornedret. Staten skjelver i buksene foran hver eneste franske negerkaptein, nasjonen er ikke lengre fryktet. Og innenfor Tyskland sørger de for at våpnene tas vekk fra anstendige folk og at i deres sted Russisk-Jødiske-bolsjevik-bander blir utrustet med våpen. Det er bare en ting som gjenstår å gjøre; og det er å knuse viljestyrken og fremfor alt å arrestere de onde "agitatorene" - som er det navnet de gir alle som tør å fortelle folket sannheten. Ikke bare skal organisasjonene deres gjøres alment kjent, men massene skal egges opp mot dem personlig. På samme måte som jøden en gang kunne hisse massene opp mot Kristus, kommer han i dag til å lykkes i å egge opp folket, som er lurt inn i galskap, til å angripe dem som basert på ærlighet og seriøsitet forsøker å håndtere disse folkene. Og da tar han til å skremme dem og han vet at bare presset i seg selv er nok til å lukke munnene til hundrevis, ja tusenvis. For de tenker at dersom de bare holder munn, da vil de være sikret i tilfelle de kommer til makten. Men nei, min venn. Den eneste forskjellen vil bli at jeg blir hengt mens jeg fremdeles snakker mens du vil bli hengt i taushet. Her er det talløse eksempler fra Russland og det vil bli den samme historien her.

Den såkalte "Lov om forsvar av republikken" som kommer fra Berlin i dag er ikke annet enn et redskap for å redusere all kritikk til taushet. Vi vet også at det ikke vil bli spart på noe for i god tid å fjerne de siste framstående personer, som innad i Tyskland forutser den kommende katastrofen. Og med det som mål vil Nord-Tyskland blir pisket inn i opposisjon mot Bayern med hver eneste løgn og vrangforestilling de kan koke opp. Der oppe føler de at det er et hjørne av Riket der det tyske motet enda ikke er knust. Og det er det punktet vi nasjonalsosialister må kjempe opp imot. Vi nasjonalsosialister er, og dette er en sannhet i Guds eget navn! kanskje de som er de mest lojale og mest engasjerte av alle menn overfor vårt tyske fedreland. I tre år har vi utkjempet en krig, ofte mot død og djevler, men alltid kun for vårt tyske fedreland. Det kom til slutt til det punktet at vi, takket være arbeidet vårt, havnet i fengsel. Men på tross av alt er det en ting vi holder fast ved: Vi ser en stor forskjell mellom regjeringen og det tyske fedrelandet.

Så, dersom enten her i Landstinget (Landtag) eller i Rikstinget (Reichstag), en elendig halv-asiatisk tenåring slenger med leppa og beskylder oss for ikke å være lojale mot Riket, så er det ikke noe dere skal bli bekymret for. Folket i Bayern har bevist sin lojalitet til Riket med sine talløse regimenter som kjempet for Riket og gikk under flere ganger. Vi er overbevist om, med vår egen trofasthet som siste skanse, at selv i vår ytterste nød og elendighet, skal vi igjen eie et virkelig Tysk Rike basert på frihet og ære. Et virkelig fedreland for hele det tyske folk og ikke et asyl for fremmede svindlere. Det er mye snakk om Føderalisme i dag. Jeg ber dere om ikke å angripe Preusserne samtidig som dere smisker for Jødene, men stå hardnakket imot folkene fra Berlin. For dersom dere gjør det vil dere ha på deres side millioner og atter millioner tyskere, enten de er preussere eller menn fra Baden, Würtemburg, Sachsen eller tyskere fra Østerike. Nå er tiden kommet til at vi må stå hardnakket sammen og yte motstand til det siste.

I tre år har vi nasjonalsosialister ikke gjort annet enn å tale - forfulgt og krenket av alle, av noen latterligjort og foraktet og av andre baktalt og løyet om - vi kan ikke gi opp nå! For oss er det er bare en vei som leder framover. Vi vet at kampen som nå raser blir et hardt slag. Og den vil ikke bli utkjempet i riksretten i Leipzig, den vil ikke bli utkjempet i ministerådet i Berlin. Kampen vil bli utkjempet med de midler som den harde virkeligheten frem til vår tid har skapt verdenshistorie. I en tale jeg nylig hørte på, uttalte en minister at statens rettigheter ikke kan bli tilsidesatt av demokratiske flertallsbestemmelser, men kun gjennom traktater med andre land. BISMARCK SA DET EN GANG PÅ EN ANNEN MÅTE DA HAN UTTALTE SEG OM DENNE SAKEN: HAN SA AT DE FORSKJELLIGE FOLKS SKJEBNE IKKE BLIR SKAPT GJENNOM DEMOKRATISKE AVSTEMNINGER ELLER TRAKTATER, MEN KUN VED BLODSUTGYTELSE OG KALDT STÅL.

En ting må være klinkende klart, vi vil ikke la jødene kutte strupene våre uten å forsvare oss selv. Kanskje de allerede i dag i Berlin går til bords til festmiddager med de jødiske bødlene fra Sovjet-Russland - det kommer de aldri til å gjøre her. Det er kanskje i dag de danner sine Cheka (det hemmlig politi under Lenin) i Tyskland og gir dem frie tøyler, aldri i livet om vi vil overgi oss til en slik jødisk kommisjon. Vi er av den overbevisning - og den står solid som grunnfjellet - at om det i dette landet er syv millioner menn som er fast bestemt på å stå ved sitt "Nei" til det aller siste, da kommer dette onde spøkelset til å forsvinne for godt i resten av Riket. For det Tyskland trenger i dag og lengter varmt etter er et symbol på makt og styrke.

Så når jeg nå nærmer meg slutten på talen min kommer jeg med oppfordring til dere som er unge. Og det er det en veldig spesiell grunn til. De gamle partiene lærer opp sine ungdommer i kunsten å snakke tøv. Vi foretrekker å trene deres fysiske styrke. Dette sier jeg deg: den unge mannen som ikke finner veien dit der skjebnen til hans folk i siste instans avgjøres, men bare studerer filosofi og i tider som disse begraver seg selv i bøker eller sitter hjemme ved peisen, han er ingen tysk ungdom! Jeg oppfordrer dere! Slutt dere til våre Stormavdelinger! Og uansett hvor mye løgn og frekkheter du får høre om du begynner der, så vet du at Stormtroppene er dannet for vår beskyttelse; for din egen beskyttelse og samtidig er den til - ikke bare for å beskytte vår bevegelse, men for å beskytte det Tyskland som skal bestå i framtiden. Selv om dere blir hånet og fornærmet ønsker jeg dere lykke til gutter! Dere er velsignet med at dere allerede bare atten eller nitten år gamle blir hatet av de verste kjeltringer av alle. Det andre har forstått etter en mannsalder med frekkheter, denne begavelsen å kunne skille mellom en ærlig mann og en svindler, lander nå i fanget deres som et lykketreff mens dere fremdeles er unge. Dere skal være sikre på at jo mere de forbanner dere, desto mere vil vi respektere dere. Om dere ikke var der, ville ingen av oss kunne holde flere taler.

Vi vet og vi ser klart at vår bevegelse ville blitt slått ned til grunnen dersom ikke dere beskyttet den! Dere er forsvaret til en bevegelse som er kallet til en dag å forandre Tyskland på en revolusjonær måte helt fra bunnen av slik at fra asken skal oppstå det som kanskje så mange håpet på den niende november: et Tysk rike og så langt vi makter det: en tysk republikk.

Alle kamper må utkjempes til ende - og det er bedre at de kommer før enn siden. Og den står tryggest som er den som helt fra begynnelsen av går i kamp med størst mulig selvsikkerhet. Og denne største selvsikkerhet kan vi bære med oss i våre hjerter. For han som er på vår side og i dag leder det tyske folk, han har intet å vinne, men kanskje alt å tape. Han som i dag kjemper ved vår side, blir ikke kronet med laurbærblader og enda mindre får han stor materiell vinning - det er mere sannsynlig at han kommer til å ende opp i fengsel. Han som er leder i dag må være en idealist, om bare av den eneste grunnen at det virker som alle krefter er i mot dem. Men i det ligger det en uutømmelig kilde til styrke. Overbevisningen om at vår bevegelse ikke er opprettholdt av penger eller gulltørst, men kun av kjærlighet til folket, det vil alltid gi oss et friskt mot og det vil alltid fylle oss med pågangsmot for slagmarken.

Og som mitt siste ord forsikrer jeg deg om at om dette slaget aldri vil stå, så vil aldri Tyskland kunne vinne fred. Tyskland vil forråtne og i beste fall synke sammen i ruiner som et råtten lik. Men det er ikke vår skjebne. Vi tror ikke at den ulykken som vår Gud i dag slår Tyskland med skjer uten grunn: - det er helt sikkert svøpen som skulle og skal drive oss til ny storhet, til ny makt og ære, til et tyskland som for første gang skal oppfylle det som millioner av våre beste menn har håpet på gjennom århundrer og årtusenet: for det Tyskland som tilhører det tyske folk!