|
Terroraksjonen mot d/s Irma og d/s Henry
Morsdag, den 13. februar 1944, slo terroren til igjen i sin mest grusomme og livsforaktende form: Bakholdet. Sør for
Kristiansund ligger den berømte og beryktete havstrekningen som kalles Hustadvika. Her har mange sjøfolk måttet gi livet i
kamp med naturkreftene når nord-Atlanteren viser muskler. Bildet viser Irma som hvit svane før krigen. Lenger nede på siden
er hun svartmalt i krigens farger.
Denne gangen var det ikke havets terror som slo til. Været var klart og pent denne kjølige februarkvelden med en lett
østlig bris og god sikt og to av de nye rovdyrene som ferdes på sjøen hadde lagt seg på lur etter et lettvint bytte som
ikke kunne ta igjen. MTB-632 og MTB-653 var britiske motortorpedobåter bemannet med norske marinesoldater i britisk uniform,
men med norske flagg på ermet. MTB'ene seilte under norsk flagg.
Jada, du leste riktig: norske mannskaper lå på lur for å drepe norske sjøfolk og sivile passasjerer på uvæpnete norske skip
i norske farvann. Sykt. Ja, sykere enn sykt, spør du meg. Avtalen mellom de feige politikerne som flyktet til London og
Churchill var at skip som seilte alene med norsk flagg og norske kjennetegn ikke skulle angripes.
Hurtigruten som også seilte helt åpent under samme betingelser skulle også få være i fred. Kun båter som gikk i konvoi
ledsaget av tyske marinefartøyer kunne angripes. I Hustadvika presses skipsleia utenskjærs og er helt ubeskyttet. Det gir
optimale forhold til å identifisere de båtene som passerte. Et kjent hurtigruteskip kan man ikke ta feil av. Særlig når man
er vokst opp langs den kysten båten trafikkerer på.
Denne kvelden var det fire båter som kunne observeres: Hurtigruten d/s Irma, lasteskipet d/s Henry med en last av stein og
slepebåten Hopplafjord som var en halv times fart unna med en pram på slep. Klokken hadde passert 18.30 og døden gjorde seg
klar i form av to britisk/norske krigsskip.
De to MTB'ene hadde blitt slept et godt stykke vei mot Norge på en dødelig misjon. De unge sjøfolkene ombord hadde bare fått
en måtelig opplæring og trening og nervene var i spenn. Det opprinnelige oppdraget var annulert og nå lå de og ventet på en
tilfeldig anledning til å spre terror og frykt langs norskekysten. Det var viktig å vise befolkningen at den norske
regjering og tyske okkupant ikke var i stand til å beskytte dem. Og så kommer et lett bytte seilende rett inn i siktet på
torpedorørene deres. Glimrende. Det er alltid moro å ha noe å rapportere etter tokt.
Sakte gled hurtigruten Irma inn i trådsiktet og der var hun i midten. Kommandoen gikk og 2 torpedoer raste ut av rørene og
plasket ned i det kalde vintervannet. Holdet var kort og umiddelbart etterpå kom smellet da Irma ble sprengt og brøt ut i
en intens brann. Hun klarte ikke å få livbåtene på vannet og sank på under 3 minutter.
På frakteskuten Henry, som Irma nettopp hadde passert, satte man straks igang arbeidet med å få livbåtene på vannet.
Arbeidet ble vanskeliggjort da MTB'ene tok mannskapet under ild med sporlysammunisjon fra maskingeværene sine, men i
kuleregnet klarte det heltemodige mannskapet likevel å få noen båter ut.
Kort etter ble også d/s Henry torpedert med 2 torpedoer. Hun sank øyeblikkelig da hun var lastet med stein. Styrmannen
overlevde tross det kalde vannet og et skuddsår. Maskingeværsalvene hadde kun til hensikt å drepe flest mulig norske
sjømenn og passasjerer. Ingen annen hensikt hadde de for maskingevækuler senker ikke skip. Særlig ikke når man spanderer 2
torpedoer på hvert av dem. En uvanlig sløsing med dyrebar ammunisjon.
På toppen av det hele pepret de norske terroristene og morderne i engelsk tjeneste de overlevende sivile norske passasjerene, både kvinner og menn,
som lå i sjøen. Den eneste kvinnen som ble reddet etter den norsk/engelske terroraksjonen var Muriel Woll Michelsen. Stuerten på en av MTB'ene,
Hans Toska, bekreftet etter konfrontasjon med Muriel at det var riktig at de norske terroristene skjøt med maskingevær på de overlevende som lå i sjøen.
På grunn av de mange terrorhandlingene fra alliert side mot den norske hjemmeflåten ga den norske regjeringen Quisling ut
flere frimerker med ekstraverdi som gikk til å hjelpe de etterlatte etter ofrene for sjøterroren. På bildet ser du
frimerket med d/s Irma som motiv.
På tross av konstant beskyting klarte mannskapet på Henry å få flere redningsbåter på vannet og reddet med dem flere fra
d/s Irma. Mannskap fra Hopplafjord hjalp også til, men flere som ble tatt opp av vannet var allerede døde. Flere andre båter
kom også til og folk fra Hestskjær fyr. En sjømannsbragd av de sjeldne og i sterkeste kontrast til sine landsmenns feige
bakhold. Tallene varierer litt, men over 60 mannskap og passasjerer ble dødens bytte.
De norske terroristene og morderne satte kursen tilbake mot Shetland hvor basen deres var. Vel i land tok de seg, etter
eget utsagn, noen drinker og regnet seg ferdig med affæren. Det var ikke de etterlatte.
Helvete til Sjøs - Alliert Sjøkrig mot Nordmenn
|
|
|
