.:Hovedsiden:.

Torpederingen av d/s ”Richard With”

Vesterålens Dampskibsselskap betjente hurtigruten på Nord-Norge og i 1908 var flaggskipet d/s Vesteraalen modent for utskifting. Direktøren i selskapet, Richard With, satset høyt med et topp moderne skip som styret oppkalte etter ham: Altså d/s ”Richard With”. Det var nå flaggskip i Vesterålens hurtigruteflåte og fargen sto til navnet; hvit.

Som en hvit svane seilte hun fram og tilbake langs den barske kysten med fornøyde passasjerer på sine to klasser: 1. og 2. Men truende skyer tårnet seg opp over horisonten og snart skulle det krigerske uværet innhente skipet som nå var begynt å dra på årene.

I 1940 kom krigen og med den kom også krigsforbrytelsene hvor den allierte siden knapt nok brydde seg om å skille sivile fra krigførende styrker. Det viste seg å være et gjennomgående trekk ved de alliertes krigføring som ”Richard With” smertelig skulle få merke. Kun ved en anledning i juni 1940 ble skipet rekvirert av tyskerne for troppetransport. Resten av tiden seilte hun nord- og sør-over og holdt livet i gang langs kysten som var den eneste naturlige transportåren her nord.

Men havet var ikke lenger slik det hadde vært: En ny type rovdyr var kommet til, havets ulver, U-båtene. Som grå skygger gled de i overflaten med bare periskop og luftinntak over vannet på jakt etter bytte. Også for dem gjaldt krigens lover, men de allierte brød seg lite om dem. Også denne lørdagen den 13. september i 1941. På vei fra Honningsvåg til Hammerfest er været pent med god sikt og ut Breisundet nord for Havøysund åpner blikket seg for Nordishavet.

Natten var gått over i morgen og formiddag og ombord var det travel aktivitet for å skaffe oversikt over alle passasjerene og fordele lugarer til dem. Den svake sørlige brisen lekte om baugen mens skipet glir sørover gjennom Rolvsøysundet. Ingen kunne ane at det var deres siste time de befant seg i.

Og krigens barske virkelighet hadde fått den hvite svanen til forandre fargen sin til svart slik at hun skulle bli vanskeligere å se for terroristene som kom over havet vestfra. Det hjalp henne dessverre ikke.

Motsatt vei glir en engelsk U-båt, ”HMS Tigris” i vannskorpen (se bildet av Tigris). De lette bølgene skjuler sporet etter periskopet som lurer i vannflaten. Vaktsomme øyne speider etter krigsbytte. I den gode sikten må de ha sett at båten som kom mot dem var en sivil hurtigrute som sikkert var full av sivile passasjerer slik de pleide å være. U-båten dreier i en bue mot nord og øst for å få bedre siktebane før de fyrer av 2 torpedoer mot det dødsdømte skipet.

Torpedoene glir lydløst gjennom vannet på vei mot målet. Den første forandrer svakt retning og stryker forbi mens den andre treffer midtskips litt aktenfor maskinrommet. ”Richard With” nærmest brekker i to og tar inn enorme vannmasser med en gang. Akterenden synker ned og gjør redingsarbeidet vanskelig.

Livbåtene henger ferdig utsvingte, men idet tauene skal hogges for alarmlåring reiser hele båten seg med baugen høyt til værs så livbåtmannskapet kastes i sjøen. Deretter går det raskt unna. Under et minutt etter at torpedoen treffer skipet er det forsvunnet i sin våte grav.

Og med seg i graven forsvant 103 norske sivilister, deriblandt 21 kvinner og 7 småbarn. Kapteinen gikk også ned med skipet. Av de 7 tyske passasjerene overlevde 3.

Mens de overlevende kjempet for livet i det kalde vannet snek den feige britiske snikmorderen og krigsforbryteren seg vekk. I nærheten lå den lille fiskeskøyta ”Skolpen” som gikk for full maskin mot de overlevende, men det tok 15 minutter og mange var døde da redningen nådde fram.

Hva er så riktig prosedyre når man i en krig skal senke sivil tonnasje for å ramme fiendens transportkapasitet? Joda, man sender et varselskudd og gir mannskap og passasjerer anledning til å komme seg raskt i livbåtene. Når de er unna skipet kan det senkes. Deretter sendes det ut nødsignal om hvor senkingen er funnet sted slik at de skipbrudne kan reddes.

Britenes fremgangsmåte ved å torpedere et klart sivilt passasjerskip stred ikke bare mot sjøkrigslovene, men også mot avtalen mellom den norske ”regjeringen” i London og Churchill. En avtale britene blåste i og de norske ”myndighetene" ga blaffen i.

Torpederingen av ”Richard With” var en ren terroraksjon rettet mot sivile norske mål og en krigsforbrytelse og burde selvsagt aldri ha skjedd, men når den skjedde skulle den selvsagt vært pådømt og kapteinen straffet med døden.

Dessverre var ikke dette noen enestående handling fra de alliertes side og står i sterk kontrast til den disiplinerte og ærerike tyske krigsmarine’s praksis.

Tigris møtte sin skjebne i Middelhavet i februar 1942 mens hun patruljerte i Napoligulfen i form av den tyske anti-ubåtjager UJ.2210. Alle mann ble med til bunns. Mannen som senket dem var ingen ringere enn Tysklands mest suksessrike ubåtjager, kaptein Pollmann, som vi her ser med Ridderkorset med eikeløv. Heller ikke UJ.2210 overlevde krigen, men ble skutt og torpedert i filler av amerikanerne 27. mai 1944. Kaptein Pollmann overlevde og fullførte krigen. Han døde i 1958. Fred være med dem alle sammen.

Helvete til Sjøs - Alliert Sjøkrig mot Nordmenn