.:Hovedsiden:.

William Pierce om jødesidens folkemord i Østersjøen

Det som sies å være den mest påkostede spillefilmen som noensinne har blitt laget ble sluppet for noen uker siden og har spilt inn et rekordbeløp i billettinntekter. Filmen er naturligvis Titanic og handler om forliset av sjøfartøyet SS Titanic den 15. april 1912 da 1513 menneskeliv gikk tapt etter at fartøyet kolliderte med et stort isfjell i Nord-Atlanteren.

Det finnes mange superlativer i filmen. Titanic var det største fartøyet som noensinne hadde blitt bygd. Det var også det mest luksuriøse fartøyet, tiltenkt en rask transatlantisk forflytning med alle bekvemmeligheter for de rike og fornemme. Innholdet i filmen er at forliset av Titanic skulle være den største marine katastrofen gjennom tidene. Jeg er sikker på at majoriteten av det amerikanske tror dette er tilfellet, men det stemmer ikke. Alle har hørt om forliset av Titanic, men veldig få har hørt om senkningen av SS Wilhelm Gustloff, som er den største marine katastrofen noensinne.

Det er lett å forstå hvorfor alle har hørt om Titanic: Det var et veldig stort og dyrt fartøy som var beregnet å være praktisk talt "usenkbart", men som gikk til bunns under dens jomfruferd med et stort antall celebriteter og pamper ombord. Ironien i forliset bidro til å generere allmennhetens interesse og en enorm mediaoppmerksomhet.

På den andre siden, da Wilhelm Gustloff gikk under, med 10.000 tapte menneskeliv, inntok den jødekontrollerte massemediaen med hensikt holdningen at det hele var en ikkehendelse som verken skulle kommenteres eller rapporteres. Wilhelm Gustloff var liksom Titanic et stort og ganske nytt og luksuriøst passasjerfartøy. Men det var et tysk passasjerfartøy. Det ble senket i Østersjøen om natten den 30.januar 1945 av en sovjetisk ubåt. Det var fullsatt med nesten 12.000 tyskere, de fleste av dem kvinner og barn som flyktet fra den fremrykkende sovjetiske hæren.

Mange av disse tyske flyktningene bodde i Øst-prøyssen, en del av Tyskland som de kommunistiske og vestlige jødeallierte allierte hadde blitt enige om å ta ifra Tyskland og gi til Sovjetunionen ved slutten av den andre verdenskrig.

Andre bodde i Danzig, som de vestallierte og kommunistene hadde besluttet skulle tas fra Tyskland og gis til Polen. Samtlige av disse flyktningene rømte i panikk fra den Røde armeen, som allerede hadde demonstrert i Øst- Prøyssen hva hver tysk som uheldigvis hadde havnet i deres hender hadde i vente.

Når sovjetiske militærenheter fikk fatt i kolonnene med sivile tyske flyktninger som flyktet vestover, betedde de seg på en måte som ikke har forekommet i Europa siden den mongolske invasjonen i middelalderen. Oftest ble mennene drept, hvor de fleste var bønder eller hadde et annet livsviktig arbeid og var således unntatt fra militærtjeneste. Kvinnene ble utsatt for gruppevoldtekter nesten uten unntak.

Samme skjebne rammet jenter bare åtte år gamle og kvinner i åttiårsalderen, samt høygravide kvinner. De kvinner som kjempet imot voldtektene fikk halsen kuttet over eller ble skutt på stedet. Ofte ble kvinnene skutt etter fullført gruppevoldtekt. Mange kvinner og ungjenter ble voldtatt så ofte og brutalt at de døde av selve overgrepene.

Iblant kjørte sovjetiske stridsvognkolonner helt enkelt over de flyktende og meide dem ned på bakken med sine larveføtter. Når enheter i sovjet-armeen inntok byer i Øst-Prøyssen iscenesatte de orgier i tortur, voldtekt og mord, så bestialske at de ikke kunne beskrives i dette programmet. Iblant kastrerte de mennene og guttene før de ble drept.

Iblant trykte de ut øynene deres. Iblant ble de brent levende. En del kvinner ble korsfestet etter fullbyrdet gruppevoldtekt gjennom at de ble spikret fast til låvedører mens de fortsatt var i live og ble senere brukt som målskive.

Denne uhyggelige oppførselen fra kommunisttroppene har delvis sin forklaring i det jødiske kommunistsystemets natur, et system som til å begynne med hadde klart å styrte det russiske samfunnet og den russiske regjeringen gjennom å organisere det russiske samfunnets avskum, taperne og tullingene, de kriminelle og bittre. Under jødenes ledelse hetset de avskummet mot de fremgangsrike, de utdannede, de forfinede og velstående, og hadde siden forsikret pøbelen om at om de styrtet sine bedre medmennesker så skulle de tre inn i deres stilling: den første skal komme sist og den siste skal komme først.

Det var medlemmene av dette svineriet, avskummet i det russiske samfunnet, som ble sjefer for lokale arbeiderråd og kollektiv - i de tilfeller der postene ikke allerede var inntatt av jøder. De sovjetiske soldatene av 1945 årgangen hadde vokst opp under dette systemet med de mest elendige personene ved makten. I tjuefem år hadde de levet sine liv under jødiske kommiaserer eller kommissærer utvalgt fra avskummet i det russiske samfunnet.

Hver antydning til edelhet eller dyktighet var hensynsløst rensket ut. Jødene som styrte Sovjetunionen med Stalin som frontmann hadde beordret slakten av 35.000 offiserer i Den røde armé, halvparten av den tidligere russiske offisersstanden, år 1937, bare to år før krigens utbrudd, ettersom de ikke hadde tillit til de dannede. Offiserene som erstattet de som ble skutt i 1937 var ikke mye mer sivilisert i sin oppførsel en kommissærene selv.

En til og med mer spesifikk og umiddelbar anledning til uhyrlighetene som ble begått mot den tyske befolkningen i Øst-Prøyssen var den sovjetiske hatpropagandaen som med hensikt oppfordret de sovjetiske troppene til å voldta og myrde alle tyskere - til og med tyske småbarn. De sovjetiske propagandakommisærenes overhode var en hatsk jøde med navnet Ilya Ehrenburg. Ett av hans direktiv til sovjettroppene lød slik:

"Drep! Drep! I den tyske rasen finnes det ikke annet enn ondskap; ikke noen blant de levende, ikke blant noen de ufødte er annet en ondskap! Følg kamerat Stalins ordre. Knus det fascistiske uhyret en gang for alle! Bruk vold og knus disse tyske kvinnenes rasestolthet. Ta dem som deres rettmessige bytte! Drep! Når dere stormer fremover, drep, dere tapre soldater av Den røde armé". På bildet til høyre ser vi bildet av den hatefulle jøden Ehrenburg som etter krigen ble oppvartet internasjonalt med en ærespris.

Alle russere var naturligvis ikke slaktere eller voldtektsmenn: bare de aller fleste. Noen få av dem hadde fortsatt en følelse av moral og anstendighet som den jødiske kommunismen ikke hadde klart å ødelegge. Alexander Solzhenitsyn var en av dem. Han var en ung kaptein i Den røde armé da den toget inn i Øst-Prøyssen januar 1945. Han skrev senere i sin Gulagarkipelet:

"Vi visste alle svært godt at om jentene var tyskere kunne de voldtas og siden skytes. Dette var praktisk talt slik krigføringen foregikk". I et av sine dikt, "Prøyssiske netter", beskriver han en hendelse han bevitnet i et hus i den Øst-Prøyssiske byen Neidenburg:

"Høringsgate tjueto.
De hadde ikke blitt brent ned, bare plyndret, beskutt.
Et jammer mellom veggene, halvdød,
Moren er såret, knapt i live.
Den lille datteren på madrassen, død.
Hvor mange har hatt henne?
En tropp, et kompani?
En jente har blitt kvinne,
en kvinne har blitt lik.
Moren ber: Soldat, drep meg!"

Ettersom han ikke adlød kamerat Ehrenburgs direktiv ble Solzhenitsyn anmeldt av de politiske kommissærene i hans enhet for å ikke være Politisk Korrekt og ble sent til en Gulag; det vil si en sovjetisk konsentrasjons- og dødsleir.

Altså flyktet tyske sivile i panikk fra Øst-Prøyssen, og for mange av dem gikk den eneste fluktveien over den iskalde Østersjøen. De trengtes sammen i havnen i Gotenhafen nær Danzig i håp om å bli sent vestover. Hitler beordret alle tilgjengelige sivile fartøy til unnsetning i redningsaksjonen.

Wilhelm Gustloff var et av dem. Dette passasjerfartøyet på 25.000 tonn hadde blitt anvendt før krigen av organisasjonen "Styrke gjennom glede" for å ta med tyske arbeidere på billige feriereiser. Da det forlot Gotenhafen den 30. januar 1945 førte det med seg en besetning på like under 1100 sjøoffiserer og matroser, 73 hardt skadde soldater, 373 unge kvinner av Kvinnenes marinestøtte, motsvarene vårt WAVES, og mer enn 10.000 desperate flyktninger, hvorav de fleste var kvinner og barn.

Sovjetiske ubåter og fly var en stadig trussel mot redningsaksjonen. De betraktet flyktningefartøyene i skinnet av jøden Ehrenburgs folkemordspropaganda: jo flere tyskere de klarte å drepe, desto bedre og det spilte ingen rolle for dem hvorvidt deres offer var soldater eller kvinner og barn.

Straks etter klokken 21.00 da Wilhelm Gustloff befant seg drøyt tyve kilometer utenfor Pommeraniens kyst ble fartøyet truffet av tre torpedoer fra den sovjetiske ubåten S-13 under kaptein A.I Marineskos befal. Nitti minutter senere sank det under i Østersjøens kalde vann. Til tross for at tyske fartøy gjennomførte en heroisk innsats for å plukke opp de overlevende, ble knapt 1.100 reddet. De andre, mer enn 10.000 tyskere, døde i det iskalde vannet den natten.

Noen dager senere, den 10 februar 1945, senket den samme sovjetiske ubåten det tyske sykehusfartøyet General von Steuben og 3500 sårede soldater ombord på fartøyet som evakuerte dem fra Øst-Prøyssen, druknet. For komministsiden som hadde blitt forført av den jødiske hatpropagandaen betydde røde kors-symbolet ingenting. Den 6. mai 1945 ble det tyske transportfartøyet Goya torpedert, som også tilhørte redningsflåten, av en annen sovjetisk ubåt og mer en 6000 flyktninger fra Øst-Prøyssen døde. Til høyre er Ubåtkommandant Marinesko.

Mangelen på kunnskap i USA om noen av disse forferdelige marinekatastrofene i 1945 er nærmest total, til og med blant personer som anser seg selv orientert i marine spørsmål. Og denne uvitenhet bunner i hensikt av den jødekontrollerte mediaen, en taktikk som har overført disse katastrofer til kategorien ikkehendelser. Anledningen til denne holdningen fra media var den samme som fikk de jødiske mediemogulene til å skylde slakten på 15.000 polske offiserer og intellektuelle i Katynskogen 1940 på tyskerne.

De visste at kommunistsiden hadde gjort det som en del i deres bestrebelse av å "proletarisere" Polen og gjøre polakkene mer mottagelige for kommuniststyret, men de ville ikke ødelegge bildet av vår "tapre sovjetallierte", som de røde ble kalt av den jødekontrollerte amerikanske mediaen under krigen. De ville at amerikanerne skulle tro at tyskerene var de "slemme" og sovjetsiden var de "snille", så de løy helt enkelt om massakren i Katyn.

Til og med under de siste månedene av krigen ville de på samme måte unngå at amerikanerne skulle bli oppmerksomme på det faktum at vår "tapre sovjetallierte" holt på å slakte og voldta Øst-Prøyssens sivilbefolkning og med hensikt senke de sivile flyktningfartøyene som hjalp Øst-Prøysserne å flykte over Østersjøen. Det kunne kjøle amerikanerens entusiasme i å fortsette ødeleggelsen av Tyskland med vår "tapre sovjetalliertes" hjelp. Så den jødekontrollerte mediaen rapporterte helt enkelt ikke slike hendelser.

Etter den vestallierte jødesiden og deres kommunistiske alliertes triumf og Tysklands betingelsesløse kapitulasjon ble dette naturligvis ikke gangbart lenger. Men ved dette tidspunkt hadde et annet motiv kommet i dets sted. Jødene holdt på å bygge opp sin "HoloCa$h"-historie og avkrevde omverdenen dets medlidenhet og krigsskadeerstatning fra alle de kunne.

Mens de begynte å klage over den påståtte og løgnaktige utryddelsen av seks millioner av deres folkefrender i "gassovner" av de ondskapsfulle tyskerne og portretterte seg selv som de uskyldige og passive ofrene for den største forbrytelsen i historien, ville de ikke at noen fakta skulle komme i veien. De ville virkelig ikke at amerikanerne skulle få se begge sidene av konflikten, de ville ikke at tyskerne skulle betraktes som offere de også. Alle tyskere var onde, slik som Ehrenburg hadde sagt; alle jøder var gode; og sånn var det med den saken. Jødene led, men tyskerene gjorde ikke det, så nå var verden jødene skyldig deres livsopphold for å ikke ha stoppet "HoloCa$h". Til høyre viser røde kors-søstre babyer født i Auschwitz som nærmest var et beskyttet ferieopphold sammenlignet med hva tyskerne opplevde under den jødeallierte teppebombingen.

Det skulle ikke være bra for "HoloCa$h-propagandaen" om den amerikanske allmenheten fikk vite hva som skjedde i Øst-Prøyssen eller i Østersjøen - eller fikk vite at vår "tapre sovjetallierte" bevisst hadde myrdet den polske nasjonens ledersjikt i Katynskogen og at størstedelen av morderne i denne forferdelige gjerningen var jøder. Og således har det rådet en taushetens konspirasjon mellom de jødiske mediemogulene i Amerika. Det var derfor Hollywood var klar til å bruke 200 millioner dollar for å produsere filmen Titanic men aldri overveide å lage en film og senkingen av Wilhelm Gustloff.

Det er ikke det at en slik film ikke skulle lønne seg, jeg tror tvertimot at en slik film skulle kunne bli en suksess, det er for at det ikke kan forekomme noen medlidenhet med tyskerne. Det får ikke råde noen tvil omkring Amerikas grunn til å føre krig mot Tyskland, ingen spørsmålstegn ved hvorvidt vi gjorde rett som allierte oss med kommunismen på jødenes vegne. Og ved siden av disse ovennevnte hendelser regnes helt enkelt ikke sannheten - i det minste ikke for jødene som kontrollerer vår massemedia.

Denne delen av historien - Amerikas motiv for å gå med i krigen i Europa, som egentlig var adskilt fra krigen i Stillehavet, tross alliansen mellom Tyskland og Japan - denne delen av historien har alltid fascinert meg. Og en av de interessante aspektene ved den er motviljen blant så mange amerikanere om å undersøke den nærmere. Jeg forstår Clintonistenes oppfatning. For den typen folk som stemte på Clinton var sovjetsiden de gode og tyskerne de onde av rent ideologiske grunner.

Gruppevoldtekt, massemord og senkning av flyktningfartøy er egentlig ingen forbrytelse i Bill- og Hillarytypenes øyne når de begås av kommunister mot "nazister". men det fantes også en hel del anstendige amerikanere som deltog i krigen i Europa, antikommunistiske amerikerere, og mange av dem vil ikke tenke på omstendighetene at de slåss for feil side. Denne American Legion- og VFW-sorten vil ikke høre noe om hvilke som egentlig drepte alle disse polske intellektuelle og ledere i Katynskogen.

De ville ikke vite hva som skjedde i Øst-Prøyssen 1945. De avskyr når jeg spør dem hvorfor vi kjempet mot Tyskland i frihetens navn og siden overlot halve Europa til det kommunistiske slaveriet ved slutten av krigen. De blir sinte når jeg antyder at Franklin Roosevelt kanskje var samme type løgnaktige jøde kollaboratør forræder som Bill Clinton, og da han lurte oss inn i krigen på jødenes vegne i utbytte mot medias gunst, akkurat på samme måte som Clinton holder på å lure oss inn i en krig i Midtøsten på jødenes vegne.

Jeg var altfor ung for å tjenestegjøre i den andre verdenskrig, men jeg er sikker på at om jeg hadde kjempet i den krigen så hadde jeg vært mer forberedt til å forstå mekanismene bakom. Jeg er overbevist om at kunnskapen om sannheten om disse hendelsene er langt viktigere enn å forsvare vår omsorgsfulle tro om at vi sto på de rettferdiges side. Jeg tror at forståelsen for hvordan vi ble ført bak lyset er nødvendig om vi skal unngå å bli ført bak lyset i fremtiden.

Den andre verdenskrig var Jødenes krig!