.:Hovedsiden:.

Norge i Krig del 4
Skrevet av Hans Gervik
Bilder med kommentarer (i klammer) er av Vigrid

Britene hadde alt ferdig for å invadere Nord-Norge og Nord-Sverige med et falskt påskudd om å hjelpe Finland i kampen mot kommunistene i Sovjetunionen, men så fikk kommunistene raskt overtaket og Finland måtte slutte fred. Bildet til høyre viser britiske invasjonstropper ombord i troppetransportskip underveis til Norge. Tyskerne kom dem såvidt i forkjøpet.

Etter litt overveielse kjørte de vestallierte videre med planene for en invasjon av Norge. Nå med Narvik og de store byene på Vestlandet som mål. Hvor snarlig skulle britene gå i land? Flere norske historikere har klart å unnlate omtale av de alliertes forberedelser til landsettelser av tropper i Norge. Eller de har, ved nærmere pågang, hevdet at en slik landsetting bare skulle skje i tilfelle av tysk invasjon.

Britiske og franske historikere har vært langt mer åpenhjertige i skildringene av deres lands store iver med å få Norge (og helst også Sverige) med i krigen. Når det gjelder mineleggingen (Wilfred-planen), ble det straks etter beslutningen om dens gjennomføring klart for de alliertes militære ledere at den måtte følges opp med R4-planen. Den var en modifikasjon av de tidligere planene.

Bildet til venstre er av det britiske slagskipet HMS Warspite som med et annet slagskip, Renown, hangarskipet Courageous og en flotilje destoyere dannet beskyttelse for gruppen av mineleggere utenfor innseilingene til Bodø og Narvik. I britiske og franske historiebøker står å lese at R4 skulle settes i gang så snart tyskerne reagerte, eller viste tegn til å reagere mot mineleggingen. Etter denne definisjonen var det opplagt at landsettingen av de britiske styrkene var fast bestemt på forhånd, (og ikke noe hvis, såfremt, i tilfelle av forutgående tysk landgang).

For det var jo helt innlysende at tyskerne ville reagere kraftig straks den alvorlige mineleggingen var et faktum. Noe annet var helt utenkelig. Dette bekreftes da også ved at de britiske troppene var fullstendig reiseklare allerede dagen før mineleggeingen den 8.april. Da var ikke bare alt materiellet vel ombord. Mannskapene var høyst ukomfortabelt innlosjert på sine respektive kryssere. Alt var klart for en hurtig overfart.

De britiske bataljonene var stort sett de samme som var forberedt til innsatsen i Norge midt i mars. Og de var klare også ved den første datoen for mineleggingen, 5.april. De franske (og polske) derimot var blitt sendt helt hjem igjen til sine baser i Frankrike - og var således kommet på etterskudd. Men 29. mars (dagen etter beslutningen om mineleggingen) får de igjen ordre om å holde seg klare, og den 30. mars begynner avreisen mot de franske utskipingshavnene. Bildet til høyre er av Scharnhorst og Gneisenau. Scharnhorst engasjerte de britiske angrepsstyrkene og senket hangarskipet Courageous.

2.april fikk general Audet, sjefen for ekspedisjonskorpset, beskjed om at britene hadde avsatt noen plasser for ham og hans stab på krysseren og transportskipet som skulle til Narvik med den første okkupasjonsstyrken. Avreisen fra England var angitt til 5. april, det vil si den første bestemte dag for mineleggingen. Audet trengte en forhåndsorientering om Narvik for den etterfølgende innsats av sitt ekspedisjonskorps. Det forelå ingen forbehold om forutgående tysk invasjon.

Landsettingsoperasjonene plutselig omgjort.

Som tidligere nevnt, var de britiske troppene fullstendig klare for avreise 7. april. Men så fikk de plutselig, denne kvelden, ordre om å gå fra borde. Dette skjedde i hui og hast. Materiellet ble det ikke tid til å losse og mange fikk ikke engang med på land sine nødvendigste private eiendeler. Bildet til venstre er av Narvik som brenner etter harde kamper.

Denne avgjørelsen hadde sin bakgrunn i at den britiske marinen var blitt informert om forskjellige tyske marineenheter som var på vei ut i Nordsjøen. Sjefen for den britiske marinen, admiral Sir Dudley Pound, så her en god anledning til å bekjempe betydelige deler av den tyske krigsmarinen og ville med størst mulig egne styrker gå i kamp med dem.

Med denne forutsetning måtte krysserne få troppene på land igjen, så de kunne kjempe uten uvedkommende ombord. Derved ble hele R4-planen kullkastet. Det som ellers ville ha blitt en nesten samtidig landsetting av britiske og tyske styrker i Narvik, Bergen, Stavanger og Trondheim, ble nå til en ensidig tysk invasjon av alle de viktigste byene.

Det var forbausende at admiral Pound (bildet til høyre) kunne ta en slik beslutning alene. Selv ikke Churchill, marineministeren, synes å være tatt med på råd i denne viktige avgjørelsen. Nå ble det muligens vurdert slik at man ved å ta knekken på den tyske marinen, ville være sikret fullstendig dominans i farvannene vest for Norge i tiden framover. Men tyskerne profiterte her på britenes feilvurdering.

Beslutningen som umuliggjorde R4-operasjonen førte til sterk kritikk og skapte adskillig røre. Det var jo også folk i Norge som ventet at det skulle komme britiske avdelinger til landet - i hvert fall til Vestlandet og Narvik.

Hvor kjent var det blitt at britene skulle være underveis og i hvilken utstrekning kunne tyskerne dra fordel av å gi seg ut for å være britiske - eller ganske enkelt å bli antatt være britiske? Hva med for eksempel det forhold at fyrlyktene var tent som normalt på Vestlandet og i nord, men ikke i Sør-Norge?

Det er mange forhold som ennå ikke er klarlagt. Også regjeringen ble tydeligvis høyst forvirret over at det var tyskerne som innfant seg og at britene hadde kunnet la tyskerne slippe til så lett i vest og i nord. Den britiske omkalfatringen ga også mye uklarhet i Norge. Hvorledes skulle man nå forholde seg? Hva med framtidig hjelp fra de allierte til fortsatt kamp mot tyskerne?