|
Norge i Krig del 4
Etter litt overveielse kjørte de vestallierte videre med planene for en invasjon av Norge. Nå med Narvik og de store byene
på Vestlandet som mål. Hvor snarlig skulle britene gå i land? Flere norske historikere har klart å unnlate omtale av de
alliertes forberedelser til landsettelser av tropper i Norge. Eller de har, ved nærmere pågang, hevdet at en slik
landsetting bare skulle skje i tilfelle av tysk invasjon.
Britiske og franske historikere har vært langt mer åpenhjertige i skildringene av deres lands store iver med å få Norge
(og helst også Sverige) med i krigen. Når det gjelder mineleggingen (Wilfred-planen), ble det straks etter beslutningen om
dens gjennomføring klart for de alliertes militære ledere at den måtte følges opp med R4-planen. Den var en modifikasjon av
de tidligere planene.
For det var jo helt innlysende at tyskerne ville reagere kraftig straks den alvorlige mineleggingen var et faktum. Noe
annet var helt utenkelig. Dette bekreftes da også ved at de britiske troppene var fullstendig reiseklare allerede dagen før
mineleggeingen den 8.april. Da var ikke bare alt materiellet vel ombord. Mannskapene var høyst ukomfortabelt innlosjert på
sine respektive kryssere. Alt var klart for en hurtig overfart.
2.april fikk general Audet, sjefen for ekspedisjonskorpset, beskjed om at britene hadde avsatt noen plasser for ham og hans
stab på krysseren og transportskipet som skulle til Narvik med den første okkupasjonsstyrken. Avreisen fra England var
angitt til 5. april, det vil si den første bestemte dag for mineleggingen. Audet trengte en forhåndsorientering om Narvik
for den etterfølgende innsats av sitt ekspedisjonskorps. Det forelå ingen forbehold om forutgående tysk invasjon.
Landsettingsoperasjonene plutselig omgjort.
Denne avgjørelsen hadde sin bakgrunn i at den britiske marinen var blitt informert om forskjellige tyske marineenheter som
var på vei ut i Nordsjøen. Sjefen for den britiske marinen, admiral Sir Dudley Pound, så her en god anledning til å bekjempe
betydelige deler av den tyske krigsmarinen og ville med størst mulig egne styrker gå i kamp med dem.
Med denne forutsetning måtte krysserne få troppene på land igjen, så de kunne kjempe uten uvedkommende ombord. Derved ble
hele R4-planen kullkastet. Det som ellers ville ha blitt en nesten samtidig landsetting av britiske og tyske styrker i
Narvik, Bergen, Stavanger og Trondheim, ble nå til en ensidig tysk invasjon av alle de viktigste byene.
Det var forbausende at admiral Pound (bildet til høyre) kunne ta en slik beslutning alene. Selv ikke Churchill,
Beslutningen som umuliggjorde R4-operasjonen førte til sterk kritikk og skapte adskillig røre. Det var jo også folk i Norge
som ventet at det skulle komme britiske avdelinger til landet - i hvert fall til Vestlandet og Narvik.
Hvor kjent var det blitt at britene skulle være underveis og i hvilken utstrekning kunne tyskerne dra fordel av å gi seg ut
for å være britiske - eller ganske enkelt å bli antatt være britiske? Hva med for eksempel det forhold at fyrlyktene var
tent som normalt på Vestlandet og i nord, men ikke i Sør-Norge?
Det er mange forhold som ennå ikke er klarlagt. Også regjeringen ble tydeligvis høyst forvirret over at det var tyskerne som
innfant seg og at britene hadde kunnet la tyskerne slippe til så lett i vest og i nord. Den britiske omkalfatringen ga også
mye uklarhet i Norge. Hvorledes skulle man nå forholde seg? Hva med framtidig hjelp fra de allierte til fortsatt kamp mot
tyskerne?
|
|
|
Britene hadde alt ferdig for å invadere Nord-Norge og Nord-Sverige med et falskt påskudd om å hjelpe Finland i kampen mot
kommunistene i Sovjetunionen, men så fikk kommunistene raskt overtaket og Finland måtte slutte fred. Bildet til høyre viser
britiske invasjonstropper ombord i troppetransportskip underveis til Norge. Tyskerne kom dem såvidt i forkjøpet.
Bildet til venstre er av det britiske slagskipet HMS Warspite som med et annet slagskip, Renown, hangarskipet Courageous og
en flotilje destoyere dannet beskyttelse for gruppen av mineleggere utenfor innseilingene til Bodø og Narvik. I britiske og
franske historiebøker står å lese at R4 skulle settes i gang så snart tyskerne reagerte, eller viste tegn til å reagere mot
mineleggingen. Etter denne definisjonen var det opplagt at landsettingen av de britiske styrkene var fast bestemt på
forhånd, (og ikke noe hvis, såfremt, i tilfelle av forutgående tysk landgang).
De britiske bataljonene var stort sett de samme som var forberedt til innsatsen i Norge midt i mars. Og de var klare også
ved den første datoen for mineleggingen, 5.april. De franske (og polske) derimot var blitt sendt helt hjem igjen til sine
baser i Frankrike - og var således kommet på etterskudd. Men 29. mars (dagen etter beslutningen om mineleggingen) får de
igjen ordre om å holde seg klare, og den 30. mars begynner avreisen mot de franske utskipingshavnene. Bildet til høyre er av
Scharnhorst og Gneisenau. Scharnhorst engasjerte de britiske angrepsstyrkene og senket hangarskipet Courageous.
Som tidligere nevnt, var de britiske troppene fullstendig klare for avreise 7. april. Men så fikk de plutselig, denne
kvelden, ordre om å gå fra borde. Dette skjedde i hui og hast. Materiellet ble det ikke tid til å losse og mange fikk ikke
engang med på land sine nødvendigste private eiendeler. Bildet til venstre er av Narvik som brenner etter harde kamper.
marineministeren, synes å være tatt med på råd i denne viktige avgjørelsen. Nå ble det muligens vurdert slik at man ved å ta
knekken på den tyske marinen, ville være sikret fullstendig dominans i farvannene vest for Norge i tiden framover. Men
tyskerne profiterte her på britenes feilvurdering.