|
Norge i Krig del 3
I denne tredje delen av føljetongen "Norge i krig" skal vi se på hvordan britene skulle følge opp mineleggingen av
norskekysten med invasjon og hvordan de tok det for gitt at tyskerne med sin minimale marine (sammenlignet med den britiske)
ville la være å gripe inn.
"Bare" utlegging av miner?
Den britiske mineleggingen tidlig om morgenen 8.april 1940 fortoner seg for mange som noe forholdsvis harmløst. Spesielt har
det artet seg slik i de norske historieutredningene. (Sjøminer var noe av det kraftigste man hadde å sette inn mot skip i
den 2. verdenskrig. Bildet av en eksplosjon fra nyere tid til venstre).
En minelegging og sperring av skipsleden i et annet lands farvann var og er imidlertid et grovt brudd på vedkommende lands
integritet. Det er et overgrep mot dette landet. Når så overgrepet spesielt er beregnet på å få stoppet en viktig
tilføreselsåre for et land som mineleggeren er i krig med, må det regnes med at dette landet vil foreta mottiltak.
Den britiske marinens størrelse gjorde det etter hvert umulig for tyskerne å ta opp kampen med konvensjonelle krigsskip,
hvilket førte til at de i stedet satset på u-båter som skulle angripe frakteskip med forsyninger. Taktikken var å hindre
forsyninger i å nå England med den følge at britene ville bli nødt til å overgi seg.
Britene ønsket derfor landbaser og en ny front i nord. Dette ville gjøre det lettere å frakte forsyninger til Storbritannia
og det ville lette det militære trykket mot England. I og med den britiske marinens overlegenhet var tanken på at tyskerne
skulle våge å gjøre et offensivt fremstøt nord i Europa utenkelig, britene ble derfor tatt totalt på sengen 9. april 1940).
Nå kan det innvendes at tyskernes invasjon jo kom bare 24 timer etter at mineleggingen fant sted. De måtte ha besluttet sitt
angrep og satt i gang avreisen flere dager tidligere. Ja, selvsagt. Men ordren om å legge ut miner stammet fra en beslutning
av 28. mars og mineleggerne trengte også tid før de kom fram. (bildet til venstre viser det tyske slagskipet Scharnhorst
under ombordstiging for operasjon Weserübung).
Tyskerne ble kjent med beslutningen og HiItlers ordre om å iverksette invasjonsplanen ble gitt 2.april. For øvrig var
mineleggingen bare en forløper til vestmaktenes operasjonsplan mot Norge. Og også dette var tyskerne godt orientert om.
Mineleggingen skulle følges opp med britisk sikring av byene Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var, betegnende
nok, nettopp disse byene tyskerne kom til i nord og i vest tidlig om morgenen 9. april.
(Selv om de allierte etter hvert skjønte at de ville tape kampen om Norge ville de gjerne redde stumpene av æren sin. De
fikk det derfor for seg at de skulle gjenerobre Narvik, beskrive dette som en stor seier og så trekke seg ut igjen. Målet
På veien mot Narvik reduserte de blant annet lokalsamfunnet Bjerkvik til ruiner ved å sønderbombe byen fra havs med sin
enorme marine. En fransk soldat beskrev veien gjennom Bjerkvik som "bestrødd med avrevne kropper, barnesenger lå veltet over
sine døde spedbarn. De brennende, sårede innbyggerne lå skrikende i pøler av blod".
Etterfølgende tyske flyangrep mot de fremrykkende allierte gjorde ikke saken noe bedre. De franske soldatene rakk imidlertid
å plyndre de døde for sine eiendeler). (Bjerkvik brenner til høyre).
Tyskerne var kjent med de forestående operasjonene Avonmouth og Stratford. Britene var ikke klar over at tyskerne tok sikte
Planene Avonmouth og Stratford gikk ut på at britiske styrker på et par bataljoner hver skulle landsettes og sikre seg
kontroll over de nevnte byene og likeledes Sola flyplass. Det var regnet med velvillig medvirkning fra nordmennennes side og
ingen motstand. Derfor var ikke disse styrkene sterkt rustet. (Til venstre tyske soldathelter i forsvaret av Narvik mot de
vestallierte aggressorene).
De skulle etterfølges av det store franske ekspedisjonskorpset til Narvik og noe senere også et par britiske divisjoner til
Trondheim. Etter hvert kunne det bli tale om enda flere. Det forelå gode muiligheter for en storkrig i Skandinavia. Slik
vestmaktene hadde sett frem til.
|
|
|
(Selv etter at Norge ble okkupert av tyskerne var den britiske marinen så mye større enn den tyske at de greide å senke
slagskipet Tirpitz, også kjent som "nordens ensomme dronning", i norsk farvann vest for Tromsø.
Det var nettopp en slik utvikling den norske regjering ble så engstelig for etter de truende britiske forvarslene.
var å skape et inntrykk av at de allierte tross alt kunne beseire tyskerne, bare ikke akkurat nå. Propaganda, med andre ord.
mot de samme målene og enda mindre at de var på vei for å komme dem i forkjøpet. Hadde de visst dette, ville de i tide ha
sørget for effektive mottrekk. Og forløpet ville da ha blitt et helt annet.