|
Norge i Krig del 2
Det var vestmaktene som førte an
Ja, noen tyske marineoffiserer var tidlig ute med ønsker om baser på norskekysten. Dette ville være strategisk gunstig i en
eventuell krig. Men slike planer ble ansett som ikke realiserbare på grunn av den britiske overmakten til sjøs. (Bildet
over er av det britiske slagskipet HMS Renown som var en del av den britiske styrken som engasjerte seg i angrepet på Norge).
Riktignok kan det vises til at et par tyske marineoffiserer tenkte i slike baner og også prøvde å påvirke Hitler. Men det
var ikke før det var kommet klare etteretningsrapporter om vestmaktenes planer for Narvik og de større byene på Vestlandet
at han gikk inn for å vurdere mottiltak.
27. januar 1940 opprettet Hitler en liten stab for planlegging av en eventuell invasjon i Norge. Den gikk i gang med å
utarbeide planen "Weserübung" 5. februar. Og den skulle settes i verk i tilfelle av britisk blokkering av norskekysten.
Samme dag besluttet vestmaktene å gjennomføre planen som gikk ut på å bruke Narvik som innfallsport og å sikre seg de største
byene på Vestlandet. De påtenkte troppestyrkene hadde begynt å forberede seg til innsatsen i nord allerede midt i januar.
(Bildet til venstre er av general von Falkenhorst til venstre sammen sin allierte og våpenbror, den finske frihetskjemperen
generalmajor Siilasvuo, til høyre på bildet).
Forholdet var jo at tyskerne var i full gang med å forberede en storoffensiv mot Frankrike våren 1940 og hadde fullt opp å
gjøre med dette og med å bygge opp styrkene i vest. Det var Altmark-affæren 16. februar som fikk Hitler til å påskynde
planleggingen av en eventuell okkupasjon av Norge.
Dertil kom at Hitler ble godt underrettet om vestmaktenes nær forestående anfall mot Narvik og andre norske kystbyer.
(Bildet viser forsyningsskipet Altmark. Skipet befant seg i norsk farvann og stod under beskyttelse av norske krigsskip da
det ble angrepet, folkerettsstridig, av et britisk krigsskip. Den norske regjeringen protesterte overfladisk mot dette
overfallet på norsk nøytralitet, men foretok seg ikke noe konkret mot England.
De norske krigsskipene unnlot til og med å besvare ilden til det britisk krigsskipet. Affæren demonstrerte at britene ikke
respekterte norsk suverenitet og nøytralitet, hvilket betød at de krigførende parter ikke kunne stole på at Norges stilling
ville forbli nøytral. Med andre ord: Norge hadde erklært seg forsvarsløst og beskyttelsestrengende).
Både i London og i Paris ble planene om hva som skulle settes i verk, drøftet i det vide og brede. Det var mange instanser
som skulle være med å bestemme, og det tok tid å få samordnet de to land. Hvilket skulle gjøre hva - og når? (Sjefen for det
tyske Abwehr, utenlands-spionasje, admiral Canaris som ble henrettet for forræderi den 9. april 1945).
Det ble så som så med hemmeligholdelsen av planene. Det aller meste ble det tyske etterretningsvesenet rakst kjent med og
fikk det formidlet videre. - Til dels kunne man jo endog lese om de påtenkte tiltakene i avisene.
Tyskerne var således til enhver tid godt orientert om hva vestmaktene hadde fore, og de fikk også god rede på virkesomheten
til det stadig økende antall britiske og franske agenter i Norge. Den norske regjeringens holdning, eller mangel på sådan,
ble de også godt informert om.
Tyskerne på sin side klarte å holde sine forberedelser til mottiltak strengt hemmelige. Det sivet riktignok ut noe om tegn
på tyske skip med kurs nordover de aller siste dagene før invasjonen, men dette ble ikke trodd, eller i hvert fall ikke tatt
alvorlig, hverken i Norge eller av vestmaktene.
Flere historikere har skildret de krigførende parters overgrep mot Norge som litt av et kappløp, som tyskerne vant med en
meget snau tidsmargin. Dette har imidlertid lite for seg. I et kappløp vet deltagerne hvorledes de ligger an i forhold til
hverandre, og de kan justere innsatsen underveis.
(Kartet viser forflyttingene til både britiske og tyske styrker i perioden 7.-9. april 1940).
I knivingen mellom vestmaktene og Tyskland om Norge var ikke vestmaktene kjent med at Tyskland var en konkurrent som det
gjaldt å komme i forkjøpet. De trodde de var alene om å sette i gang operasjoner i Norge og følgelig mente de også å ha
riktig bra med tid.
Et annet viktig moment var at ingen kunne tenke seg tyskerne i stand til frekt å besette både Narvik helt i nord og de
viktigste byene på Vestlandet. Bare tanken var jo helt absurd. Man mente at Storbritannia hadde fullt herredømme over våre
farvann i vest med sine overlegne sjøstridskrefter.
Det er forbausende hvor liten vekt historikere har lagt på det forhold at tysk invasjon i vest og i nord tilsynelatende var
utenkelig.
|
|
|
Man har søkt iherdig etter tidlige tyske planer om støttepunkter og eventuell invasjon i Norge. Det gjaldt å få gitt
inntrykk av at tyskerne var først ute - for historieskrivingens skyld.
Da var man bedre tjent med norsk nøytralitet og fri ferdsel langs norskekysten. - Så lenge Norge holdt seg nøytralt, var det
heller ikke attraktivt for tyskerne å gå til okkupasjon av norsk territorium. (Bildet til høyre er av admiral Raeder som
var sentral i den tyske invasjonen av Norge).
Først 21. februar fikk general von Falkenhorst i oppdrag å lede et eventuelt angrep på Norge. Noen dager senere var han i
gang med en liten og strengt hemmeligarbeidende stab for å utarbeide en detaljert operasjonsplan. Den ble klar 1. mars og
ble godkjent av Hitler for bruk om utviklingen skulle gjøre dette nødvendig.
Han kom i tvil om den norske nøytraliteten etter at et britisk krigsskip hadde gått til angrep på det tyske
forsyningsskipet ine i en fjordarm. Nordmennene hadde ikke forhindret dette.
Tyskerne holdt seg godt orientert
Mens tyskerne ble godt kjent med vestmaktenes beslutning av 28. mars om å sette i gang operasjonene mot Norge 5. april
(senere utsatt til 8.april), forble Hitlers beslutning av 2. april om invasjonen 9. april en godt bevart hemmelighet.