.:Hovedsiden:.

Til alle verdens Frontkjempere
av Rudolf Hess


Bakgrunn: I denne talen fra juli 1934 minner Rudolf Hess om at siden lederskapet i det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde opplevd skyttergravskrigen i den første verdenskrig var de totalt motstandere av krig. Talen ble holdt til lands-partimøte i Øst-Preussen, men var også ment for et internasjonalt publikum.

"An die Frontkämpfer der Welt," i Rudolf Hess' bok, "Reden" (Munich: Zentralverlag der NSDAP., 1938), side 39-48. Og her kommer talen:

Om noen få uker skal vi feire 20-års jubileum for begynnelsen av de tyske soldaters heroiske kamp. Det var her i Øst-Preussen den store kriger Hindenburg reddet landet Deres. Den samme soldat som i dag er Rikskansler og en garantist for fred.

Øst-Preussen led mer enn noen annen tysk provins under den første verdenskrig. Øst-Preussen opplevde krigens brutale virkelighet. I en lang periode var provinsen mål og slagmark for russiske angrep. Mange av dere, mine Østpreussiske partikamerater, kan fremdeles huske elendigheten til alle flyktningene som rømte fra hjemmene sine for å unngå kosakkene.

Fordi dere selv har opplevd krig i deres eget hjemland har jeg, her i Øst-Preussen, valgt å snakke om noe jeg lenge har ønsket å fortelle til Tyskland, og fremfor alt, til verden.

Vår nasjon er heldig fordi vi i dag har ledere som stort sett har vært frontkjempere og som har tatt med seg frontkjempernes kvaliteter når de i dag har blitt landets ledere.

(Bildet er av minnesmerket over seieren ved Tannenberg i august 1914).

Gjenoppbyggingen av Riket ble utført i frontkjempernes ånd. Det var frontkjempernes ånd som skapte Nasjonalsosialismen.

I lys av den truende død ved fronten ble ideene om sosial rang og klasse forkastet. Ved fronten delte man alle sorger og gleder. Dette førte til et kameratskap mellom frontkjemperne som tidligere hadde vært ukjent. Ved fronten kunne alle se at felles skjebne var langt viktigere enn individets skjebne.

Også en annen ting vokste fram hos frontkjemperne, på tross av kampens bitre nådeløshet: Følelsen av en slags indre forståelse for andre frontkjempere på tvers av ingenmannsland. Menn som delte den same byrden, som sto i den same gjørma, og som var truet av den samme døden.

Denne følelsen av samhørighet har holdt seg helt til vår tid.

Når frontkjempere møtes deler de samme minnene og har de samme meningene selv om de engang var fiender. De snakker om verdenskrigen, men bak ordene ligger et håp om fred. Frontkjemperne blir således en viktig ressurs når det gjelder å hjelpe land til å forstå hverandre når politikerne selv ikke klarer å finne løsninger.

Det er ingen tilfeldighet at land som utelukkende er ledet av frontkjempere, Tyskland og Italia, er de sterkeste pådriverne for fred i verden. Og det er ingen tilfeldighet at frontkjemperne Hitler og Mussolini utviklet et varmt personlig vennskap da de først møttes.

Vi har underskrevet en traktat som sikrer fred med vårt naboland Polen. Der er det også en soldat, Marshall Pilsudski, som styrer.

Og den sterkeste støtten til Hitlers forsøk på å skape forståelse med våre vestlige naboer kommer fra franske frontkjempere.

Vi frontkjempere ønsker ikke et udugelig diplomati som nok en gang vil føre oss inn i katastrofe, som nok en gang vil medføre at frontkjemperne vil bli de som rammes hardest. Vi, soldater fra alle sider, føler ikke noe ansvar for forrige krig. Vi ønsker å stå sammen for å hindre en ny katastrofe. Vi ønsker i fellesskap å bygge opp igjen det som vi i felleskap ødela under krigen.

Det er på høy tid med en virkelig forståelse mellom nasjonene. Det må være en forståelse som er tuftet på gjensidig respekt, siden det er det eneste som kan gi varige resultater. Det er denne gjensidige respekten som karakteriserer tidligere frontsoldater.

La der ikke være noen tvil: De fleste store land har samlet mer krigsmateriell enn noen gang tidligere. Det er krigsmateriell som er i ferd med å bli utrangert, men som fremdeles truer upålitelige land med en stor krutt-tønne. Den minste lille grunn, som det forbannede skuddet i Sarajevo, kanskje fra pistolen til en tosk, kan være nok til å få millioner av soldater på marsj.

Dette vil være imot både deres og de berørte folkenes vilje. Hele regioner vil pli pløyd opp av titusener av granater i alle slags størrelser. Byer og landsbyer vil bli omdannet til flammehav, og alt liv kan bli utslettet av gass-skyer Den som kjempet i verdenskrigen har en god forståelse av hva moderne krig med nyutviklete våpen kan utrette.

Derfor henvender jeg meg til mine frontkamerater fra verdenskrigen, bade her hjemme og i utlandet.

Vær ærlige! Engang sto vi der ute. Stolte av å være ekte mannfolk, soldater, langt fra rutinen fra våre vante liv. Av og til kunne vi nyte et liv som sto i sterk motsetning til det dekadente livet som moderne kultur- og overflodssamfunnet gir oss. Vi følte oss overlegne i forhold til de som holdt til langt bak linjene og som ikke hadde noe med livet ved fronten å gjøre. Vi følte at vi forsvarte livet til vår nasjon og at vi var bærerne av vår nasjons framtid.

Av og til hadde vi lykkelige og glade stunder. Vi forsøkte å leve hvert minutt som livet hadde gitt oss med dobbel intensitet. Ingen av oss ønsket at minnene fra fronten skulle bli utvisket fra vår hukommelse.

Jeg ber dere nok en gang om å være ærlige! Vi følte dødens redsler. Vi opplevde sikkert døden mer intens og grusom enn noen av de som var her før oss. Vi krøp sammen i skyttergravene, mens vi ventet på nok et dødbringende angrep. Vi holdt pusten i frykt når vi hørte granatene hyle på vei mot oss og når minene eksploderte like ved.

Våre hjerter brast nesten når vi forgjeves søkte etter dekning for maskingeværilden. Vi trodde vi skulle kveles når vi hadde på oss våre gassmasker. Vi snublet oss gjennom vannfylte skyttergraver. Vi holdt vakt gjennom iskalde netter i gjørmefylte granathull. Vi holdt ut i dager og uker gjennom redslene under de store slagene. Vi frøs og sultet og var ofte nær ved å bli desperate. Vi hørtes de såredes rop og vi så de som gispet etter luft etter et gassangrep.

Vi møtte blinde som famlet seg fram og vi hørte rallingen fra de døende. Våre siste håp om å beholde livet forsvant blant våre kameraters døde kropper. Vi så tragedien blant flyktningene bak oss. Vi så enker og foreldreløse, krøplinger og de som led. Vi så de syke barna og de utsultede kvinnene.

Vær ærlige! Sa vi ikke alle: Hvorfor skjer alt dette? Må det være sånn? Kan ikke menneskeheten bli spart dette i fremtiden?!

Likevel fortsatte vi, bade på vår side og på den andre siden! Vi fortsatte fordi vi var menn som gjorde vår plikt, og fordi vi utviste disiplin og lojalitet. Vi var menn som avskydde feighet.

Jeg stiller i dag det samme spørsmålet til hele verden, som frontkjemper til frontkjemper, som leder i et land til ledere i andre land: Må det være sånn?! Kan vi ikke sammen, ved hjelp av god vilje, spare menneskeheten for dette?!

Noen kan spørre meg: Hvorfor har du ikke sagt dette før? Hvorfor har du vært taus i så mange år?

Dette er mitt svar: Fordi min stemme ville ha blitt blandet med stemmene til forrædere mot sitt eget folk, med stemmene til de som engang angrep våre frontsoldater bakfra, med stemmene til folk som baksnakket våre soldater og som forherliget feiginger, og med stemmene til de i Tyskland som har Versailles-diktatet på samvittigheten. Jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre.

I dag kan jeg snakke fordi en mann av mitt folk har gjenopprett æren tilbake til vårt folk overfor resten av verden. I dag kan jeg snakke fordi denne mannen har brakt forræderne til taushet. I dag kan jeg snakke fordi verden vet at en Nasjonalsosialistisk kriger ikke er feig. I dag kan jeg snakke fordi lederen av mitt land strekker ut hånden med tilbud om fred til verden. I dag kan jeg snakke fordi Adolf Hitler, den modigste av de modige, forhindrer meg fra å bli misforstått eller blandet sammen med feiginger.

Jeg må si fra i dag fordi jeg støtter mannen som i siste øyeblikk prøver å redde verden fra en katastrofe. Jeg sier fra i dag fordi jeg vil advare verden om ikke å blande sammen Tyskland av i dag, et fredens Tyskland, med det Tyskland som engang var, et pasifistisk Tyskland.

Folk må vite dette: Krigens redsler vil alltid være tilstede og etterkrigsgenerasjonen ønsker ikke en krig mer enn den eldre generasjonen. Men ingen kan ”spasere” gjennom Tyskland. Akkurat som franskmennene forsvarte hver centimeter av sin jord i verdenskrigen med alt de eide og hadde, ville de gjort det igjen dersom det ble nødvendig. Det ville selvsagt Tyskland gjøre også dersom det er nødvendig.

De franske frontsoldatene vil bedre enn noen andre forstå oss når vi sier til de som leker med tanken på en ny krig, som selvfølgelig andre ville måtte utkjempe for dem: ”Bare prøv å angripe oss! Bare prøv å marsjere inn i det nye Tyskland! Da vil verden se ånden i det nye Tyskland! Vi vil slåss for vår frihet som ingen andre har sloss før!

Det franske folk vet hvordan man forsvarer sitt land. Hver tysk skog, hvert fjell, hver gård vil bli betalt for med blod! Ung og gammel vil grave seg ned i fedrelandets jord! De vil forsvare seg med en fanatisme ingen før har sett maken til!

Selv om moderne våpens overlegenhet skulle triumfere, ville veien gjennom Riket bli en vei fylt av store offer for de som invaderer oss også. For aldri tidligere har et land vært så sikker på det rettferdige i sin sak når det gjelder å forsvare sitt land til det ytterste som vår nasjon er i dag.

Men vi tror ikke på brønn-forgifterne av internasjonale forbindelser som liker å antyde at noe land ønsker å forstyrre freden i Tyskland, eller Europa, eller for den del, i Verden.

Vi tror spesielt ikke dette er tilfellet med det franske folk. Vi vet at også de lengter etter fred. Akkurrat som oss frontkjempere, følte også det franske folk bak linjene at krigen var en katastrofe for dem selv og for hele verden: ”Ulykke for oss – ulykke for dere – ulykke for hele verden!”

Vi tyskere - og spesielt de tyske frontsoldatene - har reagert med sympati på de i den franske krigsveteranorganisasjonen som vil ha en ærlig forståelse med Tyskland. Dette skyldes både at de har erfaring med krigens virkelige natur og fra den respekten de franske soldater føler for de tyske soldaters innsats.

Franske soldater er klar over motet de tyske soldatene utviste mot en overlegen styrke i fire og et halvt år. Og tyske frontkjempere kan ikke nekte for at de franske frontkjemperne også utviste stort mot. Dette kommer til syne i det faktum at franskmennene hadde de høyeste tapstallene på alliert side.

Frontkjemperne vil ha fred.

Folket vil ha fred.

Den tyske regjering vil ha fred.

Selv om uttalelser fra høytstående representanter i den franske regjeringen ikke alltid viser forståelse for vårt syn gir vi ikke opp håpet om at, tross alt, den franske regjeringen ønsker fred. Siden det franske folk helt klart ønsker fred er vi overbevist om at Frankrikes regjering heller ikke ønsker en krig med Tyskland.

Hvis ledende franske talsmenn ikke sier det franskmennene og franske frontkjempere mener vil vi ikke tolke deres uttalelser som offisielle franske meninger. En franskmann som kjenner sitt folk og sitt lands politikk sa engang til meg: "Syns synd på oss! Vi har fremdeles en parlamentarisk regjering!" Han fortalt at statsmenn i sine taler av og til blir tvunget til å si ting de ikke mener, men de sier det som det parlamentariske flertall ønsker å høre. Men vi vet at parlamentarisk flertall ikke er representativt for folkets mening, men for interessegrupper som ofte representerer krefter utenfor landets grenser.

Historisk vil det bli mer ære for den som i vanskelige tider kan bringe forståelse mellom ulike folk og således redde kulturer, enn det blir på politikere som tror at de kan seire ved hjelp av politisk og militær aggresjon. Ja, til og med mer enn de som vinner virkelige seire.

Folket vil takke de som sikrer freden. Det sikrer handel mellom landene og reduserer dermed arbeidsledigheten og sosial nød da arbeidsledighet primært er forårsaket av liten handel mellom landene. En slik handel er alltid hindret av mangel på tillit.

Det er ingen tvil om at gode forbindelser mellom Tyskland og Frankrike ikke bare gagner de to landene som helhet, men også begge lands innbyggere. Konkret vil dette føre til at hver tysker og hver franskmann på lang sikt vil få høyere inntekt.

Akkurat så lite som fortsettelse av krig med andre midler under navn av ”fred” bidrar til kultur og rikdom for nasjoner; så bringer virkelig fred fordeler for alle.

Virkelig fred og tillit mellom landene gjør det mulig å redusere opprustingen som i dag binder opp store deler av nasjonenes rikdommer liksom for innbyggerne.

Adolf Hitler har sagt mange ganger at Tyskland kun søker likhet på alle områder, inkludert våpenmakt. En slik forståelse mellom Tyskland og dets naboer vil gjøre det mulig for Tyskland å være fornøyd med sine begrensede våpenlagre, som for øvrig er en nødvendig garanti for vår sikkerhet og fred.

En forsvarsløs nasjon er en fare for freden. Det faktum at et land er forsvarsløst vil uvilkårlig ”invitere” andre land til å invadere dette landet. Dersom et land er forsvarsløst blant andre, tungt bevæpnede land, vil det være lett for ærekjære menn å score billige poeng og for regjeringer å rette oppmerksomheten bort fra egne problemer ved å invadere et annet land.

Mine partikamerater, veteranene blant dere, jeg er stolt over å være en av dem, kan bevitne at veteraner har et oppriktig ønske om fred.

Verden vet at frontkjemperen Adolf Hitler avslører sine innerste tanker med forbausende åpenhet. Frontkjemperne i den tyske regjering ønsker en ærfull fred og forståelse. Jeg vil appellere til frontkjempere i andre land og til regjeringene i andre land om å vise velvilje og å støtte oss i å nå dette målet.

Jeg sender denne oppfordringen fra den hellige jord i Øst-Preussen til frontkjempere over hele verden. Her, i dette tyske grenseland begynte den store kampen, med alle sine offer. Offer som de krigførende land til dags dato ikke har greid å lege. Måtte denne historiske slagmarken jeg nå taler fra gi styrke til et oppriktig budskap om fred. Ved Tysklands østre grenser har vi avtaler som sikrer fred for innbyggerne i våre store naboland. Måtte regjeringene og innbyggerne i andre land som grenser til Tyskland også snart innse at det er større sikkerhet i fredsavtaler enn det er i opphoping av militærmateriell. Dette er vårt håp.

Minnene om Tysklands døde, mange her fra Øst-Preussen, vil alltid gjøre Tysklands ønske om fred sterkt og kraftfullt!

Veteranene fra fronten og de unge krigerne som skal sikre et fritt, stolt og fredelig Rike hilser frontkjemperne og vår Fører Adolf Hitler.

Tyskland ville fred, men Jødedommen fikk sin krig!