.:Hovedsiden:.

"Elverumsfullmakten" - Kuppmakernes PR-stunt på Elverum 10. april 1940

Mannen på bildet til venstre er det moderne norske samfunns far i egenskap av hovedforfatter av den norske grunnloven av 17. mai 1814. Han skilte seg klart ut og ble beæret med å være riksforsamlingens president under forhandlingene frem til Grunnloven forelå ferdig underskrevet. Denne kloke og fremsynte mannens navn er Christian Magnus Falsen og kalles også "Grunnlovens far".

At han dermed også bør regnes som det moderne norske samfunns far så skyldes det hans symbolverdi i skapingen av det som kan kalles den moderne norske identitet vi har som folk. Denne identitære bevisstheten er det som har gjort 17. mai til den eneste dagen hvor vi alle kler oss i festklær og feirer offentlig vår egen nasjon. Vi skylder med andre ord Christian M. Falsen utrolig mye.

Av de 110 paragrafene som utgjorde vår første moderne grunnlov er det de to første som er grunnlaget mens de øvrige 108 mer tar for seg detaljene i maktfordelingen og prosedyrene rundt denne. De to praragrafene gjengir vi her i sin helhet i sin originale form og ordlyd siden de har så enorm betydning. Å forandre dem ville bety døden for Norge som en selvstendig nasjon for det norske folk. Det gjelder særlig siste ledd i paragraf 2 som er uthevet med fete typer:

Constitution
for
Kongeriget Norge

A.

Om Statsformen og Religionen.

§ 1.
Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk.

§ 2.
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Debatten rundt de to første paragrafene var hard og stri og ble gjennomført den 16. april 1814. En idiot av en prest uttalte til og med i sin kristne enfold og jødedyrkelse at "man måtte være snille mot jødene for de var jo også mennesker". Noe som er det rene fjolleri å si. Jødene er ikke av Mann's ætt og dermed ikke mennesker. Det vil de aldri kunne bli heller. Han må ha lidt av langt fremskreden sort åndspest for selv Jesus sa jo at "Jødene var som Satan sin fader".

Religionsstifteren Martin Luther som var den norske statsreligionens far ga jo klar ordre om å jage jødene og brenne og ødelegge alt som hørte jødene til. Ja, han brukte harde ord, men så kjente han dem også. Martin Luther fikk den ære at han var den eneste som fikk sitt navn nevnt i grunnloven vår.

For at ikke debatten skulle spore helt av reiste representant Theis Lundegaard fra Agder seg og sa med myndig røst: " “Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!” De fleste reiste seg spontant og dermed var jødeparagrafen vedtatt med overveldende flertall. Lundegaard er på bildet til høyre. Slike uredde, kloke og fremsynte menn er det vi mangler idag.

Denne hendelsen og vedtaket av Grunnloven som nektet jødene adgang til kongeriket Norge kan betegnes som toppen av vår nasjonale frihet. Rent økonomisk vokste vi og utviklet oss, men ondskapens negative krefter drev sitt slue spill og i 1851 var det kommet så langt at vårt folk og vårt ætterike ble forrådt og utlevert til ødeleggelsen som måtte komme: Jødepraragrafen ble fjernet fra Grunnloven. Falsen selv hadde gjort det klart at det var den viktigste bestemmelsen i grunnloven og at våre etterkommere ville hate og forakte dem om den ble opphevet. Falsen var død og etter 1851 trengte jødene inn.

Tiden gikk og 1905 passerte og gjorde Norge fritt fra unionen med Sverige slik at vi nå sto på helt egne ben som nasjon. Som et lite land i utkanten av Europa med handel til kontinentet og skipsfart på de angloamerikanske havene erklærte vi oss som en nøytral nasjon og bygget ut en militær styrke til å forsvare nøytraliteten som ellers ville blitt krenket. Makt er nå det eneste middelet som rett til syvende og sist er tuftet på.

Takket være et sterkt forsvar kom vi oss velberget gjennom "Den Store Krigen" som den første verdenskrig ble kalt. Frem til slutten av denne broderslaktingen nøt Norge sin frihet og selvstendighet, men det var særlig to snikende krefter som gnagde på nasjonens røtter og infiltrerte hele vårt samfunnsliv: Den jødestyrte kommunistiske folkemorderstaten i Russland og den internasjonale jødedommens grep om vår finansøkonomi og vårt handelsliv med base i London og Jew York.

Det koordinerte angrepet fra disse to jødiske maktsystemene skulle vise seg å gi oss banesår. Mange advarte oss mot det, men arbeiderbevegelsen var styrt av Moskvatro sosialister og hjernevasket inn i den internasjonale kommunismens politiske religion. De krevde ødeleggelse av vårt forsvar mens de selv bygget ut verdens sterkeste landarmé. Forræderne i Arbeiderpartiet gikk Moskva's ærend og ble finansiert derfra i tillegg.

En av dem som styrte de norske sosialistene var den jødiske massemorderen Leon Trotsky (Bronstein) som leder av den røde armé. På plakaten til høyre ser vi han sittende over et hav av hodeskaller.

At Arbeiderpartiet var under dominans av det jødestyrte kommunistregimet i Moskva forklarer dette partiets fullstendige hat mot det nasjonale Norge. Den internasjonale jødedommen har verdensherredømme som mål i en globalisert verden styrt av den jødiske verdenshersker fra det nye kong Salomos tempel i Jerusalem. Fra den internasjonale sosialistsiden kan derfor nasjonale krefter aldri møte annet enn krig og forræderi.

Men fra den konservative eller borgerlige fløyen da? Er ikke de tradisjonelt nasjonalsinnete og vil ikke denne nasjonale følelsen også være antijødisk siden det er fullstendig motsetning mellom jødenes globale agenda og den patriotiske nasjonale? Normalt vil det være slik og det vet selvsagt jødene. For at de skal kunne nå sitt langsiktige mål er det derfor livsviktig for dem å kontrollere begge sider av konflikten slik at konflikten mellom global og nasjonal bare blir en skinnkonflikt uten reelt innhold.

Dette spillet har jødesiden utviklet til fullkommenhet etter mange hundre års øvelse. Mens jødene dominerer oppvigleri mot nasjonalstaten på sosialistsiden sørger finansjødene for å knytte bånd til herskerklassen ved å være bankierer for konger og handelsstand. Det er derfor ikke noen motsetning i at jødiske finanshus med base i Jew York og London finansierte japanerne i krigen deres mot Russland i 1905 samtidig som de finansierte de jødiske statskuppene i Russland i 1905 og 1917.

De samme jødiske finanskretsene, denne gang representert av Hambros Bank i London, var den internasjonale bankforbindelsen for alle de tre skandinaviske kongehusene. Hambros Bank var også hovedfinansør av den norske handelsflåten som dermed var totalt bundet opp til det jødestyrte anglo-amerikanske finans- og handelssystemet.

Det overrasker derfor ingen at mens sosialistene som støttes fra Moskva etterhvert danner regjering i 1930-årene så ledes den politiske hovedmotastanderen deres, Høyre, av en finansjøde ved navn Carl Joachim Hambro. Hambro har den bakgrunnen og de kontaktene som skal til for å nå inn i de innerste sirkler rundt konge, handel og finans.

Etter at de internasjonale jødene hadde fått vedtatt Versailles-diktatet i 1919 og dannet Folkeforbundet for å fremme sine egne globale mål fant Hambro her en av de arenaene han boltret seg på. Husk at 80% av delegatene i Versailles var jøder. Som internasjonal jøde brukte han enhver anledning til å angripe de tyske nasjonalistene som vant valget i 1933 under ledelse av Adolf Hitler. Det første Hitler gjorde var å melde Tyskland ut av Folkeforbundet og bryte lenkene fra Versailles.

På den innenlandske politiske arenaen manøvrerte Hambro seg til den nest høyeste rangen i Norge med god støtte av sine hjelpere på sosialistsiden da han ble valgt til Stortingspresident. Med det var kontrollen på de parlamentariske vedtak total for den internasjonale jødedommen. Til overmål fikk han også posisjonen som formann i utenriks- og konstitusjonskomiteen.

Hambros angrep på det patriotiske Tyskland var hatefulle og dogmatiske og akkurat hva vi kunne vente fra den kanten. Likeså var sosialistsidens angrep på Tyskland fulle av hat og ondskap enda de burde hyllet Hitler for hvordan han reformerte lovgivingen til fordel for arbeiderne og ga dem en levestandard som hittil var uhørt i Europa. Her fant altså jødene som styrte finans og jødelakeiene som styrte sosialistenes internasjonale satsing hverandre. Naive norske nasjonalister og patrioter ble overkjørt av den jødedominerte massemedia og de få som tok ansvar, som Nansen og Quisling, ble overdøvet av jødemedia. Hambro holdt også en tid nøkkelpsoisjonen som redaktør i Høyres avis Morgenbladet.

Det bildet som tegner seg utover i mellomkrigstiden er altså at denne internasjonale jøden, Carl J. Hambro, flyter opp til toppen av det politiske planet som president for Folkeforbundet samtidig som han blir nr 2 i Norge som stortingspresident. Ved siden av andre nøkkelposisjoner, som formann i utenriks- og konstitusjonskomiteen, er Hambro i posisjon til teppet går opp for den nye europeiske broderkrigen jødene programmerte i Versailles-diktatet av 1919.

Man kan i ettertid spørre seg om folket er både blindt og døvt, men svaret på det er at et folk heller er naivt og tenker i flokk. Hva de skal tenke og mene avgjøres av dem som har kontroll over finans, massemedia og det politiske liv. Over tid vil dette alltid være de samme kreftene. Og i mellomkrigstiden hadde jødene overtatt det meste av finanser, det politiske liv og påvirkningsmedier.

Til venstre har vi den verdensberømte polarforskeren og patrioten Fridtjof Nansen mens vi til høyre har frihetshelten Vidkun Quisling som fremdeles hyldes i Ukraina som den store livredderen under den jødestyrte masseslaktingen av ukrainere under det kommunistiske skrekkveldet.

I en slik situasjon vil de få som advarer mot utviklingen bli hånet, demonisert, tiet ihjel og bli isolert uten mulighet for innflytelse. Historien vil gå sin skjeve gang og de forhåndsprogrammerte hendelsene vil skje. Nøkkelpersonene som har blitt manøvrert i stilling vil gripe inn og sørge for at utviklingen går i ønsket retning.

På finansjødenes side hadde altså Hambro manøvrert seg i en posisjon uten sidestykke hva muligheter til makt og kontroll angikk. På den jødestyrte sosialistsiden hadde Arbeiderpartiet vokst seg stort som et vedheng til de jødiske massemorderne som styrte i Moskva. Martin Tranmæl var den sentrale personen som holdt forbindelsen til kommunistene. Arbeiderpartiet var medlem av den kommunistiske Internasjonalen, men i samråd med Moskva gikk de ut av denne i 1923 da ideen om væpnet verdensrevolusjon ikke fant støtte i den norske arbeiderbefolkningen.

Tranmæl var en sær mann og alt for kompromittert til å kunne få innflytelse i norsk politikk utover Arbeiderpartiet selv, men der styrte han til gjengjeld det meste. De jødestyrte Moskvamorderne og Tranmæl måtte derfor ha en folkelig frontperson som kunne matche Hambro og være spiselig både i egne rekker og for finansjødene. Mannen som ble det naturlige valget var Johan Nygaardsvold.

Gjennom flere år i den tredje Internasjonalen hadde han vært Tranmæls læregutt og nære samarbeidspartner. Det var også Tranmæl og Nygaardsvold som var sammen om den taktiske manøvren å melde Arbeiderpartiet ut av Internasjonalen. I stedet for å væpne folket til revolusjon, noe de hadde oppgitt, skulle nå det samme folket sabotere militæret og føre "det brukne geværs politikk".

Til venstre ser vi demagogen Tranmæl på talerstolen mens plakaten til Nasjonal Samling til høyre viser de to norske sosialistene Tranmæl og Torp ved siden av den jødiske masseslakteren Trotsky. Si meg hvem du omgås så skal jeg si deg hvem du er heter det i et gammelt ordtak. Så sant, så sant.

Dette viste segå være en genial løsning som finansjødene var glade for. Et avvæpnet Norge måtte på grunn av finansbindingen til den jødestyrte anglo/amerikanske blokken falle som en moden frukt i deres hender når den programmerte fortsettelseskrigen brøt ut i Europa. For å få fortgang i sakene erklærte like godt den internasjonale jødedommen total krig mot Tyskland i mars 1933.

I midten av 1930-årene ser vi at forberedelsene til det kommende dramaet var ferdige. På den internasjonale scene var verdenskrigen for utslettelse av Tyskland erklært av jødene. Jødekommunistene hadde festet grepet i Sovjetstatene og utryddet all mulig motstand gjennom folkemord og dødsleire, kalt Gulagarkipelet. Den røde armé var rustet opp til en verdens mektigste landbaserte hærstyrke. Den anglo/amerikanske blokken hadde total dominans på alle verdenshavene. Tyskland var fullstendig innringet uten praktisk mulighet til å bryte ut.

Kun den siste finpussen gjensto før folkemordet på tyskerne kunne starte. I tillegg trengte man en konkret anledning, men der hadde de jødeallierte mange muligheter. Sluttvalget falt på Polen som gjennom tyve år hadde myrdet og terrorisert den tyske befolkningen i landområdene de stjal fra Tyskland i 1919. Polens maktelite la planer om å erklære Tyskland krig og erobre Berlin i løpet av 14 dager. England og Frankrike inngikk en avtale med Polen om total støtte og automatisk krigserklæring mot Tyskland når krigen brøt ut.

På den nasjonale scene hadde Arbeiderpartiet overtatt regjeringsmakten med Tranmæls disippel, Nygaardsvold, som statsminister, samtidig som høyrejøden Hambro var stortingspresident. Hambro Bank var den norske kongefamiliens bankforbindelse og kongen selv var regnet som en tafatt tufs som var lett å dominere. Det gikk også svært stygge rykter om hans private liv.

I løpet av 1938 aksellererer utviklingen i Europa og Tyskland vinner svære moralske triumfer i mars 1938 med gjeninnlemmingen av den tyske provinsen Østerrike i det tyske riket. I Norge fører dette til frykt for at patriotiske krefter med Quisling i spissen vil få vind i seilene så den politiske makteliten blir enige om å begå statskupp ved å forlenge stortingsperioden med et år fra tre til fire uten å følge grunnlovens bestemmelser om hvordan slikt skal gjøres. Østerrikernes begeistring var ellevill over gjenforeningen med moderriket Tyskland.

Med Hambro som formann i utenriks- og konstitusjonskomiteen glir statskuppet lett igjennom. Så lett at man må være blind for ikke å se at dette er forhåndsavtalt spill. Dette statskuppet er av avgjørende betydning i vårt lands moderne historie og viser at Eidsvoldsmennene hadde fullstendig rett i sin betraktning av jøder som uønsket i landet. Jødene var kjente for sin parasittiske og undergravende virksomhet og Falsen og de andre som vedtok Grunnloven ville sikre vårt folk mot nettopp det som skjedde i april 1938 da statskuppet ble begått.

Hele vår videre historie fulgte deretter en helt annen vei enn den ellers sannsynligvis ville ha gjort. Hambro viste også til fulle hvordan jøder i maktposisjon viser en total forakt for demokratiske spilleregler og gjeldende lover bare de kan sikre jødenes egen makt.

Med sin nøkkelrolle i statskuppet hadde Hambro inntatt den ukronte stillingen som keiser av Norge. Konge, regjering og stortingspolitikere bøyde seg i støvet for denne internasjonale jøden som med dette fremsto som den totale innehaver av all politisk makt i Norge. Intet kunne bestemmes eller vedtas uten at Hambro hadde godkjent det. Ingen ville heller finne på å gjøre noe uten at Hambro velsignet det.

Plakaten til venstre illustrerer mesterlig den antieuropeiske morderalliansen mellom jødekommunismen og jødekapitalismen - mellom Sovjet og den anglo/amerikanske alliansen. Forræderne i Norge hadde et ben i hver av disse leirene.

Kun en mann sto igjen på den politiske kommandobroen i det norske statsskipet og det var den internasjonale finansjøden Carl Joachim Hambro. Uansett hva som ville skje videre var Norges kurs staket opp som et lydig vedheng til finansjødenes vestlige maktblokk dominert av de finansfamiliene som den jødiske Hambroslekten var en del av.

Med paret Hambro/Nygaardsvold er den internasjonale jødedommens allmakt sikret i Norge etter at statskuppet blokkerte enhver mulighet for at en patriotisk tyskvennlig bølge skulle manifestere seg i et demokratisk valg. Ute i Europa gikk den skjebnesvangre utviklingen videre. Finansjødesiden fortsatte innringen av Tyskland, men mens deres forhandlere var i Moskva inngikk Stalin en pakt med Tyskland som ville bringe anglo/amerikanerne i krig med Tyskland og slite dem ut slik at kommunistene kunne plukke opp smulene.

Finansjødesiden var sjokkert og noen dager etter besvarer Tyskland Polens angrep og befrir de landområdene Polen hadde stjålet. Fordi Polen fikk støtte av England og Frankrike nektet de å slutte fred og ble okkupert av først Tyskland og deretter i de østlige delene av Sovjet. Gjennom England og Frankrikes krigserklæringer den 3. september 1939 ble grensekrigen mellom Tyskland og Polen til en europeisk storkrig.

Den polske ledelsen ønsket krig med Tyskland for å erobre seg mere land. Bildet viser den polske øverstkommanderende general Edward Rydz Smigly mens han lar seg male i mars 1939 som triumfator og erobrer av Berlin. Polen hadde planer om å erobre Berlin etter 14 dagers lynkrig. Da krigen nærmet seg uttalte han til Daily Mail den 6. august 1939: "Poland wants war with Germany and Germany will not be able to avoid it even if she wants to." På norsk: "Polen vil ha krig med Tyskland og Tyskland vil ikke være i stand til å hindre det selv om det ønsker det".

Begivenhetene rullet videre av sin egen dynamikk og kommunistene erobret de baltiske land hvor det jødestyrte hemmelige kommunistpolitiet straks satte igang omfattende myrderier av vanlig jødekommunistisk type. Titusener ble myrdet og atter titusener ble sendt i kommunistenes dødsleire som var opprettet og styrt av jødene. Sovjet angriper samtidig Finland som må slutte fred og avgi land i mars 1940 etter tapper innsats vinteren 1939/40.

I Norge har vi Altmarkaffæren i februar 1940 som gjør det klart at Norge vil bli okkupert. Spørsmålet er om England eller Tyskland kommer først. Tyskland vinner kappløpet på målstreken og beskytter borderfolket i nord mot den engelske invasjonen som var på gang. Siden det ikke var avholdt valg i Norge innen utgangen av november 1939 var det norske storting etter 1. januar 1940 kun en samling privatpersoner uten noen som helst parlamentarisk mandat eller myndighet.

Det er stortingspolitikerne, regjering og konge tydeligvis klar over selv når vi ser den totalt tafatte og evneveike måten de håndterer den kommende krisen og invasjonen på. Den eneste personen som er forberedt og klar til å handle er Hambro. Han har gjort sitt forarbeide og venter kun på at fellen skal klappe sammen. I England er slektningene hans i Rothschild/Hambro-systemet klare til å ta imot de norske flyktningene som de vet skal komme.

Hambro's fetter Charles Hambro satt i ledelsen av Hambro's Bank i London og var en av jødene som satt tett rundt Winston Churchill. Charles Hambro fikk jobben som leder i oppbyggingen av britenes irregulære styrker som ble trent i ulovlig krigføring som sabotasje bak fiendens linjer, terror og snikmord. Terrororganisasjonen gikk under navnet Special Operations Executive (SOE) og hit ble mange nordmenn innrullet som terrorister. SOE hadde snikmorderdolken til venstre som sitt symbol. Ikke mye å være stolte over, men terroristene og snikmorderne oppnådde resultater og som seierherrer ble det belønning etter krigen i form av medaljer og krigsbytte. Husk at Makt er Rett og at seierherren skriver historien. Da regjering og konge så kom til London ble de innkvartert på Hambro Bank sin regning. Med andre ord ble de pakket inn og holdt i live som de lakeiene de var for finansjødene.

9. april 1940 er sannhetens time kommet for den politiske norske makteliten. Igjen viser det seg at den som er beredt styrer begivenhetene. Og kun en person er beredt. Det er jøden Hambro som organiserer et tog fra Oslo østbanestasjon for å frakte vekk stortingspolitikerne, regjering og konge. Regjeringen må nærmest leies til toget grunnet handlingslammelse og kongen sitter og øver seg på hvordan han skal få overgitt landet til tyskerne uten kamp. Hambro ordner opp og da toget tøffer ut fra Oslo er de med alle sammen. Til høyre et bilde av kong Haakon. Mye ytre stas.......

Mannen som kunne ha stoppet dem, Vidkun Quisling, var for naiv og gjemte seg i frykt for å bli drept av kommunistene. Han våknet først til dåd noen timer senere, men da var det for sent og for det ble han skutt på Akershus etter krigen. En kule riktig plassert morgenen 9.april 1940 hadde forandret Norgeshistorien.

Toget med en udugelig konge, en tafatt regjering og en gjeng privatpersoner som later som de er stortingerepresentanter ruller uhindret til Hamar hvor de holder et møte. Deretter rømmer de videre til Elverum hvor Hambro gjør et PR-stunt av de sjeldne: Han holder et nytt møte hvor han forteller forsamlingen av tidligere stortingsrepresentanter at de må gi regjering og konge utvidete fullmakter. Mot noen spede protester og uten avstemming heves møtet. Noe skriftlig foreligger ikke, det blir først skrevet ned i London et par måneder senere.

Her er hovedinnholdet i Hambro's Pr-stunt som kalles Elverumsfullmakten: "Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid."

Med opphevelsen av Elverumsmøtet stikker Hambro til Stockholm for å koordinere det jødiske mottakersystemet som skal ta imot de norske flyktningene og den norske gullbeholdningen. Tyskerne erobrer deretter Norge med minimale styrker på rekordtid kun vesentlig hindret av dårlige veier og sprengte broer. I Nord-Norge sitter så regjeringen og kongen og sutter på tommelen og igjen står situasjonen på vippen. Vil kongen i et siste anfall av kongelig verdighet kapitulere sammen med den norske stridsmakt eller forlate landet som en feig kujon sammen med en like feig regjering? Ja, ingen vet.

Igjen griper Hambro inn. Han skynder seg til Tromsø hvor han forteller de enkelte hva de skal gjøre og får loset konge og regjering ombord i et engelsk krigsskip. Dermed er et kapittel i Norgeshistorien avsluttet. Hambro gjorde jobben sin og Norges undergang som folk og nasjon var beseglet. Alt fordi norske politikere og det norske folk glemte hva Falsen og de andre Eidsvoldsmennene visste og formulerte i Grunnloven av 1814 som vi feirer så stolt hver 17. mai:

Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget!