På grunn av at det nåværende norske regimet i praksis har opphevet vår nordiske grunnlovs § 100 og erstattet den med en ”talmudsk” § 135a i straffeloven, har vi lagt opp en ny hjemmeside. Den gamle: www.propatria.org/vigrid lar vi ligge uforandret slik den var den 30. mars 2001 som et monument over en svunnen tid, hvor Norge var et fritt og nordisk land. Den er også en viktig historisk dokumentasjon beregnet på jusstudenter og andre spesielt interesserte.

Vi håper dere finner stoff av interesse, og at dere ønsker å være med å bygge vårt nye etnisk/religiøse samfunn Vigrid sammen med oss som allerede er i gang.

Noen som besøker siden vår, mener at vi presenterer stoff som ikke er historisk korrekt, og til dem har vi følgende lille oppfordring: Send oss en mail hvor du forteller oss helt konkret hva vi hevder som er faktisk og objektivt feil. Det setter vi pris på.

Min 58. fødselsdag:

Jeg var på vei til bilen ved 10-tiden fredag den 23. for å reise til Asker å feire fødselsdagen min med en gammel kamerat. Jeg gikk og gledet meg til en kaffe og et smørbrød på kafé, da en liten svart bil holdt på å kjøre meg ned. Ut spretter to unge menn og roper politi. Deretter dytter de et skilt opp i ansiktet mitt. Så fulgte ransaking, håndjern og inn i bilen. Deretter bar det til glattcelle i Kongsberg hvor jeg måtte av med det meste tøyet for grundigere undersøkelse.

Noen timer senere var det av gårde til Sandvika, hvor det ble en ny glattcelle. For å gjøre en lang historie kort: Da jeg slapp ut igjen, var det mandag den 26. mars kl. 11.00 på dagen. Det ble tre døgn uten ordentlig søvn. Vi ble vekket hver halve time om natten, for at de skulle se at vi var i live. (Ikke alle var heldigvis like iherdige i tjenesten). Min rett til advokat var effektivt sabotert fordi de hadde beslaglagt brillene mine. Jeg ba om advokat på lørdag formiddag og fikk de gule sider så jeg kunne velge selv. Uten briller kunne jeg ikke lese nummeret til den jeg ville ha, så det var det, og brillene mine ville de ikke gi meg. En vakt som ville hjelpe, ble avvist og det bar inn på cellen igjen med meg.

Hva gjør man da? Det er et todelt ordtak som heter: ”Du skal ikke slå den som gir deg mat” og ”Du skal ikke ta i mot mat av den som slår deg”. Altså sluttet jeg å spise. Siste måltid var fredag ettermiddag. Deretter ble det vann. På søndag fikk jeg et glass appelsinjuice av en vakt, men frukt for pengene de hadde beslaglagt, fikk jeg ikke kjøpt. Da jeg på kvelden søndag ba om et glass juice til, var det nei med henvisning til ”de ovenpå”. Altså vann fra vasken på toalettet igjen.

Jeg forstår for så vidt godt at ”de ovenpå” ikke liker meg, fordi jeg avgir ingen forklaring og snakker ikke med dem. I mine øyne er de politisk korrupte og fortjener ikke å at vi hilser på dem en gang.

Slitsomt, men lærerikt. Jeg leste i sin tid ”1984” av George Orwell og ”Prosessen” av Franz Kafka. Jeg forstår mer av de bøkene i dag, enn den gangen jeg leste dem.

Plaster på såret:

Tirsdag kveld ringer det på døren. Utenfor står det en glad gjeng av lokale Vigridere og roper: ”Gratulerer med dagen”. Med seg hadde de bløtkake og sjokoladekake, som de hadde bakt selv og Cola/Brus. (Alkoholforbud hos meg). Om jeg ble glad? Det var like før gledestårene rant. Jeg måtte opp i øyekroken med lommetørkleet et par ganger i løpet av kvelden, men jeg skyldte på at jeg hadde problemer med øynene fra glattcelleoppholdet. Hvor mange fødselsdager jeg får feire i frihet fremover vet jeg ikke, men jeg lever lenge på den de ga meg nå.

Tore W. Tvedt