|
|
Leiken på Vigridsvolden
Hardt er det i heimen,
To rasebrødre gir hverandre banesår under holmgang
Ja, slik forteller volven (spåkvinnen) om våre blonde ariske guder og menneskers skjebnekamp mot de mørke
horder i Voluspå (volvens spådom). Ragnarok heter kampen og her skal de hvite ariske folk og deres guder
settes på sin siste prøve. Denne gangen tar vinneren alt. Og kampen vår er i full gang og har vært det lenge...
Slagmarken heter Vigrids-volden og hit kommer de fra alle kanter for å knuse oss. Midgardsormen (zionismen)
og Fenrisulven (marxismen) sprer ødeleggelse og død på sin vei. Utallige er ofrene. Utallige er de helter som
har gitt livene sine for å stoppe uhyrene. Bare i dette århundrede er over 100 millioner av oss blitt drept.
Og flere står for tur. Både du og jeg. Men hvordan kommer vi til Vigrids-volden?
Bekymre deg ikke om veien dit. Vigrids-volden er der du er når du går til kamp. Både mentalt inne i deg
og fysisk utenfor deg. Der hvor du er når kampen treffer deg er din del av den siste valplass. Og fra
Vigrid henter valkyriene oss hjem til den evige himmelen Valhall, hvor dagene går med kamp og moro, spising
og drikking mens praten går. Og har du vært en av de tapre på Vigrids-volden så kanskje en av skjoldmøyene
(valkyriene) har et ekstra godt øye til deg? Ja, hvem vet?
Men det vi iallefall vet er, at mens vi blonde guder og helter er opptatt i kamp mot Midgardsormen og
Fenrisulven, benytter Surt fra Muspell (Den sorte fra ødeleggelses-heimen) anledningen og bryter gjennom våre
sydlige forsvarslinjer og velter inn i Midgard (ariernes hjem) og Asgard (de ariske guders hjem). Inne i
Asgard og Midgard herjer Loke og hans medhjelpere, og er å ligne med en kolonne av forrædere som gjør det de
kan for å bryte ned kamp og motstandsviljen vår innenfra. I samarbeide har de lykkes så godt at den mest
utbredte følelsen i dag i de ariske land er skyldfølelse og hat ovenfor sin egen rase. Ja, Ragnarok er rasenes
kamp om retten til Jorden. Og i dag går det som volven spådde...
Tor stevner til kamp mot Surt og hans svartsnuskete jotunhær
Surt og hans mørke skarer velter inn over de ariske landområder og fortrenger oss som bor her. Ødeleggelse og
død sprer de iform av AIDS og narkotika, kriminalitet, voldtekter og all annen djevelskap de fører med seg.
Mot dem stevner Guder og Ariere til kamp, men den moderne Midgardsorm (ZOG) har et så godt grep om oss, at så
langt ligger vi under i kampen. Særlig ille ble det etter at den internasjonale jødedommen erklærte hellig
krig mot Tyskland i 1933. Etter 12 års intens kamp lå vårt sterkeste folk knekket igjen på slagmarken. Etter det
fikk ZOG lett spill og idag er ZOG’s verdensherredømme så solid at de gjør hva de vil. Med hvite NATO-styrker
som nyttige idioter og leiemordere. Og bror dreper bror. Og hvit dreper hvit. Se bare på Serbia. Politi og
militære forberedes på det samme i Norge.
Og voldsleiken går videre på Vigrid-volden. Ingen kan gjemme seg lenger. Ingen er for gammel. Ingen er for ung.
Kjønn spiller ingen rolle. Skyldig eller uskyldig teller ikke. Rimelig nok siden Ragnarok er den totale rasekrig...
En av dem som plutslig befant seg på en del av Vigrid var en liten blond og blåøyd pike på tretten (13) år.
Det var en vakker dag i slutten av april og skolen var slutt for dagen. Fornøyd pakket hun sakene sine sammen.
Det var vår i luften og kanskje traff hun en av de kjekke guttene som hadde flørtet med henne i det siste. Skulle
hun isåfall prate med ham eller gjøre seg kostbar og late som om hun ikke så ham? Uansett ville det være gøy.
Hjertet begynte å banke litt raskere og hun kjente seg full av vår og moro. Livet var deilig og dagen var
fremdeles ung og spennende...
Men da hun kom ut i skolegården var det ikke en flørtende kjæreste som møtte henne. Solen var forsvunnet bak
en sky og det feide en kald nordavind over skolegården. Det var ikke lenger tid for kjærlighet og moro. Det var
tid for hat og vold. Planlagt hat og planlagt vold. Bygget opp gjennom mange års hatkampanjer av ZOG’s forrædere
og leiesvenner. Lokes voldsflokk var det som ventet henne. Før hun rakk frem til sykkelen sin var hun omringet.
Tre piker som alle var et hode høyere.
Det første slaget traff henne på kinnet og automatisk løftet hun armene til guard. Hun var nok liten, men
pappaen hennes hadde lært henne grunnleggende boksing og karate så de skulle ikke få det helt lett med henne.
Det neste slaget tok hun på armen, men da hun skulle slå igjen, fikk hun et slag i ryggen av en av guttene i
ringen rundt henne, med beskjed om at hvis hun prøvde å ta igjen ville også de banke henne.
Fra da av var løpet kjørt. De tre pikene slo og sparket det de var gode for, men de fleste slagene fikk hun
vridd hode til side for. Men på langt nær alle. Hodet hennes ble rykket bakover av en fulltreffer på venstre
kinnben - raskt fulgte et slag på motsatt side. Og deretter et på kjeven. Men hun ble stående. Hun skulle vise
dem hva hun var god for. Blodet i munnen hennes smakte salt, men hun svelget det for ikke å vise at hun var
såret. Smerter kjente hun ikke. Tårene sto i øynene hennes, men hun gråt ikke.
"Kjære Gud, hvorfor lar du dem gjøre dette...?" Men Gud grep ikke inn. Ikke lærerne heller. Lot de som de ikke
visste? "Pappa! Pappa! Kom og hjelp meg! Du er sterkest og tøffest på hele jorden. Kom og fei dem vekk med et
slag. Jeg vet at du kan det..."
Men ingen kom. Kun Lokes voldselskende flokk av forrædere og voldsmenn var der. Hisset til blodig voldsdåd av
SOS-"sadisme", som hadde fått lov til å bruke skoletimer noen måneder tidligere for å jage til hat mot dem som
ikke ville bøye seg for selvhatet deres. Som et ledd i en landsomfattende kampanje.
Med rektors og lærernes velsignelse. Og de hadde vært effektive: En av skolevennindene hennes hadde sagt etter
hatpropagandaen, at om hun kun hadde en dag igjen å leve, skulle hun benytte den til å drepe en nazist eller en
rasist...
Ja, mane til hat kan Loke. Og så lenge ZOG har makten kan de ture frem som de vil. Med politiets beskyttelse.
Men hva gjør de den dag da krigslykken vender på Vigrid? Ja, det bør nok Lokes voldsmenn og forrædere tenke på
før det er for sent for dem å snu...
Etterhvert holdt slagene og sparkene opp. Og til slutt sto hun alene igjen. Ingen hadde turt å hjelpe henne.
Feighet og selvhat fyller rasefrendene hennes. De siste truslene mot henne hørte hun ikke. Verden rundt henne
eksisterte ikke lenger. Men hun sto fremdeles oppreist. Hun hadde ikke gitt etter for volden. Og nå sto hun der
som symbolet på vår rases mot og styrke. Som den moralske seierherre.
Men også den følelsen skulle bli tatt ifra henne. Men det visste hun ikke da. Heller ikke visste hun at de
tapene hun skulle bli påført etterpå ville bli langt verre. Ikke ante hun at all skylden ville bli lagt på
hennes egen pappa. Skyldtes det at han står åpent frem og bekjemper folkemordet på hans egen rase? Og nå, et
par måneder etterpå er han anmeldt for legemsfornærmelse og trusler mot lederen for voldsorgien mot henne. Og
nå får hun ikke treffe ham mer, og skolen har forbudt henne å snakke om saken. For nå skal pappa’en til pers,
og hun skal læres opp i selvforakt og hat mot alle som forsvarer hennes egen rase - uten motforestillinger...!
Og ca. 500 meter unna skolegården bor bygdens Politimester. Høygradsfrimureren som satte hele styrken sin i
krigsberedskap - hunder og tåregass, skjold og køller for å innvadere og knuse en rolig, nasjonal privatfest i
mai. Men gruppevold mot blåøyde og blonde småpiker har man tydeligvis "ikke tid" til å ta seg av.
Men leiken vil gå videre, bli villere - lykken vil snu seg og takten økes i dansen på Vigrids-volden. Og hvordan
vil det da gå med Lokes forrædere og voldsmenn...?!
|
|
|
