|
1
Hør meg i taushet
hellige ætter,
høye og lave
Heimdalls sønner,
Valfar, du ønsket
jeg ville fortelle
det gamle budskap
som best jeg mins.
2
Jeg mins jotner,
urtidsbårne,
fjernt i fortid
fostret de meg;
mins ni heimer,
mins ni gygrer,
visdomstreet
som tein i mold.
3
I opphavs tider
var ingen ting,
ikke sand, ikke sjø
eller svale bølger;
jord fantes ikke,
og opphimmel,
bare ginnunga-gap
og gras ingen steder.
4
For Burs sønner løftet
landene opp,
de som mektige
Midgard skapte;
sol falt sørfra
på salens steiner,
da ble grunnen dekt
av grønne vekster.
5
Sol slo sørfra
sammen med måne
høyre armen
om himmelrand;
Sol kjente ikke
salene sine;
stjerner kjente ikke
stedene sine,
måne kjente ikke
makten han eide.
6
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder
og holdt sitt ting:
navn gav de natt
og natts frender,
kalte dem morgen,
og middagstid,
ettermiddag og aften,
til årsregning.
7
Æser møttes
på Idavolden,
og horg og hov
høyt tømret de,
gruer la de,
gull smidde de,
hamret tenger
og hendig redskap.
8
Glade i tunet
tavl de spilte,
gull i mengde
manglet de aldri,
til tre trollsterke
tussemøyer,
kom fram til æser
fra jotunheim.
9
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder,
og holdt sitt ting:
hvem skulle skape
dverge-skaren,
av Brimes blod
og av Blåins legger?
10
Der ble Motsogne
mektigst og gjævest
av alle dverger,
og Durin fulgte;
de gjorde mange
menneskebilder,
av jord, disse dverger,
slik Durin sa.
11
Ny og Ne,
Nordre og Søndre,
Østre og Vestre,
Altyv og Dvalin,
Nå og Nåin,
Niping og Dåin
Bivorr og Båvorr,
Bombur og Nore,
Ån og Ånar,
Elde og Mjødvitne.
12
Veig og Gandalv,
Vindalv og Tråin,
Tekk og Torin,
Triv, Vis og Lød,
Lik og Nyråd -
nå har jeg talt
- Regin og Rådsnill -
dvergene rett.
13
File og Kile,
Fundin og Nåle,
Hefte og Vile,
Hanar og Svior,
Frå og Hornbore,
Fræg og Lone,
Ørvang og Jare
14
Tid å telle
tilbake til Lovar
dvergeslekter
i Dvalins følge,
de som søkte
fra steinsalene
til grusbankehjem
på Jares sletter.
15
Der var Draupne
og Dolgtrase,
Høy og Haugspore,
Hlevang og Gløde,
Skirve og Virve,
Skjevfinn og Elde.
16
Alv og Yngve,
Eikinskjalde,
Fjalar og Froste,
Finn og Ginnar;
Forfedrerekken
regnet fra Lovar
skal alltid minnes
mens mennesker lever.
17
Ut av flokken,
fram mot huset
kom tre milde,
mektige æser,
fant der på stranda
styrkeløse,
Ask og Embla
uten lagnad.
18
Hadde ikke ånde,
ikke tanke,
ikke livskraft
og gode leter;
ånde og tanke
gav Odin og Høne,
livskraft gav Lodur
og gode leter.
19
Ask vet jeg reise seg,
Ygg-drasil kalt,
kvit aur øses
over treet;
derfra kommer dogg
som i daler faller;
står evig grønn
over Urds kjelde.
20
Derfra kommer møyer
mangt vitende,
tre møyer sammen
fra sjø under asken;
Urd het den ene,
andre Verdande,
- skar på karvestokk, -
Skuld het den tredje;
de lov satte,
de liv formet,
manne-ættens
evige lagnad.
21
Hun mins første
folkekampen,
da guder støttet
Gullveig med spyd,
og brente henne
i Høyes hall;
tre ganger brente,
den tre ganger bårne,
ofte, usjelden,
ennå lever hun.
22
Heid ble hun kalt
der hun kom til gards,
synske volven,
hun sendte gander;
seidet der hun kunne,
seidet i ørske,
alltid elsket
av onde kvinner.
23
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder,
og holdt sitt ting:
om æsene burde
bære tapet,
eller gudene skulle
ha skadebot.
24
Inn over fienden
kastet Odin spyd;
det var i første
folkekampen;
brutt ble bordvegg
om æsers borg,
stridslystne vaner
voldene trampet.
25
Til sine råd-stoler
de styrende gikk,
hellige guder,
og holdt sitt ting:
hvem har blandet
med vondskap lufta,
og Ods møy gitt
til jotunheimen?
26
Tor var den som slo,
full av vrede,
- han sitter sjelden
når slikt han spør! -
sveket ble eder,
ord og løfter,
alle de sterkeste
avtaler brotnet.
27
Gjemt er Heimdalls
hørsel, vet hun,
under det hellige,
høgreiste treet;
elv ser hun fosse
aurblandet fram
fra Valfars pant; -
vet dere nok, eller hva?
28
Ensom satt hun ute
da den eldgamle kom,
æsers Yggjung,
og så henne i øyet;
hvorfor spørre meg?
hvorfor prøve meg?
Alt vet jeg, Odin,
om øyet du gjemte
nede i Mimes
navngjetne kjelde!
mjød drikker Mime
hver morgenstund
av Valfars pant; -
vet dere nok, eller hva?
29
Hærfar gav henne
halsring av gull,
fikk hennes viten
og framtidssyner;
vidt så hun ut
over alle heimer.
30
Valkyrjer så hun,
samlet langveisfra,
rustet var de
til ritt over heimen;
Skuld bar skjold,
og Skogul var der,
Gunn, Hild, Gondul
og Geirskogul;
Her er oppregnet
Herjans møyer,
valkyrjer rustet
til ritt over jorda.
31
Jeg så lagnaden
lagt for Balder,
blodig ofret,
Odinssønnen;
høyt over vollen
vokste, så jeg,
mjå og fager:
misteltein.
32
Teinen som syntes
så tynn og mjuk,
ble en sorgens pil,
og Hòd skjøt den;
snart fikk Balder
en bror til hevner
- han var Odins sønn -
én natt gammel.
33
Han kjemmet ikke hår
ikke hender vasket
før på bål han bar
Balders drapsmann;
Men Frigg hun gråt
i Fensaler
over Valhalls nød; -
vet dere nok, eller hva?
34
Våle skal slå
sterke dødsrep,
harde lenker,
herdet, av tarmer.
35
Bundet så hun ligge
i lunden med kilden,
en fælslig skapning:
den falske Loke;
der sitter Sigyn,
sorgfull og ensom,
vakt hos sin mann; -
Vet dere nok, eller hva?
36
Austfra går elv
gjennom Eiterdaler
med kniver og sverd,
Slid er navnet.
37
Nordpå stod den,
på Ne-volden,
en sal av gull,
for Sindres ætt;
en annen stod
på Ukolne,
jotnens bjorsal,
Brime kalles han.
38
En sal så hun stå,
langt fra solen,
på Nåstrand,
nordvendt er døra;
eiterdråper faller
inn gjennom ljoren;
av hoggormrygger
er huset flettet.
39
Så hun i stride
strømmer vade
mensvorne menn
og mordvarger;
og den som en annens
elskede lokker;
der suger Nidhogg
dauing-kropper,
varg sliter lik; -
vet dere nok, eller hva?
40
Austpå satt den gamle
i Jernskogen,
og fødte der
Fenres avkom;
av alle disse
skal en komme
i trolleham
og tyne sola;
41
drikker livskraft
av dødsvigde menn,
rødfarger guders
garder med blod;
svart blir solskinnet
somrene etter,
vondt alt været; -
vet dere nok, eller hva?
42
Satt der på haugen
og slo harpen,
gygrens hyrde,
glade Eggter;
over ham gol
i galgetreet,
fagerrød, hanen
som Fjalar heter.
43
Gol hos æser
Gyllenkammen,
den vekker hærmenn
i Hærfars garder;
en annen galer
i jorddypet,
en sotrød hane
i Hels saler.
44
Garm gjør kraftig
ved Gnipaheller,
lenken slitner,
løs farer ulven;
eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
45
Bror skal gi bror sin
banesår i kampen,
søskenbarn skal
slite blodsband;
hardt er det i heimen,
hór skal rå der,
økstid, sverdtid,
skjold blir splintret,
vindtid, vargtid,
før verden går under;
ingen skåner
en annens liv.
46
Mimes sønner leiker;
men lagnadstungt
klinger det gamle
Gjallarhornet;
sterkt blåser Heimdall,
hornet er løftet,
Hærfar taler
med Mimes hode.
47
Ygg-drasil står,
men det eldgamle treet
jamrer skjelvende,
jotnen løses.
48
Hva er med æser?
Hva er med alver?
Gny i jotunheim,
guder på tinget;
dverger stønner
ved steindører,
velkjente i berget; -
vet dere nok, eller hva?
49
Garm gjør kraftig
ved Gnipaheller;
lenken slitner,
løs farer ulven;
eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
50
Rym farer austfra
rustet med skjold,
Jormundgand vrir seg
i jotunvillskap;
ormen knar bølger,
ørnen skriker,
sliter i lik,
da løses Naglfar.
51
Austfra seiler
skip over havet
med Muspells landsmenn,
og Loke styrer;
men troll-flokken
følger ulven,
der er Byleists
bror i følget.
52
Surt farer sørfra
med sviende ild,
guders sol-lys
fra sverdet glimter;
gygrer famler,
der fjellvegg ramler,
menn går på Hel-veg,
og himlen klovner.
53
Nå gjester sorgen
på ny hos Frigg,
når Odin drar
til dyst mot vargen,
og Frøy, den bjarte,
fram mot Surt;
der faller Friggs
fryd og glede.
54
Garm gjør kraftig
ved Gnipaheller,
lenken slitner,
løs farer ulven;
eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
55
Da kommer Kampfars
djerve sønn,
Vidar kjemper
mot valdyret ;
setter sverdet
i sønn til Kvedrung
helt til hjertet,
og hevner faren.
56
Da kommer Lodyns
lysende sønn,
til kamp mot ormen
går Odins barn;
han slår i vrede,
Midgards vokter,
- nå legges hele
heimen øde; -
dødsvigd men uredd
for ettermælet
går Fjorgyns sønn
ni skritt - og faller.
57
Sol svartner,
jord siger i hav,
lyse stjerner
slukner på himmelen,
røyken velter
fra veldige bål,
høyt leiker flammen
mot himmelen selv.
58
Garm gjør kraftig
ved Gnipaheller,
lenken slitner,
løs farer ulven;
eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
59
Ser hun opp komme,
andre gangen,
jord av havet,
evig grønnkledd ;
fosser faller,
flyr ørn over,
den som på fjellet
fisken veider.
60
Æser møtes
på Idavolden;
taler om mektige
Midgardsormen,
husker de veldige
hendinger der,
minnes Fimbul-Tys
fordums runer.
61
Der skal atter
de underfulle,
gyldne brettspill
i gresset finnes:
dem de eide
i opphavs tider.
62
Da skal usådde
åkre vokse,
ondskap batne,
Balder skal komme;
på Hærfars kampplass
bor Hod og Balder
vel forlikte; -
vet dere nok, eller hva?
63
Høne skal velge
varselkvister,
og bo skal begge
brødres sønner
i vide vindheim; -
vet dere nok, eller hva?
64
Sal ser hun skinne,
solfager står den
med tak av gull
på Gimle;
der skal svikløse
slekter leve
og i evighet
eie lykke.
65
Da kommer mektig
til makt og velde
den sterke fra oven,
som styrer alt.
66
Der kommer den dystre
dragen flygende,
glinsende,
nede fra Nefjellene;
med lik i fjærene
flyr over vollene
Nidhogg -
Nå synker hun atter.
|
