b>1.
Si til Heming
at Helge minnes
hvilken hærkledd
høvding de felte;
en grå ulv
ga dere husly,
da Hunding trodde
Hamal var gjesten

amal hette sønnen til Hagal. Kong Hunding sendte menn til Hagal for å lete etter Helge. Og Helge kunne bare berge seg ved at han tok på seg klærne til en trellkvinne og gikk for å male korn. De lette og fant ikke Helge. Da sa Blind den ondsinnede:

2.
Kvasse øyne
har trell-kvinna;
hun kom ikke av bondeætt
kvernjenta der,
steinene deler seg,
kvernbenken revner

3.
Høvdingen frister
en hard skjebne;
en kongesønn
knuser valbygg;
bedre var det
å bruke sverdet
for denne neven
enn dreie kverna

Hagal svarte og sa:

4.
Det er klart det knaker
i kvernbenken
når en fyrste-datter
dreier kverna,
engang red hun
over skyene,
våget kjempe
som vikinger,
helt til Helge
fanget henne;
Sigars og Hognes
søster er hun;
derfor er hun kvassøyd,
kvernjenta vår

Helge kom seg unna og fór med hærskip. Han felte kong Hunding og ble siden kalt Helge Hundingsbane. Han lå med hæren sin i Brunavåg og gjorde strandhogg der og de åt kjøttet rått. Hogne hette en konge; hans datter het Sigrun, hun var valkyrie og red sky og sjø; hun var Svåva født på ny. Sigrun red til Helges skip og sa:

5.
Hvem lar flåten
flyte ved stranda?
hvor har dere, hærmenn,
hjemmet deres ?
hvorfor venter dere
i Brunavågen?
hvor vil dere siden
sette kursen?

Helge:

6.
Hamal lar flåten
flyte ved stranda,
på Lesøy har vi
hjemstedet vårt,
vi venter på bør
i Brunavågen,
austover setter vi
siden kursen

Sigrun:

7.
Hvor har du, høvding,
herjet nylig
og Gunns søstres
grågjess mettet?
hvorfor er brynjen din
blodig, fyrste?
hvorfor eter dere
kjøttet usteikt?

Helge:

8.
Ylvingers ætling
øvde en dåd,
om du vil vite det,
vest for havet,
jeg fanget bjørn
i Bragelunden,
og min odd mettet
ørneflokken

9.
Derfor er brynjen
blodig, valkyrie,
derfor åt vi
kjøttet usteikt

Sigrun:

10.
Drap lyser du!
dø måtte Hunding,
sige i vollen
for våpnene dine;
du gikk hardt fram der
til hevn for frender,
det strømmet blod
over blanke egger

Helge:

11.
Hvordan vet du
at vi hevnet
frender i kamp,
kloke valkyrie
mange harde
høvdingsønner
har mot som jeg
og mine ættmenn

Sigrun:

12.
Jeg var der ute,
unge hærfører,
og så da fyrsten
falt i går morges;
selv er du listig,
Sigmunds ætling:
du taler om drapet
i dunkle ord

13.
Før en gang så jeg
du seilte ditt langskip;
i blodig stavn
stod du, konge,
mens iskalde bølger
bruste om deg;
nå vil du gjerne
gjemme deg for meg,
men Hognes datter
kjenner Helge

Granmar hette en mektig konge som bodde på Svarinshaug. Han hadde mange sønner, en hette Hodbrodd, en annen Gudmund, en tredje Starkad. Hodbrodd var med på et kongestevne; der festet han Sigrun, Hognes datter. Men da hun hørte det, red hun med valkyrier sky og sjø for å lete etter Helge.

Helge var ved Logefjella og hadde kjempet med Hundings sønner. Der felte han Alv og Øyolv, Hjorvard og Hervard. Han var utmattet av kampen og satt ved Ørnestein. Der fant Sigrun ham; hun slo armene om halsen hans og kysset ham og sa hva hun ønsket, som det fortelles i det gamle Volsungekvadet:

14.
Sigrun søkte
den seiersglade,
trykket Helges
hender i sine,
hilste og kysset
den hærkledde kongen;
da visste han
det var henne han elsket

15.
Hun hadde elsket
av hele sitt hjerte
Helge, sa hun,
før hun så ham

16.
Til Hodbrodd festet
min far meg i hærferd,
men jeg ville eie
en annen fyrste;
min fars eget
ønske brøt jeg,
derfor frykter jeg
frenders vrede

17.
Hun åpnet lysten,
Hognes datter,
sa hun ville eie
og elske Helge

Helge:

18.
Vær ikke redd
om Hogne raser,
og ætten din tenker
onde tanker;
unge møya,
hos meg skal du leve,
jeg frykter ikke
ættfolket ditt

Helge samlet en stor flåte og drog til Frekastein, men på havet fikk de et farlig uvær. Det lynte over dem og stråler stod ned mot skipene. De så at ni valkyrier red i lufta og de kjente Sigrun. Da la stormen seg og de kom velberget til land.

Granmars sønner satt på et berg da skipene seilte mot land. Gudmund kastet seg på en hest og red til berget ved havnen for å speide; da senket Volsungene seilene. Gudmund sa:

19.
Hvem er fyrsten
som fører hæren,
lar gyllen stridsfane
stavnen pryde?
Fredelig er ikke
ferden, tror jeg;
rødskjæret over dem
varsler ufred

Sinfjotle:

20.
Her kan Hodbrodd
Helge møte,
flukthateren,
midt i flåten;
hele arven
til ætten din,
Fjorsungers odel,
la han under seg

Gudmund:

21.
Dess før vil vi
la våpnene dømme
i fiendtlig møte
ved Frekastein;
tiden for hevn
er kommet, Hodbrodd;
vi var underlegne
alt for lenge

Sinfjotle:

22.
Før skal du gjete
geiter i fjellet,
klyve bratte
fjellkløfter, Gudmund,
holde i neven
hasselkjeppen;
det syns du er bedre
enn sverddommen

Helge:
23.
Det sømmet seg bedre
for deg, Sinfjotle,
å glede ørner
i åpen kamp
enn trette med ord
til ingen nytte,
om aldri så hett
hatet brenner

24.
Gode er de ikke,
Granmars sønner,
men sann tale
sømmer seg fyrster:
i Moensheimar
manglet de ikke
hug til sverdet,
det synte de klart;
djerve er de,
disse karene

Gudmund red hjem og meldte om hæren som var kommet. Da samlet Granmars sønner en hær og mange konger kom sammen. Hogne var med, far til Sigrun og sønnene hans, Brage og Dag. Det ble en stor kamp; alle Granmars sønner falt og alle høvdingene deres så nær som Dag, Hognes sønn, han fikk grid og svor ed til Volsungene.

Sigrun gikk mellom de falne og fant Hodbrodd som lå der døende.
Hun sa:

25.
Aldri skal Sigrun
fra Sevafjell,
Hodbrodd konge,
komme i armen din;
livløse ligger
- lik eter nå,
gygras gråhest -
Granmars sønner

Da møtte hun Helge og ble strålende glad; han sa:

26.
Lykken er ikke
alltid med deg,
nornene, valkyrie,
volder deg ondt;
i morges falt de
ved Frekastein, -
jeg gav dem banesår, -
Brage og Hogne

27.
Og ved Styrkleiv
falt kong Starkad
og Rollaugs sønner
siden ved Leberg;
villest i kamp
av kongene, så jeg,
var Starkad som hogg
uten hode på kroppen

28.
De aller fleste
av frendene dine
ligger på vollen
livløse nå;
hindre kampen
kunne du ikke,
din skjebne var det
å volde strid

Da gråt Sigrun.
Helge sa:

29.
Trøst deg heller,
en Hild har du vært oss,
skjebnen flyr ingen fra

Sigrun:

Gjerne ville jeg
gitt dem livet,
fant jeg likevel
ly i din arm

Helge fikk Sigrun og de fikk sønner. Helge ble ikke gammel. Dag, Hognes sønn, blotet Odin for å få hevn for sin far og Odin lånte Dag spydet sitt, Gugnir. Dag møtte Helge, mågen sin, et sted som heter Fjoturlund. Han stakk spydet gjennom Helge. Der falt Helge, men Dag red til Sevafjella og fortalte Sigrun det som var hendt:

30.
Tungt er det, søster,
sørgebudet,
nødig ville jeg
volde din gråt:
ved daggry falt han
i Fjoturlunden,
han som var beste
høvding av alle,
som satte foten
på fiendens hals

Sigrun:

31.
Deg skal alle
eder bite,
de du hadde
Helge svoret
ved det lyse
Leiptrarvannet
og den iskalde
Unnarsteinen

32.
Seile ikke skipet
som seiler med deg,
om ønske-bør
blåser for deg,
springe ikke hesten
som springer med deg,
om fiendene dine
følger etter

33.
Bite ikke sverdet
som du svinger,
om ikke det synger
rundt ditt eget hode!

Da fikk jeg hevn
for Helges død
om du gikk og vildret
som varg i skogen
uten din rikdom
og all din glede,
plaget av sult
til du slet i lik

Dag:

34.
Ør må du være
og vettløs, søster,
som ønsker ulykke
over bror din;
Odin var det
som voldte vår skade,
med runene sine
reiste han striden

35.
Jeg byr deg røde
ringer for drapet,
hele Vandilsvé
og Vigdaler,
ta halve min rikdom,
ringsmykte søster,
i bot til deg selv
og sønnene dine

Sigrun:

36.
Jeg sitter sorgfull
på Sevafjell,
hverken dag eller natt
kan jeg nyte livet,
før solskinnet faller
på fyrstens hærmenn,
og jeg kan hilse
Helge som kommer
på gullbislet hest
hit tilbake

37.
Alle fiender
og frendene deres
rømte for Helge
redselsslagne,
som geitene farer
fjellsida ned,
skremt fra vettet
når vargen jager

38.
Slik var Helge
blant høvdinger
som edelvokste
ask over klunger
eller doggvåte
dyrekalven,
som rager opp
over alle dyr,
mens høyt mot himmelen
hornene skinner

Det ble kastet haug over Helge. Men da han kom til Valhall bad Odin ham rå for alt der sammen med ham. Helge sa:

39.
Du skal vaske
hver manns føtter
og kveike ild
for alle, Hunding,
gjete hester,
binde hunder,
gi svinene sodd
før du sovner om kvelden

Sigruns trellkvinne gikk en aften forbi Helges haug og så at Helge red til haugen med mange menn. Hun sa:

40.
Mon det er syner
jeg ser for meg
eller Ragnarok?
Her rir jo dauinger!
De sporer hesten
med spydodden; -
eller har dere fått
vende hjem fra døden?

Helge:

41.
Det er ikke syner
du ser for deg,
eller verdens ende
om oss du ser,
om vi sporer hesten
med spydodden;
vi har ikke fått
vende hjem fra døden

Trellkvinna gikk inn og sa til Sigrun:

42.
Skynd deg ut,
Sigrun fra Sevafjell,
om du vil møte
din mann igjen;
haugen er åpnet,
Helge er kommet
med dryppende kampspor,
og kongen ber deg
om du vil stille
sårdråpe-strømmen

Sigrun gikk inn i haugen til Helge og sa:

43.
Nå er jeg så glad
for atter å se deg
som Odins hauker,
åtelystne,
når de ser valens
varme skrotter,
eller doggvåte
ser dagen gry

44.
La meg få kysse deg,
livløse konge,
før du blodige
brynjen kaster;
håret ditt, Helge,
henger rimdekt,
overstenket
er du av valdogg;
iskalde hender
har Hognes måg,
kunne jeg bare
bøte på dette!

Helge:

45.
Du volder,
Sigrun fra Sevafjell,
at Helge driver
av harmdogg nå;
du gråter tunge
tårer, gullsmykte,
før du sovner,
solbjarte valkyrie!
Hver faller blodig
på brystet mitt,
iskald, sviende,
smertetynget

46.
Her skal vi drikke
dyrebar mjød,
om landet er tapt
og livets gleder;
ingen skal kvede
et sørge-kvad,
sjøl om han ser meg
med sår i brystet;
nå er en kvinne
kommet i haugen,
til døde husbond
er hustruen kommet

Sigrun redde seng i haugen:

47.
Her har jeg redd
ditt leie, Helge,
her kan du sove
sorgløst, Ylving;
jeg sovner, fyrste,
i favnen din,
som lå jeg trygt
hos levende vennen

Helge:

48.
Ikke en ting
er utenkelig nå,
seint eller tidlig
på Sevafjell,
når du ligger
lys i haugen,
på Helges arm,
Hognes datter,
levende du
hos livløse fyrsten

49.
Vegen er alt solrød,
jeg må vende tilbake,
la nåbleike folen
trø flogbratte sti;
jeg skal nå vest for
vindhjelmsbrua
før Salgovne vekker
seiersflokken

Helge og følget hans red sin veg, og kvinnene gikk hjem til gards. Kvelden etter lot Sigrun trellkvinna holde vakt på haugen. Men mot natt da Sigrun kom til haugen, sa hun:

50.
Kommet var han nå
om komme han tenkte,
Sigmunds sønn,
fra Odins saler.
Håpet svinner
om å se ham,
når ørnen har satt seg
på askegrein,
og mennesker driver
til drømmetinget

51.
Vær ikke så ør
at du ensom farer,
fyrste-datter,
til draugehuset;
i nattemørket
blir makten større
enn på lyse dagen
for dauinghæren