|
1.
Åpner du døra
til ukjent hus,
skal du være varsom,
skal du være vaktsom,
for uvisst er å vite
om uvenner
alt sitter benket der inne.
2.
Gjeve vertsfolk!
En gjest er kommet,
hvor skal han sette seg?
På vedlag ved døra
venter han nødig,
om han har viktig ærend.
3.
Ild trenger han
som inn er kommet,
og er kald om kne.
Mat og klær
kan mannen trenge,
som kommer fra ferd over fjellet.
4.
Vann og handkle
og vennlige ord
trenger mannen før måltid;
gjestfritt sinn
vil han gjerne møte,
tale og taushet igjen.
5.
Vett trenger han
som vidt ferdes,
hjemme er livet lett;
til spott blir alle
som ingenting vet
og kommer blant kloke folk.
6.
Av sin klokskap
bør en aldri skryte,
far heller varsomt med vettet;
når en klok og fåmælt
kommer til gards,
går det ham sjelden galt,
for en venn for livet
får en aldri,
men mye mannevett.
7.
Den vare gjesten,
på besøk kommet,
sitter med sansene spent;
ørene lytter,
øynene speider,
slik vokter den kloke seg vel.
8.
Lykkelig er han
som får høre fritt
ros og ømme ord;
ugreit er det
når andres dom
ligger i lukket bryst.
9.
Lykkelig er han
som har hos seg selv
ros og vett her i verden;
onde råd
kan det ofte komme
ut av andres bryst.
10.
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
i fremmed gård
er det bedre enn gull;
vett er vesalmanns trøst.
11.
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
verre niste
på vegen har ingen
enn den som har drukket for mye.
12.
Så godt for folk
som folk sier,
det er ølet ikke;
jo mer en drikker
dess mindre kan en
styre sitt vesle vett.
13.
Glemselshegren svever
over svirelaget,
stjeler hver manns vett;
den fuglens fjærer
har fjetret meg
engang i Gunnlods gård.
14.
Drukken ble jeg,
ble døddrukken,
hos den frode Fjalar;
det er det beste
ved drikkelaget
at vettet vender tilbake.
15.
Fåmælt og tenksom
bør fyrstens sønn
være, og våpendjerv;
glad og vennlig
skal hver mann leve
helt til dødens dag.
16.
Udjerv mann
tror han alltid skal leve,
om han vokter seg vel for kamp;
men alderen gir
ham ingen fred,
om han blir spart av spyd.
17.
Tosken måper
og mumler dumt,
der han sitter som gjest i gilde;
straks han får
den første slurken,
er det ute med alt vettet.
18.
Vidt omkring
skal en komme blant folk,
før en kan vite sikkert
hva som skjules
i sinnet hos den
som vet å mestre sitt vett.
19.
Mjødbegeret skal du tømme,
men hold måte med drikk,
tal det som trengs eller ti;
kalle det uskikk
vil ingen gjøre
om du så går tidlig til sengs.
20.
Grådig mann,
om han mangler vett,
går det på livet løs;
ofte gjør magen
en mann til latter,
er han blant kloke karer.
21.
Buskapen vet
når den ventes hjem,
da går den til gårds fra beitet;
men uklok mann
kjenner aldri
magemålet sitt.
22.
Vesal mann,
som er vrang og lei,
støtt han laster og ler;
han burde visst,
men han vet det ikke,
at han er ikke fri for feil.
23.
Uklok mann
ligger alltid våken
og tenker på mange ting;
da er han trøtt
når dagen kommer,
alt er i ulag som før.
24.
Uklok mann
tror alle som smiler,
må være hans gode venner.
Han vet ikke det
at bak vennlige ord
kan den kloke skjule svik.
25.
Uklok mann
tror alle som smiler
må være hans gode venner;
han finner snart
når han farer til tings
at få vil fremme hans sak.
26.
Uklok mann
skjønner alt, tror han,
krøpet inn i sin krå;
men ord til svar
kan han aldri finne
om folk vil fritte ham ut.
27.
Uklok mann
mellom andre folk,
for ham er det tryggest å tie;
ingen vet
at han ingenting kan,
holder han tungen i tømme,
28.
Han syns han er klok
som kan samle nytt,
og føre det ut blant folk;
aldri makter
menneskebarna
å holde tann for tunge.
29.
Ordet til mannen
som aldri tier,
står ofte på utrygg grunn;
rappmælt tunge
som tøyle mangler,
galer seg ulykke ofte.
30.
En mann som gjerne
er gjest i huset,
spar ham for spottende blikk;
han syns han er klok
den som slipper spørsmål
sitter tørrskinnet og tier
31.
Han syns han er klok
når han kommer seg bort,
gjest som har spottet gjest;
satt og flirte
og fattet ikke
vreden som vokste rundt ham
32.
Venner er mange
og vel forlikte,
til de møtes som gjester i gilde;
slik vil det evig
og alltid være:
gjest tretter med gjest.
33.
Ta deg oftest
et tidlig måltid,
om du ikke skal ut på gjesting.
En skal ikke sitte
forsluken og grådig,
aldri si et ord.
34.
Omveg er det
til utro venn
om ved bygdevegen han bor;
men til sann venn
fører snarveger,
om han er langt av lei.
35.
Ta farvel,
ikke vær på gjesting
støtt på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.
36.
Lite hjem
er bedre enn ingen,
hjemme er hver mann herre;
med to geiter
og tauraftet sal
trenger en aldri tigge.
37.
Lite hjem
er bedre enn ingen,
hjemme er hver mann herre;
hjertet blør
i brystet hos den
som må tigge mat til hvert mål.
38.
Ingen skal gå
et eneste skritt
fra våpnene sine på volden;
for uvisst er å vite
på vegen en farer,
når det blir spørsmål om spyd.
39.
Så gavmild mann
møtte jeg aldri
at ikke han ønsket gave,
eller så raus
med rikdommen sin
at han ikke likte å få lønn.
40.
Godset sitt
som en sjøl har fått,
bør en bruke til eget beste;
ofte får uvenn
det en eslet venn;
mangt går verre enn ventet.
41.
Klær og våpen
er vennegaver,
slikt gjør vennskapet synlig;
det varer lengst,
om lykken er god,
når vennene veksler gaver.
42.
For vennen sin
skal en være venn
og gjengjelde gave med gave;
men ler en av deg,
så le igjen,
lønn ham med løgn for svik.
43.
For vennen sin
skal en være venn,
for ham og hans venn,
men for uvenns venn
skal ingen mann
noen gang være venn.
44.
Hør, har du en venn
og tror vel om ham,
og vil du ha gagn av vennen,
bland sinnet ditt med ham
og send ham gaver,
søk ham ofte opp.
45.
Har du en annen,
som ikke du tror,
og vil utnytte ham tross alt;
fagert skal du tale
men falskt mene,
lønn ham med løgn for svik.
46.
Og atter om den
som du ikke tror:
ser du svik i hans sinn,
smile skal du mot ham,
men skjul dine tanker,
la gave svare til gave.
47.
Ung var jeg engang,
og ensom gikk jeg,
da fór jeg vill på vegen,
følte meg rik
da jeg fant en annen;
mann er manns glede.
48.
Gavmilde, modige
menn lever best,
aler sjelden sorg;
men uslingen tror
at att er farlig,
den gjerrige gruer for gaver.
49.
Klærne gav
på grønne vollen
til to tremenn;
de stod der som folk
da de fikk seg klær,
ussel er kleløs kar.
50.
Ungfuru visner
på armodslig torp,
ribbet for bark og bar;
slik er mannen
som sakner vennskap.
Hvorfor skal han leve lenge?
51.
Vennskapet flammer
i fem dager
som ild, blant utro venner;
men sjette dagen
slokner det hele,
og ute er alt vennskap.
52.
En skal ikke støtt
gi store gaver;
titt får en takk for lite;
med halv brødleiv
og halvtømt krus
fikk jeg meg godt følge.
53.
Liten flo,
liten fjære:
smått er menneskesinnet;
alle ble ikke
jevnkloke,
over alt er det ymse slag.
54.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
fagreste livet
lever den mannen
som vet måtelig mye.
55.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
sorgløst er hjertet
sjelden i brystet
hos ham som er helt klok.
56.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
på forhånd skal ingen
sin framtid kjenne,
det gir bare sorg i sinnet.
57.
Vedski tennes
og tenner en vedski,
flamme kveikes av flamme;
i lag med mann
vinner mannen kunnskap,
folkesky mann blir fåvis.
58.
Opp i otta
og ut må han
som vil røve liv og rikdom;
sjelden får liggende
ulv et lår
eller sovende mann seier.
59.
Opp i otta
og ut må han
som har få folk i arbeid;
en mister mye
med morgensøvnen,
rask er halvveis rik.
60.
Tørre skier
og taknever,
på det kan mannen mål,
på den veden
som varer kanskje
et halvår eller et helt.
61.
Vasket og mett
skal en mann ri til tings,
selv om klærne er slitt;
skam deg ikke
over sko eller brok
og ikke over hesten,
om aldri så låk.
62.
Sultent speider,
til sjøen kommet,
ørn over eldgamle hav:
Slik er mannen
blant mange folk,
der få vil fremme hans sak.
63.
Den som gjerne
vil gjelde for klok,
skal utveksle nytt med andre;
én skal vite,
men ikke to,
vet tre det, vet all verden.
64.
Makten sin
bør en mann som har vett,
bare bruke med måte;
blant modige menn
merker han snart
at ingen er djervest av alle.
65.
-- -- --
Ord en sier
til andre folk,
må en ofte bittert angre.
66.
Alt for tidlig
kom jeg ofte på gjesting
og somme tider for seint;
ølet var drukket,
eller ikke brygget;
lei råker sjelden leddet.
67.
De bad meg hjem
både her og der
om jeg greide meg uten å ete,
eller to lår hang
hos den trofaste vennen,
der jeg hadde ett det eneste.
68.
Ild er best
for menneskebarn
og syn av sol,
helsen sin,
får en ha den bare,
og leve uten lyte.
69.
En er ikke helt ussel
sjøl om helsen er låk,
noen har glede av sønner,
noen av venner,
noen av rikdom,
noen av velgjort verk.
70.
Leve er bedre
enn livløs være,
har en liv kan en lett få seg ku;
ild så jeg rase
i rikmannens gård,
og døden ventet ved døra.
71.
Halt kan ri hest,
uten hånd kan en gjete,
døv kjemper og duger;
blind er bedre
enn brent å være;
lite gagner et lik.
72.
Godt med en sønn
om seint han er født,
etter mann som er falt ifra;
sjelden bautasteiner
står ved vegen
om sønn ikke satte for far.
73.
To er i samme hæren,
men tungen blir hodets bane,
inne i kappens skjul
aner jeg neven.
74.
Med rikelig niste
blir natta god,
når en seiler med små rær;
vinden kan vende en høstnatt;
på fem dager
dreier den ofte,
og enda mer på en måned.
75.
Ikke vet
den som ingenting vet,
at gullet gjør mange gale;
én er grunnrik,
en annen fattig;
legg ham det ikke til last.
76.
Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefullt ettermæle.
77.
Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
jeg vet ett
som aldri dør,
dom over hver en død.
78.
Fulle kveer
så jeg for Fitjungs sønner,
nå står de med tiggerstav;
rikdom går brått
som blunk med øyet,
den er en vinglete venn.
79.
Om uklok mann
vinner elsk hos møy,
og får seg gods og gull,
da øker hans ovmot
men aldri vettet,
drygt går han fram i dumhet.
80.
Det får han røynt
som om runer spør, -
runer fra rådende makter,
de som gjæve guder gjorde,
og den mektige tul malte, -
at det er tryggest å tie.
81.
Om kveld skal dag roses,
kvinne når brent hun er,
sverd når brukt det er,
brud når gift hun er,
is når en over er,
øl når det drukket er.
82.
I vind skal tre hogges,
når været er godt, skal en ro,
i mørke tale med kvinne,
mange er dags øyne,
av skip skal fart kreves,
men av skjoldet vern,
hogg av klingen
men av kvinne kyss.
83.
Ved eld skal en øl drikke
og på isen skli,
kjøpe rustent sverd
og radmager hest,
fore hesten heime,
men hunden hos andre.
84.
En jentes ord
skulle ingen tro
og ikke en hustrus heller;
for på kvervende hjul
fikk de hjertet skapt,
lettsinn i brystet lagt.
85.
Bristende bue,
brennende loge,
gapende ulv,
galende kråke,
rytende svin,
rotløsnet tre,
voksende bølge,
vellende kjel,
86.
flygende pil,
fallende båre,
is nattgammel,
orm ringlagt,
kvinneord i senga
eller knekket sverd,
bjørnens leik,
eller barn til konge,
87.
sjuke kalver,
sjølrådig trell,
volves lokkeord,
val nyfelt,
88.
tidligsådd åker
bør ingen tro,
og ikke for snart en sonn;
været styrer åkeren
og vettet sønnen,
begge kan svike sårt;
89.
brors morder
om du møter ham på vegen,
halvbrent hus,
hest rappfotet;
- da er øyken gagnlaus
om én fot brotner -;
bli aldri så trygg
at du tror alt dette.
90.
En utro kvinnes
elsk er som kjøring
på håle isen
med hest uten brodder,
en spretten toåring
temmet dårlig,
eller bauting i storm
uten styre,
eller som halt skulle fange
rein i fjellet.
91.
Nå taler jeg åpent,
For jeg vet også det:
vinglet er kar mot kvinne;
vi taler fagrest
når falskest vi tenker,
sjøl sindige dåres av slikt.
92.
Om du vil eie
elsk hos kvinne:
gi gaver og gode ord;
si hvor fager
du synes hun er;
med smiger har mange seiret.
93.
En mann skal aldri
i evighet laste
en annen for at han elsker;
de fagre letene
lokker så ofte
den kloke, men ikke en uklok.
94.
Ingen skal laste
en annen for slikt
som hender så mangen mann:
lett kan den mektige
lysten gjøre
den klokeste kar til en narr.
95.
Hva som bor i hjertet,
vet bare en sjol,
i sinnet sitt er en ensom;
det er den såreste
sott for mannen
å være uglad for alt.
96.
Jeg kjente det slik
da i sivet jeg lå,
og ventet på vennen min;
fylt av henne
var hele hjertet,
men aldri er hun blitt min.
97.
Billings møy
på bolstret fant jeg,
sovende solfager;
jarls lykke
var ingen ting verd
mot å eie og elske henne.
98.
Mot kveld, Odin,
skal du komme igjen,
om du vil vinne min vilje;
alt kan gå galt
om ikke to
er alene sammen om slikt.
99.
Jeg trakk meg tilbake,
trodde jeg hadde
fast avtale om elsk,
min skulle hun være,
mente jeg sikkert,
med hele sin hug og lyst.
100.
Da kvelden falt på,
og jeg kom igjen,
var hele hirden våken;
brennende fakler
bar de mot meg,
en hard veg fikk jeg vandre.
101.
På morgenkvisten
da jeg kom på ny,
var vakten i salen sovnet;
en bikkje fant jeg
bundet på senga
der min søte venn hadde sovet.
102.
På nærmere hold
kan det hende den gode
møya viser seg vinglet,
det fikk jeg merke
den gang jeg prøvde
å lokke den listige jenta;
hun lurte meg bare,
skaffet meg latter og hån,
og aldri eide jeg henne.
103.
Gladlynt heime
og god mot gjest
og vettug skal mannen være,
ordhag og minnug,
vil han ha mye kunnskap,
og titt skal han tale om det som godt er;
tosk kan han kalles
om han taler for lite,
det er den dummes merke.
104.
Til jotunkallen drog jeg,
nå er jeg atter heime,
der fikk jeg ikke stort med stumhet;
jeg nådde målet
med mange ord
i Suttungs saler.
105.
Gunnlod gav meg der
på gullprydet stol
en drikk av dyrebar mjød;
ond gjengave
var det jeg etterlot
for den hele hugen hennes,
for det såre sinnet hennes.
106.
Rates munn
lot jeg rydde meg veg,
bite gjennom berget;
over og under
gikk jotners veger,
slik våget jeg liv og lernmer.
107.
Godt var kjøpet,
og godt har jeg nytt det, -
den kyndige mangler ikke mye;
for Odrøre
er nå opp hit kommet
på gammel helligdoms grunn.
108.
Det spørs om jeg kunne
kommet meg heim,
ut av jotnenes garder,
uten hjelp av Gunnlod,
den gode jenta,
hun som la armen sin om meg.
109.
Da sola rant,
ville rimtusser
høre nytt om Den høye
i Den høyes hall;
de spurte etter B6lverk;
var han hos de bindende makter,
eller drept av Suttung selv?
110.
Ed ved ringen
tror jeg Odin sverget;
hvem vil da vøre hans ord?
Med svik og list
tok han Suttungs drikk,
og Gunnlod satt etter i gråt.
111.
Tid er å tale
fra tularstolen nå,
ute ved Urds kjelde;
jeg så og jeg tidde,
jeg så og jeg tenkte,
lyttet til mannemål;
om runer hørte jeg tale,
og råd ble gitt;
ved Den høyes hall,
i Den høyes hall,
hørte jeg, sa de slik:
112.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Stå bare opp
og gå ut om natta
på vakt eller til et visst sted.
113.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
hvil ikke i favnen
til kvinne som troller,
så hun lukker lemmene om deg.
114.
Hun kan volde
at du vører ikke
tingferd og kongens tale;
mat gir deg ulyst
og menneskers lag;
du faller sorgfull i søvn.
115.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
aldri skal du lokke
en annens kone
til å være din venn i løyndom.
116.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
På fjell eller fjord,
vil du ferdes der,
ta med deg niste nok.
117.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du
la utro mann
vite om vanhellet ditt;
den troløse mannen
takker deg aldri
at du åpnet ditt ærlige sinn.
118.
Troløs kvinne
så jeg tale slik
at det bet en mann til bane;
den falske tungen
tok ham av dage,
og ikke et ord var sant.
119.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Har du en venn
og tror vel om ham,
søk ham ofte opp;
for krattet gror,
og gresset står høyt,
på øde, utrådt veg.
120.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Skaff deg glede
blant gode venner,
og lær deg omsorg for andre.
121.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du være
den vennen som bryter
først et fast vennskap;
sorg eter hjertet
om du sakner en venn
du kan gi hele din hug.
122.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Noe så uklokt
skal du aldri gjøre
som å trette med en tosk.
123.
Aldri får du
av ondsinnet mann
takk for velgjort verk,
men en bra mann
bringer deg ros
og gjør deg avholdt av andre.
124.
Han du kan åpne
hugen din for,
får du som fosterbror;
å være vinglet
er verre enn alt;
den som bare skryter
er en skrøpelig venn.
125.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Spill ikke tre ord
på trette med uklok;
den kloke gir ofte etter
der den dumme slår til.
126.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Lag ikke sko
eller skaft til våpen,
uten det er til deg selv;
om skaftet blir skeivt
eller skoen trang,
da er ulykken ute.
127.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aner du fiendskap,
så egg det fram,
og gi ikke fiendene fred.
128.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Glad for det onde
skal du aldri være,
men gled deg ved det som er godt.
129.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Se ikke opp
når du er i kamp,
- galskap kan ofte
gripe en kriger -,
så fjetres du ikke av fienden.
130.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Vil du ha glade stunder
med en god kvinne,
og vinne hennes vennskap,
fagert skal du love
og fast holde,
ingen er uglad for gaver.
131.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Var ber jeg deg være,
men ikke altfor var;
varest skal du være med øl
og med annen manns kone,
og for det tredje: var deg
så tyver ikke lurer deg.
132.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du hilse
med hån og latter
gjest eller farende folk.
133.
Ofte vet de ikke sikkert,
de som sitter i huset,
hva det er for slags kar som kommer;
så god er ingen
at han er uten feil,
eller så ussel at han ingenting kan.
134.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Av en eldgammel tul
skal du aldri le,
ofte er det godt det de gamle sier;
ofte kommer vettug tale
fra den tørre belgen,
som henger blant huder
og slenger blant skinn
og dingler blant dyretarmer.
135.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Send ikke en gjest
med skjellsord på porten;
sørg vel for fattigfolk.
136.
Sterk må den være;
stokken i grinda
som svinger åpen for alle;
gir du gaver,
går det deg vel,
og ingen ber ondt ramme deg.
137.
Jeg rår deg, Loddfavne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Når du drikker øl,
så søk jordas kraft,
for jorda tar imot ølet,
bruk ild mot sotter,
eik mot blodsott,
aks mot trolldom,
hyll mot hustrette,
- mot hat hjelper månen -,
meitemark mot bitsott,
mot mein runer,
fast jord mot flytende.
138.
Jeg vet at jeg hang
i det vindkalde tre
ni hele netter,
med odd såret,
til Odin gitt,
selv gitt til meg selv,
i det treet
som ingen vet
av hvilke røtter det rant.
139.
Brød fikk jeg ikke,
de brakte ikke horn;
speidet ned fra treet,
tok så opp runer,
tok dem med skrik,
og fra treet falt jeg.
140.
Ni storgaldrer
fikk jeg av den navngjetne sønnen
til Boltorn, Bestlas far;
og en drikk fikk jeg
av dyrebar mjød,
ost av Odrøre.
141.
Da ble jeg frodig,
og fikk meg kunnskap,
vokste og trivdes vel;
av ord søkte ord
meg ord på ny,
av verk søkte verk
meg verk på ny.
142.
Runer skal du finne,
runer å tyde,
svært store staver,
svært stinne staver,
som stor-tulen malte
og maktene gjorde,
og gudenes Ropt ristet,
143.
Odin hos æser
og for alver Dåin,
og Dvalin for dvergers ætt;
Åsvinn ristet
for jotunfolket,
jeg ristet selv noen.
144.
Vet du hvordan du riste skal?
hvordan du tyde skal?
hvordan du farge skal ?
hvordan du prøve skal ?
hvordan du be skal?
hvordan du blote skal?
hvordan du sende skal?
hvordan du slakte skal?
145.
Bedre er ubedt
enn blote for mye,
den som gir, vil ha noe igjen,
usendt er bedre
enn ofre for mye.
Slik ristet Tund
i tiders gry,
der opp han stod
hvor han atter kom.
146.
Galdrer kan jeg
som ikke kongens hustru
og ingen andre kan;
Hjelp heter en,
og den vil hjelpe deg
mot saker og sorger
og suter i mengde.
147.
Den annen kan jeg,
en som alle trenger,
som vil være leger i livet.
148.
Den tredje kan jeg
om jeg trenger sårt
å hemme dem som hater meg;
jeg døyver egger
for mine uvenner,
da biter hverken sverd eller svik.
149.
Den fjerde kan jeg
om fiender binder
lenker om lemmene mine;
jeg galer slik
at jeg går på ny;
fotlenken spretter av føttene,
bandet om hendene brister.
150. Den femte kan jeg
om jeg ser fiendtlig spyd
fare inn i flokken;
hvor sterkt det enn flyr,
kan jeg stanse det,
bare jeg når det med blikket.
151.
Den sjette kan jeg
om jeg såres med rot
av tryllekraftig tre;
den som ønsker
å egge mitt hat,
får mein av det mer enn jeg.
152.
Den sjuende kan jeg
om jeg ser salen ftamme
rundt dem som er benket der;
hvor bredt den enn brenner,
kan jeg berge den;
slik kan jeg gale min galder.
153.
Den åttende kan jeg,
som alle har
glede og gagn av å lære;
om hatet vokser
blant høvdingsønner,
kan jeg bøte det brått.
154.
Den niende kan jeg
om i nød jeg er,
og må berge min synkende båt,
storm på sjøen
stiller jeg,
og demper hele havet.
155.
Den tiende kan jeg
om jeg ser trollkjerringer
leike seg i lufta;
jeg kan volde
at på villspor de kommer
fra heimen og hammene sine,
fra heimen og hugene sine.
156.
Den ellevte kan jeg
om jeg går ut i strid
med gamle, gode venner;
jeg galer under skjold,
og de går med styrke
uskadde ut i kamp,
uskadde inn fra kamp,
uskadde alle veger.
157.
Den tolvte kan jeg
om i et tre jeg ser
død mann dingle i reip,
jeg rister og maler
runer slik
at liket får liv
og taler til meg.
158.
Den trettende kan jeg
om jeg kommer sjøl
og vigsler en gutt med vann;
han faller ikke
om han ferdes i kamp,
han segner ikke for sverd.
159.
Den fjortende kan jeg
om for folket jeg skal
nevne gudenes navn;
alle æser
og alver kjenner jeg;
ingen uklok kan slikt.
160.
Den femtende kan jeg
som Tjodrøre kvad,
dvergen, ved Dellings dør;
kraft gol han for æser,
for alver trivsel,
for Roptaty vett og visdom.
161.
Den sekstende kan jeg
om hos en slu kvinne
jeg vil eie all hennes lyst;
jeg kverver hugen
tit kvitarmet møy,
og snur hele sinnet hennes.
162.
Den syttende kan jeg
for at seint jeg skal
miste den unge møya.
Alle galdrene
må du unnvære
lenge, Loddfavne!
til lykke for deg om du lærer,
til hell om du husker,
til gagn om du griper.
163.
Den attende kan jeg,
som aldri jeg lærer
møy eller manns kvinne -
alt er godt
om bare én kan den,
slik er slutten på galdrene -
uten den ene
som omfavner meg,
eller min egen søster.
164.
Nå er Den høyes ord kvedet
i Den høyes hall,
til beste for menneskebarn,
til ugagn for jotunsønner.
Hell for den som kvad,
hell for den som kan,
nyte dem nå den som lærte,
hell for dem som hørte.
|
