.:Vigrid:.

Våre Urgamle Ariske Gudesagaer

av Johan Woll (litt forkortet av Vigrid) Denne artikkelen er hentet fra et norsk tidsskrift fra 1944, kalt Ragnarok. Selv om artikkelen noen steder ikke er i samsvar med vårt eget syn synes jeg den er svært verdifull og håper at den vil stimulere interessen for at dere som leser den selv vil bli interessert i å forske videre.

Vår oppfatning er at vår sivilisasjon og vårt folk utviklet seg mellom Golfstrømmen og ismassene over land. Fra Portugal i den 1. istid over Irland i den 2. istid og langs kysten av Norge og Russland i den 3. istid.

Hovedsetet for all utvikling av høyere sivilisasjon skjedde i moderne tid - steinalder og bronsealder - i området syd-Skandinavia og nord-Tyskland/Polen fra England til Baltikum og området hvor Golfstrømmen traff land og varmet det opp; kysten av Norge og Russland mot Nordishavet. Langs sistnevnte er det nå funnet 40.000 år gamle innskrifter i horn.

Alt snakk om Gotisk(Gudenes)/Åsa-vandring fra Asia mot Europa må derfor sees på som tilbakevandring. For øvrig et kjent fenomen. (Vigrid)

Hvor stammer vår religion fra? En gransker som C. F. Tiele, i sin tid professor i religionshistorie ved Leidens universitet, sier i sitt berømte verk "Geschiedenis van den Godsdienst tot aan der herrschappij der wereld Godsdiensten": "Så godt som hele mytologien og teologien hos de siviliserte folk må føres tilbake til de villes overleveringer og forestillinger." Med "de ville" mener Tiele "hedningene".

Den samme ensidige tankegangen gjør seg også gjeldende i det teologiske synet på den gamle norrøne gudelæren. Munkelærdommen på Eddakvadenes tid doserte ut fra samme forutsetninger som den jødisk inspirerte sakrale vitenskap helt ned til våre dager.

Messiastanken, Odins ofring av "seg selv til seg selv", hengende på et tre, gjennomboret med spyd for å få kraft til å rense verden for jotnene eller mørkemaktene, og påfølgende gjenoppstandelse eller gjenfødelse ble påstått å ha sitt forbilde i Kristi liknende offerdød på korstreet og oppstandelse fra de døde.

Odins treenighet med hans tre navn Há, den høge, Jamnhá, den jamhøge, og Thridi, den tredje, skulle være avspeilet fra den nytestamentlige treenighet, likesom de to første mennesker Asks og Emblas skapelse ved brødretreenigheten Odin, Vilje og Vé er et bilde av den genetiske myte om Adam og Eva. Sagnet om Idavollen skulle vise tilbake på Edens hage, og myten om Balder og Hòd på Abel og Kain.

Andre gammelgermanske forestillinger som sagnet om Ymefloden, hvori hele den onde jotunætt druknet med unntak av Bergelme, som reddet seg i en båt med konen sin, går tilbake til den bibelske syndeflod og Noahlegenden, analogiene mellom Yggdrasil og livstreet, jfr. legenden om korstreet, mellom Midgardsormen og Leviathan, mellom Gimle og det himmelske Jerusalem, mellom Gjallarhornet og domsbasunen o.s.v. er å tilskrive liknende tilbakespeilinger.

Men det er anakronistisk begrepsfeil å at den arisk-germanske gudelæres hovedtrekk er hentet fra den på urgamle ariske gudesagaer grunnede jødiske kristendom. Tvert imot, fra den opprinnelige indogermanske urkilde i For-Asia var det kristendommens etiske verdier via Jødeland og i israelitiske omkledning nådde tilbake til urheimen sin i Europa. De siste 20 års grundige tyske forskning har brakt den flertusenårige gåtes løsning.

Den gamle arisk-germanske gudelære har ikke lånt sine bilder fra den jødiske mytologi, fra Israel, som aldri selv har unnfanget en selvstendig guddomstanke eller formådd å skape bærende etiske verdier, fordi det var et folk som alltid tok sine mytologiske fra andre og høyere og søkte å tillempe dem etter sine egne ofte uklare forestillinger.

Sannheten er derfor å søke i det omvendte forhold. Men i snart et par millennier har det kristne presteskap med eller uten vitende satt tingene evolusjonsmessig på hodet. For å unngå en omstilling av sine dogmer og derved risikere en revisjon av hele den jødisk inpirerte etikk, har den foretrukket å holde fast ved visse mytologiske forestillinger.

Den nordiske rase har bodd i mange tusen år i Europa. Fra ti tusen år tilbake finner vi i gravhauger og kjøkkenmøddinger levninger av vår kultur. Tyske forskere er i dag kommet til det resultat at Mellom-Tyskland - nærmere bestemt et område omfattende det nåværende Thüringen, Sachsen og Schlesien og strøket østover mot Sør-Russland - var de indogermanske folks egentlige urheim.

Da de nordiske stammer gjerne var barnerike, ble det etterhvert knapt om jord. De viste derfor i årtusener stor ekspansjonstrang og lyst til å bre seg til fjerne land. Østover og sørover gikk vandringene i forhistorisk tid. Senere fulgte også vandretog mot nordligere land. De dro ikke som nomader. De var allerede dengang bondefolk og vandret ut fra sin bondenatur langsomt og tungvint, men dog målbevisst som senere de historisk kjente germanertog under folkevandringene. Da hesten var temmet, kom de langt av sted. De store høvdingene var alltid til hest, og overguden Odin omtales stadig som ridende.

Hvor de urnordiske stammer kom, var de herrer, underkastet seg land og folk og gav preget dem med sitt språk, sin kultur og sin mytologi. En kan følge deres byggeskikk, deres steintøy og deres stilarter ut over hele Europa. Språket var utvilsomt et språk med høg grammatikalsk uttrykksevne og stor formrikdom. De asiatiske enstavelses- språk står på et mange trinn lavere utviklingsnivå. Skapelsen av de indogermanske kulturspråk er i det hele tatt det største kulturverk rasen har frembakt. De nordiske folkene sto den gang som nå langt høyere i hjernekapasitet enn de andre rasene som de kom i berøring med.

To til tre tusen år før Kristus besatte stammer av dette urnordiske folket For-Asia, hvor en f.eks. i Troja finner spor av nordisk kultur og erobret Persia. Hele området fra Egypt til Mesopotamia(Irak) var tumleplassen deres. Både i den sumeriske og assyriske kultur finner en tydelige nordiske trekk.

De vandret også lenger øst etter veier som vi i dag ikke kjenner, trengte inn i Gangesdalen og ble herrer over befolkningen der. (L. A. Waddell påviser bruk av sjøveien mellom Irak og Indusdalen). Slik satte omkring 2500 f.kr. nordisk kultur og nordiske seder seg fast i India og nådde her en høy blomstringn for de nordiske stammer der den indo-germanske eller ariske avart av urspråket utviklet seg.

Før de forlot Europa, var de en tid bosatt i Sør-Russland, hvor de finsk-ugriske språk har fått gloser fra dem. Indias germanere kalte seg selv Haris, d.v.s. "de blonde" (sanskrit Arýas, d.e. "de strålende" eller "de lysende"), fordi de skilte seg ut fra den indiske urbefolkning ved sin blondhet og lyse hudfarge. Vi kan lese oss til av deres gamle hellige bøker, Mantras eller Veda`ene, som er over tusen år eldre en jødenes bibel, at de kom fra et land hvor det var 10 måneder vinter og 2 måneder sommer. Deres helter var blonde og deres tvekamp av samme slag som holmgangen her i nord.

De brakte skikken å bygge i tre med seg, og i byggeformen er det påvist stor likhet mellom den nordiske stavkirke og gammelindiske byggverk. Som herrer fikk de tid og høve til å beskjeftige seg med vitenskap og kunst, og de har utviklet en åndskultur som er enestående i historien. Deres livsfilosofi og deres språks grammatiske klarhet finner vi et sidestykke til i Håvamål. Deres heltediktning har mange felles trekk med Eddakvadenes og de har dramaer som står fullt på høyde hva formen og tankeinnholdet angår.

Men den nordiske kultur kunne ikke i lengden holde seg ren i Asia. En overklasse av ariere sto overfor en uhyre tallmessig overlegen masse av underkuede mørke folk. Å spille rollen som de store blant mange små folk tar sterkt på karakteren i det lange løp og for en stor del ble vel herskerklassen utvannet ved blodblanding. Klimaet var heller ikke egnet for de nordiske bondekrigere. Tropefeber har sikkert også redusert ariernes tall og den fra fedrene tilvante mannstukt og våpenlyst slappet av.

For å holde stillingen ble kastevesenet som hersker i India den dag i dag, organisert. Ordet kaste heter i sanskrit "Varna" og betyr lys farge. Nordboerne dannet selv de øverste kaster med brahmaene på toppen. Ennå finner vi spor av nordisk blod i brahmanenes rekker. Særlig tydelig kommer dette frem i de høytliggende nordvestlige deler av landet, hvor heten ikke er så sterk. Og i India tales den dag i dag et indogermansk språk.

300 millioner indere har ennå en religion hvis opprinnelse kan føres tilbake til det nordiske erobrerfolket selv om denne religion i dag bare er en forvanskning av den høgtstående kultus det i sin tid brakte med seg. Det er ingen tvil om at nordiske folk i de eldste tider dro helt inn til og over den kinesiske grense. I Turfan-oasen i Aust-Turkestan har man funnet restene av en blond, lyshudet rase. Lignende funn er gjort langt inne i Kina selv i etterkrigstiden.

De store mongolfyrster som Dsjengis-Khan og Tamerlan hadde tydeligvis nordisk blod i sine årer. En munk som reiste dit bort i det 13. århundre, forteller at storkhanen helt så ut som en normannisk adelsmann. Marco Polo forteller om hans barnebarn Kablai-Khan, som grunnla det mongolske keiserrike, at han hadde lys ansiktsfarge, rødlett som en rose.

Det var således ikke noen tilfeldighet at Snorre Sturlason i "Snorre-Edda" kaller æsene, de gamle arisk-germanske guder, for "asiamennene" og viser til at Åsgard, gudeheimen, lå i Åsaland eller Asia. Ås, æser var av roten "ans". Jordanes sier at gotene kalte halvgudene sine "anses" (ansuz). Ansha var gudenavn i India, og Ansjar i Babel. Ansje-hasjem var helter i bibelen og amsja-spands i Persia.

Det menes at Asov ved Dons utløp er utledet av Anshof, d.e. åshov. Her mente Snorre at Odin og æsene var, før de kom til nordlandene. Askenas er etter jødetradisjonen ættfar til germanerne, assyrisk Asguza ved Urumiyasjøen. Jeremias kaller dette folket Minni, assyrisk Mannai. Vanene finner vi så ved Vansjøen i Armenia. Atharvaner het et av fortidsfolkene i India.

A. Olrik bemerker at "nordboernes gudekvad inneholder den fyldige framstilling av tanker, som også levde hos beslektede folk i For-Asia og Nord-Europa. Det var ikke Nordens eller vikingetidens særtanker som Odin og Vavthrudne skiftet ord om, men den gamle ariske fellesvisdom."

Men istedenfor å stille tingenes utvikling i bakvendt orden og gi det utseende av at kristendommen har påvirket den oldgermanske gudelæren, er det riktigere å si det slik: Fra den arisk-germanske kulturkilde i For-Asia kom lyset til Jødeland, hvorfra det etter vår tidsregnings begynnelse atter har strålt tilbake og fordunklet sitt eget opphav her i urheimen.

Om israelittenes religionslån - eller skal vi kalle det mytiske tyveri - skriver professor Tiele i sitt foran nevnte verk bl.a. følgende: "Av nord-semittene nådde i religiøs tenkning israelittene høyest. Den lille nasjonen hadde i det 13. århundre før Kristus gradvis erobret en stor del av Kanaan. De trengte fra forskjellige kanter inn i landet. Deres religion var overordentlig enkel, skjønt monoteistisk var den ikke. Den skilte seg neppe synderlig fra arabernes, nærmest syntes den å likne qenitenes gudsdyrkelse. Deres gamle nasjonale gud ble kalt El Shaddai.

Men det er ikke uten grunn at en tror at allerede før denne tid hadde deres store fører Moses innført Yahveh-dyrkelsen. Han blir også ansett å ha ordnet den nye religionens grunntrekk og moralske lov, de såkalte ti bud. Hva navn de enn ga denne guddom, så var det uten tvil den fryktede og strenge tordengud, hvis vesen så godt som stemte med den natur som omgav dem og med det liv de førte."

De seneste oppdagelser i den babylonske litteratur fremkaller spørsmålet: Er israelittenes tradisjoner om deres herkomst virkelig deres egne - eller har de bare lånt dem av kanaanittene? Er det så at tradisjonen om Abrahams utvandring fra Ur i Kaldæa og patriarkenes opphold i Kanaan og Egypt gir oss et innblikk i israelittenes tidligere historie, tilhyllet av legender - eller gikk denne tradisjon på forhånd i Kanaan og ble opptatt av israelittene?

Med andre ord: var Israels største stamme opprinnelig en gren av nord-semittene eller var de en gren av sør-semittene, beslektet med ismaelittene og bare innblandet i nord-semitttene etter at de hadde bosatt seg i den nye heimen sin og der tilegnet seg den sivilisasjon som deres frendefolk hadde brakt med fra Mesopotamia? Før disse spørsmål er blitt besvart ved nye undersøkelser, kan man ikke si mer om israelittenes herkomst enn at de tilhører den semittiske rase.

Israelittene sviktet ikke religionen sin i det nye landet om den enn ofte var i fare. I begynnelsen satte de - eller i det minste de av dem som var bosatt vestenfor Jordan - sin nasjonale gud Yahveh ved siden av Kanaanittenes gud, som de kalte Ba`al, og som de etter at de hadde oppgitt sitt omflakkende hyrdeliv og begynt å dyrke jorden, tilba ved siden av Ashera, fruktbarhetens gudinne, og andre av landets guder.

Yahveh Zebaoth, erobrernes eller hærskarenes gud, ble dog i regelen satt høyest. Hans mest glødende tilbedere - som noen av dommerne og da særlig Samuel - fordret hans "overherredømme". Men på den annen side oppkalte nidkjære forkjempere for Yahvehdyrkelsen som Saul og David sine barn etter Ba`al, og Salomo som bygde et praktfullt tempel for Yahveh i sin hovedstad, fant ikke noe galt i at en også bygde helligdommer for de andre gudene. Senere historikere holdt dette for en synd, men neppe hans samtidige.

Den Ba`al som den strenge Elias kjempet så ivrig imot, var ikke landets guddom. Det var den fønikiske Ba`al, som ble innført av den sidoniske prinsesse Jezabel, Akabs hustru. Elias` etterfølger Elisa og dennes tilhenger Jehu utryddet den fremmede gudsdyrkelse, men landets egne guder som den blide Ba`al (et mytologisk sidestykke til den oldgermanske Balder) og Ashera lot de bli dyrket i fred.

Imidlertid hadde den strenge Yahvehdyrkelsen, først og fremst ved "profetskolene", umerkelig opptatt mer og mer av landets tidligere religion, tillempet etter israelittenes ånd og fordringer. Dette viser seg tydeligst i deres lære om verdens skapelse, i paradissagnet, syndflodssagnet og flere videre i Samsonmyten, i legenden om patriarken Jakob-Israel og tretten med broren Esau som spiller en liknende rolle i fønikisk mytologi og i mer av samme slag.

Bildet av Yahveh, hærskarenes og de seirende erobreres skrekkinnjagende gud (sammenlikningsvis kan nevnes at noen av Odins mange navn var Ygg, d.e. skrrekkguden, Hærfader eller Herjan, hærguden, og Sigfader, seirens gud), får etter hvert nye trekk, lånt fra den blide Ba`al, godhetens og velsignelsens gud. På dette vis ble forestillingen om Yahveh etterhånden mildere uten derfor å tape sitt grunnpreg. Altså ble det ikke lenger nødvendig å dyrke kanaanittenes særskilte gud for akerbruk. Yahveh var blitt tilstrekkelig, han kunne også tilfredsstille nasjonens nye behov nå den var blitt bosittende og sivilisert.

Denne forandring i gudsbegrepet forberedte vegen for de store profeter. I det åttende århundre før Kristus begynte disse å forlange den utelukkende dyrkelse av Yahveh. For å nå dette mål kjempet de ikke alene mot den grusomme ildguden, som israelittene kalte Moloch, til hvem de i den assyriske periode - antagelig ifølge sine naboers eksempel - ofret barn og menn. De ivret også mot dyrkelsen av landets Ba`al, ja endog mot den rent nasjonale tilbedelse av sol, måne og stjerner, som en hel del av israelittene alltid hadde vært trofaste mot.

Noen av kongene som Hezekias og Josias ville gjøre profetenes lære til nasjonalreligion, andre fyrster derimot, støttet av folkets flertall, holdt på de gamle og nye naturgudene. Først etter at en prestestand var blitt dannet av den lille del av nasjonen som fra fangenskapet vendte heim til fedrelandet, ble Yahveh anerkjent som den eneste gud. Ba`al og Moloch nevnes ikke mer.

Moloch er den gamle akkadiske eldgud. I Assyria ble han blandet sammen med Anu eller med Adar og ble dyrket på samme måten av føniker, moabitter, ammonitter og flere frendefolk. Det er uvisst om den dyrkelse han vant i Israel i det niende århundre, skal tilskrives assyrisk innflytelse eller rent stedlige årsaker.

Deres universalisme har sin innskrenkning. Hva de stillet opp som som motsetning til andre nasjoners gudsdyrkelse, var ingen universiell religion. Det var deres egen nasjonale religion, og de ventet at alle folk skulle komme og omvende seg til den og således erkjenne deres nasjonale guds overherredømme. Denne forventning er det høyeste uttrykk for den teokratiske tro som behersket semittenes liv - den slutning som det reflekterende sinn etterhånden måtte komme til, når det først var gitt at deres gud hadde uinnskrenket makt - nemlig at menneskene bare ble viljeløse slaver.

Zoroasters lære tiltrakk dem, men den dualisme som denne hviler på , enset de dog ikke. Læren om to skapere, en god og en ond, synes det som om fangenskapets store profet benektet. Men den fremskutte og den brede innflytelse som læren om gode og onde engler fikk etter fangenskapet, kan bare tilskrives persisk innflytelse. Persiske forestillinger kan også lett gjenkjennes i deres.

Med makt skulle grekernes polyteisme påtvinges dem. De motsto hardnakket og med hell. Romerne hatet de, men gresk humanitet og gresk filosofi banet seg stille vei blant dem, og kampen mot Roms herredømme brakte deres gamle ideal, gudsriket, den eneste guds verdensherredømme, til å våkne med fornyet styrke." - Så vidt professor Tiele.

I bibelen og i egyptiske skrifter leser vi om amoritter og filister, nordiske folk som tilba den hammersvingende tordengud. Filisterne var et indo-europeisk krigerfolk, innflyttet fra Lille-Asia, og Goliats utfordring til de israelittiske hærførere er karakteristisk for nordisk skikk, et ekte holmgangstilbud. Men Davids knep med slyngekastet overrasket den nordiske kjempen som vel ikke kunne tenke seg muligheten av et slikt jødisk brudd på de ridderlige holmgangsregler.

I Samaria og især i Galilæa var det også sterk innblanding av nordisk blod, og det har kanskje sine dype røtter i forntiden at vi rent uvilkårlig - eller riktigere undertrykt i underbevisstheten - forestiller oss Kristus- skikkelsen som en nordisk type uten noe semittisk rasepreg.

Det er i det hele tatt mange trekk i bibelen som - når en først får øynene opp for det - tyder på urgammel arisk-germansk opprinnelse. Ord i 1ste Mosebok som f.eks. ansje hasjem minner som før nevnt om anses, æser; videre banim om vaner, nefilim om niflunger eller kjemper, gibborim om gygrer. Spåkvinnen i Endor het Bala - som Vala i Voluspå.

S. Bugge mente at den før omtalte gudesaga om Odin som hang i Yggdrasil, såret med spyd og ofret til seg sjøl, har sitt forbilde i Kristi offerdød på korstreet. Efes. 5, 2 blir i den islandske bibelen oversatt slik: "gaf sig sjálfan út gudi". - Hvem kan påstå at ikke begge gudesagaer skriver seg fra en og samme urkilde? - men med den vesensforskjell at det i den gamle norrøne gudelære dreier seg om rasens egen nedarvede tradisjon og mytologi og ikke om et lån fra en annen rases kultus?

H Schück skriver: "Här berättas, huru Odin hängde i träd, stucken med spjut och skrikande af smärta, och detta parti slutar därmed att han faller død ned från trädet. Men så kommer uppståndelsen. Et mystisk väsen, Boltorn, lär honom nio kraftiga runsångar och gifver honom att dricka af Oddrerir eller af lifvets källa, och då börjar det nye lifvet. Guden betraktar sig såsom etekollon, som fallit ned från trädet och skjuter frö, han växer till och trifves - med ett ord: han är pånyttfödd."

Loke blir i Voluspå kalt bror til Byleist eller Byleipt. Dette navn menes å være identisk med bibelens Beelzebub. - I Voluspå står det at "himmelen klovner". I Kynewulfs "Krist" sies det også at "himmelhvelvet brister". - Gimle i Voluspá, "edelsteinsledet, den med edelsteiner prydete trygge heim", er å likne med bibelens "himmelske Jerusalem, hvis glans var likesom den dyrebareste stein, som jaspisstein, der skinner som krystall." - Det nye tuntreet, Glase "den strålende", som Snorre nevner, er identisk med livsens tre i det himmelske Jerusalem, midt i Guds paradis (Johs. åpenb.). - Gjallarhornet som Heimdall blåser i under Ragnarok, er å likne med bibelens domsbasun. Petrusapokalypsen sier at erkeengelen Mikael blåser tre ganger i basun. I Talmud fortelles at Mikael eller Elias blåser i et stort horn fra et berg i Jødeland, så det høres over hele verden, tre dager før Messias kommer. - Thor feller Midgardsormen i Voluspå, og den gammeltestamentlige Jehova eller Yahveh slår Leviathan, den store slange i havet.

Alt dette er bilder som det har vært påstått at den gamle norrøne mytologi har lånt fra den israelittiske, men skal det være tale om "lån", så er det all sannsynlighet for at det er jødene som har tatt opp fra kanaanitter, assyrer, amoritter, filister og ammonitter nordiske myetrekk av de gamle indogermanske gudesagaer.

Vi kan sammenlikningsvis se på hva vår tids kultus har lånt fra den førkristelige kultus i de germanske land. At vi feirer Kristi fødsel som en julefest midt på vinteren, er jo i grunnen en fortsettelse av den gamle norrønatidens hovedhøytid - i julen holdtes galteblotet for Frøy, og en hel rekke av juleblotskikkene er gått direkte over i den kristne jul. Et par lett iøyenfallende eksempler: Den overdådige eting og drikking, all stasen, glansen, lysene og julegavene stemmer jo bedre med de gamle juleblotgilder enn det egentlig høver seg til ære for ham som lot seg nøye med å bli født i en stall og svøpt i en krybbe.

Germanske bønder malte både før og etter kristendommens innførelse korstegn med tjære eller maling på sine hus og uthus til vern mot troll og vonde vetter i julen, som ble holdt for å å være en farlig tid. Etter at folket ble kristnet, kaltes tegnene kors, før var det sjølsamme vernende symbol Thors hammertegn.

Julegranen vokser som bekjent ikke i Jødeland. Julegranskikken skriver seg fra Tannfana-kultusen ved nedre Rhinen. Hun var grantre-disens (Tannfana=Granen (Tanne)) helligdom.

Ellers kan en ikke se bort ifra at den kristne kultus` helligste handling, nemlig nattverdens fromme skuespill med å "drikke blodet og ete kjøttet", viser tilbake til urgamle germanske blotseremonier. Det er også stor likhet mellom disse og den gammeltestamentlige tempelhandling. Goden og ypperstepresten er identiske begreper.

Blotet foregikk omtrent nøyaktig på samme vis i Salomos tempel som hovet på Lade i Trondheimen med hlautboller for offerblodet og hlautteiner til å skvette blodet på alteret med, og det jødiske tempel - senere den kristne kirke - hadde som Thoralf Mostrarskjeggs hov på Island et aller helligste, et kor eller avhus, hvor ingen annen enn goden fikk komme inn, og et skip eller langhus - hovgildehall - for blotfolket.

Men det er vel å sette litt for sterke krav til godtroenheten å påstå at også de gammelgermanske hovskikkene skulle være en etterlikning av de gammeltestamentlige?

Enten det skyldtes manglende bildende evne eller andre grunner, så hadde ikke jøder bilder av guddommen. Det var først med den kristne gudsdyrkelse at vi fikk bildet av Messias på Korset.

Men hvis vi går nærmere inn på spørsmålet om Odins ofring av seg sjøl i Yggdrasil var et mytologisk plagiat av Kristi offerdød eller ei, så reiser seg alt i første omgang den avgjørende innvending at mysteriets "corpus delicti" mangler. Nettopp Odin, hovedguden, gjorde de gamle germanere seg ingen bilder av. Ham blotet de til bare på valen eller i hellige lunder.

Her skal anføres en rekke eksempler som peker på en direkte forbindelse mellom den gamle norrøne gudelære og den gamle ariske kultus i India: I Edda`s Grimnesmál nevnes solhestene som drar solkjerren over himmelhvelvet. I en av Veda-sangene fortelles at solen er en skive eller et hjul, som himmelhesten drar.

Livsdrikken, som i Håvamål nevnes som Oddrøre, Mimes kilde, og i Snorre-Edda som Suttungs mjød, skaldedrikken, forekommer også i Vedaene. I Håvamål heter det at livsdrikken er en kilde som Mime (Suttung) eide dypt inne i berget. Da Odin hadde hengt ni netter på treet, fikk han smake drikken og våknet til liv igjen. Men han fikk hug til å tilegne seg drikken og leve evig. Han bórte med navaren Rate et hull inn i berget, så Oddrøre sprutet fram. Han drakk så mjøden og fløy bort med den i en ørns skikkelse.

I den urgamle ariske Veda er en nøyaktig tilsvarende myte. Her heter livsdrikken Soma, den gjemmes inne i et fjell og voktes av en rise. Guden Indra trenger seg inn i berget og flyr bort med den i ørneham. I Voluspå, Grimnesmål og Snorre-Edda berettes om Allheimstreet Yggdrasil, at verdens forskjellige heimer er bygd opp av det. Med sine røtter i fortida bærer det nåtida og vokser opp mot framtida. Fra India forteller Rig-Veda om Allheimstreet, at himmel og jord er tømret opp av et tre, hele verden er fylt av det.

Ofring til hellige trær fant sted i den urgermanske ekspansjonstid helt fra Vest-Tyskland til India, hvor arierne øste melk på røttene og skvettet vann oppetter stammen. I Voluspå er det nornene som vatner treet med "hvit væte". Vatnet i nornenes brønn, Urdarbrønnen, var så hellig at alt som kom i berøring med det, ble hvitt. Men indogermanerne i Gangesdalen brukte altså melk for å symbolisere lagnadsdisenes vatning av treet, som må være en urgammel myte. - Yggdrasil kalles også for Mimetreet (Mime betyr minne). I India kaltes også Allheimstreet for "minnetreet".

Den veldige jotnen Yme, som æsene skapte jorden av, heter i indisk Yama og i persisk Jima. I mange land forteller fornsagnene at verden ble skapt av en kjempekropp. I voluspå vers 9 har verdensjotnen et annet navn, Brime. Det er sannsynligvis det samme ordet som det gammelariske Brahma. Men et av Brahma`s mange navn er nettopp ovenfor nevnte Yama, så det er ikke vanskelig å se leddene i den indogermanske mytekjede.

I en av de gamle ariske Mantras fortelles at Brahma skapte brahmanen av sin munn, krigeren av armene sine, bonden av sine lender og trellen av føttene. I Rigskvadet i Edda nevnes også disse fire stender: prest, jarl, bonde og trell. - Brime eller Yme heter i Vaftrhudnesmål Aurgelme. Under verdensjotnens armer framkom mann og møy av den gode jotunætt, av føttene de onde jotners ættfar.

I en av Vedaene berettes at fra opphavs tid fantes hverken liv eller død, natt eller dag, bare det store gapende tomrom. Men Brahmas vilje og tanke satte varmekrefter i bevegelse i det stille intet og livet begynte å utfolde seg. Eddakvadene og Snorre forteller omtrent nøyaktig tilsvarende om det store livløse Ginnungagap. Varmen fra Muspellheim, ildheimen, smeltet dråper fra kuldeheimen, Nivlheim, og av dette dannet livet seg i det tomme verdenssluk.

Thor var sønn av Odin og Jord ifølge den gamle norrøne gudelære. Han kjører i ei vogn med bukker for. Guden Indra har også ifølge Veda`en jorden til mor og kjører rundt i ei vogn. I eldre tid var det også to bukker som dro Indras vogn, nå to hester. De får liv igjen når de blir slaktet, slik som bukkene til Thor.

Alvesmeden Vølund, som vi finner frasagn om i så mange språk og former - Valander faber på latin omkring år 1000, Galans på fransk, Wieland på tysk, Weland på angelsaksisk - hevdes å ha et navn som er dannet av gresk palama = smideverk, og evpalamos = handverker. Men alvesmedene på Idaberget i For-Asia, den indogermanske kulturs vogge, ble kalt evpalamoi.

Snorre-Eddas beretning om den store Fimbulvinteren fins omtrent likelydende i eldgamle persiske sagn. "Vi står her overfor en tankegang", sier A. Olrik, "som er født under barske nordlige himmelstrøk, som kun bevares hvor naturen byr samme bakgrunn." - Det skulle være innlysende fra hvilken kjelde perserne hadde Fimbulsagnet.

Forskere som Grundtvig og Ernst Uehli finner urgammel visdom i Edda. Jacob Grimm hevder at emnene i Eddakvadene er felleseie for alle germanske folk. Magnus Olsen mener at "religionshistorikeren og litteraturforskeren trøstig kan slutte seg fra Eddakvad og runeminnesmerke tilbake til en gudediktning også i tida før vikingtida."

Mortensson-Egnund peker på likheter mellom ordene Edda og Veda og konkluderer: "Eg tenkjer meg helst saki so, at sameleis somno eg i dette hundradaaret hev freist aa gjera gamle Edda levande att paa nynorsk fjellmaal, soleis hev skaldane hans Harald Haarfagre gjort det tusund aar fyrr, sveipa ho um fraa runemaal til gamalnorsk. Og kven veit um ikkje det same arbeidet kan vera gjort endaa eingong fyrr. - Med Eddakvædi tykkjest det vera laga sameleis som religionsvitskapen med sin tekstkritikk finn det er med alle folks religiøse skrifter. Ein utgamal rotrenning hev framigjennom tidene vaksi seg til eit tre med mange nye greiner, gamle kvister hev turka, nye hev komi i staden, sume sjølvvakse, sume innpota."

Her er vi ved spørsmålets kjerne: Den urgermanske rotrenning fulgte med da de nordiske folkene fra nordvest trengte inn i India. Av den er vår etikk vokst fram. Der har vi grunnen til at bibelens David og Eddas volve preker på samme vis både om opphav og ende. Som Yggdrasil, Allheimstreet, har framtida sine røtter i forntids visdom, men det er av betydning å ha klart for seg hvilken rase det er som har dannet grobunnen for vår etiske hovedstamme.