|
|
Livet i Hitlers Tyskland: En tysker forteller
Hans Schmidt - Tidsvitne
Living in Hitler’s Germany
Kjære Dick: Du etterlyste noen som har levd i Hitlers Tyskland som kan fortelle hvordan det var. Tillat meg, en som levde under hakekorsflagget fra og med 1935 da
Saar-regionen ble forent med Tyskland, og fram til 1945, å gi et kort svar.
Å være en gutt eller jente på den tiden var vidunderlig. I Hitlerjugend spilte forskjellene mellom forskjellige kristne trossamfunn eller de forskjellige tyske
statene ingen rolle. Alle følte vi oppriktig at vi var medlemmer av én menneskekropp – én nasjon. Ungdomsherberger ble åpnet over hele Riket, som gjorde oss i stand
til å vandre fra den ene vakre byen til den andre mens vi beskuet vårt fedreland. Enhver anstrengelse ble gjort for å styrke våre sinn og kropper. Stikk i strid med
det som blir sagt i dag ble vi oppfordret til å bli fri i ånden, og ikke til å gi etter for gruppe- eller autoritetspress. I fredstid var ingen militærtrening tillat
av Hitlerjugends ledelse; speideraktiviteter ja. Forresten, så var å «sladre på foreldrene» sterkt mislikt.
På det tidspunktet da Amerikas allierte, sovjeterne, ødela mesteparten av de kristne kirkene i Russland og i Ukraina, ble omlag 2500 nye kirker bygget i Tyskland.
Ikke en eneste kristen kirke ble stengt. Det var lovpålagt at skole og kirke gikk foran tjeneste i Hitlerjugend. Så sent som høsten 1944 ordnet Waffen-SS-kasernene
med to busser for å frakte ungdommer til den nærmeste katolske eller protestantiske kirken hver søndag. Å være et registrert medlem av en kristen kirke var ikke et
hinder for å stige i gradene innenfor Det nasjonalsosialistiske partiet.
Tyskland var nasjonalsosialistisk, men det frie marked florerte under hele Hitlertiden. Ingen bedrift ble nasjonalisert. Ingen småforretningsmann ble hindret i å
åpne sin egen butikk. I løpet av krigen jobbet jeg selv for en bedrift som bare kan kalles en del av den internasjonale kapitalismen. Eide du aksjer så var det
ingen som konfiskerte dem, slik de allierte gjorde i 1945.
«Nazistenes» prestasjoner var fantastiske. De begynte uten penger og med seks millioner arbeidsledige (en tredjedel av arbeidsstyrken), de bygde hele det tyske
Autobahn-veinettet i løpet av kun 6 år – nesten uten korrupsjon – samtidig som de sørget for at det nye veisystemet ikke gjorde unødvendig skade på hverken det tyske
landskapet, eller på villmarkreservater og skoger. To år etter at NS [nasjonalsosialistene] ble valgt til makten var forholdene så forbedret at arbeidere måtte hentes
fra vennligsinnede land i nærheten for å bøte på den manglende arbeidskraften i Tyskland. Tyskland blomstret mens England, Frankrike og USA var dypt nede i en depresjon.
For å hjelpe arbeiderne med billig transport ble VW designet og en fabrikk ble bygget for å produsere disse når krigen begynte. Også, for vanlige folk, ble det bygget
landsbyer med små én-familie-hjem. De månedlige avdragene var så beskjedne at nesten alle fikk råd til sitt eget hus. I Hitlers Tyskland var det ingen hjemløse; ingen
tiggere. Kriminalitet var nesten ikkeeksisterende fordi vaneforbrytere ble satt i konsentrasjonsleir. Alt dette ble rapportert i avisene og alle visste det.
Den tyske pressen i Det tredje riket hadde færre tabuer enn den amerikanske pressen har i dag. Det eneste tabuet jeg kan komme på omgav Hitler, og under krigen så var
det en lov som forbød «defaitisme.» Dette var på grunn av den negative rollen den tyske pressen spilte i det tyske nederlaget i 1918.
Det er verdt å huske på at termen «Det europeiske økonomiske fellesskapet» kom fra regjeringen i Det tredje riket. Jeg husker mange artikler, både for og imot denne
saken. Man skal heller ikke glemme at under krigen var det minst syv millioner utlendinger (nesten 10% av befolkningen) som jobbet i Tyskland. Enten som frivillige
arbeidere (hollendere, dansker, franskmenn, ukrainere, er noen jeg kommer på i farten), eller de som gjorde tvangsarbeid eller var fanger. Jeg kommer ikke på et
eneste tilfelle der noen angrep eller forgrep seg på utlendinger (og ihvertfall ikke drepte de) fordi de var utlendinger. Apropos pressen så har jeg en artikkel i
mitt eie som omhandler hvor viktig vennskapet mellom det tyske og russiske folket er.
Mellom 1933 og 1945 var det en enorm vekt på kultur: teatre florerte; den tyske filmindustrien produserte omkring 100 spillefilmer i året. (Ingen av dem var
antiamerikanske. Bare 50 av dem kan kalles rene propagandafilmer.) Noen av de beste klassiske innspillingene fremdeles bevart, ble gjort i Hitlers Tyskland.
Skuespillere fra hele Europa, men mest fra Frankrike, Sverige og Italia, var stjerner i tyske filmer.
Tyskland elsket alltid sport, og det var ingen mangel på muligheter til å delta i hvilken som helst sport man likte. Olympiaden i Berlin i 1936 var bare et
utstillingsvindu for hva som foregikk over hele Riket. I en bok om disse olympiske lekene utgitt av Hitlerjugend jeg fremdeles har, er Jesse Owens portrettert
flere ganger og omtalt på en positiv måte. Under Schmeling-boksekampene visste alle vi gutter om Joe Louis, den brune bomberen. Noen nedsettende bemerkning om
andre raser leste jeg aldri noe sted. Selvsagt var Tysklands og tyskernes bragder mest framtredende, i likhet med de til det kvalmende uttalelsene i dag at USA
er «the land of the free,» osv. I løpet av mine ti år i Hitlerjugend (8 faktisk, ettersom jeg åpenbart ikke kunne delta mens jeg var soldat), ble jødene aldri
nevnt. Andre sporter som grep vår oppmerksomhet var flyging (Hitlerjugend trente flyging med egne seilfly), billøp (engelske og italienske førere dominerte) og
riding.
Regelmessig blir jeg spurt om våpenkontroll under Hitlertiden. Det påstås at Hitler klarte å ta makten fordi han avvæpnet det tyske folket. Dette er tull. I
Tyskland var våpeneierskap aldri så utbredt som i Amerika. Jeg vil hevde at i hundrevis av år trengte man en lisens for å ha et våpen. På den andre siden, så
eide min far en gammel pistol i hemmelighet (som vi barna visste om), og det var skyteklubber over hele Riket. I tillegg så var Tyskland alltid et land med mange
utmerkede våpensmeder. Det er tvilsomt at de kunne fortsette i virksomheten om lovene var for strenge. Jeg vil påstå at da Tyskland var Tyskland (før det ble
«frigjort» av de allierte) var våpeneierskap langt mer utbredt enn det man hevder i dag. Lovene man vedtok var hovedsakelig for at politiet skulle kunne arrestere
kriminelle som hadde våpen, ikke den vanlige borger. Faktisk, akkurat som Hitler hadde forbudt såkalte «straffeeksersiser» i hæren (de brutale metodene fremdeles
i bruk i den amerikanske hæren), så forbød han politiet å bruke batonger. Han så det som nedverdigende for det tyske folket.
Til slutt dette: Jeg tror ikke jeg noensinne igjen vil se et folk så lykkelig og fornøyd som majoriteten av tyskerne under Hitler, særlig i fredstiden. Det er
sikkert at noen minoriteter led: tidligere parlamentariske politikere – fordi de ikke fikk spille sine politiske spill; jødene – fordi de mistet sin makt over
Tyskland; sigøynerne – fordi under krigen ble de nødt til å jobbe; og korrupte fagforeningssjefer – fordi de mistet sine parasittiske stillinger. Helt til denne
dag tror jeg at lykken til majoriteten av et folk er viktigere enn velværet til noen få bortskjemte minoriteter. På skolen burde det legges vekt på å fremme de
beste og mest intelligente, slik det ble gjort i Tyskland i Hitlerårene – et faktum som bidro etter krigen til den raske tyske gjenoppbyggingen. At Hitler var
elsket av sitt folk kan det ikke være noen tvil om. Til og med et par uker før krigens slutt og hans død, fikk han til å kjøre til fronten og blande seg med
kampsoldatene med bare minimal sikkerhet. Ingen av soldatene måtte tømme våpnene sine før de møtte Føreren (som var påkrevd da president Bush møtte amerikanske
soldater under gulfkrigen).
Tyskland under Hitler var ganske annerledes enn media vil ha deg til å tro.
|
|
|
