.:Vigrid Forsiden:.

Er rasebegrepet vitenskapelig holdbart?

Dr. J. Philippe Rushton er psykologiprofessor på The University of Western Ontario i Canada. Han er mest kjent for sin forskning på intelligens og raseforskjeller. Han er spesielt kjent for boka "Race, Evolution And Behavior: A Life History Perspective". Vi presenterer her en av hans artikler som gir en kort, men grundig gjennomgang av forskjellene på de ulike menneskerasene. Hans konklusjon er at menneskeraser uten tvil eksisterer, men som politisk korrekthet hardt prøver å fornekte. God lesing!

Svaret på spørsmålet i tittelen er "ja". Hvis rasebegrepet ikke hadde eksistert, ville vitenskapen ha blitt nødt til å finne det opp (og det var det som skjedde). Rasebegrepet er et legitimt, biologisk begrep fordi det gjør det mulig for oss å forutsi folks adferd, spesielt på gruppenivå. I vitenskapen er et konsept nyttig hvis det grupperer fakta slik at generelle lover og konklusjoner kan bli trukket fra dem.

Vi kan komme med antagelser ved å bruke rasebegrepet fordi kinesere, japanere og koreanere, vanligvis, ligner på hverandre og er forskjellige fra hvite amerikanere, tyskere og russere. Disse ligner igjen på hverandre og er forskjellige fra svarte amerikanere, haitiere, og afrikanere fra sub-sahariske strøk. Kriteriet for hvorvidt en hypotetisk konstruksjon, som rasebegrepet, er verdifullt er at det kan forutsi noe av verdi. Jeg skal vise at man kan bruke rasebegrepet for å komme med svært presise fremtidige antagelser.

I 20 år har forskningsarbeidet mitt fokusert på forskjellene mellom de tre hovedrasene, vanligvis omtalt som orientalere (østasiatiske), hvite (europeere) og svarte (negroide).Det jeg har funnet ut er at orientalere havner i den ene enden av skalaen når det gjelder hjernens størrelse, intelligens, temperament, seksuell adferd, fertilitet, vekst, livslengde, kriminalitet og stabilitet i familiesituasjoner. Svarte havner på den andre enden av skalaen og hvite havner i mellom. Vanligvis modnes orientalere saktere, de er mindre fruktbare og mindre seksuelt aktive, de har større hjerner og høyere IQ. Svarte befinner seg i motsatt ende av skalaen på alle disse områdene. Hvite ligger i mellom, ofte nært opp mot orientalere.

Disse raseforskjellene er, selvfølgelig, gjennomsnittlige. Individer er individer. Jeg har imidlertid funnet ut at dette tre-parts mønsteret er riktig og konsekvent over lengre tidsrom og på tvers av landegrenser. At dette mønsteret eksisterer og gjentatte ganger dukker opp på ca. 60 forskjellige biologiske og adferdsmessige variabler er svært interessant og viser at rase handler om mer enn bare fargen på huden. De internasjonale dataene jeg har brukt kommer fra Verdens Helseorganisasjon, FN og Interpol. Jeg reiste til og med til Sør-Afrika for å innsamle nye IQ-data. (Bildet til venstre er forsiden til McCullooch's hefte om rase).

La oss starte med de biologiske forskjellene innen sport, som er noe nesten alle legger merke til. Jon Entines nyeste bok "Tabu: Hvorfor svarte idrettsutøvere dominerer sport og hvorfor vi er redde for å prate om det" adresserer den gamle klisjeen om at "hvite mennesker ikke kan hoppe". Entine viser at i sport, så er det svarte menn og kvinner som kan sveve.

Allikevel viser dataene at det stort sett er svarte av vest-afrikansk opphav som er gode til å løpe korte distanser, mens svarte av øst-afrikansk opphav (fra Kenya og Etiopia), er glimrende maratonløpere. Disse forskjellene mellom øst-, og vest-Afrika viser at det å generalisere ofte kan dekke over viktige forskjeller. Allikevel så er svarte, enten de er fra Afrikas øst-, eller vestside, gode til å løpe i en eller annen form. I sport har svarte, som gruppe, en genetisk fordel.

Det er interessant å vite at raseforskjeller viser seg tidlig i livet. Svarte babyer blir født en uke tidligere enn hvite babyer, allikevel modnes de fortere, noe man har målt ved å se på utvikling i beinstrukturen. Ved fem eller seks års alder utviser svarte barn store evner i sprint, lengdehopp og høydehopp. Alle disse øvelsene krever raske kraftutbrudd. Når de når tenårene har svarte hurtigere reflekser; svarte har også 3-19 % mer testosteron enn hvite og orientalere. Dette betyr økt eksplosiv energi, hvilket gir svarte en fordel i idrettsgrener som boksing, basketball, amerikansk fotball og sprint.

Hvorfor er det tabu å si at svarte, vanligvis, er bedre enn andre raser i sport? Fordi hormonene som gir svarte en fordel i sport også gjør de mer maskuline generelt. De er mer fysisk aktive i skolen og det kan noen ganger gjøre at de får problemer eller til og med bli diagnostisert som hyperaktive.

Det neste spørsmålet er: "hvorfor har øst-asiatere og hvite bredere hofter enn svarte, og dermed er dårligere løpere?" Svaret er at det er fordi de får barn med større hjerner. Under evolusjonens gang måtte kvinner ha brede hofter for å kunne føde barn med stadig større hjerner (og dermed stadig større hoder). Orientalere har i snitt 2,5 kubikkcentimetre større kraniumskapasitet enn hvite, og hvite har hele 12,5 kubikkcentimetre større kraniumskapasitet enn svarte.

Noen blir overrasket over å høre at de ulike rasene har ulik hjernestørrelse; og de lurer på hvor overbevisende bevis som finnes for å slå fast en sammenheng mellom hjernestørrelse og intelligens. Faktum er at det foreligger flere dusin med studier, inkludert enkelte som benytter seg av høymoderne "magnetic resonance imaging" teknologi, som har demonstrert en relasjon mellom hjernestørrelse og intelligens.

Raseforskjeller i hjernestørrelse har blitt demonstrert ved bruk av fire forskjellige metoder: 1) Magnetic resonance imaging 2) Måling av hjernens vekt ved obduksjon 3) Måling av endokranielt volum og 4) Ytre hodemålinger.

Orientalernes snitt var 1.364 kubikkcentimetre, hvites snitt var 1.347 kubikkcentimetre og svarte hadde et snitt på 1.267 kubikkcentimetre. Naturligvis varierer snittene mellom de ulike prøvene, og det er overlapping mellom rasene. Men resultatene fra forskjellige metoder på forskjellige prøver, målt fra 1840-tallet og frem til 1990-tallet viser alle dette samme sterke mønsteret.

Raseforskjellene i hjernestørrelse viser seg allerede ved fødselen av. En studie jeg selv foretok, publisert i 1997-utgaven av "The Journal Of Intelligence", ble utført ved bruk av ressursene til "the National Institute of Neurological and Communicative Disorders and Stroke" (NINCDS) i Bethesda, Maryland. I denne studien analyserte jeg data fra det enorme "Collaborative Perinatal Project", som tok målinger av hodestørrelse og resultater fra IQ-tester fra over 50.000 barn fulgt fra fødselen av og frem til syv års alder. De orientalske barna hadde i snitt større hodeomkrets enn de hvite barna ved fødselen, ved fire måneders alder, ett års aldere og syv års alder; de hvite barna hadde i snitt større hodeomkrets enn de svarte barna.

Jeg publiserte mange andre studier på 90-tallet, som også handlet om intelligens, som samsvarte med de rasemessige forskjellene i hjernestørrelse.

Travis Osborne og jeg (1995) ga ut en avhandling som viste at 50 % av forskjellene i hjernestørrelsen mellom folk kan tilskrives gener. Dette fant vi ut ved å bruke data fra Georgia Twin Study, som er basert på 236 par svarte og hvite tvillinger. Og igjen fant vi ut at hvite i snitt har større kraniumskapasitet enn svarte. Ettersom en kubikktomme med hjernemasse inneholder millioner av hjerneceller og flere hundre millioner nerver så kan hjernestørrelse være til hjelp for å forklare forskjellene i IQ mellom ulike menneskeraser. (Bildet til høyre viser fordeling av IQ blant hvite og negre i USA).

Hundrevis av studier med standardiserte tester viser et tre-veis mønster. Orientalere ligger en anelse foran hvite på slike tester og hvite ligger betydelig foran svarte. De fleste IQ-tester har en snittscore på 100, med et "normalt" segment på 85 til 115. I global skala scorer hvite i snitt 100, orientalere ca. 104 og svarte, i Storbritannia, Karibia og USA har i snitt lavere IQ, på omkring 85. De laveste snittene i IQ finner man i områdene sør for Sahara i Afrika; der ligger snittet på rundt 70. Disse dataene, og de øvrige i denne artikkelen, blir gjennomgått i boken min "Race, Evolution and Behavior". En enda nyere bok om emnet ble skrevet av Richard Lynn og Tatu Vanhanen: "IQ and the Wealth of Nations".

Mange har hatt vanskeligheter med å akseptere den ekstremt lave snitt-IQ på 70 for afrikanere som bor sør for Sahara. For å avgjøre hvor realistisk dette tallet var, reiste jeg til Sør-Afrika for å gjennomføre en rekke studier ved Witwatersrand Universitet i Johannesburg, en av de mest prestisjefylte universitetene i Afrika. I den første studien ga vi testen "Raven`s Standard Progressive Matrices" til 173 afrikanske psykologistudenter (som var i sitt første studieår). De hadde et snitt på 84 i IQ.

I vår andre studie ga vi den samme testen til en annen gruppe psykologistudenter. De hadde en IQ på 83. Etter å ha blitt gitt trening på hvordan de skulle løse denne typen tester, steg IQen til 96.

I en tredje studie ga vi den samme testen til en (enda) mer akademisk utdannet gruppe: 198 afrikanske ingeniørstudenter som hadde tatt mattematiske og vitenskapelige fag på videregående (high school). Denne gruppen hadde en IQ på 97.

Disse resultatene, fra et eliteuniversitet, viser at gjennomsnitts-IQen til afrikanske førsteårsstudenter svinger fra 83 til 97. Dette er en bekreftelse på at snittet for den negroide befolkningen i sin helhet faktisk ligger på 70; universitetsstudenter har nemlig (vanligvis) 15 til 30 poeng høyere IQ enn resten av befolkningen i landet.

Raseforskjeller i hjernestørrelse og IQ, sammen med forskjellene i testosteron, har stor betydning for sosial adferd. Et eksempel: I USA blir orientalere sett på som "de perfekte minoritetene". De har færre skilsmisser, færre barn utenfor ekteskap og lavere andel barnemishandling enn hvite. Flere orientalere fullfører høyere utdannelse og færre ender i fengsel. Svarte derimot, utgjør 12 % av USAs befolkning, men fyller 50 % av alle fengselscellene i landet. Rasemønsteret av kriminalitet i USA kan ikke tilskrives lokale forhold som "hvit rasisme".

I nesten 20 år har jeg fulgt med på Interpols årbok og de dataene de publiserer om kriminalitet verden rundt. Disse viser konsekvent at andelen voldskriminalitet (drap, voldtekt og grov legemsbeskadigelse) er ca. tre ganger lavere i øst-Asia og i stillehavslandene enn i Afrika og i Karibia. Hvite i europeiske land ligger i mellom disse ytterpunktene. I 1996 var andelen for voldskriminalitet slik: østasiatiske land: 35 per 100.000 innbyggere. I Europa: 42 og i Afrika og Karibia: 149.

Orientalere er minst seksuelt aktive, både når man ser på når de debuterer, hvor ofte de har samleie og når man ser på antallet sex-partnere. Svarte er de mest aktive på alle disse områdene. Igjen havner hvite mellom disse to ytterpunktene. Nasjonale undersøkelser, både i Stor-Britannia, USA og internasjonalt (foretatt av Verdens Helseorganisasjon), viser dette tre-veis mønsteret for seksuell adferd. Disse raseforskjellene påvirker igjen hyppigheten av seksuelt overførbare sykdommer. Tall fra "Center for Disease Control and Prevention" viser for eksempel at det er 10 ganger så stor spredning av klamydia i den svarte befolkningen som i den hvite, og andelen gonoré og syfilis er 30 ganger så høy hos svarte som hos hvite.

Dessverre gir raseforskjellene seg også utslag i den pågående AIDS krisen. Over 40 millioner mennesker verden rundt lever med HIV/AIDS. Epidemien startet i den svarte delen av Afrika sent på 70-tallet. I dag er 28 millioner voksne i disse områdene smittet av HIV/AIDS. Over halvparten av disse er kvinner. Dette viser at smitten hovedsakelig spres gjennom heteroseksuell omgang. Per i dag er nesten 9 % av alle afrikanere smittet med AIDS viruset, og epidemien anses å være ute av kontroll. I flere land er AIDS raten over 20 %, blant annet i Sør-Afrika, der 1 av 5 voksne er smittet.

HIV-infeksjonsratene er også høye i de svarte områdene i Karibia, der er den på 2,2 %! Denne høye andelen HIV/AIDS i beltet av karibiske land strekker seg fra Bermuda til Guyana, og den er høyest i Bahamas og i Haiti der ratene er på respektive 4 og 5 %. Data publisert av "U.S. Centers for Disease Control and Prevention" viser at svarte amerikanere har HIV/AIDS rater tilsvarende det man finner blant de svarte i Karibia og i deler av Afrika. Tre prosent av svarte menn og én prosent av svarte kvinner i USA har HIV.

Andelen hvite amerikanere med sykdommen er 0,4 %, og andelen asiatiske amerikanere med sykdommen er enda lavere: 0,05 %. I stillehavslandene og i Europa er andelen også lav. AIDS er selvfølgelig et alvorlig helseproblem for alle raser, men spesielt for afrikanere.

En annen viktig raseforskjell er forskjellen i eggløsing hos kvinner. Det er ikke alle kvinner som kun produserer ett egg under menstruasjon. Når to eller flere egg blir produsert samtidig, så er sannsynligheten for å bli gravid, og for å få tvillinger, større. Andelen slike tvillinger er 16 av 1000 fødsler for svarte, 8 av 1000 for hvite og 4 eller færre for orientalere.

Svarte kvinner har også (i snitt) kortere menstruasjonssykluser enn hvite kvinner Disse, og andre data, gjør det helt klart at raseforskjellene i reproduktiv adferd er av en biologisk art. Tvillings- og adopsjonsstudier viser at gener spiller en stor rolle hva angår atletiske ferdigheter, hjernestørrelse, IQ og personlighet. Adopsjonsstudier som går på tvers av rase, der barnet tilhører én rase og fosterforeldrene en annen, gir oss de sterkeste bevisene for at raseforskjeller er arvelige. Orientalske barn, selv om de har vært underernærte før de har blitt adoptert av hvite foreldre, ender som regel opp med en IQ som er noe høyere enn snittet for hvite. Svarte barn som blir adopterte av hvite middelklassefamilier ender opp med IQ lavere enn det hvite snittet.

Vi ser her et mønster. Hvite ligger bestandig mellom svarte og orientalere på dusinvis av områder. Vi ser også at rasene med størst hjerne også har den laveste fruktbarheten. Hvorfor? Svaret ligger i evolusjonen. Det finnes ingen miljøforklaring som kan redegjøre for alle disse trekkene. Det finnes imidlertid en genetisk forklaring som eksplisitt involverer både fruktbarhet og hjernestørrelse. Mønsteret skaper det som kan kalles en "livshistorie". Trekkene har utviklet seg samtidig for å tilpasse seg livets utfordringer: overlevelse, vekst og reproduksjon.

Jeg har forklart forskjellene i hjernestørrelse, intelligens og andre trekk ved å bruke en gen-basert livshistorie som evolusjonsbiologene kaller r-K skalaen for reproduktive strategier. I den ene enden av skalaen er r-strategiene som bygger på høy fruktbarhet. I den andre enden ligger K-strategiene som bygger på et høyt nivå av forelderomsorg. Denne skalaen blir generelt sett brukt for å sammenligne livshistorien til ulike dyrearter. Jeg har brukt den for å forklare den mindre, men reelle forskjellen mellom menneskerasene.

På denne skalaen ligger orientalere mer på K-siden enn hvite, mens hvite ligger mer på K-siden enn svarte. "K-kvinner" produserer færre egg (og har større hjerner) enn "r-kvinner". "K-menn" investerer tid og energi på barna sine i stedet for å jakte på seksuelle nytelser. De er fedre fremfor skjørtejegere.

Raseforskjeller gir også mening med tanke på menneskets evolusjonære utvikling. Moderne mennesker oppstod i Afrika for ca. 200.000 år siden. Afrikanere og ikke-afrikanere skilte vei for ca. 110.000 år siden. Orientalere og hvite skilte vei for ca. 40.000 år siden. På dette tidspunktet oppstod de første moderne menneskene i Europa. Analyser av DNA-sekvenser, sammen med fossiler og andre arkeologiske funn demonstrerer denne utviklingen. Jo lenger nord folk vandret ut fra Afrika, jo vanskeligere var det å få tak i mat, skaffe seg husly, lage klær og oppdra barn. Så de gruppene som utviklet seg til å bli dagens hvite og orientalere trengte større hjerner, mer familiestabilitet og lengre liv for å videreføre genene sine. Men å utvikle større hjerner krever tid og energi, så man må foreta et "bytte" som gjør at man vokser saktere, har lavere nivåer med kjønnshormoner, mindre aggresjon og mindre seksuell aktivitet. Slik fikk vi de mønstrene vi nå har sett på.

Hvilke følger får så dette forskningsarbeidet? En følge er, selvfølgelig, at rasebegrepet er vitenskapelig holdbart. Hadde ikke rasebegrepet vært vitenskapelig holdbart, ville man ikke kunne kommet med forutsigelser basert på rasebegrepet, og man kunne ikke ha funnet de samme raseforskjellene over hele verden over tid. Det faktum at svarte barn er født med mindre hjerner enn barn av europeisk eller orientalsk avstamming, uansett hvor disse barna befinner seg, gjør at vi med nøyaktighet kan forutsi hvordan deres fremtid vil bli hva angår yrke og akademiske prestasjoner. Videre har vi det faktum at svarte, over hele verden, har større seksualdrift enn andre raser som svar på hvorfor negroide har den høyeste andelen kjønnssykdommer, og hvorfor orientalere har en enda lavere andel kjønnssykdommer enn hvite.

En annen følge av rasebegrepets holdbarhet er at "hvit rasisme" ikke er forklaringen på alle våre samfunnsproblemer. Mangelen på prestasjoner hos svarte er ikke forårsaket av "hvites rasisme". Årsaken går dypere enn som så. I snitt blir svarte barn født med mindre hjerner enn hvite og orientalske barn. Å påpeke dette er ikke å "skape fordommer" eller å "skjære alle over èn kam", det er simpelthen å observere fakta slik de er. Både vitenskapen og rettferdigheten krever at vi søker etter, og videreformidler, sannheten i stedet for å spre løgner og vranglære.

En tredje følge av rasebegrepets holdbarhet er at vi må akseptere at raseforskjeller ikke vil forsvinne. De fleste teorier innen adferdsvitenskap har forutsatt at alle menneskegrupper har like muligheter til å nå like høye nivåer av sosial utvikling. Vi må akseptere at det hersker et evolusjonært mangfold innen menneskeheten.

Noen ganger påstår de som hevder at rasebegrepet kun er et sosialt konstruert begrep at fordi alle mennesker har 99 % av genene sine felles så kan det ikke finnes menneskeraser. Det er tåpelig. Mennesket deler 98 % av sine gener med sjimpanser. Allikevel er det ingen som tror at sjimpanser har den samme intelligensen, hjernestørrelsen eller sosiale adferden som mennesker; de både ser ut og oppfører seg svært annerledes. Mennesker deler faktisk 90 % av genene sine med mus, og det gjør at vi kan bruke dem til å teste ut medisiner ment for mennesker. Videre er jo menn og kvinner 99 % like, men det er allikevel latterlig å tro at kjønnsforskjellene bare er sosialt konstruerte og ikke biologiske.

Det har oppstått en del forvirring fordi det er flere måter å måle gener på. Den mest realistiske måten å se på gener på er å se på de 3,1 milliarder genpar vi har som utgjør våre 30.000 gener. Folks forskjeller ligger i 1 av 1.000 av disse genparene. Hver endring i et basepar kan endre et gen.

Kun én endring i ett basepar for hemoglobin, for eksempel, forårsaker sigdscelleanemi som mange negroide lider av. Andre forskjeller i baseparene påvirker IQ, aggresjon og sinnssykdom. Disse 3,1 milliardene med genpar gir mer enn nok rom for raseforskjeller.

Oppsummeringsvis kan det konkluderes at de samme rasemønstrene ikke ville oppstått så konsekvent over hele verden over lengre tid hvis rase kun var en sosial konstruksjon. Hvis det var et meningsløst begrep uten reelt innhold, ville de ikke vært i stand til å spå fenomener som hjernestørrelse, vekstrater, livslengde, kriminalitet og familiestabilitet. Andre bevis viser også at raseforskjeller er en biologisk realitet. Finner man hår, blod eller sæd kan man faktisk fastslå hvilken rase opphavsmannen har. Hvordan kunne man ha gjort det hvis rasebegrepet kun var en sosial konstruksjon? De vitenskapelige bevisene viser at det politisk korrekte utsagnet "det er bare hudfargen som skiller oss", er et tilfelle av dyp fornektelse av sannheten.