.:Hovedsiden:.

Putin's Visjon om Europa - Norsk

Vladimir Putin's Tale om det nye Europa fra Lisboa til Vladivostok

I forbindelse med at Züddeutsche Zeitung holdt sin 4. årlige konferanse for toppledere i det tyske næringsliv i Berlin i slutten av november 2010 trykket avisen en artikkel skrevet av Putin som han holdt som en tale på konferansen: (Oversatt av Tore W. Tvedt).

"Russland og Europa: Fra en analyse av lærdom fra kriser til en ny agenda om partnerskap.

I denne uken vil Berlin være møtested for et forum, organisert av Züddeutsche Zeitung, for Tysklands ledende bedrifter. Det er med stor glede jeg aksepterer invitasjonen om å delta i dette arbeidet. Jeg vil også gjerne få dele med dere mitt syn på samarbeidsprosjekter mellom Russland og den Europeiske Union, fremfor alt i sammenheng med virkeligheten etter krisen.

I dag er det åpenbart at utbruddet av den globale finanskrisen i 2008 ikke bare ble utløst av oppblåste bobler og feil i reguleringssystemene. Krisen var av strukturell natur og dens problemer hadde bakgrunn i en oppsamling av globale ulikheter. Den var sammenbruddet av en modell basert på at et regionalt senter ukritisk akkumulerte gjeld og forbrukte varer som en annen produserte billig og kjøpte opp gjelden.

I tillegg til dette ble fordelingen av verdiene som ble skap svært ujevn både mellom de forskjellige landene og folkgrupper. Det bidro også til å undergrave stabiliteten i verdensøkonomien og bidro til at det blusset opp lokale konflikter som hindret det internasjonale samfunnets evne til å oppnå enighet om viktige forhold.

Krisene har tvunget oss til å tenke gjennom mange forhold. Det fikk oss til å revurdere risikoer og fremtidige utviklingsstrategier basert på virkeligheter og ikke ønskete oppfatninger. Alle ledende sentre er for tiden opptatt med å utvikle slike nye strategier etter krisen, inklusive USA og Kina.

Europa trenger sin egen visjon for fremtiden. Vi foreslår at vi skaper den sammen gjennom et partnerskap mellom Russland og EU. Det ville være vår felles satsing for suksess og konkurransekraft i en moderne verden.

La oss være rett fram og åpne for hverandre: Både Russland og EU har vist seg å være økonomisk sårbare. Det har krisene gjort veldig klart. Russland er fremdeles svært avhengig av råvaremarkedene. Den Europeiske Union, som nå høster fruktene av mange års avindustrialisering har blitt stilt overfor en virkelig trussel og risikerer å tape sine posisjoner på markedene for industrivarer og høyteknologiske produkter. Man kan heller ikke unngå å legge merke til at vi også henger igjen på en del områder innen utdannelse, forskning og utvikling.

I tillegg til dette er dagens samordning mellom Russland og EU helt klart ikke i stand til å klare de utfordringene vi står overfor.

For å forandre denne situasjonen burde vi utforske de fordelene og mulighetene som er tilgjengelige for både Russland og EU. Dette kunne bli en virkelig gjensidig synergieffekt for våre to økonomier - en klassisk og veletablert EU-modell og Russlands utvikling av en ny økonomi, med vekstfaktorer som står godt til hverandre.

Vi har moderne teknologi, naturressurser og kapital til investeringer. Fremfor alt har vi utsøkte menneskelige ressurser. På toppen av det har Russland og EU lang erfaring i å samarbeide. Jeg er også glad for å kunne si at Tyskland, som pådriveren i europeisk integrasjon, har satt et eksempel på lederskap på dette området.

Hva foreslår vi?

For det første. Et gjensidig tilpasset fellesskap av økonomiske samfunn fra Lisboa til Vladivostok. Og i fremtiden kanskje frihandelsområder og mere utviklete former for økonomisk integrasjon. I virkeligheten vil vi få et felles kontinentalt marked med verdi på trillioner euro.

Helt åpenbart bør vi starte med å fjerne alle gjenstående hindringer for Russland's medlemskap i WTO (Verdens Handels-Organisasjon). Deretter bør vi skape et enhetlig lovverk, tollregler, tekniske standarder og sette i verk felles tiltak rettet mot å fjerne flaskehalser i Europa's transport-infrastruktur.

For det andre. Vi må utvikle en felles industripolitikk basert på den gjensidige positive effekten av Russlands og EU's teknologi og råvarer. Vi bør innføre et felles program for videreutvikling av små og mellomstore produksjonsbedrifter.

Varemerker som "Produsert i Tyskland" og "Produsert i EU" har stor verdi. Vi må vise stor respekt for disse symbolene på en høyt utviklet teknologisk kultur. De må ikke gå tapt. Russland har ennå ikke mange slike anerkjente varemerker, men det er vår hensikt å forbedre våre produksjonskvaliteter betydelig. Vi håper i utstrakt grad å kunne benytte oss av de europeiske teknologier som best passer våre metoder og tradisjoner å produsere på.

Jeg er overbevist om at våre planer vil føre til en ny, frisk satsingsbølge av industrialisering på det europeiske kontinent. Dette kan bli oppnådd ved å skape strategiske allianser innen slike industrier som skipsbygging, bilindustrien, flyindustrien, romfartsindustrien, medisin og farmasøytisk industri, kjernekraft og transport.

Misforstå meg ikke: Dette er ikke et forsøk på å gjøre Europa om til et gigantisk fabrikasjonsområde igjen slik vi kjenner det fra fotografier tatt sent i det 19. og tidlig i det 20. århundre.

Dette vil bli høyteknologisk industri tilpasset den post-industrielle tidsalder. Nye produksjonsprossesser vil være miljøvennlige og stemme overens med strenge miljøforskrifter. I alminnelighet må alt vi gjør tilpasse seg miljøet rundt oss slik at hensynet til naturen og klimaet alltid vil være i senter for vår oppmerksomhet. Russland og EU har begge samlet seg positive erfaringer på dette området. Et godt eksempel på et slikt samarbeide er våre felles anstrengelser for å gjenopprette og beskytte økosystemet i Østersjøen.

For det tredje. Ideen om å skape et felles energimarked i Europa banker bokstavelig på døren.

I løpet av de siste få årene har samarbeidet mellom Russland og EU fått mye oppmerksomhet - la oss være åpne - som har blitt i overkant brukt politisk. Det gikk så langt som til at Russland ble beskyldt for å bruke sine olje- og gass-ressurser til å oppnå noen av sine politiske mål. Dette hadde, selvfølgelig, intet med virkeligheten å gjøre.

Sannheten er at som følge av at Sovjetunionen gikk i oppløsning mistet Russland direkte tilgang til sine største eksportmarkeder. Dette skapte det problemet at transittland prøvde å profitere på deres monopolposisjon ved å skaffe seg ensidige fordeler. Dette var årsaken til de velkjente konfliktene.

Naturligvis var denne situasjonen hverken i Russland's eller våre energikunder sine interesse. Dette var årsaken til at de viktigste europeiske energiselskapene og regjeringene i mange europeiske land, inklusive Tyskland, støttet Russland's planer om å bygge gassrørledninger under Østersjøen (Nordflyt) og under Svartehavet (Sørflyt).

Med disse transportårene på plass vil det europeiske kontinent ha et variert og smidig system av gassrørledninger. Jeg er overbevist om at alle de omfattende problemene i energisektoren vil være et tilbakelagt stadium.

Til syvende og sist må vi lære å respektere hverandres strategiske interesser og vise det med handlinger og ikke bare ord. Dette kan man ikke si om EU's "tredje energi opplegg". På tross av alle sine gode hensikter vil den sette Europa's energiøkonomi på alvorlige prøver. Den undergraver investorenes ønske om å finansiere nye prosjekter. Som et resultat vil vi i løpet av noen få år ha en gammeldags infrastruktur og knapphet på energiressurser i stedet for et konkurransedyktig marked. Følgen av det vil være høyere priser å betale for europeiske forbrukere.

La oss heller ikke glemme at det var den lite tilrådelige liberaliseringen av finansmarkedene som i hovedsak førte til finanskrisen. Jeg har ingen lyst til å være vitne til at manglende reguleringer i gassindustrien skal lede til en ny katastrofe – denne gangen en energikrise.

Det er min overbevisning at det vil være konkrete grunner som vil tvinge leverandører, kunder og transittland til å vende tilbake til likeverdige og balanserte forbindelser. Dette er det sentrale i den nye energiavtalen Russland foreslår.

Ved å kombinere våre anstrengelser vil vi bli i stand til mye mere enn å drive handel med energiressurser. Vi vil få muligheten til å dele ressurser og samarbeide i alle faser av produksjonskjeden, fra energiutvikling og produksjon til fremføring til sluttbrukerne. Vi oppmuntrer også alle til å samarbeide om personellutvikling i energisektoren, etablering av energiutviklingssentre og sette ut i livet prosjekter for bedre energieffektivitet, energisparing og bruk av fornybare energiressurser.

For det fjerde. Uten en velutviklet industri er enhver utvikling av europeisk vitenskap og utdannelse umulig.

Allerede nå ser vi at stadig færre talentfulle unge kvinner og menn ønsker å utdanne seg til ingeniører både i Russland og EU. De ser ingen fremtid for seg selv som ingeniører eller teknikere og velger andre yrker som ofte krever lavere utdannelse og kvalifikasjoner. Jeg frykter derfor at design- og konstruksjonsbedrifter må følge etter produksjonsbedriftene og forlate vårt kontinent.

Europeisk vitenskap og utdannelse burde sikre sine ledende posisjoner og dette kan også gjøres gjennom tett partnerskap.

Russland vil fortsette å investere i europeiske forskningsprosjekter slik som konstruksjon av en røntgenlaser i Hamburg og et akselerasjonssenter i Darmstadt.

Vi er klare til å tilby forskningsmuligheter til våre EU-kolleger ved russiske universiteter og vitenskapssentre, også i programmer med spesiell finansieringsstøtte. Det er også gode muligheter i Russland til å arbeide ved spesielle forsøksenheter. For eksempel vil vi snart åpne et enormt anlegg for nøytronforskning ved en kjernereaktor like ved St. Petersburg.

Til gjengjeld håper vi på gjensidige investeringer i russisk infrastruktur for vitenskap og nyutvikling.

Et inspirerende eksempel på et slikt samarbeide er Siemens-Gruppen som har besluttet å bygge opp et kompetansesenter ved Skolkovo Utviklings-Senter nær Moskva.

Vi burde også støtte oppunder utveksling av studenter og professorer likesom utvikling av kontakt mellom unge forskere og spesialister. Vi ønsker at russiske studenter skal studere ved europeiske universiteter og vi er klare til å åpne dørene mere ved våre universiteter for ungdom fra andre europeiske land. En annen grunn for at akademisk flyttbarhet, utveksling og andre tilsvarende programmer er så viktig er at de hjelper til å forme en felles kultur innen teknologi og næringsliv.

For det femte. Et virkelig patnerskap på vårt kontinent er umulig så lenge det er hindringer i veien for kontakter mellom personer og forretninger.

Den viktigste av disse er visumreglene mellom Russland og EU. Vi er overbeviste om at en fjerning av visumkravet vil være begynnelsen til en virkelig integrasjon mellom Russland og EU.

Muligheten til å reise fritt vil fremfor alt komme ungdommen til gode, særlig skoleelever og studenter. De vil få flere muligheter til å reise utenlands for å studere og lære å kjenne de forskjellige lands egenartede kulturer.

Ved å fjerne visumkravet vil vi også fjerne en alvorlig hindring for utvidelse av næringslivet. Visumtvangen er ingen hindring i dag for de store bedriftene men for små og mellomstore bedrifter og bedrifter i startfasen utgjør de en alvorlig hindring. I virkeligheten låser visumtvangen den nåværende strukturen på våre forretningsforbindelser, som er langt fra perfekte, på en kunstig måte.

Til slutt vil sluttdatoer og planer for fjerning av visumtvangen revitalisere samarbeidet mellom politietatene i landene våre. Det vil tillate dem å håndtere ulovlig innvandring, narkotrafikk, organisert kriminalitet og terrorisme på en mye mere effektiv måte.

Så langt har dette initiativet forblitt usikkert siden politimyndighetene mangler tilstrekkelig motivasjon til å løse de tekniske problemene forbundet med å gå over til en visumfri omverden.

* * *

Jeg har her trukket opp de generelle linjene for en plan som vil utvikle et virkelig partnerskap mellom Russland og EU.

Det sentrale spørsmålet er nå om EU vikelig er forberedt på å starte arbeidet med en så praktisk agenda. Jeg tror, på tross av en viss tvil, at den foreslåtte tilnærmingen vil vinne økende støtte i den Europeiske Union.

Veien fram til dette målet vil være lang og delt opp i forskjellige faser. Som likeverdige partnere bør Russland og EU bevege seg mot hverandre i samme tempo slik at vi møtes på midten. Men det er også helt klart at vi ikke må forsinke denne prossessen eller kaste bort tiden med endeløse diplomatiske formaliteter.

Jeg ønsker å legge vekt på at Russland ikke ønsker en svak og splittet Europeisk Union. Indirekte vil dette redusere Russlands internasjonale betydning og begrense våre muligheter til å stole på en partner med like og ofte identiske interesser. Tettere forbindelser mellom Russland og EU kan ikke være rettet mot noen tredje part. Heller ikke er det behov for å bygge ned båndene til tradisjonelle partnere og allierte.

Vi kan forankre prinsippene for dette fornyete samarbeidet i den grunnleggende avtalen mellom Russland og EU som for tiden er under utarbeidelse. Dette dokumentet bør ha en stratgisk horisont hvor vi tenker 20, 30, 40, og 50 år frem i tid.

Som avslutning vil jeg gjerne minne dere på den modige beslutningen Tysklands kansler, Helmut Kohl, tok i 1990 med å slå sammen DDR og Vest-Tyskland øyeblikkelig fremfor å vente til DDR var klar til å bli en del av et forent Tyskland. I denne prosessen av gjensidig tilpasning og løsning av felles utfordringer lærte Tyskland å arbeide sammen igjen. Historien har vist at denne beslutningen var riktig.

Idag har vi nye historiske omstendigheter som gir oss muligheten til å bygge et forenet og rikt Europa. Hvis vi setter oss dette som mål er det lettere å inngå kompromisser om spesielle saker.

Kanskje vil noen kalle disse ideene som jeg har trukket opp i denne artikkelen for altfor ambisiøse. I vår moderne tidsalder er imidlertid selv det utenkelige mulig. Vi har vært vitne til dette mange ganger sammen. Det vi nå trenger å gjøre er å rulle opp ermene og sette arbeidet i gang.

Jeg vil benytte anledningen til å overbringe mine varmeste ønsker til leserne av Süddeutsche Zeitung."

Putin's Visjon om Europa - Engelsk

Article by Prime Minister Vladimir Putin “Russia and Europe: From an Analysis of Crisis Lessons to a New Partnership Agenda” published in the Süddeutsche Zeitung newspaper. The publication has been timed to coincide with Mr Putin’s participation in the IV annual economic forum of CEOs and top managers of leading German companies, organised by the newspaper.

Russia and Europe: From an Analysis of Crisis Lessons to a New Partnership Agenda.

This week, Berlin will be the venue of the forum of leading German companies organised by Süddeutsche Zeitung. It gave me great pleasure to accept the invitation to take part in its work. I would also like to share my views on cooperation prospects between Russia and the European Union, above all in the context of post-crisis realities.

Today it is evident that the outbreak of the global economic crisis in 2008 was not triggered only by the inflated bubbles and mistakes in financial regulations. It was structural in nature and its problems were rooted in the piling up of global imbalances. It was the collapse of a model based on one regional centre rampantly accumulating debts and consuming goods and another producing cheap goods and buying up debts.

In addition, the distribution of generated wealth was highly uneven, both between various countries and among various population groups. That, too, undermined the stability of the global economy, fueled the flaring up of local conflicts and detracted from the international community's ability to reach consensus on key issues.

The crisis has forced us to rethink many issues. It made us reassess risks and future development strategies, ones based on real rather than virtual values. All leading centres are currently designing such post-crisis strategies, including the United States and China.

Europe needs its own vision of the future. We propose to shape it together, through a Russia-EU partnership. It would be our joint bid for success and competitiveness in the modern world.

Let us be frank: both Russia and the EU have proved to be economically vulnerable. The crisis made it abundantly clear. Russia is still heavily dependent on commodity markets. The European Union, reaping the fruits of years of deindustrialisation, has confronted a real threat of losing its positions on the markets of industrial and high tech products. One cannot fail to notice that we have a lag in some areas of education, research and development.

In addition, today's level of coordination between Russia and the EU is clearly not capable of tackling the challenges facing us.

To alter the situation, we should exploit the advantages and opportunities available to both Russia and the EU. This could be a truly organic synergy of two economies – a classic and established EU model, and Russia's developing and new economy, with growth factors that complement each other well.

We have modern technology, natural resources and capital for investment. Above all, we have unique human potential. Finally, Russia and the EU have ample cooperation experience . And I am happy to say that Germany, the engine of European integration, is setting an example of leadership in this area.

What do we propose?

First. A harmonised community of economies from Lisbon to Vladivostok. And in the future, perhaps free trade areas and even the more advanced forms of economic integration. In effect, we will get a common continental market with a capacity of trillions of euros.

Obviously, we should start by clearing up all remaining barriers to Russia's WTO entry. Next, we should unify legislation, customs regulations and technical standards and implement projects aimed at removing bottlenecks in Europe's transport infrastructure.

Second. A common industrial policy based on the synergy of Russia's and EU technological and resource potentials. Implementation of shared programmes for support of small and medium-sized production companies.

Trademarks such as "Made in Germany" and "Made in EU" are worth a lot. We should show most respect for these high standards of technological culture. They must not be lost. Russia does not have too many recognised brands as yet but it is our intention to consistently upgrade our production facilities. We hope to draw extensively on European technologies that best suit our production practices and traditions.

I believe that our agenda should include launching a fresh wave of industrialisation on the European continent. This can be achieved by creating strategic alliances in such industries as shipbuilding, the automobile industry, aviation industry, space technology, medical and pharmaceutical industries, nuclear power and logistics.

Do not misunderstand me: this is not a call to turn Europe into one large production site again, a giant factory so familiar from photographs taken in the late 19th and early 20th centuries.

This will be a high tech industry of the post-industrial age. New production processes must be environmentally friendly and comply with strict environmental standards. More generally, everything relating to the environment, careful nature management and climate control should be at the focus of out attention. Russia and the EU have accumulated very positive experience here. An example of such cooperation is our joint efforts to restore and protect the ecosystem of the Baltic Sea.

Third. The idea of creating a common energy complex in Europe is literally knocking on the door.

Over the last few years, energy cooperation between Russia and the EU has been attracting increased attention and – let us be frank – has been overly politicised. It went so far as to accuse Russia of using oil and gas supplies to meet some of its political objectives. This, of course, had nothing to do with reality.

The truth is that following the breakdown of the Soviet Union, Russia lost direct access to its largest export markets. This created the problem of transit countries, which have sought to profit from their monopoly position by obtaining unilateral advantages. This was the root of the well-known conflicts.

Naturally, such a situation did not meet Russia's interests, nor those of our energy consumers. That was why the key European energy companies and governments of many European countries, including Germany, backed Russia's plans to build gas pipelines under the Baltic Sea (Nord Stream) and under the Black Sea (South Stream).

With these routes in place, the European continent will have a diversified and flexible system of gas supplies. I am confident that all the far-fetched problems in the energy sector will be left in the past.

The bottom line is we must learn to respect each other's strategic interests and to prove it with actions rather than words. This cannot be said of the EU Third Energy Package. For all its good intentions, it generates serious risks for Europe's energy economy. It undermines the investors' desire to inject funds into new projects. As a result, in a few years' time, in place of a competitive market we may have an outdated infrastructure, shortage of energy resources, and, as a consequence, high prices for European consumers.

Let us not forget that it was the ill-advised liberalisation of financial markets that largely provoked the financial crisis. I would not like to see the regulatory gaps in the gas industry leading to a new catastrophe – this time, an energy crisis.

It is my belief that there will be objective reasons that will force suppliers, consumers and transit countries to return to equal and balanced relations. In fact, that is the essence of the new energy agreement Russia is proposing.

By combining our efforts, we will be able to do much more than to trade in energy resources: we will have the opportunity to share assets and work jointly at all phases of the production chain, from energy exploration and production to delivery to end consumers. We also urge everyone to cooperate in personnel training for the energy sector, establishing engineering centres and implementing projects concerned with energy efficiency, energy saving and use of renewable energy sources.

Fourth. Without a developed industry, any progress in European science and education is impossible.

Even now, far fewer gifted young people, both in the EU and Russia, are seeking to become engineering professionals. They see no prospects for themselves as engineers or technicians and choose other occupations, sometimes ones that require lower qualifications. And I fear that design agencies and engineering companies may follow production facilities and flee our continent.

European science and education should secure their leadership positions. We can do this through close partnership as well.

Russia will continue investing in European research projects. Such as the construction of an X-ray laser in Hamburg or an acceleration centre in Darmstadt.

We are ready to offer research opportunities to our EU colleagues at Russian universities and scientific centres, including, as part of special funding programmes. There are also good opportunities in Russia to work at unique experimental facilities. For example, we will soon commission a mega facility for neutron research based on a reactor outside St Petersburg.

In return, we hope for reciprocal investments in Russian science and innovation infrastructure.

An inspiring example of such cooperation is Siemens Group, which has agreed to set up a Competence Centre at the Skolkovo Innovation Centre near Moscow.

We should certainly support academic exchanges for students and professors, as well as contacts between young researchers and specialists. We want students from Russia to enrol at European universities, and we are ready to open more widely the doors of our universities to young people from European countries. Another reason why academic mobility and exchange and other programmes are so important is that they help to shape a shared technological and corporate culture.

Fifth. A true partnership on our continent is impossible as long as there are barriers in the way of personal and business contacts.

The most important of these is the visa regime between Russia and the EU. We believe that the abolition of visas should come at the beginning of hands-on integration between Russia and the EU, rather than its completion.

Freedom to travel will benefit young people above all, school and university students. They will have more opportunities to go abroad, study and get to know unique cultures of different countries.

By abolishing visas, we also will remove a serious obstacle to the expansion of business. Visas create no problems for large companies today, but for small and mid-sized businesses and innovation companies they pose a serious obstacle. In effect, they artificially freeze the current structure of our economic ties, which is far from perfect.

Finally, deadlines and schedules for abolishing visas will re-energise cooperation between law enforcement agencies of our countries. It will allow them to deal more effectively with illegal migration, drug trafficking, organised crime and terrorism.

So far, the prospects for this initiative remain uncertain since law enforcement bodies lack sufficient incentive to resolve the technical issues involved in going over to a visa-free environment.

* * *

I have outlined here the plan for expanding real partnership between Russia and the EU only in general terms.

The central issue now is whether the EU is prepared to get down to work on such a practical agenda. I think, despite any doubts, the proposed approach is winning an increasing following in the European Union.

The road to this goal will be phased and lengthy. As equal partners, Russia and the EU should each cover a portion of the road to meet half-way. But it is also clear that we must not put off this work or waste time on endless diplomatic formalities.

I want to emphasise that Russia is not interested in a weak or divided European Union. Indirectly that would decrease Russia's international weight and limit our ability to rely on a partner with similar and often identical interests. Closer contacts between Russia and the EU cannot be directed against third parties, nor does it require a weakening of ties with traditional partners and allies.

We could anchor the renewed cooperation principles in the basic treaty between Russia and the EU, which is currently being drafted. This document should be approached strategically, thinking 20, 30 or 50 years ahead.

To conclude, I would like to remind you of the bold decision German Chancellor Helmut Kohl took in 1990: not to wait until the GDR is ready to become part of a united Germany but to unify the nation immediately so that later, in the process of mutual adaptation and addressing common challenges East and West Germany could learn to coexist again. History has proved the truth of this decisive step.

Today under new historical circumstances we have a chance to build a unified and prosperous Europe. If we set this goal, it will become easier to reach compromises on specific issues.

Perhaps someone will call the ideas outlined in this article overly ambitious. In the modern world, however, the seemingly unimaginable is possible. We have witnessed the truth of this many times together. What we need to do is roll up our sleeves and get down to business.

I would like to use this opportunity to convey my warmest wishes to all readers of the Süddeutsche Zeitung.