|
|
Guldbrand Lunde taler i anledning Hafrsfjord-dagene i Stavanger 18. juli 1941
De eldste beretninger om nordmennene og deres konger finner vi i Snorres kongesagaer. Dette verk, som ble skrevet for over 700 år siden - det er
i år 700 år siden Snorre Sturlason døde - er den rike kilde som vi stadig kan øse av når det gjelder kunnskapen om vårt land og folks gamle historie.
I den sagaen som handler om de eldste tidene, Ynglingesagaen, får vi høre om et land som ligger øst for elven Tanakvisl, eller Don som den nå kalles.
Landet øst for denne elven var Asia, som også ble kalt Åsaland eller Åsaheimen. Den store borgen der kaltes Åsgård, og den høvding som hersket der het
Odin. Det fortelles at Odin var en stor hærmann og vant seg mange riker. Han drog mot vest og nord og det fortelles i sagaen at det var med ham
nordmennene kom til nordlandene. Odin var den første store høvding for germanerne. Han ga lover i landet og var navngjeten for de storverk han øvde.
De germanske folkene holdt sine forfedre i ære og Odin og hans nærmeste høvdinger ble senere dyrket som guder i Norden. Den gamle norske kongsslekten,
Ynglingeætten, nedstammer direkte fra Odin. En konge av denne ætt var Halvdan Svarte. Hans nærmeste forfedre var konger i Vestfold og er hauglagt i
Borre. Halvdan Svartes sønn var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike i 872.
Nordmennene er det folk i Europa som har den lengste historie som samlet rike. Desto merkeligere er det at Ynglingeættens gravhauger i Borre lenge har
vært vanskjøttet og glemt, og det er vel et av de tydeligste tegn på det forfall som har vært i folket vårt at vi ikke lenger hedrer våre forfedres minne.
Tvert imot hørte det til god tone å rakke ned på det som var norsk. Våre såkalte historikere søkte etter evne å redusere Snorre. De marxistiske historikere
fortalte oss at det ikke var de store menn som skapte historien, men de økonomiske forholdene. I skolen fikk vi høre om at de norske vikingene var røvere
og banditter som vi helst burde skamme oss over, mens alt det utenlandske var gjevt og gildt.
En får ikke undre seg over at et folk som på denne måten fornekter seg selv og sin fortid til slutt må oppleve å møte 9. april 1940, med et forsvar som
gjennom årtier planmessig og systematisk var blitt ødelagt av politikerne, praktisk talt uten våpen og med rekrutter uten øvelse. Det norske folket har
ikke vært tro mot seg selv og det hadde glemt livets lov at enhver må verne om sitt og daglig tilkjempe seg retten til det hvis en vil bevare det.
Straffen var 9. april 1940, da de unasjonale politikerne sørget for å få manøvrert Norge inn på «den rette siden» i krigen med det resultat at Norge
tapte en selvstendighet, mens politikerne selv stakk halen mellom benene for å finne seg et sikkert oppholdssted i kjellerne i London.
Så meget måtte det til som tap av frihet og selvstendighet, før folket våknet opp og byttet om alle de rare merkene de hadde gått med - Høyres blå H,
sovjetstjernen, hammermerket, det røde flagget, det brukne geværet - alle disse merkene som skulle vise, at man først og fremst tilhørte en klasse eller
et parti, bare ikke Norge, og som nå er blitt ombyttet med det norske flagget! Det er jo et veldig skritt framover, at alle disse parti- og klassefolk
som kjempet for Norges splittelse, plutselig oppdaget, at der er noe som er mer verdt enn klasse og parti, og det er det norske folket. Vi må iallfall
gå ut fra at det er derfor de i dag pryder seg med det norske flagget på jakkeoppslaget.
Det er bare så tragisk at denne omvendelsen er kommet så sent. Hadde alle disse folkene i tide hørt på Vidkun Quisling og Nasjonal Samling, som
representerte samlingstanken, istedenfor å følge de gamle partipolitikere som representerte splittelsen, så ville vi ikke opplevd den fornedrelse
som vi har måttet igjennom.
Det kan ikke være tvil om at det norske folket iallfall nå er begynt å tenke. De norske flaggene vitner om at de alle vil bygge på det som er norsk,
og det gjelder for ethvert folk, særlig i omveltningstider, at den eneste sikre og trygge grunn som et folk kan bygge sin framtid på, det er på det nasjonale,
på folkets egenart.
Og dette norske, nasjonale, det har ingenting med partipolitikk, såkalt demokrati og britisk parlamentarisme å gjøre. Og enda mer fremmed er det for
den jødiske marxisme og bolsjevisme.
Skal vi finne tilbake til oss selv, må vi først og fremst kaste overbord alle de fremmede guder. Vår norske sak kan ikke vinnes ved å støtte seg til det
synkende britiske rike med dets kapitalistiske velde, og enda mindre ved å støtte seg til marxismen og den asiatiske bolsjevisme.
«Det norske folket skal skjønne,» sa Quisling i sin oppfordring til Nasjonal Samling i 1933, «at det må bygges på folkeætt og jord, på vår nordiske folkeætts
kulturbærende og nasjonale ideer - ære, frihet og plikt - og på et åndelig, nasjonalt og socialt livssyn.»
Vi må finne tilbake til oss selv og vi må lære å se de ting som skjer omkring oss i en større sammenheng. Det er mange mennesker som bare lever fra dag til
dag. De har ikke forstått å gi sitt liv en større mening, og enda mange flere ser på folkets liv ut fra øyeblikket, og glemmer at også det norske folket har
en høyere mening og et livsinnhold. De fleste av oss ser på begivenhetene i øyeblikket. De ser at folket vårt har tapt en krig og at landet er besatt. De merker
vanskeligheter på mange hold med rasjonering, innskrenkninger og uvante forhold og beklager seg og ynker seg. De savner evnen til å se begivenhetene i større
sammenheng, se historisk på det som skjer.
Men for dem som evner å se litt utover de daglige hendelser er det klart, at vi lever i en veldig nyskapningstid. Gamle landegrenser faller og nye riker skapes.
Og i folkene foregår der en omlegning av samfunnslivet til andre former. Og for den som vil se det er det klart at denne omveltningstiden, den rommer ikke bare
farer og vanskeligheter for det norske folket, men de største muligheter for de mennesker og for de folk som forstår sin tid.
Mærk hvor du står, du dagens norske broder!
Men skal vi forstå vår tid, så må vi kjenne vår fortid, og vi må kjenne det storverk som ble grunnlagt av de norske høvdinger som ligger i sine gravhauger ved Borre.
I Snorre fortelles det om dronning Ragnhild at hun drømte at hun tok en torn ut av serken og at den vokste opp til et mektig tre som ble så stort, at grenene bredte
seg ut over hele Norge og enda lenger. Denne drømmen varslet Norges samling. Etter at kong Harald hadde samlet store deler av Norge under seg, stod det siste
avgjørende slaget i Hafrsfjord her i Rogaland. Den 18. juli 872, altså i dag for 1069 år siden, ble de siste småkonger slått og det norske folket samlet til ett
rike. Harald Hårfagre seiret med sin samlingstanke over alle de splittende krefter som så sin egen fordel som noe større enn hele folket og riket.
Så fulgte Norges storhetstid. Norgesveldet omfattet, da det var på sitt høyeste, alle land omkring Norskehavet, fra Grønland i nordvest, Island, Færøyene, Orknøyene,
Hjaltland og Suderøyene, Irland og Man. I øst strakte det seg rundt hele Nordmannskysten, som nå kalles Murmansk, til Kandalaks ved Kvitsjøen, og omfattet også de
gamle norske landskapene Jämtland og Härjedalen, Idr og Serna og Bohuslän til grensen ved Götaelven, hvor kong Sigurd Jorsalfars festning mot Sverige ligger den dag i dag.
Det satt norske konger på Skottlands trone, og i nesten 400 år hersket norske konger over Irland. Ganger-Rolv som var av kongelig norsk byrd grunnla et rike i
Normandie som var så mektig at det erobret England. Og nordmennene grunnla riker og kolonier også ellers i verden, i Syd-Italia og i Afrika, og kom på sine ferder
helt til Amerika.
Men da nordmennene glemte at de måtte være tro mot sin egenart, og da hirden forfalt, da gikk det tilbake med Norgesveldet, og landet vårt gled inn i unionen med
Danmark som mer og mer ble et avhengighetsforhold.
Da Norges makt og anseelse gikk tilbake tok England arven opp, og lange tider har det engang så stolte norske rike nå levd i skyggen av England uten evne og vilje
til å reise seg til selvstendig liv.
I 1814 opplevde vi en tid som i meget minner om den tiden vi lever i i dag. Også den gang hadde Norge tapt en krig, og det norske rike ble til og med delt, og den
ene delen forært bort til den svenske kongen. Men da reiste det norske folket seg av sin dvale. Den gangen som nå var det en nyskapningens tid i Europa, og nordmennene
på Eidsvoll skapte en ny forfatning som var i pakt med de nye idéer i tiden og som samtidig bygde på det norske, det nasjonale. Istedenfor å bli en del av Sverige gikk
vi inn i unionen som varte til 1905. Da først ble Norge igjen helt selvstendig etter en avhengighetsperiode som hadde vart i flere hundre år.
Men mennene av 1905 gjorde bare halv gjerning. Med Englands velsignelse fikk vi en dansk prins på tronen som lå helt under for engelsk innflytelse, noe som kanskje
først under krigen i fjor ble klart for hele det norske folket. Men dette var kanskje ikke det verste. Verre var det at folket hverken kjente eller forstod hvilke
forpliktelser som følger med det å være en fri nasjon. Friheten ble kanskje vunnet for lettvint, for aldri har vel folket vært mer splittet enn i tiden etter 1905
og framover til i dag. Landet vårt ble regjert av partier og klasser med særinteresser som overalt ble satt foran det hele folks sak.
Og forfallet i folket ble stadig dypere. Stortinget, vårt nødanker i farens stund, ble til en snakkende og pjattende forsamling som oppholdt seg i dager og måneder
med de ubetydeligste ting, slik at den fullstendig glemte de store og livsviktige spørsmål for folket i den skjebnesvangre nyskapningstid som vi gikk inn i.
Partiregjeringene avløste hverandre den ene udugeligere enn den andre. Vår utenrikspolitikk lå i hendene på halvjøden Hambro, og hverken han eller noen av de andre
representanter i det såkalte Folkeforbund opplot noensinne sin røst for å tale Norges sak. Nei, da var det meget finere å gjøre seg til talsmann for alle slags
internasjonale spørsmål. Norges sak ble forrådt av disse internasjonale snakkemaskiner, hvorav Hambro, Mowinckel og Koht kanskje var de mest lysende stjerner.
Den ærligste av dem var kanskje herr Koht, som i 1935 uttalte i en kringkastingstale fra Genf:
«Når eg no skal tala her frå Genève (det er klart at han sa Genève, det er liksom finere enn Genf) um det som hender i storpolitikken, so vil eg segja frå med det same,
at me som liver midt uppe i det, likevel ikkje veit so svært mykje meir enn det som de alt har kunna lese i blada heime.»
Nei, vi er så fullt forvisset om det, herr Koht, at De ikke visste stort om det som egentlig hendte, hverken ute eller heime hverken den gang eller i dag. For så vidt er
det noe visst sympatisk ved dette trekk hos hr. Koht, at han liksom kjente sin begrensning, iallfall i det øyeblikk da han talte fra Genf.
Selverkjennelsen er betydelig mindre hos herr Mowinckel, som sammen med Arbeiderpartiet bærer hovedansvaret for ødeleggelsen av Norges forsvar og dermed også for den
situasjon som vårt land er oppe i i dag. Herr Mowinckel uttalte nemlig at Quisling ikke forstod seg på politikk. Sannheten er jo den, at det var Quisling som virkelig
forstod seg på politikk, mens herr Mowinckel bare forstod seg på handel med England, så han kunne tjene penger på sine skip, og så forstod han seg på å tale slik at gamle
kjerringer begynte å gråte og etterpå stemte med Venstre.
Men hvordan kunne det ha seg at det norske folket lot slike udugeligheter og selvopptatte personer «sitte regjering» og skalte og valte etter eget forgodtbefinnende med
det norske folks liv og framtid? Til og med da den tidligere konge utnevnte en regjering av revolusjonspolitikere av et parti som hadde mottatt penger fra en fremmed makt
for å lage revolusjon i Norge, og som hadde lovt bort Nord-Norge til Sovjet-Samveldet, lot folket også dette skje, og de såkalte borgerlige plutokrater, som med
fedrelandet ikke mente annet enn det stedet hvor de tjente sine penger, syntes til og med at det var utmerket å få Gull-Madsen til handelsminister, for han hjalp dem til
å tjene flere penger.
Forsvaret er et kapitel for seg selv. Partipolitikerne reiste land og strand rundt, og formelig underbød hverandre når det gjaldt bevilgning til Norges vern. Til og med
da vi fikk en forsvarsminister som hadde demonstrert med et brukket gevær i knapphullet, og som hadde sagt at hans mål var å gjøre hæren ubrukelig, fant folket seg i det.
Senere ble han imidlertid skiftet ut med en annen militærnekter, herr Torp, uten at noen syntes det var noe merkelig. Den samme såkalte statsråd Torp, har forresten også
uttalt, at det å lese katekismus var å gi barnehjernene alkohol, og den såkalte statsminister Nygaardsvold har i Stortinget erklært seg enig i at kirken var et bremseapparat
som burde avskaffes. Hvor var det norske kristenfolk hen da slike personer ble satt til å styre i landet? Og hvor var de norske biskopene, som for tiden er så interessert i
å blande seg i politikken? Jeg kan ikke minnes at det kom noen hyrdebrev den gangen.
Men forfallet gikk enda dypere. Rundt i landet reiste jødiske seksualprofeter som underviste ungdommen i umoral og den virkelige «frigjørelse». Og til å stelle med folkets
helse og liv fikk vi en medisinaldirektør som hadde satt som sitt mål å lage en lov som skulle gi tillatelse til å drepe barna i mors liv. Til å stelle med liv og helse
sattes en mann som ville folkets død. Så dypt var forfallet i folket, at vi også syntes dette var i orden. Vi kan bare prise oss lykkelig over at denne fyren for alltid
er forsvunnet fra Norge. Han var forresten også militærnekter. Det er kanskje derfor den tidligere konge har gjort ham til oberstløytnant?
Mer og mer fikk alle de krefter som kjempet for egne interesser og for folkets ødeleggelse overhånd.
Da var det at det stod fram en mann i det norske folket. I mange år hadde han sett det som sin største oppgave å hjelpe mennesker i nød. I Russland hadde det vært
Quislings oppgave å søke å lindre noe av all den nød som bolsjevikenes redselsherredømme hadde skapt. Han hadde med egne øyne sett hvilken forbrytelse marxismen og
bolsjevismen var mot den europeiske kultur og mot hele menneskeheten. Men han forstod også at det gamle borgerlige, demokratiske samfunnssystemet ikke var i stand til
å demme opp for marxismen. Tvert imot hadde liberalkapitalismen og demokratiet selv skapt all den urettferdighet i samfunnet, som dannet grunnlaget for marxistenes agitasjon.
Quisling fremholdt for folket vårt at vi måtte skape en ny byggende politikk som evnet å løse de materielle vanskeligheter og urettferdighet i samfunnet, altså en sann
sosialisme, og at denne nye politikk måtte bygge på det nasjonale i folket, at vi måtte finne tilbake til røttene i vår nordiske kultur. Bare en slik politikk ville
være i stand til å skape et nytt solidarisk folkesamfunn med orden, rettferd og fred.
Quisling tok dermed opp den gamle samlingstanke som også Ibsen har uttrykt i ordene: «Norge var et rike, det skal bli et folk». Samlingstanken fra Hafrsfjord finner
derfor sin fortsettelse i Vidkun Quisling og Nasjonal Samling, og det må vel sies å være et underlig spill av skjebnen, at denne Norges store sønn ble født på den
samme dag som historikerne har henlagt Hafrsfjordslaget til: den 18. juli. La oss ta dette som et godt varsel for Norges framtid.
Men på samme måten som alle småkonger som hadde sine egne interesser å passe på rottet seg sammen mot Harald Hårfagre, på samme måten rottet de små partipolitikerne
og deres klikker seg sammen mot Quisling og hans hird:
Ja, Haralds-tanken går igennem tiden,
Og det er underlig hvordan alle de små partipolitikerne og alle de som før sloss mot hverandre hver for sine små særinteresser, hvordan alle disse fant hverandre når
det gjaldt å slå ned Quisling og Norges sak. Det ble sagt nylig fra den engelsk-kontrollerte utsendelse på norsk fra London, at én ting hadde iallfall Quisling oppnådd,
og det var at folket var blitt samlet! Ja, mine kjære venner i London. Det er nettopp det Quisling oppnår, at folket samles, bare ikke på den måten som jøssingene tror.
For dem er nemlig «folket» ikke de mennesker som bor i Norge og som lengter etter en ny og rettferdig ordning, og som vil gjenreise vår frihet og selvstendighet. Nei, for
jøssingene i London er «folket» det samme som partipolitikerne og deres klikker. Og er det ikke underlig hvor alle disse folkene også har funnet hverandre? Ja, det er
akkurat som det var for 1069 år siden, og som Ibsen sier i sin kantate:
Da enes, de som står mod landets ening,
Marxister, kommunister og arbeiderpartifolk arm i arm med høyre- og venstrepolitikere. Høyrefolk som snakket i svulstige taler om forsvaret den 17. mai, arm i arm med
militærnektere og pasifister. Alle sammen finner de hverandre i kampen for å slå ned det nye. Allslags usselt småkryp er ute og går, hva enten de er såkalte samfunnets
støtter, sjelesørgere eller bolsjeviker, så tusler de omkring og prøver å rive ned det nye så godt de kan. Ingenting er for usselt, ingenting er for lavt for denne muldvarpklikk.
Hvor passer ikke Ibsens ord på disse feige mørkemenn:
Hvad lusker der ved kveld på krøgte veje?
Og denne gamle tid som er dømt til undergang, har sin høyborg i jødekapitalens metropol, i det britiske rike, som alltid har vært Norges fiende, og herfra mottar
mørkemennene sine ordrer. De eier ikke en skapende tanke. De tror selv at de skal kunne gjenreise det gamle og få tilbake Nygaardsvold og «den gode gamle tiden».
De har sittet så lenge oppe om nettene og hørt på Øksnevad at de tror det selv. De skjønner ikke at Norges samling bare kan skje her i landet, her hvor folket bygger
og bor og hvor våre forfedre har skapt oss et hjem etter tusenårig slit. De er fullstendig fremmede for alt som er norsk. Derfor lytter de også til hvert minste vink
fra London.
Og så har vi de stakkarene som trodde de kunne stanse nyordningen i Norge ved å la være å gå på kino. Så har vi dem som tror at England sikkert vinner hvis de går
med røde toppluer, og så har vi de raringene som banker i bordet på en bestemt måte, fordi de har fått ordre fra London om å gjøre det. Ifølge god gammel norsk overtro
banker man i bordet for at det ikke skal hende noe galt, så det er jo nokså nødvendig for jøssingene å banke både én og to ganger.
Ja, bank i bordet dere, det nytter nok ikke denne gangen likevel. Vi minnes at Høyre, det såkalte nasjonale folkeparti, for noen år siden gikk til valg under slagordet
«Det holder». Den gangen burde de ha banket i bordet, for det holdt nemlig ikke. Og vi kan forsikre alle jøssinger og bolsjeviker om at det holder ikke nå heller.
Så hadde vi en tid de rare folkene som gikk omkring med «binders», om det var fordi de trodde at de var et brevpapir, eller at de skulle sendes vekk i posten skal være
usagt. Vi minnes fra Peer Gynt en herre i et galehus som trodde han var en penn.
Og så har vi noen som går omkring med en fyrstikk i hattebåndet med tennflaten opp. Disse folk skal være særlig «opplyste».
Men av og til er de særlig uheldige. Siste parole fra de utenlandske herrer er at jøssingene i Norge skal skrive «V». De skal sprike med to fingrer. Det skal bety «V».
Og så skal de nikke forståelsesfullt til hverandre når klokken er 5, for romertall 5 på klokken er en «V». Det skal bety «Victory». Så langt har de nå fjernet seg fra
alt norsk og så engelske er de blitt at de har glemt at det på norsk heter «seier». De burde ellers helst krummet den som en «S», men det er vel ikke så lett for de
velfødde jøssinger. Helt komisk virker det også at de på denne måte demonstrerer for Nasjonal Samling og Tysklands seier, for det er jo i virkeligheten ingen som tror
at England seirer. De som er eksperter i seierrike tilbaketog har snart ikke mer de kan trekke seg seierrikt tilbake fra.
Man kunne jo være fristet til å le, hvis ikke det hele var så tragisk, at der i Norge virkelig finnes folk som driver med den slags tåpelige narrestreker, mens en hel
verden er i støpeskjeen, mens Norges framtid for hundrer av år, kanskje for tusen år avgjøres, mens det finske og det tyske folk ofrer liv og blod i kamp mot den gudløse
bolsjevisme. Og i en slik tid er det en mengde nordmenn som jamrer seg over små ubehageligheter som situasjonen i dag fører med seg, en situasjon som de selv er skyld i
fordi de ikke i tide har reist seg mot et udugelig politisk system og udugelige egoistiske ledere.
Og liksom alle de forskjellige klikker som er mot det nye i landet vårt samler seg, så finner vi òg mellom de forskjellige folkene den samme forbrødring av de lands
politikere som står mot nyordningen i Europa. Også de finner hverandre. Jødekapitalen og trustveldet i London hånd i hånd med bolsjevismen, Churchill og Stalin plutselig
hjertevenner. Churchill har lovt å støtte bolsjevikene med alle de midler det britiske imperium rår over. Kjenner vi denne støtten rett, og vi har jo en viss erfaring,
så er jeg tilbøyelig til å tro at den vil innskrenke seg til noen kringkastingstaler. De seierrike tilbaketogene greier bolsjevikene også uten Englands hjelp. Også her
finner de tidligere svorne fiender hverandre i kampen for å slå ned det sterke og nye og sunne, det nye Tyskland, og alle de stater som går sammen med dette land.
Englands hjelp til Finnland 1939-40 kommer nå i et underlig lys. Den gang talte man i England store ord om hvordan man måtte hjelpe dette landet, og Tyskland ble den
gang skjelt ut fordi det ikke hjalp. Det er bare den ting å bemerke, at Tyskland ærlig hadde sagt fra, at det ikke kunne, fordi det da var midt oppe i en kamp på liv
og død mot vestmaktene. England derimot sa at det ville hjelpe Finnland, men det gjorde det ikke, fordi hensikten slett ikke var å hjelpe Finnland, men utelukkende å
benytte denne «hjelp» til å få Norge og Sverige innviklet i krig mot Tyskland. Og England prøvde å utnytte sympatien for Finnland i de skandinaviske land for å gjennomføre
denne politikken. Hva resultatet ville blitt av en slik politikk, hvis det var lykkes England å få den satt igjennom, er klart for enhver. Finnland og Nord-Norge ville blitt
et lett bytte for bolsjevikene, og Syd-Sverige og Syd-Norge ville blitt bombardert sønder og sammen. At det ikke var Englands hensikt å hjelpe Finnland, men at målet var å
få trukket Norge og Sverige inn i krigen mot Tyskland, skulle være klart for enhver som i dag er villig til å se kjensgjerningene i øynene.
England har i dag rolig forrådt Finnland og stiller seg på bolsjevikenes side i kampen mot det tapre finske folket.
Og hvor står det norske folket i dag, da den store kampen mot bolsjevismen og slaverne er i gang? Vårt folk som til alle tider har ligget i kamp mot slaverne i Finnmark,
som har vernet om dette nord-østlige hjørne av det nordiske livsrommet mot innfall fra øst. Ja, endog på kontinentet har nordmennene kjempet mot slaverne. Minnerikt er
kong Magnus den godes felttog mot venderne i 1043. Venderne hadde trengt seg som en kile inn mellom de nordlige og sørlige germanske folk og truet med å oversvømme hele
Jylland. Da var det kong Magnus den gode med en norsk hær for alltid slo venderne tilbake på Lyrskog Hede 1043, i det største slag som noensinne er vunnet av en norsk konge.
I dag går germanernes kamp igjen mot øst for å demme opp for slavisk innflytelse, som nå er blitt enda farligere fordi den er ledet av den jødiske bolsjevisme.
Norge må i dag finne sin plass sammen med de andre germanske folk til vern om vår nasjonale nordiske kultur mot bolsjevisme og gudløshet.
Og vi har også fått sjansen til å kunne være med i denne kampen. Vi vet at enhver ærlig nordmanns sympati er på det finske folks side. Og vi har i dag anledning til
ikke bare aktivt å vise denne sympati ved å gå inn i kampen mot den felles fiende, men vi har derved samtidig også fått sjansen til å gjenreise en norsk hær og dermed
komme et langt skritt videre på veien fram mot vår frihet og selvstendighet. Det kan ikke være tvil om at det norske folket, hvis det forstår sin tid, i dag har de
største sjanser til en stor og lysende framtid.
De som fremdeles kjemper mot det nye, står i virkeligheten på bolsjevismens side, for der er i dag ikke noe annet valg. Det er jo bare tåper som kan tro at Tysklands
nederlag vil bety Norges frihet ved Englands hjelp. Tvert imot ville Tysklands nederlag ikke bety noe annet enn Sovjet-Norge. Og det kan da vel ikke være det jøssingene
ønsker seg?
Quisling og Nasjonal Samling har tatt opp samlingstanken og har staket ut veien som fører til Norges frihet og selvstendighet og til Norges storhet. Derfor representerer
vi også folkets vilje. Det norske folket ønsker å gå den veien som fører til lykkeligere kår og til fortsatt liv for folket. Derfor er flertallet av det norske folket på
Quislings og Nasjonal Samlings side i den store kampen som foregår i dag. De som er mot oss er i virkeligheten bare klikker av folk som har interesser i det gamle. Og
disse klikker terroriserer i dag store deler av folket økonomisk og moralsk. Disse folk som på denne måten driver sitt spill mot det nye Norge må vel være forberedt på
at det vil bli gått hardere fram. Den virksomhet disse folkene driver er beint fram landsforrædersk, og vi kan i lengden ikke se på at et lite fåtall fortsatt får anledning
til å terrorisere folket og dermed sette Norges framtid i fare.
Quisling har hittil vist at han har forstått sin tid og han har hittil hatt rett i alt han har sagt, og vi har derfor ingen grunn til å tro annet enn at han også nå har
rett, når han sier, at den vei han vil føre oss fører ikke bare til Norges frihet, men også til Norges storhet. Og vi i Nasjonal Samling, vi akter for vår del å gå denne
veien. Vi akter å føre Norge fritt og frelst gjennom alle vanskeligheter på tross av all motstand fra jøssingklikkene, så kan de sovjetvennlige jøssingene få lov til å
skamme seg om noen år når det går opp for dem at vi hadde rett og at vi reddet dem mot deres egen vilje. Ikke for det, de vil sannsynligvis aldri komme til å innrømme det.
Når den tid kommer at de er blitt enige med oss, så vil de komme til å fortelle oss, at det har de i virkeligheten vært hele tiden. Men dem om det.
Enhver får overfor sin egen samvittighet gjøre opp sitt forhold, men det vil nok ikke bli så morsomt å måtte innrømme når den tid kommer, at man var med på å stanse det
nye istedenfor å fremme det. Kirkens stilling i den kamp som pågår mellom den gudløse bolsjevisme på den ene side og kristendommen og den europeiske kultur på den annen
side, skulle også være helt klar. For der er i dag nemlig bare denne ene front: for eller mot bolsjevismen.
Et dikt av Ibsen har i dag også fått en forunderlig aktualitet:
Går til sin gerning de norske mænd
Måtte det norske folket forstå sin tid, og særlig de som i kraft av sin høye stilling har et stort ansvar i vårt samfunn i dag.
Det er ikke for det at det nye Norge lar seg stanse på sin marsj inn i framtiden av små menn, som ser det som sin plikt og oppgave å hindre den nye tiden. Disse vil
uvegerlig måtte finne seg i å bli fjernet. Man kan si at det er brutalt, men det er mer brutalt å ødelegge et helt folks framtid og de generasjoner som kommer etter oss,
enn å fjerne noen embetsmenn som mottar ordre fra London eller fra Moskva istedenfor fra de myndigheter som sitter i Norge.
Liksom kong Harald seiret i Hafrsfjord i 872, så vil også Quisling komme til å seire i det norske folket.
I nærheten av Borrehaugene står det en eik som sies å være identisk med dronning Ragnhilds tre. I hvert fall er den så gammel at det passer med alderen. Denne eiken
ble herjet av brann for noen år tilbake, men året etter skjøt det friske skudd ut fra den brente stammen, og i dag bærer den igjen friskt løv. Det er nesten noe
symbolsk over dette. Forfallet i Norge var så stort at dronning Ragnhilds tre som strakte sine grener ut over Norge og enda lenger, det brente. Men på samme måte
som treet i dag skyter friske skudd, så spirer livsviljen igjen i gamle Norge. Viljen til liv og en stor framtid er igjen blitt levende i folket. Unge nordmenn melder
seg i dag frivillig under fanene og er villige til å ofre det dyreste et menneske eier, livet selv, for Norges sak, og for det som de mener er rett og riktig. Hirden
reises på ny i Norge, og den er en garanti for at det nye som bygges ikke igjen skal bli ødelagt. Den skal være en garanti for at vi ikke igjen skal oppleve noe 9.
april 1940.
En politisk bevegelse som teller slike menn innen sine rekker kan ikke stanses. Den vil uvegerlig vinne fram, og dermed også sikre en stor framtid for det norske
folket i det nye Europa.
Jeg oppfordrer all norsk ungdom og alle de eldre som forstår sin tid til å slutte opp om Nasjonal Samling, for sammen med oss å ta kampen opp for en ny sosial
ordning i Norge, for Norges frihet og selvstendighet, for et større Norge. Jeg oppfordrer dere alle til sammen med oss å fortsette det store samlingsverket som
Harald Hårfagre begynte i Hafrsfjord i 872, slik at dronning Ragnhilds drøm kan bli sann: at Norges tre kan strekke sine grener utover hele Norges rike og enda lenger.
Det nye Norge vil gjenreise ungdommens tro på det norske folket og lære den å elske og hedre våre forfedre.
Derfor har det nye styre ved Kirkedepartementet og Kulturdepartementet besluttet at nasjonalparken omkring Borrehaugene hvor Ynglingeætten er gravlagt, skal utvides
til et stort fredet område, hvor nordmenn kan sette hverandre stevne ved de mektige gravhaugene som gjemmer de gamle norske kongene med sine vikingeskip.
Vi vil bygge på det norske og nasjonale, nå norsk egenart, i pakt med den nye tid. Vår oppgave i dag er å legge grunnen for den nye tiden, for de kommende slekter
som skal fortsette vårt arbeid og føre kong Haralds samlingstanke videre.
Tideskiftets Bølger ruller
(Jakob B. Bull)
|
|
|
