.:Vigrid Forsiden:.

Jøder og Jesuiter betyr Norges ulykke
Aftenposten den 6. mai 1925

På side 8, onsdag morgen den 6. mai 1925, brakte Aftenposten et intervju med fru Martha Steinsvik som her gjengis ordrett.

Jøder og Jesuiter.

Slip ikke jesuiterordenen og den jødiske storkapital ind i landet.
Det vilde være nationalt selvmord.

Fru Martha Steinsvik uttaler sig i et interview om disse spørsmaal.

Den kjendte taler og skribent, fru Martha Steinsvik har i den senere tid behandlet spørsmaalet om jøder og jesuiter i en række foredrag hun har holdt utover landet. Alt i alt har hun paa denne maate naad noget slikt som et par hundre tusen mennesker. Og den som kjender fru Steinsvik vet, at hun ikke har talt forgjæves. Hun hører til de beste av vore folketalere, og med sit lyse sind, sin tro paa de saker, hun ofrer sine evner, har man grund til at mene, at hun har vækket mange til eftertanke.

En av «Aftenposten»s medarbeidere har bedt fru Steinsvik i et interview uttale sig om disse spørsmaal, som hun mere end nogen anden har sat sig godt ind i.

Hun gaar fryktløs like løs paa saken og sier, at Eidsvoldmændene i 1814 er de klokeste mænd, vi har hat i dette land. Hvorfor? Fordi de uten skrupler stængte landets dører for saavel jøder som jesuiter. Dette var mænds handling, diktert av fædrelandskjærlighet og fremsyn.

— Jeg er selvfølgelig ingen jødehater, bemerker fruen, tvertom har jeg altid hat den største sympati for dette merkelige og begavede folk, som har skjænket de andre nationer verdens frelser. Personlig kjender jeg ogsaa mange jøder, som jeg holder av og sætter meget høit. Men man kan jo ikke la personlige sympatier virke ind, saa man lukker øinene til den store fare, jødisk storpolitik er blit for den kristne verden. Eidsvoldsmændenes motiver til at stænge jødene ute fra vort land var sikkert heller ikke hverken jødehat eller religiøst trangsyn. Men de hade jo nylig oplevet den franske revolution og set, hvilken rolle jødene den gang spilte. De vilde spare vort land for nogensinde at komme opp i noget lignende.

— De mener altsaa, at jødene spilte en særlig fremtrædende rolle under den franske revolution?
— Ikke bare da. Under alle revolutioner. Det er ganske betegnende, hvad den store engelske statsmand, jøden Disraeli, skriver i 1844:

«De første jesuiter var jøder. Den mæktige revolution, som i dette øieblik forberedes i Tyskland, og hvorom man endnu vet saa lite i England, utvikles helt og holdent under jødisk ledelse». Den revolution, han taler om, er selvfølgelig februarrevolutionen av 1848. Altsaa fire aar iforveien vet denne engelske jøde utmerket godt om, at man arbeidet paa at faa revolution istand bl.a. i Tyskland, helt og holdent under jødisk ledelse, sier han. Den kom da ogsaa ganske riktig istand.

— Mener De, at jødene ogsaa spiller hovedrollen nu under revolutionen i Rusland?
— Er der noget voksent menneske længer, som tviler paa den ting? Mensjeviken Kerensky, som aapnet revolutionen, var jøde, søn av jøden Adler og av en jødinde. Bolsjeviken Trotski, som derefter kom til makten, var likeledes jøde og blev i sin tid utstyrt med rikelige pengemidler av jødiske kapitalister for at financiere bolsjevik-revolutionen. De 90 pct. av alle, som indtar ledende stillinger i Russland nu, er jøder. Det er en interessant liste. Og det er ganske betegnende, at mens de russiske kristne kirker blev gjort til stalder, slakterhuser og dansebuler, blev de jødiske synagoger urørt. De kristne prester blev myrdet, de jødiske rabbinere fik, beholde sine rettigheter. Bolsjevikene overtok de jødiske skoler, lot dem fortsætte som før og paabød særlig strengt overholdt, at der lærtes hebraisk!

Det er ogsaa karakteristisk nok, at specielt i bolsjevik-revolutionens første dage var de offentlige oppslag og plakater, altsaa plakater bestemt for folk flest, skrevet, ikke paa russisk — det eneste rimelige — men derimot paa yiddisch, det jødiske folkesprog. Hvorfor? Selvfølgelig fordi de, som hadde bruk for disse plakater, de som deltok i revolutionen, var saa at si jøder allesammen, jøder, hvorav mange ikke engang kunde lære russisk. De var kommet strømmende til i flok og følge fra utlandet for at «lage revolution». Forresten lægger ikke jødene selv det ringeste skjul paa, at de til alle tider har spillet hovedrollen ved revolutionære bevægelser. Men ikke alle jøder er enige i denne revolutionspolitik. Den bekjendte amerikanske jøde, dr. Oskar Levy sier f. eks.:

«Allikevel er vor siste gjerning endnu ikke utført, vor siste revolution ikke gjort. Denne siste revolution, som vil krone alle tidligere revolutioner, det vil bli revolutionen mot de revolutionære».
— Mener De, at jødene ogsaa stod bakom verdenskrigen?
— Hvad tror De egentlig selv? Verdenskrigen indlededes som bekjent med, at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand blev myrdet, den 29de juni var det visst, 1914. Dette mord tændte plutselig hele verden i brand. Det saa saa tilfældig ut. Nu skal De høre, hvor tilfældig det var. Morderne blev grepet og forhørt. Av retsannalene fremgaar det, at de alle var serbiske frimurere, og de tilstod omsider alle, at den østerrikske tronfølger allerede to aar iforveien, altsaa i 1912, var blit «dømt til døden» i en fransk-jødisk frimurerloge i Paris, den bekjendte «Grand Orient»-loge.

Naar mordet først fandt sted i 1914, var det, fordi forskjellige ting, man ikke hadde kunnet beregne, var kommet iveien. Men én ting var for længe siden planlagt, — at mordet paa Franz Ferdinand skulde indlede verdenskrigen. Og da dette mord endnu ikke hadde kunnet find sted, blev ogsaa verdenskrigen skjøvet ut og forsinket i to aar til. Men den østerrikske utenriksminister, jøden Aerenthal, lot de østerrikske tropper mobilisere og holdt dem nede i Serbien færdige til at slaa til. Saa De ser, det var ingen tilfældighet. Og i 1912, altsaa samme aar, verdenskrigen egentlig skulde brutt løs, da holdtes der i Lemberg en stor jødekongres hvor det med rene ord meddeltes, at nu stod man like foran den store verdenskrig, — den kaldtes verdenskrigen — og jødene blev oppfordret til at være beredt og blant andet sørge for i tide at kjøpe ind lagre. Det gjorde de ogsaa, og denne deres forsynlighet sies at ha skaffet dem en uhyre nettogevinst ut av krigen. Og de har beholdt det.

Paa denne Lemberg-kongres blev ogsaa gjort rede for jødenes finansielle og politiske maktstilling. Det blev oplyst, at de nu praktisk talt eide det meste av verdenskapitalen og raadet over ca. 95 pct. av verdenspressen. Gjennem avisene kan vi efter ønske dirigere den offentlige opinion, blev der sagt. «Saa vil vi tvinge proletariatet til oprør, og vi vil naa at herske paa jorden, som det blev lovet vor fader Abraham», sa en av hovedtalerne.

Forresten hadde der i jødiske kredser længe været tale om en verdenskrig. Paa den 6te zionistkongres, som var i Basel august 1903, holdt den store jødiske dikter Max Nordan en flammende tale for kongresmedlemmene og sa blant andet, at der skulde komme en stor verdenskrig, og paa fredskonferencen efter denne krig skulle Storbritannien gi jødene Palæstina tilbake. Altsaa akkurat som det gik! Det var ikke verst gjettet i 1903 — elleve aar iforveien. Forresten er det ikke saa vanskelig at gjette, naar man selv kan lage verdenshistorie. De husker nok, hvorledes det gik til ved Versailles-konferencen. Storparten av forhandlerne baade fra Tyskland, Frankrike, England, Amerika o. s. v. var enten selv jøder eller mere eller mindre i jødenes ledebaand. Der kunde fortælles de pussigste eller rettere mest tragiske eksempler paa den ting. Brødrene Warburg f. eks., tre kjødelige brødre, jøder, møtte som delegerte, en for Tyskland, en for Frankrike og en for Amerika. Det var den rene farce!

— Men hvorfor mener De da, at jødene gjør alt dette? De maa da ha en mening med det?
— De har saa meget at hevne. De har litt saa forfærdelig op igjennem aarhundredene, indtil den jødiske folkesjæl er blit hvitglødende av hat. Saa er ogsaa efterhaanden de gamle messianske drømmer dukket op igjen. — drømmene om, at engang skal det jødiske folk komme til at herske over alle de andre jordens nationer. Der skal dannes et stort jordisk, verdslig verdensrike, hvor deres Messias — slik de venter ham — skal herske som en verdslig hersker. Det var jo netop denne drøm som gjorde, at de i sin tid forkastet Kristus, fordi hans rike ikke var av denne verden. Jo mere jødene blev pint og plaget av de saakaldte kristne nationer, des fastere klamret de sig til dette messianske haab. Og tilslut ser vi, hvordan de planmæssig begynder at arbeide henimot det.

Denne plan er tydelig utformet f. eks. i opropet, som den store franske jøde, storpolitikeren Isac Cremieux, i 1861 sendte utover til jødene rundt om i verden, hvori han oppfordrer dem til at organisere et stort ytre verdensforbund. Han sier bl.a.:

«De ophøiede profetier i vore hellige bøker skal gaa i opfyldelse. Den dag kommer, da Jerusalem skal bli bønnens hus for de under israels herredømme forenede folkeslag og det jødiske banner vaie selv paa de fjerneste kyster. Vor makt er stor. La os lære at benytte den. Hvad har vi at frykte? Dagen er ikke fjern, da jordens rigdommer utelukkende skal tilhøre jødene!»

Dette oprop sendtes utover til jødene og blev mottat med begeistring. Allerede samme aar, i 1861, stiftedes paa dette program det store jødiske verdensforbund, «Alliance Israélite Universelle», som har vokset og vokset i alle disse aar siden 1861, har millioner av medlemmer og centrer i alle større byer. At alliancen ikke har forandret program i senere aar, er der mangfoldige beviser paa. Allerede i 1886 tilstaar en bekjendt jøde, Joseph Lebermann, det like ut i et av sine verker:

«Der er en helvedesplan oppe om at ødelægge med ett slag de kristne, saaledes at de kristne politisk set vil bli, om ikke akkurat slaver, saa ialfald komme under jøden, som skal være herre. Allerede nu ser vi denne plan utfolde sig i sine dystre konturer».

At der virkelig eksisterer en saadan storpolitisk plan, fik Ford, Henry Ford, den bekjendte amerikanske mangemillionær, klare beviser for. Jødene vilde prøve gjennem en av sine agenter, jødinden Rosica Schwimmer, at vinde ham for sine storpolitiske planer. De vilde jo gjerne ha kristne millionærer med sig og saaledes faa samlet al kapital paa sin side. Men der kom de galt av sted. De hadde undervurdert Ford. De hadde ikke beregnet, at han var en karakter. Ford blev saa rystet over det inblik, han hadde faat i det, som foregik bak verdenskulissene, at han bestemte sig til at ofre resten av sit liv til at bekæmpe den jødiske storpolitik, hele sin formue vilde han bruke til dette. Og han har som bekjendt nu i Amerika optat en intens kamp mot det amerikanske jødevælde.

— Men hvad mener De egentlig, vi her i Norge har at frykte av disse utenlandske jøder? Ja, for det er vel ikke vore norske jøder, De har imot?
— Selvfølgelig ikke. Vore norske jøder har selvfølgelig intet med den slags planer at gjøre. Men det er sandt, at en stor fare truer ogsaa Norge fra den utenlandske storkapital, som jo saa at si helt er jødisk. Det er saa underlig at høre og læse om, hvordan vore saakaldte ledende mænd f. eks. kan anbefale at sælge vore fossefald og andre naturherligheter til utlandet, d. v. s. til den jødiske storkapital. Mens hjemmene mangler elektrisk kraft, skal vi sælge fra os vor fossekraft til utenlandsk industri. Efter sikkert forlydende har utbydelse av vor fossekraft i stor stil allerede fundet sted, og de nærmere betingelser utarbeides nu av statsmyndighetene. Det er ufattelig, at nogen kan være saa blind. Tusen ganger bedre at vente og arbeide os langsomt, men sikkert opover, end at gjøre vort land til et nyt Transvaal ved at slippe storkapitalen ind over os. Man skulle tro, at Norge ønsket at begaa nationalt selvmord, slik som vi steller os. Men nok om det!

— Fra det ene til det andet. Jeg synes De sa, at de første jesuiter var jøder?
— Det var jøden Disraeli, som sa det, men derfor kan det jo være sandt.
— De vil altsaa ikke ha jesuitene ind i Norge, skjønner jeg?
— Nei, jeg vil ikke det. Vi kan være særdeles lykkelige over, at vi hittil har været kvit dem. Vort folk er aapent og troskyldig og tænker ikke ondt. Hvordan skal vi da klare at ha med en orden at gjøre, hvis formål er at bekjæmpe os, ikke i aapen kamp, men ved svik og list. Jeg ser nok, at en av de norske katolske geistlige vil faa inbildt os, at jesuiterordenen aldrig har hat til motto: «Hensikten helliger middelet.». Det er bare bakvaskelse, sier han. Da er det maaske ogsaa bakvaskelse, at jesuitenes store helgen Chrysostomus, etsteds sier:

«Det kommer an paa den handlendes hensikt, om den er ond eller god. Ingen bør kaldes bedrager, som gjør det onde i god hensikt. Derfor er det plikt at bruke list og med den tilveiebringe stor nytte, hvorimot den, som aldrig avviker fra den like vei, ofte har bragt store ulykker over den, han undlot at overliste». Jeg siterer efter hukommelsen, men det er nok korrekt.

Tør jeg spørre, om ikke dette er «fromt bedrag», saa klart uttalt, som nogen kan ønske det. Der er ingen, som vil katolikkene tillivs eller formene dem deres ret til at tilbe Gud paa sin egen maner. Men jeg maa tilstaa, jeg ser med sorg paa, at det intense propaganda-arbeide, de driver her i landet, synes at lykkes saa godt. Forleden dag blev her i byen bare fra en enkelt loge døpt paa en gang femten protestanter, som altsaa gik over katolicismen. Ja, for de maa nemlig døpes om igjen. Vor kristne daab er ikke god nok. Nu prøver katolikkene blandt andet at faa tak i vort lands ungdom ved at spille paa de nationale strenger. Jeg forstaar ikke, at en saa betydelig mand som Lars Eskeland virkelig har kunnet la sig dupere. Der sies jo, at han er blit katolik.

Her i de protestantiske land appellerer jesuitene stadig til vor «tolerance». I de katolske land viser de selv ingen tolerance mot «kjetterne». Der heter det: «Tolerance mot kjetterne er intolerance mot katolikkene». Men det skulde saamen ikke undre mig, om Stortinget nu gaar hen og slipper jesuitene ind. Det vil sikkert før ha jesuitene ind i landet end til eksempel kvindelige prester.

— Hvad vil De da, man skal gjøre?
— Aa, naar De spør mig, saa vilde jeg først paa Statens bekostning straks eksportere alle bolsjeviker til Russland, deres forjættede land. De bryr sig jo ikke om dette landet allikevel. Og bestille noget vil de heller ikke. Saa blev det kanske litt bedre plas for alle de præktige, evnerike ungdommene, som elsker sit land, men med sorg i hjertet maa forlate det og reise til Amerika, fordi her ikke er arbeide at faa for dem nu. Saa vilde jeg dessuten nekte flere jøder at komme ind i landet. De jøder, som allerede bor her og er vore venner og medborgere, dem vil jeg selvfølgelig beholde, hvis de selv vil bli, men de andre har jo nu Palæstina at reise til, og jesuitene vilde jeg fremdeles ikke taale indenfor landets grænser.

Jeg vilde med andre ord ha vor grundlov forandret i Eidsvoldsmændenes aand derhen: «Jøder (med undtagelse av dem, som allerede er norske borgere), jesuiter og bolsjeviker maa ikke taales i riket».