Artikkel i Heim og Ætt - Organ for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, nr. 8, september 1942
Skrevet av Olga Bjoner
Man hører så ofte tale om den «nye kvinnetype» i denne tid. Men de færreste har vel tenkt over hva denne betegnelsen innebærer. Kanskje foresvever det enkelte
at det skal konstrueres opp noe helt nytt, noe i retning «idealkvinne.»
Enkelte ting skal man i alle fall være klar over, nemlig at det ideelle når man aldri hverken når det gjelder menn eller kvinner. Vi er alle mennesker med menneskelige
feil og svakheter. Slik er vi og slik blir vi. Derfor blir vi aldri ideelle. Men en målbevisst oppdragelse av folket vil kunne framelske det gode i menneske og holde det
dårlige i tømme. Det er dette vi vil.
Bildet over i stort og lesbart format.
Det går heller ikke an å lage noe helt nytt. Det som skal passes inn i den nye tid må ha en sammenheng med det bestående, en ubrutt linje, evolusjon. Det skaper
trygghet i utviklingen når det nye som bygges opp med sikte på framtiden er i samsvar med fortiden.
Hvordan skal så den nye kvinnetype være? Først og fremst norsk. Derfor må vi ta vare på vår egenart og kvitte oss med det fremmede som gjennom årrekker har holdt
på å slette ut vårt særpregede – enten dette fremmede er kommet fra Hollywood eller Sovjet.
Blant de ting som særpreger de norske kvinner er den uredde, litt myndige opptreden, trangen til å gå direkte på saken og forakten for omveier, særlig med å utnytte
mannens svakheter for å fremme sine interesser. Slik er de som regel privat og slik er de i det offentlige liv.
Fru Olga Bjoner er nr. 2 fra venstre i nederste rad på dette bildet av NS-damer og herrer.
Hertil kommer kameratskapet med mannen. En hustru er ikke bare en husholderske i mannens hjem og mor til hans barn, men hun er hans kamerat som han til stadighet
kan samtale med om alt som interesserer dem begge. De kan diskutere hans og hennes arbeide, kulturelle spørsmål, samfunnspørsmål og politikk. Mannen har heller ikke
mindreverdighetskomplekser om han hører på og kanskje også følger hustruens råd. Men dette betinger at kvinnen har en vid horisont, at hun følger med i tidens spørsmål.
Den norske kvinne har aldri vært maskulin, selv om hun er heroisk. Og mer enn noensinne er det nødvendig at hun i samfunnsarbeidet og i utformingen og oppbygningen
av det nye Norge kommer med og tar sine særpregede kvinnelige egenskaper i bruk. Egenskaper som intuisjon, hjertevarme, offervilje, og omsorg for alle som har det
vondt. Og det riktige er at mann og kvinne gjensidig anerkjenner hverandre, ikke bare i hjemmet og på arbeidsplassen, men som likeberettiget når det gjelder samfunnets
styre og stell, dets ve og vel.
Den nye kvinnetype skal altså være norsk, hun skal være en helstøpt personlighet som kjenner sine evner, men også sin begrensning, som er fullt klar over sine plikter
mot heimen og fedrelandet.