Den erfaringen de jødiske marxistene gjorde etter at de lyktes i Russland, men mislyktes i de andre europeiske landene var at den "borgerlige" kulturen i de europeiske landene sto for sterkt til at den økonomiske marxismen klarte å vinne bønder, arbeidere og soldater over til seg i tilstrekkelig stort antall. Noe måtte gjøres og noe ble gjort.

Uten å slippe målet av syne, som var å velte de "borgerlige" europeiske samfunn og vår europeiske sivilisasjon, ble jødenes kulturmarxistiske terror sluppet løs i Europa. Europeisk sivilisasjon bygget på familiens enhet, kristen tro, kvinnens og mannens naturlige forskjeller og hadde en mild patriarkalsk struktur. Dette måtte ødelegges slik at jødene kunnem manipulere folkene slik de gjorde med makt i Russland og de andre landene i Sovjetunionen. Målet var som i Russland total dominans gjennom oppløsning av det etniske og kulturelle og religiøse og moralske limet som holdt folkene sammen og gjorde de europeiske samfunnene stabile og trygge for folk å bo i.

Når målet forble det samme, men økonomisk marxisme ikke førte frem forandret man det marxistiske begrepet og i stedet for væpnete revolusjoner av massene konstruerte man nå en total strategi som kalles Kulturmarxisme. De jødiske marxistene med sine marxistiske ikke-jødiske lakeier og nyttige idioter angrep de europeiske folk i form av total kulturkrig. Alle sider og deler av de "borgerlige" samfunn måtte angripes og enhver norm eller dyd eller lim som holdt samfunnet sammen og skapte fellesskap ble angrepet og fremstilt i et dårlig lys. Det gjaldt absolutt alt og og alle deler. Særlig ble skoler, universiteter og andre læreanstalter den reneste slagmark og angrepene på heteroseksualitet og familesamhold var direkte hatske.

Etter at forholdene hadde roet seg litt i Europa etter 1919 strømmet jøder til Tyskland hvor de hadde enorm innflytelse og skaffet hverandre posisjoner og kjøpte seg vei mens tyskere flest knapt hadde tak over hodet og mat på bordet. Marxistjødene med terroristen Georg Lukacs i spissen samlet seg på Universitetet i Frankfurt hvor de utviklet den kommende modellen for kulturmarxisme de etterhvert skulle erobre hele den vestlige verden for den jødiske klanen sin med. Begrepene deres ble kalt for Frankfurterskolen etter byen de oppholdt seg i. Så skjedde det noe dramatisk. Det tyske folk var luta lei jødene og deres utplyndring av landet og ødeleggelse av tysk kultur og samfunnsliv og valgte en hvit ridder og patriot, Adolf Hitler, som leder.

Da jødene ble beskyldt for parasittisme valgte mange av dem å flykte fra Tyskland og de fleste tok veien til USA hvor de utviklet angrepsmetodene sine videre. Over er et bilde av Hitler som Europas hvite ridder og redningsmann. Og det var han også til de grader. Kun manglende forståelse hos mange europeere som allerede var under sterk innflytelse av jødisk propaganda gjennom jødekontrollert media hindret Europa den gangen å frigjøre seg helt fra den jødiske kulturmarxismen og dens ødeleggende virkninger.

Kulturmarxistene manglet en helhetlig metode for hvordan krigen mot "det borgerlige" flertallet skulle føres, men den italienske ikke-jødiske marxisten ga dem det i midten av 1930-tallet. Han ble fengslet av Mussolini på 1930-tallet og skrev i fengselet ned sine tanker om hvorfor ikke kommunistbevegelsen vant makten i noe vestlig land selv om de ifølge materialistiske analysemetoder skulle ha gjort det. Hans konklusjon var at samfunnet egentlig ikke ble styrt direkte av de politiske makthaverne, men at disse bare var representanter for de samlende kulturpolitiske oppfatninger folket hadde felles.

Det var med andre ord ikke nok å angripe de politiske institusjoner, men man måtte forandre grunnlaget for den sosiale kontrakten mellom folket og de som hersket over det. Prinsippet kan dermed anvendes uavhengig av hva slags styreform et land har. Demokratisk eller autoritært spilte ingen rolle for konklusjonen blir den samme: De som ville fravriste makthaverne makten måtte forandre de kulturpolitiske holdningene i folket.

Vi avslutter med en av de mest ødeleggende jødiske kulturpåvirkerne i vår vestlige verden, Betty Friedan, som takket være hennes jødiske klansmedlemmers enorme makt i USA ble beæret for det arbeidet hun har gjort for å forandre det amerikanske hvite stabile lett patriarkalske samfunnet til et feministisk og kulturmarxistisk helvete for både kvinner og menn. I alle fall hva den hvite, europeiskættete befolkningen angår.

***** Sluttvurdering *****

Siden den amerikanske artikkelen er skrevet av kristne, konservative, hvite forfattere som er religiøst hjernevasket til å se på jøder som religiøse totemer og deres egen Guds utvalgte er de hva jeg kaller "angrepet av den sorte åndspesten - kristendommen". Denne mentale sykdommen har råtnet bort en viktig del av hjernen som ikke lenger er i stand til å se på jøder annet enn positive og opphøyete individer som er hevet over enhver form for kritikk. Siden Hitler, Europas hvite ridder, sa sannheten om jødene hater disse kristenzionistiske kreftene Hitler og alt han står for og jødekritikk er ensbetydende med å være Nazi.

Breivik har valgt denne artikkelen til manifestet nettopp av denne grunn og er like blind siden han er en kristenzionistisk frimurer. Som kristenzionist dyrker han jødene som Guds utvalgte og som frimurer har han påtatt seg oppdraget å mure opp Salomos nye tempel hvor den jødiske verdenskeiseren skal sitte og regjere verden.

Det er derfor han kan hate kulturmarxismen og de som konstruerte den som hersketeknikk til å ødelegge hans eget elskete folk uten engang å legge merke til at tilnærmet samtlige av disse personene er jøder som hater hans folk og den sivilisasjonen han selv vil bevare.

Det er ikke bare et dilemma for Breivik og Fjordman, men for alle frimurere og kristenzionister som samtidig vil bevare vårt nordiske folk og dermed også vår kultur som selvsagt er båret oppe av vår genetiske arv og blir borte når vi er etnisk renset eller raseblandet vekk. Fordi disse to gruppene næret den dødelige slangen ved sitt eget bryst uten å se hvor den virkelige faren for dem var. Våre Grunnlovsfedre kunne sin historie og nektet derfor jødene fortsatt adgang til Norge i Grunnlovens §2 av 1814.

Vi har stort sett omhandlet kapittel to i artikkelen. Resten er for det meste utbroderinger. Les hele, det er verdt det.