Kriminalitetens farge er en artikkel som tar for seg den statistiske overrepresentasjonen av fargede i USAs kriminalstatistikk.

I dag, 14.september (skrevet 14.09.2005) ga "the New Century Foundation" ut "Kriminalitetens farge", vår grundige faktastudie av rase, kriminalitet og strafferettssystemet. For de som noen gang har lurt på hvor mye oftere svarte eller mexikanere utøver forskjellige typer kriminalitet enn hvite i USA er svaret her.

Det krever hardt arbeid å vri faktaene ut av det harde grepet til den føderale kriminaldatabasen; men resultatet er oppsiktsvekkende:

* Svarte utgjør 13% av USAs befolkning, men de utøver mer enn halvparten av alle ran og drap i landet. Mexicanere står for tre ganger så mye voldelig kriminalitet som hvite.

* Andelen hvite og mexicanere i et område er den beste enkeltindikator for å slå fast hvor farlig området er. Vil man anslå hvor mye kriminalitet det er i et område er det å studere områdets rasemessige fordeling for dermed å fatte en konklusjon langt mer nøyaktig og treffsikkert enn å se på faktorene fattighet, arbeidsledighet og mangel på utdannelse til sammen.

* Selv om enkelte svarte i USA som Jesse Jackson og Bill Cosby er fortvilet over svartes herjinger med hverandre så begår svarte mer voldskriminalitet mot hvite enn mot hverandre. Det er ca. 39 ganger større sannsynlighet for at en svart person skal utøve vold mot en hvit enn omvendt og de raner hvite 130 ganger oftere enn svarte.

* ....og ja, alles mistanker angående voldtektstallene er korrekte: hvert eneste år er det ca. 15.000 voldtekter i USA der gjerningsmannen er svart og offeret hvitt, mens tilfeller med hvite overgrepsmenn og svarte ofre teller 900. Hvert eneste år blir ca. 3.000 hvite gjengvoldtatt av svarte, men antallet gjengvoldtekter der hvite gjenger voldtar svarte er så få at det ikke engang kan vises statistisk.

(Kriminalstatistikk fra europeiske nasjoner samsvarer med funnene presentert i denne artikkelen. Når man kan påvise et globalt mønster er det ikke lenger snakk om såkalte "enkelttilfeller", men et statistisk representativt materiale som leder til en empirisk dokumentert konklusjon: visse raser og etniske grupper er mer kriminelle enn andre). Bildet til høyre er fra Frankrike og viser negre og arabere i aksjon.

Det er mange andre interessante fakta i rapporten også, men det mest interessante vil bli å se hvordan massemedia forholder seg til disse faktaene.

I 1999 ga vi ut en tilsvarende, men mindre detaljert versjon av denne rapporten. Selv før publikasjonen kom ut ville the Associated Press, Time, CBS kveldsnyheter, National Public Radio, Knight-Ridder og the Washington Times ha kopier. Et dusin andre mediaorganisasjoner, inkludert the Washington Post, kom på pressekonferansen vi hadde da vi utga rapporten. Samtidig ga vi ut kopier til mer enn 450 nyhetsorganisasjoner med kontorer i området rundt Washington DC.

Resultatet: total stillhet - med ett unntak. The Washington Times hadde en omfattende dekning av rapporten der flere kjente kriminologer ble intervjuet for å bekrefte at tallene våre stemte, men de sa at tallene i seg selv var egnet til å vekke for sterke følelser til at de kunne bli diskutert offentlig.

Kanskje ingen andre avisredaktører trodde at folk ville være interesserte i statistikk vedrørende rase og kriminalitet. Eller kanskje de fryktet at folk ville være for interesserte.

Noen år tilbake var det en gruppe som kalte seg "Gruppen for et voldsfritt Duluth" i Duluth, Minnesota som studerte den årlige statistikken for våpenkriminalitet i byen. De fant ut hva slags type våpen som ble brukt, hvorvidt sprit eller narkotika ble brukt under hendelsen, forholdet mellom overgriper og offer,rase, alder og den kriminelles kjønn osv. Men èn ting utelot de i rapporten de så skrev: overgriperens rase. Organisasjonens leder, Frank Jewell, forklarte dette med at "vi ville ikke inkludere dette fordi det kan misforstås".

Duluths visepolitisjef, Robert Grytdahl, la til at informasjon om rase kunne distrahere hvite fra det virkelige problemet "det er et enkelt sted for hvite å parkere problemet [våpenkriminalitet]. Det ville vært en stor distraksjon og vi ønsker å holde fokuset på våpen" [Duluth Gun, Crime Study Withholds Race Data, [Pay Archive] Av Larry Oakes, Minneapolis Star Tribune, 30.april, 1999.]

Jewell og Grytdahl sier, i praksis, at innbyggerne i Duluth ikke er i stand til å håndtere sannheten. 90% av Duluths innbyggere er hvite. Hva hvis det viste seg at det meste av våpenkriminaliteten ble utført av de resterende 10%? Da kunne det hende at enkelte i Duluth ville tenke som så at problemet ikke var våpnene, men rasetilhørigheten.

Når en organisasjon med viten og vilje skjuler de funnene de gjør slik som her, så utfører de ikke forskning, de lager propaganda.

Det er umulig å vite hvorvidt de nasjonale mediaselskapene i USA bevisst holdt tilbake funnene vi gjorde i rapporten vår eller om de rett og slett ikke trodde rapporten fortjente mediadekning. Men hvis de trodde folk ikke var interessert i sammenhengen mellom rase og kriminalitet så tok de feil. Radioverter tok nemlig i mot rapporten med jubel.

Gjennom årenes løp har jeg deltatt i hundrevis av radioprogrammer; men det har aldri vært et tema som har fått så mye oppmerksomhet fra radioverter og lyttere som dette. Igjen og igjen ble jeg bedt om å bli værende på lufta lenger enn sendeplanen hadde lagt opp til rett og slett fordi lytterne ikke kunne få nok.

Produsenter ringte meg opp en uke senere for å be meg komme på lufta igjen fordi lytterne krevde det. Noen produsenter ringte til og med fordi de hadde hørt meg hos en konkurrerende radiostasjon og ville ha de samme lyttertallene.

De fleste hvite mister evnen til å ytre seg fritt når temaet er rase, men de kan godt delta i en ren faktadebatt om kriminalitetsrater. Alle, og da mener jeg alle, vet at svarte er enormt overrepresenterte på kriminalstatistikken; men folk vil gjerne vite nøyaktig hvor overrepresenterte de er.

Det var selvfølgelig enkelte lyttere som ikke ville høre at prosentandelen svarte som sitter i fengsel for ran er 15 ganger høyere enn for hvite. Oppsiktsvekkende mange svarte lyttere mente at vår "rasistiske" regjering har forfalsket statistikken. De fleste hvite lytterne sa èn av to ting: enten at jeg var en "rasist" eller at jeg var modig (av en eller annen grunn var det ingen som syntes at jeg både var modig og rasist).

Det er trist når en amerikaner ikke kan finne frem og publisere kriminalstatistikk som myndighetene har samlet sammen i tiår uten enten å være modig eller rasist.

Hovedpoenget med rasismeanklagen var at selv om tallene stemmer så vil det å publisere dem oppmuntre andre "rasister" og gi opphav til stereotypiske fordommer. Det er det samme "argumentet" som Frank Jewell bruker: "vi kan ikke stole nok på hvite mennesker til å gi dem fakta".

Internett gjør det selvfølgelig vanskeligere å feie fakta under teppet. Folk vet at massemedia er full av forenklinger og svada, det er derfor folk kommer til sider som vdare.com og min egen side: American Renaissance.

Faktum er at stadig flere ler hånlig av det etablerte medias ømflindtlige holdning. Når jeg snakket om kriminalitet på radio så var radiovertene begeistret: "Du leste ikke om dette i Baltimore Sun (en etablert og liberal avis), gjorde du? Det stemmer folkens, det er her du får de virkelige nyhetene".

Denne gangen ville det være fint hvis AP eller LA Times (to av USAs største aviser) skrev om Kriminalitetens farge. Men vi regner ikke med det.

Internett og radiostasjoner vil bringe frem fakta, og massemedia vil synke enda litt lenger ned i anseelse hos en befolkning som er lei av å bli fortalt at de ikke kan få tilgang til sannheten.

Jared Taylor er redaktør for American Renaissance og forfatteren av boken "brolagt med gode hensikter: De mislykkede raserelasjonene i dagens America". Han beklager at organisasjonen hans er for fattig til å gi bort gratis utgaver av Kriminalitetens Farge, men oppfordrer alle til å kjøpe den for $8.95 (ca 50 kroner). Ti kopier kan fås for $60.