Den 28. desember 1942 sendte lederen ved SS sitt administrasjonskontor et direktiv til Auschwitz og andre leirer der den høye dødsraten blant fangene,
forårsaket av sykdom, ble kritisert. Dette direktivet var blant materialet som ble presentert i Nüremberg-rettssaken. Nærmere bestemt Nüremberg-dokument
PS-2171, vedlegg 2, nc & A i den røde serien, volum 4, sider 833-834.
Direktivet beordret at "leir-legene må bruke alle midler de har til rådighet for å oppnå en betydelig reduksjon i dødsraten i de forskjellige leirene...
og at "...leir-doktorene må sørge for at arbeidsforholdene blir forbedret så mye som mulig." Direktivet opplyste at SS-leder Heinrich Himmler "har beordret
at dødsraten absolutt må reduseres."
Norbert Masur, en tjenestemann i den svenske avdelingen av Den jødiske verdenskongressen, møtte ironisk nok Himmler den 21. april 1945. Masurs gjenfortelling
av møtet, publisert i desemberutgaven av Moment i 1985, avslørte at: "I løpet av en utvidet konversasjon klaget Himmler over de økende beskyldningene om
folkemord rettet mot Tyskland og poengterte: "For å kunne hanskes med epidemiene ble vi tvunget til å bygge krematorier hvor vi kunne brenne likene til
de utallige menneskene som døde på grunn av disse sykdommene. Og nå vil de altså tre løkken rundt vår hals."
Det krematoriene ble brukt for var å redde de europeiske jødene fra spredningen av tyfus fra de sykdomsbefengte kroppene til leirenes tyfusofre.
Krematoriene hadde absolutt ingenting å gjøre med noe "massemordprogram" der nazistene utryddet Europas jøder, og er heller ikke beviser for noe slikt
program.
Noen oppfinnsomme HoloCa$h-"historikere" har slått fast at selv om nazistene kanskje ikke gasset så mange jøder (eller drepte dem på andre utspekulerte
måter), så er det ihvertfall sikkert at de sultet dem ihjel.
Det må nevnes at Dr. Russel Barton, som tilbragte en måned i Belsen-leiren som medisinstudent, rapporterte at: "Jeg ble overrasket over å finne oppføringer
[i leiren] som gikk to eller tre år tilbake i tid, for store mengder mat som ble tilberedt daglig for fangene. Der og da ble jeg overbevist, stikk i strid
med den rådende opinionen, om at det aldri hadde vært noen intensjonell utsulting. Dette ble bekreftet av et stort antall velfødde fanger."
Polsk jøde i den mindre kjente Hannover-Ahlem-leiren får medisin av en sykepleier fra Røde Kors, en stund før de allierte tok over leirene.
Men hvorfor var det da så mange som led av underernæring? Barton rapporterte: "Hovedårsakene ... var sykdom, overbefolkning av leirene under et sentralt
styre, mangel på lov og orden inne i brakkene og utilstrekkelige forsyninger av mat, vann og medisiner."
Og, i følge Barton, skjedde dette bare i løpet av de siste månedene av krigen, når de alliertes bombekampanje kuttet av forsyningene til konsentrasjonsleirene.
Altså, da hadde det seg slik at det kan ha vært de allierte som hadde, i det minste indirekte, skylden for haugene med døde kropper som ble funnet når
leirene ble frigjort.