En hvit rose er et glimrende symbol på den frihetskampen Vigrid i dag fører mot det internasjonale zionistiske Imperiets diktatur over oss. Norge blir idag hjernevasket til underkastelse av en politikerkaste som ikke fort nok kan få oss utryddet gjennom påvirkning til selvhat og selvoppgivelse med påfølgende etnisk rensing og til slutt......

Rosen er en knopp som streber oppover mot solens lys og er i ferd med å springe ut i full blomst. Slik er det med Vigrid også. Vi er også i knoppfasen og streber etter vekst, modenhet og solens lys symbolisert ved vårt tegn for sol og liv i form av livstreet i en krans av eikeløv. Den hvite rosen og livstreet gir derfor en forsterkende symboleffekt om et nytt liv for den nordiske ætt. Også kalt den hvite rase.

Nå er det ikke første gang i historien at noen har tatt den hvite rosen i bruk som sitt symbol for sin frihetskamp. Kanskje mest kjent er den engelske Rosekrigen hvor York hadde en hvit rose og Lancaster en rød rose som symbol. Både York'ene og Lancaster'ene var av samme ætt ved navn Plantagenet. Da de to ættene hadde utryddet det meste av hverandre i innbyrdes strid tok ætten Tudor over og slo sammen de to symbolene. Plantagenet-ætten kom seg aldri etter blodlatingen.

Dette kan symbolisere den idiotiske striden mellom hvite (borgerlige) og røde (sosialistiske) av nordisk ætt. Mens fløyene strides om idiotiske småting utryddes selve folket og andre raser vil ta over. Som vi ser er prossessen allerede kommet langt.

En annen gruppe som også symboliserer Vigrid's kamp i dag er gruppen av ungdommer med sentrum i München i Sør-Tyskland som tok opp kampen mot det de så som et diktatorisk system som de med sin anti-autoritære legning ikke ville tilpasse seg.

Akkurat slik vi i Vigrid tar opp kampen for Frihet mot et internasjonalt diktatur som utvikler seg til en fascistisk politistat. Med vår anti-autoritære legning nekter vi å akseptere utviklingen av et slikt fascistisk diktatur kombinert med utryddelse av oss som folk. Fra venstre ser vi Hans Scholl, søsteren Sophie og vennen Christoph Probst.

I juni 1942 sendte gruppen "Weisse Rose" (Hvite Rose) ut sitt 1 flygeblad. Her er teksten det starter med:

"Intet er så uverdig for en sivilisert nasjon som å tillate seg selv å bli "styrt" uten opposisjon av en uansvarlig klikk som har sunket til sitt laveste nivå. Det er i dag sikkert at enhver ærlig tysker skammer seg over sin regjering.......

.......Hvis det tyske folk allerede er så korrupt og åndelig knust at de ikke løfter en hånd,......, hvis de overgir mennesket's høyeste prinsipp, det som hever det over alle andre av naturens skapninger; den frie vilje; hvis de gir opp viljen til å utføre avgjørende handling og snu historiens hjul........hvis de er så totalt uten personlig mot har de allerede gått langt på den veien som gjør dem til en åndsforlatt og feig masse - da, ja, da har de fortjent sin egen undergang".

Ja, det er hvordan gruppen "Hvite Rose" i München startet sitt 1. flygeblad. Sofie Scholl fikk et slikt blad på universitetet og gjenkjente teksten. Ganske riktig, da hun kom hjem innrømte broren at han og de andre kameratene hans sto bak. Blant dem Alexander Schmorell og Willi Graf.

Vigrid kunne ikke formulert det bedre selv for dagens situasjon i Norge, ja, i hele den hvite verden. Det er bare å bytte ut ordet tysker med nordmann, svenske, sveitser eller en annen nasjonalitet.

Det var nok ingen tilfeldighet at Hvite Rose ble dannet i fristaten Bayern med dens motstand mot nord-Tyskland og det mange oppfattet som Prøyssisk dominans i landet. Tidligere hadde en kommunistgruppe tatt makten og var slått ned etter at den startet med de typiske kommunistiske massemordene av "klassefiender". Den 9. november 1923 gjorde Hitler og hans allierte et kupp-forsøk mot den reaksjonære bayerske regjeringen som tok skritt til å løsrive Bayern og forbød NSDAP sin avis "Der Beobachter".

Flere nasjonalsosialister ble drept da kuppet ble slått ned. De ble gjort til martyrer og NSDAP dyppet et av flaggene sine i blodet og fikk dermed et av sine mest verdifulle klenodier: "Die Blutfahne" (Blodflagget). På bildet over samler NSDAP seg bak piggtrådsperringer med Heinrich Himmler som holder det tyske rikskrigsflagget.

Hvert eneste år etter at NSDAP kom til makten i Tyskland på demokratisk og lovlig vis i 1933 samlet topp-lederne seg hver 9. november i München og holdt taler i Feldherrnhalle som var minnested for de falne. Her mintes de ofrene for kuppforsøket i 1923. Bildet er fra samlingen i 1934.

Midt på bildet i forreste rekke har vi fra venstre fredsmartyren Rudolf Hess, som angivelig ble myrdet i Berlin 17. august 1987 før muren kunne rives. Til høyre for han ser vi Heinrich Himmler som overga seg til britene i mai 1945 og ble høyst sannsynlig myrdet av dem kort etter fordi han kunne bevise at krigspropagandaen deres var løgn. Med Himmler i live intet Nürnburg-tribunal. Til høyre for Himmler igjen står Adolf Hitler.

I 1923 var det nasjonalsosialistene som ofret livet i kamp mot et undertrykkende og veikt regime som ødela Tyskland ved å la Versailles-diktatet gjelde. Hitler og hans folk skaffet Tyskland orden, velstand og frihet fra Versailles-tyranniet. Dette tålte ikke den internasjonale jødedommen som erklærte krig mot Tyskland i mars 1933. Etter noen års manøvrering fikk de krigen sin i september 1939. Alle Hitler's fredsforslag ble avvist og i 1942 vedtok de jødeallierte den uhørte erklæringen om at man kun godtok at Tyskland kapitulerte betingelsesløst. En uhyrlighet som kostet millioner sivile livet.

Når en nasjon er i krig er det dødsstraff for sabotasje av krigsinnsatsen. Da "Hvite Rose" ble tatt i mars 1943 ble Hans og Sofie Scholl og Christoph Probst dømt til døden og henrettet. Han som gjenkjente Hans og Sofie da de spredde det siste flygebladet på universitet i München var medlem av den stats-støttete organisasjonen Hitler-Jugend. Det som avgjør hvem som blir drept for forræderi og hvem som blir hedret avgjøres av hvem som vinner krigen. Hvite Rose- medlemmer ble drept under krigen. Mannen på bildet blir skutt etter krigen kun fordi han samarbeidet med tyskerne under krigen. Seier er ære - tap er død og vanære.

I dagens Norge kan man sammenligne "Hvite Rose" med Vigrid og Hitler-Jugend med de anti-hvite rasistiske hatorganisasjonene som får stats-støtte for å bekjempe den hvite borgerrettsbevegelsen som Vigrid er en del av. Sammenligningen gjelder kun forholdet mellom gruppe og maktelite. Å trekke den patriotiske organisasjonen Hitler-Jugend ned på samme nivå som anti-hvite rasister og selvhatere er grunnløst på alle andre områder.

Sophie Magdalena Scholl ble født 9. mai 1921 og vokste opp i et lykkelig hjem sammen med sine foreldre og 4 søsken. Hun ble født i byen Forchtenberg i Tyskland der hennes far var borgermester. Faren var pasifist, men var en sterk tilhenger av at urettferdighet ikke var noe en skulle lukke øynene for. Barna ble derfor fra barnsben av opplært til klart å si sin mening dersom de oppdaget urettferdighet eller opplevde situasjoner som stred mot deres verdigrunnlag. Den oppdragelsen hun fikk, var helt klart med på å forme Sophie Magdalena Scholl til den modige unge kvinnen som for ettertiden har blitt et symbol på motstandskamp.

I en tid der så å si alle enten hyllet Hitler eller hadde latt seg kue, nektet hun å akseptere hvordan Hitler og hans støttespillere styrte hennes kjære Tyskland i total feil retning. Takket være kombinasjonen av hennes sterke rettferdighetssans, en god porsjon viljestyrke og ikke så rent lite mot, valgte hun aktivt å motarbeide Hitlers regjering.

Som 20-åring kom Sophie Magdalena Scholl inn på universitetet i München hvor hun studerte filosofi og biologi. Hennes bror, Hans Scholl, studerte også her. Sophie Magdalena Scholl ble godt kjent med vennene til Hans, de var alle studenter som var i opposisjon til Hitler og hans støttespillere. I lengre tid funderte denne vennegjengen på hva de kunne gjøre for å motarbeide den tyske lovlig valgte regjering.

Svaret kom våren 1942. Da etablerte gjengen bestående av Hans Scholl, Sophie Magdalena Scholl, Christoph Probst, Alexander Schmorell og Willi Graf motstandsgruppa ”Den hvite rose”. Flere personer var også løselig tilknyttet ”Den hvite rose” og hjalp til på ulike måter, men de overnevnte var den harde kjernen i motstandsgruppa. ”Den hvite rose” førte konsekvent en ikke-voldelig linje. Måten de jobbet på, var å lage løpesedler hvor det ble oppfordret til motstand mot Hitler og hans regjering. Disse løpesedlene ble distribuert i en rekke tyske byer.

Takket være motet som den harde kjernen i ”Den hvite rose” utviste, fikk dette flere tyskere til å slutte seg til motstandsgruppa. Blant dem som sluttet seg til, finner vi blant annet universitetsprofessoren Kurt Huber, arkitekten Manfred Eickemeyer som stilte sitt atelier til rådighet og bokhandleren Joseph Söhngen som skjulte løpesedler i sin kjeller.

Kritikk mot den tyske regjering ble slått hardt ned på. Virksomheten til ”Den hvite rose”, skapte et intenst raseri og hat hos regjeringen. Gestapo satte derfor i gang en egen spesialenhet som fikk i oppdrag og spore opp personene bak ”Den hvite rose”. Til tross for sin relativt åpne virksomhet, klarte motstandsgruppa å holde stand i nesten ett år. I løpet av den tiden ble det laget 6 ulike løpesedler som ble distribuert til tusenvis av mennesker over hele Tyskland.

Den 3. februar 1943 kom nyheten om at Hitler hadde tapt slaget om Stalingrad (byen heter i dag Volgograd). Slaget, som for øvrig så langt er det største enkeltstående slaget i historien, kostet over 400 000 tyskere livet. Dette tapet var et vendepunkt for krigen som fikk tyskere flest til å miste troen på en tysk seier. På bakgrunn av dette laget ”Den hvite rose” sin 6. løpeseddel hvor de forkynte dommens dag for Tyskland og gikk hardt ut mot Hitlers politikk

18. februar 1943 tok søskenparet Hans og Sophie Magdalena Scholl med seg restopplaget av denne løpeseddelen på universitetet. Mens det pågikk forelesninger, la søskenparet ut bunker med løpesedler i de tomme korridorene. Dette for at studentene kunne finne disse når de var ferdige på sin forelesning. Da dette var gjort, kastet søskenparet resten av løpesedlene ned i lysgården ved universitetet. Dessverre ble de oppdaget av vaktmesteren, som anholdt søskenparet og varslet Gestapo.

Dette var slutten for ”Den hvite rose” og søskenparet havnet i Gestapos varetekt. Manuskriptet til en syvende løpeseddel ble også funnet på Hans Scholl og skriften ble identifisert til å tilhøre Christoph Probst. Probst og Søskenparet Scholl ble utsatt for lange avhør, men nektet å røpe andre personer som var tilknyttet ”Den hvite rose”. Rettsaken mot de tre ble berammet få dager senere, den 22. februar 1943. De var tiltalt for forberedelse til høyforræderi. Dommen var klar på forhånd, de ble alle dømt til døden ved halshogging. En dom som ble fullført i Stadelheim-fengselet samme dag.

I de nærmeste månedene klarte Gestapo å få tatt 80 personer de mente var tilknyttet ”Den hvite rose”. Totalt ble 8 medlemmer henrettet og resten ble dømt til fengsel fra 3 måneder til 10 år. Flere medlemmer hadde ventet at deres kamp og offer ville føre til et opprør mot Hitler. Dette skjedde imidlertid ikke. Folk flest tiet, de ønsket ikke å havne i bråk med myndighetene.

Sophie Magdalena Scholl er en viktig inspirasjonskilde for norske patrioter som bekjemper dagens folkemorder-regime i Norge. Hun var en av få som valgte aktivt å konfrontere det regimet hun levde i med ikke-voldelige metoder. Hennes ånd lever i dag videre i hvite patrioter. Vi er stolte av å kunne føre hennes motstandskamp videre. I dag sloss vi ikke mot Hitlers regjering, men et regime der landets myndigheter har full psykisk kontroll over landets innbyggere.

Det er denne psykiske kontrollen som er årsaken til at selv om svært mange nordmenn er dypt uenig i innvandringspolitikken som føres, tør de ikke å engasjere seg aktivt. Med rette er de redd for de konsekvenser som vil komme dersom de aktivt gjør noe med sin mening. Totalitære regimer er noe man gjerne forbinder med voldsutøvelse mot opposisjonelle. Psykisk kontroll er derimot en mye sluere metode der makthaverne sikrer seg full kontroll på landets innbyggere. Det er i denne situasjonen vi finner Norge i dag.

Vårt land er alvorlig truet av fremmedinnvandring. Denne fremmedinnvandringen er så massiv at etniske nordmenn i løpet av få generasjoner vil miste råderetten over eget land. Dette er det svært mange nordmenn som er fullstendig klar over. Allikevel er myndighetenes psykiske kontroll og makt så stor at nordmenn velger å tie i stedet for å engasjere seg for sitt folks fremtid.

Desto større er viktigheten av at det finnes en motstandsbevegelse som reiser seg mot strømmen. Denne bevegelsen er det vi norske patrioter som fører. For Sophie Magdalena Scholl og hennes støttespillere så situasjonen mørk og trist ut. De valgte allikevel å følge sin samvittighet og gjorde sin plikt ved å si fra om den uretten som de mente den tyske regjering drev. På samme måte følger vi i norske patrioter vår samvittighet og gjør vår plikt ved å si fra om politikernes svik i nåtidens Norge.

Dette er bakgrunnen for at vi med stolthet bruker ”Den hvite rose” som et av symbolene på at motstandsbevegelsen lever videre. Innholdet i løpesedlene som ”Den hvite rose” spredte, kan i stor grad også overføres til dagens Norge; og det med større rett. Vi avslutter derfor med deler av teksten som var å finne i den første løpeseddelen de spredde. Vi har byttet ut ordet tysker med nordmann for å illustrere dagens Norge:

"Ingenting er et kulturfolk mer uverdig enn å la seg regjere uten motstand av en ansvarsløs klikk herskere, som drives av mørke krefter. Er det ikke slik at enhver ærlig nordmann i dag skammer seg over sin regjering? Og hvem har oversikt over hvor stor fornedrelsen vil bli for oss og våre barn den dagen da sløret faller fra våre øyne og de grusomste, og i enhver henseende ubegripelige forbrytelser trer fram i dagen?"