.:Vigrid:.

Hver til sin Himmel

Solen skinner og været er varmt og godt denne herlige vårdagen her jeg sitter på en fortauscafè i den gamle flamske byen Leuven. Jeg er forresten ikke den første nordmannen som har slått leir her. I det niende århundre (800-tallet) ble deler av Nederland, Belgia og Tyskland erobret og regjert av danske og norske vikinger som ofte slo seg sammen.

Flere steder opprettet de sterke befestede leire som støttepunkter. Ofte ble de tilkalt av undertrykte bønder som ville kvitte seg med upopulære føydalfyrster som var innsatt av det nye kristne presteskapet som noen år tidligere hadde stått bak massakren av saksere i Verden ved Bremen i Tyskland i år 782. Bildet til venstre viser minnesmerket over de 4.500 drepte sakserne i form av et gjerde med 4.500 steiner i litt vest for byen Verden.

Det folkelige hatet mot de jødekristne folkemorderne var sterkt hos sakserne og deres germanske brødre i området. De så på våre skandinaviske forfedre som befriere og hevnere overfor undertrykkerne som i vanlig stil spredte sitt ”ikke-voldelige” og ”fredelige” budskap i en orgie av mord, brann og voldtekt.

Harmen var så sterk at den utløste det som skulle bli kalt Vikingtiden som ble formelt innledet med angrepet på Lindisfarne kloster i år 792. Hverken tid eller sted var tilfeldig valgt. Lindisfarne kloster var hovedsetet for de mest aggressive kristne morderne som hisset Karl den store og hans frankiske krigere til folkemord i den jødiske avgudens navn mot sine egne blodsbrødre. Og tidspunktet for den nøye planlagte militære straffeekspedisjonen var på 10-årsdagen for Verdenmassakren. Og i 1992 begynner kirkene å brenne på nytt. På 1200-årsdagen for aksjonen mot Lindisfarne kloster. Neppe tilfeldig. Eller hva?

Og våre forfedre som holdt til i Leuven tok med stor glede del i hevnen mot de kristne folke- og kulturmorderne og deres lakeier. Helt til år 891. Da innså den tyske storhøvdingen Arnulf at hvis han nå ikke slo til ville Vikingene etter hvert også overta hele Tyskland. Det avgjørende slaget stod om leiren ved Leuven. Arnulf vant, men Vikingene hadde fremdeles kraft nok til å trekke seg velordnet og kjempende tilbake. Med storparten av byttet. Det er for øvrig en av de germanske kampdydene å aldri la seg slå på panisk flukt. Det er nemlig da først de store tapene kommer.

Denne kampen blir fremdeles husket her i Leuven. Historien har gått fra munn til munn i over 1100 år. Og hvert år trekker strøkets unge menn i gamle kampuniformer. Noen som vikinger med hornprydete hjelmer, runde skjold, sverd og øks mens andre som tyske og flamske riddere. De har også bygget to pene ”drakeskip”, hver på syv meter, som brukes i kampen. Og så braker de sammen mens tilskuerne jubler.

Folk kommer også langveis fra for å beundre byens rådhus som i 1998 fylte 550 år. Slike fasader lager man ikke lenger. Med hundrevis av figurer og snirklete utskjæringer. Jeg lurte faktisk på om de som bygget det regnet med at det århundrer senere skulle bli en turistattraksjon som byen tjener gode penger på? Vel, egentlig kan det være det samme for meg. Jeg er mest opptatt av andre observasjoner og plutselig har jeg det: ”Eureka, Eureka” som Archimedes sa da han fortrengte vann fra badekaret.

Jeg har ”oppdaget” en ny naturlov: ”Den omvendte tyngdeloven”. Ja, for tyngdekraften får ting til å falle nedover mens det jeg observerer går oppover. Altså den omvendte tyngdekraften. Hva jeg sikter til? Damenes skjørtekanter, så klart. Hva tror du ellers jeg følger med øynene en varm forsommerdag på fortauscafè?

For hver uke har skjørtekantene steget merkbart oppover. Loven blir derfor: De unge damenes skjørtekanter og solen stiger proporsjonalt mot hver sin himmel. Solen får forresten også andre ting til å stige. Jeg kjenner livskraftene øke på og ute i naturen kryper sevjen oppover i trestammene og utover til den minste knopp og setter livets egen mirakelprosess i gang igjen. Ja, og mens jeg ser de forskjellige tretypene for meg kommer jeg til et tre som hverken du eller jeg noen gang har sett: Befolkningstreet. Hørt om det før?

Javel, men jeg beskriver det likevel: Det normale sunne befolkningstreet ser ut som en pen julegran. Det er ca 100 år høyt, slankt i toppen og vider seg ut nedover som foldeskjørtet til en ung pike på dans. Nåja, hva har nå unge piker på dans med befolkningstrær å gjøre? Og dessuten bruker ikke pikene vide foldeskjørt som svinger rundt dem lenger heller. Neivel, det er vel riktig det, men så ser heller ikke det norske befolkningstreet ut som en flott julegran lenger heller. Det er tykt og tungt i toppen og går relativt rett nedover og svinger faktisk innover nederst.

Så kanskje er det en sammenheng likevel? Kanskje hvis pikene våre igjen begynner med skjørt som bruser rundt dem når guttene svinger dem i dansen vil også befolkningstreet vårt få tilbake den rette fasongen? Det ville kanskje hjelpe litt på om guttene avsatte kong Alkohol og heller lot seg beruse av våre vakre nordiske piker mens de ennå finnes? Det ville være å håpe, for hvis vårt folk skal overleve så må vi faktisk være like fruktbare og tallrike som ”folke”slagene rundt oss. Enkelt og greit. Og skulle ikke ungguttene klare å få skjørtekantene i sving, så hjelper jeg så gjerne til. I all beskjedenhet.

Men hva så med toppen av treet vårt? Jo, der fester vi det lysende solkorset for å minnes solens livgivende kraft i vintermørket når vi feirer Jul ved vintersolhverv. Det er det stedet på treet som er nærmest de gamles himmel. Som regel med et lys inni. For det skal skinne og minne oss om at de falne helter igjen kommer tilbake til jorden sammen med vår allmektige skaper WOTAN for å kjempe sin siste kamp på Vigridsvolden under Ragnarok. Som utkjempes nå.

Siden formen på befolkningstreet vårt forteller oss at vi har underskudd på unge og overskudd på eldre er det forbausende når de gamle nå maner ungdommen til kamp. Ja bevares, visst må ungdommen kjempe. Det er deres fremtid og den må de ta ansvar for. Men dog.

Ungdommens ansvar er da først og fremst og kjempe med det spydet som får vidde i befolkningstreet vårt nederst? Tross alt. Det er bare å akseptere det. Ingen er bedre egnet til det enn dem. De er faktisk skapt for det.

Og jeg tror også at pikene vil ha det slik. Heldigvis. Vel. Hva så med de gamle? Vår Allmektige Skaper Odin har gjort livet til en syklus. De gamle står ved overgangen fra en tilværelse til en annen. De kan ikke gjøre noe mer storartet enn å vise ungdommen at de også kan kjempe når folkets eksistens er truet.

At de kan stå frem som stolte eksempler som vil bli minnet ned gjennom historien slik gamle Egil Ullserk i dag minnes. For over 1000 år siden stod han opp fra aldersleiet og døde i kamp for fedrelandet. Han måtte ha hjelp for å få på seg ringbrynjen, men til kamp gikk han. Og han svingte sverdet sitt så drabelig at han var med og avgjorde slaget til sin konge, Håkon Adelsteinsfostre, sin fordel.

Selv fikk han banesår og døde rett etter slaget, men folket så innsatsen og holdningen hans som så beundringsverdig at de reiste flotte bautaer til hans ære på slagstedet. Og stedet var Rastarkalv på øya Frei.

Egil Ullserk gikk med ære og oppnådde evig liv i heltenes Valhall. Og i dag er det vår tur. Så la da Frøya’s unge døtre føre de unge mennene til sin himmel og Odins valkyrier hente de gamle mennene til sin. Og la dem alle gå med ære!