Utdrag av "Other Losses" av James Bacque, oversatt av Tommy
Med en gang den andre verdenskrigen var over i 1945, begynte Canada og USA å sende mat til flere hundre millioner mennesker
som sto overfor en sultkatastrofe på grunn av krigen. Uten sidestykke i verdenshistorien sto dette store hjelpeprogrammet
for de høyeste idealene de vestlige allierte hadde kjempet for. Deres gavmildhet så ikke ut til å ha noen som helst grenser. De
hjalp deres gamle fiender; Italia og Japan, så vel som deres nye fiende, Sovjet-Unionen. (Bildet til høyre: James Bacque.)
Det var kun tyskerne de ikke hjalp.
Det er godt kjent at de allierte i vesten hengte nazister for forskjellige forbrytelser; mordet på jødene, de brutale
massefordrivelsene, de dødelige arbeids-leirene, utsultingen av nasjoner osv. Det som ikke er godt kjent er at de som
okkuperte Tyskland tvang til seg godt og vel 25% av den beste tyske matjorden og ga det til russisk og polsk kontroll og
tvangsendte 17 millioner tyskere til det som var igjen.
Det har også gått i glemmeboken – eller blitt skjult -- at de allierte forbød emigrasjon og holdt flere millioner tyskere
som fanger for å bruke dem som slavearbeidere i arbeidsleirer. Internasjonal nødhjelp til Tyskland var forbudt for enda et
år, året deretter med restriksjoner. Når det endelig fikk gjennomslag, kom det altfor sent for mange millioner av mennesker.
(Til venstre: ”Other Losses” av Bacque.)
I en plan utarbeidet av USA’s finansminister, jøden Henry C. Morgenthau Jr. , for å utnytte Tyskland på det groveste av de
allierte, ble Tyskland plyndret for alt av verdi. De stjal fabrikker for produksjon av olje, traktorer, stål og diverse andre
produkter som hadde vært viktige i krigsindustrien. De kuttet kunstgjødselproduksjonen med 82%. De ga tyske varer en meget
lav markedsverdi i eksportvirksomheten (som de allierte kontrollerte). De sørget effektivt for at det tyske folk ikke hadde
nok penger til mat. Og en stor prosentandel av unge tyske arbeidere ble holdt i tvangsarbeidsleirer for flere år. I det
første halvåret etter krigens slutt falt Tysklands industrielle produksjon med 75%.
De allierte, særlig USA, stjal alt som Tyskland hadde av industripatenter som la grunnlaget for USA’s dominerende rolle som
industrimakt etter krigen.
Tapet av så mye matjord og det store fallet i kunstgjødselproduskjonen gjorde at matproduksjonen falt med 65%. 60 millioner
mennesker begynte å sulte i det store fengselet Tyskland nå var omgjort til.
Bildet over er av de tre ansvarlige for drapet på nærmere 10 millioner tyskere etter mai 1945. Fra venstre Churchill, Truman
og Stalin. Bilder er tatt under den forbryterske Potsdam-konferansen.
De store forflytningene fra den ene siden av Tyskland til den andre ble godkjent av den allierte seierskonferansen i Potsdam
i juli og august 1945 og ble gjennomført med "den hardeste form for brutalitet", skrev den engelske forfatter og
filantropist Victor Gollancz i sin bok ”Our threatened Values” i 1946. Oversatt blir det "Våre truede verdier".
Den canadiske forfatter og tv-produsent Robert Allen, beskrev i en artikkel med overskriften Letter from Berlin (Brev fra
Berlin), i Reading magazine (Februar 1946), hvordan det så ut på en jernbanestasjon i Berlin når flyktningene kom sent i
1945: "De var alle utslitte og utsultet og så helt skrekkelig ut... Et barn var så vidt i live... En kvinne var det verste
bildet av nød jeg har sett...Til og med når du ser det, er det så vidt du tror det er sant... Kjære Gud, det var
forferdelig". [Bilde: Mennesker som ble tvangsflyttet fra øst-Tyskland; Så mange som 17 millioner ble tvangsflyttet fra
deres hjem i verdens største etniske rensing.]
I Vesten var jøden Morgenthau sin plan om å nedlegge Tysklands industrielle kapasitet vedtatt ved det allierte
hovedkvarteret av General Dwight Eisenhower i August 1944. Også Eisenhower var av jødisk ætt og fanatisk tyskerhater. I
møter med Morgenthau ga Eisenhower en "resept" på behandlingen av Tyskland som ville bli "god og hard", med en kommentar
som lød; "Hele den tyske befolkningen er en syntetisk paranoia".
Morgenthau tok et skriftlig referat av deres diskusjon til den amerikanske president, Franklin D. Roosevelt, og den britiske
statsministeren Winston Churchill da de møttes i Quebec i september 1944. Både Roosevelt og Churschill hadde også jødisk
blod i årene.
Den britiske utenriksministeren Anthony Eden, den amerikanske utenriksminister Cordell Hull og den amerikanske
krigsministeren Henry L. Stimson protesterte på det sterkeste mot Morgenthaus plan på grunn av at et Tyskland omgjort til et
primitivt jordbruksland ikke kunne produsere nok mat til å fø seg selv. Hull og Stimson fortalte Roosevelt at cirka 20
millioner tyskere ville dø om denne planen ble gjennomført.
Mange historikere sier at Morgenthau-doktrinen ble avvist etter protestene, men herr Morgenthau sa selv at den ble
gjennomført. Hvilket den faktisk ble og først ble opphevet i 1949 da den kalde krigen startet.
I The New York Post for den 24. november 1947 skrev Morgenthau: " Morgenthau-doktrinen for Tyskland ble en del av
Potsdam-avtalen … en kunngjøring av politikken for og planleggingen av de neste stegene som skal gjennomføres... signert av
USA, Storbritannia og Sovjet-Unionen".
Jeg kom først over disse retningslinjene da jeg gjorde undersøkelser for boken ”Other Losses” i 1989. Boken handler om
massemordet på tyske krigsfanger i allierte fangeleirer. I 45 år har historikerne aldri motsagt den omfattende
undersøkelsen som ble gjort i løpet av 4 år av den tyske regjeringen under kansler Konrad Adenauer, som konkluderte med at
godt og vel 1,4 millioner tyske fanger hadde dødd i fangenskap. Det som enda er diskutert av de to sidene er hvor mange som
døde i den andres leirer. Hver side har klandret den andre for nesten alle de omkomne.
Sovjet-Unionens fall i 1989 ga svaret på hva som er sannheten: Hvis KGB-arkivene førte bok på hvor mange tyskere som døde i
sovjetiske leirer, ville verden visst hvor mange som døde i vesten.
I 1992, dro jeg til KGB sine arkiver i Moskva, der jeg fikk lov til å vandre langs korridorene, lese det jeg ville og
fotografere alt jeg ville. Og der fant jeg rapportene fra KGB Oberst I. Bulanov og andre som viste at 450,600 tyskere hadde
dødd i sovjetiske leirer. Tar man tallene som viste 1,4 millioner døde, betyr dette at nesten 1 million døde i de vestlige
leirene.
I tillegg viser arkivene fra KGB at russerne også hadde fengslet flere hundre tusen sivile, hvorav mange tusen døde.
Dette var en skygge av en større tragedie; skjebnen til de tyske sivile.
De seneste deklassifiserte papirene til Robert Murphy ved Hoover instituttet i Stanford, California, og Robert Pattersons
manuskript i Washington gjorde bildet klarere. Murphy hadde vært sjefsrådgiver for de amerikanske diplomatene i Tyskland og
herr Patterson krigsminister i USA etter 1945.
Noen av Murphy`s papirer viste en katastrofal dødsrate i Tyskland som ble forklart av en kommentar av Murphy i diskusjoner
om den tyske befolkningsutviklingen. Han sa i en statlig rapport i 1947 at de amerikanske statistikkene om beregningene av
fødsler, imigrasjon og offisielle dødsrapporter viste at i de neste 3 årene ville den tyske befolkning være 71 millioner
innbyggere, men "for å være sikker og med tanke på den nåværende dødsrate i Tyskland, ville et tall på 69 millioner heller
bli brukt".
Med andre ord baserte Murphy amerikansk topp-politikk på kunnskapen om at den tyske dødsraten var dobbelt så høy som den de
amerikanske okkupasjonmyndighetene rapporterte til Washington.
[Bilde til venstre: En britisk sykepleier hjelper 3 flyktningbarn som ble utvist fra et barnehjem i Danzig, nytt navn Gdansk. Gutten til
venstre, 9 år gammel veide 20 kg og er for svak til å kunne stå. Gutten i midten, 12 år gammel veide kun 23 kg og hans 8 år
gamle søster til høyre, veide 18 kg. Dette bildet ble publisert for første gang i Time magazine den 12. november 1945].
I de nasjonale arkivene i Ottawa fant jeg et dokument tatt av canaderne i 1946, som viste en dødsrate i nord-Tyskland som
var nesten det tredobbelte av det de allierte rapporterte for de sonene de okkuperte i Tyskland 1945-1946. Den amerikanske
sanitetsoffiseren i Tyskland rapporterte at den egentlige dødsraten i de amerikanskokkuperte sonene i Tyskland i mai 1946
var 21.4 av 1000 innbyggere, eller 83% høyere enn det militærsjefen rapporterte til Washington.
Disse dokumentene i Ottawa, Moskva, Washington og Stanford viser at de allierte ikke bare ødela mesteparten av tysk
industri, men at de også reduserte tysk matproduksjon slik at tyskerne ville få mindre mat over flere år enn de strengt
rasjonerte nederlenderne hadde mottatt under den tyske okkupasjonen av Nederland.
"Fra 1945 til midten av 1948, så man det sannsynlige sammenbruddet, oppløsningen og ødeleggelsen av en hel nasjon". Dette
er ikke ordene av en revisjonist-historiker fra 1990-tallet, men det en sanitetsoffiser i den amerikanske marine rapporterte
da han så dette.
Kaptein Albert Behnke sammenlignet den tyske utsultningen med den nederlandske: I deler av Tyskland ble rasjonen fastsatt
til 400 kalorier pr person pr dag av de allierte okkupasjonstyrkene. I mesteparten av Tyskland var den ofte satt til rundt
1000 kalorier og offisielt var den ikke mere enn 1550 for to år. Nederlenderne fikk alltid mere enn 1394. [Bilde: 7 Sultne
babyer i den katolske barnesykehuset i Berlin, oktober 1947. Barnet til høyre er nær døden].
Og for sin deltakelse i utsultningen av nederlenderne ble nazi-Kommandanten Arthur Seyss-Inquart hengt av de allierte.
En sammenligning av de tyske statistikkene fra 1946 og 1950 viser følgene av utsultingen. Den fra 1950 viste 5,7 millioner
færre innbyggere enn det skulle vært ifølge tallene som ble bokført i 1946 statistikken, minus offisielle rapporterte
dødsfall, pluss fødsler og "immigranter" (Personer utvist fra øst-Tyskland og tilbakevendte fanger) i perioden fra 1946 til
1950.
Bildet over er fra dødsleiren i Aalborg hvor danskene myrdet tyske småbarn og andre tyske internerte etter at krigen var
slutt.
Murphy hadde virkelig vært konservativ, delvis på grunn av undervurdering av tallet på fanger som kom til Tyskland fra
Russland. Det totale tallet fra ikke-rapporterte dødsfall fra fanger, flyktninger og sivile i de beslaglagte tyske områdene
kommer på rundt 9 millioner mellom 1945 og 1950. Dette er langt flere enn de som ble drept under krigen. Alle disse
dødsfallene kommer i tillegg til de som ble rapportert.
Mens tyskerne sultet ble det canadisk-amerikanske nødhjelp-programmet satt i aksjon i andre deler av verden. Tidligere
president Herbert Hoover ble sjef for matdistribusjonen under Harry Truman, fløy verden rundt og fordelte nød-forsyninger.
Han fant store områder som led av matmangel, som det alltid har vært og enda er, men ikke uoverkommelig matmangel i verden
som helhet. Faktisk, verdens matprodukson i 1945 ifølge den amerikanske regjerings statistikker, var 90% av gjennomsnittet
fra 1936 til 1938. Ved slutten av 1946 var det normalt.
Hoover tigget, lånte og kjøpte nok mat fra de få nasjonene som hadde overskudd på mat –Canada, Australia og Argentina -- for
å mette munnene til verdens sultende. Han gratulerte canaderne varmt for deres samarbeid i en CBC tale i Ottawa 1946: "Til
Canada flommer takknemligheten fra flere hundre millioner medmennesker som har blitt reddet fra hungersnød av dette store
landet".
Bildet over viser fordrevne fra det okkuperte Øst-Tyskland som ankommer Berlin med tog i 1945. Polen ganske enkelt besatte
landet militært, stjal det og fordrev den tyske befolkningen.
Mens Hoover proklamerte seier over den største hungersnød-trusselen i verdens historie tok tyskerne sine første skritt inn
i deres verste år noensinne. Tidlig i 1946, førte rapportene om hungersnøden i Tyskland til at amerikanske senatorer som
Kenneth Wherry og William Langer protesterte mot "denne brutale og grusomme Morgenthau-doktrinen".
For sent ba President Truman Hoover om å blande seg inn. Herr Hoover talte til alle nord-amerikanerne: "Millioner av mødre
ser idag at deres barn dør foran øynene deres". Spedbarnsdødeligheten i noen av de tyske byene var på hele 20% hvert år,
katastrofalt høyere i Tyskland før krigen eller i resten av Europa i 1946.
Tilfeller av tuberkulose blant barn i Kiel, i den britiskokkuperte delen av Tyskland, økte med 70% i forhold til før krigen.
Hoover ba om nåde for Tyskland.
"Jeg kan kun appellere til din medynk og din nåde... Vil du ikke ta til ditt bord en usynlig gjest?"
Canaderne og Amerikanerne dekket bordet til den usynlige gjesten.
Ifølge statsminister MacKenzie King`s utenriksminister, Norman Robertson, var Canada det eneste landet som hadde holdt sitt
løfte om å hjelpe dem som sultet. Kun i Canada fortsatte rasjonering og kontroll over prisene lenge etter krigen slik at
andre kunne få sine munner mettet.
Mange eldre tyskere husker fremdeles "Hoover Speise"(måltid) som varmet kroppene deres på skolen i 1947. Mange millioner --
inkludert hundretusener av canadere født i Tyskland -- husker også sine hjem i delene av Tyskland som nå er under polsk
eller russisk herredømme. Ingen drømmer om erstatning for skader; alle drømmer om at vi skal kjenne til historien deres.
De allierte gjennomførte et folkemord på det tyske folk!