|
A. I. Bru om tyske arbeidsleire (1979) II
Da amerikanerne utpekte Auschwitz som hovedarena for jødeutryddelsen, blev kommandanten i denne leiren det naturlige
hovedvitne. Rudolf Höss var kommandant i Auschwitz til l. desember 1943. Han har avgitt en erklæring av 5. april 1946, som
går ut på at det blev drept 2½ million fanger i Auschwitz og at en halv million døde av sult og sykdom. I et vitneprov har
han forklart at han ble innkalt til Himmler og fikk ordre om å sørge for de nødvendige innretningene til utryddelsen. Men
det skulle holdes strengt hemmelig. Under sitt fengselsopphold i Krakau skrev han adskillig, også om måten hans erklæring
var kommet istand på:
Höss var nå kommet utenfor vestmaktenes område og da lot det sig gjøre å skrive slik. Det var vel også tilpasset de nye
forhold. Protokollen som nevnes er ikke identisk med den offisielle erklæringen av 5. april, men skal være i
overensstemmelse med den. De opptegnelser som han gjorde i Krakau avviker derimot på mange punkter. Merkelig nok er det hans
skriverier fra Krakau som idag er kommet på første plass, mens forklaringene fra Nürnberg er kommet i bakgrunnen. Det vil
imidlertid føre for langt å komme nærmere inn på dette her.
Den måten alle disse skriftlige "tilståelser" er kommet istand på gjør igrunnen videre kommentarer overflødig, men det er
fristende å se litt nærmere på Höss.
Hvis man frivillig skriver en beretning, avsluttes den ikke sånn. Det er nok å skrive og undertegne. Har leseren av dette
noen gang fått et brev hvor brevskriveren tilslutt skriver at han har gjennemlest brevet, godtatt det og undertegnet det?
Butz finner det utrolig at Himmler på dette vis har hoppet over flere tjenestegrader og overlatt såpass viktige avgjørelser
til en forholdsvis underordnet mann. Kjenner man litt til tyske forhold, vil man ikke tro det. Her kommer også det forhold
inn at det skulle bygges store innretninger og det går ikke så enkelt for seg.
Det skulle vært interessant å ha sett en sånn brenning, med ved lagt i bunnen på graven og 2 tusen lik ovenpå, hvordan veden
skulle få tilførsel av surstoff til forbrenningen!
Beskrivelsen av disse likbrenningene er også forskjellige. I en beretning fra Perry Broad heter det: "De forbifarende
reisende på jernbanetogene, ledsagerpersonalet på jødetransportene, SS-personalet, fangene og ikke minst også befolkningen i
den omliggende egn, måtte vite hva som foregikk, for skinnet fra omkring 10 brannsteder i det frie, hvor fra 200-1000 ble
brent hver gang, kunne sees i en omkrets på minst 3 km og lukten av brent kjøtt kunne kjennes like langt borte."
Sigismund Bendel, som skal ha vært med i særkommandoene, beskriver det slik: "Svart tykk røyk stiger opp fra graven. Alt
dette skjer så fort at det er så ubegripelig at jeg trodde jeg drømte... En time senere er alt atter i orden. Mennene tar ut
asken fra graven og legger den i en haug. En transport til blir bragt fram til krematoriet." (Wilhelm Stäglich: "Der
Auschwitz Mythos".)
Dette var ikke så lett å tro på, men det blir kanskje lettere å fordøye når han føyer til: "Fettet som fløt fra likhaugen
måtte særkommandoens fanger helle over likene for at de skulle brenne bedre."
Et tsjekkisk vitne, Filip Müller, skulle også ha hørt til særkommandoen. Han forklarte det noe bedre: "Den 40 m lange og ca.
6-8 m brede og 2½ m dype graven hadde fordypninger i endene, som menneskefettet kunne flyte ned i. Dette fettet måtte
fangene helle over likene for å få dem til å brenne bedre." (Wilhelm Stäglich: "Der Auschwitz Mythos".)
Disse eventyrfortellernes forklaringer satt Auschwitzprosessens dommere og hørte på og tok alvorlig i 1963-65! Det er nesten
utrolig.
For å støtte opp hverandres løgnhistorier er det laget mange tegninger og malerier etter krigen. Dette er en tegning av D.
Olere som skal vise krematorium 2 i Birkenau i aksjon. Slik har aldri noe krematorium fungert. Det finnes heller ingen tegn
på flyfotografier av køer i området. Falsk propaganda alt sammen.
Administrator i saken mot IG-Farben, amerikaneren Du Bois, skriver: "Som vitne hadde Schneider sagt at han aldri hadde hørt
om utryddelsene, ennskjønt han erindret at han en dag han hadde gått på veien forbi et ubenyttet krematorium. Dengang ble
det brent 1000 lik daglig i dette krematorium. FIammene slo 15 meter høyt opp i luften. Stanken trengte gjennem hele egnen
og 40 mil nordover og blandet seg med lukten fra krematoriet i Warszawa. Lukten sved i nesen på en halv mils avstand".
(Josiah E. Du Bois: "The Devil's Chemists".)
Denne framgangsmåten var absolutt å foretrekke framfor de andre tungvinte metodene!
Det foreligger også en "tilståelse" fra Kurt Gerstein. Den er skrevet på fransk og er så fantastisk i sitt innhold at Butz
ikke tar den alvorlig og det er det vel heller ingen grunn til å gjøre. Gerstein påstår at han drev 700-800 fanger inn i et
25 kvadratmeter stort rom og gasset dem ihjel med en dieselmotor. Butz bemerker til dette at hvis man fikk 7-800 personer
inn i et så litet rom var det unødvendig å bruke gass. De ville bli klemt ihjel eller dødd av mangel på surstoff. Gerstein
skriver at han meldte seg inn i SS for å hevne seg på nazistene, for å sabotere og for å kunne opptre som vitne mot dem! Men
han fant også opp "forbedringer", det vil si mer effektive framgangsmåter ved avlivningen! Gersteins beretning er avfattet i
flere versjoner. Han påstår at 25 millioner blev drept.
Det er to framstillinger, som hver på sin måte gir opplysning om hvordan erklæringen kom istand. Den ene går ut på at han
tilfeldigvis traff på amerikanske offiserer på et hotell i Rottweil og der leverte fra seg beretningen og en kvittering for
desinfeksjonsmiddel og så forsvant han. Den andre versjonen sier at han innfant seg i et fransk militærfengsel med sine
Erklæringene til Höss og Gerstein er gjengitt i sin helhet i boken til Butz, men de er for lange til å ta med her. Butz
bruker innpå 30 sider for å sømfare "tilståelsen" til Höss og den blir sterkt redusert etter å ha vært gjennemgått punkt for
punkt. Å komme inn på alle disse detaljer ville fullstendig sprenge rammen for dette heftet. De nevnte innvendinger, samt
noen som kommer i det følgende, får greie seg.
En uttalelse av den amerikanske fengselspsykolog Gilbert kan ha en viss interesse: "Han er for apatisk til at man kan tro på
anger og utsikten til å bli hengt synes ikke å uroe ham noe særlig". (Gustav Mark Gilbert: "Nuremberg Diary" 1947)
Den jødisk/nederlandske lege, Cohen, som var ved sykehuset i Auschwitz, skrev ikke noe om at han hadde sett gasskamrene, men
en annen lege, angivelig ungarsk jøde, Miklos Nyiszli, påstår å ha sett dem. Han ga først lyd fra seg i 1951. I det franske
tidsskrift "Les Temps Modernes" kom hans beretning fra Auschwitz. Den kom i bokform i USA i 1960 og senere på fransk og tysk.
Men de forskjellige utgaver stemmer ikke overens. I den ene heter det at det blev kremert 20 tusen daglig i Auschwitz, mens
(Ingen har kommet med noen god forklaring på hvor alle likene i Auschwitz skal ha blitt av. Leiren ble bygget på en sump, så
likene kunne ikke graves ned, brenning i åpne graver genererer ikke nok varme og krematoriumsovnene hadde ikke kapasitet til
å kremere mer enn en brøkdel av det antallet døde som blir oppgitt).
Den franske professor Paul Rassinier har forsøkt å oppspore Nyiszli, men forgjeves. Spørsmålet er om han er samme type bløff
som Wilkomirski. Det har vært en glimrende tid for falske profeter etter krigen.
Det kan være interessant å sammenligne det Höss og Nyiszli skriver om gassingen som begge skal ha vært med på: Höss: "En
halv time etter at gassen var kastet inn blev dørene åpnet og utluftningsanlegget satt i gang. Det blev straks satt i gang
med å ta ut likene. Det kunne ikke sees noen kroppslige forandringer, hverken krampe eller farveforandringer. Forurensning
var også sjelden og ingen fordreiede ansiktsuttrykk". Rudolf Høss: "Kommandant in Auschwitz".)
Her kunne den siste kommandant, Richard Baer(bildet over til venstre), passet inn. Men han var ikke samarbeidsvillig nok.
Han nektet bestemt for at det hadde vært gasskammer i leiren. Baer var kommandant fra november 1943 til krigens slutt og i
hans tid skulle det være gasset ihjel 437 tusen ungarske jøder. Saken mot ham blev utsatt 5 ganger, men så døde han
plutselig i fengslet under mystiske omstendigheter. Om dette skriver Wilhelm Stäglich:
"Etter flere kilder, som på sin side går tilbake til franske pressemeldinger, hadde Baer i varetektsfengslet bestemt nektet
å bekrefte eksistensen av gasskammer i sitt daværende kommandoområde. Det påståes ennvidere at Baer av denne grunn ble
skaffet av veien ved gift. Etter hans frues opplysninger var dødsårsaken til den inntil da kjernesunne mann blitt
uoppklart... Vi vet ikke minst siden den brutale bortførelsen av Eichmann fra Argentina, at det israelske etterretningsvesen
kan tiltroes alt. Da generalstatsadvokat Bauer til og med var zionist - er det ikke utelukket at den internasjonale
jødedommens mektige arm nådde helt inn i fengselscellen til Baer". (Wilhelm Stäglich: "Der Auschwitz Mythos".)
"Hver gang i de siste 15 år man har nevnt for meg ett eller annet vitne som påsto å ha sett selve gassingen, reiste jeg
uoppholdelig til ham for å få hans uttalelse. Hver gang skjedde det samme: Med mine dokumenter i hånden stilte jeg vitnet
mange nøye presiserte spørsmål til han åpenbart løy meg rett i øynene, for tilslutt å forklare at han ikke hadde sett det
Om Nyiszli's påstander sier Rassinier: "Hvis det hadde vært mulig å drepe 20 tusen på en dag i de 4 gasskamrene, ville det
vært umulig for de 4 krematoriene å kremere dem, selv om hver kremering bare tok 20 minutter .... Forestiller man seg den
tid krematoriene i Pere-Lachaise for eksempel bruker på å kremere 3 lik, vil man fastslå at ovnene i Auschwitz ennå må
brenne, (1964) og at man ennå ikke på noen tid kan tenke på å slukke dem." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)
Om seleksjon forteller Rassinier, at når det kom beskjed om at alle som var arbeidsdyktige skulle stille opp og det kom
lastebiler for å ta dem med til ukjent sted, gikk det rykte at de blev sendt til "himmelen". Dette forsøkte fangene å unngå.
Han beretter om et tilfelle fra Dora, som han med nød unngikk og som en kamerat kom med på. Han trodde at kameraten var
død, men traff ham igjen etter krigen. Kameraten kunne fortelle at transporten nok ikke hadde gått til et gasskammer, men
til Belsen, for at fangene skulle komme seg igjen! (Emil Aretz: "Hexen-Einmal-Eins einer Lüge".)
Slik var altså friheten blitt etter at Tyskland var befridd fra nazismen! At det skal være så farlig å høre andres
oppfatning tyder ikke på god samvittighet.
Da Rassinier ønsket å være tilhører på Auschwitzprosessen i Frankfurt ble han stoppet ved grensen - et nytt bevis på dårlig
samvittighet.
Rassinier fikk også en gang besøk av en mann som betinget seg å få være anonym. Rassinier beskriver mannen som
tillitvekkende. Mannen fortalte at han personlig hadde vært vitne til at det blev tatt livet av 250-300 jøder i Belzec ved
hjelp av en dieselmotor; altså omtrent som beskrevet i Gersteins beretning, bare i en langt mindre målestokk. Det tok bare
15 minutter. Rassinier har henvendt seg til sakkyndige, som hevder at så kort tid ikke på langt nær er tilstrekkelig til å
drepe. Tiltross for det fordelaktige inntrykk Rassinier fikk av den besøkende er han meget forsiktig i bedømmelsen av om
forklaringen er ekte eller om den er oppdiktet. Han skriver tilslutt:
"Tross alt som taler til hans gunst og tiltross for hans beklageligvis sene inntreden i konflikten, men som etter
omstendighetene kan unnskyldes, er hans utsagn å ta med den aller største forsiktighet. Man kan ikke si annet enn at hans
utsagn synes meget mer antagelig enn det vi i den henseende har vært vant til." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden
Europas.)
Det er grunn til å reflektere litt over den anonymes forklaring. Hvis den er ekte, er det helt på det rene at seierherrene
ville ha kunnet skaffe avgjørende bevis for dette. Dette måtte være langt å foretrekke framfor å framtvinge sånne
meningsløse "bevis" som Gersteins beretning er. Hvorfor har man da ikke nøyet seg med dette, men plusset på til det helt
absurde? Her kan et annet forhold spille inn. Det ville være av uvesentlig betydning å få straffet små forbrytere som disse
underordnede menn. Det var større karer man var ute etter, de små kunne gå med i slengen. Man hadde ikke i tilstrekkelig
grad fått diskreditert nazismen ved å henge noen små forbrytere.
Ghettoene
Det er tidligere nevnt at jødene for en stor dels vedkommende levde i ghettoer. I ghettoen i Warsawa var det bortimot
500 tusen jøder. I 1943 gjorde jødene opprør i ghettoen. Det blev langvarige kamper mot tyskerne og mannefallet var
selvfølgelig stort. Av andre store ghettoer nevnes Lodz med 160 tusen og Lemberg med 130 tusen. I Lublin og Radom og ellers
mange andre steder i Polen var det store ghettoer.
Bildet over til venstre er fra opprøret i Warsawaghettoen. Jødiske motstandsgrupper smuglet inn våpen og angrep tyske
soldater. Etter dette ble ghettoplanene forkastet til fordel for et system med internering av jøder i konsentrasjonsleire.
Da russerne i november 1944 nærmet seg Budapest, strømte det hundretusener av jøder inn i byen fra landdistriktene. Jødene
blev da samlet i en ghetto. Men da russerne erobret byen, fikk Røde Kors reisepass. Butz bemerker til dette at tiltross for
at komiteen måtte forlate byen, benyttes uttrykket "befrielse" i rapporten.
Det er en latterlig situasjon, at så lenge "undertrykkerne" var i Budapest, fikk Røde Kors drive sin virksomhet, men så
snart "befrierne" har inntatt byen, må Røde Kors pakke sekken sin og dra hjem i en fyk og en fei. Det må være med en
underlig følelse at rapportskriveren har fått seg til å kalle det befrielse.
Etter hva avisen "Allgemeine Unabhängige Jüdische Wochenzeitung" melder kjempet 1,41 millioner jøder i de allierte styrker.
110 tusen av dem skal være falt. I tillegg kommer de jødiske tap i partisankrigen, som vi kommer tilbake til litt senere.
Det blir tilsammen ikke så små tall.
Wannsee-konferansen
Det er gjort meget vesen av Wannsee-konferansen. Det er påstått at det der ble bestemt at jødene skulle utryddes. Den
Det tyske ord Endløsung er nevnt i dokumentene og det er oversatt til "l'elimination" på fransk og "extermination" på
engelsk, begge i betydningen tilintetgjørelse. Det må bli "vernichtung" på tysk. Endløsung betyr endelig løsning og det kan
være meget forskjellig. Selvfølgelig kan det også bety tilintetgjørelse. Når Endløsung hadde fått denne oversettelsen, ble
det grepet av verdenspressen med begjærlighet, for på den måten skapes historiske fakta i vår tid. I mangel av tobakk røker
man andre blader, heter det. Slik er det nok også med bevis.
Innsatsgruppene
Innsatsgruppene skal bare nevnes i korthet. De blev dannet for å ta seg av partisanvirksomheten, som vel kan sies å ha vært
en spesialitet i russisk krigføring. I denne virksomheten var også jødene med. Nedenstående opprop fra den internasjonale
jødiske konferanse i Moskva i 1941 viser:
Hilbergs regnestykke i partisankrigen kommer til at 1.150.000 jøder er drept ifølge hans rapporter, men han plusser likevel
på til 1,4 millioner. (Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews").
Hilbergs tall er for en stor del bygget på skriftlige "tilståelser"(affidavits), udaterte dokumenter og russiske
operasjonsrapporter og bør tas med en klype salt. Hvordan det enn forholder seg med dette så er dette krig og en skjerpet
sådan og har ikke noe med KS-leirenes offer å gjøre.
Innsatsgruppene besto av 3.000 mann (Butz) og kunne neppe være så effektive. Deres viktigste oppgave var å sikre
tilførselslinjene og bekjempe geriljavirksomhet bak den tyske fronten.
|
|
|
Det er ikke fremlagt noe skriftlig bevis for at det var tyske planer om å utrydde jødene. Dette bekreftes også av dr.
Kubovy ved den jødiske dokumentsentral i Tel Aviv i tidsskriftet "La terre retrouvé" 15/12 1960: "Det finnes ikke et eneste
skrift med Hitlers, Himmlers eller Heydrichs underskrift, hvor det er tale om å utrydde jødene og ordet tilintetgjørelse
forekommer ikke i Gørings skriv til Heydrich om den endelige løsning (Endløsung) av jødespørsmålet." (Paul Rassinier: "Zum
Fall Eichmann".) Bildet til høyre er av Reinhard Heydrich og hans familie.
"Den 11. mars (1946) kl. 23 blev jeg arrestert..... og plaget meget av Field-securety Police. Jeg blev slept til Heide,
nærmere bestemt til kasernen som engelskmennene 8 måneder tidligere hadde sluppet meg ut av. Under slående bevis kom mitt
første forhør i stand. Hva som står i protokollen vet jeg ikke, skjønt jeg selv har undertegnet den. Men alkohol og pisk
ble for meget også for meg. Pisken var min egen og hadde tilfeldigvis kommet med i min frues bagasje. Min hest hadde knapt
fått et slag av den, langt mindre fangene". (Institut für Zeitgeschichte: "Kommandant in Auschwitz".)
Det er mistenkelig at erklæringen er skrevet på engelsk, som Höss neppe behersket tilstrekkelig. Det naturlige ville være at
den var avfattet på tysk, for så å bli oversatt. At den ikke er skrevet av Höss er tydelig, for det heter tilslutt i
erklæringen: "Jeg forstår engelsk, som ovenstående tekst er nedtegnet på. Ovenstående utsagn er sanne. Denne erklæring avga
jeg frivillig og uten tvang. Etter at ha gjennemlest utsagnene, har jeg undertegnet og godkjent dem i Nürnberg, Tyskland den
5. dag i april 1946." Bildet over til høyre viser Rudolf Höss som henger i galgen mens han dør.
Det er påvist av Butz at det var kapasiteten på krematorieovnene som begrenset muligheten til å få av veien så mange lik som
påstått og ikke muligheten til å få dem ihjelgasset, hvis man hadde gasskamre i Auschwitz. Med de krematorieovnene som var
til rådighet det siste året, var det ikke mulig å få kremert mer enn 1058 pr. døgn og i virkeligheten foregår det ikke slik,
sier han. Det hevdes imidlertid at likene også blev brent i store graver med opptil to tusen hver gang. Men Höss sier at det
blev slutt med brenningen i graver da man fikk utvidet krematoriet.
Dette må sies å være en fin måte å hemmeligholde sakene på!
Heller ikke i krematoriene gikk alt så stille og ubemerket for seg som vi er vant til: "Røyken veltet ut av den høye
skorsteinen og snart skjøt flammetungene to meter høyt mot himmelen. Røyken blev tettere og svartere og mer kvelende og
hadde en egenartet lukt av brente lik, i likhet med brente fjær, men denne stanken av brent fett og brent hår, var
uutholdelig. Det vi hadde hørt i de andre leirene var altså virkelig sant - ryktene var ikke overdrevne. Her var
dødsfabrikkene! Da det blev aften, ble himmelen helt rød, som om den glødet." (Kitty Hart: "I am alive").
Det har også gått for seg slik: "800-900 meter fra stedet hvor ovnene befinner seg stiger fangene opp på en liten vogn som
går på skinner. Vognen tar 10-15 personer. Såsnart vognen er lastet settes den i bevegelse og i full fart inn i en gang. Ved
enden av gangen er en vegg og bak den er en tilgang til en ovn. Straks vognen støter mot veggen åpner den seg automatisk og
vognen vipper og kaster folkene i ovnen".
papirer og så hengte han seg i juli 1945. Men hans lik er ikke blitt funnet! Den første versjonen er den som er gjengitt i
følgeskrivelsen til dokumentet. Men siden erklæringen er skrevet på fransk er det sannsynlig at den er laget i et fransk
fengsel.
tallet er halvert til 10 tusen i en annen. Tilsammen blev det drept 24,6 millioner i Auschwitz, påstår han! Så meningsløse
tall skulle man ikke tro at noen festet lit til, men disse tallene går igjen i en rekke verker som gir seg ut for å være
historiske. Det er nok de store tallene historieskriverne er ute etter idag.
Nyiszli: "Likene lå ikke strødd omkring i rommet, men tårnet seg høit oppå hverandre. Det er lett å forklare: Det utenfra
innkastete Zyklon-B utvikler først sin dødelige gass nede ved gulvet..... Derfor tramper de ulykkelige ned hverandre, en
klatrer over den andre. Jo høyere de kommer, desto senere når gassen dem. Med blodige og oppklorte kropper, blødende fra
nese og munn ligger de der. Deres hoder er oppsvulmet og blå og fordreide til ukjennelighet. Særkommandoene i sine
gummistøvler sprøyter likberget med sterke vannstråler. Det må gjøres, for ved gassdød tømmer tarmen seg ved den siste
refleksbevegelse. (Quick nr. 4 1961)
Den franske kommunist og motstandsmann Paul Rassinier var fange i Buchenwald og Dora fra 1943-1945. Han har reist Europa
rundt etter krigen og utgitt flere bøker om KS-leirene. Tiltross for at han neppe kan ha hatt særlig tilovers for tyskerne
og nasjonalsosialismen synes han å ha hatt en utpreget trang til å finne fram til sannheten om KS-leirene og den påståtte
ihjelgassingen. Han kom tilslutt til den oppfatning at det ikke hadde vært noen gasskammer i det hele tatt. Men han mener at
det kan ha forekommet noen enkelttilfeller av utskeielser fra enkelte underordnedes side. Han har vært ute etter vitner som
påstår å ha sett gasskamrene:
selv, men hadde blitt fortalt det av en, desverre avdød venn, hvis utsagn ikke kunne draes i tvil. Jeg har på denne måten
reist tusener av kilometer gjennem Europa." (Paul Rassinier: "Das Drama der Juden Europas".)
Rassinier fikk mange vanskeligheter. Han blev trukket for retten, blev dømt og frifunnet om hverandre. Han ble nektet å
holde foredrag i tyske forsamlinger. Følgende avissitat viser det: "Politipresident Buhl lot igår aftes et møte av
venstreradikale stenge. Allerede før møtet meddelte politiet referentene at professor Rassinier hadde fått taleforbud... Da
forleggeren Karl-Heinz Priester fra Wiesbaden leste Rassiniers manuskript, oppløste politipresidenten forsamlingen."
(Hamburger Abendblatt, 26-27.mars 1960.) Bildet til høyre er fra fabrikkhallen inne i fjellet hvor de internerte bygget
V-raketter.
Det var mange anonyme som hadde mangt å fortelle i etterkrigens Tyskland; helst i tyskernes disfavør. Det var heller ingen
risiko forbundet med det. Det kunne tvertimot lønne seg. Vi har tidligere hørt om yrkesvitnene.
Her står man overfor et tilfelle hvor ingen kan svare et ubetinget ja eller nei på om den anonymes forklaring er ekte eller
ikke. Er den ekte, har det forekommet ihjelgassing med dieselmotor, riktignok i forsvinnende liten utstrekning i forhold til
det som er påstått. Belzec-leiren var nemlig meget liten og i drift bare noen få måneder. Det kan isåfall høist være drept
2-3 tusen, og ikke 600 tusen, som påstått fra polsk hold. Vigrids anmerkning: Hele dieselmotorgreia er tull. Folk dør ikke,
men blir syke av gassene fra en dieselmotor. Belzec var en liten leir for oppsamling og vekktransportering av tømmer fra
skogene rundt.
Det går som en rød tråd gjennem hele etterkrigspropagandaen at det var for å knuse nazismen at krigen blev ført. Når denne
forferdelige pesten var utryddet skulle freden komme. Men selv seierherren Israel fikk bare tyske Mark istedenfor fred. Også
der er det de små som må betale for de stores synder. Men de har fått verdens medlidenhet og det er godt å ha. For å få
beholde den må propagandaen mot nazismen fortsette til evig tid.
Ifølge rapport fra Røde Kors kunne alle jøder i Ungarn, som hadde visum til Palestina, fritt forlate landet inntil mars
1944. Da Ungarns riksforstander Horthy i oktober 1944 ba de allierte om våpenstillstand, hadde det en veldig virkning blant
jødene, heter det videre. Det blev demonstrasjoner, står det. Det påståes at det blev skutt på tyskerne fra de jødiske
husene. Resten kan man tenke seg. Det blev da opprettet 4-5 ghettoer i nærheten av Budapest. Bildet er av en Königstiger i
Budapest i 1944.
Dette er nevnt for å peke på de jødiske tap i kamphandlinger. Vi har fått det ensidig framstilt som om jødene alene omkom i
KS-leirene og ved gassing. Det er ingen tvil om at det døde mange jøder i disse leirene og de fleste døde ved
tyfusepidemier. Også i ghettoene herjet tyfus. Her kan blant annet henvises til Hilbergs "The Destruction of the European
Jews". I Warsawa-ghettoen var det så tidlig som 16.desember 1941 2.405 tilfelder av tyfus. Bildet er av en Jagdpanther i
Budapest i 1944.
20/1-1942 innkalte Reichsprotektor Heydrich statssekretærene, som hadde med jødespørsmålet å gjøre, til en konferanse. Det
er påstått at det der ble fattet beslutning om å utrydde jødene. Men det må sies å være helt utrolig at så viktige
avgjørelser kunne tas når ingen av topplederne var innkalt.
"Jødiske brødre i hele verden: La hevnens hellige flamme brenne klarere og klarere i deres hjerter!...... Kjemp med de edle
selvoppofrende partisaner..... Menneskeheten vil befries fra den brune pest. Gjør deres plikt i denne hellige krig!"
(Deutsche Hochschullehrer-Zeitung nr. 3 1967). Bildet viser en heltemodig tysk innsatsgruppe før oppdrag mot snikmorderne
som opererte bak de tyske frontlinjene.