|
A. I. Bru om tyske arbeidsleire (1979) I
Det forekommer nok også at KS-leirer ikke er så helt ukjent i fredstider. I England, som av mange er betraktet som noe av et forbillede på demokratisk styresett, har det vært slike leirer i over 7 år, nærmere bestemt i Nord-Irland. (Idag er konsentrasjons- og dødsleire i utstrakt bruk av Jew$A og Israel. Også i Norge har vi KZ-leire for invadører).
Det har i mange år vært snakket og skrevet så meget om de tyske leirene og forholdene der, at man får inntrykk av at det
bare var tyskerne som benyttet seg av denne form for frihetsberøvelse. Det har sikkert ikke vært så ønskverdige forhold i
Mens det tidligere het at det var gasskammer i alle tyske leirer, er det nå forlengst innrømmet at det ikke var noen slike innretninger på tysk område. Det var bare i de østlige områder, altså bak jernteppet, sies det nå. Dette er et uomtvistelig bevis på at det er fart med løgn og da er det vel grunn til å tvile på hele historien. Når man attpå til kan lese om at amerikanerne bygde noe etter krigen som skulle se ut som gasskammer i Dachau, vet man ikke om man skal le eller gråte. Hvor i all verden har folk tankene sine, når de kan tro på noe slikt? (Bildet under er av et dusjrom i Dachau som ble fremstilt som gasskammer for jøder etter krigen. Ren løgn som innrømmes idag).
Større personer enn nedskriveren av dette har innsett tvilens berettigelse. Den kjente franske vitenskapsmann Descartes hadde som første regel å ikke godta noe som sant, som han ikke klart innså var det. "Det er bare en ting jeg er sikker på, og det er at jeg tviler," skal han ha sagt. Foruten den nevnte grunn til å tvile gir alle kjempeløgner som settes ut under en krig grunn til skepsis. I friskt minne var historiene fra første verdenskrig om tyske grusomheter som etterpå ble innrømmet var ren krigspropaganda som ledd i den psykologiske krigføringen. Meldingen i London radio i aprildagene i 1940 om "jernringen" som sluttet seg tettere og tettere om tyskerne i Oslo den 9. april 1940 mens nordmennene i virkeligheten var på full retrett, var heller ikke glemt. Bildet under viser tysk fremmarsj i Sør-Norge april 1940.
Når man skal prøve å finne ut hva som virkelig er sant og hva som er uriktig fra den annen verdenskrig, vil man støte på uoverstigelige vanskeligheter. Det er lite som kan bevises. De fleste som visste noe om det som hendte er forlengst henrettet. Det er ingen umulig tanke at også dette kan være tilsiktet for å fjerne ubehagelige bevis. Og hvor har de tyske dokumenter tatt veien? Og hvem har adgang til dem? Den tyske dommer, dr. jur. Wilhelm Stäglich, har forgjeves bedt om å få se noen av dokumentene som danner grunnlaget for dommene i rettssakene mot de dømte tyskere etter krigen. Alle hans forsøk har mislykkes. Hvorfor? Når det byr på så store problemer å få beviser, er det av betydning å kunne trekke fram enkelte ting som ingen kan rokke ved. La oss derfor foreløbig holde oss til noe som vi alle kan kontrollere:
Men ikke alle falt for tysk hånd og det er antagelig grunnen til at disse ikke er registrert under en viss gruppe. Engelske
og norske angrep på hurtigrutene og annen kystfart krevde minst 652 norske liv. Her henvises til Trygve Nordangers "Lang
Kyst". Sabotasjeaksjoner og engelske bombeangrep bragte også betydelige ofre. Bare i Bergen ble 60 skolebarn bombet ihjel.
På Vardø Sykehus omkom 18 norske pasienter ved russiske flyangrep. Det samlede tap av drepte ved slike aksjoner er ikke
kjent av denne forfatter, men de er neppe under 400, snarere adskillig høiere. De såkalte likvideringer må også taes med.
For å gi et så fullstendig bilde av forholdene som mulig gjengis noen tall som justisdepartementet ga på en forespørsel fra en tysk statsadvokat i Reinhard-saken i 1967: Under okkupasjonen blev 366 nordmenn dømt og henrettet. Tallet på drepte i aksjoner av Gestapo var usikkert, men det lå antagelig mellem 100 og 200. I Norge døde 130 i fengsler eller KS-leirer, og i Tyskland døde 1.340, av disse var 630 jøder. (Aftenposten 20/6 1967.) Det må antas at størsteparten av de henrettede og de drepte ved andre Gestapo-aksjoner kan (s.24) regnes under gruppen hjemmestyrkene. Dette er behandlet så vidt utførlig for å påvise at en viss skepsis overfor påstandene om den tyske grusomhet ikke er ubegrunnet. Hadde tyskerne gått tilnærmelsesvis så hensynsløst fram som det er blitt gitt uttrykk for, hadde det ikke levd over fire millioner nordmenn idag! Det er all grunn til å tro at krigen har vært adskillig verre andre steder enn her i landet. I krig er det minst to parter og kampenes brutalitet avhenger ikke bare av den ene parten. Det er kjent at Sovjetrussland ikke hadde undertegnet de internasjonale konvensjoner for krigførselen og at krigen derfor fikk en annen og hardere karakter. Man må ellers være temmelig naiv for å tro at en så lang og blodig krig skulle kunne gå for seg uten grusomheter både på den ene og på den annen side. Krig er ikke annet enn en eneste stor forbrytelse.
Ikke mindre utrolig høres det ut når det hevdes at den overveiende del av disse millionene skal være blitt drept som lus og andre skadedyr i dertil innrettede gasskamre med det vanlige desinfeksjonsmiddel, blåsyregass! Det ligger utenfor enhver fornuft at tyskerne på dette vis skal ha transportert alle disse millionene fra leir til leir for å få tatt livet av dem, så belastet, for ikke å si overbelastet, som det tyske transportapparat var under krigen. Det måtte være langt enklere og mer økonomiske måter å få utført dette på. Det er ellers påfallende at det aldri nevnes (s.25) at noen fanger avgikk ved en naturlig død. På så lang tid ville dette ikke være til å unngå. Heller ikke får man høre at noen omkom ved allierte flyangrep. I en bok som en av våre mest kjente menn har skrevet, står det at leiren blev bombet og det står til og med at de frydet seg. Bombene synes ikke å ha truffet fangene. Det er kanskje som det sto i et julehefte i 1945: "Gud styrte bombene over Tyskland." I boken "Norsk Politi bak Piggtråd", som synes å være den mest objektive av samtlige norske, kan man lese om et russisk fly som fløy over leiren, og så står det:
Men det blev nok litt mer alvor etterhvert. En uke senere kom et virkelig angrep, så den ene blokken etter den andre fikk fulltreffere. Her står det virkelig at en brakke med jøder i blev truffet og 50 kvinnelik blev båret ut. (Olaf R. Walle: Norsk Politi bak Piggtråd.) Hilberg skriver om et amerikansk flyangrep på Auschwitz, at det blev kastet noen bomber, men han nevner ikke noe om det blev drept noen. Da russerne senere angrep leiren med fly, ser det heller ikke ut til at det gikk med noen internerte. Men da selve hovedangrepet kom og leiren blev besatt, heter det at det brøt ut store branner, og det blev døde og sårede. 29 av 35 lagerrom var brent ned, men russerne fant likevel verdifulle ting:
Det er noen merkelige folk, disse tyskerne, som kunne finne på å samle på alt dette håret midt under en så hard krig! For en plass det skulle til alt dette håret! Det er ikke å undres over at de tapte krigen. Konsentrasjonsleirene ble ikke på noen måte spart for flyangrep. Professor Kogon beretter om et angrep på Buchenwald 24/8 1944 med 384 døde og 1.462 sårede av fangene og 80 drepte og 238 sårede blant vaktmannskapene. (Eugen Kogon: "Der SS-Staat.")
Når man har lest om rettssakene i Tyskland og det som foregikk der, blir man ytterligere bestyrket i sin tvil. Det ville
være helt unødvendig med den terror og torturering som blev anvendt der, hvis man hadde virkelige bevis på massedrapene.
Forklaringer og skriftlige erklæringer fremtvunget med voldsmidler har ingen bevisverdi. Med hele Tyskland og det tyske folk
i sin makt skulle det ikke ha voldt noen vanskelighet å skaffe tilveie de virkelige beviser bygget på tyske dokumenter, som
At man ved Londonprotokollen fant det nødvendig å lage nye folkerettsregler, tyder også på at seierherrene selv var klar over at de ikke hadde noe å fare med. Hvis de hadde hatt det, hadde det klart seg med de gjeldende rettsregler. De tyske leirene var nok adskillig anderledes enn man har kunnet forestille seg. Dette henger selvfølgelig sammen med det ensidige bildet som massemedia har tegnet for oss. Enkelte var ikke bare å betrakte som KS-leirer, men de var samtidig ren storindustri. Dette var tilfelle både med Auschwitz, Buchenwald og Mauthausen og etterhvert alle leirene. I Buchenwald var det en stor underjordisk flyfabrikk og i Auschwitz var de store konsernene IG-Farben, Siemens og Krupp i virksomhet.
Christophersen forteller at for å få til prossessen med Buna blev det dyrket og foredlet en plante, "Kok Sagis", og på den plantasjen arbeidet han sammen med tyske og utenlandske arbeidere. Det var for det meste polske og jødiske kvinner, mange med høy utdannelse. Det blev drevet vitenskapelig og fangene var stolte av sitt arbeide, forteller han. Et annet interessant forhold om denne syntetiske gummi forteller Butz om. Da Japan hadde besatt Malaya og Ostindia, sto USA plutselig i beit for viktige råstoffer. Disse landområdene hadde forsynt USA med 90% av gummibehovet. Da USA i desember 1941 kom i krig med Japan sto landet overfor en akutt krise. Paradoksalt nok skulle tyskerne her komme USA til hjelp. Selvfølgelig ikke etterat Tyskland og USA var kommet i krig, men pågrunn av tidligere samarbeide mellem IG-Farben og Standard Oil om produksjon av Buna.
Det var 5 slags fanger i en KS-leir, politiske, kriminelle, homosexuelle, assosiale, såsom alkoholikere og landstrykere, samt såkalte illojale, som vesentlig besto av Jehovas Vitner. Egentlig var det ikke noen spesielle jødiske leirer, når unntas Theresienstadt, som var en slags prøveleir. Den blev to ganger inspisert av Internasjonale Røde Kors og beskrevet slik: "Disse menn ønsket å gi jødene et kommunalt liv i en by under deres egen administrasjon og med nesten fullstendig selvstyre". Forøvrig var jødene plasert i ghettoer. Dette stemmer også overens med de opplysninger som Leo Eitinger ga i et brev som han sendte til retten i Quisling-saken. Der heter det: "Under oppholdet i konsentrasjonsleiren Auschwitz hadde jeg anledning til å møte jøder fra nesten hele Europa og til å sammenligne den varierende behandling i de respektive land. En fikk inntrykk av at tyskerne hadde "visse hovedlinjer", men at de lokale naziregjeringer hadde temmelig store muligheter til å variere behandlingen.
Dette høres ikke så ille ut, men det var beregnet for Quisling-saken, og derfor het det tilslutt i brevet: "Bare de norske jødene ble i sin helhet sendt til Auschwitz og det kan ikke være tvil om at det må være Quisling selv som har skylden for dette." Dette synes å indikere at det ikke kan ha skjedd noe særlig med jødene inntil våren eller sommeren, ja kanskje inntil høsten 1944. Men vi har hørt om revolusjon i Slovakia og om russisk offensiv og da kan mangt forandre seg. I en revolusjon kan det gå med mange liv og ved en forskyvning av fronten kommer alltid mange folk plutselig på den andre siden av frontlinjen.
Det sier seg selv at forholdene ble langt verre i krigens siste fase, etterhvert som de fiendtlige hærene rykket fram på begge sider under fryktelige bombardementer og satte det tyske transportapparat ut av virksomhet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva som kan, eller må skje, i den situasjon som Eitinger beskriver, med revolusjon på et sted og militær offensiv og framrykking på et annet sted. Hva skjedde vel ikke av forandringer inntil mai 1945? Den enkleste grunn til å være skeptisk til påstanden om jødeutryddelsen, skriver Butz, er at etter krigens slutt var jødene fremdeles tilstede. Han hevder at de italienske, franske, belgiske og danske jøder for størstedelen var tilstede. Anderledes forholdt det seg med luxemburgske, nederlandske og de tsjekkiske jøder. Med de østerrikske var det uklart, men de fleste hadde utvandret før krigen. Likedan var det med de tyske jøder.
Det manglende antall jøder, mener han, utlignes ved at ved krigens slutt var det millioner registrert som "Displaced Persons" i de tyske leirene og i de tyskokkuperte områdene. De fleste av dem jøder. Han henviser til en jødisk publikasjon som blev utgitt i USA i 1947: "A History of the Jews" av Solomon Grayzel. Dessuten hadde mange jøder utvandret til Palestina eller USA. Mange av de jøder som hadde utvandret til USA kom tilbake til Tyskland etter krigen. Etter å ha gjennemgått et kort kurs ble de etterforskere eller dommere under lynsjeprosessene mot tyske patrioter. Butz forteller at i de første år etter krigen blev turistene i Dachau vist to rom som blev framstilt som gasskammer. Det ene var dusjbadet, som ble forklart som kamuflerte gasskammer. Det andre var desinfeksjonsrommet for desinfisering av klær. Men etter 1973 er det blitt slutt på det. Det var bare i de østlige områdene, altså bak jernteppet, at det fantes gasskammer, heter det siden.
Da britiske tropper besatte Belsen fant de et stort antall ikke begravede lik. Dette blev tatt som et bevis på at tyskerne bevisst hadde tatt livet av fangene. Det blev med den største begjærlighet tatt opp av verdenspressen og behørig fotografert som bevis på tysk grusomhet. I virkeligheten var dette, og lignende forhold på andre steder, som i Buchenwald og Dachau, en følge av at tyskerne i krigens sluttfase hadde mistet kontrollen over situasjonen på grunn av de voldsomme bombeangrepene og de framstormende allierte hærer. Bildet over til høyre er av likhaugene etter en tyfusepidemi i Bergen-Belsen som følge av de jødealliertes forbryterske teppebombing av Tyskland. De likhaugene som blev funnet hadde ingenting med masseutryddelse å gjøre slik de britisk-amerikanske bombeangrepene på Dresden, mener Butz. I Dresden lå det lik i massevis i lange tider før det var mulig å få dem av veien. Kanskje atombombene over Hiroshima og Nagasaki bør nevnes i samme forbindelse. Den vesentligste årsak til de ubegravede likene i Belsen var en tyfusepidemi. Alle var på det rene med at tyfus herjet i de tyske leirene og også i de østlige kampområder. Dette kom av den stadige forbindelse med Østområdene og derfor var det nødvendig med desinfeksjon. Tyfus blev overført ved lus og derfor måtte alle fangene ved ankomsten til en leir kle av seg og avluses. Klærne blev samtidig desinfisert. Det samme gjaldt ved soldattransporter. Både desinfeksjonsrommene og dusjbadene er siden blitt påstått å ha vært gasskamre!
Tyfus var nok den farligste fiende for fangene i KS-leirene. To tabeller viser at det døde ca. 110 tusen i de tyske leirene fra l/7 1942 til l/7 1943, mens tallene fra august 1943 viser betydelig lavere dødelighet, vel halvparten. Det er tragisk, sier Butz, at så mange internerte skal sette livet til i KS-leirer under krig i vår tid. Han tilskriver dette at så mange folk stues sammen i dårlige bygninger under lite sanitære forhold og med dårlig ernæring. Han sammenligner med dødsfallene i den amerikanske borgerkrigen. I Rock Island og Camp Douglas var dødskvoten 2-4% pr. måned. Florence hadde 12.000 fanger og mellem 20 og 50 dødsfall daglig. I Andersonville døde 13.000 av 50.000 fanger. I boerkrigen hadde engelskmennene flere tusen sivile hvite fanger og 75.000 negere i sine KS-leirer. Den årlige dødskvote blant boerne var 120-340 pr. tusen, mens dødeligheten blant barn var på hele 600 pr. tusen. Dette skyldtes epidemier. 27.000 kvinner og barn døde i disse leirene.
Krigens siste dager blev en katastrofe. Ellers er det verd å merke seg at fangene hadde arbeide ute på bondegårdene og fikk kolossalt med pakker gjennem Røde Kors og hjemmefra. Ialt fikk de norske 38.512 pakker. Det tilsvarer over 1 kg pr. mann daglig! Det er ikke det minste å undres over at de la på seg. En annen interessant opplysning fra Stutthofleiren er, at de norske fangene traff engelske og franske krigsfanger, som også arbeidet ute på bondegårdene og hadde et eget rom der. Slik behandlet altså tyskerne sine fanger. Det må være ille for dem, som i sitt krigsfangenskap hadde det såpass bra, å tenke på den grusomme behandling som tyskerne fikk etter krigen.
Det store antall pakker som fangene fikk er i god overensstemmelse med Einar Gerhardsens erfaringer fra Sachsenhausen. Han skriver selv i "Fellesskap i Krig og Fred" at han aldri har veid så meget som da han kom hjem derfra. (s.34) Det ligger klart i dagen at nest etter tyfusepidemier var det flyangrep og de siste ukers krig som krevde de fleste offer blant KS-fangene. Når det gjelder de leirene som blev overtatt av russerne er det stor uklarhet om hvad som skjedde. Aftenposten 13/3 1971 har en beretning fra en tidligere jødisk flyktning om befrielsen ved russerne: "Riktignok ble noen kvinner sluppet hjem, de skulle bare ta seg fram som best de kunne, mest til fots - ikke få av dem ble forresten voldtatt av "befrierne". De fikk også beskjed om at mennene skulle bli sendt til Krim og ville så bli sendt hjem når de ble friske. De "befridde" jødiske fangene ble stengt inne sammen i kuvogner- akkurat som under tyskerne, men de brydde seg ikke om det, de skulle jo snart bli fri og friske. Feilen var bare at toget ikke stoppet ved Krim, det stoppet ikke før Sibir."....
Som tidligere nevnt var Auschwitz en stor industrileir. Det var behov for arbeidskraft, og det var derfor naturlig at nyankomne fangers arbeidsdyktighet blev undersøkt. Dette var de såkalte seleksjoner, som er blitt hevdet å være sortering for gasskamrene. Det var også sykehus med mange avdelinger der og derfor kom det også syketransporter dit. Det var ofte tyfusepidemier og dødeligheten var stor. Krematorienes kapasitet tilsvarte noenlunde dødsraten, mener Butz. Bildet til høyre er av sykesøstre i Auschwitz med to nyfødte babyer som vitner om den høye standarden på sykepleien i Auschwitz.
Den hollandske jøde Eli A. Cohen var i Auschwitz ved sykehusforvaltningen. Han har senere skrevet en bok om sine erfaringer.
Om den omstridte seleksjonen skriver han: (s.35) "I 90 % av tilfellene blev kartotekkortet utlevert til sanitetsledsageren,
hvilket betød død ved gass for pasienten, uten når den politiske avdeling anordnet det motsatte...... Ikke bare uttærede
fanger, men også noen som så velnæret ut, blev til sine tider bstemt for gasskammeret, leilighetsvis fikk
SB er påstått å skulle være et dekkord for ihjelgassing. Men under Nürnbergprossessen kom det fram at det kunne bety noe helt annet. Kaltenbrunner blev forelagt et dokument hvor SB var anordnet, og da han fikk se dokumentet, kunne han fortelle at det i det tilfeldet var særbehandling for folk i de to elegante hotellene "Winzerstube" og "Walzertraum", med rett til fri korrespondanse og til å motta pakker og en flaske champagne pr. dag! Bildet over til venstre er av tannklinikken for de internerte i Auschwitz.
Cohen føier til at sykeavdelingene i andre leirer, som han riktignok bare hadde lest om, var meget dårligere. Sykehuset i Auschwitz var ingen luksusinnretning, men tyskerne gjorde seg alvorlig umak med å få de syke friske igjen, også jødene. Det siste stemmer dårlig overens med det som Cohen skriver i det foregående. Men det tyder (s.36) ikke på at det var meningen å ta livet av fangene, men tvertimot at det gjaldt å få dem arbeidsdyktige igjen. Cohen nevner ikke noe om at han har sett gasskamrene. |
|
|
Konsentrasjonsleirer benyttes av alle krigførende land for å ta vare på folk som kan være en fare for krigføringen. Systemet
har vel på en eller annen måte vært praktisert også før i tiden, men det er neppe særlig misvisende når det i Gyldendals
Konversasjonsleksikon står at KS-leirer for første gang blev opprettet av engelskmennene under boerkrigen for fangne boere
for å knekke boernes motstandsvilje. Det var i alle fall den gang leirene fikk det navnet som de siden har fått beholde.
(Bildet til høyre er fra en engelsk dødsleir for boere under Boerkrigen).
de andre lands leirer heller, men det får vi ikke høre et ord om. I den forbindelse er det verd å nevne at det var flere
leire i Danmark i flere år etter krigen, hovedsakelig for tyske flyktninger. Etter det Dansk Tidende berettet for et par år
siden, døde det mange tusen i disse leirene. (Bildet viser en slik gravplass for myrdete tyske internerte i Aalborg etter
krigen).
Tvil kan være en nyttig egenskap å være belastet med. I en verden full av løgn og bedrag er tvilen på riktigheten av alt det
som serveres i aviser og andre massemedia simpelthen en nødvendighet, hvis man ikke skal komme totalt bort fra virkeligheten.
For den som har opplevd krigen og okkupasjonen her i landet, kan det være ikke så lite av en overraskelse at tyskerne skal
ha gått fram på det vis. Unntar man dem som direkte forsøkte å stikke pinner i hjulene for tyskerne, er det vel rett å si at
tyskerne ikke fornærmet noen. Det som medførte tap av liv, skyldes dem som ikke holdt seg til okkupasjonens lov. Resten må
skrives på våre venner i vest og i øst. Det er derfor grunn til å ta alle disse beretninger med en klype salt.
Ifølge Einar Gerhardsens "Fellesskap i Krig og Fred" var de norske tap under krigen og okkupasjonen 10.262 døde.
Sammenlignes dette tallet med de finske tap bare under vinterkrigen (s.23) på 22.900 falne på knapt 3½ måned, med de norske
tap på 5 år, taler tallene for seg selv. Ser man nærmere etter, viser det seg at 850 falt i de væpnete styrker i 1940, 3.638
var omkomne sjøfolk, (også under l. verdenskrig omkom et stort antall norske sjøfolk) 1.100 falt under alliert kommando,
altså i kamp, 2.091 av de drepte var i hjemmestyrkene. Denne betegnelsen tyder på at det var folk i kamp, og det er ordinære
krigstap. Bildet til høyre er av Holen skole i Bergen etter at de jødeallierte hadde slaktet 60 skolebarn der ved bombing.
Når et ukjent antall sivile drepte under krigen i 1940 legges til, blir det ikke stort igjen til tyske voldshandlinger.
Bildet til venstre er av den allierte senkingen av det sivile skipet Irma som ledd i den jødeallierte terrorkrigen mot den
norske kystbefolkningen.
Det blir ikke lettere å tro på ihjelgassingen ved at det er blitt oppgitt så mange forskjellige og fantastiske tall, helt
opp til over 24 millioner. At slike påstander er blitt tatt alvorlig, viser bare hvor lettferdig disse saker er blitt
behandlet. Bildet til høyre viser ofre for kommunistenes terrorkrig mot sivile.
"Vi så tydelig at flyveren vinket til oss - Var det ikke det vi sa? De karene visste nok om Stutthofleiren! .... Vi så
Steegen og andre sentrale plasser bli angrepet, gårdene rundt oss sto i brann... vi hadde sett Danziger Strasse bli bombet
med resultat: flere drepte av både mennesker og dyr - men her i leiren vinket flyverne! Distriktets mest bombesikre rom var
nok bak piggtråden!" Bildet til venstre viser en fredelig lunsj i arbeidsleiren Stutthof.
I 6 av de gjenstående rom fant "frigjørerne" (s.26): 368.820 herredresser, 836.255 kvinnekåper og drakter, 5.525 par
damesko, 13.964 tepper, store kvanta barneklær, tannbørster, tannproteser, kasseroller og panner... og i garveriet fant den
sovjetiske oppdagelseskommisjon syv tonn hår. Til høyre viser bildet at de internerte i Auschwitz sorterer de innsattes
eiendeler for lagring i området kalt "Canada".
sikkert måtte være tilstede i betydelig grad, hvis det var blitt begått forbrytelser i den målestokk. Enkelte vil nok
innvende at det var sørget for å skaffe av veien ubehagelige papirer. Men i et slikt tilfelle ville mengden av dokumenter
være så stor at det ikke ville la seg gjøre å få bort alt.
Det var ikke bare fanger i disse leirene, men også vanlig lønnede arbeidere, både tyske og utenlandske. Ikke minst Auschwitz
var av stor betydning for den tyske krigføringen. Beliggenheten av denne leiren var ingen tilfeldighet. Den lå i det store
kulldistriktet i Oberschlesien og av disse kullene blev det laget syntetisk bensin og gummi(Buna). Det var også
underholdning i leiren, som kino, teater, konserter, kabaret og idrettsstevner. Det manglet heller ikke bordell. Thies
Christophersen forteller i et lite hefte som han har skrevet om sitt opphold der i 1944, at billett til bordellet var premie
for god oppførsel.
Tyskerne var imidlertid kommet lenger på området, så amerikanerne hadde interesse av å få flere opplysninger. Det kom derfor
til forhandlinger så sent som i 1940 i Basel. Men frontene var kommet i bevegelse i Europa og tyskerne fant situasjonen så
alvorlig at de brøt forhandlingene. Amerikanerne hadde imidlertid nå så mange opplysninger at de løste problemet. De hadde
dessuten den fordel at de hadde olje som kunne brukes som råstoff og den prossessen er enklere. Men de hadde store praktiske
vanskeligheter å overvinne på grunn av manglende erfaring ved produksjonen. Bildet viser et Mg34 i aksjon i Frankrike 1940.
I Slovakia blev jødene samlet i store leire. En liten del blev sendt til Auschwitz. De fleste ble i landet, og en del, de
såkalte statsviktige, var helt frie inntil revolusjonen sommeren 1944. Jødene i protektoratet Bøhmen og Mähren blev for en
stor del sendt til Theresienstadt. De ungarske jødene blev ikke arrestert før i april 1944 og behandlet meget bedre. Ved
"befrielsen" av Buchenwald blev det funnet 1000 jødiske barn fra Ungarn. En del av de polske jøder var i forskjellige
ghettoer og arbeidsleirer helt til den russiske offensiv i august 1944, da de blev sendt vestover. Til og med en del tyske
jøder ble sendt til Theresienstadt og fikk der en sjanse til å overleve krigen".
I ghettoene hadde jødene en forbausende frihet med eget politi eller ordensvern. I Budapest var det til og med et jødisk
Senat. Dette må ikke oppfattes som et forsøk på å framstille det som om alt var bare velstand og glede i ghettoene eller
leirene. Det var det sikkert ikke. Meningen er bare å gi et tilnærmet korrekt billede av forholdene. Bildet til høyre viser
heltemodige tyske soldater i Budapest før den kommunistiske morderhæren erobret byen.
Men det var vanskelig nøyaktig å fastslå hvor mange som hadde utvandret og hvorhen. I mange tilfelder, kanskje i de fleste,
var de ikke lenger på sitt gamle bosted. Hvor mange som var kommet over til Sovjetrussland, både ved Polens deling i 1939 og
senere ved felttogene i øst, var umulig å anslå, men Butz mener at det ikke er så få. Bildet til venstre viser jødiske
flyktninger som kommer med båt til Palestina 20. juli 1947.
På dette vis kan jernteppet gjøre sin nytte, også for dem som ellers ikke hylder dette skille i Europa.
Mot slutten av 1944 blev det særdeles vanskelig i Belsen. En maskin var gått istå og derfor måtte desinfeksjon sløifes.
Uheldigvis var en transport lusbærere og da var det gjort. Belsen var i krigens siste måneder sykeleir og det gjorde
forholdene enda verre. Mange av fangene var så syke at 13.944 døde etter den engelske besettelsen. (Erich Kern:
"Deutschland im Abgrund".) Bildet til venstre viser en britisk soldat bulldoze lik som er døde av tyfusepidemi etter at
britene overtok ansvaret for Bergen-Belsen.
I Stutthofleiren ved Danzig, hvor 271 norske politimenn satt, var det også store tyfusepedemier. På det verste blev det bært
ut 200 jødelik daglig, står det i boken av Walle. Også de norske fikk føle dette. 3 døde i leiren, og 10 døde på hjemturen,
flere i Sverige og 1 etter hjemkomsten. Det er bemerkelsesverdig at i krigens siste dager blev tre fangeskip "Thielbeck",
"Cap Arcona" og "Deutschland" senket av allierte fly i Lübeckbukten og 10 tusen fanger omkom. Bildet til høyre er av "Cap
Arcona" som bombes i filler av de jødeallierte med 5.000 fanger ombord i slutten av april 1945 i Neustadt. Dagen etter
inntar britene byen.
Om fangene hadde det relativt bra i Stutthofleiren, så fikk de en hard tørn på hjemveien. De blev splittet i flere grupper
og slet vondt hjemover. Det var også der det ble det største mannefallet. Opplysningene fra Stutthofleiren er fra: Olaf R.
Walle: "Norsk Politi bak Piggtråd".
Desverre er flyktningen anonym, så det er ikke godt å vite hvilken verdi man skal tillegge hans fortelling, men det skjedde
meget nettopp i de dagene.
fangeforvaltningens pårørende, som offisielt var unntatt, lide den samme skjebne......... Offisielt kjente ingen virkelig,
heller ikke forvaltningsstedets personale, det siste mål for denne prosedyre, for bak de ihjelgassedes navn blev bokstavene
SB satt, forkortelsen for særbehandling." (Sonderbehandlung) (Eli A. Cohen: "Human Behavior in the Concentration Camp".)
Når Cohen skriver at ingen kjente det siste mål, må han ha fått rede på skjebnen til dem som fikk SB på kortet, etter at han
blev fri, siden han kaller dem ihjelgasset. De var da ikke gasset ihjel da de fikk SB på kortet.