|
HoloCa$h av A. I. Bru 45 siders hefte utgitt i 1979
Innledning
"Løgnen går herlig staset, sannheten arm og laset" - Henrik Wergeland.
Da den annen verdenskrig var slutt, holdt president Truman en tale i amerikansk radio og sa blant annet:
"Dette er en seier for demokratiet."
Det var sikkert mange som la en forjettelse i de ordene. Fire år tidligere hadde nemlig president
Roosevelt og Churchill gjennem Atlanterhavsdeklarasjonen tilkjennegitt hvorfor krigen blev ført og
målet med den. I erklæringens § 6 heter det:
"Etter nazityranniets endelige utslettelse håper de å se virkeliggjort en fred som tillater alle nasjoner
å bo trygt innenfor sine egne landegrenser, og som gir alle mennesker i alle land sikkerhet for at de
kan leve sitt liv uten frykt."
Når vi nå 34 år senere (skrevet 1979, red.), ser tilbake og minnes Trumans ord om denne
demokratiets seier, får vi en beklemmende følelse av hvor lite denne seier har vært til gavn for
menneskeheten. Og håpet i Atlanterhavsdeklarasjonen er gjort grundig til skamme for millioner av
mennesker.
De 34 årene har bragt verden en uendelighet av kriger, borgerkriger, oppstander og kupp. Det er nok
å nevne de langvarige krigene i Korea, Vietnam og Palestina, borgerkriger og kupp i de fleste
afrikanske land, oppstander i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen og Østtyskland, omveltninger i
Pakistan, Bangladesh, Iran og Etiopia, uro, terror og konsentrasjonsleirer i Nordirland. Det har neppe
vært en eneste dags fred i alle disse årene. I tillegg til alt dette har vi fått terrorhandlinger,
kidnappinger og flykaprinqer som verden aldri har sett maken til. Forutsetningen for en bedre og
tryggere verden, som blev utformet i Atlanterhavsdeklarasjonen ved formuleringen
"nazityranniets endelige utslettelse", blev fullbyrdet ved Tysklands fullstendige nederlag, dets
besettelse og den tyske befolknings "denazifisering" (les hjernevask). Men hvor blev det av freden
og den tryggheten uten frykt som blev forespeilet oss?
Hvad er så grunnen til denne sørgelige utviklingen? Det er det som dette lille skrift skal forsøke å gi
et svar på.
Man skulle tro at etter en så lang og blodig krig, ville gleden over at det hele var over, være så stor
og ekte at det blev gått inn for fred og fordragelighet.
Tenk om man hadde sagt som så: "Nå er dette sørgelige kapittel over, nå vil vi forsøke å finne ut
hvorfor det skjedde, for å lære av det, så slikt ikke gjentar seg! Alle impliserte kunne så få forklare
seg uten å ha straffetrusselen hengende over seg. Da ville man ha kommet den historiske sannhet så
nær som det var mulig å komme.
Men det skulle desverre vise seg at man ikke var innstillt på fred. Krigen skulle fortsette. De mange
gyldne løfter, som blev gitt av dem som omsider blev seierherrer i den annen verdenskrig, endte med
krig, uro og lidelser for millioner av mennesker som lengtet etter fred. Trusselen om den tredje
verdenskrig har hele tiden hengt over verden som en truende mare, mens alle "store" stats- og
vitenskapsmenn gjør sitt ytterste for å gjøre våpnene enda mer ødeleggende.
Dette viser at krig ikke bringer noen løsning på konflikter mellem nasjonene, men tvertimot skaper
nye. Krigens vesen er heller ikke egnet til å skape en fredelig atmosfære. Den opphissende
krigspropaganda skulle også denne gang bære frukter. Etter samme mønster blev det, i alle av
krigen berørte land, satt igang storstilte forfølgelser og trakasserier, ikke bare overfor dem som
hadde vært med i krigen på den tapende parts side, men også overfor folk som ikke hadde vært
villige til å være med i krigshylet, eller hadde hatt det minste med krigen å gjøre. Det var ikke
fredens time som var kommet, men hevnens. Nå skulle byttet deles, nå gjaldt det å sikre seg
maktposisjoner.
I strid med all vanlig rett blev det satt iscene såkalte rettssaker etter lover som var laget for formålet,
så det skulle se ut som vanlige rettssaker.
De kjempemessige rettssakene kunne fullt ut måle seg med de beryktede Moskvaprosessene fra
mellemkrigstiden. Den høyeste statsanklageren fra Moskvaprosessene, Vysjinski, var også med. Bare
dette burde gi grunn til ettertanke. Det var i realiteten en godtagelse av prinsippene fra
Moskvasakene, som Vesten altid, både før og etterpå, har tatt avstand fra.
I Tyskland holder dette fremdeles på. I disse dager er det vedtatt en ny lov i Tyskland, som gjør det
mulig å fortsette med dette helt til den siste tysker fra den annen verdenskrig har vandret til sine
fedre. Har noe lignende tidligere forekommet i verdenshistorien? I så fall må det være i
hekseprosessenes tid.
Tiltross for den store risiko det har vært forbundet med å ta til motmæle mot denne etterkrigsjustis,
er det enkelte personer som har våget skinnet, undersøkt forholdene og utgitt bøker og andre skrifter
som har avdekket skandaløse forhold. Ingen av disse skrifter er oversatt til norsk, og det er grunnen
til at utgiveren av dette heftet vil gjøre norske interesserte delaktig i noe av det som har foregått og
som ikke har vært så almindelig kjent (s.4) her hjemme. Emnet er imidlertid så omfattende at det
bare lar seg gjøre å trekke fram noe av det som skiller seg særlig ut.
Amerikaneren Arthur R. Butz, professor ved universitetet i Evanston, Illinois, har foretatt en grundig
undersøkelse av forholdene i Europa etter krigen og har utgitt en bok, "The Hoax of the twentieth
Century", om sine studier av de største rettssakene mot tyskere etter krigen og forholdene i
konsentrasjonsleirene. Han skriver at han, som de fleste amerikanere, hadde oppfattet tyskerne som
særdeles grusomme under den annen verdenskrig, men etter å ha lest en del "revisjonistisk" litteratur,
begynte han så smått å tvile på ektheten av noen av de grusomheter som tyskerne skulle ha begått.
Men han oppdaget også etter hvert at seierherrene, både under og etter krigen, hadde gjort seg
skyldige i grusomme forbrytelser. Dette utelukker selvfølgelig ikke muligheten av at tyskerne kan ha
vært like grusomme, men han sier allerede i forordet at en omhyggelig vitenskapelig undersøkelse
klargjør at det aldri har forekommet at tyskerne har laget lampeskjermer av menneskehud. Han
nevner forøvrig verdenspressens enorme makt og "den upartiske og universelle kirkes" holdning.
Tribunalene
Seiersmaktene kunne henholde seg til "de alment bekjente kjennsgjerninger", som de ganske enkelt
hadde satt ut i livet ved London-protokollen av 8/8 -1945 og det av dem innsatte militærtribunal,
som var bundet av disse bestemmelser, og hvis avgjørelser ikke kunne ankes. Den amerikanske
dommer Francis Biddle hadde allerede på Jalta-konferansen forfattet en uttalelse hvori det het: "De
høyeste tyske ledere er vel kjent, og det vil ikke volde noen vanskeligheter å bevise deres skyld.
"Den russiske dommer Nikitschenko uttalte seg enda tydeligere før prosessen:
"Vi beskjeftiger oss her med hovedkrigsforbryterne og de er allerede dømt." (Eugene Davidson:
"The Trial of the Germans".)
Det er helt uvanlig at dommerne uttaler seg på forhånd om den dom de skal felle, men
nürnbergtribunalet var heller ingen vanlig domstol. Forøvrig hadde Nikitschenko helt rett.
Dommene var allerede avsagt. Det var bare det formelle som gjensto.
Amerikaneren Bernay, som var en av hovedmennene bak iscenesettelsen av prosessene, sa til
amerikanske aviser og forleggere i 1945:
"Når vi først en gang har bestemt at SS er en krimineil organisasjon og at et medlemskap er
kriminelt, vil vi med et slag snappe et betydelig større antall forbrytere."
(N.Y.Times 21/6 1945, 6/12 1945, New Yorker, 17/11 1945.)
Dette tilsvarer det som blev gjort i Norge da medlemskap i NS (Nasjional Samling, som forfatteren
aldri var medlem av, red.) blev erklært straffbart.
Bernay sa videre til avisene:
"Vi er Tysklands regjering i vår sone, derfor kan det ikke finnes noe rettssystem uten vår
godkjennelse. Vi er loven. Hvis vi ville, kunne vi trekke tyskere for retten for forbrytelser som ligger
20, 30 eller 40 år tilbake i tiden."
Dette var altså rettsgrunnlaget som det blev bygget på. Det taler for seg selv.
Den første prosess som blev ført var mot lederne av Bergen-Belsen leiren høsten 1945. Den foregikk
i engelsk regi. Det blev brukt tortur i en slik grad at flere av fangene ba om å få dø.
(Montgomery Belgion: "Victors Justice".)
I NUrnbergprosessen, selve hovedarenaen, hvor de øverste tyske lederne skulle dømmes, blev
det gått penere fram. De anklagede i Nürnberg var for prominente til å bli torturert, mener Butz. En
unntagelse var Julius Streicher, som beklaget seg over at han hadde blitt slått av negersoldater. Etter
oppfordring fra anklageren, Jackson, blev dette strøket i aktene, da retten ellers måtte ha foretatt en
undersøkelse av forholdet. Så enkelt kunne altså tribunalet avvise denne alvorlige beskyldningen.
Domstolen var bundet av Londonstatuttet av 8/8 1945, som med sine "engangs-midlertidige" nye
"folkerettsregler" hadde fastslått som anerkjente kjensgjerninger de tyske lederes absolutte skyld!
De andre tribunalene var bundet av den høyeste domstols avgjørelser.
Nürnbergdomstolens avgjørelser - om invasjoner, aggresjoner, angrepskriger, forbrytelser, brutalitet
eller forbrytelser mot menneskeheten, om de er planlagt eller begått, skal være bindende for de
øvrige domstolene, og kan ikke ankes. Av dette framgår det klart at dommene egentlig var avsagt i
London, man kan sogar si så tidlig som ved Moskvaerklæringen av 30. oktober 1943.
Ved Nürnbergprosessen skjedde imidlertid enkelte bemerkelsesverdige ting som er verd å ta med. De
tyske lederne blev opprindelig tiltalt for mordet på flere tusen polske offiserer i Katynskogen ved
Smolensk. Disse offiserene var blitt tatt til fange av russerne ved Polens deling mellem Tyskland og
Sovjetrusland i 1939 og drept av russerne.
For uinnviede er det nødvendig å gjøre oppmerksom på hvad som videre skjedde: Da tyskerne rykket
inn gjennem Sovjetrussland, fant de i Katynskogen massegraver med flere tusen polske offiserer som
var blitt skutt med nakkeskudd og begravet i massegraver. Da dette blev kunngjort av tyskerne,
meldte den polske forsvarsminister i exilregjeringen i London at Det Internasjonale Røde Kors (IRC)
ville bli anmodet om å sende en undersøkelseskommisjon til stedet for å granske forholdet. Dette
blev støttet av tyskerne, men russerne satte seg imot og brøt de diplomatiske forbindeisene med den
polske exilregjeringen. Pågrunn av den russiske motstand vegret IRC seg for å være med. Men da lot
tyskerne gravene framvise for de polske politiske partiene, en del utenlandske korrespondenter, tyske
journalister og britiske og amerikanske krigsfanger, så de kunne danne seg en mening om forholdet.
En teknisk avdeling av Det Polske Røde Kors og en internasjonal ekspertkomite av rettsmedisinere
inspiserte derpå gravene. Denne kommisjonen avla en beretning som gikk ut på at det var sikkert
bevis for at drapene var begått før krigsutbruddet mellem Sovjetrussland og Tyskland, altså av
russerne.
Når de tyske lederne blev anklaget for denne udåd, førte russerne en bulgarsk professor, Markov,
som vitne. Markov var blant undertegnerne av protokollen som hadde fastslått russernes skyld. I
mellemtiden hadde russerne besatt Bulgaria, og Markov hadde skiftet mening. Han forklarte for
Nürnbergdomstolen at han var blitt skremt av tyskerne til å undertegne protokollen. Da søkte
Gørings forsvarer å få formannen for kommisjonen, den sveitsiske professor Naville som vitne. Men
også Naville vegret seg. Dette blev for meget, selv for Nürnbergdomstolen. Tiltalepunktet blev i all
stillhet trukket tilbake.
Dette viser at det ikke er så vanskelig å få vitner til å forklare seg etter maktens ønske, og at selv en
representant for IRC nødig ville vitne til makthavernes ugunst. Naville forsto selvfølgelig hvor
farlig det kunne være på det daværende tidspunkt, samtidig som han ikke ønsket å vitne mot sin
overbevisning.
Det var ikke bare russerne som var frampå med falske anklager. Også vestmaktene kunne kunsten.
Som en illustrasjon på dette kan det henvises til Aftenposten av 7. januar 1977: Gøring, Ribbentrop,
Raeder og Keitel var tiltalt for angrepet på Norge. De protesterte, idet de hevdet at engelskmennene
var like skyldige i det. Tyskerne hadde under erobringen av Frankrike funnet papirer som beviste at
engelskmennene var iferd med å besette flere støttepunkter i Norge, men at tyskerne bare var
kommet i forkjøpet. Den britiske delegasjonen ved domstolen henvendte seg da til den britiske
regjeringen og ba om hjelp i denne kinkige situasjonen. I de britiske departementer blev det satt
igang en iherdig leting etter papirer som kunne tilbakevise nazistenes påstand, men forgjeves. Man
fant tvertimot et notat fra en kabinettsekretær som bekreftet at nazistenes påstand var riktig!
Da det britiske admiralitet senere fikk offisiell henvendelse direkte fra domstolen, om a legge fram
krigsplanene, blev dette avslått av "tekniske grunner". Et brev fra utenriksminister Bevin til de
britiske anklagerne i Nürnberg bekrefter at statsminister Attlee personlig sa seg enig i avslaget,
tiltross for "det uheldige lys" Storbritannia ville komme i. Hermed slutter Aftenpostens beretning om
de frigitte engelske dokumentene.
Den engelske regjeringen nektet altså å utlevere dokumenter som beviste at anklagene var uriktige,
for så 30 år senere å offentliggjøre dem. Dette beviser humbugen ved etterkrigsjustisen. Men det får
ingen følger. Atter kan det forsvares med: "Right or wrong, my country." I Dachau foregikk
prosessene mot lederne av konsentrasjonsleirene i Dachau, Buchenwald og Flossenburg, dessuten
den såkalte Malmédyprosessen mot soldater som hadde vært med i gjennembruddet av de
amerikanske linjer under Ardenneroffensiven i desember 1944. Denne saken betegner Butz som en
av de mest beskjemmende i Amerikas historie.
Hele repertoaret av tredjegradsforhør blev benyttet i Dachau, skriver Butz, voldsomme slag og spark,
så kjønnsorganene blev ødelagt i 137 tilfelder. En rekke pinsler regnes opp, slike som avisene har
fortalt oss at tyskerne skal ha benyttet seg av. Ble det ønskede resultat ikke oppnådd, grep man til
andre midler, som å true med å utlevere fangen til russerne, eller å ta fra fangens familie
rasjoneringskortene. Hjalp heller ikke det, kunne det settes iscene fingerte rettssaker. Franskmannen
Maurice Bardeche har skrevet en bok om disse arrangementene, som beskrives slik:
"Amerikanerne forestillte seg at de kunne få noe ut av SS-mennene ved å øve press - det var nesten
bare unge folk de hadde hånd om - Derpå torturerte de dem, og den senere undersøkelse kunne
berette at 68 av 70 forhørte hadde fått kjønnsorganene ødelagt. Bortsett fra talløse brukne kjeveben,
brudd på hodeskallen, brukne kraveben, avrevne negler og mindre enkeltheter, var mennene
fremdeles syke. Forhørene var resultatløse.
Da gikk man fram på følgende vis: Politimennene arrangerte nå en skinn-rettssak omkring et
svartdrapert bord som bare var opplyst av stearinlys, og hvortil de anklagede blev ledet, lenket og
med en fikk tredd hette over hodet. Denne rett avsa 70 dødsdommer og bekjentgjorde for de dømte at
de skulle henrettes innen 24 timer. Mange av dem var bare (s. 10) 18 år gamle eller enda yngre. Den
påfølgende natt fikk de dømte besøk av politimenn, som utga seg for dommere eller statsadvokater.
Andre hadde forkledt seg som prester. Man trøstet dem og forberedte dem til døden. Men deretter
antydet man at man var tilbøyelige til å omgjøre straffen, hvis de ville undertegne en forklaring, som
man ville diktere dem og i hvilken de beskyldte visse av sine kamerater. Mange undertegnet. På
dette viset kom man til dokumenter. Få uker senere blev de stiilt for den virkelige rett og på denne
måten kunne anklageren avsi 50 dødsdomner, som i prektig form var begrunnet med de tydeligste
angivelser og fullstendigste skildringer. "
(Maurice Bardéche: "Nürnberg oder die Falschmünzer".)
En 17-årig fange, som ved en slik "tilståelse" hadde styrtet sine kamerater ut i ulykken, tok noen
timer senere livet av seg. En amerikansk jurist blandet seg inn, og det resulterte i en undersøkelse.
Undersøkelsen blev ledet av senator Baldwin. En rettsreporter fortalte til ham at forholdene hadde
gått så hårdt inn på ham at han hadde kvittet seg med jobben. En amerikansk dommer, Gorden,
innrømmet overfor komiteen at det kanskje hadde vært noen beklagelige "kumpaner", men han
unnskyldte seg med at de ikke hadde hatt tyskkyndige jurister eller sakkyndige tolker. Dette hadde
tvunget dem til å tilkalle "noen av de tyske flyktninger". (N.Y. Times 5/3 1949, 30/4 1949, 6/9 1949,
7/9 1949, 8/9 1949.)
Disse hendelsene vakte oppsikt i hele 1949, skriver Butz. Alt dette var til ingen nytte.
"krigsforbryterne" var forlengst hengt.
Under prosessene blev det satt opp lange lister over anklagede. Bestemte forbrytelser begått
av bestemte personer, på bestemte steder, til bestemte tider, var ikke nødvendig. Vitneutsagn fra folk
som ingen kjente, blev godtatt som bevis. At noen hadde hørt at det var blitt sagt, (hearsay) var også
tilstrekkelig som bevis. Det blev ikke sørget for sakkyndige tolker hverken under avhørene eller
under prosessene. De anklagede hadde ingen mulighet til å få innkalt vitner til sitt forsvar. En
sammenslutning, som kalte seg foreningen av forfulgte ofre for naziregimet, nektet tidligere fanger
fra konsentrasjonsleirene å være forsvarsvitner. Terroren var så voldsom at de som visste noe, ikke
våget seg fram av frykt for selv å havne på tiltalebenken. Hvor farlig det kunne være, viste seg så
sent som under Auschwitzprosessen i 1963-65. Vitnet Bernhard Walter blev arrestert etter sitt
vitneprov. Han slapp først ut etter å ha endret sin forklaring! (Langbein: "Der Auschwitzprosesz".)
Under de rådende forhold er det ikke å undres over at det kunne inntreffe episoder som var av så
komisk art at man ikke skulle tro at noe slikt kunne inntreffe i en rettssal. Den amerikanske anklager
Kirschbaum innkalte en viss Einstein (ikke å forveksle med den kjente vitenskapsmann) som vitne
på at anklagede, Menzel, hadde drept Einsteins bror. Menzel var imidlertid så heldig at han kunne
bevise at den "drepte" fremdeles var i live og i beste velgående. Han pekte på ham der han satt i
rettssalen! Kirschbaum blev overrasket, og det er vel ikke noe å si på. Men han blev også så sint at
han ropte ut:
"Hvordan kan vi få bragt dette svin til galgen, når du er så tåpelig at du tar med deg bror din i
rettssalen?" (Freda Utley: "Kostspielige Rache".)
Dette var ikke noe enestående tilfelle. Fra Auschwitzprosessen heter det i domspremissene:
..."Foruten noen få og ikke særlig fruktbare dokumenter, som står til rettens rådighet ved
rekonstruksjonen av gjerningen, står nesten utelukkende vitneutsagn. Erfaringen i kriminologien er
at vitneutsagn ikke hører til de beste bevismidler... Man har for noen uker siden kunnet lese i avisene
at et medlem av KL-leiren Buchenwald blev dømt for et mord på en fange som idag er fastslått å være i live."
(Bernd Naumann: "Auschwitz".)
Selv om retten var klar over det usikre ved vitneutsagn, later det til at det blev gjort iherdige forsøk
på å friske opp i hukommelsen foran Auschwitzprosessen i Frankfurt:
"Den Internasjonale Auschwitzkomite hadde på den tid slått opp sitt hovedkvarter i Frankfurt og
utgitt informasjonsblad over de "angivelig" rystende forholdene som hadde vært der. Disse
"informasjonsbladene" hadde vitnene fått lest før de møtte i retten. Det var også en utstilling med
billeder av de anklagede. En "leirkomite" var i virksomhet og fra generalstatsadvokat Bauer og
overborgermesteren i Frankfurt er det blitt kjent at vitnene hadde mottatt åpne eller skjulte forslag av
forskjellig slag." (Hans Laternser: "Die andere Seite im Auschwitz -prozess".)
Aviser og andre publikasjoner lå heller ikke på latsiden for å spre "opplysninger". Fra Emil Aretz
"Hexen-Einmal-Eins einer LUge" gjengis en karakteristisk "tilståelse", som skulle være behjelpelig
med å overbevise om den tyske skyld. Kilden kunne riktignok gi grunn til en liten mistanke, men
menneskene regnes som dumme og da har det sin virkning. Denne syndsbekjendelsen kommer fra
en Feldwebel som sier at han i 1943 var med på å transportere 1.800 jøder fra Auschwitz til
Kaufering. Transporten tok 5 dager og det eneste som fangene fikk på reisen var litt varmt vann. Ved
framkomsten var 30 eller 40 døde. Han tok så livet av 17 til, fordi de ikke ville arbeide. I
Neuengamme avlivet han 40 til av samme grunn. Der var det gasskammer, men han benyttet seg
ikke av det. I Dachau gjorde han det av med 200 av forskjellige grunner. Han brente alle likene, men han
var ikke sikker på om alle var døde på forhånd.
Tilslutt skriver han: "Den gang var jeg meg fullt bevisst den forbrytelse jeg begikk. Jeg vet hva jeg fortjener: Døden."
Aretz bemerker til dette, at det for det første aldri har vært gasskammer i Neuengamme, og dernest
hadde en Feldwebel aldri noe å gjøre i KS-leirene. En Feldwebel hørte til Wehrmacht. Ikke alle
historier blev like godt laget den gang heller. Kilden var: SUddeutsche Mitteilungen fra 28/7-1945, utgiver: Den amerikanske 12. Hærgruppe.
Så en liten "solskinnshistorie":
Under et forhør har den 15-årige sønn av den tidligere kommandant i Mauthausen forklart: "Til min
fødselsdag stilte min far 40 fanger til min rådighet, for at jeg skulle lære meg å skyte. Jeg skjøt til
alle lå døde på marken. Ellers kan jeg ikke si annet om min far." (NeueZeitung, 8/11 1945.)
Det er vel ganske naturlig at verden er blitt som den er med terror og vold, når ikke avisene holder
seg for gode til å servere røverhistorier som denne.
Butz sammenligner "krigsforbryter-prosessene" med hekseprosessene i middelalderen. I begge
tilfeller blev det opparbeidet en stemning som påvirket fantasi og følelser og det blev operert
med store tall og de utroligste beskyldninger, som for eksempel at heksene hadde sexuellt samkvem med
djevelen. En beskrivelse av heksebålene lyder slik:
"På et skafott står de dømte hekser, en ussel hop. På et annet massen av benådete. Den angrende
heltinne, hvis tilståelse blir lest opp, trer fram. Så vildt og usannsynlig det enn måtte være. På
sabatten åt de opphakkede barn og for annen gang døde troll som var hentet ut av gravene. Tusser
danset og snakket, klaget forelsket over deres livsledsagerinners uvennlighet og hentet djevelen for å
skjelle dem ut. Djevelen ledsaget heksene hjem med stor høflighet og lyste for dem på veien med et
udøpt barns flammende arm". (Jules Michelet: "Satanism and Witchcraft".)
Typisk for disse prosessene var den vekt som blev lagt på det skuemessige, det teatralske. Det hele
var et ledd i den såkalte denazifiseringen. Det var nazismen som skulle diskrediteres, og store
skoleklasser blev transportert til rettssalene. Skolebarna skulle få se sine fedres misgjerninger i
bengalsk belysning og i de høitideligste former. I stil med dette foregikk heller ikke
Auschwitzprosessen i det vanlige rettslokale, men var symptomatisk henlagt til Frankfurts nye store
teater med retten plasert oppe på scenen!
Som tidligere nevnt, blev det gjort de største forberedelser for å få anklagernes vitner til å møte fram.
Et slikt vitnes godtgjørelse kunne se ut som dette:
Tapt arbeidsfortjeneste:
Tilsammen 1285,10 DM.
Før Auschwitzprosessen blev vitnene "informert" av den kommunistiske forening av forfulgte ofre for
naziregimet. (Hans Laternser: "Die andere Seite im AuschwitzProzesz".)
Fullt så enkelt var det ikke for vitner som kunne tenkes å ha noe å si til forsvar for den anklagede.
Følgende meddelelse fra militærregjeringen i Hannover tyder på det:
Omsorgsstedet for tidligere KZ-tilhørende i Rheydt kunngjør fratagelse av understøttelse til
forutsette vitner til Buchenwaldprosessen, som har en eller annen forklaring til fordel for SS-vaktmannskapene. (Abendpost, 5/6 1947.)
Den tidligere ansatte ved Dachau-tribunalet, v. Posern, berettet om den rolle som de såkalte
yrkesvitner spilte:
De rekruttertes tildels fra kriminelt belastede tyske elementer, tildels fra jødiske DP-leirer Linz-Bindermichel, Feldafing, St. Ottilien,
Landsberg og jugoslaverleiren Linz-Asten. Særlig under
ledelse av den tidligere jugoslaviske generalstabsmajor Miladino blev vitner, som var utstyrt med
falske papirer, sendt fra den jugoslaviske leiren til Dachau for å vitne. Etter tilbakekomsten dukket
de opp under sine virkelige navn og unndro seg enhver rettsforfølgelse. (Father Reichenberg: "Europa in Trümmern".)
Den amerikanske fengselspsykolog Kelley ga ut en bok om sine erfaringer fra Nürnberg i 1947. Om
Gøring skriver han blant annet:
"Han bar sitt lange fengselsopphold med ro i den sterke overbevisning at han skulle kunne
nedkjempe anklagerne med deres egne våpen. Hans frivillige død blev utført elegant, noe som
tyskerne i kommende tider vil komme til å beundre. Historien vil bekrefte at Gøring blev den
endelige seierherre, tiltross for at han blev dømt av en høy alliert domstol." (Douglas M. Kelley: "22 Cells in Nuremberg".)
Sjefen for Dachaus forvaltningsavdeling for "krigsforbrytere", oberst Rosenfeld, som fratrådte sin
stilling i 1948, blev spurt av noen journalister, om det var noe sant i ryktene om skinn-rettssakene, og
han svarte: "Selvfølgelig! Hvordan skulle vi ellers ha fått disse fuglene til å synge? Det var et knep og virket
vidunderlig"! (Freda Utley: "Kostspielige Rache", N.Y.Times 31/10 1948, Chicago Tribune, 30/4 1948, 13-14 17/2 1949.)
Det var selvfølgelig ikke til å unngå at det blant de amerikanske medarbeiderne fantes enkelte som
syntes at det blev vel meget som var mer enn tvilsomt ved denne rettergangen. Den amerikanske
jurist Donough, som hadde opptrått både som anklager og som forsvarer og som også hadde hatt
med benådninger å gjøre, skrev i 1948 i New York Times og beklaget seg over at rettergangen ikke
hadde noe rettslig grunnlag. Han skrev blant annet:
Det må vere en vilkårlig (high-handed) prosedyre å gå ut fra at en mann som er innkalt til
militærtjeneste på forhånd skal kunne ha visst at en eller annen handling var ulovlig når selv de
internasjonale autoriteter ikke var klare over om handlingen var lovlig eller ulovlig, eller hadde
definert forholdet. (New York Times 1948.)
Dette er et nytt eksempel på at etterkrigsjustisen var samordnet i de forskjellige land. Også NS-folk
skulle vite at NS var ulovlig, selv om 4 høyesterettsdommere ikke visste det.
Den amerikanske dommer Charles F. Wennerström hadde ikke mange lovord om forholdene ved
tribunalene: "Hvis jeg for 7 måneder siden hadde visst det jeg nå vet, hadde jeg ikke kommet hit. Det er klart at
seierherren i en krig ikke er den egnede dommer om skyld i krigsforbrytelser De bekjentgjorde høye
idealer som begrunnelse for opprettelsen av disse tribunaler var ikke overbevisende. Anklageren har
ikke voktet seg for å sette hevnlyst foran objektivitet... Den har sviktet... Hele atmosfæren her er
usunn.. Språkvitenskapsmenn hadde vært nødvendig... Lovgivere, jurister, tolker og etterforskere,
som først for få år siden var blitt amerikanske statsborgere og hvis grunnanskuelse var bygget på
hatmentalitet og som var forutinntatt overfor Europa, var blitt tilsatt. Tribunalene hadde til oppgave
å overbevise det tyske folk om deres lederes skyld. Men de overbeviste tyskerne bare om at deres
ledere hadde tapt en krig mot hensynsløse erobrere". (Chicago Tribune, 23-24-25-26-28-29/2 1948, N.Y. Times, 23/2, 25/2, 29/2, 10/3 1948.)
Andre Uttalelser:
Feltmarskalk Montgomery, England: "Nürnbergprosessene har gjort enhver tapt krig til en forbrytelse".
Kong Ibn Saud av Arabia: "Nürnbergprosessen er en hevnakt fra jødene".
Den engelske journalist Douglas Reed: "Av to likeverdige parter satt den ene over den andre i retten. Skal dette være retningsgivende for
framtiden, vil Nürnbergprosessen bli en av de største tragedier i verdenshistorien, (s. 18)"
Generalmajor Robertsen, England: "Vi har nå laget presedens for taperne. I en kommende krig står det ikke om rett eller urett, men mer
om seier eller død. Skal Nürnberg-prinsippene opprettholdes, vil det i framtidige kriger oppstå lystige
hevnmord med henging av generaler og soldater fra den underlegne part. Og som vittighetsbladene
forteller, vil det ikke engang være noen beskyttelse, om soldatene, før de lystrer en kommando, søker
råd hos to rådgivere"!
Den amerikanske brigadegeneral Telford Taylor: "Nürnbergprosessene betød et klart tilbakeskritt. De har ikke gjenopprettet moralen, tvertimot har de
skapt en presedens som alle folk sannsynligvis en dag vil forbanne, den nemlig at makt er rett og at
den største krigsforbrytelse er å tape en krig".
Den amerikanske forfatterinne Freda Utley: "Man behøver ikke ha stor historisk kunnskap for å gjendrive den populære antagelse at tyskerne av
natur skal være mer aggressive enn franskmenn, engelskmenn eller noe annet folk. Ethvert av disse
folk har etter tur, etter sin makt og sine herskeres ærgjerrighet, vært angripere. I Nürnberg er det
tyske folk stilt for en umulig domstol, hvor anklagerne samtidig funksjonerte som dommere. En
nyhet i rettens historie. Det er en hån mot grunnsetningen om upartisk jurisdiksjon. Seierherrenes
konstituering av Nürnbergdomstolen er et knyttneveslag i synet på folkeretten og retten i det hele
tatt. Denne domstol var ingen rett, men et grovt misbruk av makt, skapt under begrepet rett, et rent
instrument for blint gammeltestamentlig hat og hevn".
Nahabinode Pal, India: "Den såkalte prosess, som blev gjennemført under denne begrepsbestemmelse som seierherrene
nå erklærer for forbrytelse, utsletter århundreders sivilisasjon som ligger mellem oss og de drepte
krigsbeseirede. En prosess med den slags foreskreven rett er ikke annet enn en skinn-anvendelse av
lov og rett for å tilfredsstille hevntørsten".
Den amerikanske jurist Earl Carol skrev i et brev til generalguvernør Clay: "Nürnberg som sinnbilde på rettferdighet blev det motsatte, et verktøi for
hevn.... Derved har De trakket dette folk ned i den internasjonale vanæres sump og bragt Amerika udødelig skam".
Dr. Savitri Devi Muckerji, India: "I mine øine er de såkalte krigsforbryterprosessene i Nürnberg og andre steder intet annet enn
fullførelse av ekkelt hykleri og en utspekulert nederdrektighet og en grenseløs hevntørst, som alltid
utmerket de angivelige forsvarere av vestlig sivilisasjon. Aldri kunne man vel, som i tilfellet
Nürnberg, så skarpt føle hvilken forbannelse denne lovpriste sivilisasjon kan være. Vi hedninger har
aldri vanæret oss i den grad."
Konsentrasjonsleirene
Konsentrasjonsleirer benyttes av alle krigførende land for å ta vare på folk som kan være en fare for
krigføringen. Systemet har vel på en eller annen måte vært praktisert også før i tiden, men det er
neppe særlig misvisende når det i Gyldendals Konversasjonsleksikon står at KZ-leirer for første gang
blev opprettet av engelskmennene under boerkrigen for fangne boere som blev ansett som upålitelige
og for kvinner og barn fra brente gårder. Det var i alle fall den gang leirene fikk det navnet som de
siden har fått beholde.
Det forekommer nok også at KZ-leirer ikke er så helt ukjent i fredstider. I England, som av mange er
betraktet som noe av et forbillede på demokratisk styresett, har det vært slike leirer i over 7 år,
nærmere bestemt i Nordirland.
Det har i mange år vært snakket og skrevet så meget om de tyske leirene og forholdene der, at man
får inntrykk av at det bare var tyskerne som benyttet seg av denne form for frihetsberøvelse. Det har
sikkert ikke vært så ønskeverdige forhold i de andre lands leirer heller, men det får vi ikke høre et
ord om. I den forbindelse er det verd å nevne at det var en leir i Danmark i flere år etter krigen,
hovedsakelig for tyske flyktninger. Etter det Dansk Tidende berettet for et par år siden, døde det flere
tusen i denne leiren. De blev kremert i Bispebjerg Krematorium. Det siste er skriftlig bekreftet av
krematoriet.
De fleste har sikkert ikke reflektert særlig over at tyskerne skal ha drept 6 millioner jøder under
krigen. Fiendskapet mellem disse to folkene var velkjent og under krig er det om å gjøre å ta
livet av så mange fiender som mulig. Man var på den tiden ikke uvant med store ord og store tall.
Men i de årene som er gått, har det hendt en del ting, som burde få selv den mest godtroende til å
tvile på om alt virkelig kan stemme.
Mens det tidligere het at det var gasskammer i alle tyske leirer, er det nå forlengst innrømmet at det
ikke var noen slike innretninger på tysk område. Det var bare i de østlige områder, altså bak
jernteppet, sies det nå. Dette er et uomtvistelig bevis på at det er fart med løgn og da er det vel grunn
til å tvile på hele historien. Når man attpå til kan lese om at amerikanerne bygde noe etter krigen som
skulle illudere gasskammer i Dachau, vet man ikke om man skal le eller gråte. Hvor i all verden har
folk tankene sine, når de kan tro på noe slikt?
Tvil kan være en nyttig egenskap å være belastet med. I en verden full av løgn og bedrag er tvilen på
riktigheten av alt det som serveres i aviser og andre massemedia simpelthen en nødvendighet, hvis
man ikke skal komme totalt bort fra virkeligheten.
Større personer enn nedskriveren av dette har innsett tvilens berettigelse. Den kjente franske
vitenskapsmann Descartes hadde som første regel å ikke godta noe som sant, som han ikke klart
innså var det. "Det er bare en ting jeg er sikker på og det er at jeg tviler," skal han ha sagt.
Foruten den nevnte grunn til å tvile gir alle kjempeløgner som settes ut under en krig grunn til
skepsis. I friskt minne var historien fra første verdenskrig om at tyskerne hadde hugget av hendene
på belgiske barn. Var det ikke bilder av hendene i avisene også? Kunne det være noen grunn til å
tvile da? Meldingen i London radio i aprildagene i 1940 om "jernringen" som sluttet seg
tettere og tettere om tyskerne i Oslo, var heller ikke glemt. Men alt det som tyskerne beskyldes for
behøver ikke nødvendigvis være ren løgn.
For den som har opplevd krigen og okkupasjonen her i landet, kan det være ikke så lite av en
overraskelse at tyskerne skal ha gått fram på det vis. Unntar man dem som direkte forsøkte å stikke
pinner i hjulene for tyskerne, er det vel rett å si at tyskerne ikke fornærmet noen. Det som medførte
tap av liv, skyldes dem som ikke holdt seg til okkupasjonens lov. Resten må skrives på våre venner i
vest og i øst. Det er derfor grunn til å ta alle disse beretninger med en klype salt.
Når man skal prøve å finne ut hvad som virkelig er sant og hvad som er uriktig fra den annen
verdenskrig, vil man støte på uoverstigelige vanskeligheter. Det er lite som kan bevises. De fleste
som visste noe om det som hendte er forlengst henrettet. Det er ingen umulig tanke at også dette kan
være tilsiktet for å fjerne ubehagelige bevis. Og hvor har de tyske dokumenter tatt veien? Og hvem
har adgang til dem? Den tyske dommer, dr. jur. Wilhelm Ståglich har forgjeves bedt om å få se noen
av dokumentene som danner grunnlaget for dommene i rettssakene mot de dømte tyskere etter
krigen. Alle hans forsøk har mislykkes. Hvorfor?
Når det byr på så store problemer å få beviser er det av betydning å kunne trekke fram enkelte ting
som ingen kan rokke ved. La oss derfor foreløbig holde oss til noe som vi alle kan kontrollere:
Ifølge Einar Gerhardsens "Fellesskap i Krig og Fred" var de norske tap under krigen og
okkupasjonen 10.262 døde. Sammenlignes dette tallet med de finske tap bare under vinterkrigen
på 22.900 falne på knapt 3 måneder, med de norske tap på 5 år, taler tallene for seg selv. Ser
man nærmere etter, viser det seg at 850 fait i de væpnede styrker i 1940, 3.638 var omkomne sjøfolk,
(også under 1. verdenskrig omkom et stort antall norske sjøfolk) 1.100 fait under alliert kommando,
altså i kamp, 2.091 av de drepte var i hjemmestyrkene. Denne betegnelsen tyder på at det var folk i
kamp og det er ordinære krigstap.
Men ikke alle falt for tysk hånd og det er antagelig grunnen til at disse ikke er registrert under en
viss gruppe. Engelske og norske angrep på hurtigrutene og annen kystfart krevde minst 652 norske
liv. Her henvises til Trygve Nordangers "Lang Kyst". Sabotasjeaksjoner og engelske bombeangrep
bragte også betydelige ofre. Bare i Bergen blev 60 skolebarn bombet ihjel. På Vardø Sykehus
omkom 18 norske pasienter ved russiske flyangrep. Det samlede tap av drepte ved slike aksjoner er
ikke kjent av denne forfatter, men de er neppe under 400, snarere adskillig høyere. De såkalte
likvideringer må også taes med. Når et ukjent antall sivile drepte under krigen i 1940 legges til, blir
det ikke stort igjen til tyske voldshandlinger.
For å gi et så fullstendig bilde av forholdene som mulig gjengis noen tall som justisdepartementet
ga på en forespørsel fra en tysk statsadvokat i Reinhard-saken i 1967:
Under okkupasjonen blev 366 nordmenn dømt og henrettet. Tallet på drepte i aksjoner av Gestapo
var usikkert, men det lå antagelig mellem 100 og 200. 1 Norge døde 130 i fengsler eller KZ-leirer, og
i Tyskland døde 1.340, av disse var 630 jøder. (Aftenposten 20/6 1967.) Det må antas at størsteparten
av de henrettede og de drepte ved andre Gestapo-aksjoner kan regnes under gruppen
hjemmestyrkene.
Dette er behandlet så vidt utførlig for å påvise at en viss skepsis overfor påstandene om den tyske
grusomhet ikke er ubegrunnet. Hadde tyskerne gått tilnærmelsesvis så hensynsløst fram som det er
blitt gitt uttrykk for, hadde det ikke levd over fire millioner mennesker i Norge idag!
Det er all grunn til å tro at krigen har vært adskillig verre andre steder enn her i landet. I krig er det to
parter og kampenes brutalitet avhenger ikke bare av den ene parten. Det er kjent at Sovjetrussland
ikke hadde undertegnet de internasjonale konvensjoner for krigførselen og at krigen der derfor fikk en
annen og hårdere karakter. Man må ellers være temmelig naiv for å tro at en så lang og blodig krig
skulle kunne gå for seg uten grusomheter både på den ene og på den annen side. Krig er ikke annet
enn en eneste stor forbrytelse.
Det blir ikke lettere å tro på ihjelgassingen ved at det er blitt oppgitt så mange forskjellige og
fantastiske tall, helt opp til over 24 millioner. At slike påstander er blitt tatt alv årlig, viser bare hvor
lettferdig disse saker er blitt behandlet.
Ikke mindre utrolig høres det ut når det hevdes at den overveiende del av disse millionene skal være
blitt drept som lus og andre skadedyr i dertil innrettede gasskamre med det vanlige
desinfeksjonsmiddel, blåsyregass! Det ligger utenfor enhver fornuft at tyskerne på dette vis skal ha
transportert alle disse millionene fra leir til leir for å få tatt livet av dem, så belastet, for ikke å si
overbelastet, som det tyske transportapparat var under krigen. Det måtte være langt enklere og mer
økonomiske mater å få utført dette på.
Det er ellers påfallende at det aldri nevnes at noen fanger avgikk ved en naturlig død. På så
lang tid ville dette ikke være til å unngå. Heller ikke får man høre at noen omkom ved allierte
flyangrep. I en bok som en av våre mest kjente menn har skrevet, står det at leiren blev bombet, og
det står til og med at de frydet seg. Bombene synes ikke å ha truffet fangene. Det er kanskje som det
sto i et julehefte i 1945: "Gud styrte bombene over Tyskland." I boken "Norsk Politi bak Piggtråd",
som synes å være den mest objektive av samtlige norske, kan man lese om et russisk fly som fløy
over leiren, og så står det:
"Vi så tydelig at flyveren vinket til oss - Var det ikke det vi sa? De karene visste nok om
Stutthofleiren! .... Vi så Steegen og andre sentrale plasser bli angrepet, gårdene rundt oss sto i
brann... vi hadde sett Danziger Strasse bli bombet med resultat: flere drepte av både mennesker og
dyr - men her i leiren vinket flyverne! Distriktets mest bombesikre rom var nok bak piggtråden!"
Men det blev nok litt mer alvor etterhvert. En uke senere kom et virkelig angrep, så den ene blokken
etter den andre fikk fuUtreffere. Her står det virkelig at en brekke med jøder i blev truffet, og 50
kvinnelik blev båret ut. (Olaf R. Walle: Norsk Politi bak Piggtråd.)
Hilberg skriver om et amerikansk flyangrep på Auschwitz, at det blev kastet noen bomber, men han
nevner ikke noe om det blev drept noen. Da russerne senere angrep leiren med fly, ser det heller ikke
ut til at det gikk med noen mennesker. Men da selve hovedangrepet kom og leiren blev besatt, heter
det at det brøt ut store branner, og det blev døde og sårede. 29 av 35 lagerrom var brent ned, men
russerne fant likevel verdifuUe ting: "I 6 av de gjenstående rom fant frigjørerne (s.26): 368.820 herredresser, 836.255 kvinnekåper og
drakter, 5.525 par damesko, 13.964 tepper, store kvanta barneklær, tannbørster, tannproteser,
kasseroller og panner... og i garveriet fant den sovjetiske oppdagelseskommisjon syv tonn hår". (Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)
Det er noen merkelige folk, disse tyskerne, som kunne finne på å samle på alt dette håret midt under
en så hard krig! For en plass det skulle til alt dette håret! Det er ikke å undres over at de tapte krigen.
Konsentrasjonsleirene ble ikke på noen måte spart for flyangrep. Professor Kogon beretter om et
angrep på Buchenwald 24/8 1944 med 384 døde og 1.462 sårede av fangene og 80 drepte og 238
sårede blant vaktmannskapene. (Eugen Kogon: "Der SS-Staat")
Når man har lest om rettssakene i Tyskland og det som foregikk der, blir man ytterligere bestyrket i
sin tvil. Det ville være helt unødvendig med den terror og torturering som blev anvendt der, hvis man
hadde virkelige bevis på massedrapene. Forklaringer og skriftelige erklæringer fremtvunget ved
voldsmidler har ingen bevisverdi. Med hele Tyskland og det tyske folk i sin makt, skulle det ikke ha
voldt noen vanskelighet å skaffe tilveie de virkelige beviser bygget på tyske dokumenter, som sikkert
måtte være tilstede i betydelig grad, hvis det var blitt begått forbrytelser i den målestokk. Enkelte vil
nok innvende at det var sørget for å skaffe avveien ubehagelige papirer. Men i et slikt tilfelle ville
mengden av dokumenter være så stor at det ikke ville la seg gjøre å få bort alt.
At man ved Londonprotokollen fant det nødvendig å lage nye folkerettsregler, tyder også på at
seierherrene selv var klar over at de ikke hadde noe å fare med. Hvis de hadde hatt det, hadde det
klart seg med de gjeldende rettsregler.
De tyske leirene var nok adskillig anderledes enn man har kunnet forestille seg. Dette henger
selvfølgelig sammen med det ensidige bilde som avisene har tegnet for oss. Enkelte var ikke bare å
betrakte som KZ-leirer, men de var samtidig ren storindustri. Dette var tilfelle både med Auschwitz
og Buchenwald. I den sistnevnte var det en stor underjordisk flyfabrikk, og i Auschwitz var de store
konsernene IG-Farben, Siemens og Krupp i virksomhet. Det var ikke bare fanger i disse leirene, men
også vanlig lønnede arbeidere, både tyske og utenlandske. Ikke minst Auschwitz var av stor
betydning for den tyske krigføringen. Beliggenheten av denne leiren var ingen tilfeldighet. Den lå i
det store kulidistriktet i Oberschlesien og av disse kullene blev det laget syntetisk bensin og gummi
(Buna). Det var også underholdning i leiren, som kino, teater, konserter, kabaret og idrettsstevner.
Det manglet heller ikke bordell. Thies Christophersen forteller i et lite hefte som han har skrevet om
sitt opphold der i 1944, at billett til bordellet var premie for god oppførsel.
Christophersen forteller at for å få til prosessen med Buna blev det dyrket og foredlet en plante. Kok
Sagis, og på den plantasjen arbeidet han sammen med tyske og utenlandske arbeidere. Det var for det
meste polske og jødiske kvinner, mange med høy utdannelse. Det blev drevet vitenskapelig og
fangene var stolte av sitt arbeide, forteller han.
Et annet interessant forhold om denne syntetiske gummi forteller Butz om. Da Japan hadde besatt
Malaya og Ostindia, sto USA plutselig i beit for viktige råstoffer. Disse landområdene hadde
forsynt USA med 90% av gummibehovet. Da USA i desember 1941 kom i krig med Japan, sto
landet overfor en akutt krise. Paradoksalt nok skulle tyskerne her komme USA til hjelp. Selvfølgelig
ikke etterat Tyskland og USA var kommet i krig, men pågrunn av tidligere samarbeide mellem IG-
Farben og Standard Oil om produksjon av Buna. Tyskerne var imidlertid kommet lenger på området,
så amerikanerne hadde interesse av å få flere opplysninger. Det kom derfor til forhandlinger så sent
som i 1940 i Basel. Men frontene var kommet i bevegelse i Europa og tyskerne fant situasjonen så
alvorlig at de brøt forhandlingene. Amerikanerne hadde imidlertid nå så mange opplysninger at de
løste problemet. De hadde desuten den fordel at de hadde olje som kunne brukes som råstoff og den
prosessen er enklere, men de hadde store praktiske vanskeligheter å overvinne på grunn av
manglende erfaring ved produksjonen.
Det var 5 slags fanger i en KZ-leir, politiske, kriminelle, homosexuelle, asosiale såsom
alkoholikere og landstrykere, samt såkalte illoyale, som vesentlig besto av Jehovas Vitner. Egentlig
var det ikke noen spesielle jødiske leirer, når unntas Theresienstadt, som var en slags prøveleir. Den
ble to ganger inspisert av IRC og beskrevet slik: "Disse menn ønsket å gi jødene et kommunalt liv i
en by under deres egen administrasjon og med nesten fullstendig selvstyre."
Forøvrig var jødene plasert i ghettoer. Dette stemmer også overens med de opplysninger som Leo
Eitinger ga i et brev som han sendte til retten i Quisling-saken. Der heter det:
"Under oppholdet i konsentrasjonsleiren Auschwitz hadde jeg anledning til å møte jøder fra nesten
hele Europa og til å sammenligne den varierende behandling i de respektive land. En fikk
inntrykk av at tyskerne hadde "visse hovedlinjer", men at de lokale naziregjeringer hadde temmelig
store muligheter til å variere behandlingen. I Slovakia blev jødene samlet i store leire. En liten del
blev sendt til Auschwitz. De fleste blev i landet, og en del, de såkalte statsviktige, var helt frie inntil
revolusjonen sommeren 1944. Jødene i protektoratet Bøhmen og Måhren blev for en stor del sendt til
Theresienstadt. De ungarske jødene blev ikke arrestert før i april 1944 og behandlet meget bedre.
Ved befrielsen av Buchenwald blev det funnet 1.000 jødiske barn fra Ungarn. En del av de polske
jøder var i forskjellige ghettoer og arbeidsleirer helt til den russiske offensiv i august 1944, da de
ble sendt vestover. Til og med en del tyske jøder blev sendt til Theresienstadt og fikk der en sjangse
til å overleve krigen."
Dette høres ikke så ille ut, men det var beregnet for Quisling -saken, og derfor het det tilslutt i brevet: "Bare de norske jødene blev
i sin helhet sendt til Auschwitz og det kan ikke være tvil om at det må være Quisling selv som har skylden for dette."
Dette synes å indikere at det ikke kan ha skjedd noe særlig med jødene inntil våren eller sommeren,
ja kanskje inntil høsten 1944. Men vi har hørt om revolusjon i Slovakia og om russisk offensiv og da
kan mangt forandre seg. I en revolusjon kan det gå med mange menneskeliv og ved en forskyvning
av fronten kommer alltid mange mennesker plutselig på den andre siden av frontlinjen.
I ghettoene hadde jødene en forbausende frihet med eget politi eller ordensvern. I Budapest
var det til og med et jødisk Senat. Dette må ikke oppfattes som et forsøk på å framstille det som om
alt var bare velstand og glede i ghettoene eller leirene. Det var det sikkert ikke. Meningen er bare å
gi et tilnærmet korrekt billede av forholdene. Det sier seg selv at forholdene blev langt verre i
krigens siste fase, etterhvert som de fiendtlige hærene rykket fram på begge sider under fryktelige
bombardementer og satte det tyske transportapparat ut av virksomhet. Det er ikke vanskelig å tenke
seg hvad som kan, eller må skje i den situasjon som Eitinger beskriver, med revolusjon på et sted og
militær offensiv og framrykking på et annet sted. Hva skjedde vel ikke av forandringer inntil mai
1945?
Den enkleste grunn til å være skeptisk til påstanden om jødeutryddelsen, skriver Butz, er at etter
krigens slutt var jødene fremdeles tilstede. Han hevder at de italienske, franske, belgiske og danske
jøder for størstedelen var tilstede. Anderledes forholdt det seg med luxemburgske, hollandske og de
tsjekkiske jøder. Med de østerrikske var det uklart, men de fleste hadde utvandret før krigen. Likedan
var det med de tyske jøder. Men det var vanskelig nøyaktig å fastslå hvor mange som hadde
utvandret og hvorhen. I mange tilfeller, kanskje i de fleste, var de ikke lenger på sitt gamle bosted.
Hvor mange som var kommet over til Sovjetrussland, både ved Polens deling i 1939 og senere ved
felttogene i øst, var umulig å anslå, men Butz mener at det ikke er så få. Det manglende antall jøder,
mener han, utlignes ved at ved krigens slutt var det over 250 tusen jøder som "Displaced
Persons" (DP) i de tyske leirene. Han henviser til en jødisk publikasjon som blev utgitt i USA i 1947:
"A History of the Jews" av Solomon Grayzel. Desuten hadde mange jøder utvandret til
Palestina eller USA.
Mange av de jøder som hadde utvandret til USA kom tilbake til Tyskland etter krigen. Etter å ha
gjennemgått et kort kurs blev de etterforskere eller dommere under prosessene.
Butz forteller at i de første år etter krigen blev turistene i Dachau vist to rom som blev framstilt som
gasskammer. Det ene var dusjbadet, som blev forklart som kamuflert gasskammer. Det andre var
desinfeksjonsrommet for desinfisering av klær. Men etter 1973 er det blitt slutt på det. Det var bare i
de østlige områdene, altså bak jernteppet, at det fantes gasskammer, heter det siden.
På dette vis kan jernteppet gjøre sin nytte, også for dem som ellers ikke hyller dette skille i Europa.
Da britiske tropper besatte Bergen-Belsen, fant de et stort antall ikke begravede lik. Dette blev tatt som et
bevis på at tyskerne bevisst hadde tatt livet av fangene. Det blev med den største begjærlighet tatt
opp av verdenspressen og behørig fotografert som bevis på tysk grusomhet. I virkeligheten var dette,
og lignende forhold på andre steder, som i Buchenwald og Dachau, en følge av at tyskerne i krigens
sluttfase hadde mistet kontrollen over situasjonen på grunn av de voldsomme bombeangrepene og de
framstormende allierte hærer. De likhaugene som blev funnet hadde mindre med masseutryddelse å
gjøre enn de britisk-amerikanske bombeangrepene på Dresden, mener Butz. I Dresden lå det lik i
massevis i lange tider før det var mulig å få dem av veien. Kanskje atombombene over Hiroshima og
Nagasaki bør nevnes i samme forbindelse.
Den vesentligste årsak til de ubegravede likene i Belsen var en tyfusepedemi. Alle var på det
rene med at tyfus herjet i de tyske leirene og også i de østlige kampområder. Dette kom av den
stadige forbindelse med Østområdene og derfor var det nødvendig med desinfeksjon. Tyfus ble
overført ved lus og derfor måtte alle fangene ved ankomsten til en leir kle av seg og ta dusjbad.
Klæme ble samtidig desinfisert. Det samme gjaldt ved soldattransporter. Både
desinfeksjonsrommene og dusjbadene er siden blitt påstått å ha vært gasskamre!
Mot slutten av 1944 blev det særdeles vanskelig i Belsen. En maskin var gått istå og derfor måtte
desinfeksjon sløyfes. Uheldigvis var en transport lusbærere og da var det gjort. Belsen var i krigens
siste måneder sykeleir og det gjorde forholdene enda verre. Mange av fangene var så syke at 13.944
døde etter den engelske besetteisen. (Erich Kern: "Deutschland im Abgrund".)
Tyfus var nok den farligste fiende for fangene i KZ-leirene. To tabeller viser at det døde ca. 110
tusen i de tyske leirene fra 1/7 1942 til 1/7 1943, mens tallene fra august 1943 viser betydelig lavere
dødelighet, vel halvparten. Det er tragisk, sier Butz, at så mange mennesker skal sette livet til i KZ-
leirer under krig i vår tid. Han tilskriver dette at så mange mennesker stues sammen i dårlige
bygninger under lite sanitære forhold og med dårlig ernæring. Han sammenligner med dødsfallene i
den amerikanske borgerkrigen. I Rock Island og Camp Douglas var dødskvoten 2-4% pr. måned.
Florence hadde 12.000 fanger og mellem 20 og 50 dødsfall daglig. I Andersonville døde 13.000 av
50.000 fanger. I boerkrigen hadde engelskmennene 120.000 civile hvite fanger og 75.000 negere i sine
KZ-leirer. Den årlige dødskvote blant boerne var 120-340 pr. tusen, mens dødeligheten blant barn
var på hele 600 pr. tusen. Dette skyldtes epidemier. 20.000 kvinner og barn døde i disse
leirene.
I Stutthofleiren ved Danzig, hvor 271 norske politimenn satt, var det også store tyfusepedemier. På
det verste blev det bært ut 200 jødelik daglig, står det i boken av Walle. Også de norske fikk føle
dette. 3 døde i leiren, og 10 døde på hjemturen, flere i Sverige og 1 etter hjemkomsten. Det er
bemerkelsesverdig at i krigens siste dager blev tre fangeskib "Thielbeck", "Cap Arona" og
"Deutschland" senket av allierte fly i LUbeckbukten og 10 tusen fanger omkom. Krigens siste dager
blev en katastrofe. Ellers er det verd å merke seg at fangene hadde arbeide ute på bondegårdene og
fikk kolossalt med pakker gjennem IRC og hjemmefra. I ait fikk de 38.512 pakker. Det tilsvarer over
1 kg pr. mann daglig! Det er ikke det minste å undres over at de la på seg.
En annen interessant opplysning fra Stutthofleiren er, at de norske fangene traff engelske og franske
krigsfanger, som også arbeidet ute på bondegårdene og hadde et eget rom der. Slik behandlet altså
tyskerne sine fanger. Det må være ille for dem, som i sitt krigsfangenskap hadde det såpass bra, å
tenke på den behandling som tyskerne fikk etter krigen.
Om fangene hadde det relativt bra i Stutthofleiren, så fikk de en hard tørn på hjemveien. De blev
splittet i flere grupper og slet vondt hjemover. Det var også der det blev det største mannefallet.
Opplysningene fra Stutthofleiren er fra: Olaf R. Walle: "Norsk Politi bak Piggtråd".
Det store antall pakker som fangene fikk, er i god overensstemmelse med Einar Gerhardsens
erfaringer fra Sachsenhausen. Han skriver selv i "Fellesskap i Krig og Fred" at han aldri har veid så
meget som da han kom hjem derfra.
Det ligger klart i dagen at nest etter tyfusepidemier var det flyangrep og de siste ukers krig som
krevde de fleste offer blant KZ-fangene. Når det gjelder de leirene som blev overtatt av russerne, er
det ikke så lite uklarhet om hvad som skjedde. Aftenposten 13/3 1971 har en beretning fra en
tidligere jødisk flyktning om befrielsen ved russerne:
"Riktignok ble noen kvinner sluppet hjem, de skulle bare ta seg fram som best de kunne, mest til fots
- ikke få av dem ble forresten voldtatt av "befrierne". De fikk også bskjed om at mennene skulle bli
sendt til Krim og ville så bli sendt hjem når de ble friske. De "befridde" jødiske fangene ble stengt
inne sammen i kuvogner- akkurat som under tyskerne, men de brydde seg ikke om det, de skulle jo
snart bli fri og friske. Feilen var bare at toget ikke stoppet ved Krim, det stoppet ikke før Sibir."....
Desverre er flyktningen anonym, så det er ikke godt å vite hvilken verdi man skal tillegge hans
fortelling, men det skjedde meget nettopp i de dagene.
Som tidligere nevnt var Auschwitz en stor industrileir. Det var behov for arbeidskraft og det var
derfor naturlig at nyankomne fangers arbeidsdyktighet blev undersøkt. Dette var de såkalte
seleksjoner, som er blitt hevdet å være sortering for gasskamrene. Det var også sykehus med mange
avdelinger der og derfor kom det også syketransporter dit. Det var ofte tyfusepidemier og
dødeligheten var stor. Krematorienes kapasitet tilsvarte noenlunde dødsraten, mener Butz.
Den hollandske jøde Eli A. Cohen var i Auschwitz ved sykehusforvaltningen. Han har senere skrevet
en bok om sine erfaringer. Om den omstridte seleksjonen skriver han: "I 90 % av tilfellene blev kartotekkortet
utlevert til sanitetsledsageren, hvilket betød død ved gass for pasienten, uten når den politiske avdeling anordnet det motsatte.
Ikke bare uttærede fanger, men også noen som så velnærte ut, ble til sine tider bstemt for gasskammeret, leilighetsvis fikk
fangeforvaltningens pårørende, som offisielt var unntatt, lide den samme skjebne. Offisielt kjente ingen virkelig, heller ikke
forvaltningsstedets personale, det siste mål for denne prosedyre, for bak de ihjelgassedes navn blev bokstavene SB satt, forkortelsen for
særbehandling." (Sonderbehandlung) (Eli A. Cohen: "Human Behavior in the Concentration Camp".)
SB er påstått å skulle være et dekkord for ihjelgassing. Men under Nürnbergprosessen kom det fram
at det kunne bety noe helt annet. Kaltenbrunner blev forelagt et dokument hvor SB var anordnet, og
da han fikk se dokumentet, kunne han fortelle at det i det tilfeldet var særbehandling for folk i de to
elegante hotellene "Winzerstube" og "Walzertraum", med rett til fri korrespondanse og til å motta
pakker og en flaske Champagne pr. dag!
Når Cohen skriver at ingen kjente det siste mål, må han ha fått rede på skjebnen til dem som fikk SB
på kortet, etter at han blev fri, siden han kailer dem ihjelgasset. De var da ikke gasset ihjel da de fikk
SB på kortet.
Cohen føyer til at sykeavdelingene i andre leirer, som han riktignok bare hadde lest om, var meget
dårligere. Sykehuset i Auschwitz var ingen luksusinnretning, men tyskerne gjorde seg alvorlig umak
med å få de syke friske igjen, også jødene.
Det siste stemmer dårlig overens med det som Cohen skriver i det foregående. Men det tyder (s. 36)
ikke på at det var meningen å ta livet av fangene, men tvertimot at det gjaldt å få dem arbeidsdyktige
igjen. Cohen nevner ikke noe om at han har sett gasskamrene, men vi skal komme tilbake til noen
som påstår å ha sett dem.
Vitner og Dokumenter
Det er ikke fremlagt noe skriftlig bevis for at det var tyske planer om å utrydde jødene. Dette
bekreftes også av dr. Kubovy ved den jødiske dokumentsentral i Tel Aviv i tidsskriftet "La terre
retrouvé" 15/12 1960:
"Det finnes ikke et eneste skrift med Hitlers, Himmlers eller Heydrichs underskrift, hvor det er tale
om å utrydde jødene og ordet tilintetgjøreise forekommer ikke i Gørings skriv til Heydrich om den
endelige løsning (Endløsung) av jødespørsmålet." (Paul Rassinier: "Zum Fall Eichmann".)
Da amerikanerne utpekte Auschwitz som hovedarena for jødeutryddelsen, blev kommandanten i
denne leiren det naturlige hovedvitne. Rudolf Höss var kommandant i Auschwitz til l.desember
1943. Han har avgitt en erklæring av 5. april 1946, som går ut på at det blev drept 2,5 million fanger i
Auschwitz og at en halv million døde av sult og sykdom. I et vitneprov har han forklart at han ble
innkalt til Himmler og fikk ordre om å sørge for de nødvendige innretningene til utryddelsen. Men
det skulle holdes strengt hemmelig. Under sitt fengselsopphold i Krakau skrev han adskillig, også
om måten hans erklæring var kommet istand på:
"Den 11. mårs (1946) kl. 23 blev jeg arrestert og plaget meget av Field-securety Police. Jeg blev
slept til Heide, nærmere bestemt til kasernen som engelskmennene 8 måneder tidligere hadde sluppet
meg ut av. Under slående bevis kom mitt første forhør i stand. Hvad som står i protokollen, vet jeg ikke, skjønt
jeg selv har undertegnet den. Men alkohol og pisk blev for meget også for meg. Pisken var min egen,
og hadde tilfeldigvis kommet med i min frues bagasje. Min hest hadde knapt fått et slag av den, langt
mindre fangene." (Institut fUr Zeitgeschichte: "Kommandant in Auschwitz".)
Höss var nå kommet utenfor vestmaktenes område og da lot det sig gjøre å skrive slik. Det var vel
også tilpasset de nye forhold. Protokollen som nevnes er ikke identisk med den offisielle erklæringen
av 5. april, men skal være i overensstemmelse med den. De opptegnelser som han gjorde i Krakau,
avviker derimot på mange punkter. Merkelig nok er det hans skriverier fra Krakau som idag er
kommet på første plass, mens forklaringene fra Nürnberg er kommet i bakgrunnen. Det vil imidlertid
føre for langt å komme nærmere inn på dette her.
Den maten alle disse skriftlige "tilståelser" er kommet istand på, gjør igrunnen videre kommentarer
overflødig, men det er fristende å se litt nærmere på Höss.
Det er mistenkelig at erklæringen er skrevet på engelsk, som Höss neppe behersket tilstrekkelig. Det
naturlige ville være at den var avfattet på tysk, for så å bli oversatt. At den ikke er skrevet av Höss er
tydelig, for det heter tilslutt i erklæringen:
"Jeg forstår engelsk, som ovenstående tekst er nedtegnet på. Ovenstående utsagn er sanne. Denne
erklæring avga jeg frivillig og uten tvang. Etter at ha gjennemlest utsagnene, har jeg undertegnet og
godkjent dem i Nürnberg, Tyskland den 5. dag i april 1946."
Hvis man frivillig skriver en beretning, avsluttes den ikke sånn. Det er nok å skrive og
undertegne. Har leseren av dette noen gang fått et brev hvor brevskriveren tilslutt skriver at han har
gjennemlest brevet, godtatt det og undertegnet det?
Butz finner det utrolig at Himmler på dette vis har hoppet over flere tjenestegrader og overlatt såpass
viktige avgjørelser til en forholdsvis underordnet mann. Kjenner man litt til tyske forhold, vil man
ikke tro det. Her kommer også det forhold inn at det skulle bygges store innretninger og det går ikke
så enkelt for seg.
Det er påvist av Butz at det var kapasiteten på krematorieovnene som begrenset muligheten til å få
av veien så mange lik som påstått, og ikke muligheten til å få dem ihjelgasset, hvis man hadde
gasskamre i Auschwitz. Med de krematorieovnene som var til rådighet det siste året, var det ikke
mulig å få kremert mer enn 1.058 pr. døgn og i virkeligheten foregår det ikke slik, sier han. Det
hevdes imidlertid at likene også blev brent i store graver med opptil to tusen hver gang. Men Höss
sier at det blev slutt med brenningen i graver da man fikk utvidet krematoriet.
Det skulle vært interessant å ha sett en sånn brenning, med ved lagt i bunnen på graven og 2 tusen lik
ovenpå, hvordan veden skulle få tilførsel av surstoff til forbrenningen!
Beskrivelsen av disse likbrenningene er også forskjellige. I en beretning fra Pery Broad heter det:
"De forbifarende reisende på jernbanetogene, ledsagerpersonalet på jødetransportene, SS-personalet,
fangene og ikke minst også befolkningen i den omliggende egn, måtte vite hva som foregikk, for
skinnet fra omkring 10 brannsteder i det frie, hvor fra 200 til 1.000 blev brent hver gang, kunne
sees i en omkrets på minst 3 km, og lukten av brent kjøtt kunne kjennes like langt borte."
Dette må sies å være en fin mate å hemmeligholde sakene på!
Sigismund Bendel, som skal ha vært med i særkommandoene, beskriver det slik: "Svart tykk røyk stiger opp fra graven. Alt dette skjer så fort
at det er så ubegripelig at jeg trodde jeg drømte... En time senere er alt atter i orden. Mennene tar ut asken fra graven og legger den i en haug.
En transport til blir bragt fram til krematoriet." (Wilhelm Ståglich: "Der Auschwitz Mythos".)
Dette var ikke så lett å tro på, men det blir kanskje lettere å fordøye når han føier til: "Fettet som fløt fra skraphaugen, måtte
særkommandoens fanger helle over likene for at de skulle brenne bedre."
Et tsjekkisk vitne, Filip Müller, skulle også ha hørt til særkommandoen. Han forklarte det noe bedre: "Den 40 m lange og ca. 6-8 m
brede og 2,5 m dype graven hadde fordypninger i endene, som menneskefettet kunne flyte ned i. Dette fettet måtte fangene helle over likene for
å få dem til å brenne bedre." (Wilhelm Ståglich: "Der Auschwitz Mythos".)
Disse eventyrfortellernes forklaringer satt Auschwitzprosessens dommere og hørte på og tok alvorlig
i 1963-65! Det er nesten utrolig.
Heller ikke i krematoriene gikk alt så stille og ubemerket for seg som vi er vant til:
Røyken veltet ut av den høye skorstein og snart skjøt flanmetungene to meter høyt mot himmelen.
Røyken blev tettere og svartere og mer kvelende og hadde en egenartet lukt av brente lik, i likhet med
brente fjær, men denne stanken av brent fett og brent hår, var uutholdelig. Det vi hadde hørt i
de andre leirene var altså virkelig sant - ryktene var ikke overdrevne. Her var dødsfabrikkene! Da det
blev aften, ble himmelen helt rød, som om den glødet." (Kitty Hart: "I am alive".)
Administrator i saken mot IG-Farben, amerikaneren Du Bois, skriver: "Som vitne hadde Schneider sagt at han aldri hadde hørt om utryddelsene,
ennskjønt han erindret at
han en dag han hadde gått på veien forbi et ubenyttet krematorium. Dengang blev det brent 1.000 lik
daglig i dette krematorium. Flammene slo 15 meter høyt opp i luften. Stanken trengte gjennem hele
egnen og 40 mil nordover og blandet seg med lukten fra krematoriet i Warszawa. Lukten sved i
nesen på en halv mils avstand." (Josiah E. Du Bois: "The Devil's Chemists".)
Det har også gått for seg slik: "800-900 meter fra stedet hvor ovnene befinner seg, stiger fangene opp på en liten vogn som går på
skinner. Vognen tar 10-15 mennesker. Såsnart vognen er lastet, settes den i bevegelse og i full fart
inn i en gang. Ved enden av gangen er en vegg, og bak den er en tilgang til en ovn. Straks vognen
støter mot veggen, åpner den seg automatisk og vognen vipper og kaster folkene i ovnen."
Denne framgangsmåten var absolutt å foretrekke framfor de andre tungvinte metodene!
Det foreligger også en "tilståelse" fra Kurt Gerstein. Den er skrevet på fransk og er så fantastisk i sitt
innhold at Butz ikke tar den alvorlig og det er det vel heller ingen grunn til å gjøre. Gerstein påstår at
han drev 700-800 fanger inn i et 25 kvadratmeter stort rom og gasset dem ihjel med en dieselmotor.
Butz bemerker til dette at hvis man fikk 7-800 mennesker inn i et så lite rom, var det
unødvendig å bruke gass. De ville bli klemt ihjel. Gerstein skriver at han meldte seg inn i SS for å
hevne seg på nazistene, for å sabotere og for å kunne opptre som vitne mot dem! Men han fant også
opp "forbedringer", det vil si mer effektive framgangsmåter ved avlivningen! Gersteins beretning er
avfattet i flere versjoner. Han påstår at 25 millioner blev drept.
Det er to framstillinger, som hver på sin mate gir opplysning om hvordan erklæringen kom istand.
Den ene går ut på at han tilfeldigvis traff på amerikanske offiserer på et hotell i Rottweil og der
leverte fra seg beretningen og en kvittering for desinfeksjonsmiddel, og så forsvant han. Den andre
versjonen sier at han innfant seg i et fransk militærfengsel med sine papirer og så hengte han seg i
juli 1945. Men hans lik er ikke blitt funnet! Den første versjonen er den som er gjengitt i
følgeskrivelsen til dokumentet. Men siden erklæringen er skrevet på fransk, er det sannsynlig at den
er født i et fransk fengsel.
Erklæringene til Höss og Gerstein er gjengitt i sin helhet i boken til Butz, men de er for lange til å ta
med her. Butz bruker innpå 30 sider for å sømfare "tilståelsen" til Höss og den blir sterkt redusert
etter å ha vært gjennemgått punkt for punkt. Å komme inn på alle disse detaljer ville fullstendig
sprenge rammen for dette heftet. De nevnte innvendinger, samt noen som kommer i det følgende, får
greie seg.
En uttalelse av den amerikanske fengselspsykolog Gilbert kan ha en viss interesse: "Han er for apatisk til at man kan tro på anger,
og utsikten til å bli hengt synes ikke å uroe ham noe særlig." (Gustav Mark Gilbert: "Nuremberg Diary" 1947).
Den nederlandske lege, Cohen, som var ved sykehuset i Auschwitz, skrev ikke noe om at han
hadde sett gasskamrene, men en annen lege, angivelig ungarsk jøde, Miklos Nyiszli, påstår å ha sett
dem. Han ga først lyd fra seg i 1951. I det franske tidsskrift "Les Temps Modernes" kom hans
beretning fra Auschwitz. Den kom i bokform i USA i 1960 og senere på fransk og tysk. Men de
forskjellige utgaver stemmer ikke overens. I den ene heter det at det blev kremert 20 tusen daglig i
Auschwitz, mens tallet er halvert til 10 tusen i en annen. Tilsammen blev det drept 24,6 millioner i
Auschwitz, påstår han! Så meningsløse tall skulle man ikke tro at noen festet lit til, men disse tallene
går igjen i en rekke verker som gir seg ut for å være historiske. Det er nok de store tallene
historieskriverne er ute etter idag.
Den franske professor Paul Rassinier har forsøkt å oppspore Nyiszli, men forgjeves. Spørsmålet er
om han er like så uvirkelig som denne Anne Frank. Det har vært en glimrende tid for falske profeter
etter krigen.
Det kan være interessant å sammenligne det Höss og Nyiszli skriver om gassingen som begge skal
ha vært med på:
Höss: "En halv time etter at gassen var kastet inn blev dørene åpnet og utluftningsanlegget satt i gang. Det
blev straks satt i gang med å ta ut likene. Det kunne ikke sees noen kroppslige forandringer, hverken
krampe eller farveforandringer. Forurensning var også sjelden, og ingen fordreiede ansiktsuttrykk." Rudolf Høss: "Kommandant in Auschwitz".)
Nyiszli: "Likene lå ikke strødd omkring i rommet, men tårnet seg høyt oppå hverandre. Det er lett å forklare: Det utenfra innkastende
Zyklon-B utvikler først sin dødelige gass nede ved gulvet Derfor tramper de ulykkelige ned hverandre, en klatrer over den andre.
Jo høyere de kommer, desto senere
når gassen dem. Med blodige og oppklorte kropper, blødende fra nese og munn ligger de der. Deres
hoder er oppsvulmet og blå og fordreide til ukjennelighet. Særkommandoene i sine gummistøvler
sprøiter likberget med sterke vannstråler. Det må gjøres, for ved gassdød tømmer tarmen seg ved den
siste refleksbevegelse. (Quick nr. 4 1961)
Her kunne den siste kommandant, Richard Baer, passet inn. Men han var ikke samarbeidsvillig nok.
Han nektet bestemt for at det hadde vært gasskammer i leiren. Baer var kommandant fra november
1943 til krigens slutt, og i hans tid skulle det være gasset ihjel 437 tusen ungarske jøder. Saken mot
ham blev utsatt 5 ganger, men så døde han pludselig i fengslet under mystiske omstendigheter.
Om dette skriver Wilhelm Ståglich: "Etter flere kilder, som på sin side går tilbake til franske pressemeldinger, hadde Baer i
varetektsfengslet bestemt nektet å bekrefte eksistensen av gasskamer i sitt daværende
komandoområde. Det påståes endvidere at Baer av denne grunn blev skaffet av veien ved gift. Etter
hans frues opplysninger, var dødsårsaken til den inntil da kjernesunne mann blitt uoppklart... Vi vet
ikke minst siden den brutale bortførelsen av Eichmann fra Argentina, at det israelske
etterretningsvesen kan tiltroes alt. Da generalstatsadvokat Bauer til og med var zionist - er det ikke
utelukket at den internasjonale jødedommens mektige arm nådde helt inn i fengselscellen til
Baer." (Wilhelm Ståglich: "Der Auschwitz Mythos".)
Den franske kommunist og motstandsmann Paul Rassinier var fange i Buchenwald og Dora fra 1943-
1945. Han har reist Europa rundt etter krigen og utgitt flere bøker om KZ-leirene. Tiltross for at han
neppe kan ha hatt særlig tilovers for tyskerne og nasjonalsosialismen, synes han å ha hatt en utpreget
trang til å finne fram til sannheten om KZ-leirene og den påståtte ihjelgassingen. Han kom tilslutt til
den oppfatning at det ikke hadde vært noen gasskammer i det hele tatt. Men han mener at det kan ha
forekommet noen enkelttilfelder av utskeielser fra enkelte underordnedes side. Han har vært ute etter
vitner som påstår å ha sett gasskamrene:
"Hver gang i de siste 15 år man har nevnt for meg ett eller annet vitne som påsto å ha sett selve
gassingen, reiste jeg uoppholdelig til ham for å få hans uttalelse. Hver gang skjedde det samme: Med
mine dokumenter i hånden stilte jeg vitnet mange nøye presiserte spørsmål til han åpenbart løy meg
rett i øinene, for tilslutt å forklare at han ikke hadde sett det selv, men hadde blitt fortalt det av en,
desverre avdød venn, hvis utsagn ikke kunne draes i tvil. Jeg har på denne maten reist tusener av
kilometer gjennem Europa." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)
Om Nyiszli's påstander sier Rassinier: "Hvis det hadde vært mulig å drepe 20 tusen på en dag i de 4 gasskamrene, ville det vært umulig for
de 4 krematoriene å kremere dem, selv om hver kremering bare tok 20 minutter .... Forestiller man
seg den tid krematoriene i Pere-Lachaise for eksempel bruker på å kremere 3 lik, vil man fastslå at ovnene i
Auschwitz ennå må brenne, (1964) og at man ennå ikke på noen tid kan tenke på å slukke
dem." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)
Om seleksjon forteller Rassinier, at når det kom beskjed om at alle som var arbeidsdyktige skulle
stille opp og det kom lastebiler for å ta dem med til ukjent sted, gikk det rykte at de blev sendt til
"himmelen". Dette forsøkte fangene å unngå. Han beretter om et tilfelle fra Dora, som han med nød
unngikk, og som en kamerat kom med på. Han trodde at kameraten var død, men traff ham igjen
etter krigen. Kameraten kunne fortelle at transporten nok ikke hadde gått til et gasskammer, men til
Belsen, for at fangene skulle komme seg igjen! (Emil Aretz: "Hexen-Einmal-Eins einer LUge".)
Rassinier fikk mange vanskeligheter. Han blev trukket for retten, blev dømt og frifunnet om
hverandre. Han blev nektet å holde foredrag i tyske forsamlinger. Følgende avissitat viser det: "Politipresident Buhl lot igår aftes et
møte av venstreradikale stenge. Allerede før møtet meddelte
politiet referentene at professor Rassinier hadde fått taleforbud... Da forleggeren Karl-Heinz Priester
fra Wiesbaden leste Rassiniers manuskript, oppløste politipresidenten forsamlingen." (Hamburger
Abendblatt, 26-27.mars 1960.)
Slik var altså friheten blitt etter at Tyskland var befridd fra nazismen! At det skal være så farlig å
høre andres oppfatning, tyder ikke på god samvittighet.
Da Rassinier ønsket å være tilhører på Auschwitzprosessen i Frankfurt, blev han stoppet ved
grensen, - et nytt bevis på dårlig samvittighet.
Det var mange anonyme som hadde mangt å fortelle i etterkrigens Tyskland, helst i tyskernes
disfavør. Det var heller ingen risiko forbundet med det. Det kunne tvertimot lønne seg. Vi har
tidligere hørt om yrkesvitnene.
Rassinier fikk også en gang besøk av en mann som betinget seg å få være anonym. Rassinier
beskriver mannen som tillitvekkende. Mannen fortalte at han personlig hadde vært vitne til at det
blev tatt livet av 250-300 jøder i Belzec ved hjelp av en dieselmotor, altså omtrent som beskrevet i
Gersteins beretning, bare i en langt mindre målestokk. Det tok bare 15 minutter. Rassinier har
henvendt seg til sakkyndige, som hevder at så kort tid ikke på langt nær er tilstrekkelig til å drepe.
Til tross for det fordelaktige inntrykk Rassinier fikk av den besøkende er han meget forsiktig i
bedømmelsen av om forklaringen er ekte eller om den er oppdiktet. Han skriver tilslutt: "Tross alt som taler til hans gunst
og tiltross for hans beklageligvis sene inntreden i konflikten, men
som etter omstendighetene kan unnskyldes, er hans utsagn å ta med den aller største forsiktighet.
Man kan ikke si annet enn at hans utsagn synes meget mer antagelig enn det vi i den henseende har
vært vant til." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)
Her står man overfor et tilfelle hvor ingen kan svare et ubetinget ja eller nei på om den anonymes
forklaring er ekte eller ikke. Er den ekte, har det forekommet ihjelgassing med dieselmotor, riktignok
i forsvinnende liten utstrekning i forhold til det som er påstått. Belzec-leiren var nemlig meget liten
og i drift bare noen få måneder. Det kan isåfall høyst være drept 2-3 tusen, og ikke 600 tusen, som
påstått fra polsk hold.
Det er grunn til å reflektere litt over den anonymes forklaring. Hvis den er ekte, er det helt på det
rene at seierherrene ville ha kunnet skaffe avgjørende bevis for dette. Dette måtte være langt å
foretrekke framfor å framtvinge sånne meningsløse "bevis" som Gersteins beretning er. Hvorfor har
man da ikke nøyet seg med dette, men plusset på til det helt absurde? Her kan et annet forhold spille
inn. Det ville være av uvesentlig betydning å få straffet små forbrytere som disse underordnede
menn. Det var større karer man var ute etter, de små kunne gå med i slengen. Man hadde ikke i
tilstrekkelig grad fått diskreditert nazismen ved å henge noen små forbrytere. Det går som en rød tråd
gjennem hele etterkrigspropagandaen at det var for å knuse nazismen at krigen blev ført. Når denne
forferdelige pesten var utryddet, skulle freden komme. Men selv seierherren Israel fikk bare tyske
Mark istedenfor fred. Også der er det de små som må betale for de stores synder. Men de har fått
verdens medlidenhet, og det er godt å ha. For å få beholde den må propagandaen mot nazismen
fortsette til evig tid.
Ghettoene
Det er tidligere nevnt at jødene for en stor dels vedkommende levde i ghettoer. I ghettoen i
Warshawa var det bortimot 500.000 Jøder. I 1943 gjorde jødene opprør i ghettoen. Det ble
langvarige kamper mot tyskerne og mannefallet var selvfølgelig stort. Av andre store ghettoer
nevnes Lodz med 160 tusen og Lemberg med 130 tusen. I Lublin og Radom og ellers mange andre
steder i Polen var det store ghettoer.
Ifølge rapport fra IRC kunne alle Jøder i Ungarn, som hadde visum til Palestina, fritt forlate landet
inntil mårs 1944. Da Ungarns riksforstander Horthy i oktober 1944 ba de allierte om våpenstillstand,
hadde det en veldig (s. 48) virkning blant jødene, heter det videre. Det blev demonstrasjoner, står det.
Det påståes at det blev skutt på tyskerne fra de jødiske husene. Resten kan man tenke seg. Det ble
da opprettet 4-5 ghettoer i nærheten av Budapest.
Da russerne i november 1944 nærmet seg Budapest, strømte det hundretusener av jøder inn i byen
fra landdistriktene. Jødene blev da samlet i en ghetto. Men da russerne erobret byen, fikk IRC
reisepass. Butz bemerker til dette, at tiltross for at komiteen måtte forlate byen, benyttes uttrykket
'befrielse' i rapporten.
Det er en løyerlig situasjon, at så lenge "undertrykkerne" var i Budapest, fikk IRC drive sin
virksomhet, men såsnart "befrierne" har inntatt byen, må IRC pakke ryggsekken sin og dra hjem i en
fyk og en fei. Det må være med en underlig følelse at rapportskriveren har fått seg til å kalle det
befrielse.
Dette er nevnt for å peke på de jødiske tap i kamphandlinger. Vi har fått det ensidig framstilt som om
jødene alene omkom i KZ-leirene og ved gassing. Det er ingen tvil om at det døde mange jøder i
disse leirene og de fleste døde ved tyfusepidemier. Også i ghettoene herjet tyfus. Her kan blant annet
henvises til Hilbergs "The Destruction of the European Jews". I Warshawa-ghettoen var det så tidlig
som 16.desember 1941 2.405 tilfeller av tyfus.
Etter hvad avisen "Allgemeine unabhångige Jüdische Wochenzeitung" melder kjempet 1,41 millioner
jøder i de allierte styrker. 110 tusen av dem skal være fait. I tillegg kommer de jødiske tap i
partisankrigen, som vi kommer tilbake til litt senere. Det blir tilsammen ikke så små tall.(s.49)
Wannsee-konferansen
Det er gjort meget vesen av Wannsee-konferansen. Det er påstått at det der ble bestemt at jødene
skulle utryddes. Den 20/1 1942 innkalte Reichsprotektor Heydrich statssekretærene, som hadde med
jødespørsmålet å gjøre, til en konferanse. Det er påstått at det der blev fattet beslutning om å utrydde
jødene. Men det må sies å være helt utrolig at så viktige avgjørelser kunne taes når ingen av
topplederne var innkalt. Det tyske ord Endløsung er nevnt i dokumentene og det er oversatt til
l'elimination på fransk og extermination på engelsk, begge i betydningen tilintetgjørelse. Det må bli
vernichtung på tysk. Endløsung må vel bety endelig løsning, og det kan være meget forskjellig.
Selvfølgelig kan det også bety tilintetgjørelse. Når Endløsung hadde fått denne oversetteisen, blev
det grepet av verdenspressen med begjærlighet, for på den måten skapes historiske fakta i vår tid. I
mangel av tobakk røker man andre blader, heter det. Slik er det nok også med bevis.
Innsatsgruppene
Innsatsgruppene skal bare nevnes i korthet. De blev dannet for å ta seg av partisanvirksomheten, som
vel kan sies å ha vært en spesialitet i russisk krigføring. I denne virksomheten var også jødene med.
Nedenstående opprop fra den internasjonale jødiske konferanse i Moskva i 1941 viser:
"Jødiske brødre i hele verden:
Hilbergs regnestykke i partisankrigen kommer til at 1,150 millioner jøder er drept ifølge
hans rapporter, men han plusser likevel på til 1,4 millioner. Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)
Hilbergs tall er for en stor del bygget på skriftlige "tilståelser"(affidavits), udaterte dokumenter og
russiske operasjonsrapporter og bør taes med en klype salt. Hvordan det enn forholder seg med dette,
er dette krig og en skjerpet sådan og har ikke noe med KZ-leirenes offer å gjøre.
Insatsgruppene besto av 3.000 mann (Butz), og kunne neppe være så effektive. Deres viktigste
oppgave var å sikre tilførselslinjene.
Hjelp til jødene
Evian-konferansen sommeren 1938 var sammenkalt for a hjelpe flyktende jøder. 32 stater deltok,
men alle unnskyldte seg med at de ikke kunne ta imot jøder. En kubansk diplomat hadde fått ordnet
med pass for 1.000 jøder og "St. Louis" forlot Hamburg i mai 1939 med 900 jøder ombord, men
skipet måtte gjøre vendereis. Selv president Roosevelt nektet å hjelpe. (Hans Herlin: "Kein gelobtes Land".)
Hvorfor var det ingen som ville hjelpe jødene? Svaret finner vi hos jesuitten Muckermann, som i
1929 uttalte:
"Millioners blod betyr ingenting overfor den idealets sfære som det ofres for." (Emil Aretz: "Hexen-Einmal-Eins einer LUge")
Jøden Josef Ginsburg, som etter et opphold i Israel, er blitt antizionist, sier det slik: "Ikke forgjeves har Weizmann,
Goldmann og Schertok, som nå kailer seg Sharet, og andre
forsikret: Skulle det komme til et sammenstøt mellem staten Israels interesser og de landflyktige
jøders interesser, må de sistes ofres." (J. G. Burg: "Schuld und Schicksal".)
I Ungarn var det en zionistisk hjelpekomite, Waad, under ledelse av Joel Brand. Denne komiteen
hjalp jøder med pass og lignende. Komiteen fikk et tilbud fra Eichmann om å utveksle 1 million
jøder med 10.000 lastebiler. Brand reiste til Konstantinopel for å forhandle med den jødiske
verdensorganisasjonen, men fikk ingen god mottagelse. Han reiste videre til Palestina, men blev
arrestert straks han befant seg på britisk område. Han blev ført til Kairo og fengslet der. Under et av
de mange forhør han var utsatt for, blev han spurt av den engelske stedfortredende statsminister i Det
nære Østen om han virkelig trodde at Eichmann ville frigi disse jødene. Da Brand svarte at han
trodde på det, spurte Moyne: "Hvad skal jeg gjøre med alle disse jøder? Hvor skal jeg bringe dem
hen? Og hvem vil ta imot dem?" Brand fortalte andre jøder om denne samtale og noen måneder
senere blev Lord Moyne skutt på åpen gate i Kairo av to jødiske terrorister, som siden blev hengt.
Engelskmennene sendte Brand til Palestina og overlot ham til den sentrale jødiske organisasjonen
Sochnut. Men der fikk han ingen hjelp. Det sveitsiske konsulat ville hjelpe ham med visum, men
Sochnut avslo. Han var dermed uskadeliggjort.
Ledelsen av hjelpekomiteen i Ungarn blev i Brand's fravær overtatt av Rudolf Kastner. Etter krigen
kom han til Israel og blev medlem av Ben Gurions parti. Han blev siden trukket for retten, anklaget
for å ha forsvart en tysker ved en av etterkrigsprosessene i Tyskland, og for å ha samarbeidet
med tyskerne. Prosessen vakte voldsom oppsikt i Israel i 1955. Kastner blev dømt, men appellerte,
og da prosessen i 1957 hadde vart i 2 måneder, blev Kastner en dag skutt på trappen til rettssalen.
Om dette skriver Rassinier: "Så endte prosessen på en måte som betød en lettelse for alle parter. Kastners mordere blev ikke
straffet. I 1958 blev Kastner rehabilitert ved en dom som ikke dømte anklagerne hans. Man blev
enig om at Kastners beretning ikke skulle offentliggjøres". (Paul Rassinier: "Was ist Wahrheit?".)
Vi har fått en herlig fred, med hat og hevn i alle land. Og alt godkjennes bare det er "den rette" som
gjør det! Hilberg skriver om bytte av jøder mot lastebiler: "Tyskerne visste selvfølgelig ikke at de allierte tok langt mer
alvorlig hensyn til sin allianse med Sovjetrusland enn til skjebnen til de ungarske jødene."
(Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)
Dette er atter et bevis på at menneskeliv ikke spiller noen rolle i krig og politikk, heller ikke jødiske
liv. Og krig er bare skjerpet politikk!
War Refugee Board
War Refugee Board (WRB) var en amerikansk organisasjon som skulle ta seg av krigsflyktningene.
Butz kailer WRB et verktøy for Jødenes Verdenskongress og andre zionistiske grupper. Men
organisasjonen befattet seg også med å utarbeide anklagedokumenter. Det mest kjente er beretningen
om to slovakiske jøder som angivelig skal ha flyktet fra Auschwitz i april 1944 (s.53) og en polsk
major, som skal ha flyktet noe senere. Denne beretningen blev høytidelig innlemmet i Nürnberg med
nr. 022-L. Alle tre var imidlertid anonyme, og de vitnet heller ikke i NUrnberg. Men de hadde gjort
nøyaktige opptegnelser over ihjelgassede jøder i Auschwitz fra april 1942 til april 1944! Tallet er på
hele 1.465.000. Først i Eichmannprosessen kom det fram at navnene skulle være Alfred Wetzler eller
Wecler, og Rudolf Vrba med tidligere navn Rosenberg eller Rosenthal for de to Jødene. Den polske
majors navn skal være Szeslow Mordovicz, som senere er forandret til Petr Podulka. Det er praktisk
med mange forskjellige navn! Det er ingen som forteller hvorfor navnene først kom fram etter 15 års
forløp. Er det ikke grunn til å være skeptisk overfor den slags? Vrba ga i 1964 ut en bok "I cannot forgive",
som sikkert var myntet på Auschwitz -prosessen. Der var han også vitne.
WRB hadde nær forbindelse med UNRRA, som er efterfølgeren etter krigen. Begge organisasjonene
var utgått fra de samme personer. En av lederne i UNRRA blev Harry Dexter White, som senere
viste seg å være russisk spion. Organisasjonens viktigste oppgave var å få jøder til Palestina. Øverste
leder var jøden Lehmann.
UNRRA's virksomhet blev en skandale i besettelsestiden, skriver Butz. Beryktet blev rassiaene i
tyske hus for "å redde barn". Foreldreløse barn, som under krigen var adoptert av tyske familier.
Disse barn blev nå hentet ut av hjemmene. Hvad det siden er blitt av dem er ukjent. (Robert L. Koehl: "German Resettlement and Population Policy".)
En av lederne for UNRRA i de besatte områder var den britiske general Frederik Morgan. Han
kom snart på kant med ledelsen, for han oppdaget at det kom fulle jernbanetog med jøder fra Øst-
Europa inn i den amerikanske sonen og at det var noen få jøder som sto bak transporten. Jødene var
velnærte og velkledde og hadde rikelig med penger. Det viste seg at de skulle til Palestina.
Mesteparten av pengene de hadde var Besatzungsmark, som var trykt av russerne. Og det viste seg at
det var White som hadde forsynt russerne med det nødvendige materiell til trykkingen. Da Morgan
fortalte dette på en pressekonferanse i Frankfurt, blev han beskyldt for å være antisemitt, og det
"luktet av den verste nazisme", sa Chaim Weizmann. De fleste av jødene ville til USA, men alle midler blev brukt for å tvinge dem til Palestina.
UNRRA's ledelse i Washington meddelte at Morgan var avsatt fra stillingen, men den jødiske
hemmelige etterretningstjeneste, B'nai B'rith, frarådet ledelsen å avsette Morgan, da han hadde nok
beviser til å forsterke det han hadde fastslått. Men da Morgan i august 1946 klaget over at UNRRA
var et dekke for hemmelige sovjetiske agenter og kriminelle elementer som drev svartebørshandel og
smugling, blev Morgan avsatt.
Morgan var ikke den eneste allierte offiser som støtte sammen med zionistene. Da Eisenhower hadde
sagt til general Patton, at tyskerne om nødvendig, måtte flytte ut av husene sine, for å gjøre det
bekvemt for sine ofre, ble Patton avsatt fordi han hadde sagt offentlig at det var omtrent den
samme forskjell på tyske nasjonalsosialister og andre tyskere, som forskjellen mellem republikanere
og demokrater i USA. Kort tid etterpå omkom Patton i en bilulykke. Butz setter bilulykke i gåseøyne.
Etter Morgans avskjed blev det nedsatt en undersøkelseskomite og det blev heftige
avisdiskusjoner. En del avisfolk kom også til Europa og fikk underretning om den voldsomme
tilstrømning av jøder østenfra. Tallet blev oppgitt til 3 millioner, men Butz mener at det er en
overdrivelse. De amerikanske myndighetene overdrev, mener han, fordi de var så plaget av denne
innvandringen.
I avisene het det at alle disse jødene kom fra Sovjetrussland og det finner Butz forklarlig, for de
andre var jo forlengst døde!
Sjefsrådgiver Meader blev sendt til Europa i 1946. Hans beretning, som blant annet fremhevet utbredt
umoral i armeen, ble ikke tillatt publisert, etter trykk fra Det Hvite Hus og fra krigsministeriet,
utenriksdepartementet og andre. Men det kom ut etter hvert. Det het blant annet at mange av jødene, som
kom fra Polen, i realiteten ikke var flyktninger, men var en del av en massebevegelse med et politisk
mål, som zionistene hadde. Han klaget ellers over jødenes opptreden og deres voldsforbrytelser.
Beretningen gjorde også bekjent at Washington var beredt til å ta imot 2,5 million flyktninger fra
Europa. (N.Y.Times, 2. og 3. desember 1946.)
Det later altså ikke til at jødene var utryddet fra Europa. En uttalelse av den israelske statsminister Levi Eschkol kan taes med: "Som
De jo vet, lever her i Israel titusener om ikke endog hundretusener på hvis arm et KL-nummer
er tatovert ... Alltid tar jeg i betraktning at det ennå lever hundretusener av mennesker med KL-nummer inngravert på armen." (Der Spiegel, nr. 31 1965)
Med disse opplysninger ansees spørsmålet om de 6 millioner ihjelgassede Jøder for løst.
Butz hadde gode kort på hånden når han kalte det "The Hoax of the Twentieth Century", oversatt: - "Det tyvende århundres svindel".
Det ville være utrolig om det i en så lang og bitter
krig ikke skulle forekomme enkelte forgåelser, også grove. Det er kjent at noen SS-menn som
forsyndet seg blev strengt straffet av tyskerne for det. Kommandanten i Buchenwald blev dødsdømt
og henrettet av tyskerne. Hilberg hevder at tyskerne var lemfeldige når det gjaldt deres egne. Hvis
det er tilfelde, er de ikke alene om det. Her hjemme har man gjort seg særdeles bemerket med å se
mellem fingrene med folk på "den rette siden". Flyktningeførerne som drepte det jødiske ekteparet
Feldman, tilvendte seg deres eiendeler og senket likene i Skrikerudtjernet i Trøgstad, blev frikjent i
1948 for drapet i norsk rett.
Talmud
Det er ikke første gang i historien at jødene beretter om at de er blitt massakrert. I en jødisk
skriftsamling, Talmud, fortelles at under jødenes oppstand mot romerne i år 135 gikk det med 40
millioner jøder. Blodet av drepte jøder sto opp til neseborene på de romerske hestene, det fosset ut
mot havet, rev med seg noen store fjellstykker og farvet havet rødt 4 mil utover. Romerne tullet 150
tusen skolebarn inn i skriftruller og brente dem opp. De drepte jøders lik blev brukt til gjerde rundt
keiser Hadrians vinberg og flodbølgen som blodet hadde skapt tjente som gjødsel i syv år!
Romerne kunne såmenn måle seg med tyskerne i effektivitet.
Antisemittisme
I vår tid blir folk så godt informert om motsetningene mellem tyskerne og jødene, at det muligens er
mange som ikke er klar over at det har vært strid mellem jøder og europeere i århundreder. For å
anskueliggjøre dette gjengis noen av de beslutninger som Kirken har fattet overfor jødene:
Forbud mot giftermål og sexuell forbindelse mellem jøder og kristne. Besluttet på kirkemøtet i Elvira i år 306.
Forbudt for jøder å ansette kristne tjenere og ha kristne slaver og forbudt for jøder å vise seg på
gaten i pasjonsuken. Besluttet på 3. kirkemøte i Orleans år 538.
Brenning av Talmud. Besluttet på kirkemøtet i Toledo år 681.
Forbudt for kristne å bo i jødiske hjem. Besluttet på kirkemøtet i Narbonne år 1050.
Jøder pålagt å betale kirkeskatt som kristne. Besluttet på kirkemøtet i Gerona år 1078.
Forbud mot søndagsarbeide. Besluttet på kirkemøtet i Szaboles år 1092.
Forbudt for jøder å saksøke kristne eller å vitne for kristne. Besluttet på det pavelige konsil i 1179.
Merking av jøders klær. Besluttet på 4. pavelige konsil i 1205. (Etterligning av kalif Omars forordning, som påbød kristne å bære blå belter
og jødene gule belter).
Forbud mot å bygge synagoge. Konsil i Oxford i 1222.
Kristne nektes å delta i jødiske seremonier. Besluttet på kirkemøtet i Wien i 1267.
Forbudt for jøder å diskutere de katolske trossetninger med menige kristne. Besluttet på kirkemøtet i Wien i 1267.
Tvungne ghettoer for jødene. Besluttet på kirkemøtet i Breslau i 1267.
Kristne nektes å selge eller leie bort fast eiendom til jøder. Besluttet på kirkemøtet i Ofen i 1279.
Overgang fra kristen til jødisk tro, eller døpt jødes tilbakegang til jødisk tro defineres som kjetteri. Besluttet på kirkemøtet i Mainz i 1310.
Jøder nektes å få akademisk grad. Besluttet på konsil i Basel i 1434.
(Raul Hilberg- "The Destruction of the European Jews".)
Det var ikke bare på det religiøse området at det var gnisninger overfor jødene. Årsaken til denne
striden, eller hvem som har mest skyld i den, skal ikke drøftes her. Det antydes bare visse forhold
som har medvirket til å skjerpe striden.
Den ortodokse jødiske lære har mange tabuer og ritualer som kan virke fremmed og frastøtende på
den vestlige, noe mer moderne kultur, for eksempel ritualslaktingen.
Den overveldende jødiske innflytelse på samfundsforholdene i forhold til deres prosentvise andel i
befolkningen er også egnet til å skape motvilje. En undersøkelse foretatt i Tyskland i 1928 viste for eksempel
at 15 jøder hadde 718 viktige kontrollstillinger. (Aufsichtsrat). Det var ikke bare i Tyskland at
det var sånn jødisk dominans. Man kan også spørre om hvilken innflytelse jødene har i USA i dag?
Også Aftenposten skriver om den jødiske lobby i USA.
Et annet viktig forhold er at religion og politikk synes å være to alen av samme stykke. Hvad var
grunnen til at forholdene i Tyskland i mellemkrigstiden utviklet seg på den måten? Noen sitater vil gi
en del av forklaringen: "Det gamle Tysklands statsmenn var iallfall ærlige og samvittighetsfulle embedsmenn. Det nye
Tysklands var vel hitinntil trofaste partimenn, men de formådde ikke å holde seg utenfor
kjempeskandaler, som dannet et betydelig innslag i det tyske forretningsliv etter krigen. Særlig
gjelder dette sosialdemokratene og de personer som blev bragt til roret av dem." ("Nya Dagligt Allehanda" 1925.)
Buchenwald-fangen Alfred Miller skrev i 1928: "Øst-jøde-innvandringen har vært begynnelsen til alle korrupsjonstendensene. Det var øst-jødene
som ble begunstiget av visse embedsmenn, så de uhemmet kunne stikke tilside verdier som hørte
folket til. Vi tyskere skal altid innprente oss den kjensgjerning at for hver jødiske rakker, hører minst
5 ikke-jødiske." (Alfred Miller: "Demokratie und Korruption".)
Den senere president i Vest-Tyskland, Theodor Heusz: "Nasjonalsosialismens fødested er ikke MUnchen, men Versailles. Det politiske instrument, som
bærer navnet Versailles, er den egentlige kraftkilden som nasjonalsosialismen får sin næring fra." (Theodor Heusz: "Hitlers Weg".)
Grunnleggeren av sionismen, Theodor Herzl: "Jødespørsmålet består overalt hvor jøder lever i et merkbart antall. Hvor det ikke er, vil det snike
seg inn med innvandrende jøder..... jødestriden er blitt en kalamitet for regjeringene i mange land. Tar
man parti for jødene, har man de opprørte massene mot seg. Tar man parti mot jødene, så har dette
ved den eiendommelige jødiske innflytelse på verdenshandelen, ofte store følger for næringslivet.
Forholder regjeringene seg nøytrale, så ser jødene seg uten beskyttelse i det bestående samfunn og tar sin tilflukt i omveltning. "
(Wilhelm Prothmann: Judentum und Antisemitismus", 1957.)
Jødisk boikott av Tyskland
Den 24. mårs 1933 sto på første side av den engelske avisen Daily Express en erklæring med
overskriften: "Judea declares war on Germany." Det var en boykotterklæring overfor Tyskland fra
jøder i hele verden. Det heter blant annet: "Det israelske folk i hele verden erklærer Tyskland forretningsmessig og finansiell krig. 14
millioner jøder står sammen som én mann for å erklære Tyskland krig. Den jødiske grosserer vil
forlate sitt hus, bankieren sin børs, kjøpmannen sin forretning og tiggeren sin elendige hytte for å
slutte seg sammen om den hellige krig mot Hitlers folk." Denne erklæringen forties helt i våre aviser.
Heller ikke nevnes den i radio og fjernsyn når forholdet
mellem tyskerne og jødene drøftes. Det kan neppe være tilfeldig, for det må antas at den ikke er helt
ukjent. To må til for å få en trette. Hitler var heller ikke alene. Da vi var små, blev vi skremt med
busen. Nå har vi fått en ny buse, Hitler!
Den 1. april 1933 erklærte NSDAP boikott av jødiske forretninger, men den blev av kort varighet, for
den var til stor ulempe for kjøperne. Noen uker senere kom en jødisk boykottkonferanse sammen
under ledelse av Samuel Untermeyer. Han talte i Columbia Broadcasting 5. august og sa blant annet: "Verdens jøder har
erklært Tyskland krig og vil la Tyskland sulte ihjel.
Krigsforberedelser
1 1936 drepte en jødisk student i Sveits en kjent tysk partimann og blev av Emil Ludwig kalt den nye
David som slo kjempen Goliat.
Den jødiske avis The Youngstown Jewish Times skrev 16. april 1936, at det etter neste krig ikke
ville finnes noe Tyskland mer. (J. G. Burg: "NS-Verbrechen - Prozesse des schlechten Gewissens",
1968.)
The American Hebrew 3/7 1938 om tre europeiske jøder, Hore-Belisha, Litwinow og Leon Blum: "Disse tre Israels
sønner vil forene seg for å sende den gale nazidiktator til helvete. Han vil ikke bli
lagt særlig mykt ned i graven. Derpå vil jødene synge halleluja. Den almektige har dømt de gemene
naziene til evig pine. Europa vil bli sendt til tilintetgjørelse." (Hermann Rewaldt: "Die Kriegshetzer von heute".)
Den 7. november 1938 drepte en ung jøde en tysk ambassadefunksjonær i Paris, og det utløste den
såkalte krystallnatt med angrep på jødiske forretninger og 36 jøder blev drept. Den 29/8 1939 sendte
Chaim Weizmann, på vegne av zionistkongressen i Geneve, en støtteerklæring til England: "Jødene
står med Storbritania og vil kjempe på demokratienes side."
Raselæren
Nasjonalsosialistenes raselære er velkjent og like sterkt fordømt. Men som følgende sitater viser, var
de ikke alene om denne lære:
Den britiske premierminister og forfatter, jøden Benjamin Disraeli sier i "Endymion":
"Ingen bør behandle raseprinsippet, rasespørsmålet likegyldig. Det er nøkkelen til verdenshistorien,
og historien er ofte så konfus, fordi den er skrevet av folk som ikke kjenner rasespørsmålet og
de forhold som hører til det. Men semittene øver for øyeblikket, ved sin minste, men
eiendommeligste familie, jødene, en overordentlig stor innflytelse på alle områder. Det finnes ingen
rase som er utrustet med en slik grad av hardnakkethet og organisasjonstalent. Disse egenskaper har
sikret den en eiendom og kreditt som aldri før. Hvad forstår de ved latinsk rase? Sprak og religion
gjør ingen rase - det er blodet som gjør det."
Den jødiske forfatter Martin Buber sier i "Tre taler til jødedommen": "Blodet er roten, den nærende makt i den enkeltes liv.
De dypeste lag i vart vesen er bestemt av blodet, våre tanker og vår vilje er innerst inne farvet av det." (Deutsche Wochenzeitung 25/6 1965.)
I "Die Judische Bewegung" skrev Buber:
"Vi jøder er ifølge vår rase og vår orientalske avstamning, på grunn av den bunnløse etniske kløft
som skiller oss fra den ariske og i første rekke fra germanerne, er vi ikke istand til å få oss til å ta i
bruk tyske skikker, vi har med et ord ikke noe med tyskerne å gjøre.... Her er vi en kile som Asia har
drevet inn i Europas fuger, en ting til gjæring og uro." (Hans F.K. Ganther: "Rassenkunde des deutschen Volkes" 1926.)
Disse uttalelser synes å stemme overens med Bibelen. I 2. Mosebok 34,12 står det: "Tag deg i Vare,
at du ikke slutter Pakt med Innbyggerne i det Land, du kommer til, forat de ikke skulle bli til en Snare midt iblandt dig."
I 5. Mosebok 14,2: "For et helligt Folk er du for Herren din Gud og dig har Herren utvalgt av alle de Folk som
er på Jorden, til å være ham et Eiendomsfolk."
Zionismen
Mange har trodd at jødespørsmålet kunne løses ved at jødene fikk sitt eget nasjonale land. Så enkelt
er neppe problemet. Det er nemlig ingen grunn til å anta at jødene, i for eksempel USA eller jøder i
nøkkelstillinger i andre land, vil bosette seg i det nye fedreland.
Hitler hadde tenkt å løse problemet med å få jødene til å bosette seg på Madagaskar og da Frankrike
var besatt, blev det forhandlet med Frankrike om det.
Enkelte ledende jøder har i lengere tid virket for å få opprettet en egen jødisk stat i Palestina, hvor
deres forfedre bodde for ca. 2 tusen år siden. Dette kalles zionisme. Men det var ikke så enkelt.
Riktignok fikk jødene under den første verdenskrig løfte av engelskmennene om å få sin egen stat,
men engelskmennene hadde også gitt løfte til det folket som bodde der! Så paradoksalt det enn høres
ut, så benyttet jødene seg av antisemittismen for å nå målet. Noen framtredende jøder forklarer.
Rabbiner dr. Joachim Prinz:
"Bare et mindretall av de tyske jøder hadde lyst til å utvandre til Palestina. Fortvilet holdt massen av
tyske jøder, tross diskriminering og terror, fast ved sitt fedreland. Ved siden av dette flertall virket
dog en liten gruppe zionistiske ordførere som ville omdirigere de tyske jøders tradisjonelle
tyskpatriotiske tenkning. For dem var på ingen mate nasjonalsosialistenes maktovertagelse noen
katastrofe, men den eneste historiske chanse til å virkeliggjøre sionismen." ("Der Spiegel", nr. 52 1966.)
Den russiske jøde Jacob v. Uexkiill:
"Så lenge følelsen av skjebnefellesskap holder seg, er ikke jødedommen tapt, men faren består i at
den kan gå tapt hos alle jøder som har sluttet seg til vertsfolkene. Den kan bare vekkes påny i 11.
time - som så ofte i vår historie - ved at en hensynsløs antisemittisme bryter ut og minner alle jødene
om at de er et folk som har en felles oppgave å fylle til menneskehetens vel under en Gud." (Jacob V. Uexkiill: "Niegeschaute Welten".)
Den rumenske zionistleder Manfred Reifer: "Den nye tyske nasjonalsosialistiske stat vil hjelpe til å nå fram til en jødestat."
(J. G. Burg: "Schuld und Schicksal".)
På den jødiske verdenskongress i Geneve sa dr. Nahum Goldmann 23/7 1958:
"Den åpne antisemittismens forfall kan bety en ny fare for å overleve for jødene. Antisemittismens
forsvinden har en ytterst negativ effekt på vart interne liv, så fordelaktig den enn kan være for det
politiske og materielle jødiske samfund. (National Zeitung, 20/10 1967.)
Leo Wertheimer i 1918: "Antisemittismen er jødenes hovedengel som sørger kraftig for at jødene forblir jøder. Antisemittene
er jødemakere, er skapere av jøder som ikke vil være jøder." (Leo Wertheimer: "Der Judenhass".)
Historikeren Bruno Blau: "Så selsomt som det enn høres ut, har staten Israel hendelsene som tildrog seg i de 12 årene i
"Tusenårsriket" å takke for sin tilblivelse." ("Der Staat Israel im Werden", Frankfurt 1951)
Jødespørsmålet i framtiden
Etter foranstående uttalelser kan det sies at jødene bevisst har gitt næring til antisemittismen for å nå
sitt mål, en egen selvstendig stat i Palestina. Men dette har ikke gått helt rolig for seg. Palestina var
befolket fra før. Innbyggernes forfedre hadde bodd i landet i århundreder. Istedenfor å løse et
problem, skaptes et nytt. "Løsningen" av jødespørsmålet førte til 30 års krig og terrorhandlinger (i
1979, red.), som det ikke er mulig å se noen ende på.
Et nytt spørsmål dukker opp. Er Jødene tilfreds med det de har oppnådd? Jødene kan selv svare på
det:
Ben Gurion på sionistkongress i Basel i 1931:
"Vi låser oss ikke fast ved den kjensgjerning at Palestina er bebodd. Omkring en million arabere bor
på begge sider av Jordan, og det ikke bare fra igår. Det utstrakte og mindre bebodde åkerland,
befinner seg i den østlige del av Palestina. Men Jordan må ikke ubetinget være den endelige grense
for vår innvandring og bosetting Vi kan gjøre krav på adgang til Jordan for å bosette oss der. "
Den jødiske utenriksminister i Frankrike Itzig Aron Cremieux sendte i 1860 et opprop til verdens
jøder, og det heter her bl.a.:
"Unionen som vi vil grunnlegge, skal ikke være noen fransk, engelsk, irsk eller tysk, men en jødisk
verdensunion. I ingen henseende vil en jøde bli en venn av en kristen eller en muslim, før øyeblikket
kommer da den eneste rettens religion stråler over hele verden i jødetroens lys.... Vår nasjonalitet er
våre fedres religion og ingen annen nasjonalitet kjenner vi.... Tiden er nær da Jerusalem vil bli et
bedehus for alle nasjoner og folk Vår makt er ufattelig, hvis vi lærer å sette inn makten for
vår sak ... Dagen er ikke fjern da alle rikdommer og alle jordens skatter skal bli Israels barns
eiendom."
Walter Rathenau, tidl. tysk utenriksminister:
"Vet De hvad vi er komet til verden for? For å kalle hvert menneskeåsyn til Sinai. Vil De ikke dit?
Hvis jeg ikke kaller Dem, vil Marx kalle Dem. Hvis Marx ikke kaller Dem, vil Spinoza kalle Dem.
Hvis ikke Spinoza kailer Dem, vil Kristus kalle Dem." (Walter Rathenau: "Briefe - Neue Folge" 1928.)
Ascher Ginsberg:
"Dette folk kommer til å herske over alle andre.... Dette Israel, i sannhet menneskehetens forbillede,
som rager over alle andre folk.... Godet er overmenneskets eller overnasjonens eiendom, som besitter
kraften til a utbre seg, fullkommengjøre sitt liv og bli verdens herre, uten hensyn til hva det kan
koste den store masse av laverestående folk, uten hensyn til de skader disse kan få." (Ascher Ginsberg: "Transvaluation of value".)
Så til Bibelen.
I 1. Mosebok 15,18 sier Gud til Abram: "På denne Dag sluttede Herren en Pakt med Abram og sagde: "Ditt Avkom gir jeg dette Land fra
Egyptens Flod inntil den store Floden Eufrat."
I 1. Mosebok 17,4: "Jeg, se jeg slutter min Pakt med deg og du skal bli Far til en Mengde Folk."
I 2. Mosebok 23,31 sier Gud til Moses: "Og jeg vil sette ditt Landemerke fra Det Røde Hav til Filisternes Hav. (Middelhavet) og fra Ørkenen
til Floden, for jeg vil gi Landets innbyggere i din Makt og du skal jage dem fra ditt Åsyn."
I 5 . Mosebok 20, 16 står det: "Men i disse Folks byer, som Herren, din Gud, giver dig til Arv, skal du ikke lade Noget leve, som
trekker pusten."
Den rumenske jøde Marcus Eli Ravage, (Rivici) som i år 1900 utvandret til USA og blev forfremmet
til doktor ved Columbiauniversitetet i New York i 1913, ga i 1928, i en artikkelserie i "The Century
Magazine", en åpenhjertet forklaring på jødenes forhold til verdens øvrige folkeslag og til
kristenheten i særdeleshet. Her er et lite utdrag:
... "Den sanne grunn for deres kamp mot oss er ikke at vi vegret oss for å anta kristendommen, men
at vi bebyrdet dere med kristendommen. Dere lager meget brak med den utilbørlige innflydelse som
jødene har på deres teatre og kinoer. Tilgitt, deres klager er berettiget, men hvad gjør det i
samenligning med vår overveldende innflydelse på deres kirker, på deres skoler, deres lovgivning og
deres regjeringer, ja endog på deres enkleste bevegelser i deres tankeverden?"
"En russisk tølper forfalsket en bunke papirer og offentliggjorde dem i en bok som han kalte "Zions
vises Protokoller". Boken lar skinne igjennem at vi laget et komplott for a slippe løs den siste (1.)
verdenskrig. La gå, for å muliggjøre en diskusjon, vil vi underskrive hvert ord. Det er uforfalsket og
autentisk. Men hvad har det å si ved siden av den uomtvistelige historiske sammensvergelse som vi
fullfører og aldri har benektet, fordi dere ikke hadde mot til å beskylde oss for den."
"Hvilken hensikt har det å spandere ord på den angivelige kontroll som jødiske finansfolk, avisskribenter og
kinomagnater har på deres offentlige mening, når dere like så godt kunne
anklage oss for den bevisste overoppsikt med hele deres sivilisasjon ved det jødiske evangelium?"
"Dere har ikke engang erkjent begynnelsen til den sanne størrelse på vår skyld. Vi er inntrengere. Vi
er omstyrtere. Vi har tatt deres naturlige verden i besittelse, deres idealer, deres skjebne og har
drevet gjøn med det. Vi var den siste årsak, ikke bare til siste krig, men nesten til alle deres kriger. Vi
var opphavet til, ikke bare den russiske revolusjon, men til alle større revolusjoner i deres historie. Vi
har bragt uenighet og hulter til bulter i deres personlige og offentlige liv. Vi gjør det fremdeles.
Ingen kan si hvor lenge vi vil holde på med det."
"La deres blikk sveve litt inn i fortiden for å se hva som har hendt. For nitten hundre år siden var
dere en ufordervet, sorgfri hedensk rase. Dere tilba talløse guder og gudinner, luftens ånder, de
brusende elver og de vide skoger. Uten å rødme var dere stolte av deres nakne kroppers prakt. Dere
skar ut billeder av deres guder og deres kvalme skikkelser. Dere følte dere vel i det åpne feltslag, på
kampplassen og på slagmarken. Krig og slaveri var fastlagte innretninger i deres statsdannelse. Dere
tumlet om på bergskrenten og i dype daler på de frie vide marker og kom derved til å fundere over
livets undere og hemmeligheter og la grunnstenen til naturvitenskap og filosofi. En sanselig livssann
og edel kultur var deres egen, uforfalsket ved spissfindigheter om samlivsbevissthet og spørsmål om
menneskelig likhet. Hvem vet hvilke store og høyverdige bestemmelser som hadde blitt dere til del,
hvis vi hadde overlatt dere til dere selv. Men vi har ikke latt dere alene. Vi tok dere i vår hånd
og rev ned det skjønne og høyverdige byggverk dere hadde skapt. Vi forandret hele deres historie. Vi
bragte dere slik under vart åk, som en av deres makter aldri hadde bragt Afrika eller Asia under sitt
slaveri. Og alt dette fullbragte vi uten våpen, uten kuler, uten blod og slagtummel, uten
voldsanvendelse av noen som helst art. Vi fullførte det ene og alene ved vår ånds uimotståelige makt,
med ideer og propaganda."
"Vi gjorde dere til villfarne og ubevisste bærere av var misjon i hele verden, hos jordens ville folk og
de utallige ufødte generasjoner. Uten full forståelse av det vi gjorde med dere, ble dere
storformidlere av vår rasemessige tradisjon og bar vårt evangelium til de ennå ikke oppdagede deler
av jorden."
"Våre stammeseder blev kjernen i deres morallover. Våre stammelover leverte materiale til
fundamentet til alle deres høyerestående forfatninger og rettssystemer.
Våre legender og folkesagn er de hellige budskap som dere med sakte og hemmelighetsfull stemme
hvisker til deres lyttende barn. Deres sang- og bønnebøker er fylt med verker av våre diktere. Vår
nasjonale historie er en uunnværlig del av undervisningen som deres prester og lærere gir. Våre
konger, våre profeter og våre krigere er deres helteskikkelser. Vårt tidligere lille land ble deres
hellige land. Vår nasjonale litteratur er deres hellige Bibel. Hvad vårt folk tenkte og lærte ble
uløselig innvevet i deres eget språk og tradisjon, så ingen av dere kan kalles dannet uten at han er
fortrolig med vårt folksegne arvegods."
"Jødiske håndverkere og fiskere er deres lærere og hellige, hvis billeder er foreviget i tallrike statuer,
og til deres minne er talløse katedraler blitt bygget. En jødisk pike er deres ideal for moderskap og
kvinnelighet. En jødisk opprørsprofet er midtpunktet i deres gudsdyrkelse. Vi har kastet overende
deres avguder, trengt tilside deres rasemessige arv og har i stedet sneket inn vår Gud og vår
tradisjon. Ingen erobring i verdenshistorien lar seg tilnærmelsesvis samenligne med det arbeide vi
presterte da vi gjorde dere til underdanige."
"Hvordan fikk vi det til? Nesten ved et tilfelle. For to tusen år siden var vår religion forfalt til ruin
og materialisme i det fjerne Palestina. Pengevekslere var herrer i våre templer. Forkomne og
egoistiske prester suget ut vårt folk og svømte i fett. Da oppsto en idealistisk anlagt patriot og
vandret gjennem landet for å få nytt liv i troen. Han tenkte ikke å stifte en ny kirke. Likesom profetene før
hadde han kun til mål å rense og gjenoppvekke den gamle tro. Han gikk løs på prestene og drev pengevekslerne ut av templet.
Det bragte ham i konflikt med myndighetene og samfunnets støtter.
Og romerne som hadde makten i landet og som fryktet den revolusjonære agitasjon fra politiske motstandere av dem, lot ham arrestere,
forhøres og dømmes til døden på korset - en alminnelig henrettelsesmåte dengang.
De som trodde på Jesus av Nazareth, vesentlig slaver og fattige arbeidere, vendte seg i sin skuffelse og forlatthet vekk
fra verden og sluttet sig sammen til et brorskap av motstandsløse pasifister som levet i kommunistisk formuesfellesskap og
utbredte erindringen om deres korsfestede fører. De var bare en ny sekt i Judea uten noen som helst makt eller innflytelse.
Først etter at Jerusalem var ødelagt av romerne tok den nye lære til å vinne anseelse. Da unnfanget en patriotisk jøde
Paulus eller Saulus planen om å ydmyke den romerske makt ved å ødelegge soldatenes moral ved hjelp av den lære om kjærlighet og
pasifisme som ble preket av den lille sekt av jødiske kristne. Han som hittil hadde vært en av deres ivrigste forfølgere ble
plutselig deres apostel. Og så godt satte han saken i verk at i løpet av 400 år var det store riket som hadde underkuet
Palestina og halve verden blitt forvandlet til en ruinhop. Og den lov som sprang ut fra Zion ble Roms offentlige religion.
Dette var begynnelsen til vårt herredømme i verden. Men det var bare en begynnelse. Og ifra den tid har hele deres historie
ikke vært stort annet enn en stadig kamp mellom deres gamle hedenske ånd og vår jødiske.
Halvparten av deres kriger, store og små, er religionskriger på grunn av fortolkninger av det ene eller det andre sted i vår
lære. Og ikke før var dere kommet fri fra deres primitive og enfoldige religion og forsøkte dere på den avgudsdyrkende lære
fra Rom før Luther bevæpnet med vårt evangelium stod opp for å underkue dere og atter innsette vår arv på tronen.
Ta for dere de 3 hovedrevolusjoner i nyere tid, den franske, den amerikanske og den russiske. Hva er de annet enn en triumf
for jødisk oppfatning av sosial, politisk og økonomisk rettferdighet?
Og slutten er ennå langt borte. Vi behersker dere ennå. Nettopp nå sønderrives deres kirker av en indre krig mellom
fundamentalister og modernister, det vil si mellom dem som klynger seg til våre læresetninger og tradisjoner ord for ord
og dem som møysommelig streber etterhvert å fortrenge oss.
I Dayton, Tennessee forbyr et samfunn av bibeltrofaste at det blir gitt undervisning om vitenskapens resultater fordi de står
i strid med våre gamle fortellinger om livets opprinnelse. Og mr. Bryan, føreren for det antijødiske Ku Klux Klan i det
demokratiske nasjonale konvent, fører sin livskamp i vår egentligste interesse uten engang å merke motstriden deri.
Atter og atter bryter den puritanske arv fra Judea ut i form av lover om teatersensur, helligholdelse av søndagen og alkoholforbud.
Og mens alt dette skjer, snakker dere om den jødiske innflytelse på kinoene.
Er det noe rart i at dere ikke kan fordra oss? Vi har gitt dere en klamp om foten. Vi har skaffet dere en fremmedartet bok og en
fremmedartet tro som dere hverken kan svelge eller fordøye; som står i evig strid med deres medfødte tankegang og som derfor
stadig volder dere uro. Men til å forkaste denne tro eller til å bli en del av den - har dere ikke åndelig kraft.
Naturligvis har dere ikke kunnet tilegne dere vår kristne lære. Dere er fremdeles hedninger i deres hjerter. Dere elsker krig,
utskårne bilder og krangel. Og fremdeles føler dere stolthet ved det nakne menneskelige legemes prakt. Tross alt demokrati og
alle sosiale omveltninger er samfunnsordningen hos dere ennå jammerlig ufullkommen. Vi har splittet deres sjel, forvirret deres
impulser og umuliggjort deres ønsker. Midt i slaget må dere knele ned for ham som bød dere å vende det andre kinn til og som sa
"gjengjeld ikke ondt med ondt" og "salige er de fredsommelige".
Mens dere jager etter penger og gods plages dere plutselig av tanken på søndagsskoletimene hvor dere lærte at man ikke skal
tenke på den dag imorgen. Og når dere i lønningskonflikter vil slå ned en streik uten å blunke så må dere minnes at "salige er
de fattige" og at "alle mennesker er brødre i Herren."
Og mens flere holder på å falle for en fristelse så kommer den jødiske opptuktelse og legger en advarende hånd på deres skuldre og
slår vekk det fulle beger fra deres lepper. Dere kristne har aldri vært kristne. Forsåvidt har dere slått feil for oss. Men for
alltid har vi tatt fra dere smaken for hedenskapet.
Så hvorfor skulle dere ikke hate oss? Hvis vi hadde vært dere ville vi sannsynligvis mislikt dere ennå mere hjertelig enn dere oss.
Men vi ville ikke gjort noen omstendigheter med å si dere hvorfor. Vi skulle ikke tydd til utflukter og loslitte foregivender.
Med millioner strengt hederlige jødiske forretningsfolk rundt omkring ville vi hverken såret deres intelligens eller vår egen
ærlighet med påstanden: Kommunismen er en jødisk verdensanskuelse.
Og med millioner fattige tungt slitende jødiske kremmere og arbeidere omkring oss skulle vi ikke gjort oss latterlige ved å
betegne den internasjonale kapitalisme som et jødisk monopol.
Nei vi skulle gått like på målet: Vi skulle se litt nærmere på dette forvirrede, kraftløse mismask som kalles sivilisasjon,
dette halvt kristne halvt hedenske sammensurium, og - om vi hadde vært dere - så skulle vi sagt uten å blunke: "For dette
svineriet som vi har fått fra dere, deres profeter og bibel betakker vi oss."
La Sannheten sette deg Fri!
|
|
|