Erling Bauck er det fremste norske "sannhets"vitnet når det gjelder forholdene i to av de tyske internerings- og arbeidsleirene, Majdanek og Auschwitz, som etter krigen har fått en sentral plass i den jødiske løgnpropagandaen som med rette kalles HoloCa$h. Allerede i løpet av sommeren og høsten 1945 skrev han ned inntrykkene sine blandet med standard propaganda i en bok med tittelen "--men noen kom fra det".

Tittelbildet på boken til venstre viser hvordan de internerte evakueres fra leiren Majdanek med den brennende polske storbyen Lublin i bakgrunnen. I luften kan vi se to av de russiske flyene som angivelig bombet Lublin til en ruinhaug. Bildet motsier teksten i boken hvor han beskriver oppholdet i Majdanek-leiren i Lublin som et liv i sus og dus med lite og lett arbeide. Han hadde aldri før spist så godt og veid så mye. Det ble likedan i Auschwitz med et liv i trygg luksus mens de allierte bombet sivile i både Tyskland og Norge.

Boken er på 165 sider med 30 linjer pr side og store teksttyper. Da han 35 år senere, i 1979, omskrev den ble den utvidet til 246 sider med 40 linjer pr side og mindre teksttyper. Det gir oss en ordmengde omtrent på det dobbelte i 1979-utgaven som i 1945-utgaven. Utvidelsene går for det meste på å legge inn negativer om alt tysk. Det skyldes at krigens Holocaust var stort sett over i 1945, unntatt masseutryddelsen av sivile tyskere som foregikk til ut 1947/48, mens i 1979 hadde krigen om HoloCa$h startet for alvor. Mot de tyske krigsfangene i Sovjet fortsatte utryddelsen til 1955.

Siden det som interesserer oss er myten om de 6 millioner starter vi på side 104 i "---men de aller fleste kom fra det", heretter kalt 1945boken mens 1979-versjonen "Du skal leve" kalles for 1979boken. Altså over til 1945boken side 104 hvor Bauck sammenligner Sachsenhausen med de andre leirene hvorav Majdanek og Auschwitz er blant de såkalte dødsleirene og Mauthausen uten sammenligning var den hardeste av alle leirene: ".....Riktignok var reglementet det samme overalt, men det var avhengig av leirføreren i hvilken utstrekning det ble overholdt med hensyn til pakketillatelse, brevskriving og behandlingen av fangene....". Heisann - ingen forskjell på Sachsenhausen som han i 1979boken omtaler som "...drømmen om paradis, barndommens lykkelige dal".

Etterpå må jo Majdanek og Auschwitz fremstå som den ene himmelen bedre enn den andre skal vi tro på hans senere beretninger fra de leirene, mens Mauthausen må ha vært Bauck's helvete blant leirene. Vi skal se etterhvert at dette bildet er korrekt. Og da med Baucks egne ord.

For å vise noe av forskjellen mellom 1945bokens enkle og udramatiske fremstilling av det Bauck opplevde oppimot 1979bokens dramatiske skildringer starter vi med transporten fra Sachsenhausen til Majdanek. 1945boken side 103: "den 21. januar kom beskjeden; vi skulle reise til Lublin dagen etter for DAW (Deutsche AusrüstungsWerke)". På norsk kan vi oversette til "Tysk rustningsindustri". Videre fra 1945boken side 105 om togreisens siste del: "Det siste stykke gikk det uendelig sakte for det vrimlet av partisaner i traktene, men omsider ble vi lastet ut i en sølet, skitten og fattigslig by, - Lublin".

I 1979boken er denne enkle fremstillingen byttet ut med en lang historie verdig en dramaqueen i en TV-såpe. Etter mye spekulering kommer vi på side 125 til saken: "21. januar fikk vi litt mer eksakt beskjed om hva som ventet oss: Vi skulle østover, i nærheten av fronten, antagelig til Lwow i det gamle Polen, eller Lemberg som tyskerne hadde omdøpt den til".

Den udramatiske siste delen av togreisen som beskrevet over er nå blitt veldig dramatisk og livsfarlig. Vi er på side 129 i 1979boken: "Men plutselig ble den monotone tøffingen blandet opp med en lyd som fikk hjertene våre til å gjøre kraftige byks av begeistring og håp: Knitrende geværsalver på begge sidene av toget brøt inn i ensformigheten. Det fór som en løpeild gjennom vognen: Toget blir angrepet av polske partisaner!......Snart blandet en mitraljøse seg inn i knitringen der ute. Det var tyskernes svar på angrepet....". Til slutt dør angrepet ut og toget ruller videre flere timer senere.

Bildet over til høyre er av et tysk transporttog under krigen med luftvernskyts.

Mens 1945boken forteller at partisanterrenget var på slutten av reisen er det i 1979 flyttet langt frem på ferden slik at reisen fortsetter enda tre dager til. 1979boken trekker oss inn en dramtisk historie om vannmangel som bare virker idiotisk, men til slutt kommer de altså fram til Majdanek-leiren.

Forskjellen på de to bøkene er enorm i fortelling og den måten vi må tolke den på. Her er vi ved noe av det som gjør HoloCa$h-industrien til en parodi på seg selv og virkeligheten og en hån mot de som var internerte og også mot de tyske SS-vaktene som gjorde så godt de kunne for å hjelpe fangene samtidig som produksjon, renslighet og disiplin ble opprettholdt.

Bildet til venstre viser internerte som ble vurdert som for svake til å tåle den lange evakueringsmarsjen fra Majdanek da den røde armé erobret området. Mange av dem var sårete russiske krigsfanger. Tyskerne lot flere tusen internerte bli igjen i leiren. Ville de gjort det hvis de hadde hatt noe å skjule? Selvfølgelig ikke.

Majdanek er altså en av dødsleirene i jødenes fantasier om de 6 millioner. Bauck spanderer i underkant av 20 sider på denne leiren og det han forteller om er trivialiteter med vekt på hvor fint og fritt de hadde det og om hvor mye penger de fant og om total fri handelsomgang med polakkene utenfor og i leiren. Maten i Lublin var rikelig og de fråtset i den. Polske sivile arbeidere kom og gikk i leiren hvor de arbeidet med et nybygg. Her er Bauck's beskrivelse på side 116 i 1945boken av forholdet: "....vi hadde polske sivilister som arbeidet med et nybygg i leiren. Hver dag hadde de med seg vodka, flesk, egg, hvetemel og andre ettertraktete varer inn. Riktignok visste de å forlange bra priser: ett egg: 7 zloty, en kilo flesk 350 zloty, - men hva gjorde det? Vi hadde da penger nok".

I tillegg fikk de tilsendt røde kors-pakker fra Sachsenhausen og pakker fra familien i Norge. Han brevvekslet ivrig med sin mor i Oslo og postgangen fungerte utmerket. Vi fortsetter nederst på side 116: "På fritiden, især om søndagen, var en del av appellplassen dekket av ildsteder, 2 mursteiner med ild imellom og stekepanne eller kokekar over. Der ble det stekt egg og flesk, pannekaker og annet godt og man kokte maisgrøt og deilig suppe og italienerne i leiren laget selvfølgelig makaroni".

Bildet til høyre gir et inntrykk av standardmenyen for de intenerte i Lublin-avdelingen av Majdanekleiren i tiden Bauck var der, våren 1944, mens resten av det sentrale Europa sto i brann. Også i Polen som Bauck beskriver som et fredelig og hyggelig område med stor velstand og overflod av alt.

Dette er altså hverdagslivet for de internerte i en tysk såkalt "dødsleir" av aller verste slaget våren 1944 i Polen med den rusiske fronten ikke langt unna (250 km). Tyskland bombes tilbake til steinalderen og sivile myrdes av de allierte luftstyrkene i hundretusenvis mens den kommunistiske morderarmeen velter inn fra øst med død og fordervelse i kjølvannet. Vi kan med full rett omtale de tyske "dødsleirene" som beskyttete ferieleire i det infernoet som ødela Europa rundt dem.

21. juli 1944 måtte Majdanek evakueres på grunn av den sovjetiske sommeroffensiven og siden jernbanene var bombet ut av drift eller fullt belagt med tyske troppebevegelser måtte de internerte legge i vei til fots. Denne gangen bar det til Auschwitz hvor Bauck utrolig nok skulle oppleve mere velstand enn "barndommens drømmedal" Sachsenhausen og etegilde- og koseleiren Majdanek. I Auschwitz ble det et liv som leirgreve med tjenere og luksus som standard mens de jødeallierte utslettet det sentrale Europa etter beste evne.

På side 136 i 1945boken kommer Bauck endelig frem til Auschwitz. Her er hvordan standard mottak av nye internerte foregikk i Auschwitz: "Når en fange kom til Auschwitz, ble han først ribbet for alt av verdi, så som ur, ringer, edelsteiner matvarer og slikt som fangene hadde bruk for. Det var eldre fanger som tok det og de brukte det til å organisere med. I leiren ble det nemlig drevet en utstrakt byttehandel. Alt man trengte kunne man få kjøpt for sigaretter, brød, osv. Så ble man snauklippet og badet, sprøytet inn med desinfeksjonsmiddel, fikk nye klær, ble registrert og fikk nummeret tatovert inn på armen......Det hele gikk meget omhyggelig og sanitært for seg. Lus var nemlig den farligste smittesprederen i en leir, derfor måtte man først gjennom badet når man kom til en ny leir og alle klærne ble omhyggelig desinfisert. Dessuten var det lusekontroll i leiren hver eller annenhver søndag og hvis en hadde lus, ble han øyeblikkelig sendt til desinfeksjon med alt han eide av tøy".

Bildet til venstre er av jødiske kvinner fra Ungarn som kom til Auschwitz forsommeren 1944 og er et godt bildebevis på det Bauck forteller. Bildet er tatt etter klipping, vask og avlusing og utdeling av rene klær. De gamle klærne er avluset med Zyklon-B og lagret i leirlageret. Vi kan kun se en avslappet tysk vakt og ingen skrikende vakter eller glefsende hunder. Slik var virkeligheten.

I 1945 arbeidet de jødealliertes propagandamaskin på høytrykk for å sverte tyskerne som kamuflasje for det pågående folkemordet som de allierte i øst og vest utførte på det tyske folk. Fordrivelse, massevoldtekter og drap var standard og oppmerksomheten måtte avledes. Siden tyskerne hadde vært den ryddigste av krigsmaktene måtte et system av løgner spres. Interneringsleirene ble valgt ut som mål for denne propagandaen, men det skulle gå mange år før HoloCa$h-industrien klarte sånn nogenlunde å samkjøre historiene slik at det ikke sprikte for mye. Fremdeles er motsetningene så store at det bare er til å le av disse åpenbare løgnene.

Bauck's beskrivelse av massegassingen i 1945boken er derfor artig lesing som gir innsikt i akkurat dette. Særlig når vi sammenligner med det han skriver i 1979boken hvor det er helt utelatt og erstattet med et langt og hysterisk angrep på HoloCa$h-benektere i stedet. Og det er derfor 1979boken er skrevet. Revisjonistene hadde begynt å rive i filler løgnen om de 6 millioner i løpet av 1970-årene slik at sannheten begynte å bli alment kjent.

Men tilbake til 1945boken og Bauck's beskrivelse på side 137 av hvordan massegassing av jøder med Zyklon-B ble organisert: "Ved Birkenau lå de beryktete gasskamrene, de største i hele Tyskland. I de svære underjordiske hallene var det plass til flere tusen mennesker av gangen, og gassen som ble brukt var blåsyregass. Ofte ble hele transporter av fanger kjørt rett i gasskamrene uten overhodet å bli registrert. Dessuten hadde man de fryktelige uttakningene til forgassing: Med 2-3 måneders mellomrom fikk alle mann..." Her følger detaljer vi hopper over som uvesentlige for det store bildet. Artig at Bauck bruker ordet "forgassing". Det er hentet fra en beskrivelse av krematoriet hvor man har et forgassingsanlegg (Vergasung) som varmer opp gassen som brenner likene. Det har altså intet med gassing å gjøre, men brenning i krematorieovnene.

På bildet over demonstrerer dr. Töben hvordan krematoriene i Auschwitz var bygget og at det såkalte gasskammeret rett og slett er en helt alminnelig likkjeller lagt under jorden for kjøling og med direkte tilgang inn til krematorieovnene. Nøyaktig slik alle andre krematorier er bygget.

Bauck går videre på side 138: "Fra gasskamrene ble likene kjørt til de fem veldige krematoriene. De brente for fullt dag og natt og her kunne man kremere 5.000 lik daglig, men da tilgangen ofte var enda større så man seg nødsaget til å bygge de såkalte friluftskrematorier. Dette var ganske enkelt graver med jernstenger over.....".

Her er det helt klart at ting blandes sammen og hentes i bruddstykker fra forskjellige rykteelementer. Bauck beskriver at de som skulle gasses ble kjørt til gasskammeret, men det strider mot mere offisielle versjoner som sier at de marsjerte i kolonner. På enkelte bilder av Birkenau er slike sluttete marsjkolonner tegnet inn. Bauck nevner overhodet ikke de to små husene i skogen i Birkenau som påstås å ha blitt brukt som gasskamre. I tillegg nevner Bauck at likene ble kjørt fra gasskamrene etter gassing til krematoriene. Nonsens i følge dagens offisielle versjon hvor likkjellerne som befinner seg i krematoriebygningene var det som tjente som gasskamre. Med andre ord er hele historien til Bauck bare tull. Ikke rart dette elementet ble utelatt i 1979boken og erstattet med et nærmest frådende hat mot HoloCa$h-benekterne.

Bildet til venstre viser et av leirorkestrene spiller mens de internerte står rundt og lytter.

Etter pliktløpet om gassing går Bauck kjapt over til virkelighetens positive Auschwitz-verden. Det eneste negative han finner verdt å nevne er litt tilfeldig vold mot enkelte internerte, men han presiserer at SS-vaktene slo hardt ned på enhver voldsbruk. Han beskriver også hvordan det var ordnet med adspredelser i leiren med: "kino, konserter, kabareter og bordell". Hæ??? Vi skriver høsten 1944 og de internerte i den trygge og beskyttete interneringsleiren har et sosialt liv mange i det krigsherjete Europa ikke hadde opplevd på mange år? Sannelig var de internerte i Auschwitz en priviligert gruppe langt utenfor krigens gru.

Midt i dette infernoet som la Det Tredje Tyske Rike i grus sørger tyskerne for at Bauck kan brevveksle med familien i Norge og motta pakker med mat som en hvilken som helst tysker ville misunt han. Om brevene ble sensurert? Tydeligvis svært lite og om det forteller Bauck på side 139 hvor han legger ut om kodebruken sin. I den anledning var den tyske SS-vakten raus og gavmild og ga Bauck så mange gratis frimerker at alle nordmennene hadde for flere uker fremover.

På sidene 143/144 i 1945boken skryter Bauck den berømte sykestuen hvor dr. Mengele jobbet opp i skyene. Bauck var innlagt 14 dager med forfrysninger og her er hva han har å si om det såkalte "Revier" (Sykestuen): "....til slutt ble jeg lagt inn på Revier for forfrysninger. Det var varmt og rent der og utmerket stell og nå hadde jeg sjangse til å komme meg vekk fra Bauhof. Når man ble lagt inn på Revier ble man nemlig utskrevet fra arbeidskommandoen. Og da jeg dessuten fikk en stor pakke fra danske Røde Kors var det bare herlighet og glede". Og han fortsetter: "Etter to uker var jeg frisk, men jeg skulle få lov til å ligge der til jeg hadde skaffet meg en jobb", sa doktoren, og så ble jeg liggende enda et par uker". Dette er altså det beryktete Revier i Auschwitz. Jaggu bedre service enn dagens sykehus gir deg i Norge.

Og Bauck fortsetter med en ny gladmelding om overfloden for de internerte i det krigsherjete Tyskland hvor både soldater og sivile drepes i hauger og klaser og de som ikke dør sulter og lider. Fra 1945boken side 145 hvor Bauck etterlyser pakkene fra Sachsenhausen til Leirsjefen: ""Jeg skal skrive jeg", svarte leirsjefen, og så fikk han listen over oss (8 nordmenn) og samme kveld skrev han til leirføreren i Sachsenhausen. Vel en måned etter kom pakkene strømmende i store mengder, så vi greide ikke på noen måte å spise opp alt alene, men det var nok av andre som gjerne ville ha".

Tyskerne må jo være verdens ærligste, ryddigste og naive folkeslag. Tror noen et øyeblikk at krigsfiender ville blitt behandlet på denne måten i noe annet land? Erling Bauck skal ha all ære for at han gir oss glimt inn i hvordan livet i interneringsleirene virkelig var. Like etter denne hendelsen får Bauck jobben som kantinemedarbeider i SS-vaktenes kantine. Da forandret livet hans seg fra velstand og glede til et rendyrket greveliv med egen tjenerstab og luksus på alle kanter.

Vi gir ordet til Bauck selv på side 147: "De sakene vi organiserte tok vi med inn i leiren. Der kunne vi få kjøpt alt, især sto konjakken høyt i kurs. En flaske konjakk var mye mer verdt enn et utmerket armbåndsur. Det varte ikke lenge før jeg var utstyrt med all mulig luksus. Jeg hadde egen skopusser, strømpestopper og en til å vaske klærne, fikk meg langpipe og gode varme klær og på blokken drakk jeg champagne og røkte sigarer. Dessuten hadde jeg med matvarer og røkesaker til kameratene mine, og rørte selvfølgelig aldri leirsuppen. Så nå fikk jeg riktig føle hva det vil si å være overklasse.

Igjen - det er så jeg må klype meg i armen for å tro det øynene leser. Intet om masseutryddelse av jøder, nei tvertimot i gjengen til Bauck er det to jøder som også deltok i kalasene. Og Bauck fortsetter på side 148 om julefeiringen 1944: "....Så pyntet vi et bord med ekte norsk julepynt og holdt et riktig festlig kalas, vi 8 nordmennene og de to jødene......neste morgen hadde sjefen dekket et flott bord med et vakkert juletre, 2 flasker champagne, en flaske konjakk, vermouth, rom, rødvin, en hel tallerken sigarer og sigaretter og et fat med julekaker......Hjemlengselen var helt forsvunnet....".

En måned etterpå var det slutt med idyllen for Bauck. Sovjeterne nærmet seg og de internerte i Auschwitz ble evakuert vestover. Igjen i leiren ble nærmere 10.000 internerte som ble regnet for å være for svakelige til å klare den harde marsjen til nærmeste jernbanestasjon. Sammen med de internerte som ble igjen var det også medisinsk personell. Neste stoppested for Bauck var underleiren Melk i Mauthausen-leirsystemet. For Bauck ble dette hans første prøve på krigens grusomhet: Han måtte arbeide for føden. Å gru.

Men så heter også kapittelet hvor han ankommer Mauthausen for "Et Helvede på Jorden". Når vi ser hvordan krigen fram til da hadde vært matgilde og lediggang og lange avslappingsopphold på sykestue forstår vi jo Baucks bitterhet. Hvem bryr seg vel om at Europa går til Helvete i de jødealliertes bomberegn så lenge man selv kan leve som en greve i en ferieleir beskyttet mot krigens alvor? Også arbeide da, hvem liker vel det? Ikke den godeste Erling Bauck i alle fall.

Det er påfallende at Bauck ikke drar den historien om de to millioner som blir slått ihjel i Mauthausen med gummikøller omviklet med piggtråd som han serverer i Hjemmet i 1990 som opptakt til erstatningskrav mot firmaet som hadde leid inn de internerte til å arbeide for seg. Dette tallet nevner han heller ikke i 1979boken så det er bare en løgn i anledning søksmålet hans. Slik er HoloCa$h-myten bygget. Løgn på løgn og fantasi på toppen og til dessert.