Rudolf Höss var den første av i alt tre kommandanter i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Ofte kaltes han: "Kommandanten i Auschwitz" og offentligheten kjenner ham fra en bok trykt under tittelen: "Kommandant i Auschwitz". Han opptrådte som vitne foran Det Internasjonale Militær-Tribunal (IMT) i Nürnberg den 15. april 1946, hvor hans vitneutsagn skapte sensasjon. Til de anklagedes overraskelse og i nærvær av journalister fra hele verden innrømmet han de frykteligste forbrytelser som verden noensinne hade hørt om.

Han sa at han personlig hadde mottatt en ordre fra Himmler om å utrydde jødene. Han påstod at i Auschwitz hadde 3.000.000 personer blitt utryddet, hvorav 2.500.000 ved hjelp at gasskamre. Tilståelsene var falske. De ble avtvunget Höss under tortur; men det var først i 1983 man fikk beskjed om hvem bødlene hans var og hvilke pinsler han hadde blitt utsatt for.

Rudolf Höss' tilståelser er hjørnesteinen i den teorien som hevder at den systematiske utryddelsen av jødene - især ved hjelp at gasskamre - er en historisk realitet.

Disse tilståelser består grunnleggende av fire dokumenter, som i kronologisk orden er følgende:

1. Et skriftlig vitneutsagn undertegnet 14. mars (eller 15. mars) 1946, kl. 02:30 om morgenen. Det er en maskinskrevet tekst på 8 sider skrevet på tysk.

Jeg tror ikke, under normale omstendigheter, at en domstol i noe demokrati ville gått med på å ta disse sidene i betraktning. De savner nemlig en overskrift og enhver trykt, administrativ identifikasjon og de myldrer med forskjellige rettelser, både maskin- og håndskrevne, uten store bokstaver og uten avsluttende angivelse av det samlede antall ord som har blitt rettet eller slettet.

Höss underskrev det første gang etter å ha skrevet: "14.3.46 2:30". Han underskrev igjen etter to linjer, man må anta at han ville ha underskrevet for hånd, men underskriften er skrevet med maskin, og sier: "Jeg har lest redegjørelsen ovenfor og bekrefter at det svarer til mitt eget utsagn og at det var den rene sannhet".

Heretter følger navn og underskrift av to vitner, de var engelske sersjanter. Den ene anga ikke datoen, mens den andre skrev 15. mars. Den siste underskriften stammer fra en kaptein fra 92. Field Security Section, som attesterer, at de to sersjantene var til stede under hele forhøret, hvor fangen Rudolf Höss avla tilståelsen sin frivillig. Datoen er angitt som 14. mars. Stedet er ikke angitt. De allierte ga dette dokument betegnelsen NO-1210.

2. Et affidavit (en skriftlig vitneerklæring) underskrevet 22 dager senere, den 5. april 1946. Det er en maskinskreven tekst, 2¼ side lang, skrevet på engelsk. Dette er overraskende for dermed underskrev Höss en erklæring under ed, ikke på sitt eget språk, men på sine vokteres språk. [Höss` svoger har siden fortalt at Höss ikke forsto engelsk. Oversetterens tilføyelse].

Underskriften hans opptrådte tre ganger: nederst på de to første sidene, så på den tredje og siste side, etter en tekst på fire linjer, stadig på engelsk, stadig maskinskrevet, som lyder: "Jeg forstår engelsk som skrevet ovenfor. Utsagnene ovenfor er sanme; denne erklæring har jeg avlagt frivillig og uten tvang; etter å ha gjennomlest erklæringen har jeg underskrevet og utført samme i Nürnberg, Tyskland, den femte april 1946." Deretter følger en underskrift av oberstløytnant Smith W. Brookhart etter utsagnet: "Underskrevet og beediget for meg på denne femte april, 1946, i Nürnberg, Tyskland."

I sin form er denne tekst, om mulig, enda mer uakseptabel enn den foregående. Især har hele linjer blitt tilføyet med store bokstaver etter engelsk skikk, mens andre er streket ut med et pennestrøk. Det er ingen initialer i margen ved siden av rettelsene og ingen sammentelling ved dokumentets avslutning av det antall ord som har blitt slettet. De allierte ga dette dokument betegnelsen PS-3868.

For å skjule den kjensgjerning at Höss hadde underskrevet en tilståelse på engelsk, når det burde ha vært på hans eget språk, tysk, og for å få de utstrøkne ord og tilføyelser og rettelser til å forsvinne, benyttet man seg av følgende knep i Nürnberg: den opprinnelige tekst ble skrevet om og fremlagt som en "oversettelse", dvs. fra tysk til engelsk! Men den personen som var ansvarlig for dette bedrageriet gjorde arbeidet sitt litt for raskt!

Han trodde at en håndskreven tilføyelse til avsnitt 10 (utført i en engelsk håndskrifttype) var en tilføyelse til avslutningen av avsnitt 9. Resultatet av denne misforståelsen er at avslutningen av avsnit 9 har blitt totalt uforståelig.

Det er derfor to forskjellige dokumenter som bærer samme arkivnummer, PS-3868; dokumentet underskrevet av Höss og "rekonstruksjonen". Det var "rekonstruksjonen" - i realiteten et bedrag - som ble benyttet overfor Nürnberg-tribunalet. I minst ett historisk arbeid, som hevdet å gjengi dokument PS-3868 av Höss, reprodusertes i virkeligheten "rekonstruksjonen", men unnlot (uten å si det) avslutningen av avsnitt 9 og hele avsnitt 10. (Se Henri Monneray, La Persécution des juifs dans les pays de l'Est présentée à Nuremberg, Paris, Center for Contemporary Jewish Documentation, 1949, s. 159-162).

[Tallrike lignende eksempler på dokumentfalsk i Nürnberg anføres at Carlos Porter: "Nicht schuldig in Nürnberg, Brighton 1996. Overs. anm.].

3. Det bemerkelsesverdige, muntlige vitneutsagn, som jeg allerede har omtalt, avlagt foran International Military Tribunal (IMT) 15. april 1946, ti dager etter nedskriften av dokument PS-3868. Paradoksalt nok var det en av forsvarets advokater, Kurt Kaufmann, Ernst Kaltenbrunners sakfører, som hadde anmodet om Höss' tilstedeværelse. Hans åpenbare hensikt var å vise at den, for den formodede utryddelsesansvarlige var Himmler og ikke Kaltenbrunner.

Da det ble tid for anklagemyndighetens representant (på det tidspunkt den amerikanske, assisterende anklager, oberst Harlan Amen) å utspørre Höss så det ut som om han leste opp av det affidavit Höss hadde undertegnet; men rent faktisk leste han utdrag fra "rekonstruksjonen". Oberst Amen ga en unnskyldning for å slippe å lese avsnitt 9 (og, samtidig, avsnitt 8). Idet han holdt en pause etter opplesningen av hvert enkelt avsnitt spurte han Höss om det stemte med hva han havde uttalt.

Han mottok følgende svar: "Jawohl", "Jawohl", Jawohl" (Ja, det stemmer) som svar på to setninger (som inneholdt en åpenlys feil om at de ungarske jøder skulle ha blitt drept i Auschwitz allerede i 1943, selv om den første konvoi av jøder fra Ungarn først ankom til Auschwitz 2. mai 1944). (IMT, XI, s. 457-461, tysk udg.).

I en normal drapssak ville man ha stilt hundrevis av spørsmål om utryddelsen og gasskamrene (dvs. om en forbrytelse og om instrumentet til en forbrytelse uten sidestykke i historien); men ingen stilte slike spørsmål. Oberst Amen spurte ikke om én eneste detalj eller om ytterligere opplysninger om den teksten som han hadde lest opp for de tilstedeværende journalister, hvis historier neste dag ble forsidestoff på aviser jorden rundt.

(Det er et allment anerkjent faktum at Höss` "tilståelse" er av ekstremt tvilsom karakter. Allikevel lar vestlige bokforlag og myndigheter tvilen komme folkemordere som Stalin og Eisenhower til gode og ikke den anklagede. Dette gjør de ved at de gir ut alliert propaganda som denne boken, helt uten skam.)

4. Tekstene som normalt blir samlet under tittelen "Kommandant i Auschwitz". Det hevdes at Höss har skrevet disse tekstene med blyant under sine polsk-kommunistiske fangevokteres årvåkne blikk mens han satt fengslet i Krakow og ventet på at saken hans skulle komme for domstolen. Den 2. april 1947 ble han dømt til døden og hengt i konsentrasjonsleiren Auschwitz fjorten dager senere.

Verden måtte vente 11 år, til 1958, på hans såkalte erindringer på tysk. De ble utgitt av den tyske historikeren Martin Broszat uten at det ble tatt hensyn til vitenskapelig metode. Broszat gikk så langt at han undertrykte atskillige bruddstykker som kun ville ha gjort det altfor klart at Höss (eller hans polske fangevoktere) hadde fremsatt horrible utsagn som ville ha kastet tvil over spørsmålet om troverdigheten av hans skrifter som helhet.

De fire dokumentene som jeg nettopp har ramset opp er nøye forbundet hva gjelder herkomsten. Ser man litt nærmere etter er det innbyrdes motsigelser i deres respektive innhold selvom de i hovedsaken stemmer overens. De åtte sider av NO-1210 er på en måte sammenfattet på de 2¼ side i PS-3868. Sistnevnte dokument ble anvendt som det sentrale skriftstykket i forbindelse med det muntlige vitneutsagnet foran IMT og som kronen på verket har vi erindringene skrevet i Krakow. Det grunnleggende utgangspunkt er således dokument NO-1210. Det var først i Krakow-erindringene, skrevet under oppsyn av den polske forhørsdommer Jan Sehn, at Höss ga nærmere opplysninger om hvordan engelskmennene hadde oppnådd den aller første tilståelsen.

Höss-dokumentene er fabrikert sprøyt!