|
|
"Frimodige Ytringer"
Marta Steinsvik
Vigrid's forord:
Boken artikkelen er basert på er et flengende oppgjør med krigsforbryternes, terroristenes og forrædernes terror mot patriotiske nordmenn etter krigen.
Den 9. mai 1945 la tyskerne ned våpnene og Norge ble okkupert av britiske styrker og forræderne som hadde deltatt i krigen på anglozionistenes side mot det
frihetskjempende Tyskland og deres allierte. Deriblandt hadde disse terroristene og krigsforbryterne med sete i London og ledet av engelske zionister og
internasjonale jøder også ført terrorkrig med mord, brann og bombing av sivile nordmenn under den tyske okkupasjonen fra 10. juni 1940 (da Norge kapitulerte med
Trondheimsavtalen) til 9. mai 1945.
Man skulle tro at da den militære krigen var slutt den 8. mai 1945 så tiet våpnene og forsoning ble innledet. Det motsatte var tilfelle i Norge som i alle andre
land i Europa. Terroristene og krigsforbryterne prøvde å skjule og dekke over egne terrorhandlinger ved å gå amok på patriotiske nordmenn som hadde slåss mot
den internasjonale jødedommens krig mot det frie Europa. Terroren rammet også en mengde vanlige folk som bare hadde opptrådt i henhold til gjeldende lov og
rett. Denne perioden, som er den sorteste i landet historie, er det Marta Steinsvik tar et flengende oppgjør med i boken "Frimodige Ytringer". Forord slutt.
Boken "Frimodige Ytringer"
At også Norge har sin tid av pøbelvelde og ufattelig barbari er noe de fleste nordmenn er uvitende om. De tror kanskje at dette gjaldt okkupasjonstiden og tyskernes
fremferd, "nazistene". Men så kom "frigjøringen" og alt ble godt igjen. Tror de. Det er det enkle bildet som møter oss i skolebøkene.
Myten er at etter krig og okkupasjon ble det norske folk fritt igjen og gjenopprettet grunnlov, demokrati og rettsstat. Så hersket lov og rett igjen og frihet og
menneskerettigheter for alle. Tror de. De som tok makten i Norge etter krigen har gjort sitt beste for å holde sannheten skjult.
Angrep er det beste forsvar. Etter krigen var det mange som ønsket å se Nygaardsvold-regjeringen gransket for det som skjedde forut for kampen om Norge i aprildagene
1940. Mange hadde også klagemål mot den såkalte "hjemmefronten" for dens ugjerninger under krigen. Og så brøt freden løs. Men rømlingene som kom hjem og kalte seg
seierherrer visste å komme seg på offensiven og holde seg der. De rettet sitt skyts mot "nazistenes" angivelige redselsdåd under krigen og Nasjonal Samlings "landssvik".
Folks oppmerksomhet ble fanget av det såkalte "rettsoppgjøret" som aldri tok slutt.
Hvorfor tok det ikke slutt? Når man betrakter det nøkternt fra en avstand av 66 år trer formålet ganske klart frem i dagen: Man ville vinne krigen moralsk, etter å ha
vunnet den militært. "Nazistene" og Nasjonal Samling skulle brennemerkes slik at de aldri mer kunne heve sin røst og gjøre sitt syn gjeldende. Slik sikret man seg mot
en kritikk som kunne ha blitt aldeles ødeleggende. Og man la grunnlaget for sitt herredømme.
Det hører til myten at folk skulle ha vært rasende etter "frigjøringen" og krevd harde straffer mot medlemmene av NS. Sannheten er at folk flest var glade og lettede
over at krigen endelig var over; de færreste var besatt av hat og tanker om hevn. Hvem skulle de hevne seg på for hva? De aller fleste nordmenn holdt seg i ro under
krigen og så ikke snurten av tyskerne. De hadde vanligvis ingenting med NS-folk å gjøre. Derfor kjente de dem ikke, og hatet dem heller ikke.
Dette er den store bløff: At det var et folkekrav at NS-folk måtte tas hardt. Det var bare en liten maktelite som ville det. Men de behersket presse og radio og sådde
hat i folks hjerter ved å spre propagandaløgner om nazistenes skrekkgjerninger. De forgiftet folkesjelen.
Likevel var det svært få nordmenn som var sugne på vold eller forfølgelse mot NS-folk eller tyskere. Massesuggesjonen gjorde imidlertid sin virkning, og kom man først
inn i en opphisset masse var det lett å bli revet med. Man antok uten videre at ofrene for forfølgelsen måtte ha gjort seg skyld i fryktelige forbytelser ettersom de
tydeligvis var så forhatt. Forfølgelsen ble sin egen begrunnelse. Man hadde dette lettvinte stempelet "landssviker" å ty til. Ingen kunne ha sagt deg hva de mente med
det eller hvorfor de mente det; det var et magisk ord, det utløste noe, det hadde kraft i seg.
Også mennesker er flokkdyr; det gir mersmak og følelse av makt å være på parti med en flokk mennesker med felles følelse og vilje. Man slutter seg lett til og blir en av
dem. Dårlige mennesker med svak karakter suges straks opp. Slik oppstår pøbelvelde. Ingen i flokken har et selvstendig og fast rettssyn; man skjeler til hverandre: gjør
de andre noe så kan også jeg gjøre det, og det jeg gjør gjør også de andre. Ugjerninger kan skeie ut over alle grenser fordi ingen tar ansvar og ingen er modige nok til
å gå mot strømmen.
Det selsomme ved Norges anglojødiske tid 1945-46 var at man benyttet nasjonale slagord. Kommunistene anklaget våre mest nasjonalsinnede folkefeller for unasjonal holdning!
Det absurde i dette syntes å gå det norske folk hus forbi; det reiste seg ikke i forargelse over dette hån mot alle fedrelandskjærlige nordmenn. Hvorfor ikke? Var det
blitt så sløvt som en saueflokk? Fra Arbeiderpartiets presse og plakater visste alle voksne nordmenn at det betraktet nasjonen som en sosial konstruksjon, en borgerlig
oppfinnelse for å holde arbeiderklassen nede slik at utbyttingen kunne fortsette. Og partiets løsning var nasjonsknusende kosmopolitisk: Arbeidere i alle land, foren eder!.
Alle hadde hørt deres kamprop: Ned med tronen, alteret og pengesekken; leve Sovjetunionen, leve Sovjetrepublikken Norge!
Nå sto de plutselig her og snakket skinnhellig om landssvik! Og det var ikke de selv som hadde begått det, det var de som hadde dannet Nasjonal Samling for å verge vårt
fedreland mot de antinasjonale krefter. Det var de nasjonale som var landssvikere. Man hadde klart å stille alt på hodet. Ved en mirakuløs alkymi var den kommunistiske
internasjonale ikke lenger unasjonal. Høyres forretningsmenn som satte lommeboken over fedrelandet heller ikke. Kirkens menn som satte sin internasjonale religion over
fedrelandet ei heller. Nei, de eneste unasjonale i denne ulvetid var de nasjonale. Folk svelget det rått og mukket ikke.
I møte med en så kolossal løgn, en umåtelig frekkhet, som slo alle begreper i stykker, tankens redskaper, og erklærte krig for fred, frihet for slaveri, og omvendt, kunne
kloke sjeler ane at det måtte komme til vold, pine og død ut i det ytterste. Slår man ånden ihjel varer det ikke lenge før man gjør det samme med kroppen. Det er menneskers
sedelige vilje og åndelige klarsyn, ikke lover eller styresmakter, som demmer opp for vold. I en tilgrumset og formørket tid brister alle demninger.
Jeg tror de færreste nordmenn er klar over at Norge etter krigen hadde konsentrasjonsleire hvor forholdene var langt værre enn i de tyske under krigen. I flere tilfeller
kommer selv sovjetiske dødsleire fordelaktig ut i sammenligning med de norske. De sovjetiske NKVD-bødlene overgikk neppe de norske sadistene fra den såkalte "hjemmefronten".
Jeg vet at noen straks vil skyte inn at "hjemmefronten" ga "nazistene" igjen med samme mynt og behandlet dem slik de selv var blitt behandlet av tyske torturister under
krigen. Dette er en altfor lettvint bortforklaring. For det første er tyskerne skyteskive for et aldri opphørende bombardement av skrekkhistorier om alt det onde de skal
ha gjort under krigen. Svært mye av dette er bevislig løgn, og av resten savner mye bevis. Etterkrigstidens krigshistorie på dette punkt er blitt til ved å la rykter og
alliert krigspropaganda gå for kjensgjerninger. For Norges vedkommende venter vi stadig på revisjon ved sannhetssøkende forskere som er hevet over vrede og fordom og som
ikke er redde for å trekke politisk ukorrekte konklusjoner.
For det annet brukte tyskerne neppe pinlig forhør mot andre enn krigsforbrytere, mordere, sabotører, og organiserte banditter. Slike som i "hjemmefronten". I den utstrekning
de brukte det, hvilket altså er usikkert, hadde de et rasjonelt formål med det: å presse opplysninger ut av ugjerningsmenn for å redde uskyldige menneskers liv eller avverge
Tysklands nederlag og undergang i krigen. De var drevet av plikt og nødvendighet, sogar av overlevelsesvilje.
"Hjemmefronten" etter krigen var drevet av ren og skjær sadisme. De hadde intet annet mål enn å påføre sine ofre så stor smerte og skade som mulig, både fysisk og psykisk. Og
deres ofre var ikke forbrytere men noen av Norges fineste, edleste og tapreste kvinner og menn. Der var frontkjempere, sykesøstre fra fronten og krigsherjede strøk, idealister
med bakgrunn fra folkenyttig innsats - der var også mennesker som ikke hadde gjort noenting annet enn å stå registrert som medlemmer av NS og som ble tatt for sin formodede
politiske overbevisning alene, noe ingen ble under okkupasjonen og det "nazistiske diktatur".
Blant dem som ble bestialsk mishandlet var det også gravide kvinner, krigsinvalider uten armer og ben, gamle kraftløse menn, alvorlig syke som omgående trengte legehjelp,...
Det var en gru uten bunn, en reise til nattens ende. Og tro ikke at jeg overdriver. Marta Steinsvik har fått med et knippe vitnemål som er sterke nok. I motsetning til mange
beretninger og "øyenvitneskildringer" av tysk grusomhet er dette sant. Det er en viktig forskjell. Ikke for demokratene, kanskje, hvor sannhet og løgn er likestilt, og en
sannhet her og en løgn der går opp i opp.
En annen viktig forskjell er at nasjonalsosialister ble truet og torturert til å "tilstå" forbrytelser de ikke hadde begått. "Hjemmefront"-karene ble forfremmet og påskjønnet
for sine forbrytelser som i det lengste ble unndratt offentlighetens innsyn. Hele det politiske etablissement i etterkrigs-Norge har medvirket til å holde det mørkeste kapittel
i nasjonens historie skjult. Når noe lekker ut svarer de med å diske opp de sedvanlige skrekkbilder av tysk fremferd og si at det var en forståelig reaksjon på det. De gikk og
går god for en uhyrlighet som savner sidestykke i norsk historie. De glatter over denne frådende berserkergang i galskap og grusomhet. Ingen ord strekker til for å sammenfatte
den. Man kan bare brette den ut i all sin hårreisende detalj, og det skal vi gjøre.
La meg for ordens skyld slå fast at Marta Steinsvik ikke var NS. Men hun var ærlig og anstendig slik nordmenn er kjent for å være. Alle mennesker med et godt karaktertrekk har
noe felles med NSerne og vil kunne føle seg kallet til å tale deres sak. Hun har etter beste evne kontrollert beretningene hun kom over og ingen er blitt avslørt som falske
eller overdrevne. Slik begynner hun:
Alle arrestanter er offentlig blitt stemplet som forrædere eller landssvikere - før beviser foreligger og dom er avsagt. Deres formue og annen eiendom er tatt fra dem eller
beslaglagt. Mange jages fra sine hjem. Fra sin stilling er de blitt suspendert. Ingen lønn mere. Deres kone og barn har ofte ikke visst hvor de skulle gjøre av seg eller
hva de skulle leve av. Mange har simpelthen ikke visst hvor de skulle tilbringe natten, og det har forekommet at de har måttet søke tilflukt i parker, trappeoppganger og
kalde brakker. På grunn av agitasjon gjennom presse og film, og forræderstemplet som er satt på hver av dem, mener publikum å kunne tillate seg hva som helst. Den
behandling de er utsatt for i og utenfor fengslene, betegner en helt enestående sjelelig tortur. Det har foranlediget mange selvmordsforsøk og fullførte selvmord. Og
mange er blitt vanvittige, eller de har fått sin helbred ødelagt for livet. Fra første stund har hjemmefronten opptrådt på den brutaleste måte - også mot kvinner og
små barn. Unge mødre er revet bort fra sine tildels syke barn, som de har måttet forlate «avsindig av skrekk» - «helt hvit og stiv av redsel» uten å vite hvordan de
senere er blitt tatt vare på. Under arrestasjoner har man hånet og krenket fangene og stillet dem opp til givakt-stillinger - tildels i mangfoldige timer. Dette gjelder
også syke mennesker, gamle folk med hjertefeil og tuberkuløse med åpne sår og smittefarlige. Disse siste er endog blitt satt sammen med friske eller stuvet sammen i
trange celler. Det har også hendt at de er blitt bakbundet og satt i mørkecelle. Og lenket sammen under transport. Der er arrestert i fleng - visstnok ikke sjelden -
uten ordre. Slike fanger har ofte måttet sitte lenge - ja, i måneder - før de har kunnet komme til orde og slippe ut. Mistenkeliggjørelse og angiveri florerer. Der er
endog blitt arrestert etter anonymt angiveri.
Å merke seg her er "hjemmefrontens" bruk av en torturmetode som var utbredt i det fjerne Østen: Å tvinge friske fanger innpå lik eller dødelig og smittsomt syke. Der borte
bandt de lik til levende slik at de måtte trekke dem med seg overalt mens de råtnet og begynte å stinke.
Tyskfødte mennesker er angitt og fengslet uten annen grunn enn at de er tysk født. Hjemmefronten har i stor utstrekning stjålet med seg hva de er kommet over - brennevin,
tobakk, hermetikk, sølvtøy og møbler etc. etc. I fengslene er ikke fangene blitt behandlet som varetektsfanger. De er stadig blitt skjelt ut etter noter. For den minste
"forseelse" er de blitt satt i celle ukevis. Nærmer de seg der vinduet, er de blitt skutt på og tildels rammet. Reglementet tillater en times opphold daglig i frisk
luft. Dette ble langt fra overholdt. Iallfall i den første tid følte mange seg i livsfare hver dag på grunn av vokternes trussel med og bruk av våpen. I snart et år har
disse "varetektsfanger" vært lukket ute fra sine aller nærmeste. I de første 3-4 måneder ingen post eller pakke. Nå får de et kort hver 14. dag og en pakke fikk de til
jul. Ikke engang et stykke tørt brød har man kunnet sende dem. Og alle har jo visst hvor de har sultet de første måneder. Vekttapet har vært betydelig og Beri-Beri
konstatert i stor stil - etter oppgave fra lege ca. 75 % - på Ilebu. Da der virkelig også er arrestert gravide kvinner, er naturligvis også disse rammet av sykdommen.
Dertil kommer fengselsinntrykkene - til skade for dem selv og barnet. I Åkebergveiens fengsel fikk en fange et barn i straffecellen klokken l om natten og hun fikk
ikke hjelp før om morgenen.
Brenn dette inn i ditt sinn: Gravide norske kvinner sulteforet til de pådro seg mangelsykdommen beri-beri og overlatt til å føde uten hjelp på gulvet i cellen blant
rotter og latrinebøtter... Jeg er nysgjerrig på en kommentar fra våre jøssingpartier om dette. Der i gården er det jo så mye snakk om menneskeverd, menneskerettigheter,
humanitet,... Står de inne for dette? Er de stolte av "motstandsbevegelsen" og dens bedrifter? Er det noe man vil bekjenne seg til i neste syttende-mai-tale og formane
den oppvoksende slekt til å etterleve? Er "motstandsbevegelsen" et lysende forbilde for ungdommen av i dag?
Midt på natten er selv febersyke blitt hentet ut til timelang appell. Fangene er endog blitt tvunget til å åle seg fram på magen over grov pukkstein og til å legge
seg ned med ansiktet i sølen. På sadistisk vis stilles de mot veggen i flere timer. Gjør de da en "ulovlig" bevegelse, får de spark og slag av vokterne. Disse kan da
også finne på å sette sitt våpen truende mot fangens bryst og har da spurt: Hvem har makten i dag - du eller jeg? Protesteres der mot straffeeksersis eller annen ulovlighet,
er man blitt truet med å bli skutt. Tar man sjangsen skytes der virkelig. Flere er derved blitt såret - noen drept. Således ble bokhandler Omtvedt skutt slik at kulen gikk
tvers igjennom ham - fra den ene hofte til den annen. Han holdt på å dø, men kom seg til slutt.
De overordnede slo ikke ned på slike ville overgrep, de bifalt dem! At frontkjemperne, som sloss mot bolsjevik-helvetet i Øst, særlig ble mishandlet understreker
"hjemmefrontens" bolsjevistiske natur. Deres mange likhetstrekk var ikke tilfeldige.
Blant annet på Bredtvedt bør forholdene snarest undersøkes og forbedres Der sitter bare kvinner. De var medtatt fra før etter de onde år vi alle har hatt. Mange av dem er
syke og fremdeles settes gravide kvinner inn. De er utsatt for store psykiske lidelser. Etter fangenes beretning blir brødet tilsatt salpeter - ikke bare på Bredtvedt,
men også i andre fengsler. Salpeter bevirker at mennene blir sløvet og opp-pustet. Kvinnen mister sin menstruasjon. Dette bevirker naturligvis oeså andre store lidelser.
Maten forgiftet for å volde pine og helseskade... En kvinnelig fange på Bredtvedt beretter:
Myndighetene later til å ha glemt at de så skjødesløst leker med menneskers skjebne og liv. Vi sultet og frøs - det får så være, men de sjelelige lidelser, usikkerheten,
hatet som har høve til å brenne oss like inn i ansiktet - uhindret og uten at vi kan sette oss til motverge, den knuste framtid, våre mannlige kameraters
skjebne, selvmordsforsøkene og de fullførte selvmord, de av våre kvinnelige kamerater som bukket under og ble vanvittige - hva med alt dette? Våre plyndrede hjem?
Har vi i det hele tatt noen eksistensberettigelse eller mulighet lenger? Disse spørsmål tumler hver eneste NS med. Der er kanskje et lite håp om at enkelte andre av
nasjonen våkner og tar disse spørsmålene under alvorlig overveielse. Men vil det skje før det er for sent?
En fangevokterske - tydelig ren jødinne - fikk øye på en fange som skulde løslates. Av personlige hevngrunner fikk hun gjennomført at denne først skulde sone tre døgn i
mørkecelle. En mannlig vokter tvang en dame til å tømme et gjenstoppet vannklosett med bare hender. En annen dag tvang den samme vokter en dame i kne med ordre: "Slikk det opp!"
"Hjemmefronten" satte altså inn jøder mot sine egne landsmenn, for at plagingen skulle drives til det ytterste. Den brukte mannlige voktere i kvinneleiren til å fornedre
NS-kvinnene.
Vil du vite hva slags folk tyskerne arresterte, banket opp, satte i fangeleir eller henrettet? Her er fra bekjennelsene til en "Hjemmefront"-vaktmann på Ilebu etter krigen:
Og hvilke midler brukte så vi i kampen for det vi mente var rettferdighetens og sannhetens sak? La oss innrømme at den ikke ble ført med silkehansker. Vi slo til med
hard hånd der vi mente det var nødvendig å gjøre det. Vi gikk ikke av vegen for å likvidere våre motstandere uten lov og dom. Vi sprengte bygninger uten hensyn til hva
det kostet av menneskeliv.
De var hva vi i dag kaller terrorister.
Fra en arbeidsgjeng på utekommando fra Ilebu rømte det i den første tiden en fange. Neste morgen ble hele fangeleiren kommandert til straffeappell som varte fra
kl 1/2 10 om morgenen til kl. 17 om aftenen. I denne tiden måtte fangene stå oppstilt på appelplassen uten avbrytelse. Blant fangene befant seg også en del syke, blant annet
Henrik Aulie fra Lillestrøm. En av leirens leger gjorde oppmerksom på at fangens sykdom var av en så alvorlig karakter at han burde fritas for straffeappellen, men
fangesjefen var av en annen mening. Smertene ble etter hvert for voldsomme for ham, og han sank sammen og satt på huk. Dette var ikke tillatt, og som straf for dette
ble han beordret fram til en forhøyning hvor han måtte stå i stram giv akt. Etter en stunds forløp sank fangen helt sammen og ble fjernet. Neste dag avgikk han ved døden.
Det avskyelige og lite menneskeverdige med "åling" er ikke ikke et ukjent begrep på Ilebu. Over appellplassen som den gang var dekket med grov pukkstein, måtte fangene
åle" seg fram, og hvis noen prøvde å hjelpe til med albuene, ble de beordret tilbake for å begynne på nytt.
Tusenvis av skudd er blitt avfyrt gjennom cellevinduene når fangene forsøkte å få et glimt av hva som foregikk utenfor gittervinduet. At det ikke er gått menneskeliv
med, skyldes ikke fangevokterne. En natt kl. 2 ble samtlige fanger på brakke 20, som er en sykebrakke, beordret ut av sine senger for oppstilling ute i gangen, uten å
få lov til å ta på seg annet tøy enn det de lå i. Fangevokterne som den gang bestod av vår lovpriste hjemmefront, forklarte at det var stjålet et skytevåpen og en
radio. Brakken ble undersøkt, men uten resultat. Fangene skulle imidlertid stå inntil nærmere ordre var gitt. Kl. 7 om morgenen fikk de lov til å gå tilbake til sine
rom. Dette hendte i mai måned, hvor nattekulden er ganske streng.
Bruken av psykisk terror var i den første tiden et yndet middel. Når fangene ankom til Ilebu, ble de ofte oppstilt med ansiktet mot en vegg og ble stående slik opptil
6 å 8 timer for å "avkjøles". Enkelte av vokterne "moret" seg da med å gå bak fangene og diskutere hvem de skulde skyte først. Mange av disse var da i en mer eller
mindre dårlig forfatning, og klarte ikke denne påkjenningen. Slike eksempler kunne nevnes i mengder, og jeg er forvisset om at det ikke har vært bedre på andre
steder.
Vaktmannen kaster i forbifarten lys over noe som var med på å drive leirvaktene til sine avsindige handlinger: "Vi har forstått at de fleste av dem er desillusjonerte
mennesker, som i likhet med de fleste av oss andre først etter krigens slutt har fått det rette kjennskap til hva som er foregått i de tyske konsentrasjonsleirene og
den grusomme behandling av jødene.
HoloCa$hløgnene allerede den gang! Der ser man hvilken fryktelig forbrytelse dette motbydelige oppspinn var mot uskyldige mennesker som hadde virket for en bedre
fremtid for de europeiske folk. HoloCa$h var folkemorderisk hets. Det gjorde jøssinger gale av raseri. De begynte å behandle sine ofre slik jødene diktet opp å ha
blitt behandlet av SS-mannskapene.
Våre norske stormenn ble like grusomt behandlet som andre. Alle kjenner tilfellene Hamsun og Quisling. Et mindre kjent eksempel:
Vår store tonekunstner David Monrad-Johansen. Vi husker hvordan samtlige vitner i hans sak karakteriserte ham som et ærlig og tvers igjennom godt menneske, som
aldri hadde hatt en tanke på å gjøre sine landsmenn skade. Han trodde på en nasjonal samling og for dette skal han bøte med livet, som 5 1/2 års innesperring vil bety for et
slikt menneske.
Hans eneste "forbrytelse" var hans politiske overbevisning! Følgen av "frigjøringen" var at det ble straffbart å ha en personlig overbevisning som avviker fra marxistenes.
Straffen? 5 1/2 års innesperring under forhold som er ensbetydende med døden!
Da vi ble ført inn på Åkebergveien, ble vi stilt opp på gangen. Der sto vi i 3 timer, giv akt i 3 timer og så sitte et kvarter avvekslende. Jeg er syk, har aktiv
tuberkulose og har ligget på Glittre sanatorium det siste år. Der var flere svake. jeg kjente en som for 10 måneder siden har tatt en store operasjon. Han hadde 5 åpne
sår som det rant materie av. Det var en masse syke ellers, men dette er hva jeg kjenner til. Mange eldre sto der med hjertefeil. Da vi ble overført til cellen, ble
vi plasert opp til 6 mann på en-manns celler. Vi satt 5 tuberkuløse på en-manns celle og hadde 2 madrasser til seng for 5 mann og hvert sitt ullteppe. Til lufting var et
vindu som var 30 x 20 cm. Da luften ble altfor tykk og vi måtte gå bort til vinduet for å få luft, skjøt Heimefronten med maskinpistoler inn gjennom vinduet. En mann
ble skutt, fikk lungeskudd, men livet ble reddet. - En annen, en overlærer, fikk også lungeskudd. Kriminalpolitiet var der og opptok forklaring og fotograferte. Man kan
også vise til fengselsbetjeningen, som etter hva de selv forteller, hadde sendt protest til Nr. 19 mot Heimefrontens opptreden.
Maten i Åkebergveien var helt utilstrekkelig, slik at vi i løpet av få dager gikk svært ned i vekt. En tuberkuløs var plassert i celle sammen med friske. Da sykdommen
forverret seg under fengselsoppholdet, ba han om å få komme til lege, men dette ble nektet. Han ble senere overført til Ilebu og hadde da ved fremkomsten høy feber
og det ble konstatert at han var angrepet også i den friske lungen. (Konferer sykehusjournalen, Ilebu.) Jeg ble lenket sammen med en kriminell forbryter da jeg måtte til
lege. En annen lå flere dager på cellen og ble senere overført til sykehuset. Han hadde da feber, 39 grader, en blodsenkning på 120, sterkt avmagret og den ene lunge full
av vann. (Konferer sykehusjournalen, Åkebergveien.)
Flere tuberkuløse ble hentet av Heimefronten og ført til Ilebu. En gutt, 21 år gammel, lå på Glittre sanatorium. Han ble først arrestert 10. mai, men ble frigitt. Han
ble senere arrestert på nytt av Heimefronten. Heimefronten fjernet fra ham diverse private ting. Da han protesterte mot dette, ble han bakbundet og kjørt fra Glittre
til Ilebu. På Ilebu ville de ikke ta imot ham, da det ikke var skrevet ut arrestordre. Han ble så kjørt ned på Akershus og plasert i mørkecelle, I løpet av 5 døgn fikk
han mat 2 ganger. Da han måtte ha legebehandling hver 4. dag, protesterte han på det kraftigste og han ble overført til Victoria Terrasse. Der ble han tatt i forhør og
der ble utskrevet arrestordre. Han ble så overført til Ilebu. Der måtte han stå i rettstilling og ble så tatt inn på celle. Dagen etter fikk dr. Brochmann ham overført
til sykehuset og han konstaterte da at det var åpen kaverne i høyre lunge. Noen få dager senere fikk han difteri og nervefeber. Han er nå kommet ut. Fanger som ble
ført inn på Ilebu, ble som oftest stillet opp i porten, der de måtte stå i rett-stilling i opp til 6 timer. Mange av fangene var eldre og delvis syke. Fangevokterne
gikk rundt fangene og truet med å skyte dem, og videre truet de fangene til å rope i kor: "Jeg er en stor landsforræder." "Jeg er kjeltring" osv.
Maten på Ilebu var svært dårlig og knapp. Helserådet har regnet ut at rasjonene har vært nede i 810 kalorier pr. dag pr. person. En kontormann trenger 2400 kalorier
minimum. Mange av fangene gikk i tildels tungt arbeid, f. eks. i stenbrudd, på denne rasjon. Resultatet av denne mangelfulle, dårlige ernæring har vært et kolossalt
vekttap. Det gjennomsnittlige vekttap er etter Helserådets beregning 10-12 kg pr. person. Enkelte har vært oppe i et vekttap på over 20 kg Ennvidere er ifølge oppgave
fra lege ca. 75 prosent av fangene angrepet av beri-beri. Andre mangelsykdommer forekommer selvsagt også. Unge gutter som har vært arrestert, har vært så sultne at de
har vært på stadig jakt etter mat. Søppeldunkene har vært tømt for alt av matrester. Bærum helseråd grep inn mot dette og det ble satt vakt ved skylledunkene. Senere
ble skylledunkene inngjerdet med piggtråd. Maten har til sine tider vært helt skjemt, slik at storparten av fangene har fått diaré. En natt da samtlige fanger hadde meget
sterk diaré, og alle bøtter var fulle, måtte fangene søke ut av brakken og løpe over til latrinen. Fangevokterne skjøt da serier med maskinpistolskudd etter fangene,
slik at mange måtte gå i dekning. Skuddene kan fremdeles sees i brakke 11 og 15.
På Ilebu sitter der over 100 fanger i alderen under 20 år. Disse fikk i den første tiden den samme mat som de andre fanger Disse er nå overført til egen ungdomsbrakke.
Da kapitulasjonen kom, lå der omkring 25 krigsinvalider på Sinsen krigslasarett. Flere av disse hadde nylig fatt ben amputert eller hadde gjennomgått større operasjoner.
Ca. 100 Heimefronter omringet lasarettet og strømmet inn i sykesalene med maskinpistoler i hånden. Krigsinvalidene ble beordret til å stå opp. Legene protesterte, men
uten resultat. Flere av frontkjemperne måtte bæres ut. En krigsinvalid som følte seg meget syk, ba om at de måtte lukke vinduet Dette ble nektet. Istedenfor slo de
ham med geværkolben i ansiktet og på kroppen, slik at han gikk med sår i flere uker (Kfr. sykehusjournalen på Ilebu.) Krigsinvalidene ble kjørt til Ilebu og innsatt
på celler. Flere av dem manglet ett eller begge ben. De er blitt nektet proteser..... I slutten av juli ble flere fanger oppstilt til straffe-eksersis. De måtte åle i
knyttnevestor pukksten osv. Flere fanger protesterte mot denne behandling. I raseri over denne protest avfyrte vakten serier av maskinpistolskudd. Flere fanger
besvimte og en ble såret i hånden. Forsvareren til David Monrad Johansen sto i portbrakken og så på denne straffe- Eksersis.
Vaktene har ofte skutt etter fangene. Uten videre har de sendt serier av skudd i brakkeveggene eller like foran føttene til fangene. Når fanger som sitter på celle,
viser seg i vinduet skyter vakten serier av skudd inn i cellen. En eldre mann som led av fallesyke, lå på sykehuset. Han ble uten videre overført til mørkecelle og fikk
vann og brød Der satt han i 12 døgn. Ved siden av fallesyke led mannen også av sterk hodepine.
Det har vært flere selvmordforsøk på Ilebu, enten med veronal eller ved å skjære pulsåren over på seg. Årsaken til disse selvmordsforsøk er som oftest dårlige nyheter
utenfra. En fange, H. H., leste således på latrinen på et stykke oppskåret avispapir fra "Aftenposten" at hans far hadde begått selvmord. Om kvelden tok han veronal,
men det ble oppdaget, og han ble pumpet, slik at livet ble reddet. En fylkesmann fikk en dag av sin forsvarer høre at han ville bli dømt til mange års straffarbeid.
Dette gikk så hardt inn på ham at han forsøkte å ta livet med veronal. Han ble reddet. Blant frontkjempere som sitter på celle, har det hendt at enkelte har skåret over
pulsåren på begge armer.
En kvinnelig varetektsfange forteller fra Bredtvedt:
Der sitter mange kvinner på Bredtvedt som hurtigst bør løslates. Minst 6 å 7 tuberkulose, en kreftpasient, den annen ble ført på sykehus mens jeg var der. Ca. 5 gravide
kvinner, hvorav en snart i 8 måneder, hun arbeider ute på marken ca. 6 timer daglig for å få litt ekstra melk og mat. På spørsmål om å bli løslatt, fikk en gravid som
fra 5te til 7de måned ikke hadde tiltatt i omfang, det svar fra direktøren, at denne hadde rett til å holde henne innesperret til 6 uker før fødselen, og da kunne
hun sende henne på et fødehjem. De gravide får en halv liter helmelk og en liten smørkule ekstra, ellers fikk vi alle ramsalt, halvråtten sild, ramsaltet torskerogn,
helt råtne poteter, klippfisk som måtte skures ren for nudder, grøter, supper, hovedbestanddel vann; søndags-lapskausen hadde kanskje vært i nærheten av et kjøttben,
resten poteter og meget vann. Hadde vi enda fått nok, men vi var bare halvmette etter måltidene. Utilstrekkelig brød og smør, l teskje sukker. Nyrene ble sterkt
overbelastet av alt dette vann, og da bøttesystemet fremdeles hersket i hovedbygningen i celler til to, egentlig beregnet på en, kan De selv forestille Dem tilstanden
nå i sommervarmen. Bøttene stinket tomme, fulle var de ubeskrivelige. De tømtes etter frokost og etter middagshvilen.
For to fanger fantes en bøtte med vann, en liten emaljebolle med ditto til vask av kropp, tallerken, kopp etc. og til slutt gulvet. Leseforbud ble innført i begynnelsen
av juni, så fangenes tanker ble tvunget inn i fengselstankesirkel. I det hele var reglementet det samme som for dømte forbrytere og vi var da vitterlig varetektsfanger.
De må dessuten huske at alle disse kvinner i 5 år har vært utsatt for hat og forfølgelse også fra sin nærmeste familie, så motstandskraften er kanskje ikke så stor lenger.
Allikevel gikk arbeidet med liv og lyst, sang og latter, jeg var i en beundring over dem. Intet hat eller ønske om hevn, mange av dem var berøvet hjem og alt de eiet. Ikke
tak over hodet når de kom ut. Kjære fru Stray, kan De ikke hurtigst få ut de kvinner jeg spesielt har nevnt. Og så få rettet på de verste vanskene. Det kan da umulig
glede noen at så mange arbeidsvillige norske kvinner holdes innesperret og behandles som forbrytere og kanskje får en knekk for livet, hvis det varer for lenge.
Midt oppe i all lidelsen og fornedrelsen presterte disse NS-kvinnene å være livsglade. Så rene og sunne var de i sine sjeler.
Etter å ha sittet på celle - 4 stykker på enmannscelle i ca. 3 uker - uten noe som helst samkvem med utenverdenen, altså uten å få lov til å motta besøk, uten aviser
osv., ble jeg en dag sendt ut på arbeide sammen med en del andre. Noe av det første vi ble satt til, var å tømme klosett, stadig vekk med 2-3 unggutter fra Hjemmefronten
med maskinpistol i helene på oss. Vi fikk ikke lov til å hvile et minutt, enda dette arbeidet var temmelig uvant for oss, får en vel si, og enda vi var temmelig avkreftet
etter å ha sittet så lenge stille i cellen og på dårlig mat. Hver morgen vi ble hentet, ble det skutt på de mannlige fanger bak gitteret så snart vokterne bare så et
glimt av dem, og en aften ved 22-tiden ble vi vekket ved at det ble skutt på vinduet til noen av de kvinnelige fangene også. Vi ble jo vettskremte, som jo var forståelig.
I cellene satt der tuberkuløse og venerisk syke sammen med friske og ofte delte disse seng med de andre. Det ble ikke foretatt noen forandringer, selv om fangene gjorde
oppmerksom på disse forhold overfor bestyrerinnen.
I slutten av juni fikk en ung pike et barn i en straffecelle, hvor hun satt sammen med to andre, uten noensomhelst slags hjelp. Barnet kom ved 1-tiden om natten, og
først neste morgen ble hun brakt til sykehus. Barnet var på dette tids- punkt ikke adskilt fra moren. Pikens medfanger i nabocel- len hadde ringt og ellers forsøkt å
gjøre voktersken opp- merksom på dette forhold, men uten resultat. Disse tre var satt på denne straffecellen av den grunn at det ikke var plass til dem andre steder.
Jeg har glemt å gjøre oppmerksom på at på grunn av den- ne skytingen i fengselsgården av Hjemmefrontens voktere, ble en person dødelig såret og to andre ellers alvorlig
såret. Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at de fleste av fan- gene var lett angrepet av dysenteri på grunn av maten i fengselet. Da jeg ble løslatt, hadde jeg blå
flekker på lår og ben, hvilket skal være tegn på begynnende skjørbuk.
Denne bevisste mishandling og fornedrelse av fruktsommelige og fødende kvinner er kanskje det aller avskyeligste av det som foregikk i demokratenes "rettsstat".
Om morgenen den 11/5 var en del karer, også mange eldre, kommandert til "morgengymnastikk". Denne foregikk på ap pellplassen som liknet mer en blautmyr enn en
appellplass. "Gymnastikken" besto av blant annet å springe over den blauteste delen på plassen, hvor en sank ned til over støvlen. En kar i femtiårene som ikke greide
å følge med i det harde løpet, ble av en serber ved navn Ljuban, tidligere fange der, slått over ryggen med en stokk som Ljuban pleide å gå med. Den var ca. l m. lang
og 3-4 cm. tykk. Denne slåingen fortsatte inntil mannen ség sammen av smerter. Men enda ga den brutale fyren seg ikke. Han ga den liggende mange slag, mens han lå i
gjørma. Siden måtte han innlegges på sykestua på grunn av de skader han hadde pådratt seg, blant annet to brukne ribben. Også før vi kom dit, den 10/5, hadde Ljuban og
andre banket blant andre tidligere fylkesmann Eggen. Dette har vi ikke sett, men hørt av en som da var kommet, tidligere lensmann Welde.
Jøssingene brukte altså jugoslaviske partisaner, tidligere fanger, besatt av hat mot "nazistene", som fangevoktere over norske NS-folk! Ikke over sine egne tidligere
fangevoktere men over fremstående menn som Eggen.
Undertegnede lege ble natt til 10. mai 1945 sammen med overlege Brochmann arrestert på Glittre sanatorium, midt på natten av 4 tungt bevæpnede menn som vekket opp hele
sanatoriet. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg var lege i funksjon og at det ble for liten legehjelp hvis jeg ble fjernet uten å ordne med stedfortreder. Dette hjalp ikke
noe. De følgende dager ble en rekke pasienter (tuberkuløse, tildels smittefarlige og alle under behandling) avhentet (arrestert) av heimefronten uten at legene (de nye
tilsatte) gjorde noe for å hindre dette. De leger som har vært NS. eller bare har stått tilsluttet legeorganisasjonen i den tiden, er blitt suspendert. Dette betyr f. eks.
at jeg selv ikke kan yte legehjelp selv om det gjelder livet og heller ikke kan skrive resept til folk som kanskje kommer langveis fra og ber om hjelp. Det har hendt at
folk i byens omegn har søkt meg fordi nærmere lege ikke var å få midt på natten, til hjelp for livstruende blødninger. I slike tilfeller har jeg ikke lov til å reise og
heller ikke få nødvendige legemidler fra apotek. Sluttelig nevnes at tre sykepleiersker måtte slutte på dagen fordi de hadde pleiet NS-pasienter og frontkjempere. Disse
søstre er selv ikke medlemmer av NS. Navnene på disse søstre kan oppgis.
Dette angrep på vår omsorg for syke og sårede krenker selve kjernen i vår menneskelighet. Høyaktelse for den barmhjertige samaritan er en fast klippe i vår fromhet. Vi
forbarmer oss over mennesker i nød selv når de er våre fiender. Vi gjør det ikke av fornuftsgrunner men av en uforklarlig hellighet inni oss. De altskjendende ateistiske
bolsjeviker i "Hjemmefronten" tråkket i dette også.
Den 29. mai 1945 ble jeg hentet i mitt hjem av flere bevæpnede hjemmestyrkegutter uten noen arrestordre på meg, kjørt på en åpen lastebil gjennom bygden til Folkets Hus,
hvor jeg ble tatt i forhør av flere unge gutter, deriblant en av sjefene for hjemmestyrkene her, som var uforskammet og rå. Deretter ble jeg satt inn til 10 NS-kvinner som
også var arrestert. Derfra ble vi fraktet til Drammen til Danvik skole, hvor jeg var i 70 dager - uten fengslingskjennelse. Dagen etter arrestasjonen stod det med store
typer i avisen at fremtredende NS-kvinner med tillitshverv var arrestert på Nedre Eiker. Mitt fulle navn stod, trass i at jeg aldri har vært på et NS-møte, enn si innskrevet
som medlem. På Danvik var tilstanden forferdelig. Vi lå inntil 7 stykker på et lite værelse, på madrasser på gulvet. De første åtte dagene hadde jeg ikke ullteppe, men lå i
den drakt jeg ble hentet i. Her var venerisk syke kvinner med skabb og svangre i 8 måneder til og med plasert sammen med friske. Maten bestod av tre stk. svart brød med
skrapet margarin på og en kopp svart surrogatkaffe morgen og kveld. Middagen var 1 tallerken havregrøt med 1 kopp vann til - eller 1 sild og 3 poteter og 1 kopp suppe av
ubestemmelig slag. En av de svangre var for det meste sengeliggende. Kommentarer er her unødvendig.
Så var det tvangsarbeidet. Hver dag måtte alle ut og skure i byen og spasere med voktere på begge sider eller kjøre i åpen lastebil, så folk fikk mest mulig anledning til å
rope, kalle og kaste stein. En av de unge kvinner som forsøkte å ta igjen, ble oppstilt i solen i fem timer, til hun falt besvimt om. Deretter ble hun sammen med en annen
puttet i kjelleren, en alminnelig rå kald kjeller som var brukt til lager osv. Her ble de i tre dager uten lys. En NS-frue var nede og bad vaktsjefen huske på at det var
mennesker han hadde i forvaring, men uten resultat. Jeg ble, en gang jeg hjalp en ung frue som var besvimt, brukket begge armene bakover slik at jeg ikke kunde bevege
dem på mange dager. Dette gjentok seg flere ganger, da jeg nemlig var falt i unåde hos en av "damene" som delte ut medisin. Hun nektet flere syke å få legehjelp og ga seg til
å behandle et betent sår feilaktig, og jeg sa da til henne at hun med sin lille førstehjelpslære ikke var kompetent til å ta doktorens arbeide. Siden ble jeg stadig torturert
av en av de voktere, som gikk under tilnavnet "sadisten". Han ville en gang stille oss opp i Tollbugata, så folk skulle se oss. Jeg sprang fra ham og inn på Britannia hotell,
hvor jeg fikk hjelp av de vakter som var der. Men da hadde han allerede fått ødelagt min arm igjen og gitt meg et spark i maven, så jeg lå i blødninger i fire dager. Denne
vakt - "sadisten" - var vårt daglige følge når vi skulle på w.c. Da hadde han full anledning til å dyrke sine rå tilbøyeligheter, idet han fulgte helt inn, hvor vi satt på
setet og var nesten hjelpeløse. Det er ikke mulig her å beskrive alt. Det blir for meget.
Men da jeg kom hjem etter 70 dager, var mine dører åpne og mitt tøy og innbo delvis fjernet, alt hva min gutt hadde spart til konfirmasjonen stjålet av kontanter og annet, til
og med min faglitteratur og instrumenter av mitt jordmorutstyr. Noen takk for at jeg under okkupasjonen brukte hele min tid og hva jeg evnet for å hjelpe de politiske fanger
og deres pårørende, hadde jeg ikke ventet. Men dette syntes jeg var vel drøyt. Jeg tok arbeide som jordmor ved de tyske fødehjem tilsluttet krigslasarettet, fordi jeg ville
forsøke å få bedre forbindelser, med henblikk på å hjelpe fanger. Dette oppnådde jeg også gjennom de kvinnelige tyskere på Viktoria Terrasse, og 4 stk. kom ut og 66 stk.
fikk besøk som ikke før hadde oppnådd noe; og meget annet med mat osv. ble ordnet. Jeg var dengang i søkelyset og anmeldt fem ganger og hentet til politimesteren og truet
med Grini. Stod som den eneste kvinnen her i bygden på gissel-listen og hadde det ikke lett under okkupasjonen. Men det kan ikke sammenliknes med hva jeg prøvde siden.
Nå er jeg dømt den 7. august 1946 til 70 dager for å ha vært jordmor hos tyskerne. Denne dom har jeg ikke vedtatt, da jeg mener, at jeg ikke skal ha straff for å hjelpe
mine medmennesker. Men den største skuffelse er allikevel, at alt dette jeg kjempet mot under okkupasjonen, tortur og vilkårlig fengsling, skulle jeg etter krigens
slutt få se med egne øyne og selv være gjenstand for. Jeg tror ikke jeg blir bra mer av den feil jeg har pådratt meg ved de stadige spark i maven den tiden. Men det er
dem som er verre stilt. Dette kan aldri gjøres godt igjen. Og ansvaret må her føles stort for dem som har det virkelige ansvar for alt dette.
Jeg er sikker på, herr sokneprest, at De som kristen, ville bli dypt forferdet, hvis De visste hvorledes Deres landsmenn for tiden behandler NS-fangene. Men hvis jeg ga
meg til å fortelle hva jeg sist har sett og opplevd i konsentrasjonsleiren Bredtvedt, ville De sikkert ikke tro meg. Jeg bodde sammen med et par ikke-NS-fanger, som
også hadde sittet på Grini under tyskerne. De uttalte gang på gang at: "vi hadde det meget bedre på Grini - -". De trakk stadig paralleller mellom norsk og tysk
fengselsregime, og sammenlikningen var ikke smigrende for norsk "fengselskultur". - - Leger som er kommet ut fra Ilebu, kan fortelle at fangekosten der (den samme som
på Bredtvedt) inneholdt 750 kalorier. Samtidig berettet avisene med alle uttrykk for forferdelse og avsky, at Belsenfangene "bare" fikk 810 kalorier. Jeg har selv "stått
på hodet" i grisemat-tønnene for å finne en potet eller noe annet spiselig.
Her har vi det igjen. Pressens videreformidlede løgner fra Nürnberg-prosessene og annet hold om forholdene i tyske konsentrasjonsleire ble modell for de norske leirene.
Tenk Dem så våre følelser når vi så hele 50 liters spann med svensk melkevelling bli tømt til grisene, mens selv gravide og magesår-pasienter ikke fikk en dråpe melk -
intet utover de ovennevnte 750 kalorier. Så sent som i august-september hendte det at to gravide kvinner ble dødssyke: fosteret var dødt i dem på grunn av underernæring
og livet der oppe forøvrig. Maten var som oftest så skjemt - råtne poteter og middet fisk - at det var med største besvær en orket å svelge det en fikk.
Igjen dette anslag mot livets ukrenkelige utspring: den fruktsommelige kvinne, hennes foster og vordende barn. Norges kommende slekter.
Men uendelig meget verre enn de legemlige lidelser vi gjennomgikk er den sjelelige terror som fremdeles rår overfor oss. - Det er et osean av sorg og elendighet,
påført oss av våre egne landsmenn. Alle selvmordene og selvmordsforsøkene - vil de noengang komme til offentlighetens kunnskap? Hva sier en kristen til dette spørsmål:
er det synd og for tapelse å ta sitt eget liv? De fleste jeg snakker med er sterkt inne på tanken å forlate livet frivillig, og det er nå blitt til det at vi gjenlevende
oppriktig takker Gud for "alle dem som har forlatt dette liv og nå er hjemme hos deg". Men spørsmålet er: er de hjemme hos Gud? Som prest vet jeg De vil svare
benektende og motivere det med at Gud legger ikke større byrder på et menneske enn det kan bære. Men er det - oppriktig talt - selve Vår Herre som har lagt disse byrder
på så mange norske menn, kvinner og ikke minst barn?
Jeg har aldri truffet mennesker med en høyere idealitet og et varmere fedrelandssinn enn de som i disse krigsårene satte hele sin vilje og kraft inn på å verne norsk liv
og eiendom. Og barna - jeg kunde fortelle Dem de mest hjerteskjærende barnetragedier - små uskyldige NS-unger, som er blitt pint og mishandlet og hånet av kamerater
og lærere. Men det bitreste av alt - det er alle NS-medlemmer enig i - har vært og er kirkens holdning i denne tid. Min mening - jeg er prestedatter - har alltid vært
at kirken skal stå høyt hevet over døgnets strid og splid. De gamle nordmenn hadde våpenhuset foran sine kirker, hvor hver mann satte sine våpen fra seg. I kirke var det
helligbrøde å komme væpnet inn.
Ja, den kristne kirke, som etter sin egen lære og tro på Jesus som Guds sønn skulle ånde tilgivelse og nestekjærlighet, minne om splinten i din nestes øye og bjelken i
ditt eget, den svek alt den selv forkynte. Den sluttet seg til pøbelen, hetset uskyldige mennesker, tutet med de ulver som var ute. I prøvelsens stund reiste den seg ikke
til storhet men falt sammen i ynkelighet.
Nå er det snart jul, alle mennesker skal være glade. Prestene skal stå rundt omkring på landets tusener av prekestoler og lese om fred på jorden - og i år er det nok
særlig mange poeng for en norsk prest. Jeg har fått referert prekener som er holdt i denne tid, de har vært så sjelerå, at det grenser til sadistisk vanvidd. I år skal
vi i NS ikke ha gleden av å gå i kirke i julen. Vi er for utpint til å orke å sitte og ta imot de mer og mindre vel turnerte utfall som de fleste prester med velberådd
hu slynger ut. Men vi spør hverandre hvem som mest bryter Kristi bud - vi "landssvikere" som handlet etter vår ærlige overbevisning, når vi kjempet for fedrelandet
mot bolsjevismen - eller de "kristne" som ivrig bifaller at vi skal berøves alt. Arbeide - som er livets største lykke - det nektes oss, vi kommer ut av fengslet og finner
våre hjem herjet og plyndret, våre kjære som har vært utenfor fengslet er blitt hånet og pint halvt til vanvidd, andre av våre nærmeste sitter fremdeles fengslet med
utsikt til 10-20 års eller livsvarig tvangsarbeid. Vår ære blir tilsvinet ved det ord som alle er gitt rett til å bruke: Landssviker.
Mordere står bedre beskyttet av loven enn vi i NS. Det er forbudt å benevne en mann morder før det er rettslig bevist at han har begått mord, mens vi kan benevnes
"landsforræder" uten at der foreligger et bevis for at vi har forrådt vårt land ved å gå inn i et parti, som hr. biskop Berggrav og mange flere i 1940 betegnet som et
lovlig parti. Det sies av dem som vil forsøke å bygge bro, at vi skal få "tilgivelse" når straffen er sonet, - men ettersom samtlige får tillitstap i minimum 10 år, blir
det noe lenge å vente på tilgivelsen". Det gror et hat så glødende i NS-folk, en for akt som ville ryste Dem, hvis De fikk høre det. Vi er ribbet for all tro og håp om
egen fremtid og da er det naturlig at vårt lands fremtid blir oss revnende likegyldig. Vi vet jo at vi er stats- og rettsløse individer. Vi er ribbet for den idealitet som
drev oss til å stå opp og kjempe mot det vi så kom: verdens bolsjevisering. Vi er totalt ribbet for enhver tro på Gud, som enhver tro på godhet og ridderlighet i det
norske folk.
Biskop Berggrav var en av dem som samarbeidet med okkupasjonsmyndighetene under krigen, og skrek "korsfest!" etter. Da utkom hans beryktede hetsskrift "Folkedommen over
NS". Uslere umenneske skal man lete lenge etter.
Men en ting har forfølgerne oppnådd: å sveise oss sammen på en måte som en aldri ville kunne tenkt seg muligheten av. Vi er blitt en stor familie, som forsøker å hjelpe
hverandre og oppmuntre hverandre så godt vi kan - felles lidelser binder oss sammen. Hr. sokneprest, jeg takker Dem av hele mitt hjerte, fordi det ser ut til at sannheten
om elendigheten begynner å gå opp for Dem, og fordi De later til å være villig til å se også vår side av saken. Gid De ville ha mot til å granske bare en liten del av
de redsler som foregår. Vi voksne har for en stor del tatt varig skade på vår sjel, men reis iallfall et ønske blant folk om å forsøke å redde våre barn - skjønt er det
mulig å redde for landet barn som blir berøvet far og ofte mor til årelangt fengselsopphold og til tap av hjem og velvære? Sågar adgang til utdannelse blir nektet dem,
som De vet. Nei, det fins ikke håp ser det ut til. Elendigheten er så avgrunnsdyp og bitterheten så grenseløs. Jeg sa før at vi hadde mistet troen på Gud. Det er ikke
helt riktig, det er den norske kirkes Gud vi ikke anerkjenner.
Erklæring fra fru Alvilde Knutson Fiane: Undertegnede, passivt medlem av NS, ble 9de mai arrestert og på Nr.19 brutalt behandlet av en soldat, som slo, meg med sin kolbe.
Skjønt jeg var syk ble intet hensyn tatt. I ]uli ble jeg etter et tungt arbeide så dårlig (blodspytting etc.) at jeg måtte bringes til Rikshospitalet til en alvorlig
operasjon. Legen mente at jeg etter den måtte ha en måneds rekreasjon på landet, men jeg ble straks ført til fengslet igjen (Bredtvedt). Der har jeg sittet i 7 måneder
som såkalt varetektsfange. Min helbred er blitt så ødelagt at jeg tror jeg neppe blir arbeidsdyktig mer. Jeg besvimte flere ganger og fikk derved en hjernerystelse,
som ble behandlet på Ullevål like før jeg kom hjem. Flere opplysninger anser jeg for unødvendig. Jeg kom ut 8de desember. Jeg er enke etter den myrdede advokat Knut Knutson
Fiane. Fotografi av mine artikler ("Aftenposten") om snikmord etter det nevnte mord beror hos politiet. Mitt hjem er tatt fra meg og alt jeg eier beslaglagt - før dom er
falt.
Allerede 9. mai kom 3 heimefronter opp for å spørre etter min mann som var bortreist. Uten å ha noe skriftlig med seg ga de meg husarrest. Jeg skulle ikke engang få lov
til å gå etter mat. Etter 3 dagers forløp kom en sivil politimann opp. Han var forferdelig. Han skjelte meg ut, spyttet på meg, tok sigarettene mine og meddelte at jeg
skulle sendes til Grini. Jeg svarte jeg var gravid (jeg gikk da i den 8. måned), men det brød ikke han seg noe om, sa han. Det var han som hadde min sak, og jeg var
fullstendig i hans makt. Han hadde sittet 2 år på Grini, og nå skulle jeg få gjennomgå alle de pinsler tyskerne hadde brukt mot sine fanger. Dessuten skulle han sørge
for at jeg skulle få gå splitter naken hjem derfra. Jeg flyttet ut til min mor som bor utenfor byen, men ble noen dager senere hentet av 4 sterkt bevæpnede menn. 2 av
dem plasserte seg i soveværelset mens jeg kledde på meg, og 2 nede i trappen. Under denne strenge eskorte, med en mann på hver side av meg pekende på meg med sine stengun,
førtes jeg til Victoria Terrasse til "forhør". Dette besto i at 2 meget unge menn hånte og skjelte meg ut som svin etc. De diskuterte hvorvidt jeg skulle sendes til en
fangeleir eller til en eventuelt nyopprettet avdeling for gravide arrestanter. De ringte også opp til Ullevål, men fikk høre at "avdelingen" ikke var ferdig, så jeg måtte
sendes i fangeleir. Jeg sa til dem at det ikke var lenge til jeg skulle føde og ba om lov til å reise hjem. Dette ble innvilget mot husarrest, men jeg måtte ikke gå ut til
legekontroll, og når jeg ble syk måtte jeg ringe til Victoria Terrasse og be om lov til å reise på klinikk. Betingelsen var også at jeg skulle ta et tog som gikk om noen
få minutter. Jeg ba om å få drosje, da jeg følte meg dårlig, eller om lov til å ta et noe senere tog. Nei, ville jeg slippe fengsel måtte jeg nå det toget. Jeg sprang da
for livet fra 3. etasje på Victoria Terrasse til Vestbanen på 4 - fire - minutter. Jeg forsøkte å støtte maven med hånden mens jeg løp. Det var en forferdelig springmarsj,
og jeg kom fram helt oppløst til et overfylt tog og måtte stå hele turen utover. Ingen reiste seg for meg. Resultatet av denne fryktelige springmarsj var at fosteret løsnet,
og barnet ble av den grunn kvalt under fødselen. Selv fikk jeg krampe og er ennå ikke kommet til krefter. Det ble virkelig ringt ut fra Victoria Terrasse for å undersøke om
jeg hadde greid å nå toget.
Man blir ydmyk av å lese om skjebner som dette. Hva er all ens egen motgang i livet mot dette? Når disse tapre menneskene kunne bære alt dette så må vel vi kunne bære all
vår lidelse uten klage?
Jeg ble ført til Ilebu og her måtte jeg stå med ansiktet mot veggen i flere timer, mens vakten forlystet seg med uttalelser som f. eks.: Når skal vi skyte dem? etc. De
første 14 dager fikk vi nesten ikke mat. Mine medfanger og jeg måtte ta oss til rette i skylledunker og spise av søppelhaugen. Sulten tvang oss til dette. At vi ble syke
var jo ganske naturlig. Den 3. dag ble jeg kommandert til utearbeide og trillet oljefat (200 kilo). En av vaktene ga meg ordre til å løfte fatet i stedet for å trille
det. Dette forsøkte jeg, men maktet det selvsagt ikke. "Nekter du å arbeide?" spurte vakten. "Nei," svarte jeg, "men jeg kan ikke gjøre det umulige." Da tok han geværet
og slo meg med kolben så voldsomt over ryggen at jeg sank sammen halvt sanseløs og fikk øyeblikkelig brekninger. Mens jeg lå der, var min eneste tanke: - bare jeg kunne
greie å reise meg, skulle jeg slå ham fordervet, selv om jeg skulle bli skutt for det. Men da fikk jeg et kraftig spark med følgende bemerkning: "Nå får du huse på at du
er i et kulturland," sa vaktmannen. Dette virket så urkomisk at alt mitt raseri mot denne verdige representant for kulturlandet Norge var som blåst bort.
Straffeeksersis så jeg ofte. En gang overvar jeg en lite oppbyggelig scene, hvor en gruppe fanger måtte "åle" over pukkstein. Da flere nektet, ble det løst skudd over
hodet på dem. Disse fanger fikk vi til behandling på sykehuset. Armene var blodig opprevet av de skarpe pukksteiner. En dag fikk vi en frontkjemper med et ben til behandling.
Hans ene øye og endel av ansiktet ellers var stygt forslått og blodig. En av hjemmefrontens folk hadde under transport fra Sinsen lasarett til Ilebu slått ham i ansiktet med
sin pistol, fordi fangen tillot seg å be om å få bussvinduet åpnet. En stor plage for oss alle sammen var veggelusene. En dag fikk jeg anledning til å snakke noen ord med
den gamle, syke, mishandlede dr. Herman Harris Aall. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han sa at han hadde hatt det grusomt på Akershus, men det var allikevel
ingenting mot hva han hadde gjennomgått i kjelleren på Victoria Terrasse. Det orket han ikke å snakke om.
Nok en norsk stormann grusomt mishandlet av denne pøbel. Deres mål var tydeligvis å utrydde alt bedre menneskemateriale i det norske folk slik at bare uslinger som de selv
ble igjen. Det var en blåkopi av bolsjevik-programmet fra Sovjet-Russland.
Den 27. september ble jeg løslatt uten meldeplikt. Min leilighet måtte jeg imidlertid forlate og min familie ble installert på et solløst rom i l. etasje sammen med
en sykelig dame på nesten 80 år. Vi bor nå 7 mennesker på dette ene rom (3 voksne og 4 barn, hvorav et spebarn). I dette rom må alt mulig foregå, bl. a. tørking av barnas
tøy. Det oppstår derved selvsagt atskillig rådamp som naturligvis er meget uheldig for helsen - med mange smittemuligheter. Barna ligger på en stor divan, og min hustru
og Jeg ligger på golvet. Den gamle damen har en sofa for seg. Under slike usanitære forhold oppstår lett sykdommer. Min hustru ble sengeliggende i 6 uker, den gamle damen
fikk lungebetennelse, og barna har alle vært mere eller mindre syke etter tur. Jeg har forsøkt å henvende meg til Oppgjørskontoret og Leiegårdskontoret, men forgjeves.
Tvertom har man forsøkt å få oss på gaten. Jeg har skriftlig og muntlig henvendt meg til Brakkeutvalget for Oslo og Aker om å få lov til å få komme i en brakke, men også
dette uten resultat. Under slike boligforhold er det umulig å øve eller drive musikkstudier. For ikke å ligge samfunnet til byrde begynte jeg den 15. desember som avisbud
i bladet "Vårt Land". Min hustru er nylig begynt som avisbud i "Morgenbladet". Min 8 års gamle datter skal nå hekle grytekluter for derved å bidra sitt. Jeg har søkt flere
kontorposter, da jeg har atskillig erfaring i kontorarbeide, men alt uten resultat. Av musikerforeningen er jeg ekskludert og får ikke lov å opptre offentlig foreløbig.
Alt dette har jeg og alle mine måttet gjennomgå og atskillig videre mishandling har vi vel i vente - og det på grunn av mitt passive medlemskap i et politisk parti. Ingen
av oss har noensinne tenkt å gjøre en katt fortred - enn si våre landsmenn eller vårt fedreland. Jeg nærer ikke hat til noen, men helt naturlig er jeg både bitter og sår
og står helt uforstående likeoverfor vår kirkes og vårt rettsvesens oppfatning av hva der er nasjonalt og ikke nasjonalt og hva der er forrædersk og ikke forrædersk.
Jeg ble arrestert 9. mai 1945 kl. 15.30. Det var 7 mann fra Heimefronten som hentet meg, og sammen med 9 andre frontkjempere og NS-medlemmer ble jeg satt inn
i fyllearresten. Kl 23 ble vi sendt til Espeland Fangeleir med buss, i alt ca. 50 mann med vakter fra Heimefronten. Vaktene som ikke hadde det ringeste kjennskap
til de våpen de hadde fått utlevert satt med munningen rettet mot oss med fingeren på avtrekkeren og usikret, så vi hvert øyeblikk ventet å bli skutt som bussen
humpet avgårde oppover mot Espeland. Dit kom vi først kl. 2 natt og måtte stå med nesen mot veggen til kl. 8 morgen. Vaktene gikk stadig forbi og slengte skjellsord
til oss og sa at "dere skal skytes alle sammen i morgen". Kl. 9 kom jeg inn i Brakke 2, rom 5, hvor jeg fikk en køye og 2 skitne ulltepper. Vi fikk gå til køys,
men vaktene ga oss ikke fred, idet de hele dagen var inne og kalte oss for svin og djevler og hele tiden kom med trusler om skytning.
Kl. 12 fikk vi en salt sild og 2 små poteter. Ingen av oss hadde da spist på 1 1/2 døgn. Jeg hadde ingen matlyst så jeg spiste intet. Kl. 15 ble der gitt ordre om
at alle frontkjempere skulle stille utenfor brakken. Det var ca. 35 mann som marsjerte ned til Administrasjonsbrakken, hvor vi måtte oppgi navn, tjenestetid ved
fronten og hvor. Da turen kom til meg, skrek en av vaktene, en heimefrontkar ved navn Hilland: "Reidar Nilsen skal settes i enecelle i fengslet med en gang."
Dette var inspektør Dahlen som var tilstede, også enig i. De sa de kunne ikke ha meg, en slik storforbryter, oppe på Espeland. Jeg ble satt inn i en buss sammen med
ca. 15 vakter som skulle passe på meg. De fikk ordre av Dahlen og Hilland om å passe godt på meg, da jeg var en farlig forbryter. Jeg ble så kjørt fra Espeland til
Politistasjonen i Bergen, og på plassen der ble jeg lempet ut av bussen. En politikonstabel ved navn Dagestad kom løpende sammen med en dame og foreslo at de skulle
stille meg opp på Festplassen. Plassen var full av folk som bar seg som gale da de fikk øye på meg. Plutselig fikk jeg et spark i magen av en av vaktene så jeg seg i
kne, og mens jeg sto slik bøyd fikk jeg et spark bakenifra som traff meg i skrittet. Det kjentes ut som testiklene ble revet av, og jeg holdt på å besvime av smertene.
Mens jeg lå på kne og vred meg i smerte, fikk jeg et slag i ryggen med en geværkolbe. Den som mishandlet meg slik skrek: "Reis deg opp, ditt svin, ellers så skyter
jeg." Jeg klarte så vidt å reise meg opp, men fikk da et nytt spenn i magen. Dette traff heldigvis ikke så hardt. Folk som sto rundt moret seg fyrstelig og spyttet på
meg så jeg var helt hvit overalt av spytt. Jeg måtte så marsjere mellom de 15 vaktene ned på Småstrandgaten, hvor der likeledes sto svart av folk som hylte og skrek.
Der svingte vi opp mot Brannstasjonen og inn i Fengselet. Jeg var nå så medtatt at jeg knapt kunne stå.
I fengselet ble jeg satt inn i enecelle, hvor jeg ble sittende i 4 uker alene. Hele denne tiden lå jeg syk. Den venstre testikkel hovnet opp og ble helt blågrønn, og
jeg lå med de frykteligste smerter i skrittet og magen. Ingen brydde seg om meg. Vaktene åpnet luken, stakk inn maskinpistolen og skrek: "Stå opp, ditt fordømte svin,
du skal skytes." Dette holdt de på med flere ganger for dagen. Etter utallige ganger å ha bedt om doktor, kom endelig dr. Engebretsen og spurte meg: "Hva er det som
feiler deg?" Jeg sa som det var at jeg var blitt mishandlet, men dr. Engebretsen bare lo hånlig og sa at jeg hadde fått bare det jeg hadde fortjent, så jeg kunne bare
ligge der og tenke over gjerningene. I de 4 ukene jeg lå i fengslet, lå jeg i 17 dager uten å få avføring. Jeg trodde jeg skulle bli gal av smerter i magen og testiklene.
Endelig kom legen igjen, og da fikk jeg noen piller, men ellers gjorde han intet for meg, sto bare og hånet meg før han gikk sin vei. - Jeg led fryktelig i denne tiden,
tok svært av i vekt, og ville flere ganger ta mitt liv, men det var som noe holdt igjen. - I fengselet ble jeg fremvist for kvinner og barn som om jeg var et rart dyr.
Brannfolkene satt på taket og spyttet ned i luftegården og skrek "nazisvin" og "djevler". I juni måned ble jeg sendt til Espeland igjen. Jeg kom dit opp en lørdag
middag, og måtte stå med nesen mot veggen til langt ut på kvelden. Det var en forferdelig påkjenning for meg som hadde ligget syk og gjennomgått den frykteligste mishandling.
Flere av de andre fangene jeg var sammen med måtte ligge ned uten at vi fikk anledning til å hjelpe dem. Jeg ble sendt på sykestuen, og der lå jeg i 1 måned. Jeg har fått
et stort brokk etter spennene og må underkaste meg en operasjon.
I mai 1946 ble jeg overført til Knappen Fangeleir, hvor jeg ble undersøkt av lege og har fått brokk-bind, så jeg vil nå vente med operasjonen til jeg har fått vist min
forsvarer hva de har gjort med meg. - Jeg vil også nevne at jeg i fangenskapet har ligget syk i 5 måneder på grunn av magen, og jeg har i hele denne tiden fått
daglig klyster for å få avføring. Jeg er overbevist om at hadde dr. Engebretsen tatt seg av meg da jeg lå i Fengselet, hadde jeg sluppet dette. I hele denne tiden har
jeg til stadighet vært i forhør, og jeg er blitt truet med å bli satt i enecelle på Bergenhus festning hvis jeg ikke ville angi mine kamerater. Da de ikke fikk noe angiveri
av meg, sendte de meg til Peter Motzfeldtsgate til mentalundersøkelse. Jeg kom atter under dr. Engebretsens behandling og ble erklært normal. Jeg var da nede i 54 kilo
(ved arrestasjonen var jeg 78 kilo), men er nå kommet meg såpass at jeg kan arbeide. I over et år har jeg måttet vente før jeg fikk besøk av min kone, idet jeg har
vært nektet å ta imot besøk.
Ja, dette er jøssingenes "rettsoppgjør" i usminket utgave. Til tross for at mange av dem påsto at de ikke var kommunister gikk deres vrede mest av alt ut over dem som
hadde våget sine liv i heltemodig kamp mot Sovjet-helvetet i Russland: frontkjemperne. Det var en tid av barbarisk galskap hvor all sedelighet ble satt ut av spill. Alt
som kunne svikes ble sveket. Legene svek sin hippokratiske ed og sluttet seg til den amokløpende lynsjende pøbel.
Jeg tillater meg nedenfor i kortest mulig form å bringe i erindring hva jeg var utsatt for på Sydspissen fangeleir sommeren 1945, idet jeg dog lar
uomtalt en lang rekke overgrep:
Jeg har forlengst oppgitt til politiet navnene på flere av gjerningsmennene uten at disse i dag er arrestert. Fangemishandlingen var delvis kjent av
politiembetstjenestemennene. Disse foretok ikke effektive skritt for å få uhyrlighetene brakt til opphør. Hvis disse politifolk forgjeves skulle ha forsøkt å stoppe
overgrepene, er sikkert også den norske almenhet interessert i å få vite hvem der bevirket at mishandlingene fikk fortsette. Det er uomtvistelig at mishandlingene
fortsatte mer enn en måned etter at politiembets- og tjenestemenn var holdt underrettet om forholdene. Det bemerkes at min klage til politiet ble avvist 2 ganger av
deres politifolk, som uttalte at de intet hadde å bemerke til mishandling av "landssvikere". Jeg har endog navn på politimenn og sivile som kjent med mishandlingene
uttalte sin tilfredshet over disse og oppfordret gjerningsmennene til ytterligere mishandling. Jeg overtar selvsagt det fulle juridiske ansvar for riktigheten av
samtlige her meddelte opplysninger og gjentar mitt tidligere forlangende om tiltale og straff. Jeg er skjebnen takknemlig for at jeg slapp fra mishandlingene med
livet i behold, slik at den norske almenhet og andre interesserte kan bli gjort kjent med hvordan fangemishandlingen har artet seg i Norge etter frigjøringen.
Som du ser er det ikke mulig å bortforklare dette som noen få råtassers uautoriserte selvtekt. Selv om "hjemmefronten" i de fleste tilfeller var det utførende ledd,
var det alminnelige politi underrettet om uhyrlighetene - og bifalt dem: De hadde intet å bemerke til mishandling av "landssvikere". Kjetterstempelet var nok til at
en mann (eller kvinne eller barn) ble fredløs og kunne utsettes for hva som helst, mens lovens voktere sto på sidelinjen og heiet. Vi er vant til å ta lov og orden for
gitt, men her hadde villskapen og galskapen tatt over. "Frigjøringen" frigjorde mørkets makter i mennesket. Fenris-ulven var kommet løs og det demret for Gudene.
Og alle politikere, historikere og jurister med stilling og innflytelse i etterkrigstidens Norge går god for det. Over hele det politiske spektrum som er tillatt i
den demokratiske "rettsstat". Folkelige og sedelige politiske posisjoner - "nazisme"! - er selvsagt ikke tillatt. Nazister skal brennes på bålet. Balders likbål?
Om noen mener at det som skjedde ikke akkurat var rett, så mener de i alle fall at det var greit. Det var unnskyldelig og fortjener ingen straff. Det skal ikke beklages.
"Landssvikerne" fikk som fortjent. De må skylde seg selv.
Glimt fra fangeleiren på "Sydspissen" sommeren 1945: I bladet "Nordlys" for lørdag den 27. oktober er en ute og skriver om fangene på "Sydspissen". Hadde denne
skribenten selv opplevd tortureringen på sin egen kropp, hadde nok pipa fått en annen lyd. Jeg har selv sett og opplevd de mest groteske tortureringer av fangene
og kan uttale meg under fullt rettslig ansvar. Jeg har ikke vært NS-mann og har ikke nært sympatier for partiet. Da fangene ble oppstillet den første morgenen,
gav leirsjefen, fenrik Storaas, følgende beskjed: "Vi skal fortsette der tyskerne slapp, bare meget verre. Den største glede for vaktene er å få skyte dere." - Og
det skal være visst at "Sydspissen" ble det rene Belsen-helvete, slik det har vært framstilt. - Jeg skal i det etterfølgende gi noen små glimt av behandlingen fangene fikk:
Uten den minste foranledning ble en fange alt den første dagen kommandert i rettstilling, mens han fikk 3 slag over det ene øret. Framleis går mannen - han er over
60 år - med nedsatt hørsel. - For å være viss på at den hjelpeløse fangen måtte stå dørgende stille mens bøddelen slo, sto en soldat ferdig med maskinpistolen til
smellings ved den minste bevegelse. Natt etter natt ble fangene vekket av torturhungrige soldater. En natt kom 4 soldater med maskinpistoler på vinduet og skrek som
ville hyener: "Skyt han der djevelen i den brune skjorta!" - Hver eneste dag ble fangene hundset og jaget som ville dyr, ja, til og med når de skulle på privetet, måtte
de springe av livsens krefter. Var en gammel og ikke greide å springe så fort som ønskelig, skrek sadisten Hageli: "Spring, din djevel, ellers så skal jeg fa'n skjære
meg trykke deg ned gjennom jorda!" - Var en sein, ble det slag og spenn etter de mest sataniske oppskrifter. En fange ble lagt ned i en likkiste og fikk der sin
behandling etter den mest djevelske framferd. Her måtte han ligge i timevis uten å mæle et ord - eller røre på seg. En annen lå hele 3 uker i likkiste under daglig
og nattlig tortur. Han ble titt og tett overpøset med kaldt vatn, og i tillegg fikk han bajonettstikk i lår og legger, ja, han måtte sogar ta en glødd bordkniv i munnen,
mens videre torturering fant sted. Fangen har seinere gitt politiet rapport om mishandlingen, og det er mer enn grusomt det som der kommer fram.
Hver morgen var det torturgymnastikk. Den som ikke var kar til å utføre alt, slik det ble kommandert, fikk slag og magespark. Således fikk en fange slag av en meters
lang stokk over sætet. Resultatet ble en fiolettblå rem over baken, 6 tommer bred med blodsprett i kantene. En annen fange ble samtidig behandlet på samme måte. Det var
sårt å se disse hjelpeløse mennesker dra seg avsted som skadeskutte dyr etter all mishandlingen. - En gang ble en fange stillet opp ved en gloheit ovn. Her måtte han stå
med hendene i været og bli stekt, mens svetten rant av ansiktet, og tortureringen med kølleslag og spenn ble utført. Jamsides fikk en annen fange samme behandlingen. Denne
ble så maltraktert at han ikke greide å ta mat til seg på egen hånd. En medfange måtte mate ham en god tid etterpå. - En gammel mann innpå 60 år måtte bære en 50 kilos
verktøykasse på ryggen fra byen til "Sydspissen" uten kvil, men med kølleslag over nakken av Hageli. Mannen stupte da han kom inn i leiren. Det viste seg at skinnet på
ryggen var skrubbet vekk, så bare røde kjøttet stakk fram, et fælslig syn. - Uten det minste skinn av rett løp en vaktmann inn i en brakke og slo en eldre mann bent i
ansiktet. Etterpå ble mannen kommandert ut. Her fikk han nye slag i ansiktet. Så måtte han springe rundt hele "Sydspissen" alt det han var god for. Da det var gjort, måtte
han avsted og tømme WC-kassene med bare hendene.
Det hørte til dagens orden at vaktene skjøt rundt føttene på fangene, så jordspruten sto oppetter kropp og ansikt. Det er mer enn sårt å tenke på mishandlingen under
steinbæringen. Fangene måtte ta steinbører som mange segnet under, og da var bødlene der, ferdige til mishandling. Hva disse torturister har utført, vil sikkert komme for
en dag, da de ventelig nå kommer for krigsrett. De ordene korporal Hagfors møtte opp med en søndagsmorgen, vil jeg ikke unnlate å nevne. Han sa, mens sadistisk djevelskap
lyste av det sure ansiktet hans: "Jeg skal nå ha kommandoen her ute en tid, og dere skal fa'n skjære meg bli kjørt loks i helvetet," og det var en fryd for denne sadisten -
som for de andre sadistene - å pine og torturere fangene. - Fangene ble også kommandert i de mest sadistiske stillingene og fotografert. Heldigvis er en del av disse bildene
falt i hendene på rette vedkommende, og de vil sikkert bli lagt fram i retten, når sadistene skal svare for seg og sine groteske handlinger mot vergeløse mennesker. Med bare
hender og nakne armer måtte fangene bære og rulle opp piggtrådbunter. En som hadde fått hender og armer rispet og revet på piggtråd, ble seinere på dagen kommandert på
likgraving sammen med en del andre. Der grava lå, var jorda vassjuk, og da likrestene skulle tas opp, sto grava halvfull av vatn. Da den sårhendte fangen ble kommandert
nedi for å plukke opp likrestene, vegret han seg, sår som han var. Han ble da puffet nedi med geværkolbene. Til knes i likvatn måtte han med såre armer og hender plukke
opp liket, som viste seg å være en tysker. Da likrestene ble ført til sykehuset, og vakthavende sykesøster - som sto med maske og hansker - fikk høre om framgangsmåten ved
oppgravingen, sa hun opprørt: "Jeg innser at dette er galt, men vi kan dessverre ikke gjøre noe."
Fangene var klar over at tortureringen på "Sydspissen" greide ingen å overleve om ikke en endring kom. Og Gud skje lov kom domprost Bøckman til fangeleiren for å holde
oppbyggelse. Han ble den reddende engel for fangene. Det kan nevnes at domprosten i første omgang ble nektet adgang til leiren, men den hindringen fikk han av vegen. En del
fanger fikk så lette litt på sløret for ham, og han gjorde det han kunne for å få slutt på disse bestialske metoder. En liten bedring ble det også, men torturånden rådde like
fullt, så snart sadistene så sitt snitt til det. - Dette er bare små glimt av tortureringen. Blir forholdet på "Sydspissen" rullet opp i hele sin bredde og dybde, vil de mest
avskyelige ting komme for dagen og kaste et grelt lys over tilstanden der sommeren 1945, og gå inn som et beksvart blad i vår historie.
Det ser ut til at det er sant som en prest sa i radioen for en stund siden, at det var tungt å vinne krigen, men tyngre å vinne freden. - Det kan hende at noen vil si at dette
er ikke verre enn i de tyske fangeleirene. En må da bli fristet til å spørre: "Har tyskerne bare tapt den materielle krig, men vunnet den åndelige?" Jeg synes det må stå klart
for ethvert rettenkende menneske at resultatet av tortur og terror er å bygge og framelske hat, og det er sikkert ikke meningen med den nyreiste rettsstaten, som Norge sies å
være i dag. Det er vel forresten første gangen i vår historie at tusener av mennesker for sin menings skyld er blitt kastet i fengsel. Jeg synes vi bør stanse opp og
tenke over det professor i psykiatri, herr Gabriel Langfeldt, fornylig sa i et foredrag i Norsk Mentalhygienisk Forening, der han gikk drabelig til verks mot Landssvikanordningen,
som vil skape en stor pariaklasse. Anordningens bestemmelser om tillitstap karakteriserte professoren som en grov psykologisk bommert av mest graverende art. La oss nå
endelig en gang komme vekk fra alt vondt, så vi med dikteren virkelig kan synge: "Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!"
Legg merke til sammenligningene med tyske fangeleire. Det kan synes som om de norske leirene prøvde å etterligne disse slik de ble fremstilt i løgnpropagandaen som de
allierte (les: jødene) spydde ut etter krigen. Desverre trodde mange nordmenn på den. Men det kan ikke unnskylde dem som satte oppdiktede redselsgjerninger ut i livet i Norge.
De glimt vi har bragt gjør det klart at de norske sadistenes ugjerninger ikke står tilbake for NKVDs fremferd i Sovjetsamveldet. Det er ingen tilfeldighet at de åpenbart
næret sterke sympatier for bolsjevik-Russland. De var smittet av samme sinnelag - eller var samme slags menneskelige avfall. Derfor spilte det nok ingen rolle hva
tyskerne hadde gjort eller hva "hjemmefronten" trodde om dette. "Hjemmefront"-karenes undermenneskelige nederdrektighet kom i hine dager løs fra de stengsler som en
rettsstat reiser.
Vi vet at "hjemmefronten" var ledet av en gjeng frimurere som ble kalt "kretsen", med Jens Chr. Hauge i spissen. Man kan spekulere på om bruken av likkister under torturen
har noe med frimurer-ritualene å gjøre. I alle fall er det klart at mishandlingen foregikk i alle leire og ikke var spontane utskeielser fra enkelte onde menn. Mannskapene
ble hetset av sine overordnede fra høyeste hold, og det var plan og overlegg med i bildet. Derfor foretok den politiske ledelse eller domstolene seg aldri noe mot det,
hverken mens det holdt på eller etterpå. Det var et logisk klimaks på de illgjerninger kretsen hadde syslet med under okkupasjonen.
I slutten av mai 1945 ble fra forskjellige deler av Østlandet innbragt til og samlet på Akershus ca. 130 nordmenn, antagelig til eksaminasjon av Secret og Security Service.
Fangene ble fordelt på fengslets forskjellige avdelinger. Fra ankomsten til fengslet måtte samtlige av disse i timevis stå oppstilt mot muren i fengselsgården på tå hev og
med armene strukket over hodet. Etter hvert ble vi jaget fra det ene kontor til det annet, hvor penger, ur, ringer og andre verdisaker ble fratatt oss, uten at det ble gitt
kvittering for disse sakene, som for en stor del ennu ikke er kommet til rette. Mange av fangene led på denne måten store økonomiske tap, blant andre Eugen Wang Mathisen,
Moss, politikonstabel Yngvar Amundsen, Halden, og major Quist, Oslo, - for bare å nevne noen navn. De fleste ble frastjålet det de hadde av penger. Tyveriene ble anslått til
å omfatte sammenlagt flere hundre tusen kroner, når man medregner tyveriene fra tyskerne. "Hjemmefront"-ledere som særlig var knyttet til de allierte security service folk
var her særlig aktive.
I avdeling A 1, hvor jeg først satt på celle 13 sammen med direktør Krogstad, Halden, og førstebetjent Fuglevik, Fredrikstad, rett overfor den celle hvor kriminalkommissar
Fehmer satt, og ved siden av cellen hvor kriminalassistent Finn Kaas satt. Disse to - og lengst Fehmer - ble med halvtimers melrom, døgn etter døgn vekket, rett som det var
med slag i ansiktet. Jeg mener bestemt å ha gjenkjent stemmen til kaptein Magne Molvig, Fredrikstad, blant dem som foretok disse nattlige "inspeksjonene". Foranlediget av
en klage fra meg spurte kaptein Molvig meg om ikke også jeg mente at de to ovenfor nevnte medfanger fortjente denne behandlingen.
En rekke av tyskerne ble om nettene utkommandert og ble drevet i straffeeksersis med ligg ned, reis opp, åling, kryping, knebøyninger osv. inntil de ikke orket mere. Når de
helt utkjørt ble liggende, ble de straks tvunget opp igjen, under skytning, slag og spark, og det var fryktelig for oss fanger å høre på de redselsfulle, dyriske stønn og
skrik som gjenlød i natten fra de torturerte. Flere av disse fanger begikk, eller forsøkte å begå, selvmord for å unngå ytterligere pinsler. Dette ble meg blant annet fortalt
av en av de torturerte som ble innlagt på den sykecelle hvor jeg til slutt ble plassert. Spesielt for meg - som led av åpent magesår (som gikk opp på grunn av manglende
diet), brystrevmatisme (på grunn av at jeg bare hadde to fillete tynne, enkle tepper over meg i den kalde cellen) og angina pectoris - var dette en påkjenning som jeg ennå
i dag ikke er kommet over.
Den daværende saniteter, som jeg dessverre ikke kjenner navnet på, var den som verst drev fangene i denne "eksersis". Han var en særlig tykkfallen yngling med rødt hår, av og
til med briller. Ved flere anledninger så jeg selv at medfanger ble slått på kroppen og i ansiktet av vaktene og deres overordnede for den minste forseelse. Den eneste av
disse vakter jeg kjenner navnet på, var sersjant Haldorsen, en bergenser som blant fangene gikk under navnet "Ulrikken". Jeg kan også om nødvendig oppgi navnet på en person
som så at polititroppenes sjef, løytnant Holtan, ved et par anledninger har slått en fange ned. Hva angår den etter min mening umenneskelige behandling jeg selv var utsatt for,
tillater jeg meg å henvise til den detaljerte beretning herom som jeg den l. februar d. å. sendte min forsvarer, h.r.advokat Ragnvald Wilberg, Fredrikstad. Dog vil jeg si
at jeg fant det hjerterått, når jeg hørte uttalelser som denne fra fengselslegen, dr. Ræder Hutten: "Lund, vet De ikke at nazister skal ha det vondt", og hans ironiske spørsmål
etter at han hadde fratatt meg dietten, om jeg ikke trodde at salt sild var god kur for magesår. Som følge av den behandling jeg fikk, vil jeg etter all sannsynlighet være
arbeidsufør for livstid, slik som jeg fortalte Dem.
Johs. Solem, Mysen, som satt fengslet på Avdeling A 1-3, forteller at han fra sitt cellevindu hadde god oversikt over fengselsgården og kunne følge med i en del av det som
foregikk der. Dette gjaldt den såkalte mottagelsesgården eller "gaten". Blant annet så han ved flere anledninger at tyske fanger ble stilt opp med ansiktet tett opp til muren.
De ble tvunget til å stå på tå hev og med armene strukket over hodet. Slik måtte de stå time etter time, opptil 8 timer i trekk, i stekende solvarme. Mange av dem besvimte
og falt om. Da kom vaktene bort til dem og spurte om de ønsket vann. Vannet fikk de på den måten at dette ble tømt over dem der de lå eller stod og svaiet halvt bevisstløse
og avkreftet. Enkelte fikk stukket en fyrstikk eller et stykke papir mellom nesen og muren. Når de ikke klarte å holde dette på plass, slik at fyrstikken eller papirlappen
falt ned på bakken, ble de slått og sparket. Solem så videre at en eldre tysker ble kastet nedover en jerntrapp og ut i gården, hvor han ble liggende tilsynelatende sterkt
forslått. Først forsøkte vaktene - som var folk fra "hjemmefronten" - under latter og hån å tvinge fangen på benene igjen. Da denne ikke klarte å reise seg, ble han slengt
bort til veggen, hvor han ble liggende ubevegelig så lenge Solem hadde anledning til å se ham.
En dag ankom en større transport av nye tyske fanger. Noen av disse ble plukket ut og jaget rundt i fengselsgården i springmarsj, ligg ned, reis opp, kryping, åling, rulling osv.,
inntil de ikke orket å reise seg mere. "Hjemmefront"-folkene skiftet på med å kommandere under denne "eksersisen", som pågikk i flere timer under slag og spark, skrik og
skrål fra vaktene, og stønn og veklager fra de mishandlede fanger. Solem ble selv ved to anledninger uten foranledning hentet ut av cellen og behandlet på samme måten, dog ble
ikke han hverken slått eller sparket. Så sent som i september samme år forekom også et tilfelle av tortur. En fange ved navn Solheim hadde overtrådt fengselsreglementet,
uvisst på hvilken måte. Som straff herfor ble han drevet i springmarsj. Da han ikke lenger orket å holde farten, skiftet vaktene på med å skyve ham i ryggen for å holde farten
oppe. Solheim ble etter hvert så avkreftet at han av bare utmattelse slang inn i et gittergjerde som omgå plassen. Til slutt falt han om, men ble da tvunget til å krype
bortover plassen, og da han ikke orket dette lenger, ble han liggende ubevegelig og helt utmattet på magen. Det var sersjant Haldorsen som iverksatte denne avstraffelsen av
Solheim. Også Solheim påpeker den psykiske påkjenning det medførte for de andre fangene i fengslet, når de så og hørte at medfangene ble pint på disse måter. Fangene kunne
hele døgnet igjennom høre at det ute i fengselsområdet ble avfyrt salve etter salve med automatiske våpen, uten at de visste hvorfor eller på hva det ble skutt. Opprivende
var det også med all den støy som vaktene forvoldte om nettene ved å sparke og slå i celledørene. Solem ønsker å framheve at forholdene ble forandret til det bedre, da
vaktholdet ble overtatt av rikspolitiet fra Sverige.
Kolbjørn Kjelland Johansen, Fredrikstad, satt fengslet på avdeling C U-3. Han hadde utsikt til hele fengselsplassen og trass i forbud mot å se ut av vinduene fulgte han med
i en hel del av det som foregikk. Han forteller blant annet at påkjenningen var størst i de første døgn etter at han var blitt overført fra Fredrikstad til Akershus. I
denne avdelingen drev vaktene på med 5 minutters mellomrom, natt etter natt, å slå i celledørene med nøkleknipper, sparke i dører og vegger, bråke i korridorene og trappene,
synge "arier" og med visse mellomrom å sette i gang en sirene eller hvisleapparat for å holde fangene våkne. Vaktene stoppet stadig opp utenfor celledørene. Fangene kunne
herunder høre at de sa: "Se, der ligger den djevelen! Skal vi ta ham ut og skyte ham straks, så er det unnagjort?" - Samtidig pågikk skyting ute i fengselsområdet og i
fengselsgården utenfor cellevinduene; og fangene kunne høre hvordan vokterne der utenfor ropte: "Dra liket vekk! Tørk bort blodet og kom med neste!" Både han og hans to
cellekamerater, bankassistent Reidar Svensen, Halden, og K. Gross, Oslo, ble under denne åndelige torturen særlig sterkt deprimert. De første 3 ukene hendte det hver natt
at enkelte fanger ble tatt ut av cellene. De ble herunder slått og sparket og kastet nedover trappene. Kjelland Johansen og hans cellekamerater kunne høre hvordan de
mishandlede fanger skrek om hjelp og ynket seg av smerte. Skrikene var mange ganger så redselsfulle at det ikke kan beskrives. Et annet middel til å holde fangene våkne
om nettene var at vokterne startet opp de biler som var plasert i fengselsgården, ruste med motorene og brukte sirenene. Flere netter ble fanger hentet ned i gården og
"spent for" en flatvogn. Så satte vakter og besøkende kvinner seg opp og tvang fangene til å løpe rundt i gården. Dette kunne pågå i flere timer. En formiddag ble en del
norske fanger hentet ned i fengselsgården. Disse ble drevet i ligg ned, reis opp, åling kryping, knebøyninger og springmarsj. Under springmarsjen satte vaktene bukkeben
for dem eller sparket dem over leggene, slik at de rett som det var stupte nesegrus i bakken. Dette pågikk hele formiddagen, og fangene var blodige og forslått, da de
endelig ble ført tilbake til cellene. Det ble særlig av "hjemmefront"-folkene stadig arrangert fremvisning av fangene for besøkende jenter og backfischer.
Kjelland Johansen ønsker særlig å framheve en hendelse som gjorde et dypt inntrykk på ham og hans medfanger. Tidlig en morgen ble de oppmerksom på en rekke engelskmenn og
norske tolker og vakter som var samlet ute i fengselsgården. Gårdsplassen ble bestrødd med generatorknott og pukkstein. En fange ble ført ut. Johansen og hans cellekamerat
banket i veggen til sidecellene og gjorde medfangene oppmerksom på det som foregikk i fengselsgården. Disse medfanger var Reidar Homb, Rygge, Erling Johansen, Sarpsborg,
gårdbruker Nilsen, Bolkesjø, som sannsynligvis også fulgte med i det som senere skjedde, og som således kan bevitne dette sammen med Kj. Johansens cellekamerat Reidar
Svendsen fra Halden. Fangen ble ført ut, kneblet og kommandert i springmarsj, kryping, åling og rulling til han ikke orket lenger. Senere ble det også utlagt rusten
piggtråd mellom knotten og pukksteinen som fangen måtte rulle seg på. Fangen var ille tilredt etter at han var drevet i denne "eksersis" fra klokken halv ni om morgenen
til ved 16-tiden om ettermiddagen. Hver gang han seg sammen av utmattelse, tømte vaktene vann over ham. Disse skiftet på med å utføre pinslene, men den som lot til å føre
an var den før nevnte saniteter. Mens dette pågikk ble flere tilfeldig besøkende og andre delaktig i opptrinnet, deriblant noen kvinner og fengselslegen dr. Ræder Hütten.
Deretter ble den torturerte fangen under uhyggelig jamring hivd inn i desinfeksjonsovnen (dampkjele), som ble opphetet til 65 gr. C. Til slutt ble han bundet fast i et tau,
mens fangevokterne dro ham opp og ned i en kloakk-kum. Etter alt dette ble den mishandlede fange endelig ført tilbake til cellen og undergitt legetilsyn.
Denne grusomhet går så over alle grenser at det ikke finnes ord for den gru man føler eller den moralske avsky som våkner i en. Jeg blir sittende å undre meg: Var de mennesker
de som gjorde dette eller var de demoner, vampyrer, vesener fra en mørk underverden som vi ikke har navn på? Sinnsyke forbrytere? Tanken ryster meg at det kanskje
vandrer vesener omkring midt i blant oss som ser ut som vanlige mennesker utenpå, men som er i stand til å gjøre enhver skrekkfilm til virkelighet. Jeg er redd vi vet lite
om hvilke muligheter som bor i hverandre.
Ved flere anledninger så de hvorledes engelske befalingsmenn førte fanger avsted til Tårnet. Herfra kunne vi da høre skrik, og når fangene ble ført tilbake, kunne de se
at disse var forbundet og måtte støttes. De engelske befalingsmenn som hadde hatt fangene til "behandling", bar da på gummibatonger. En av dem hadde også en spiss dolk i
hånden. Kjelland Johansen ble senere overført til avd. A, 1/10. På samme avdeling satt gårdbruker Jens Kivedahl fra Idd. Han ble til slutt så utsultet at han måtte holde
køyen. Senere trådte komplikasjoner til, bl. a. halsbyll, og Kivedahl avgikk til slutt ved døden uten å ha fått den legehjelp som han daglig hadde anmodet om å få. Først 2
til 3 timer før døden inntrådte kom dr. Ræder Hütten til stede, men han kunne intet utrette. For øvrig bekrefter Kj. Johansen hva Solem foran har berettet. Han bærer selv
men etter den hardhendte behandling han var utsatt for på Akershus. Han ble bl. a. hentet ut på gangen og slått i brystet, samtidig, som han fikk håndleddene vridd slik at
han fremdeles bærer men etter dette. Han forbeholder seg imidlertid å redegjøre detaljert for dette, når hans sak kommer for retten.
Hans S. Jacobsen var plasert på Avdeling A. I - l og 6, sammen med steinhogger Nilsen, Hvaler, og elektriker Andersen, Tistedalen, senere på celle 6 sammen med major Quist,
den kjente skiløper Dagfinn Carlsen, frontkjemper og bonde Svalastog, Telemark, varietédirektør Georg Andersen ("Gogen"), Oslo, og en fange til. En kortere tid satt han p
å celle 13 sammen med Andersen, Nilsen og 3 Sandefjords-fanger, Bryde, Holden og Haugen. De hadde 1,75 kv.m. golvplass pr. fange, og lå på golvet her som vanlig ellers.
På celle 6 lå 6 mann i et lignende rom på golvet, tett i tett, med latrine i cellen i den stekende sommervarmen og med en liten glugge til luft. Forsøkte man om morgenen
å snappe frisk luft gjennom den lille gluggen, ble fangene beskutt eller vaktene truet med skyte. Det var av forståelige grunner forbudt å se ut av gluggen Jacobsen var
vitne til forskjellige former for mishand ling av fanger. Fra vinduet i celle 6 (Ole Høiland-cellen) så fangene hvorledes 50-60 tyskere en gang måtte stå med nesen mot
muren og hendene på hodet fra morgenen til kvelden, derav de første timer på tå hev. En rekke fanger falt om og besvimte og "hjemmefront"-vokterne moret seg med å
tømme vannpøser over hodet på dem. Vinduet vendte ut mot gaten, hvor fangene ankom, og det var stadig hyl og skrik og vill jaging av fanger i "gaten" og opp og ned trapper.
En gang så han et opptrinn hvor der nær var blitt slagsmål mellom noen av de villeste "hjemmefront"-folk og en bebrillet kontormann som protesterte mot mishandlingene
(han hadde tillatt en syk eller invalid å snu seg fra muren og opphøre med å stå på tå hev). Med forlangende om at han skulle opptre hardt, men ikke grusomt. - Fra
kjøkkenet, hvor fangene rett som det var ble advart mot å se gjennom vinduene mot "gaten" så han gjennom en dørsprekk sammen med andre fanger blant andre Hans Holm, Skjeberg,
hvorledes "hjemmefront" folk skiftet om å jage tyskere i vill fart med pistoler i ryggen i ustanselig jakt opp og ned "gaten", med nedkastelser og lignende til de helt brøt sammen.
Fra Østfold var det overført 30-40 fanger til Akershus, antakelig for at Security Service skulle ha noen prøveobjekter? De fleste uten særlige politiske eller andre
forseelser og Herav 6-8 kvinner. Disse kvinner ble den første måned satt til å hente latrinebøtter og tømme dem opp i renovasjonsvognen om morgenen. Jacobsen ble under
en lufting tildelt et voldsomt slag i hodet bakfra av en "hjemmefront"-mann. Samtlige fanger sultet under den elendige forpleining. Middagsmaten bestod gjerne av noe
næringsfattig kålrotsuppe. Kivedahl, som var en stor kraftig bonde, visstnok ikke NS medlem, satt inne på ubegrunnet mistanke, antagelig etter falskt angiveri beklaget
seg flere ganger til medfangene over at han var blitt helt avkreftet av utsultingen på Akershus. Da han fikk lungebetennelse eller halssyke og ikke fikk lægetilsyn før
noen timer før døden inntrådte, eide han ikke krefter igjen. Fangene hørte etterpå hvordan man ute på gangen diskuterte hvor man skulle plassere liket, om man skulle slenge
det ut i skjulet osv. Jacobsen som er særlig kjent for sin hjelpevirksomhet overfor landsmenn under krigen (han har blant annet fått ut om kring 100 nordmenn fra tysk
fangenskap og reddet flere hundre fra å bli tatt som gisler), erklærte at han aldri hadde trodd at nordmenn kunne opptre på en slik måte overfor hjelpeløse medmennesker.
Jacobsen bemerker at den norske administrasjonssjefen, fengselssjef Gløer-Johansen, øyensynlig ikke hadde noe ansvar for mishandlingene. Han var etter evne hjelpsom
og opptrådte ikke uridderlig. Men Gløer-Johansen hadde såvidt han kunne skjønne ingen makt over Security (Secret) Service-folkene og visstnok liten direkte befatning
med eller myndighet over "hjemmefront"-folkene. Jacobsen understreker at særlig opprørende virket en rødhåret saniteter som opptrådte som ren sadist, og den ondsinnede
fengselslegen dr. Ræder Hütten (en karikatur av en lege), en del av "hjemmefront"-folkene og blant politisoldatene blant andre bergenseren Haldorsen. Forholdene ble
bedre da politisoldatene fra Sverige kom, men enkelte unntagelser (Haldorsen med flere) virket skjemmende også på disse. Den faste fengselsbetjening, som man hadde lite
å gjøre med (den overtok først ut på vinteren), opptrådte helt korrekt, og nøt alminnelig respekt blant fangene. En del av fangene så til slutt ut som gjenferd av seg selv,
blant andre gamle professor Herman Harris Aall, som imidlertid tok lidelsene med stoisk ro.
Det var flere selvmord og selvmordsforsøk i fengslet. Hva som her er berettet er ikke noe enestående for Akershus. Rystende beretninger er fortalt av fanger som har
sittet i forskjellige andre konsentrasjonsleirer, f. eks. - for bare å nevne et eneste tilfelle - av lensmannen i Rauland, Telemark, som en tid var "ganggutt" på Avdeling
B II Akershus. Også i Østfoldleirer er det foregått ting som ikke ligger torturen på Akershus langt etter. Denne beretning er bygget på hva bare 4 - fire - av oss
"landssvikfanger" har opplevet og vært vitne til etter arrestasjonen den 9. mai 1945. Hva der kan og vil komme fram om myndighetene med samme iver tok for seg og forhørte
alle de andre fengslede "landssvikere" (og tyskere) om dette som de forhører oss om hendelsene under krigen, kan De muligens danne Dem et bilde av. På den måten vil det
ikke falle myndighetene vanskelig å finne ut hvem forøverne av tortureringen er. Alle "landssvikere" kjenner mer eller mindre til alt dette som er foregått av pinsler og
tortur, etter at freden kom, men ingen av dem har av frykt for konsekvensene turdet nevne det offentlig eller under rettsforhandlingene. Jeg stoler helt ut på Deres
forsikring om at denne beretning heller ikke vil medføre konsekvenser for meg.
Under krigen var norske Stapofolk med på å pryle og mishandle fanger. Det var redselsfullt, og alle ærlige NS-folk hadde reagert på det voldsomste, hadde vi ant det! Men
hvor ble det av den rettferdige harme når det nårsomhelst kan bevises at såvel Secret Service som hjemmestyrkene har brukt de mest raffinerte former for tortur mot politiske
fanger på Akershus etter at freden var kommet. Jeg kan føre vitner som avlegger ed på at en fange på Akershus ble puttet ned i en dampkjele (beregnet på avlusing av tøy)
som ble skrudd lufttett til 60-70 grader. Deretter ble han hentet ut og sprøytet avvekslende med iskaldt og skollhett vann. En gammel nordmann, som var meget syk, forsøkte
forgjeves å komme til lege. Det ble nektet ham. Til slutt forbarmet en av vokterne seg og hentet, stikk imot ordren, en lege utenfra. Legen kom akkurat tidsnok til å se
mannen dø. NS-folk er blitt slått, sparket og mishandlet. En gammel bonde ble drept av et nøkkelknippe fordi han ikke orket å stå i flere timer opp etter veggen og holde en
papirlapp fast med nesen. - Tror du det er på grunn av human behandling så mange NS-folk er blitt vanvittige i fengslene? Jeg bor her på celle sammen med en sprek bondegutt,
som før kapitulasjonen var stor idrettsmann med masser av premier. I dag kan han nesten ikke gå som en følge av behandlingen i fengslet. Hans far, en mann på henved 90 år,
ble alene og våpenløs skutt ned av 9 hjemmefrontinger som kom for å arrestere sønnen. Drapet skjedde "i selvforsvar" og er ikke blitt straffet. Alle 9 hjemmefrontmenn var
bevæpnet til tennene.
Les nøye det han her sier om norske Stapo-folk: Han ante ikke dette så lenge krigen varte. Hvordan vet han det da i skrivende stund? Det har vel stått i avisene etter
krigen, "hjemmefront"-karene har påstått det, aktor i sakene mot NS-folk har påstått det, ryktene og sladderen har gått. Men ble det bevist? Neppe. Frekk påståelighet og
evindelig gjentagelse har herdet ryktet til "historisk kjensgjerning". Massesuggesjonen har gjort sin virkning. Når folk først har godtatt et demonisk bilde av "nazistene"
svelger de siden alle påstander om dem som følger mønsteret uten å spørre etter bevis. Man begynner å tro blindt på alt som sies om dem.
Jeg finner det ikke vanskelig å tro på at norske Stapo-folk prylte visse fanger. Jeg ville selv ha samtykket i pryl for å presse opplysninger av krigsforbrytere og terrorister
hvis dette hadde utsikter til å redde uskyldiges liv ved at mordbander ble rullet opp. Vi har allerede vært inne på dette. Men det historiske spørsmål om hva Stapo-mennene
gjorde og ikke gjorde er ikke dermed besvart.
Her følger en samling skjebner av ymse slag:
1. Fru J. har i fortvilelse druknet seg. Hennes mann og to døtre var arrestert, og hun ble hjemme alene. Naboene var lite hyggelige. De la ut om hvor fryktelig det skulle
bli for henne og hennes mann og barn. Hun hadde en liten butikk som ble stengt, visstnok fordi naboene forlangte det. Til sist greide det stakkars menneske det ikke lenger.
2. En mann på en tobakksfabrikk som hadde vært der i 25 år, ble oppsagt på dagen og måtte gå, fordi han var tysk født. Mannen gikk hen og hengte seg.
3. Frøken K. J., f. 1899, beretter: Jeg kommer fra et fattig, lite arbeidshjem og har alltid bodd hos mine foreldre. Da de døde, overtok jeg stellet for min søster og
hennes 2 barn. Hvis jeg ikke tok meg av dem, hadde hjemmet blitt oppløst og barna sendt på barnehjem. - I 1938 traff jeg min nåværende forlovede, han hadde tysk far og
norsk mor. Vi var sammen i 8 måneder da reiste han til Tyskland. Etter krigen traff jeg ham igjen. Meningen var at jeg skulle reise til Tyskland og gifte meg med ham, men
det ble i mellomtiden forbudt. Så brøt freden ut. I de hektiske dager da de arresterte N.S.-folk, brøt en flokk unge gutter, sammen med et kvinnemenneske som bodde i
samme gård, seg inn i vår leilighet. Først slo de til meg i hodet, så jeg ble halvt bevisstløs. Etterpå dro de meg ned i gården, klipte, barberte og skar så blodet rant
alt håret av meg. Til alt hell kom der en uniformert mann på motorsykkel. Han banet seg veg mellom mengden, ellers var jeg vel blitt drept. Han fulgte meg opp i
leiligheten, hvor min søster og hennes lille gutt bodde. De var helt vettskremt. Den samme uniformerte som fulgte meg, uttalte også, at han ikke hadde noen medlidenhet med
meg, fordi jeg hadde hatt følge med en tysker. Jeg fikk nervesjokk og måtte bringes på Legevakten. En politibil kom og hentet meg. Politimannen måtte jage menneskemassen bort
med revolver. Så kom jeg til Legevakten, hvor jeg ble en stund. Derfra ble jeg kjørt til Nr. 19, hvor jeg ble stillet noen spørsmål. En sivil betjent kjørte meg hjem igjen.
Siden lå jeg syk, jeg hadde ikke lyst til å leve etter alt det grusomme jeg hadde opplevet. En ukes tid etter slår det plutselig i døren, og inn kommer to heimefronter med
revolver og truer meg opp av sengen, og river nesten klærne av meg, og sier at dersom jeg ikke fortet meg, så skulle de hjelpe meg. De plantet revolveren i ryggen på meg.
Utenfor sto en bil hvor der fra før av satt andre damer. Gaten var svart av folk. De bar seg som gale, slo i bilen, hujet og skrek og brukte rå skjellsord. Vi ble kjørt til
en desinfeksjonsanstalt som vi skulle gjøre ren. Skaut fikk vi ikke ha på hodet. Vi måtte gå rundt snauklippet, så jeg led mere enn jeg kan beskrive i ord. Siden har jeg ikke
vært hjemme. Jeg føler meg fredløs og hjemløs og ønsker bare jeg var død. Ordentlig arbeide kan jeg jo ikke vente å få, slik som jeg ser ut. Jeg vil bare opplyse at jeg ikke
er medlem av N. S.
4. En eldre mann, ingeniør, ble av en heimefront slått så han falt overende. Et par tenner var slått ut. Mens han lå på marken, sparket heimefronten til ham så et par ribben
ble knekket. Etterpå ble han tvunget til å reise seg, gå inn i en bil og være med på å spa opp lik. Ingen fikk lov til å hjelpe ham. Han ble senere sendt til Kretsfengslet i Bergen.
5. Fru I. som er tysk av fødsel, gikk pinseaften på vegen ved Paradis ved Bergen, hvor hun har sitt hjem. En høyesterettsadvokat som kom syklende forbi med sin datter
skriker så: "Der går det svinet løs ennå!" Fru I. sier. "Hva er det De sier?" Han gjentar og tilføyer: "Men jeg skal sørge for at De blir tatt." Et par dager senere ble
hun tatt. Høyesterettsadvokaten visste altså ikke at enkeltaksjoner var forbudt. Fru I. er et meget stillferdig menneske som alltid har vært passiv.
6. På Eikelund hendte det en aften at det ble skutt etter vakten. Det ble sendt bud til Hordaland politikammer som sendte politifullmektig D. opp. Han kommanderte alle
ut av sengene, selv en meget gammel dame, fru B., og påbød 4 timers oppstilling i stram givakt. Etter 3/4 time lå der 8 besvimte unge piker som ingen fikk lov til å hjelpe.
To av de vakthavende erklærte da til D. at dersom han ikke straks avblåste oppstillingen, ville de nedlegge sine verv med en gang. D. ga seg så.
7. Fru S. skar pulsen over på seg selv og barna. Mannen var arrestert.
8. Vakten på Bredtvedt tiltalte sin avdeling med følgende ord hver morgen: "Dere rovdyrkvinner, istedenfor at Staten skulle fø på dere i 12 år, så skulle dere skytes alle
som en for 90 prosent av dere kommer til å sitte år ut og år inn." - De lå 16 stykker på ett rom, 5 x 6 m, det var 3 toaletter til 160 mennesker.
9. Etter eksplosjonen i Grønnlia ble mange tyskere såret og brakt til Akers sykehus, hvor de norske leger ikke ville ta imot dem. Den engelske lege sa da: "Jeg tar dem. Men
dette skal jeg huske når jeg forlater Norge." Sykepleierskene ville ikke arbeide på overtid, men gikk kl. 5 idet de sa de overlot tyskerne til "tyskertøsene", som var 2 unge
NS-piker som arbeidet for de allierte.
10. En gammel dame, frk. S., hadde under okkupasjonen spilt kort hos noen bekjente sammen med en tysker. Etter kapitulasjonen ble hun hånet herfor. Når hun og hennes venninne
på 75 år, hun selv var 78, gikk på gaten ble det ropt "tyskertøser" etter dem. En dag hun skulle besøke sin venninne, spyttet to heimefronter henne like i ansiktet. Hun sa
da til venninnen at hun ikke orket mere og gikk ut på Bygdøy og druknet seg.
11. Vaktene på Ilebu har til sine tider forsøkt å terrorisere fangene på mange måter. Professor Hoel ble vekket kl 4 om natten og jaget ned i kjelleren på fengselssykehuset og
beordret til å bære ved. Andre ganger kom vokterne inn på brakken og rev klærne fra sengene og kommanderte hele brakken ut til straffe-eksersis. Det har også hendt en gang at
vakten er kommet beruset inn og har skutt i veggen. - på Bredtvedt fikk de kvinnelige fanger rett som det var midt på natten besøk av heimefrontmenn som truet med revolver
og oppførte seg uanstendig mot dem.
12. Mange av fangenes pårørende søker til Majorstua eller opp til Røa for å få et glimt av fangene, som har vært på utearbeid og kjører forbi. Mange ganger har vakten skutt
serier av maskinpistolskudd etter kvinner og barn, som har stått og ventet i nærheten av Ilebu. Hustruer forteller at de mange ganger har kastet seg ned i veggrøften for å søke dekning.
13. Heimefronten ville hente en 66-års dame, fru S., på Høn stasjon, gift med en NS-mann, for at hun skulle ut og se på de oppgravde lik ved Trandum. Dette har for øvrig
også hendt flere andre steder.
14. En dame som bodde på Stabekk, har en liten gutt på 2 år. Mannen var arrestert og satt på Ilebu. En dag hun var nede i forretningen for å handle og lille Thor satt i
vognen sin utenfor, kom der to damer forbi. De stoppet opp og begynte å spytte på gutten. Da moren kom ut fra forretningen, satt Thor tilgriset av spytt over hele ansiktet
og nedover klærne.
15. Fru A. ble arrestert av en Heimefrontmann som skulle arrestere mannen, men da han ikke var hjemme, tok han henne i stedet. Hun spurte om han hadde arrestordre. Det hadde
han ikke, men han hadde revolver. Da de kom ned til politiet, spurte damen som skrev ut arrestordre, hva hun skulle sette mere enn at fru A. var medlem av N. S. Til det svarte
Heimefrontmannen: "Sett bare angiver, for det er de alle sammen." Hun ble således arrestert som angiver.
16. Direktør G. ble arrestert og innsatt i garasje sammen med mange andre, hvor de måtte tilbringe natten stående. Direktør G. ble så innsatt på celle i Åkebergvegen, hvor
han lå på en trebrisk med de største magesmerter. Tross gjentatte forsøk lyktes det ham ikke å komme i forbindelse med noen fengselsvakt som tok hensyn til hans lidelser.
Etter tre døgn gikk det hull på magesekken. Etter store lidelser fikk direktøren til slutt en morfinsprøyte i fengslet og kom, 30 timer etter at det var gått hull på
magesekken, til Ullevål, hvor han kom for sent til at livet kunne reddes.
17. En datter av en professor ble arrestert som tyskertøs, fordi hun hadde hatt tyske bekjente, og de sendte henne sammen med en del andre til lege for å undersøke om hun
hadde venerisk syke.
18. Fru H. satt fengslet på Bredtvedt og ble en dag kalt ned på kontoret, hvor hun ble overrakt et brev fra sin manns dødsbo. Hun ante ikke at han var død. Det viste seg
at mannen som var arrestert før fru H., men kom ut igjen, hadde hengt seg i fortvilelse over at hans kone var arrestert, da han trodde hun ville få samme behandling som han
selv hadde fått. Fru H. fikk nervesjokk og ble helt nedbrutt. Hennes sønn satt i fengsel på Ilebu, hvor han tilfeldigvis fikk lese om sin fars selvmord, som gjorde slikt
inntrykk på ham at han to ganger forsøkte å begå selvmord. Han ble så sendt på Psykiatrisk klinikk. Forleden dag lyktes det sønnen å ta sitt liv ved hjelp av veronal.
19. Fru M., 62 år, ble arrestert i juni. 3 heimefrontmenn satte revolverne inn i magen på henne. Hun fulgte med ned til Victoria Terrasse til forhør. Mens hun var der
nede kommanderte de henne til å vaske golv. Derpå ble hun kjørt til Bredtvedt. Hun var helt passivt NS-medlem. Hun ble arrestert på en helt anonym angivelse om at hun
hadde truet med å skyte Kongen. Fru M. hadde aldri hatt et skytevåpen i sine hender. Hun satt 6 uker fengslet.
20. Frøken L. hadde under krigen fått 3 anonyme kort med trusel om at hun skulle skytes. Da hun fikk det 3dje, sendte hun alle kortene inn til politiet. Etter kapitulasjonen
fikk Heimefronten se dem og møtte opp i hennes hjem og beskyldte henne for angiveri.
21. En ingeniør som har vært ordfører, ble arrestert 12. mai og sendt til brakke, hvor han ble syk. Han ble allikevel tvunget til å arbeide, bære kull og ved og fyre
opp i rettslokalene, bære senger og rydde opp. Han var 24 timer i en celle, hvor der kun var en madrass. Han fikk ikke lov til å ta med seg varmt tøy, til tross for
at det snedde ute. Ingen varme, ingen mat i de 24 timer. Dette bevirket at han holdt på å få lungebetennelse. Flere andre fikk lungebetennelse. En hengte seg.
22. Fru Stave, NS, fikk 1 1/2 års fengsel og tap av almen tillit for alltid for å ha vært medlem av Kulturtinget og å ha undervist i folkevisedans.
23. En byråsjef i Rikstrygdeverket hadde i 20 år begått underslag til et beløp av i alt kr. 240.000.00. Han meldte seg inn i NS i 1943 og ble ekskludert i 1944. Dommen
lød på 5 års fengsel, og fordi han hadde vært medlem av NS, tap av tillit i 5 år, ikke fordi han var bedrager, mens fru Stave fikk tap av almen tillit for bestandig.
24. De arresterte NS-folk har fått sine leiligheter rekvirert. Deres eiendeler blir pakket av politiet og plassert i Løsørevernet. Mange som ble arrestert i mai-juni
har fått sine eiendeler spredt til alle kanter og mistet det meste. NS-folk får sine telefoner oppsagt. De mister sine stillinger, offentlig og privat, får ikke engang
opptjent lønn utbetalt. De kastes ut av sine leiligheter. De forfølges på alle måter. Det er gått sport i forfølgelsen. Pressen hisser opp. Prestene tier stille. Man
skulle tro at gode nordmenn ville reagere mot en slik forfølgelse av sine egne landsmenn. Der skal allerede nå være begått ca 300 selvmord eller forsøk på selvmord. Hva
skal folk gjøre uten stilling, uten hjem, og overalt nektet arbeid? En masse fanger er brutt sammen. Først har de hatt hele 5 års påkjenning under krigen, og så plasert
i fengsel.
25. Postmester A. ble arrestert først i mai. Han hadde da sykepermisjon på grunn av astma. Hans tilstand ble betydelig forverret oppe på Ilebu. Overlegen på Ilebu arbeidet
for at han skulle bli sendt hjem. Først da hans tilstand så helt håpløs ut ble han sendt hjem. En tid før han forlot Ilebu ble han av vakten kommandert til å komme seg
opp av sengen. Da han ikke orket å etterkomme ordren fort nok, ropte vakten: "Se å komme deg opp, din fordømte landssviker, ellers skal du få kjenne hvordan en tysk
støvlehæl smaker." Han kom seg opp med stort besvær, men ble av vakten sparket så han ramlet overende. - Da han hadde vært hjemme et par dager måtte han innlegges på
Akers sykehus, da han hadde fått blodbyller over hele kroppen på grunn av dårlig ernæring. Han svevet lenge mellom liv og død. Til denne dødssyke mann ble det sendt
politivakt. Dette fant legen der oppe for drøyt og fikk vakten fjernet.
26. Generaldirektør S. satt på Akershus i 4 måneder, hvor han hadde det forferdelig. Politiet "glemte" å forhøre ham. Han ble endelig overflyttet til Ilebu, overnervøs
og søvnløs.
27. Fru N.s datter, som var gift med en tysker og ventet et barn, ble arrestert som tyskertøs og hennes ekteskap erklært ugyldig.
28. Fru B., hvis mann hadde skutt seg 9. mai, ville følge kisten til kapellet. Pøbel omringet bilen og hånte henne med skjellsord. På begravelsesdagen stod en heimefront
og fotograferte dem som deltok i begravelsen.
29. G. D. døde av lungebetennelse i Knappen fangeleir. Han klaget over å være syk, men lege ble ikke hentet. Han var meget avholdt i sin hjembygd, og så å si hele bygden
fulgte ham til graven. En av hans naboer sendte en nekrolog over ham til "Morgenavisen" i Bergen. Neste dag hadde "Morgenavisen" en artikkel med titelen: "Vi beklager".
Artikkelen endte med: "Vi kan bare si at vi dypt beklager å ha vært medvirkende til at G. D. fikk en nekrolog han ikke burde fått. Vi må betegne det skjedde som et
hendelig uhell."
30. 15 damer ble ført fra Kretsfengslet i Bergen til Espeland, hvor de måtte stå i 5 - fem - timer i giv-akt med ansiktet mot veggen. Hvis de så meget som rørte på hodet,
brølte Heimefronten og skjøt mellom benene på dem. De som besvimte, lot de bare bli liggende. En frue bad om lov til å gå på W. C. Dette ble nektet, og hun måtte til slutt
la det gå der hun sto, til vaktenes store fornøyelse. Damene hadde intet spist siden kl. 7 om morgenen og sto der fra kl. 13 til 18. Etterpå måtte de gjennomgå en nøye
gransking av tøy. Alt av verdi ble tatt fra dem. Omsider fikk de litt aftensmat. Vakten drev det som sport å vandre fram og tilbake mens fangene arbeidet, for da måtte
fangene stramme seg opp i giv-akt hver gang. Det har tidligere vært avskyartikler i avisene om at tyskerne tvang fanger til å krype på magen i skitten fra latriner, men det
viser seg at det samme er blitt gjort nå.
31. To menn, far og sønn, ble arrestert i Bergen 9. mai og kjørt ned på Torvalmenningen, hvor de ble tatt ut av bilen og i 10 minutter måtte stå stille og la seg spytte på
av pøbelen.
32. Fra en fangeleir på Vestlandet ble alle de kvinnelige fanger, også eldre fruer, kjørt til byen på åpne lastebiler for å bli undersøkt hos en lege om de led av veneriske
sykdommer.
33. NS-medlemmer blir ekskludert av alle foreninger, selv "kristelige" foreninger. Det har også hendt at de er blitt vist vekk fra kirken.
34. På Bredtvedt måtte to damer som hadde forsøkt å flykte, sitte i mørkerom i 2 - to - uker. Ganske unge piker er satt på enecelle, hvor de har sittet månedsvis uten
arbeide, uten lesestoff, uten å kunne foreta seg noe som helst. Folk som ble arrestert i mai, har ikke en eneste gang fått lov til å motta besøk av sine aller nærmeste.
35. Østlandske Blindeforbund nektet hjelp til en blind frontkjemper som gjerne ville lære å underholde seg selv.
36. Fru B. ble først arrestert på Vestlandet, hvor hun var på inspeksjon. Hun satt flere dager i en kjeller, mens pøbelen gikk utenfor og var exhibisjonister. Hun slapp
løs og reiste til Oslo. Ble arrestert på nytt, sendt til Bredtvedt, hvor hun satt i 2 måneder i enecelle. Etter at hun omsider kom ut, viste det seg at leiligheten hennes,
som hun hadde hatt i en årrekke, da obligasjonsinnskuddet var tilbakebetalt, var tatt. Alle hennes ting var spredt rundt omkring. Kostbart servise var lagt ned i en sekk
og delvis ødelagt. Hennes klær var tatt. De som bebodde leiligheten hadde tatt flere ting i bruk. Alt lintøy var vekk. Sin forretning har hun også mistet.
37. Fru V. og hennes svigerinne sto utenfor Tinghuset for å få et glimt av fru V's mann som var til forhør. Fru V. smilte til ham, hennes svigerinne - som var jøssing -
vinket forsiktig. Herover ble mengden rasende. De to damer søkte å unnkomme, men mengden satte etter dem med skrik og hyl, ropende: "Nazisvin. Drep dem, riv klærne av dem,
kle dem nakne." Mengden besto av velkledte mennesker, en russ med russelue såes blant dem. De to damer ble skilt under flukten, og mengden satte etter fru V's svigerinne,
som fortvilet ropte til mengden: "Jeg er jøssing. Jeg bare vinket til min bror." Hennes annen bror kom nå til og søkte å beskytte henne. De løp begge nedover Lille
Grensegate, forfulgt av den hylende mengde, som ropte: "Ta ham også. Han er stripet." De søkte tilflukt på Grand, men her gjorde betjeningen felles sak med mengden og
kastet dem ut. Endelig fikk de reddet seg inn i en politibil, men før den kjørte bort, fikk en mann anledning til å stikke armen inn gjennom vinduet og lugge henne kraftig
i håret.
38. I Bergen ble en ung pike, som hadde vært forlovet med en tysker, satt inn i Kretsfengslet og delte celle med 3 piker, hvorav 2 hadde venerisk sykdom. Alle hadde ett
fat å vaske seg i, hvori de også måtte vaske spiseredskaper. Den unge pike fikk blindtarmbetennelse i fengslet. Hun lå 2 hele døgn og skrek av smerte. Hun ble i siste
liten kjørt til sykehuset og operert.
39. En dame, S. H., ca. 50 år, ble mens hun var ute på arbeid og vasket, tildelt flere slag av en heimefrontmann over ryggen med en geværkolbe, så hun neste dag
måtte ligge til sengs.
40. En bergensk ingeniør, 40-50 år, forteller at kostholdet på Espeland var så elendig, at de fant fram råtten spekesild i skylledunkene og vasket den ut og spiste den.
Han veide en tid 39 kg. Siden ble kostholdet bedre.
41. En ung dame, som i april i år kom ut etter flere måneders opphold på Bredtvedt, forteller om den sjelelige tortur som finner sted der. Flere fanger bærer dessuten
merke etter legemlig mishandling, slag etc. Maten er fremdeles dårlig med alt for lite næring i. En frue som var syk, beklaget seg over dette til frk Feiling. Samtidig
uttalte hun at hun ville fortelle om forholdene på Bredtvedt, når hun engang slapp ut. Følgen av denne henvendelse var at hun måtte sitte i enecelle i flere uker uten
at noen kom inn til henne og uten at cellen ble rengjort (bøttesystemet eksisterer der). Etter legens ordre skulle hun ha 20 gr. sovemedisin daglig. Hun fikk imidlertid
3 gange så meget. I den tilstand som dette brakte henne, ble hun brakt til Victoria Terrasse til mentalundersøkelse. Men det lyktes ikke å få henne erklært sinnssyk.
Hennes legeme hadde fullt av utslett på grunn av sovetablettene. Fruen var ikke medlem av NS. Blant Varetektsfangene på Bredtvedt sitter fremdeles - etter 10-11 måneders
forløp - flere i enecelle uten arbeide. Tuberkulose, tyfus, beri-beri og difteri forekommer - Under en difteri-epidemi på Bredtvedt ble varetektsfanger som ikke hadde
hatt difteri, ført inn i samme brakke hvor epidemien var. Dette hendte i mars april 1946. 11 kvinner er blitt vanvittige, men oppholder seg fremdeles i de drepende
forhold. De sinnsyke blir holdt fengslet og når de er urolige, skriker etc., blir de plasert i en mørkecelle. En av dem ble rullet inn i et ullteppe og båret avsted som
en stokk av 2 mann. De magre, nakkeben stakk ut. Det gjorde et uhyggelig inntrykk på de øvrige fanger. Mørkecellene er to trekasser, som er oppført nede i kjelleren. De
går under navn av "Patenter" da luften blir fornyet kunstig. I garasjen ligger lager av klor som angriper øynene. En av de øvrige fanger tok seg av en sinnssyk da hun
kom ut av mørkecellen. Neglene på føttene var vokset ut til rene klør og hun stinket på grunn av vanstell. Fangen hjalp henne, fikk klippet neglene og stelt henne.
42. Grov mishandling på Ilebu. I siste halvdel av mai 1945 var gårdbruker M. H. i arbeid på appellplassen. Han er en eldre mann og noe tunghørt. Vokteren skrek en ordre
til M. H. som denne ikke oppfattet. Herover ble vokteren oppbrakt. Han tvang M. H. til å innta rett-stilling og tildelte ham deretter 9 ni - slag i ansiktet og venstre
side av hodet. Slagene ble gitt med høyre hånd og av all makt. M H ble etterpå undersøkt av fangelegene. Han blødde da fra nesen og venstre øre. Venstre øye var
igjengrodd og blåsort av farge. Venstre kinn- og kjeveparti var sterkt oppsvulmet og av blåfiolett farge. Øremuslingen på venstre side var oppsvulmet og istykkerslått.
Øregangen var fylt av blod, idet denne også var ledert. Hørselen på venstre øre var dårlig i lang tid etterpå. - M. H. s ansikt var forandret til det ukjennelige i lang
tid, og han hadde besvær med å tygge maten. Det ble opplyst at vokteren het Skedsmo. Saken ble rapportert til fengslets ledelse, som ikke foretok seg det ringeste for å
hindre fortsatt mishandling av fangene.
43. NS-biskop F. H. ble beordret til å sope fortauet utenfor kirken da menigheten gikk til kirke. Han sitter nå på Sannerud asyl. Han har ikke tålt påkjenningen i fengslet.
44. Fru F. satt på Bredtvedt. Da hun var ute på arbeide, ble hun tross sine protester tvunget til å flytte et tungt skap. Hun forløftet seg, fikk blødninger og måtte
underkastes en mageoperasjon. Etter denne har hun lidd av svimmelhet og har besvimt oppe på Bredtvedt. Siste gang våknet hun på Ullevål sykehus, da hun hadde slått seg
så hun hadde fått hjernerystelse.
45. En 29-årig kvinne kom til Bredtvedt fra Akershus. Hun hadde hatt det så fryktelig der at håret var blitt hvitt ved tinningene. På Akershus hadde fangene gymnastikk
hver morgen. Denne gikk i et sterkt tempo, for sterkt for henne som var slapp av underernæring. Hun løp ikke fort nok, og en av vaktene kom etter henne og slo henne
med geværkolben over ryggen så blodet silte. Hun var satt i fengsel fordi man mistenkte henne for å ha hjulpet en tysker til å flykte. Hun var helt uskyldig, og man
måtte slippe henne ut etter 7-8 måneders fengsel (med ødelagte nerver og omtrent hvitt hår). Akershus. Det hendte at fanger ble puttet inn i avlusingskjelen, som ble
oppvarmet til 65 grader. Da ble ofrene dratt ut besvimt. Fangene måtte stå på tå hev mot veggen med en fyrstikk holdt fast med nesen mot veggen. Hvis de slapp fyrstikken
ble det spark og slag. En tysker, tidligere kontorist på Reichskommissariat som bare hadde et par korte benklær på seg, måtte åle seg igjennom en knotthaug så han ble
helt blodig. Deretter lang springmarsj, og så ble han puttet inn i en avlusingskjele hvor dampen ble satt på til over 60 grader. Man kunne høre små pip fra den
innestengte mann som et barns pip. Da de slapp ham ut, var han ikke bevisstløs, men snurret rundt som en snurrebass og pep som et barn. Det var S. fra Halden som passet
avlusingskjelen og som har fortalt om pipene. De som plaget tyskerne var nordmenn.
46. Kvinner som ble fengslet de første dager, ble satt med nesen mot muren, mens Heimefronten sto og fortalte dem hva de skulle få gjennomgå. En av vokterne ropte til
en annen, at han måtte skynde seg, for det var mange som skulle plaffes ned i natt.
47. I mai måned i fjor like etter kapitulasjonen hadde fru M. stadig besøk av Heimefronter. Da hun en gang var så frekk at hun protesterte mot noen løgnaktige beskyldninger,
ble fru M. og hennes datter arrestert. De ble ført til Rådhusgaten 17 og plassert i kjelleren, et innelukket langt, smalt rom. Her ble de sammen med en NS-mann plasert
på en benk. Så begynte vakten å skyte på en oppstilt Quisling-figur. I hele 4 timer suste kulene forbi hodene deres. Men de fikk jo lov til å stikke fingrene i ørene,
"for," som en av "befrierne" sa, "det har hendt at trommehinnene har gått på folk". Slik de håndterte sine våpen er det et under at ingen av dem ble skutt. Deretter
ble de forhørt på tysk Gestapo-manér med nesen mot muren og køllesvingende forhørere. De fortalte dem at de skulle skytes, først i bena og så oppover, og fru M.s datter
skulle dessuten få kalde bad. Etterpå ble de sloppet ut. På hjemvegen, de slapp så sent ut at det ikke gikk noen trikk, traff de en av de brunkledte fra England. Han
tilbød å følge dem hjem, og etter dagens opplevelser var de glad over å få politifølge. Han presenterte seg ikke og raste over nazistene og trakk til slutt sin revolver
og sa at alle nazister skulle skytes. Videre forlangte han at fru M. skulle gå hjem, men hennes datter skulle bli med ham hjem mot betaling om natten. Han truet med
arrestasjon, hvis de ikke oppfylte hans ønske. Utenfor Scala sto flere politimenn. De to kvinner ropte om hjelp og forklarte seg. Prakteksemplaret forsøkte å lyve en
hel del på dem, men politiet forsto at han løy, og de fikk gå hjem.
48. Uttalelse av fangevokter på Bredtvedt: "Smiler De, skal De komme i mørkecelle. Vi har midler som vi ikke har tatt i bruk."
49. Avlusing på Ilebu. Flere NS-kvinner fra gode hjem ble kommandert av Heimefronten til å ta skjørtene opp og buksene ned, hvo etter de "fordømte tyskertøser" ble sprøytet
med lusepulver i skrittet av de unge guttene uten å kunne gjøre motstand. Flere NS-kvinner måtte stå i 4 timer med nesen mot veggen på Ilebu og med maskingeværer i ryggen,
mens Heimefronten truet med å skyte dem, de visste bare ikke om de skulle gjøre det med en gang.
50. Ifølge "Morgenposten" for 13de april i år uttalte Olav Borgi etter domsavsigelsen bl. a.: Jeg håper at pinen må bli kort. Jeg har hatt litt av et helvete i 3 1/2 år
under okkupasjonen. Det siste og verste var i fengslet nå etter "freden". Ikke fra betjeningens side. Den opptrådte korrekt. Men vi hadde noe som het Hjemmefronten. En dag
jeg tok av meg, var det ikke et sted på min kropp som ikke var gul eller blå, og hendene mine var bare kjøttdeig etter spark og slag med maskinpistoler.
51. Under Maggie Andersen-saken hadde "Morgenbladet" 28/2-46 bl. a. følgende referat fra rettsmøtet: Slutten på Seufferts vitneprov har en nokså overraskende vending.
Lagdommer Cappelen går sterkt inn på vitnet for å få vite om han har noe personlig utestående med tiltalte som kunne gi ham grunn til å ønske henne dømt. Vitnet svarer
nei og hevder samtidig at han er blitt truet til å fortelle det som står i politirapporten. - Er De blitt truet? spør lagmann Solem tvilende. - Naturligvis. - Nei, det er
slett ikke naturlig nå til dags. Hva ble De truet med? - Det vil jeg ikke si ennå. - Jo, det må De kunne si. - Jeg ble slått og vekket opp igjen med vann og slått igjen
av to engelskmenn og to nordmenn. Disse uttalelser ble fremført med voldsomme fakter. Solem lover at dette skal bli undersøkt.
52. Under behandlingen av saken mot 3 tyske politimenn hadde "Dagbladet" den 18. mars bl. a. følgende referat: Bruns kom også inn på tiltalebeslutningen og sa at det
han anklages for, foregår fremdeles på Akershus. Her er han og hans kamerater blitt slått og mishandlet av nordmenn. Når han var med på skjerpet forhør, var det alltid
etter ordre. Disse nordmenn, handler fullstendig på egen hånd.
Tyskertøs kalte man dengang en norsk kvinne som hadde et kjærlighetsforhold til en tysk mann. Man slo dem i hardtkorn med horer og madrasser for tyske soldater. De ble
forfulgt, fengslet og mishandlet. For at de elsket menn av sin egen rase og germanske stamme. I dag presser de samme kretser på for at norske jenter skal la seg fornedre
og tilsmusse av negre fra Afrika og krapyl fra alle verdens himmelstrøk. Den som har noe å innvende mot det blir utskjelt som rasist og forfulgt. Masseimporten av
svartinger virker: Massevoldtekter har brutt ut. Man kan se det som en senskade av anglozionistenes "frigjøring" i 1945.
|
|
|
