.:Vigrid Forsiden:.

Den Stygge Andunge

Det var en varm, fin sommerdag ute på landet. Midt i solskinnet lå en gammel herregård ved et vann, og nede ved vannet i ly av noen svære skreppeblad lå en andemor på reiret sitt. Hun skulle ruge ut ungene sine, men hun var nesten lei av det nå, for det hadde tatt lang tid.

Endelig knakte det i det ene egget etter det andre. Pip. Pip, sa det. Alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodene ut."Å, så stor verden er," sa alle ungene, for de hadde mye bedre plass nå enn inne i egget.

"Tror dere dette er hele verden?" sa moren. "Nei, den strekker seg langt på den andre siden av hagen, helt inn på jordet til presten. Dere er vel her alle sammen?" Og så reiste hun seg og så etter. "Nei, jeg har jo ikke alle." Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal dette vare? Nå er jeg snart lei av det." Og så la hun seg ned igjen.

Endelig revnet det store egget også. "Pip, pip," sa ungen og veltet ut. Den var både stor og stygg. "Det var da en forferdelig unge," sa hun til seg selv. "Ingen av de andre ser slik ut. Det skulle vel aldri være en kalkunkylling? Nå - det skal jeg snart få greie på. I vannet skal han om jeg så skal sparke ham uti."

Så dro andemor med hele familien ned til vannet. Plask. Der hoppet hun uti. "Rapp. Rapp", sa hun og den ene ungen etter den andre fulgte henne. Ja, om det så var den stygge, grå ungen så svømte han også.

"Nei, det er nok ingen kalkun," sa hun. "Se så fint han bruker bena. Så rank han holder seg. Det er min egen unge. I grunnen så er han pen også, når en riktig ser på ham."

Så dro de tilbake til andegården. "Bruk nå bena," sa andemoren. "Rapp dere nå, og nei pent med halsen for den gamle anda der borte. Hun er den fineste av oss alle." De gjorde som hun sa. Men de andre endene så på dem og sa høyt:

"Se så, skal vi nå ha den flokken her også, som om det ikke var nok fra før. Og fy - så stygg den andungen ser ut. Ham vil vi nå slett ikke ha her." Og dermed fløy en and bort og bet ham i nakken.

”Du har kjekke barn, mor," sa den gamle anda. "Og pene er de alle sammen unntagen den ene. Han er så stygg at jeg skulle ønske du kunne lage ham om igjen." "Pen er han ikke," sa andemoren, "men snill og god er han. Han svømmer like godt som de andre og skal jeg si det jeg mener, så tror jeg at han vokser seg pen. Han har ligget for lenge i egget og derfor har han ikke fått den rette formen."

Så plukket hun ham litt i nakken og glattet litt på ham med nebbet. "Og dessuten tror jeg han blir sterk og da klarer han seg nok." Og etter dette følte de seg helt hjemme.

Men den stakkars andungen som var kommet sist ut av egget og så så fæl ut ble bitt, puffet og gjort narr av; og det både av endene og hønsene. Slik gikk det den første dagen og siden ble det verre og verre. Til slutt mistet også moren motet. "Gid du var langt borte," sa hun.

Da løp han avgårde og fløy over gjerdet. Han løp og løp til han kom ut på den store myra der villendene bodde. Der lå han hele natten, trett og trist som han var.

Om morgenen fløy villendene opp og så på den nye kameraten de hadde fått. "Hva er du for en?" spurte de. "Du er hjertelig stygg, men det kan være det samme for oss, bare du ikke gifter deg inn i familien vår."

Men den stakkars andungen tenkte nok ikke på å gifte seg. Han ønsket ikke annet enn å få lov til å hvile i sivet og drikke litt myrvann. Der lå han i to hele dager. Så løp han videre så fort bena kunne bære ham.

Ut på kvelden kom han til en liten, fattig bondegård. Huset var så skrøpelig at det ikke visste hva kant det skulle falle til og derfor ble det stående. Han la merke til at døra var gått av det ene hengslet. Den hang så skjevt at han kunne smette inn i stua gjennom sprekken. Og det gjorde han.

Her bodde en gammel kone med en høne og en katt. Om morgenen la de merke til den fremmede andungen og katten tok til å male og høna kaklet. Men de lot ham bare sitte der uten å ense ham. Da kom andungen til å tenke på den friske luften i solskinnet. Han fikk slik lyst til å flyte på vannet. Til slutt greidde han ikke å tie stille lenger, han måtte si det til høna.

"Hva går det av deg?" spurte hun. "Du har ikke noe å bestille, derfor får du slike griller i hodet. Legg egg eller mal, så går det over." "Jeg tror jeg vil gå ut i den vide verden," sa andungen. "Ja, gjør det, du," sa høna. Og så gikk andungen.

Så kom høsten. En kveld da solnedgangen var særlig pen, kom en flokk nydelige, store fugler ut av buskene. Andungen hadde aldri sett så pene fugler før. De var helt skinnende hvite, med lange bøyelige halser. Det var svaner. De utstøtte en underlig lyd, slo de lange, prektige vingene ut og fløy fra det kalde landet, til varmere steder, til åpne sjøer.

Andungen strakte halsen høyt opp i luften etter dem og satte i et skrik, så høyt og merkelig at han ble ganske redd selv. Han kunne ikke glemme de nydelige fuglene. Han visste ikke hva de hette og ikke hvor de fløy hen, men likevel var han gladere i de fuglene enn han trodde han kunne bli i noen.

Det ble så kaldt, så kaldt den vinteren. Andungen måtte rundt og rundt i vannet så det ikke skulle fryse helt til. Men hver natt ble det hullet han svømte i mindre og mindre. Til slutt ble han trett, lå ganske stille og frøs fast i isen.

Tidlig om morgenen kom en bonde forbi. Han så andungen, gikk ut til ham, slo isen i stykker med treskoen sin og bar ham hjem. Der ble han livet opp igjen.

Barna ville leke med ham, men andungen trodde de ville være slemme. Han ble så redd at han flakset rett opp i melkefatet så melken sprutet ut i stua. Kona skrek og slo hendene sammen, og da fløy han opp i trauet der smøret var, og så ned i meltønna og opp igjen. Du verden som han så ut. Kona ropte og slo etter ham med ildtanga og ungene snublet i hverandre for de ville ha tak i andungen. De lo og skrek på en gang. Heldigvis sto døra åpen og andungen for ut mellom buskene i nysnøen og der lå han som i dvale. Men det ville bli altfor sørgelig å fortelle om all den nød og elendighet han måtte gå igjennom den harde vinteren. Da sola igjen tok til å varme lå han i sivet ute på myra. Lerka sang - det var vår.

Da løftet han på vingene sine. De bruste sterkere enn før og bar ham kraftig av sted gjennom luften og før han riktig visste av det var han i en stor hage der epletrærne stod i blomst og syrinklasene duftet og hang på de grønne grenene over kanalen som gikk i bukt og bøy. Så deilig og vårlig det var her. Og rett foran ham så han tre hvite, vakre svaner. De bruste med fjærene og de fløt så lett på vannet. Andungen kjente de vakre dyrene, og det kom en underlig følelse over ham.

"Jeg vil fly bort til de vakre fuglene. De kommer selvsagt til å hugge etter meg fordi jeg er så stygg. Men jeg vil heller bli drept av de fuglene enn å bli nappet av endene, hugd av hønsene og sparket av jenta som passer hønsegården."

Han fløy ut i vannet og svømte mot de praktfulle svanene. De så ham og svømte mot ham. "Drep meg bare," sa andungen, bøyde hodet mot vannet og ventet på døden. - - Men hva så han i det klare vannet? Bildet av seg selv - - men han var ikke lenger en klosset, svartbrun fugl; stygg og fæl. Han var selv en herlig hvit svane.

Det kom noen små barn ned i hagen. De kastet brødbiter og korn ut i vannet og den minste ropte: "Der er en ny." De klappet i hendene og danset i ring.

Den nye svanen følte seg rent sjenert og stakk hodet under vingen. Han tenkte på hvordan de hadde forfulgt ham og hånet ham og nå sa de alle at han var den peneste av alle de peneste fuglene.

Så bruste han med fjærene sine, den slanke halsen hevet seg, og han jublet av hele sitt hjerte: "Så stor lykke drømte jeg ikke om da jeg var den stygge andungen.”