|
|
Edda og Veda; Indogermanske myte-likheter
Veda (samme ord som vårt viten, vitenskap) er et helt bibliotek av hymner og kvad, verker om offertjeneste og kommentarer. Rig-Veda er grunnlaget for alle
Veda´ene. Den er for den indogermanske kultur det samme som Edda er for oss; Det eldste bevarte uttrykk for forfedrenes ånd og kultur.
Det heter i den eldste av Rig-Vedas skapelseshymner om det store Ginnungagap, som volven synger om i Eddakvadet, og om dannelsen av det første liv i
Allheimen, som det fortelles om i Snorre-Edda:
”Intet var og noe var ei,
det var ei luft og ikke himmel over.
Hva skjulte det, hvor var det, i hvis verge?
Var det vatn mon - eller øyde tomhet? Det var ei
død, udødelighet var ei,
ei forskjell var på dager og på netter.
Den store stillhet åndet, sjøl sin støtte,
det var ei annet, intet utenfor den. Mørke det
var, i mørket skjult fra old,
et gap det hele, hvori intet skjelnes.
Det ene tomt var, lukket av med tomhet,
da ble det satt i glød - og så det skaptes.”
Ei sand eller sjø
eller svale bølger,
ei jorden var,
ei himmelen over,
men Ginnungagap
og intet gras.
Vi møter samme bilde i den oldnorrøne mytologi som i den oldindogermanske om tilstanden før skapelsen. "Øyde tomhet", det store gapende tomrom, heter i
Rig-Veda: Gahanam gabhiram, i Voluspá: Ginnungagap.
I Snorre-Edda har skapelsesteorien en omstendeligere form:
- Da sa Høy: Da de elver som kalles Elivåger var kommet så langt fra sitt utspring, at den eitergjæring som fulgte med dem størknet som de slagger der
flyter ut av ilden, ble det hele til is, og da den isen stanset og holdt opp med å bevege seg, ble den dekket med rim og den fuktige damp som utgikk fra
eiteren frøs likeledes til rim og såleis la seg det ene lag rim over det annet helt ned til Ginnungagap.
- Da sa Jamnhøy: Den del av Ginnungagap som vender mot nord, ble oppfylt av isens og rimens tyngde og vekt og innenfor der var det fuktig utstråling og kald
lufttrekk, men den sørlige del av Ginnungagap ble lett, idet den møtte de gnister og funker som fløy ut fra Muspellheim.
Vafthrudnes skildring i Edda av Dags og Natts fart over himmelhvelvingen med sine vogner og hestene Skinfakse og Rimfakse har følgende parallell i Rig-Veda
I: "Himmelen og jorden de bærer jo alt som er til. De lar dag og natt vende som med ei vogn."
Etter Eddakvadet bor mørgenrødens alv Delling og lysalvene under jordranden i aust - der "hvor lyset har sin kjelde og de unge vatn bor" sier Rig-Veda. Det
er derfra morgenrødens og asvinernes vogner ruller opp over himmelen. Asvinerne må sidestilles med Dellings lysalver. "Guder for den stigende morgenrøde"
eller "morgenens to første lysstråler" kalles de i Nirukta Veda XII. De er unge, skjønne og sterke. Fra vognen deres drypper doggen over jorden. Derfor
nevnes de også i Rig-Veda VIII som "doggens herrer". I Edda sies det at skumfråden av Natts hest Rimfakse "faller hver natt som dogg i djupe daler".
Videre heter det i Rig-Veda, at asvinerne skjenker madhu eller mjød ut over den tørstige jord. Det kan også bety honning. Honning og dogg står i alle
I den norrøne mytologi fortelles at Rimfakse om dagen beiter på underjordens grasganger som "vatnes med honning fra Yggdrasils nederste greiner" og det
siler mjødhonning fra Allheimstreet ned i einherjenes skaptkar i Valhall både fra kvistenes lauv og geita Heidruns jur. - Et trekk til: I Edda heter det om
Mundilfares deilige datter Sol, at hun ble satt til å kjøre Dags vogn. I Nirukta Veda berettes at "Surya, Soldatteren, villig bestiger asvinernes gylne
vogn".
Sidestykket til den norrøne inndeling av gudene i æser og vaner finner vi i den rigvediske oppnevning av aditiaer, vasuer og rudraer. Aditiaene er en gruppe
av guder, 12 i tallet som de norrøne æser. Deres mor er Aditi, den livgivende, grenselause, alltid ytende, evig unge og rike. Det heter i Rig-Veda VIII:
«Skad ikke kua, den uskyldige, den aditiske,» og i I: «For de fromme som bringer offer, svulmer den aditiske melkeku», «himmelen svulmer av Aditis melk»
også videre.
Aditi er på den ene side «gudenes mor», på den annen side urkua, den livgivende, stadig ytende, hvis himmelske jur alltid fylles påny hvor ofte det enn
melkes. Aditi er identisk med urtidskua Audhumbla i Edda (av audr=rikdom, melkerikdom og humbla=kollet, humle). Audhumlbla var jo nettopp «gudenes mor» i
Verdensjotnen Yme eller Aurgelme, som æsene dannet jorden av, nærte seg av melken fra Audhumblas, den norrøne Aditis fire spener. Derfor heter det også i
Atharva-Veda X: «Kua ble hele denne verden, ble både guder, mennesker, demoner, fedre og rishier. Kua er himmelen, kua er jorden, kua er Vishnu» også
videre, og i Rig-Veda I: «Aditi er himmelen, Aditi er lufta. Aditi er mor, far, er sønn. Aditi er hva som er født og hva som skal fødes.»
Et par steder her danner merkelig nok så å si kimen til den kristne ideologi. Rig-Veda I sier: «Varuna, løs oss av dine band, så vi under din beskyttelse
kan være uskyldige for Aditi.» Og i VI: «I hva enn vi mennesker har syndet, så gjør du, o Agni, oss uskyldige for Aditi, fjern alle våre feil, ja ut fra
guders og menneskers stall løse du oss også fra den store forseelse.» Og endelig i VII: «La oss fra Aditis skjød få den hjelp, den styrke som gjør oss
uskyldige for Varuna.»
-Vel kan ønsket om å være uskyldige ikke oppfattes i ordets nåværende rent etisk betydning, men alt taler for at den kristne etikk er spiret av Aditis
moderskjød. Gudemoren er den evige jomfru Maria, og hun ble i tidens fylde også mor til ham som fødtes skyldfri.
Som før nevnt heter den norrøne mytologis visdomsmjød eller skaldedrikken, som først rant i Mimers visdomskjelde under Yggdrasils rot og siden ble ført av
Det var ved å drikke mjøden at Odin fikk visdom og kraft til å kjempe mot rimthursene, mørkemaktene. Etter å ha ofret seg selv ved å henge i Yggdrasil i ni
netter fikk han nytt liv eller gjenoppsto ved å drikke av visdomskilden. Rig-Veda sier: «Gudene drikker ham (Soma) til udødelighet». «Han skaper gudene.»
Gudene kalles også her «udødelighetens sønner».
I Rig-Veda X finner vi et bilde som tilsvarer helt den gamle norrøne hovskikk: «Offerhalmen breier seg vidt, kjær for gudene for det evige livs skyld.» Som
i hovhallen på Island så óg i tempelhallen i Indusdalen to tusen år før: «Det breies halm på golvet, og gudene tar usynlig plass for å ete og drikke og høre
seg lovprist som udødelige.»
I Eddas Grimnesmål heter det som før nevnt, at gudenes mjød renner ned fra juret til geita Heidrun som står oppe i Yggdrasil og nipper av treets lauv og i
Snorre-Edda at det drypper fra hjorten Eiktyrnes horn som også står oppe i Allheimstreet. I Rig-Vedas tiende bok sies det: «I Indra rusens glade drikker
slår seg ned som fugler setter seg i et tre med frodig lauv. Gyllent det er, med kraft det funkler viden om og skaper sol for Manu, ariernes lys.» Nå sies
det ikke i Edda at Yggdrasils lauv var gyllent, men lunden Glase omkring Valhall «sto med gyllenet lauv».
Så nøyaktig parallellt følger Edda- og Vedamytene hverandre at Somaen som visdomsmjød også nevnes i forbindelse med månen som vingud eller Somaen som
månegud. En versjon av visdomsmjødmyten i den norrøne mytologi lar månen oppta mjøden i karet Sægg, som Ivaldes barn Bil og Hjuke bar. Derfor kalles månen
for «Odins vinskip», og guden nyter av mjøden sammen med Saga i heimen Søkkvabekk (det synkende skip) hver gang månebåten synker ned under jordranden i
vest.
I Veda Kausjitaki nevnes månen som «kong Soma», og gudene «drikker ham». I Veda, som i Edda tenkes månen som en Soma-beholder. Det heter i Rig-Veda X: «Det
er offertjenesten som bærer de høge guder, men Somaen står på himmelen.» «Vel er det Soma som gjør gudene sterke og jorden stor, men Soma har sin plass i
dette stjernehærens skjød.»
I Rig-Veda X nevnes videre at det er en falk som bringer Somaen ned på jorden. Kanskje vi her kan se en antydning til det mytologiske rudiment, hauken
Værfolne, som ifølge Grimnesmál sitter mellom øynene på visdomsørnen oppe i Yggdrasil? Det heter i Rig-Veda V: «Falken er den uutømmelige kjelde.»
«Mjødstraumens ørn er den uutømmelige drikk.» Og i Rig-Veda I: «Når vi gnir Agni (ilden) fram, da blusser også morgenrøden opp, da bringer falken Soma fra
himmelen.»
Det sies i Grimnesmål at «hellige vatn loger». Den hellige ildens gud, Heimdall, skaptes av den gnist som sprang fram da ni jotunmøyer dreide verdenskvernen
Grotte. Men gjennom Grottes kvernhull med kvernstangen som gned frem gnisten, strøymer Allheimshavet ut og inn ved ebbe og flod. Om Rig-Vedas Heimdall,
Agni, den indogermanske hellige ilds gud, heter det: «O Agni, du tentes i vatnenes hus.» Om Agnis fødsel sies det: «Han fødes skinnende, skjønt hans mødre
ikke har pyntet ham,» og «han gnis fram av djupet».
Agni kalles «vatnenes sønn», og selv om Heimdall ikke direkte har dette navn i Edda, så peker flere trekk i den norrøne mytologi på at han engang må ha hatt
også denne benevnelse. Flere steder i Vedaene og Zend-Avesta tyder hen på en urgammel «vatnenes sønn» - altså for Agni - men i de indo-iranske myter nevnes
han nærmest i forbindelse med i tanken om at den hellige ild ble tent av lynet som jo utløyses samstundes med nedbør.
Det synges i Håvamål at «brann av brann brenner, til brent den er, ild kveikes av ild. Ved samtale mann blir kjent med menn». I Rig-Veda heter det om den
hellige ildens gud: «--- ti du, o Agni, tennes ved Agni, prest ved prest, helt ved helt, venn ved venn.»
I Eddas Rigsthula vandrer Heimdall rundt som guden Rig for å gi menneskene råd. I Rig-Veda heter det om Agni: «De vise guder avlet Agni, den gamle vandrende
stjerne som ikke svinner.»
Man kan følge den røde Agnis tråd bakover på følgende vis: Bhriguene tenner Agni, og Bhrigu er bokstav for bokstav de greske phlegyer (av Phlegeton, den
flammende ildflod i underverdenen). Phlegyene er lik Minyene, og Minos er den indiske Manu. Selve Prometheus er det indiske gnidetre Pramantha, og Agni
heter også Bhuranyu (den hurtige), og dette er bokstav for bokstav lik Phoroneos. Phoroneos bringer ilden og er det første menneske, og hans mor er Melia,
asketreet. I den norrøne gudelære heter det første mennesket Ask----» også videre.
Tordenguden Indra er i likhet med Eddatidens Thor som før nevnt den folkeligste av alle guder. Han er den store regngiver og dreper Vitra, den
indogermanske Midgardsorm, som holder vatnene tilbake og knuser alle fiender med sin tordenkile (Thors hammer Mjollne). Han er som Thor rask til slag,
heftig oppbrusende i sin vrede, plump og djerv som godtroende, men veldig og heroisk, alle nordiske folks yndling. «(Mørkemakt) Fiendedreper» og «(jotun)
Borg-omstyrter» er de mest brukte Veda-kjenninger for hans navn.
Agni fremtrer også i Odins skikkelser av Herjan (hærfader), Sigrfader (seiergud), Ygg (skrekkguden) eller Herjumblinde (den som blinder fiendehæren). «Den
Agni hjelper, kan ingen overvinne», «Agni gir seier selv mot overlegne styrker», «fiendeskarene flykter skjelvende bare de ser den kjempen som Agni
hjelper», sies det i Rig-Veda.
«Han hersker over jord og himmel
og alt han ser som sto ham nær.
Så mange trur å handle løynt,
men den Høge (Varuna) vet det alt.»
Professor H. S. Vodskov siterer i sitt verk «Sjæledyrkelse og naturdyrkelse» et indisk tankespråk av nyere dato:
«All verden står i guders hand,
men guden står i bønnens hand
og bønnen i brahmanens hand.»
Han ser i disse linjer et ekko av Veda-tidens tenkesett, men det er helt i nordisk ånd og gjengir grunndraget i våre oldnorrøne fedres forhold til gudene -
hvis en bare setter goden i brahmanens sted. Ved blodet, offeret, bønnen og de hellige kvad «behersket» de gudene. Når hovgoden Thorolf Mostrarskjegg ofret
en rødbrannet stut til Thor eller ei feit kvige til Freya, så ventet og krevde han også av gudene at de lydig føyet seg etter hans vilje som vederlag for
gaven!
I Rig-Veda VI fortelles om Indras vogn der han tordner i uværshimmelen som Thor med bukkekjerra: «Stridsvognen er hurtig som vinden , truende som
uværsskyen, strålende som lynet.» De vediske Algudehymners gudekunstner Tvashtar er et sidestykke til Eddas kunstsmed, Ivaldesønnen Sindre. Et av versene i
femte sang lyder slik: «Den sterke Indra vant lyset og befridde vatnene. Anuene laget hans vogn, Tvashtar hans tordenkile, og prestene med sine sanger
styrket ham til dragedrapet».
I Snorre-Edda berettes at Sindre smidde tordenkilen, hammeren Mjollne. Han ga Thor hammeren og sa at med den kunne han slå så hardt han bare ville, den
ville aldri svikte. Det ble gudenes dom at Thors hammer var den verdifulleste av alle eigneluter, da den var det beste gudevern mot rimthursene. Med
hammeren eller tordenkilen er Thor i den norrøne gudeverden - som Indra i den to tusen år eldre indogermanske - uavlatelig i kamp med jotnene og dreper også
til slutt dragen, Midgardsormen.
En av Indrahymnene begynner slik: «Når med ditt lyn du stormer frem,
da bever alt som går og står,
ja, Tvashtar selv, når du er vred
o Indra, skjelve må av
frykt.»
Så veldig er Indra at selv den som har hogd hans tordenkile, må beve for ham. Dette stemmer også med den norrøne mytologi, da Ivaldesønnene jo ble
gudefiender etter bruddet med Åsgard.
Thor hadde to hammere som begge kaltes Mjollne. Den første var av stein, og den fikk han av fosterfaren sin, jotnen Vingne, i dåpsgave. Om Indra heter det
tilsvarende i Rig-Veda V: «Han som allerede ved sin fødsel var den guddommeligste av alle guder, tok lynet i sine armer.» - Det sies forresten også om Thor
at han etter fødselen var sterkere enn noen jotun.
Et bilde som ikke er utnyttet i Edda, men desto flittigere i Rig-Veda, er at Indra som uværsgud befrir solen fra de svarte skyer. Indra tilkjemper seg
solen, «skaffer gudene lys ved å kjempe», som det heter i åttende sang. Dette er jo en annen form for at Thor dreper mørkets jotner og verner lysets makter.
I Rig-Vedas offerritualer spiller smør en ganske stor rolle. «I smør, o jord og himmel, I jo er kledd, smørherlige, smørdryppende med smør til kraft.» Det
formelig laver av smør-panegyrikk. Men all denne forherligelsen av smøret og dets egenskaper, bringer tanken hen på et sted i Landnåmabok. En av Islands
tredje oppdager, vikingen Floke Vilgerdssons ferdefeller Thorolf sa heime i Noreg om sagaøya at det «dryppet smør av hvert strå der». - Hans mere nøkterne
landsmenn ga ham derfor et tilnavn i henhold til skrytet og kalte ham Thorolf Smør.
|
|
|
(Sånn for ordens skyld; Induskulturen er en utløper av den nordiske kultur som fulgte våre forfedre på deres vandringer og koloniseringer allerede fra
steinalder og spesielt i tidlig bronsealder for 5.000 år siden. Sporene kan følges i to linjer; Den første langs hav og elver rundt vest-Europa mens den
andre følger vannveiene til Svartehavet over det Kaspiske hav til Iran og Kina. Den tredje vandreveien som ikke berøres i denne artikkelen går over
Atlanteren til de tre Amerikaer. Red.)
Disse tanker uttrykkes i den knappere og kraftigere norrøne stil på følgende vis i Voluspå:
- Da sa Thridi: Slik som det utgikk kulde fra Nivlheim og som alt der var barskt, såleis var alt i nærheten av Muspellheim varmt og lyst, men Ginnungagap
var så mildt som den stille luft. Da no varmens luftning møttes med rimen, såleis at denne smeltet og begynte å dryppe, så oppsto det ved dens hjelp som
sendte varmen liv i de rinnende dråper, og det dannet seg et menneskeliknende vesen -----."
fornkvad i nær forbindelse. I Rig-Veda I fortelles at honningen drypper ned fra himmelen og biene samler den "honningsdogg" som faller på plantene. Et annet
sted sies det like ut at asvinerne, "doggens herrer", bringer biene den honning de er så glade i.
den nordiske mytologi. Hun slikket Bure frem av urjotnen og hans sønn Bor hadde med Bestla, jotnen Bóltorns datter, sønnene Odin, Vilje og Ve, stamfedrene
til æsenes ætter.
Odin fra jotnen Suttungs eller Fjalars borg til Åsgard, i Veda-litteraturen Soma. «Hev kalken med forntids mjød», sier Gerd i Skirnesmål. Det tales i Edda
og i skaldekvadene ofte om den dyre mjød, visdomsdrikken eller Suttungsmjøden. I Rig-Vedas niende bok heter det: «Det var ved Soma våre fornfedre fant lyset
og hentet visdommen ut av berget.»
Thor er i Edda - som Indra er det i Rig-Veda - «stordrikkeren», den sterkeste drikke-kjempen. Når Indra knuser alle troll (jotner) og dreper slangen så
regnet løyses og solen befries, så gjør han det i Soma-rus. Fra urtid har den folkelige Indra som den folkelige Thor vært synonyme gudeskikkelser. Soma,
visdomsmjøden (den var opprinnelig et tre eller en plante) nevnes i Rig-Veda også som «treet med de hellige hymner». Grimnesmål forteller at Odin hevet
«ni kraftige runesanger», mens han hang i Yggdrasil.
Myten i det persiske fornskrift Zend-Avesta om visdomsmjøden, som her kalles Haoma, har enda mer til felles med de nordiske mjødmyter. Her kommer også
mjøden fra det himmelske Haoma-tre (Gaokorena eller Allfrøtreet) som er så temmelig nøyaktig det samme begrep som Allheimstreet Yggdrasil. Haomatreet
spiller samme rolle ved verdens skapelse, oppbygging og fornyelse - ja, de samme dyrene som oppholder seg i Yggdrasil og dels verner, og dels skader det,
forekommer også i Gaokerena.
Det antydes i Edda at det røde i Bifrost - regnbogen eller den hellige ild - egentlig er «logende vatn». I Rig-Veda heter det: «Til veg tar han (Agni)
straumen som løper gjennom det tørre rom.» «Han når jorden med skinnende bølger.» «O, du med de røde bølger», sies det om Agni et annet sted, og videre:
«han som strøymer».
I Edda har Odin over hundre navn og Thor flere dusin. Liknende navnopprekninger er det også for Rig-Vedas guder. Agni kalles for eksempel blant annet:
Utspring, far, offerets herre, fører, vognfører, hjelper, vokter, verner, andlet, lysbringer, øye, smykke, enehersker, konge også videre - I Atharva-Veda
spiller Agni også stor rolle ved likbrenningen, hvor han bare fortærer den forgjengelige del av legemet, men lar den dødes evige legeme uskadt og bringer
det til gudeheimen. Dette er fullstendig analogt med det oldgermanske syn på likbrenningen.
Et vers i Atharva-Veda er helt analogt med den norrøne gudelæres oppfatning av Odin, som trass i at han er enøyd ser alt (og gjennom ravnene sine Hugin og
Munin hører alt) som foregår rundt om i verden:
Og videre i VI og X: «Deg den sterke valgte alle gudene til å kjempe for seg». «Deg skaffet Tvashtar den tusenspissede tordenkile, hvormed du knuste
dragen.» Indra selv taler: «For meg hogg Tvashtar tordenkilen».
