|
|
Det Germanske Burgund
Fra den neolithiske epoke av(steinalderen), da de store raser begynte å falle til ro, blev Burgund vendt mot nord. Østfra kom påvirkninger såvel gjennom
Donau som gjennom Rhône.
På det tidspunkt da den keltiske kultur utfoldet seg friest og da Burgund utelukkende var befolket av nordiske folkeelementer gjør innflytelse fra
Middelhavet seg kraftig gjeldende. Den stammer fra ledende nasjoner, særlig fra Grekenland. Rom betyr intet i gallernes sivilisasjon. Denne utviklet seg nå
henimot en hellenistisk-keltisk kultur; fra Massilia(Marseille) kom kunst- og kulturgjenstander sammen med sølvdrachmer.
Den romerske administrasjon klarte hurtig å ruinere landdistriktene. Vi hører om innvandringer og uorden. Dette herredømme var ikke uten likhet med det som
Burgund lider under i dag.
Da avfolkingen av landdistriktene var så å si fullstendig gjennomført, byene nesten ruinert, det romerske tyranni helt uutholdelig og keiserriket ute av
stand til å forsvare seg, tilkalte man barbarene. De man på denne måte tilkalte var stolte og harde menn, nye raser, og de beste blandt dem var burgunderne.
Deres makt blev ødelagt i 437 av den siste romerske keiser/general Aétius` leietropper, og de blev drevet sydover ned til Sapandia, det nåværende Savoien og
det romanske Schweiz. Fra dette første kongerikes makt og ødeleggelse har vi “Niebelungenlied”, som dessverre er ukjent for de eldste burgunderes
efterkommere på grunn av et skjebnesvangert språkskifte. Bildet til høyre forestiller burgunderkongen Gunther malt av B. Guth.
Etter at de var nådd fram til denne nye verden, tok de landets språk enten det nå skyldtes kristendommen, som de antok, eller innflytelse fra den eldre og
mer raffinerte gallo-romerske kultur. Et slikt språkskifte behøver ikke å være av stor viktighet i rasenes liv og er ikke noen enestående begivenhet. For
burgunderne betød den at de glemte sin fortid.
Kristendommen kom dem også dyrt til å stå. De hadde antatt Arius` lære(arianismen), og den gallo-romerske geistlighet var katolsk. Da så et annet germansk
folk, frankerne angrep dem, samlet geistligheten seg mot arianerne ved angripernes side og det annet burgundske rike falt.
Dette Burgund var et typisk germansk rike. Grunnet på rasens fellesskap og på territoriet, hadde det bare ubestemte og vake grenser. Det var et
folkefellesskap og ikke en nasjon i egentlig forstand. Denne heroiske og ulykkelige stamme som hadde gjennomlevet så mange kamper og dratt i gjennom så
mange land, kom frem til Saônes, Doubs og Rhônes dalfører, ikke for å plyndre, men for å bøte på romerrikets ruin.
Og allikevel er det moderne blandt enkelte nålevende historikere å fornekte den burgundiske innsats og tro på en etnisk innflytelse fra Rom. Dette
eiendommelige fenomen kan forklares som en “latinsk fata morgana”. Frankrike er offisielt og særlig fra 1789 en latinsk nasjon, og da kan det jo bare være
bebodd av latinere. Barbarblodet må for enhver pris utryddes. Den enkleste logikk gjendriver løgnen om en “latinsk” rase i Gallia.
Romerne bare erobret, burgunderne kom for å befolke Burgund, for å befri det fra det romerske åk og gi det et navn. De har riktignok ikke bevart rasen ren.
På den ene side har de blandet seg med de tidligere eksisterende folkeslag, som delvis var keltere - forøvrig germanervennlige - og delvis en urbefolkning
Det ville være en overdrivelse å si at burgunderbefolkningen er ren burgundisk, men den er iallefall germansk. På slettene er det den germanske type som
dominerer, og det er bare i fjellene, som i Morvan at en eldre forhistorisk type dominerer. Særlig La Bresse, en slette som er lukket mot syd av
myrstrekninger, men åpner seg mot nord, har bevart en sterk germansk karakter. Bildet til høyre viser valkyrien Brynhilde og Sigurd's gravferd.
Burgund har i sin historie vist en slags kontinuitet i nordisk innstilling. De geografiske faktorer alene forklarer ikke hvordan dette har kunnet gå til i
denne landsdel uten naturlige grenser. Og allikevel har Burgund, om kongedømme eller grevskap, alltid holdt på sin egen selvstendige rett til å eksistere og
det ofte på en meget energisk måte. Nesten alltid har det stått i opposisjon til Frankrike, som har befunnet seg i pseudolatinsk tilstand, og først som
beseiret, etter lange kamper, og selv da ikke uten håp, har det latt seg forene med Frankrike.
Erobrernes raseri var så ubendig at de betalte landarbeiderne til å skjære av den umodne hveten for derved å å ødelegge høsten. Man var redd for at
adelsmennenes hester hadde latt noen aks bli stående igjen på jordene. Også her etterlot den franske hær seg bare ruiner. Til venstre festningslottet Belfort.
Det fortelles at lenge etter disse grusomme krigene ble de døde i Comté lagt på maven i kistene for at de skulle slippe å se erobrerne. I dag er det alt
glemt, eller rettere sagt omformet. Hundreårskrigen, som bare var dynastisk, er i den historie som er laget av jakobinerne blitt til en nasjonal krig, og
Jeanne d`Arc framstilles som en heltinne overfor etterkommerne av dem hun kjempet mot.
Allikevel finner en idag tallrike og meget sterke germanske minner, på tross av de franske provinsers ensrettethet. Landbruket er således i det vesentlige
av germansk type og er helt forskjellig fra det vi finner i Vest- og Syd-Frankrike. En måler jorden i “journeaux” likesom en i Tyskland måler den i
“Morgen”. Den germanske innflytelse har vært svært lite studert, ikke av likegyldighet, men av overdreven kjærlighet til det “latinske fata morgana”.
Det er visselig mange latinske minner i Burgund, men det er døde minner. Det er fossiler som kan sammenlignes med dinosaurene og mammuttene, som forøvrig
ikke er sjeldne i Burgund. Men i folkets liv, i levesettet, sagnene, skikkene, har den germanske innflytelse vært dominerende helt siden middelalderen.
Dette Burgund er også et gjennomfartssted. Det danner en av de gjestfrieste deler av Europa, særlig egnet til å forene folkeslag, forsone sivilisasjoner,
Burgund inntar i forhold til Tyskland en stilling som kan sammenlignes med Østerrikes, med den dobbelte forskjell at dets språk ikke er det tyske språk, og
at det er en del av en, iallefall for øyeblikket, solid stat. Under de nåværende forhold kan den derfor ikke tenkes innlemmet i et Stor-Tyskland eller i et
nytt germansk statsforbund. Allikevel kunne det spilt en viktig rolle hvis det hadde vært mindre kvalt av det overveldende sterke og ukloke herredømme eller
en forbunds-republikk, ville Burgund kunne spille rollen som det assimilerende element. Germansk av befolkning, latinsk i språk, kunne det besegle den
etterlengtede forening av Norden og middelhavsverden.
Som Roms kolonier, der var revet til blods av Den Evige Bys klør, er Burgund idag ikke annet enn et utslettet land, uten bevissthet om fortiden og kunnskap
om framtiden. Det vet ikke engang lenger at det er Germanias forpost mot syd, men tror undertiden at det er den løftede arm hvormed den latinske verden
truer Norden. Men tross denne manglende kjennskap til sin lagnad bærer hverken Burgunds jord eller dets folk, bortsett fra ruiner og nesten glemte navn, det
latinske preg.
|
|
|
Burgund - eller Bourgogne - åpner seg vidtfavnende mot nord, men er på den annen side forbundet med de sydligere deler av Frankrike. Nordfra er også
befolkningen hovedsaklig kommet. Sydfrankrike har gitt Burgund i første rekke kulturelle impulser, og bare i liten grad etniske elementer.
Den romerske erobring, som avbrøt denne fredelige kulturutvikling, var helt og holdent en stor ulykke. Den fjernet hellenismens åndelighet og erstattet den
med Roms brutale kraft. Dette fremmedherredømme, som blev innført med vold, gav Gallia en sivilisasjon som til å begynne med var strålende, men som
efterhvert gikk mot forfall og framforalt førte til undertrykkelse. Bildet til venstre viser Kelterhøvdingen Vercingetorix overgi seg til Cæsar.
En vet at deres vugge var Bornholm i Østersjøen. De tok til å forlate denne øy i det 3. eller 2. århundrede før år 0 for å nå Pommern. Derfra dro de gjennom
hele Germania, presset av andre folkeslag, for i det 5. århundrede etter år 0 å grunnlegge et kongerike i Worms ved Rhinen.
Landet var nesten avfolket, og det var et helt folk som kom, ikke en armé. Den burgundiske okkupasjon kan derfor ikke sammenlignes med den romerske
erobring. Denne siste, som blev foretatt av små hærstyrker, har ikke kunnet etterlate seg tilnærmelsesvis så sterke etniske spor som det burgundiske folk,
som kom bokstavelig talt komplett, med krigere, kvinner og barn. Bildet til venstre viser standard forestilling av folkevandringene litt før og etter år null.
av nordisk opprinnelse, på den annen side har de blandet seg med de nye innvandrere, og disse var også germanere: franker og allemanner.
At det her eksisterer en tydelig rase forklarer bedre enn mye annet denne omskiftelige, men vedholdende enighet og enhet. Inntil ulykken i 1477, som ble
etterfulgt av franskmennenes plyndring av “Bourgogne”, var hertugdømmet, som var en legitim arvtager etter kongedømmet, helt klart adskilt fra nabostaten
Frankrike. Etter nederlaget fortsatte den burgundske selvstendighet å eksistere i Franche-Comté. Men det måtte også bukke under og lide et nytt martyrium.
Burgunds forening med Isle de France har vært like fredelig, like frivillig og like spontan som Bretagnes forening med Frankrike. En kan legge merke til at
den offentlige skoleundervisning, ledet fra Paris, har vært framifrå ivrig etter å utslette Burgunds historie. Og denne blodtørstige iver tyder på at det
består et hemmelig motsetningsforhold mellom Frankrike og “Bourgogne”. Det finnes mange flotte slott og festninger i Burgund.
nøytralisere motsetninger. Om det i rikt mon ble befolket fra nord tok det også imot sydens kultur. Det ble befolket av Odins krigere, men det formidlet
også Isis- og Mithrakulturen helt inn i Germania.