.:Vigrid Forsiden:.

"Vår bronsealders hellige symboler - og deres kulturskapende evne "
Tidsskriftet "Ragnarok" på 1930-40 tallet

Et opplyst menneske av idag har andre forestillinger om verden og folkenes tilblivelse og om kulturens opprinnelse enn de østerlandske gammeltestamentlige. Jordens skapelse på 6 dager og menneskets på den siste av dem, dødens komme i verden på grunn av syndefall - o.s.v., troen på alt dette er umulig å opprettholde likeoverfor de kjensgjerninger som vår tids vitenskap framlegger.

Jordens gradvise omdannelse og utvikling gjennom millioner av år er et ennu vidunderligere eventyr, dertil også sant. Uten skapningens herre på sin nakke rullet den ensom sin gang i tiden. Av forhistoriske skjelettfunn har man så rekonstruert mennesket. Man har funnet - ikke dets paradis - men dets hule.

Like overfor europeisk kultur har slagordet: "Ex oriente lux" (Lyset kommer fra øst) vært gjordt gjeldende. Man gikk ut fra at vår verdensdels kultur skyldtes "overføring", importert kulturgods fra orienten bearbeidet efter lokale forhold. Landene ved Eufrat og Tigris, Egypten, India, Iran var kulturvugge og moderskjød for folkene.

Man trodde på et allefolks ur-fellesskap. Oppdagelsen av sanskrit bidrog sitt til denne teori, idet man mente at sprog som var beslektet med dette hadde felles opprinnelse. Man henla menneskehetens urhjem til Iran (Ariana-ariernes hjem).

Idag er de fleste forskere enig i at Europa er stedet for de indogermanske folks opprinnelse.

Noen holder på et østlig område, Litauen til Volga, andre på et nordligere. Hva kulturer angår er det naturligvis slik at impulser og lån forekommer i dem alle. Men særpreget og egenartet som de er både immaterielt og materielt, henger de sammen med og er skapt ut av de forskjellige folkeslags naturgivne grunn og sjelelige struktur.

Folkesjelen har skapt dem i samspill med et ytre miljø, et fedreland om vi vil. Det er utvilsomt også med folkeindividualiteten slik som med de enkelte individer, noen er skapende, andre receptive, omformende, andre igjen uselvstendige, parasitære.

I kulturforskning er man kommet bort fra den materialistiske miljøteori som skjalter ut indre anlegg. Folkets eller menneksets verk er resultatet av samspill mellom indre anlegg og omgivelse. De store kulturer må sees som åndelig uttrykk for en rase som i sitt blod bærer med seg visse sjelelige skaperkrefter. Hva nu germanerne angår er det påvist at hverken India, Kaukasia eller noen annen lokalitet i Asia er deres urhjem, men Europa.

De er oppstått ved en sammensmeltning av steinalderens europeiske folkegrupper av nordisk rase og skandinavisk megalitt(storstein)-folk av fælisk rase.

Det germanske folk har hittil vært historiens "barbarer". De har selv ikke skapt kulturverdier. De har bare mottatt og omarbeidet impulser fra Rom, Hellas, fra kelter og andre stammefrender, som igjen stod i forbindelse med Orienten.

De kunne ikke bygge hus, ikke smelte eller bearbeide metaller, ikke drive akerbruk o.s.v. Ved å betrakte nordisk bronecalder blir denne lettvinte spøk helt avlivet.

La oss ta broncealderens religiøse symboler for oss, forsøke å forstå den livsanskuelse de er uttrykk for, dernest se disse helleristningers skapende evne i faktisk foreliggende kulturforeteelser.

Arkeologene inndeler forhistorien i 3 store hovedavsnitt: sten, bronse og jernalder. Efterat istiden noenlunde er over, finner vi her i Norden et veidefolk, et jeger- og fiskerfolk som streifet om fra sted til sted langs Noregs kystbrem. Her fant de hva de trengte til livets opphold. De var uten høyere samfunnsmessig organisasjon. Dets kulturform var stillestående uten nydannelsesevne. Dette veidefolk har efterlatt seg en naturalistisk og primitiv kunst, som er uttrykk for en materialistisk livsanskuelse. Deres helleristninger gikk ut på å trygge jaktbytte.

Stenalder avløses av bronsealder. En tretusenårig helt kontinuerlig tidsepoke med en vidunderlig kulturblomstring. Bærere av bronsealderen er den indo-germanske rase.

Når der også i forhistorisk tid er tale om et tidsskifte, er dette ikke slik å forstå at alt plutselig ble helt annerledes. Den eldre kulturform forsvant ikke med et slag. Den var underbunn i det nye, likesom ved akerbruk; fangst og veide ikke kunne unnværes. Men det som er avgjørende for vår betraktning, er at den nye kulturform henger sammen med et nytt folk. Den jorddyrkende germanske bonde er dens skaper og bærer.

Bronsealder er en germansk kulturform. Dens mest interessante element er helleristningene. Ikke som kunst betraktet, men som den germanske livsanskuelses symbol.

For flere tusen år siden bodde germanske bønder i Norden. De dyrket jorden og guddommen. Deres helleristninger er uttrykk for et forsøk på å innfange en overnaturlig verden i symboler. Da som nu var det håpløst å fange Vårherre inn ved tekniske oppfinnelser. (Vår tid har jo både kikkert og mikroskop!)

Da som nu var religon bevegelse i sinnets dyp. Det var ærefrykt og takknemlighet overfor en makt man kommer i berøring med.

Og tilslutt må nevnes at menneskelig erkjennelse av det guddommelige også dengang - som idag - var betinget av vårt legemes konstitusjon. At vi idag har andre symboler for religiøs erkjennelse kan jo både være utvikling - eller forvrengning. Når vi anser disse helleristninger for primitiv gudserkjennelse, må vi huske at folkepersonligheter også har sine faser og kriser - likesom et enkelt individ. Utviklingen er fra negativt drømmeliv til full jegbevissthet. Folkets barnealder er moderskjød for folkets åndelige liv, da tenkes ulogisk, mytisk, da skapes myter. Det er utvilsomt en stor sannhet at "i et folks myter ligger dets framtid gjemt".

Av den mytiske tenkning vokser filosofi og vitenskap, kunst og all annen åndelig kultur. Et folks skapende kultursjel åpenbarer seg i det mytiske. Den germanske bronsealders helleristninger har et rikt og variert innhold. De er bilder av konkret eksisterende ting: menneksefigurer, kjempende, blåsende på lur, mann og kvinne som holder bryllup, dyr som hjorter, hester, fugler, ormer, okser - samt trær, skip, ringer og lyset med eker og spiraler.

Skaperne av helleristningene tenkte anskuelig i bilder. I bilder søkte de alltid på ny å uttrykke nye sider av et følelsesbetonet erfaringsinnhold. Det ene - som fengsler og henriver dem - uttrykkes stadig på en ny måte. Innholdet av bronsealdersymbolene er: årets myte. Året er en enhet, efter solens gang på himlen inneholder det to motsetninger: vår og vinter, det lyse, det mørke, det gode og onde. Disse motsetningers makt over jorden veksler, er avhengig av solens stilling på himmelen.

Dette forhold anskueliggjøres ved to menn: en lys og en mørk som kjemper om en kvinne. De bekjemper og avløser hinannen i sitt herredømme over henne. Årstidenes vekslen anskueliggjøres på en annen måte: ved solsirkler forbundet ved en strek, to skib som står over hverandre, to okser som kjemper, o.l.

Om våren er solen en rund skive, som ruller over himmelen som et hjul (Solvogn). Eller den er et skip som befarer det blå himmelhav (Solskip).

Folket som skapte disse symboler var i besittelse av et livsoverskudd som fant sin utfoldelse i tilknytning til verdienes verden d.v.s. i sammenheng med det lyse, det gode, det hellige.

At de var i besittelse av anskuelsesevne og fantasi, som førte til framstilling av det oppfattede og opplevde i senere vitenskap og kunst er helleristningene det beste bevis for. Ved sin erkjennelse av en hellig grunn i tilværelse og menneskesinn overskred folket den terskel som fører fra dyr til menneske, fra naturliv til åndsliv.

Når det heter om våre fedre at de tilbad solen er dette så å forstå at de sluttet forbund med en livgivende og sterk kraft, akkurat som et moderne menneske idag gjør ved sin bønn. Det er en hjelp i kampen for tilværelsen.

At bronsealderens helleristninger har hatt kulturskapende evne er vel nu hevet over tvil. Likesom folket i bronsealderen gjorde virkeligheten til norm for sine bilder ble disse bilder i tidens løp norm for virkeligheten og derved skapende.

Den religiøse symbolikk ble tegnet om våren på festplasser ute i naturen i glede over at vinterens kulde og nød var forbi. Lys, varme og fruktbarhet vendte tilbake. I tidenes morgen feiredes dette i taus andakt. Senere skulle folkefellene aktivt delta i festen ved å kjempe "solhetens kamp". På denne måte oppsto idrett og veddeløp. Akrobatikk, diskoskasting, kappløp til fots og til vogns (idag pr. bil!) eller til hest, boksekamp, fekting o.s.v. har sin rot i germansk solsymbolikk. Alle slags spill har også sin urtype her, epos og drama henter sitt stoff fra myter om året. Bondens sæd og skikk - som ingen kristendom har kunnet utrydde - og mange grunndrag i vår egen tankeverden har sin rot i vår rases barndom.

Med tusen fine tråder er mennesket bundet til sitt folk, i uoverskuelig tid til den nasjon og kultur det tilhører.