Det moderne Russland skapes under Den Store Nordiske Krig
Russland har spilt en enormt viktig og positiv rolle i utviklingen av Europas historie. Også i tiden det ble begrenset til fyrstedømmet Moskva. Det
red av hunnerstormene og mongolinvasjonene og holdt det tyrkiske Imperiet i sjakk for til slutt å drive det ut av Europa både på Balkan, nord for
Svartehavet og i Kaukasus. Bare synd det ikke fullførte jobben helt, men Europas ødelegger, England, sto som vanlig i veien og tok parti med tyrkerne.
Mens Russland beskyttet Europa benyttet de andre landene tiden til å bekjempe hverandre og etterhvert konkurrere i krig seg imellom om hvem som kunne
erobre verdensherredømmet. I ly av russernes strid mot Asiater og tyrkere og tyskernes, ungarernes og serbernes kamp mot den tyrkiske erobringskrigen
i sørøst-Europa og sjømaktenes begynnende kriger om verdensherredømme var det skapt et maktpolitisk tomrom i nordøst-Europa som nå Sverige så sin
mulighet til å fylle. Og det gjorde Sverige. På 1600-tallet erobret Svearne det som i dag er Sverige og flere andre områder rundt Østersjøen. Ambisjonene
var store og Sverige tok mål av seg til å erobre hele det Tysk-Romerske Riket. Drømmen ble stoppet av en kule i slaget ved Lützen i 1632 som drepte
kong Gustav Adolf.
Det går noen år, men den svenske Imperiedrømmen lever videre og under Den Store Nordiske krigen mellom 1700-1721 slår Karl XII til mot Russland og
Polen-/Litauen. Svenskene gaper over for mye, splitter styrkene og kjemper uten et overordnet samlende mål. Resultatet vises på bildet over fra slaget
ved Poltava i 1709 som svenskene taper med glans og dermed er Sveriges tid som stormakt over. Tomrommet fylles av slagets seierherre, Tsar Peter den Store.
Han regjerte så klokt og fremsynt at under hans ledelse vokste Russland frem til en av de fremste maktene i det moderne Europa. England var fornøyde
med resultatet og grep så smått inn i krigen i 1717 på Russlands side, men det var mest for å kunne delta i fredskonferansen som fulgte.
Moskva brenner i 1812 - og Napoleon flykter
Med det var England og Russland kommet i direkte kontakt med hverandre og det hele startet vennlig. Siden England hadde sin offensiv på havene i
kappløpet om kolonier og rikdommer mens Russland strevde med å hevde seg overfor tyrkerne var det liten direkte kontakt mellom England og Russland i resten
av det 18. århundrede. Da vi runder det 19. århundrede forandrer dette seg med et slag: Napoleon og hans franske nasjonalsjåvinisme vil, i likhet med
Sverige et hundre år tidligere, bli hersker over Europa siden Frankrike var endelig slått av England på havene mellom årene 1800 og 1810. Spesielt ved
Trafalgar i 1805.
I 1812 går Napoleon med sin kjempehær mot Moskva og erobrer byen som de ikke kan holde og evakuerer midt på vinteren 1812/13. Av de 600.000 mann som
startet kom kun 10.000 tilbake. I 1815 taper Napoleon endelig for engelske, prøyssiske og russiske styrker og de tre allierte inntar Paris. Med det hadde
russerne slått tilbake de to alvorlige invasjonene fra Sverige og Frankrike med et hundre års mellomrom. Den første skapte det moderne Russland og reddet
Europa fra svenskenes brutale krigføring mens den andre reddet Europa fra fransk sjåvinisme. Og Europa viste sin takk overfor Russland som ble Europas
"politimann" som holdt orden på dem som ville forandre Wienkongressens vedtak fra 1815.
Slaget ved Navarino - Tyrkia taper Middelhavsflåten sin
I de første årene etter Wienerkongressen gikk alt greit og de større nasjonene var fornøyde med måten Russland slo ned opptøyer og opprør på og
vedlikeholdt den status Quo som var avtalt i Wien i 1815. Ikke bare det, men Frankrikes tap gjorde det mulig å stable på benene en europeisk koalisjon av
stormakter til felles kamp mot den islamske stormakten Tyrkia som sakte trenges ut av Europa med Russland og deres brødre i Serbia som pådrivere.
Alliansen var fra Englands side laget fordi de fryktet at Russland skulle jage tyrkerne alene og dermed vinne fotfeste ved Middelhavet. Det ville kunne
utgjøre en stor trussel mot engelsk dominans i området. Operasjonen var en stor suksess og ved Navarino vest på Peleponnes vant de allierte en knusende
seier over en større tyrkisk flåtestyrke og knakk Tyrkias makt i Middelhavet. På bildet over ser vi Russlands slagskipsrekke i midten og venstre seile
langs de tyrkiske slagskipene til høyre i bildet og knuse dem. Slava Rossia!
Etter dette trakk England seg fra alliansen siden deres mål var å skape maktbalanse mellom stater som hver for seg var svake i forhold til England og i
strid med hverandre. Russland gjorde skamme på denne politikken til England ved å gi tyrkerne grundig bank i den russisk-tyrkiske krig i 1828-29 som
endte med en solid russisk seier både på Balkan og i Kaukasus. Russland var nå blitt en skikkelig stormakt og en latent trussel mot Englands posisjoner
i Middelhavet og MellomØsten. Gjennom samtidige kriger mot Persia, hvor Russland oppnådde store landinnrømmelser, følte England at også dets posisjoner
i India var truet på lengre sikt.
Russiske helter ved Sevastopol under Krimkrigen
Det var dermed bare et spørsmål om tid og anledning før England ville erklære Russland for fiende og alliere seg med Russlands fiender. Og det skjedde.
Den alvorligste av disse krigene fikk England med seg Frankrike og gikk sammen med Tyrkia i krig mot Russland på halvøya Krim i Svartehavet. England
vant og svekket Russland så kraftig at det aldri siden var i stand til å true det anglozionistiske Imperiet alvorlig. Sovjetunionen var skapt og
styrt av de samme kreftene som styrte det anglozionistiske Imperiet og var aldri noen reell trussel, men en global alliert. Noe den totale
assymetriske krigen mot Russland etter år 2000 og Putin ble president klart beviser.
Krimkrigen var en brutal krig hvor England viste hvorfor landet blir kalt "Europas ødelegger". Frankrike førte, i atskillig mindre grad, samme politikken
og hadde en lang historie med kriger mot de tyske stater som var opptatt med å forsvare seg mot tyrkisk erobringskrig i sørøst-Europa. Sluttresultatet
av Krimkrigen, som varte fra 1853-55 med fredsslutning i 1856 vet vi ennå ikke, annet enn at den var en katastrofe for Europa og kan fastsettes som
det tidspunktet da England for godt la grunnlaget for Europas undergang. Årsaken er at krigen fundamentalt ødela alt som het balanse i Europa
og vestre Asia og la det direkte grunnlaget for de russiske revolusjoer og begge de to verdenskrigene. Etter at den frosne mellomperioden med
Sovjetunionen ble avsluttet i 1990 fortsatte den prossessen Krimkrigen var en del av og som den aksellererte.
Krim er igjen frigjort av befolkningen våren 2014 - og anglozionistene vil krig - igjen
Igjen er Krim senter for begivenhetene og det er ingen tilfeldighet. Og igjen er det anglozionistene som angriper og det er heller ingen tilfeldighet.
Målet deres er det samme som for 160 år siden og de har aldri fraveket det. At USA nå står fremst i den anglojødiske fylkingen forandrer intet. Fra
sin lille start har USA ført den samme aggressive krigspolitikken mot verdensherredømmet som England gjorde. Etter 1945 smeltet de sammen til en
felles anstrengelse i et felles Imperium: Ondskapens krigsimperium og Europas ødelegger gjennom flere hundre år.